Lars Egelands blogg

Av Lars Egeland, nestleder i Nei til atomvåpen og medlem i ICANs råd.

Det er ingen juridiske hindre i veien for at Norge slutter seg til FNs atomvåpenforbud. Det vil styrke Norges posisjon som fredsnasjon og øke global sikkerhet. Men det vil skape reaksjoner blant andre NATO-land. Atomvåpenforbudet strider mot NATOs strategiske konsept. Likevel kan det finnes måter å slutte seg til atomvåpenforbudet også innenfor NATO. Til syvende og sist er det et spørsmål om politisk vilje.

Dette er blant konklusjonene i rapporten som på onsdag ble lansert av den norske grenen av den Internasjonale kampanjen for et atomvåpenforbud (ICAN) Det er en alternativ utredning til rapporten som regjeringa vil komme med i midten av oktober og som er et svar på et oppdrag fra stortingsflertallet.  ICAN-rapporten inneholder  en gjennomgang av både fordeler og ulemper, og overlater til leseren å konkludere.

Rapporten er skrevet av dr. juris Gro Nystuen, sammen med forskerne Kjølv Egeland og Torbjørn Graff Hugo. Dette er blant landets fremste eksperter på internasjonal lov, nedrustning og våpenkontroll.

Fra motstanderne av atomvåpen-forbudet blir det hevdet at avtalen er verdiløs så lenge atommaktene ikke har skrevet under. At atommaktene ikke ville skrive under, var  klart allerede da FN vedtok forbudet med massivt flertall. Formålet med avtalen var å lage en norm, å stigmatisere atomvåpnene, slik man gradvis har fått til når det gjelder kjemiske og biologiske våpen. I stedet for at atomvåpen i dag er et prestisjesymbol for noen land, vil avtalen på sikt gjøre det vanskelig å involvere seg i produksjon av atomvåpen. Det kan bidra til et klima for nedrustning.

Trenger vi egentlig et atomvåpenforbud, spør forfatterne. Den såkalte humanitærretten forbyr allerede i dag å bruke våpen som ikke skiller mellom stridende og ikke-stridende. Det er vanskelig å tenke seg at bruk av atomvåpen ikke rammer sivile massivt.

Slikt sett går forbudet bare et lite skritt videre ved folkerettslig å slå fast at atomvåpen ikke kan brukes under noen omstendeligheter. Avtalen forbyr ikke bare bruk, men også oppbevaring, produksjon, utplassering – ja også oppmuntring til at andre har atomvåpen. Norge har ingen juridiske forpliktelser som vanskeliggjør en tilslutning til forbudet. Men  forbudet mot oppmuntring til bruk av atomvåpen er problematisk for Norge, fordi vi har støttet NATOs strategiske konsept som innebærer bruk av atomvåpen. I den opprinnelige avtalen om oppretting av NATO – Atlanterhavspakten – er atomvåpen ikke omtalt. NATOs strategiske konsept er ikke juridisk bindende, men om vi signerer et forbud er det et signal om at konseptet ikke lenger gjelder for Norge. Det vil ikke bli tatt vel imot av andre NATO-land.

Det er likevel handlingsrom for Norge. Norge kan bruke sin veto-rett neste gang NATOs strategiske konsept skal diskuteres, og dermed splitte NATO. En annen mulighet som har vært brukt av NATO-landet Danmark før, er å bruke såkalte fotnoter, der Norge kun distanserer seg fra den del av NATOs konsept som bryter med atomvåpenforbudet. Det vil selvfølgelig være lettere om flere NATO-land gjør det samme som Norge. En siste mulighet er at Norge signerer atomvåpenforbudet og dermed signaliserer at man støtter et forbud, men at man deretter bruker den tida som er nødvendig før man ratifiserer forbudet, altså gjør det til gjeldende lov i Norge.

Atomvåpenforbudet ble vedtatt med et massivt flertall i FN. Mange land har signert avtalen, og mange har kommet langt i å ratifisere den slik at det ikke er tvil om at et forbud mot atomvåpen blir gjeldende folkerett. Å stille seg utenfor dette, har en politisk pris. Den kan Norge første gang komme til å merke når man nå prøver å bli valgt til FNs sikkerhetsråd. Å skrive under avtalen har en politisk pris innad i NATO. Til syvende og sist er det et spørsmål om politisk vilje, og ambisjoner når det gjelder atomnedrustning. Et atomvåpenforbud kan for Norges del anses som en forlengelse av norsk basepolitikk. Eneste grunn til å si nei til forbudet er hvis man er tilhenger av atomvåpenavskrekking.

Read Full Post »

Read Full Post »

Regjeringa må nå utrede hva en eventuell tilslutning fra Norge til FNs internasjonale forbud mot atomvåpen, vil ha for Norge. Blant annet må regjeringa vurdere atomvåpenforbudet opp mot norske forsvarsplaner, og se på hvordan Norge kan støtte målet om en atomvåpenfri verden.

Dette framgår av innstillinga som Stortingets utenriks og forsvarskomite i dag avga til representantforslaget som SV hadde fremmet før jul om atomvåpenforbud. Bak flertallets innstilling står alle partiene unntatt Høyre og FrP. Med tanke på at det er H, FrP og V som sitter i regjering og som skal utrede dette, er det viktig at innstillinga slår fast at regjeringa må innhente synspunkter fra relevante ekspertmiljø, forskere og sivilsamfunnsorganisasjoner slik som oss i Nei til Atomvåpen.

Sjøl om H og FrP også tidligere har sluttet seg til et mål om en atomvåpenfri verden, argumenterer de i innstillinga for at om vi kvitter oss med atomvåpnene, så vil fortsatt kunnskapen om å kunne lage atomvåpen eksistere. Da er det tryggere at atommaktene fortsetter å utvikle kunnskapen om produksjon av slike våpen, mener de to partiene. Liknende argumentasjon kan selvfølgelig brukes mot andre internasjonale avtaler som f eks forbudene mot biologiske eller kjemiske våpen.

Høyre og FrP er bekymra for det de kaller en «norsk alenegang i NATO». For det første er det ikke første gang det er uenighet i NATO om atomvåpen. Norge har sjøl erklært at vi ikke skal ha atomvåpen på norsk jord i fredstid. Andre NATO-land har frasagt seg retten til å bli forsvart med atomvåpen også i krigstid. For det andre foregår det nå en debatt om hvordan man skal forholde seg til atomvåpenforbudet i mange NATO-land. Den svenske regjeringen ønsker at Sverige skal tilslutte seg avtalen.

Det er naturlig at utredningen fra den norske regjeringa ikke bare ser på konsekvenser av å slutte seg til atomvåpenforbudet, men også at man ser på konsekvenser for Norge internasjonalt om vi blir blant de få landene som stiller oss utenfor.

Nei til Atomvåpen har ingen illusjoner med at en tilslutning til et atomvåpenforbud betyr at alle atomvåpnene avskaffes. Forbudet er en start, ikke en avslutning. Men et internasjonalt forbud gir oss et viktig redskap i arbeidet mot atomvåpen.

Read Full Post »

Etter å ha blitt nederlagsdømt av mange, har det britiske arbeiderpartiet under Jeremy Corbyn blitt en valgvinner. Det er ikke lenger umulig å tenke seg Corbyn som britisk statsminister. I fjor erklærte han offentlig at han som statsminister ikke ville føle seg klar til å trykke på atomknappen, altså bruke britiske atomvåpen.

 Corbyn har en lang historie bak seg som aktivist for atomnedrustning og som en god venn av den internasjonale kampanjen for et atomvåpenforbud, ICAN, som vant fredsprisen i år. Corbyns skygge-minister for fred og nedrustning, Fabian Hamilton, deltok ved FN-forhandlingene om forbud mot atomvåpen tidligere i år. Etter det skrev han at «Arbeiderpartiet vil samarbeide med ICAN for å forhindre bruken av disse forferdelige våpnene som ikke bare er en trussel mot uskyldiges liv, men også en trussel mot internasjonal fred og stabilitet.» Seinere gikk Hamilton lenger ved å si at en framtidig Corbyn-regjering vil undertegne avtalen om et atomvåpenforbud.

Det er sensasjonelt. Storbritannia er NATO-medlem, men også en av NATOs tre atommakter. Atommakter kan skrive under på avtalen som forbyr atomvåpen, hvis de forplikter seg til å destruere atomvåpnene etter en oppsatt tidsplan.

 For et år siden vedtok det britiske parlamentet at landet skulle fornye sine atomvåpen-ubåter. I følge Corbyn betyr det internasjonale atomvåpenforbudet at dette vedtaket må revurderes.

 Det er ikke uten videre gitt at Corbyn vil samle hele det britiske arbeiderpartiet bak seg når han vil undertegne atomvåpenforbudet og omvurdere bygginga av nye Trident-ubåter. Men det betyr at Corbyn vil gå i bresjen for avrustning i NATO. Få år etter 1. verdenskrig – i 1925 underskrev britene Geneve-avtalen som forbyr bruk av giftgass. Nå – 30 år etter slutten på den kalde krigen – er det på tide å undertegne atomvåpenforbudet, mener Corbyn. Det er en oppmuntring til oss som jobber for at Norge også skal undertegne avtalen.

Read Full Post »

Tildelingen av Nobels fredspris i år viser for all verden fredspriskomiteens uavhengighet av norske myndigheter. For mens årets pris blir tildelt den internasjonale kampanjen for et forbud mot atomvåpen – ICAN, så er Norge blant de få landene som stemte mot et atomvåpenforbud og som boikottet traktatforhandlingene i FN. Mens regjeringen bevilger titalls millioner til organisasjoner som skal drive opplysningsarbeid om nødvendigheten av forsvar, kuttet den blåblå regjeringen støtten til ICAN Norge.

ICAN er en paraplyorganisasjon for organisasjoner som ønsker et atomvåpenforbud. Kampanjen ble startet i 2007. I 2010 ble den norske grenen av ICAN opprettet med Nei til Atomvåpen og 24 andre organisasjoner som medlem. Opprettelsen av ICAN var bl.a. inspirert av den internasjonale kampanjen mot landminer som førte til en konvensjon mot landminer som ble undertegnet i 1997. Denne kampanjen fikk også Nobels Fredspris.

ICANs utrettelige arbeid førte til at FN i fjor høst vedtok at man ønsket et folkerettslig forbud mot atomvåpen. Utover våren ble det forhandlet.  7. juli ble man enig om en traktattekst som over 50 land allerede har  signert. Når 50 land har ratifisert avtalen, blir atomvåpenforbudet bindende folkerett. Traktatteksten forbyr stater å utvikle, prøvesprenge, produsere, på annen måte erverve, besitte, lagre, overføre, bruke eller true med å bruke atomvåpen. Den forbyr også at statene bistår, oppmuntrer eller påvirker noen til å delta i handlinger som er forbudt etter traktaten, samt fra å tillate utstasjonering eller utplassering av atomvåpen på sitt territorium.

Utenriksminister Børge Brende har likevel rett i at det ikke nytter med et atomvåpenforbud om ikke også atomvåpenstatene er med på det. Neste skritt er derfor å presse alle atomvåpenstatene til mer forpliktende skritt i retning av nedrustning og avskaffelse.

Under trontaledebatten i Stortinget fremmet SV et forslag der regjeringen blir bedt om å legge fram en sak for Stortinget om signering og ratifikasjon av atomforbudet som inkluderer en konkret vurdering av traktatens innhold opp mot gjeldende norske forsvarsplaner, og hvordan avtalen står i forhold til våre juridiske og politiske forpliktelse som NATO-medlem. Forslaget skal nå behandles av Stortinget, men det er grunn til å tro at det blir flertall for forslaget.

Både i Nederland og Italia ser det nå ut til at det er flertall for å tilslutte seg avtalen. Det er lite trolig at det er flertall for at Norge skal tilslutte seg forbudet uten at det skjer sammen med både andre NATO-land og andre atommakter.

Fra før har Norge hatt en politikk om at atomvåpen ikke skal utplasseres på norsk territorium i fredstid. Det er nå på tide å utvide dette til å gjelde i alle situasjoner, i fredstid, krisetid og krigstid. Videre må man ta stilling til om atomvåpen plassert andre steder i verden skal kunne brukes på Norges vegne.

Read Full Post »

Sovjetiske myndigheter hadde skutt ned Korean Air Lines Flight 007 over russisk territorie. 269 mennesker ble drept. Nato hadde begynt militærøvelsen Able Archer som man fra KGBs side vurderte som en aggressiv manøver rettet mot Sovjet. Så gikk atomalarmen i bunkeren Serpukhov 15.  Sovjetiske satellitter  varslet om at USA hadde sendt opp atomraketter.

I bunkeren satt overstløytnant Stanislav Petrov. Klokka var litt over midnatt. Petrovs stående ordre var at hvis man kunne identifisere et angrep på Sovjet, skulle han varsle sine overordnede som skulle svare med et motangrep med alle Sovjets atomvåpen. Tida var knapp. Ventet man for lenge, ville det være for seint å svare med et motangrep mot USA.

Systemet ga varsellyder, det var blinkende lys og mange mennesker som skrek om mer informasjon. På skjermen lyst et ord i følge vitneforklaringer: Start. Petrov måtte ta en avgjørelse: Skulle han varsle sine overordnede slik at de kunne gi orde om motangrep? Eller skulle han følge sin egen magefølelse av at dette var en datafeil. Han gjorde det siste. I ettertid sa han at det var tre grunner som avgjorde: 1. Det var bare rapportert om fem raketter. Hvis USA virkelig ville angripe Sovjet burde det vært flere hundre. 2. Systemet var nytt, og han stolte ikke helt på det. 3. Selv om de to første grunnene var feil, ville et motangrep bety slutten på jorda.

Det viste seg at satelittsystemene hadde mistolket reflektert sollys på skyene i nærheten av Montana i USA.

Petrov ble etterpå omplassert, før han ble førtidspensjonert. Han døde i mai i år. Historien om hvor nær vi var en atomkrig ble først offentliggjort etter Petrovs død.

Nesten-ulykken oppsto i en tid med stor spenning mellom stormaktene. Det er en situasjon ikke helt ulik ordkrigen mellom USA og Nord-Korea nå. Kombinasjonen av kort tid, stor spenning kan sammen med tekniske eller menneskelige feil, bli katastrofal.

Read Full Post »

6. oktober får vi greie på hvem som tildeles Nobels fredspris for 2017.Blant de nominerte er ICAN, den internasjonale kampanjen mot atomvåpen.  Kan vi håpe på at de får prisen i år?

I 2009 fikk Barack Obama Fredsprisen. Han hadde gitt folk håp om en nedrusting av avskaffelse av atomvåpen. Dessverre skjedde det ikke noe mer. Ikke før nå: I fjor vedtok FN at det skulle forhandles om et forbud mot atomvåpen. Forhandlingene foregikk i vår og den endelige traktat-teksten ble vedtatt 7. juli i år. 20. september ble avtalen lagt ut i FN for undertegning og 50 land undertegnet samme dag. Det vil komme flere. Når 50 land har ratifisert avtalen, det vil si at de har tatt den inn i sine egne lover, så vil atomvåpenforbudet være gjeldende folkerett. Det betyr ikke at atomvåpnene forsvinner, men det betyr at de landene som har eller produserer atomvåpen, eller som hjelper andre land i produksjon av disse våpnene – bryter folkeretten.

ICAN – international campaign to abolish nuclear weapon har vært sentral i kampen som har ført fram til dette forbudet.  Nå er det på tide at prisen går til de som har gjort noe for å få til atomnedrustning!

Read Full Post »

6. august er det 72 år siden atombomba ble sluppet over Hiroshima. Seduko Thurlow var en av ofrene fra Hiroshima som var til stede i FNs hovedforsamling 7. juli i år da et massivt flertall på 122 land stemte for traktaten som skal forby atomvåpen. Vestfold SV vil markere Hiroshima-dagen med et åpent møte der NRKs tidligere utenrikskorrespondent Erling Borgen vil snakke. Han var til stede under forbuds-forhandlingene i New York på vegne av Nei til Atomvåpen.

Norge deltok ikke i forhandlingene. Seduko fra Hiroshima kalte det en skam: Norge kan ikke kalle seg en fredsnasjon før landet slutter seg til dette, sa hun. Men utenriksminister Børge Brende avviser at Norge skal ratifisere traktaten. Mens faren for bruk av atomvåpen i dag betraktes som større enn under den kalde krigen, bidrar utenriksministeren til å svekke en FN-traktat framforhandlet av tre firedeler av FNs medlemsland. Ikke alle land har ratifisert avtalene om forbud mot bruk av kjemiske våpen, biologiske våpen, landminer eller klasebomber. Men Norge har gjort det. Vi sto faktisk i spissen for forbudene mot landminer og klasebomber. Forbudet mot atomvåpen har som formål å gjøre atomvåpen til gjenstand for fordømmelse snarere enn prestisje. Forbudet skal hindre ytterligere spredning, og bidra til å presse dagens atommakter til nedrustning.

Spørreundersøkelser viser ikke bare at folk støtter kravet om at Norge må støtte forbudet mot atomvåpen, men også at hele 77% av befolkningen mener at utenriks- og forsvarspolitikk må inn i valgkampen.

Bakgrunnen for forbudet er faktisk et initiativ tatt av den rød-grønne regjeringen, som Solberg-regjeringa har gått mot, mens AP er rimelig uklare. Derfor har SV har stilt som et krav for å støtte en ny regjering, at den må være villig til å slutte seg til forbudet.

Vi mener at Norge må bli en aktiv fredsnasjon. En rekke fredsorganisasjoner i Norge har samlet seg om 7 fredspolitiske krav som SV støtter.

Det første skrittet er å arbeide for ratifisere avtalen om atomvåpenforbud. Når 50 land har ratifisert avtalen blir den gjeldende folkerett. Dette mener jeg at Norge kan gjøre også innafor rammene av NATO.

Deretter må en ny regjering si nei til norsk deltakelse i NATOs rakettskjold. Det vil øke faren for kjernefysisk opprusting, spesielt i nordområdene, og kan øke faren for et førsteslagsangrep med atomvåpen.

Norge har i hele etterkrigstida sagt nei til utenlandske baser på norsk jord. Stasjoneringa av 300 US-marines i Trøndelag innebærer en urovekkende nytolking av denne politikken. Norge har tidligere hatt en politikk for berolige framfor å avskrekke Russland. De amerikanske soldatene på norsk jord er et skritt vekk fra dette. Med den nyvalgte amerikanske presidenten er det ikke betryggende at vi i større grad enn tidligere legger vår skjebne i amerikanske hender.

SV støtter kravet om en gransking av Norges rolle i NATOs bombing av Libya. Norge var et av de mest aktive landene. Det er flertall på Stortinget i dag for en slik gransking, så initiativet ligger hos regjeringen. Det er særlig beslutningen om deltaking og krigføringas legitimitet etter folkeretten, som må granskes.

Norge må styrke kontrollen med norsk våpeneksport og eksport av militært utstyr. Vi er en av verdens største våpeneksportører om vi regner i forhold til folketallet. Sprengstoffet i dronene som brukes av amerikanerne kommer f.eks. fra Norge. Regimer som begår grove brudd på menneskerettigheter, er preget av indre uro eller involvert i kriger i andre land i strid med humanitær-retten, må ikke få kjøpe norsk militært utstyr.

SV krever også at Norge trekker tilbake sine militære bidrag i Syria. Siden 2016 har norske spesialstyrker bistått syriske opprørsgrupper i Jordan. Det folkerettslige grunnlaget for dette er tynt, og vi mener Norge kan bidra på mer fruktbare måter.

Norge har bidratt konstruktivt som fredsmekler i flere konflikter, f.eks. i Colombia. Dette arbeidet kan etter SVs mening styrkes ytterligere.

Read Full Post »