Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Bibliotek’ Category

IMG_3794

Big data – data-mining – du kan like godt lære deg uttrykkene med en gang, det blir like kult som MOOCs. Det handler om hva bibliotek kan hjelpe forskere med når det gjelder å grave seg inn i enorme mengder av data for å framskaffe nye forskningsdata.

Ulike foredrag om big data var tema hele tirsdag formiddag. – Bibliotekarer har vært opptatt av å skaffe fram bøker og informasjon, men nå bør de begynne å interessere seg for å analysere data, mente Peter Leonard fra Yale, USA. De humanistiske forskerne har ingen erfaring i å jobbe med store data, mens forskningsbibliotek har både forskningsbibliotekarer og data-bibliotekarer som kan gjøre dette, mente Leonard.

Det er to formål med å foreta analyser av store mengder tekst: Å se etter noe som du tror er der for å få antakelsene bekreftet. Og å la dataene organisere seg sjøl slik at uventede funn kan dukke opp.  Leonard viste til en analyse av all tekst i bladet Vogue fra 1900 til 2010. Analysen viste det man kunne anta, nemlig at bruken av ordet WOMEN  økte sterkt fra 1970. Så man på bruk av ordene SKIRTS, PANTS, FROCK økte PANTS fra samme tid. Det var heller ikke overraskende. Men hvis man lot ordene organisere seg sjøl i forhold til hverandre, kunne man finne at Vogue faktisk har skrevet en del om kvinner og helse, brystkreft opptrer ofte samme med begrepet kvinen fra 1982 og mot nyere tid. På 1970-tallet handlet det om prevensjon, og i 1910 om tuberkolose, mekanisk massasje og riktig holdning for en vakker figur.

Christoph Bruch fra Helmholtz som er Tysklands største vitenskapelige organisasjon understreket av vitenskap er avhengig av åpenhet og kontroll. Derfor er det viktig at ikke data-mining eller TDM /Text data-mining) blir gjenstand for avtalelisenser eller underlegges andre Copyright-begrensninger. Data er nummer, tegn eller bilder. Informasjon er kombinerte data. Kunnskap er informasjon som støtter ikke-trivielle påstander om et fenomen. TDM er teknikken for å analysere og trekke ut nye innsikter og kunnskap fra store datamengder, sa Bruch. Denne forskninga er avhengig av tilgjengelighet for å finne dataene, assebilitet for å vurdere  kvalitet, intelligibilitet for å vurdere – Det er ikke lenger mulig for en forsker å lese alt, vi trenger hjelp av en maskin – derfor TDM mente Bruch.

Data-mining i big data er avhengig av at man allerede har tilgang. Om man leser artikler og finner ut noe nytt så er det forskeren som eier de nye funnene. På samme måte må det være med data-mining.

Data-mining er ikke nevnt i dagens Copyright-lovgiving fordi det er så nytt.Nå diskuteres det imidlertid for fullt. Susan Reilly fra LIBER (organisasjonen for europeiske forskningsbibliotek) fortalte at de hadde marsjert ut sammen med forskerorganisasjonene, når EU inviterte til møte om data-mining. – Vi må avvise et system med lisenser og avtaler, dette må være lovlig bruk av data uten ekstra avtaler, sa hun.

copyright

Formidling av bøker på nett – emosjonene avgjør

Professor Jean-Luc Marini fra Lyon, og ikke minst hans doktorstudent Ski Fanjuan arbeider med e-salg. Deres innledning vår både interessant og skremmende. De arbeider med hva som kan fremme salg av varer på nettet. De mente at kjøps-beslutningene ikke er rasjonelle dvs basert på kunnskap, men at de er emosjonelle, intuitive beslutninger. De konsentrerte seg spesielt om ulike tjenester for å anbefale varer til kundene, varer man kan tro at kundene trenger, men det store markedet er varer som kundene ikke vet at de trenger. Det handler om å identifisere de ubevisste behovene. De jobber med statistikk om hva som er populært, data om den enkelte varen, demografi, om hva slags samfunn som brukeren tilhører, og hva andre har kjøpt osv. Til sammen er det definert 7 matematiske algoritmer som alle som jobber innen dette feltet bruker. Til nå har de imidlertid ikke kunne avgjøre virkningen av den enkelte algoritmen. Problemet er at det vil variere ikke bare mellom brukerne, men også i forhold til hva slags emosjonell stemning brukeren er i nå. Brukeren skal foreta mange handlinger og beslutninger: Klikke på en vare, browse videre, legge i ønskeliste, bestille, betale. Marini og Fanjuan studerte hvor det oppsto brudd. De mente at dette var mer effektivt enn å spørre brukeren, fordi brukeren vil svare feil, mens de kan avsløre hvordan brukeren egentlig tenker. De to var begeistret for at denne metoden skulle brukes i å pushe biblioteksbøker.

Massiv overvåking og bibliotek

FAIFE (http://www.ifla.org/faife) organiserte en sesjon om overvåking og bibliotek. Det var i form av en paneldebatt mellom en amerikansk advokat for Electronic Forefront (https://www.eff.org/) , en britisk bibliotekar og forsker, en fransk advokat, bibliotekar og opphavsrettsaktivist – samt en representant for Google. NSA var invitert men kunne ikke delta, men de var sikkert tilstede likevel, sa en av talerne fra salen.

For bibliotekene kan det være et dilemma å kreve tilgang til all informasjon og økt gjennomsiktighet, da blir det ikke igjen privatliv. Diskusjonen handlet om hva bibliotek bør gjøre for å sikre at informasjonsbruk fra egne institusjoner er vanskelig å overvåke, og hvordan man kan gi råd om hvordan folk kan sikre eget privatliv bedre. Rekk opp handa alle som har endret sine privacy-instillinger på nettet etter Snowden-avsløringene, spurte Stuart Hamilton, ass. Generalsekretær i IFLA. Under halvparten av salen rakk opp handa. Jeg følte det var nødvendig å si at vi faktisk ikke må glemme at vi har denne diskusjonen som følge av avsløringen om massiv amerikansk overvåking. Det ville vært umulig å bekjempe et regime som Nazi-Tyskland om Hitler hadde hatt de verktøyene som USA nå bruker. Som forkjempere for ytringsfrihet må vi sikre at ytringsfriheten blir trygg i forhold til overvåking og framtidige angrep. Derfor kan ikke bibliotekarer kompromisse med å holde fram at datasikkerhet ikke er et individuelt ansvar, men et politisk, og at massiv overvåking må anses som en forbrytelse.

 

Flere postere

IMG_3770

Almuth Gastinger under utstillingsåpningen

I går skrev jeg om hvilke postere som jeg hadde merket meg. Almuth Gastinger fra NTUB hadde merket seg noen andre:

Kendra Albright fra USA har en poster med tittelen «A dangerous method» som handler om noe av det samme: En psykoanalytisk tilnærming til å utforske emosjoner i informasjonssøking.

Denise Kwan – også fra USA – har en poster om lederskap og hva slags lederskap erfarne bibliotekarer setter pris på. Du finner et abstract her. Hele doktorarbeidet som posteren er basert på finnes her i full text pdf.

Rikka Sinisalo fra Finland presenterte et system for å organisere brukernes tilbakemeldinger til biblioteket på en flott poster.

Read Full Post »

Økt tilgang til informasjon og kunnskap på tvers av samfunn, ved hjelp av tilgang på informasjon og kommunikasjonsteknologi, vil støtte bærekraftig utvikling og forbedre menneskers liv. Derfor søker vi nå støtte til at dette skal bli en av FNs nye tusenårsmål, sa IFLA-president Sinikka Sipilä da hun lanserte Lyon-erklæringen i dag.

IMG_3772

Mot inngangen av dette tusenåret vedtok FN en rekke tusenårsmål som skulle bekjempe fattigdom i verden. Målene er ikke nådd, men på mange områder har det vært store framskritt. Nå er FN i gang med et arbeid for å bli enige om nye Tusenårsmål som skal gjelde fra 2016-30. Dagens mål er utrydde ekstrem fattigdom og sult, sikre utdanning for alle, styrke kvinners stilling, redusere svangerskapsrelatert dødelighet, stoppe spredning av HIV/AIDS og malaria, sikre miljømessig bærekraftig utdanning og bygge globalt partnerskap for utvikling. Lyon-erklæringen som ble lansert i dag, handler om et nytt tusenårsmål, nemlig å sikre alle verdens innbyggere en rett til informasjon.

Dokumentet har allerede blitt underskrevet av 130 institusjoner og organisasjoner. Norsk bibliotekforening er en av dem. Men det er nødvendig med bredere støtte, sa Sipilä. Forslaget er allerede innbakt i dokumentet som FN lanserte tidligere i år, men det inneholder hundrevis av forslag om nye millennium-mål. For at retten til informasjon skal bli et av de endelige målene, mp vi overbevise medlemslandene om at dette er viktig, sa IFLAs assisterende generalsekretær Stuart Hamilton. Når politikerne fra hvert enkelt land setter seg på flyet til New York for å diskutere Tusenårsmål, må de ha seg bestemt seg for å støtte retten til informasjon. Det er dette som er målet med Lyon-erkklæringen.

«Bærekraftig utvikling skal sikre langsiktig sosio-økonomisk velstand for alle mennesker. For å oppnå dette er vi avhengig av at regjeringer, parlamenter, lokale myndigheter, sivilsamfunn, næringsliv og enkeltpersoner har mulighet til å fatte informerte beslutninger. I denne sammenheng er retten til informasjon en viktig endringskraft. Tilgang til informasjon støtter myndiggjøringa av folk, spesielt marginaliserte mennesker og de som lever i fattigdom, slik at de kan bruke sine sivile, politiske, økonomiske og kulturelle retter» står det blant annet i erklæringen (min uoffisielle oversettelse). Se mer her: http://www.lyondeclaration.org/

Bruno Racine, presidenten i den fran at ske bibliotekforeninga pekte på at erklæringen ikke bare gjelder fattige mennesker bi fattige land, men at det faktisk er slik at fattigdommen vokser også i de rike landene i tråd med økte forskjeller. Dette fører bl.a. til at 15% av ungdom i Frankrike forlater skolen uten tilstrekkelig ferdigheter til å kunne klare seg. Det er som Heikki Holmås sa da han som utviklingsminister la fram stortingsmeldinga «Dele for å skape»: Flertallet av verdens fattige er i dag ikke i fattige land, men i mellominntektsland. Fattigdom er i dag i stor grad et spørsmål om fordeling.

Gerard Colomb, ordfører i Lyon var stolt over å låne byens navn til denne erklæringa. Lyon var i sin tid et senter for boktrykker-kunsten. I dag er de i ferd med å gjøre en samling på 400.000 bøker fra biblioteket tilgjengelig digitalt som det første bybiblioteket i Europa. – Retten til informasjon er ikke bare et ansvar for nasjonale myndigheter, det er også et ansvar for lokale politikere sa Colomb.

Sjøl tenker jeg å ta opp spørsmålet i Universitets og høgskolerådets bibliotekutvalg slik at norske universitet og høgskoler også kan støtte dette arbeidet med å sikre retten til informasjon som et Tusenårsmål. Dette bør også være en sak for lokale kommuner og KS.

Nasjonal politikk for bibliotek i konvergensens tidsalder

Slik lød overskriften på en sesjon der fungerende nasjonalbibliotekar Roger Jøsevold presenterte det norske Nasjonalbibliotekets digitale strategi, saman med representanter for Korea, Tsjekkia og UK. Mitt inntrykk var at salen ble imponert over hvor langt Nasjonalbiblioteket er kommet. Men Norge er jo et rikt oljeland. En representant for nasjonalbiblioteket i Chile spurte derfor om hva alt dette koster? Når digitaliseringa er gjort, vil dette det koste norske skattebetalere en halv Euro i året å få tilgang til alle aviser, digitale bøker, radioprogram osv – svarte Jøsevold.

Jøsevold sa at Nasjonalbibliotekets tilbud omfatter alle med norske ip-adresser. Men det er jo ingen utenfor Norge som er interessert i våre bøker, sa han. Der mener jeg han tar feil. Nordmenn i Norge kan jo strengt tatt gå til biblioteket, mens nordmenn utenfor Norge er avhengig av en digitalt tilbud som de nå nektes adgang til. NRK gjør det samme med sitt fjernsynstilbud på nett. Det gjør også andre leverandører som Amazon som f eks bare leverer tyske bøker til de som bestiller fra Tyskland. Det er jo helt meningsløst, og jeg skulle gjerne visst mer om hva forleggerne egentlig frykter, og om hvorfor aktører som Nasjonalbiblioteket ikke står mer på for sine brukere utafor landets grenser!

IMG_3777

Ovenfor: Fungerende nasjonalbibliotekar Roger Ljøsevold bak talerstolen. Nedenfor: Tord Høivik foran talerstolen.

IMG_3780

 

Å fortelle historien om bibliotek – få dataene til å snakke

Seksjonen for data og statistikk arrangerte et symposium med et tydelig Tord Høivik-merke: 6 raske innledninger, deretter gikk innlederne til hvert sitt bord for raske gruppediskusjoner. Gruppene vekslet slik at vi ble kjent med mange deltakere og mange av foreleserne. Symposiet var så populært at jeg som kom i siste lita ble nektet adgang. Det hjalp ikke å si at jeg gjerne skulle høre på Tord Høivik siden vi kjente hverandre. Når jeg sa at jeg skrev for Bok og Bibliotek ble jeg imidlertid sluppet inn.  Da var innledningene slutt og halve salen inkludert mange norske delegater, reiste seg for å gå. Det de kanskje ikke visste var at det var nå den mest interessante delen startet, nemlig rundebordsdiskusjonene. Jeg tror at mange går fordi slike diskusjoner gjør at du ikke kan bli en passiv tilhører, men man lærer ikke av å sitte stille og bare lytte!

Tord Høiviks poeng er at bibliotek er så forskjellige, i ulike land og innad i landet. Han viste eksempler fra Kina, Bolivia og Tanzania. I det siste tilfellet er det forskjell mellom et bibliotek i en flyktningeleir i Tanzania der man ikke har bokhyller og få bøker, til et annet bibliotek som driver digital brukeropplæring. Høivik som egentlig er statistiker, mener at statistikken må bygges opp nedenfra ut fra bibliotekenes behov. Å samle statistikk og brukerdata for eget bruk må være et kontinuerlig arbeid, å levere statistikk en gang i året til sentrale myndigheter er atskillig mindre viktig.

Claudia Lux – tidliigere IFLA-president – var opptatt av «advocating» for bibliotek, altså å gjøre seg til talsmann for bibliotek.  Kriser er godt for endring i bibliotek, sa hun, – ikke tro at du kan overbevise folk bare fordi noe er fornuftig. Utvikle prosjekter som kan fremme biblioteket uten å ramme det om prosjektet går ad dundas. Og ikke minst – ikke glem markedsføringa innad i biblioteket, mente hun.

Gode postere

Det var anmeldt godt over 200 postere til konferansen. Midt på dagen var det Poster-session hvor de som står bak posterne er til stede og orienterer. Det er postere om nært sagt alle emner, både knyttet til folkebibliotek og akademiske. Eg vil nemne noen få:

  • Ikke spill andre-fiolin. En bibliotekar ved Regina University I Canada fortalte om hvordan hun hadde gått inn som hjelpe-professor i stedet for å spille rollen som utenforstående bibliotekar.
  • Tenke-tank for bibliotek. Den danske bibliotekforeninga har etablert en tenke-tank om framtidens bibliotek. Prosjektet er finansiert med økonomisk støtte fra 30 bibliotek, 4 organisasjoner og noen andre medlemmer slik som kommersielle Axiell og den danske bibliotekskolen. Det er ansatt en leder, mens utredere leies inn i de enkelte prosjektene som tenke-tanken jobber med. En ide også for Norge

IMG_3790

Redaktør Ira Koivu i den finske bibliotekforeningen

  • Et bibliotekblad for bibliotek-brukerne. Den finske bibliotekforeninga utgir sitt eget blad liksom den norske. Men 4 ganger i året kommer det et eget blad som har biblioteksbrukerne, politikere og beslutningstagere som mål-gruppe. Bladet deles ut gratis i bibliotekene og er finansiert ved at bibliotekene kjøper bladet. Da jeg arbeidet i ABM-utvikling lagde vi bladet med det fyndige navnet ABM som var ment å være et slikt blad. Det ble seinere lagt ned. Men jeg synes et blad myntet på allmennheten er en strålende ide. Kanskje er det tilstrekkelig med et par spesialutgaver av Bok og Bibliotek hvert år?
  • Do we see the same? I poster-gata ble jeg stoppet av en finsk dame som ba meg fortelle hvilke tjenester som var I inngangspartiet til konferanseanlegget. Jeg husket noen ting. Men når hun viste meg bilder av alt hva jeg ikke hadde nevnt, så husket jeg det og. Kaisa Puttonen ved Laurea høgskole bruker «eye-tracking» som en metode i biblioteket. Biblioteket i Lahti har to billige kameraer som lånerne bruker til å ta bilde av det de liker best, mens det andre kameraet brukes til å ta bilde av hva de liker minst. Det er helt sikkert mye mer effektivt enn å be om å få skriftlige tilbakemeldinger..
  • Bærekraftige bibliotek, utstyr og drift. En sjekkliste for grønnere bibliotek laget av Klaus Ulrich Werner ved Humboldt-universitetet i Berlin. Denne sjekklista bør brukes av alle norske bibliotek som er opptatt av å redusere klimautslipp og forurensinger:

http://www.ibi.hu-berlin.de/studium/studprojekte/buchidee/bi12/checklist

-En litt mer spesiell poster var fra Zayed University i Dubai. Campuset var tidligere forbeholdt kvinner, mens det nå er 10% menn. Vanligvis er de atskilt på campus, men bilioteket er felles. De har derfor laget en audio-guide som gjør at du som er kvinne, kan gjøre deg kjent med biblioteket uten å risikere å dumpe bort i en mann.

  • Mange postere handlet om brukeropplæring. En av de mer interessante var et fransk prosjekt for å utvikle informasjonsferdigheter fra barnehage til universitet, gjennom undervisning i informasjons- og dokumentasjonsferdigheter aleine eller som del av et interdisiplinært emne. Se nærmere her: fadben.asso.fr

Read Full Post »

IMG_3734 IMG_3734

Slagordet for årets IFLA-konferanse er «Library, citizens, society: Confluence for knowledge. Confluence er når to elver strømmer sammen slik elvene Rhone og Saône gjør i Lyon der kongressen finner sted. Det er ikke et dårlig slagord, og uttrykker et mindre fokus på biblioteket i seg sjøl, og et større fokus på samfunnet rundt og biblioteket som en partner for å utvikle samfunnet. Som IFLAs president Sinikka Sipilä fra Finland sier det: Sterke bibliotek= Sterke samfunn. Både i sin åpningstale til kongressen og i en hilsen til de skandinaviske deltagere lørdag, la hun vekt på biblioteket som en partner i å revitalisere velferdssamfunnet. Dette vil hun ytterligere understreke i det som lanseres som Lyon-erklæringen som hun skal presentere på mandag.

IMG_3725

IFLA-president Sinikka Sipilä

Det samme utvidede perspektivet presenterte Maria Carme Torras i sin presentasjon på det nordiske møtet lørdag. Torras er bibliotekdirektør på Høgskolen i Bergen og medlem i IFLA Governing Board. Før var det Information literacy som gjaldt, nå er det MIL – Media and Information Literacy som er et mye bredere begrep. Et slikt utvidet begrep åpner for et tettere samarbeid og sterkere engasjement fra Unesco, sa Torras. IFLA arbeider tett med menenskerettsspørsmål knytta til retten til informasjon, retten til tilgang til ulike media og ferdigheter til å gjøre seg nytte av dem. Det gjelder for eksempel brukernes rett til å kunne lese ebøker, sa Inga Lunden som er svensk medlem i Governing Board.

IMG_3720

Maria Carme Torras, Høgskolen i Bergen og IFLAs Governing Board

Årets IFLA-konferanse i Lyon er den 80. Den første var i Edinburgh i 1927. Her er det kloss opp under 4000 påmeldte. Den største delegasjonen er naturlig nok fra Frankrike, tett fulgt av amerikanerne, men skandinavene er også godt representert med bl.a. 50 norske delegater.   Det er bibliotekarer som er aktive i de enkelte IFLA-komiteene samt noen andre av oss som kommer fordi denne konferansen gir et bredt bilde av hva som foregår innen bibliotekfeltet i hele verden.

IMG_3769

Leikny Haga Indergård som er sjef for Bergen Off. bibliotek er norsk  IFLA-veteran med 17 konferanser bak seg. Men det er også mange som er her for første gang, blant annet nyvalgt leder i Norsk Bibliotekforening, Mariann Scheide.

IMG_3711

IMG_3728

Sosial mingling etter møtet for de nordiske delegasjonene, her: Randi Lundvall, Mette Henriksen Aas og Børge Hofset

 

Lørdag var det komitemøter samt møte i de enkelte lands delegasjoner, bl.a. en samling av de skandinaviske deltakerne etterfulgt av et glass vin og sosial mingling.

Den formelle åpningen av konferansen foregikk i dag søndag. Det var innlegg ved lederen av den franske konferanse-komiteen, ordføreren i Lyon, lange videohilsener fra to statsråder og en statssekretær, samt hovedtalen som ble holdt av en professor i multimedia. I tillegg var det en lang presentasjon av Lyons rolle innen filmhistorien. Det ble sikkert sagt mye bra, men jeg fikk det dessverre ikke med meg. For jeg kan dessverre ikke fransk. Jeg var ikke aleine om det, og det tok visst arrangørene på senga. Køen for å få øretelefoner til simultan-tolkingen var endeløs lang, og når jeg var kommet halvveis, var det slutt på øretelefoner. Selsomt å sitte i to timer og bare forstå et ord nå og da. Men IFLAs president Sinikka Sipilä snakket engelsk i sin korte hilsningstale med vakker finsk aksent!

Det er et utall av foredrag og diskusjoner å velge mellom på en IFLa-kongress. For resten av dagen hadde jeg valgt meg ut to: 1001 bibliotek du må se før du dør og OCLCs symposium «OCLC and the Library Data Revolution».

1001 bibliotek å se før du dør

IFLA-seksjonen for folkebibliotek og bibliotekbygninger inviterte til et symposium om nye biblioteksbygg. Hva er utfordringene for moderne bibliotek? Kva skjer når folks bruk av bibliotek endrer seg? Et av innslagene på seminaret var arkitekten Casper Frantzen frå det danske arkitektbyrået Schmidt Hammer Lassen. Arkitektfirmaet ble etablert i 1986 i Ålborg, og er i dag et internasjonalt byrå med kontorer og oppdrag over hele verden. De står bak en rekke spektakulære biblioteksbygg, blant annet Det kongelige Bibliotek i København. Nå delte de ut en pris for det mest innovative nye biblioteket i verden. Konkurransen sto til slutt om fire bibliotek:

 

Ørestad bibliotek: http://modelprogrammer.kulturstyrelsen.dk/cases-til-inspiration/oerestad-bibliotek/#.U_CnYk2KDIV – nominert for sin innovative bruk av digitale ressurser, effektive arealbruk og store flekibilitet.

Bookmountain library, Spijkenisse: http://www.designboom.com/architecture/mvrdv-book-mountain-library-quarter-spijkenisse/

Her er bøker brukt som et symbol for kunnskap, kombinert med en åpen design med mye bruk av glass.

Craigeburn library, Australia: http://www.humelibraries.vic.gov.au/Whats_On/Latest_News/Craigieburn_Library_nominated_for_International_Award

Nominert for sin gode design og fremstilling av biblioteket som en demokratisk møteplass

Library of Birmingam: http://www.libraryofbirmingham.com/ Nominert for sitt store engasjement I lokalsamfunnet som et kultursenter og læringssenter for byen.

Det var Australia som gikk av med seieren!

 

 Er det noen lege her?

PÅ OCLC-sesjonen ble det snakket begeistret om «internet of things» – når ikke bare mobilen og PC-en din er koplet til internett, men også  T-skjorta di.  Nye dingser som koples til internett vil bli mye større enn dagens sosiale medier, spådde OCLC-direktøren. Det ble muligens for sterk kost for en av deltakerne som besvimte og gikk i gulvet med et brak. – Er det noen lege her? Spurte OCLC-direktøren. – Dessverre, her er det ikke noe hjelp å få – her er det bare bibliotekarer, ble det svart fra publikum.

 

Utstillingsåpning

Søndag ettermiddag var det åpning av utstillingene. Et enormt område med stands fra leverandører til bibliotekene. Her ser man hva trendene er. Flere firmaer leverer effektive systemer for scanning av bøker, et firma viste fram en mobil støvtørkemaskin for bøker. Flere viste fram små lydisolerte sitteplasser for lesing eller for å snakke i telefon.

 

 

Nedenfor: Her sitter jeg i en lydtett studieboks. Noe for HIOA? Absolutt!

 

IMG_3756

Read Full Post »

little-librarian

NRK melder i dag at stadig flere unge mennesker tar to utdanninger fordi de ikke får arbeid med den første. Det gjelder særlig unge mennesker med utdanning innen mediefag, jus og humanistiske fag. Det stemmer med det inntrykket jeg har fått når vi ser på søkerbunkene til ledige jobber i biblioteket på høgskolen. Svært mange har to bachelor-grader, gjerne med en mastergrad i tillegg. Det kan se ut som om universitet blir en slags allmenndannende utdanningsinstitusjon som grunnlag for å søke en yrkesutdanning på høgskolen.

Mitt inntrykk er at mange unge mennesker er usikre på hva de skal bli når de er ferdige med videregående skole. Dermed begynner de på universitet for å studere en disiplin som interesserer dem. Etter noen års studier begynner de å tenke på at det ikke alltid er nok med en akademisk grad, de må jo bli noe. Dermed søker de studieplass på høgskolen. De jeg kommer i kontakt med er folk som har søkt bibliotekarstudiet. Vi har hatt flere søkere med mastergrad i historie eller litteratur,  psykologi og medieutdanning, også en nesten ferdig jurist som tok bibliotekarutdanning.

Når det gjelder bibliotekaryrket er det slettes ikke bortkastet å ha studert et annet fagområde først. Vår jobb er å hjelpe studenter og ansatte på utdanningene, å ha en bibliotekarstab som har kunnskap i utdanningenes fagområder i tillegg til bibliotekarutdanningen, er en stor styrke.

Det ser ut til at arbeidsmarkedet for bibliotekarer er stramt i Oslo-området for øyeblikket. Det er spesielt vanskelig for nyutdannede uten praksis. Er man villig til å reise andre steder i landet, er jobbmulighetene langt bedre. Hvordan vil det bli i framtida?  Det er et generasjonskifte på gang i mange bibliotek. Det gjør at mange stillinger blir ledige i løpet av få år. Folkebibliotekene har stagnert de siste åra, men det er grunn til å være optimistisk med tanke på en politisk satsing med mer ressurser nettopp til denne sektoren. Jeg leste akkurat en undersøkelse om amerikanske fagbibliotek, der mange trodde at finanskrisa hadde ført til stagnasjon. Det er feil, budsjettene har de siste årene økt mye mer enn inflasjonen. Det har også blitt flere ansatte. Det spesielle er imidlertid at det er først og fremst i stillinger der folk har annen utdanning enn som bibliotekar. Det tror jeg er tilfelle i Norge også: Fagbibliotekene trenger folk med en bredere kompetanse, derfor tror jeg at det slettes ikke er dumt å kombinere bibliotekarutdanning med en annen utdanning.

Men bibliotekaryrket er ikke noe for innadvendte folk som liker å lese bøker. Ikke blir det tid til å lese bøker, dessuten vil bibliotekaryrket snart ikke handle om papirbøker, men om digital informasjon. Men først og fremst handler bibliotekaryrket om å arbeide med mennesker. Men stereotypiene henger igjen, f eks er det nesten ikke mulig å finne et illustrasjonsbilde om bibliotekarer der de ikke enten hysjer eller setter på plass bøker.

Read Full Post »

SAMSUNG CSC

Mandag startet Latinas sommerskole 2014, med deltagere fra Kina, Litauen, Romania, Sveits og Sør-Afrika. Sommerskolen er et ledd i satsinga på å utvikle nye læringsformer og ta i bruk  nye teknologiske metoder der Læringssenter og bibliotek ved Høgskolen i Oslo og Akershus ønsker å være i spissen. Latina er et prosjekt ledet av dosent Helge Høivik ved Læringssenteret. Årets sommerskole begynte som et MOOC-kurs (massive open online course) og fortsetter altså med to ukers arbeid sammen i Oslo.  Du kan lese mer om sommerskolen her.

Jeg har lært mye av Helge Høivik og hans bror Tord. De er faglig i forkant, men det viktigste jeg har lært er av deres måte å undervise på. Eller manglende undervisning: Snakk aldri mer enn ti minutter før gruppa må engasjeres gjennom å gjøre noe eller å delta, sier Tord. De som synes det er deilig å sitte på bakerste benk å sløve, synes dette er krevende undervisning. Men hvert minutt er planlagt, sjøl om de begge har stor evne til fleksibilitet for å tilpasse undervisninga til gruppa som skal lære. Og lære gjør man av Helge og Tord.

SAMSUNG CSC

Helge Høivik

Sjøl holdt jeg en foreelsning på tirsdag. Forelesningen tok utgangspunkt i den media-konvergensen som vi opplever i dag, og hva det betyr for bibliotekene. Du finner presentasjonen min her.

SAMSUNG CSC

Læringssenteret ved HIOA bruker sommerskolen til å utvikle institusjonelt samarbeid med andre. Vi har allerede etablert to Latina-satelitter i Kina og i Litauen. Vi er i gang med å utvikle samarbeidet med Cape Peninsula University. Seksjonssjef Anne-Berit Gregersen, Tord Høivik og jeg reiser ned dit i september for å ha møter og seminar , og ikke minst for å forberede et større prosjekt i 2015. Da er det Biblioteks-verdenskongress nettopp i Cape Town og vi planlegger å sende en stor delegasjon, både for å delta på IFLA-konferansen og for å ha felles seminar med Cape Peninsula Universuity (CPUT). CPUT er en institusjon med mange likheter med HIOA.

 

Read Full Post »

IMG_0064

Kristian Meisingseth argumenterer i VG 2.6. for å redusere biblioteket rolle som et universelt gode, til å bli et tilbud først og fremst for de som faller utenfor informasjonssamfunnet. Det er jeg uenig i. Bibliotekets legitimitet ligger i at det er et tilbud til hele folket og at biblioteket faktisk er det offentlige tilbudet som brukes av flest innbyggere. Omtrent halvparten av befolkningen besøker biblioteket minst en gang i året. Tallet har holdt seg stabilt de siste 20 åra.

 

Meisingseth viser til at tall fra 1991 og 2012 viser en nedgang i besøk fra folk med kun videregående skole eller med utdanning under videregående skole. Sammenligna med 1991 har en større andel av de voksne nå både videregående skole og høyere utdanning. Det viktigste som har skjedd i disse 20 åra er en nedgang i besøk fra barn og unge – som hverken har rukket å ta videregående eller høgskole. Uten at de dermed kan sies å ha falt utenfor informasjonssamfunnet.

 

Det er dermed grunn til å stille spørsmålstegn ved Meisingseths konklusjon om at biblioteket taper i kampen om å nå de som faller utenfor. Bibliotekene lykkes mer enn noen andre. Samtidig er det prisverdig av Meisingseth å rette oppmerksomheten på hvor viktig det er at biblioteket er der for alle, ikke bare middelklassen. Det handler om å nå folk der de er, om å legge til rette for leseglede for alle, og fortsette å utvikle de digitale tilbudene, slik Meisingseth nevner.  Men det ikke må bety at biblioteket må velge bort dagens brukere. Biblioteket må fortsatt være der for alle, ikke bare «verdige trengende».

 

Folkebibliotekene har blitt en budsjett-taper i en tid der øvrige kulturbudsjett har vokst. Derfor diskuteres det nå både forslag om en nasjonal satsing på digitale tilbud og øremerking av en opptrapping av bevilgninger til folkebibliotekene. Sammenhengen er ganske direkte mellom bibliotekenes budsjetter og hvor mange bibliotekene når.

 

Read Full Post »

IMG_3539

 

Øremerket opptrapping av bevilgninger til folkebibliotekene, et nasjonalt digitalt mediebudsjett for å frikjøpes digitale ressurser og ebøker for folkebibliotekene. Økt tilskudd til kompetanseheving og til nye biblioteklokaler. Dette er blant tiltakene I biblioteksatsinga som Bård Vegar Solhjell nå fremmer forslag om på Stortinget.

Solhjell lanserte forslaget på en pressekonferanse på Litteraturfestivalen på Lillehammer i dag. Selvsagt er det lite trolig at SVs forslag uten videre blir vedtatt, men jeg trur det bidrar til å vitalisere biblioteksdebatten. Det er mye uttalt velvilje til bibliotekene i de politiske partiene, men dette forslaget er konkret og forpliktende.

Bård Vegar gjorde det klart at det ikke er småpenger SV vil bevilge. I valgkampen krevde Norsk Bibliotekforening en biblioteksmilliard, det vil SV nå gi gjennom en forpliktende opptrapping over 5 år.  En slik øremerking har vært vellykket før, da den ble brukt til å skaffe full barnehagedekning.

 

IMG_3535

SVs bibliotekforslag ble positivt mottatt av forbundsleder i Bibliotekarforbundet, Monica Deildokk som prioriterte å høre på Solhjell sjøl om sluttforhandlingene om bibliotekarlønninger i staten foregikk samtidig.

 

IMG_3549

Bibliotekdebatt. Fra venstre Kårstein Eidem Løvaas (H), Erik Henningsen, Kulturutredningen, Trond Giske (AP), Bård Vegar Solhjell (SV) og Ragnar Audunsson, HIOA.

Etter SVs presentasjon, hadde Norsk Bibliotekforening invitert til debatt i samarbeid med Oppland Fylkesbibliotek. SVs biblioteksatsing ble selvfølgelig diskutert der.

IMG_3551

Kårstein Eidem Løvaas, stortingsrepresentant for Høyre fra Vestfold

–  Vi er skeptiske til øremerking av midler til bibliotekene, sa  Kårstein Eidem Løvaas som er Høyres bibliotekpolitiske talsperson, under bibliotekdebatten onsdag på Litteraturuka på Lillehammer. Det er viktig å ha lokalt eierskap og tilhørighet til bibliotekene. Øremerking signaliserer at bibliotekene alltid er salderingspost i kommunene, og slik er det ikke, sa Løvaas, som viste til de Høyre-styrte kommunene Drammen, Tønsberg og Stavanger.

Løvaas sin uttalelse var en reaksjon på SVs forslag om et bibliotekløft som Bård Vegar Solhjell hadde lagt fram tidligere på dagen. Det ble ellers en viss fordragelighet mellom H og SV da Løvaas ellers stilte seg positiv til både kompetanseløft og et nasjonalt digitalt mediebudsjett. Løvaas kunne opplyse at Kulturdepartementet nå vurderer nettopp et slikt mediebudsjett.

SVs forslag er helt i tråd med anbefalingen fra Kulturutredningen, kunne Erik Henningsen som var sekretær for utredningen opplyse. Kulturutredningen pekte på at statlige bevilgninger i stor grad var førende for bruk av kulturmidler lokalt. Mangelen på øremerkede midler nettopp på bibliotekfeltet er en av årsakene til at folkebibliotekene har sekket akterut mens resten av kulturlivet opplevde stor vekst under de rød-grønnes Kulturløft, sa Henningsen.

Trond Giske fra AP var positiv til både øremerking og behovet for et bibliotekløft. Han mente det var vanvittig at Oslo legger ned to bibliotekfilialer i Groruddalen der biblioteket er viktig for inkludering. I stedet vil de bruke 30 milliarder på et OL bl.a. for å bedre inkluderingen. De pengene kunne det bli mye biblioteksatsing av, sa Giske.

Det har vært nok av fine ord om bibliotek, sa Solhjell, men likevel har bevilgningene ikke økt nok. Nå er spørsmålet om man mener det så alvorlig at man vil ta i bruk det eneste virkemiddelet som nytter, nemlig øremerking. Det har vi brukt med stor suksess for å få full barnehagedekning, nå må det være bibliotekenes tur!

IMG_3553

Solhjell lytter til en engasjert bibliotek-professor fra Høgskolen i Oslo og Akershus

Professor Ragnar Audunson fra HIOA fortalte at han var involvert i et forskningsprosjekt hvor de undersøker i hvilken grad folk finner at de har nytte av biblioteket. I Finland har folk mer nytte av bibliotekene, enn hva folk i Norge svarer. Men i Finland er det 1300 mennesker bak hvert biblioteksårsverk, mens man i Norge har 3000. I Finland er det åpningstida flere ganger høyere enn i Norge. Til tross for det høye prisnivået i Norge bruker finlenderne dobbelt så mye penger på bibliotek. Målet for et bibliotekløft må være å komme på nivå med Finland. – Vi sammenligner oss med de andre nordiske landene når det gjelder skole og helsevesen, hvordan kan vi akseptere slike forskjeller på biblioteksområdet, spurte Audunsson.

Her er forslaget fra Solhjell:

Representantforslag fra stortingsrepresentanten Bård Vegar Solhjell om et nasjonalt bibliotekløft.
 
 
Bakgrunn
Bibliotekene er blodårene i det kulturelle systemet fordi de gjør kunnskap og kultur, litteratur og verdier tilgjengelig til alle grupper i samfunnet, uavhengig av sosiale, økonomiske og geografiske skillelinjer.
 
Bibliotekene har vist seg å være tilpasningsdyktige for samfunnsendringer ved å innlemme andre medier enn bøker i sitt tilbud. Bibliotekene har utviklet seg over tid. I tillegg til å være et sted for stille lesing, har de også blitt viktige møtesteder for folk og et sted for debatt. Særlig barn, unge og kvinner er hyppige brukere av bibliotek, og også innvandrerbefolkningen benytter seg i stor grad av bibliotekene.
 
Allment tilgjengelige og offentlig baserte bibliotek-, dokumentasjons- og informasjonstjenester er grunnleggende for ytringsfrihet og demokrati. Gode bibliotek er en forutsetning for kvalitet i læring, kunnskapsformidling og forskning. I tillegg fungerer bibliotekene som vårt felles arkiv.
 
Likevel har realutgiftene til bibliotek per innbygger gått ned med 35 kroner fra 2001 til 2010. Bibliotekenes andel av de totale utgiftene til kulturformål er synkende og gikk fra 14,2% i 2001 til 11,1% i 2010. Det har også vært en nedgang i antall bibliotek i Norge. Oslo og Bergen kommer desidert dårligst ut blant de nordiske storbyene når det gjelder antall filialer per innbygger. I Helsinki deler 16.000 mennesker hvert bibliotek, mens tallet i Oslo er 37.000.
 
Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt. Dette er en oppgave mange bibliotek har grepet tak i, men mange hindres av uhensiktsmessige lokaler.
 
Gjennom folkebibliotekloven er alle landets kommuner pålagt å ha et folkebibliotektilbud for sine innbyggere. For å sikre dette, og at bibliotekene er i stand til å levere digitale produkter til sine brukere i tiden som kommer, foreslår forslagsstiller et femårig nasjonalt bibliotekløft bestående av fem deler:
 
1. En nasjonal strategi for folkebibliotekene. Denne skal også ta opp hvordan folkebibliotekene og skolen kansamarbeide om bibliotektjenester.
 
2. En øremerket opptrapping av bevilgningene til kommunenes bibliotekdrift over fem år før disse føres inn i rammeoverføringene til kommunene. Opptrappingen vil sikre at bibliotekene i større grad har økonomiske rammer til å tilby det som kreves i folkebibliotekloven og til at de kan ha høy aktivitet og oppdatere seg i møte med befolkningens behov.
 
3. Et felles nasjonalt digitalt mediebudsjett for kjøp av tilgang til digitale ressurser. Samtidig settes det i gang en utredning om hvordan man best sikrer tilgang til både tradisjonelle bøker og e-bøker på biblioteket, og om det er behov for endringer i bibliotek- eller litteraturpolitikken for å sikre det
 
4. Øke tilskuddet til, og utarbeide en plan for kompetansehevingstiltak for bibliotekenes ansatte. Slik kan flere bibliotek enn i dag tilby aktiv formidling innen litteratur, musikk og film, samt bistå brukerne med kunnskapsinnhenting og søkestrategier i en stadig mer kompleks informasjonsjungel.
 
5. Støtte etablering av nye biblioteklokaler, og tilpassing eller utvidelse av eksisterende biblioteklokaler. Det kan skje gjennom å bruke eksisterende ordninger eller å etablere nye tilskudds- eller låneordninger. Dette vil bidra til at bibliotekene er lett tilgjengelige med en beliggenhet der folk ferdes, gjerne i et flerbrukskonsept med andre kulturtilbud.
 
 
Forslag
​Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en helhetlig plan for et femårig nasjonalt bibliotekløft. Bibliotekløftet skal inneholde en nasjonal strategi for folkebibliotekene, en øremerket opptrapping av bevilgningene til kommunenes bibliotekdrift, etablering av et felles nasjonalt digitalt mediebudsjett og en utredning av hvordan man best kan sikre tilgang på bøker og e-bøker, økt tilskudd til kompetansehevingstiltak for ansatte og støtte til etablering, tilpassing eller utvidelse av biblioteklokaler.

 

 

Read Full Post »

Ruth Kuczynski, 1938 2

Målet for bibliotekarer er å sikre tilgang til informasjon, å avvise alle former for sensur og fremme best mulig tilgang til informasjonstjenester, heter det I IFLAs yrkestikk for bibliotekarer. Var det et slikt ideal som drev bibliotekaren Ruth Werner alias «Sonja» da hun sørget for at Sovjetunionen fikk hemmeligheten som gjorde det mulig for dem å lage atomvåpen?

Ruth Werner er kanskje den mest vellykkete spionen vi kjenner til. Hvis «vellykkethet» ligger i at hun til tross for en lang spion-karriere aldri ble avslørt av motstanderen? Hvis «vellykkethet» er at hun til sin dødsdag i 2000, – 93 år gammel – politisk og moralsk sto inne for sine handlinger som spion som hun mente bidro til å sikre freden. Historien om hennes liv føres oss gjennom alle de dramatiske hendelsene i det forrige århundret. Hun er fortsatt omstridt. Forslaget om å kalle opp et av bibliotekene i den østlige bydelen Treptow i Berlin etter henne, er sterkt kontroversielt.

Ruth Werner er kjent under flere navn. Hun ble født i 1907 i en velstående jødisk familie med navnet Ursula Maria Kuczynski. Foreldrenes kjælenavn på henne var Ruth. Faren Robert Rene Kuczynski var en kjent intellektuell, en av fedrene til moderne befolkningsstatistikk. Hun vokste opp i en liten villa i Schlactensee utenfor Berlin. Det var et hjem med mye bøker. Da faren måtte rømme til London etter Hitlers maktovertagelse i 1933, tok han med seg halve familiebiblioteket – 20.000 bøker. Fra 1924-26 utdannet Ruth seg til bokhandler, deretter to år bibliotekutdanning. Etterpå fikk hun jobb i Ulstein-forlaget, en jobb hun mistet etter å ha deltatt i en 1.mai-demonstrasjon i 1928. Da grunnla hun Marxistische Arbeiterbibliothek som hun ledet. Hun var medlem av kommunistpartiet og aktiv skribent.

 Ruth-Werner-2-300x200

I 1929 giftet hun seg med arkitekten Rudolf Hamburger og fulgte med han til Shanghai. Det var byggeboom i Shanghai og stort behov for arkitekter. De vestlige, eksotiske forestillingene om det fjerne Østen kolliderte med de vriekelige forholdene slik Ruth så dem: «Tiggere preger bybildet, klagende invalider med arm og benstumper, barn med store åpne sår, mange blinde, hårløse og med ødelagte hoder» skrev hun i et brev til foreldrene. Årlig ble likene av 30.000 som var døde av sult, samlet inn fra gatene. I motsetning til dette sto selskapene, bridge- og kino-kveldene til de europeerne. Særlig foraktet Werner kvinenne som «absolutte luksusdyr uten vitenskapelige eller kunstneriske interesser». Men det gjaldt ikke alle. Ruth ble venninne med den amerikanske venstreorienterte feministen Agnes Smedley. Gjennom henne ble hun kjent med Richard Sorge som vervet henne som spion for sovjetiske GRU. Sorge var fra Baku i dagens Aserbadsjan, men av tysk avstamning. Ruths oppgave ble å samle informasjon og holde kontakt med den kinesiske kommunistiske frigjøringsbevegelsen. Etter to år ble hun brakt til Moskva for å lære spionhåndverket grundig. Sønnen Michael ble brakt til svigerforeldrene i Tsjekkoslovakia. Deretter var hun GRU-spion i Mansjuria. I 1936 fryktet GRU at hun kunne bli avslørt og beordret henne til Polen. Hun ventet da barn med sin russiske føringsoffiser med dekknavnet Ernst.

 

ruth werner

Ruth Werner sammen med ektemannen og sønnen Michael i Shanghai

På slutten av 1938, før Tysklands angrep på Polen, dro hun sammen med ektemannen til Sveits under navnet Ursula Schulz. Der etablerte hun en hemmelig radiosender og rekrutterte folk til motstandsarbeid i Tyskland. Hennes kontakt var ungareren Sandor Rado som under dekknavnet Dora var sentral i den legendariske motstandsgruppa Rote Kapelle. Hun ble også kjent med den engelske spaniakjemperen Len Beurton I følge Beurton var det kjærlighet ved første blikk, i følge Ursula var det en „plikt til kamuflasje“. I følge hennes selvbiografi (Sonjas rapport fra 1977) var hun involvert i et trekantdrama. Det var Rolf Hamburger og føringsoffiseren Ernst som hun elsket. Men et ekteskap med en engelskmann ville gi henne engelsk pass. Derfor giftet Ruth og Len seg i 1940. Så ille kann de ikke ha vært, for de forble gift i 50 år.

Ruths oppdrag var å etablere en britisk gren av Rote kapelle. Hennes foreldre var nå i England, og hun flyttet inn i et landsted de leide i Oxford. Selv arbeidet faren ved London School of Economics.

I England befant Klaus Fuchs seg. Han var tysk emigrant med bakgrunn i den kommunistiske ungdomsbevegelsen. Nå var Klaus et ledende medlem i det britiske atomforskningsprogrammet, motstykket til det amerikanske Manhattan-prosjektet. I 1941 da tyskerne sto foran Moskva, oppsøkte Fuchs sin gamle venn Jürgen Kuczynski – Ruths bror – med beskjed om at han hadde informasjon å dele. Saken ble overlatt til Ruth. Hennes dekkhistorie var bedre, og hun bodde i Oxford ikke langt fra Birmingham der atomprosjektet holdt til. Fuchs hevdet selv at han ikke visste hvem Sonja – „the girl from Banbury“ var før mange år seinere. Fuchs fortalte til den øst-tyske spionsjefen Markus Wolf at alle han var i kontakt med virket redde, unntatt Ruth.

Ruth – under dekknavnet Sonja – holdt kontakt med Fuchs fram til 1944 da han ble overført til Los Alamos-prosjektet i USA. Bare på et møte i 1943 overrakte Fuchs 300 sider med utregninger og tegninger. Bare timer seinere var det underveis til russiske kontakter i London eller via radio til Moskva.

ruth werner 1945

Ruth Werner, 1945

Det angloamerikanske atomvåpenprosjektet som Fuchs var knyttet til hadde som oppdrag å slå nazistene i atomkappløpet. Mot slutten av krigen ble det likevel klart at motpartene ikke ville bli det tapende Tyskland, men Sovjetunionen. Sovjetunionen var ikke så langt bak i teoretisk forskning om atomvåpen, som vestmaktene trodde. Det skyldtes ikke minst informasjonen som Fuchs overrakte Ruth fra Birmingham-perioden. Fuchs har i ettertid hevdet at han aldri informerte om kollegenes arbeid, bare sitt eget i tillegg til at han informerte om status i tysk atomvåpenutvikling som han ble holdt orientert om av engelsk etterretning.I tillegg har man ment at det også var en russisk kilde i selve Los Alamos-prosjektet. De fleste historikere synes å mene at informasjonen fra Fuchs/Werner påskyndte de russiske atomvåpnene med flere år, selv om andre hevder at russerne ble hemmet i sin egen forskning gjennom å bli for opptatt av hva engelskmennene og amerikanerne gjorde. Men det er ingen tvil om at infiltreringen av det britiske atomprogrammet var det største kuppet i spion-historien.

I 1999 ble dokumenter fra det amerikanske Venona-prosjektet offentliggjort. Venona var en forløper for dagens National Security Agency og gjorde omtrent det samme som Edward Snowdon nå har avslørt. Dokumentene viste at Ruth Werner ikke bare hadde kontakt med Klaus Fuchs, men også Melita Norwood som også arbeidet på atomprosjektet. Venona-dokumentene viste også at Ruth var føringsoffiser for en offiser i RAF og en spesialist på ubåtradar. Ruth lyktes til og med å tappe den amerikanske etteretningen som hadde et prosjekt for å rekruttere tyske emigranter til fallskjermjegere til Tyskland. Dermed sørget hun for at flertallet av fallskjermjegerne var kommunister med lojalitet mot Moskva. I tillegg brukte hun sin egen familie. Faren hadde kontakter høyt oppe i Labour-partiet, bl.a. sir Stafford Cripps som var minister for flyproduksjon. Broren Jürgen, var spesialist for bombemål i det britiske fly-ministeriet. I 1944 ble han utnevnt til oberstløytnant med arbeid i Kontoret for Strategisk bombing. Her brukte han sine kunnskaper som økonom og statistiker. Bombemålslistene som var laget i noen få eksemplarer til Eisenhowers stab, havnet også i Moskva. Han arbeidet også med å anslå tysk krigsproduksjon sammen med kjente navn fra etterkrigstida som John Kenneth Galbraith og Paul Nitze.

Det var avsløringer gjennom Venona-prosjektet som sørget for at Klaus Fuchs ble avslørt og arrestert i 1950. Ruth Werner var imidlertid angitt til MI5 allerede i 1947, men klarte å prate se ut av forhørene. Engelskmennene visste at hun hadde vært russisk spion i Sveits, men trodde hun hadde sluttet. I februar 1950 da rettsaken mot Fuchs begynte, reiste Ruth sammen med barna på ferie til Berlin . Hun vendte aldri tilbake.

I Shanghai hadde Ruth ikke bare blitt vervet som spion. Hun ble også god venn med Roger Hollis, som seinere ble generaldirektør for den britiske etteretningstjenesten MI5 fra 1956-65. Dette vennskapet skulle vise seg å bli skjebnesvangert, i hvert fall for Hollis. I 1946 hoppet russeren Igor Gouzenko av og avslørte en rekke ledetråder til sovjetiske agenter i vest. Han påsto at det fantes en muldvarp i MI5 kalt Elli. Elli skulle være „den femte mann“ i spionringen Cambridge five med Kim Philby, Burgess, Maclean og Blunt. På 1960 og 70-tallet var det mye diskusjon om Hollis var Elli. Det ville i så fall forklare hvorfor Ruth ikke ble avslørt til tross for flere tips. Ruth bodde mindre enn to kilometer fra Hollis utenfor Oxford.

I Berlin fikk Ruth jobb i det øst-tyske «Amt für Information» inntil hun på midten av femtitallet, fikk sparken for «manglende vaktsomhet». Hun hadde glemt å lukke døren til en safe da hun forlot jobben på kvelden. Da begynte hun som forfatter og utga flere barnebøker. I 1977 utkom selvbiografien «Sonjas Rapport» som ble en bestseller. Der skriver hun imidlertid ikke noe om sin rolle i forhold til Fuchs, som fortsatt levde. Det beskriver hun først i den engelske utgaven som utkom i 1991.

I november 1989 steg den over 80-årige damen nok en gang fram på den politiske scenen. I Berlins Lustgarden snakket hun til titusener frammøtte om sin tro på en human sosialisme etter murens fall. Hun hadde vært en sterk tilhenger av den russiske glasnost. Hun ble skuffet. – Vi fikk ingen gjenforening, men en overtaking. Fellesskapet er borte, i det nye Tyskland er det hver mann for seg, sa hun i et intervju i 2003 (Moss,2003).

I et intervju i 1993 (Moss, 1993) hisset hun seg opp over engelske aviser som påsto at hun hadde vært KGB-spion. – Det var jeg aldri, sa hun. KGB samarbeidet med Stasi som hun hatet. Hun hadde aldri tilhørt KGB, derimot Den røde Arme. Det ble bekreftet ved bisettelsen i juli 2000 da en utsending for den russiske føderasjonen talte og kunne fortelle at hun egentlig var oberst i Den Røde Arme.

Ruth Werner

Ruth Werner må ha vært en modig og kaldblodig kvinne. I Kina risikerte hun livet, i England langvarig fengselstraff. Den største trusselen var kanskje likevel Stalin. Nesten alle hennes kontakter i russisk etterretning falt som offer for Stalins utrenskninger. Richard Sorge som rekrutterte henne, ble henrettet i Sovjet etter en spionutveksling der han slapp ut av japansk fangenskap. I 1960 møtte Ruth igjen Sandor Rado som hun arbeidet sammen med i Sveits inntil annen verdenskrig. Han hadde tilbrakt etterkrigstida i Gulag. Stalins død i 1953 hindret trolig deportasjon til fangeleirene av mange jøder, kanskje også Ruth og hennes bror Jürgen. I et notat fra 1953 ber britiske MI5 om at MI6 overbringer beskjed til Jürgen Kuczynsky, Ruth og hennes ektemann Leon Beurton om at de ikke behøver å frykte noen ting ved å henvende seg til britene eller komme tilbake til England. MI5 antar at de er bekymret over Stalins forfølgelser. Stalin hadde satt i gang en kampanje mot sionisme og særlig utsatte var kommunister med borgerlig jødisk bakgrunn. Sjøl sa Ruth Werner dette etter avsløringene av Stalins forbrytelser på den 20. Sovjetiske partidagen i 1956: Det var ikke alltid lett å skille mellom ærlige kameraters feil og handlingene til vår imperialistiske motstander. Med så mange skyldige, kunne det nok skje at også uskyldige ble rammet. Vi trodde det var ærlige feil. Men jeg trodde på Stalin». Selv så Ruth Werner en tråd i sin livshistorie: kampen mot fascismen og for kommunismen. – Jeg løy aldri, men jeg fortalte heller ikke hele sannheten, sa hun i 2003.

Som bibliotekar fikk hun ingen lang karriere. Men dilemmaene hun opplevde i sitt liv kan i mindre målestokk være problemer bibliotekarer kommer bort i, i sitt arbeid. Hvor går grensene for hva slags informasjon som skal deles med andre? Forræder eller helt? Det diskuteres fortsatt – på samme måte som for Edward Snowdon.

ruth werner

 

Kilder:

Binder, Joe: Ruth Werner 1907-2000. Nettstedet Jewish Womens Archive. http://jwa.org/encyclopedia/article/werner-ruth

Exleben, Hans: Laudatio für Ruth Werner. Webside datert 2008, nedlastet 18.2.14: http://www.dielinke-treptow-koepenick.de/partei/themen/antifaschismus/texte/laudatio_fuer_ruth_werner/

Fischer, Benjamin B: Farewell to Sonia, the Spy Who Haunted Britain I: International Journal of Intelligence and Counter Intelligence, 15; 61-70, 2002.

Karny, Thomas: “Sonya” – Stalins beste Spionin. Wiener Zeitung 11.5.2007: http://www.wienerzeitung.at/themen_channel/wz_reflexionen/kompendium/101753_Sonja-Stalins-beste-Spionin.html

Lee, Sabine: The spy that never was; Intelligence and National Security, 17:4, 77-79.

Moss, Norman: “Sonya” explains. Bulletin of the Atomic Scientists, July/august 1993

Werner, Ruth: Sonjas rapport. Berlin: Verlag neues leben, 1977.

Werner, Sonja: Sonyas report. London: Chatto & Windus, 1991.

+ diverse artikler fra tysk Wikipedia.

Artikkelen sto i Bok og Bibliotek nr 2 2014

 

 

 

Read Full Post »

IMAG0198Arbeidsmåter i endring: Fra et ecampus-seminar på HIOA: Foreleseren sitter i England og er synlig øverst til høyre på skjermbildet. Han viser en presentasjon der han påpeker hvordan studenter tar notater gjennom å fotografere presentasjonen. Jeg fotograferer skjermen som viser studentene som fotograferer.

Linjært fjernsyn er på vei ut. Første episode av  Karsten og Petra var  et historisk vendepunkt med mer enn tre ganger så mange seere på nett som da den ble sendt direkte på TV (441 000 mot 135 000), fortalte kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen da han holdt foredrag på Nasjonalbibliotekets lederkonferanse 30-31. oktober.

–          Kampen om fjernkontrollen er over, sa Eriksen, – alle kan ha sin skjerm og de vil i stadig større grad selv velge når og også hvor, de vil se programmer. Det er faktisk slik at folk vil ha to skjermer. De som fulgte NRKs sending på valgnatta, var samtidig de som brukte nett-tjenestene mest. De over 60 år er mest trofaste mot linjært fjernsyn. Norge er sammen med Sør-Korea verdens mest innovative mediemarked fordi vi har kjøpekraft som gjør at folk har råd til å kjøpe digitale dippedutter, sa Eriksen

–          Da barneTV ble flytta fra NRK1 er tilbudet til barn blitt tidobla i sendetid. Vi er større enn Disney Channel i sendetid. 88% oppgir at de hver dag bruker et NRK-tilbud daglig. Hvis vi skulle tape markedsandel, så vil det ikke være til andre norske kanaler, men til utenlandske. NRK er lisensfinansiert. Men hele 69% oppgir at de synes at de får valuta for lisenspengene. Det er gode tall, mente Eriksen, som ikke trodde at like mange ville mene at de får full valuta for veiavgiften.

Endringene på mediemarkedet skjer fort. I dag er 16% av husstandene i Norge abonnenter på Netflix, mens for 1 år siden hadde nesten ingen hørt om det.  En av endringene vil være at NRK ikke lenger vil være distributør at utenlandske programmer på samme måte som i dag. Produsenter av utenlandske serier vil velge å tilby seriene – som Games of Thrones fra HBO – direkte til husstandene. Det betyr at NRK i større grad må produsere selv. Vi må frigjøre mer penger til innhold, mente Eriksen.

Eriksens innlegg var et av de mest interessante og  matnyttige på Biblioteklederkonferansen. Utviklinga i mediemarkedet er selvfølgelig viktig for bibliotekene.  Fjernsynet har jo i noen år vært et av de «dummeste» elektroniske verktøyene vi omgir oss med: At informasjonen sendes linjært slik at alle må benke seg foran fjernsynet akkurat når noe foregår der. For å kompensere på dette har det vært utvikla måter som vi har kunnet «ta opp» fjernsynsprogrammer hjemme. Det te blir nå annerledes: Gjennom nett-Tv kan vi sjøl bestemme når vi vil se fjernsynsprogrammet, og for så vidt på hvilken plattform: Fjernsyn, nettbrett, mobil. At vi sjøl kan bestemme betyr at vi får tilgang til et arkiv  eller et bibliotek av TV-programmer.

Når NRK vil gå fra å være en leverandør av linjært fjernsyn til en leverandør av egenprodusert materiale gjennom et bibliotek, vil vi som undervisningsbibliotek ha en oppgave i å være leverandør av multimedialt innhold produsert i våre institusjoner, for eksempel forelesninger. Også her vil brukerne kreve at de i større grad skal kunne velge tidspunkt og sted for å se forelesningene sjøl. Det gjør ikke bibliotekrommet mindre viktig som et sted for de menneskelige møtene for å diskutere og videreutvikle det man har opplevd på skjermen.

Eriksens påpeking av bruken av second screen – to skjermer, er også viktig. Jeg tar meg i det sjøl hjemme, at jeg ser på TV og griper ipaden som ligger på bordet for å sjekke nærmere et eller annet som blir sagt på TV. Bruken av PCer i undervisning er også under debatt. Før gjømte studentene seg bak store PC-skjermer. Nå sitter de med laptop eller nettbrett. Selvfølgelig er det mange som sjekker facebook og ikke følger forelesningen, men bare om forelesningen framstår som ikke viktig! Jeg supplerer ofte møter opg forelesninger med å sjekke nærmere via ipaden. Eirik Newth har spådd at nettbrettet forsvinner om et par år. Framtida ligger i mobilen, sa Eriksen. Det er vanskelig å samle inn studenters mobiler før forelesninga. Hva når armbåndsuret får funksjoner som ligger på dagens nettbrett? Skal vi forby armbåndsur? Nei, løsninga ligger nok i å endre den tradisjonelle forelesninga, nettopp ved å benytte seg av de mulighetene som ligger i at studentene er on-line.

Som NRK står bibliotekene overfor store endringer. Jeg er enig med Thor Gjermund Eriksen: Alle medarbeidere er viktig, men ikke alle oppgaver er like viktige.

Read Full Post »

OLYMPUS DIGITAL CAMERARannveig Kvifte Andresen som er  stortingsrepresentant og kulturpolitisk talsperson for SV og jeg har et innlegg i dagens Klassekampen om at nå må vi satse på folkebibliotekene.

Folkebibliotekene er blitt den store kultur-taperen det siste ti-året. Mens det rød-grønne kulturløftet har betydd enorme økninger i budsjettene for den statlig finansierte kulturen, har de kommunalt finansierte folkebibliotekene opplevd å bli salderingspost. Ikke bare har de gått glipp av økningene, bevilgningene har faktisk gått tilbake med 35 kroner pr innbygger i reine tall. Bibliotekenes andel av kulturbudsjettet har gått ned fra 14,2 % i 2001 til 11,1 % i 2011. Det er dramatisk. Derfor vil SV nå prioritere folkebibliotekene på topp.

Folkebibliotekene er sjølve grunnmuren i kulturlivet, sa Anne Enger da hun la fram evalueringa av kultursatsinga.  De reduserte bevilgningene gir seg utslag i redusert bruk. Men fortsatt er folkebibliotekene den viktigste og mest brukte kulturinstitusjonen for folk flest. I 2004 besøkte 54 % av befolkninga biblioteket, mens i 2008 var dette gått ned til 51 %.

Den digitale utviklinga vil ikke erstatte bibliotekene. Bibliotekene vil sjøl være spydspisser for demokratisk tilgang til digitale ressurser.  At bibliotekene har tilbudt alle tilgang til PC og Internett, har hatt stor betydning i mange år. Sjøl om folks tilgang til Internett har økt, er det fortsatt viktig at alle kan komme på nett på biblioteket. Det som er blitt viktigere, er hvilke kunnskapsressurser du får tilgang til på nettet: Her har bibliotekene en rolle i å skaffe tilgang til kunnskapskilder som man ikke ellers får gratis tilgang til. Dette blir en viktigere og viktigere oppgave ettersom flere og flere kilder lukkes for gratis bruk og ettersom behovet for kunnskapskilder øker. Den norske bokbransjen har endra seg slik at bokhandlerne i større og større grad blir et sted for salg av nye bøker, mens biblioteket er det eneste stedet som også gir tilgang til de bøkene som er mer enn noen måneder gamle. Uten bibliotekene ville de fleste norske forfattere være utilgjengelige for publikum.

Hele 57 % av innvandrerbefolkninga bruker bibliotekene. Det er flere årsaker til dette; dels er det et klassespørsmål som gjør at de med lavest inntekt har mest nytte av et gratis tilbud som biblioteket. Dels er det at bibliotekene har vært flinke til å gi innvandrerne tilgang til informasjon og kunnskap fra hjemlandet. Det handler også om at mange innvandrere er ivrige etter å tilegne seg kunnskap som skal til for å lykkes i arbeidsliv og sosialt liv i det nye landet – da er biblioteket løsninga. Biblioteket oppfattes som et trygt tilbud som det er akseptert i alle innvandrermiljøer at alle bruker. Slik sett er biblioteket en suksesshistorie for integrering. Reduksjonen i bevilgninger har imidlertid mange steder nettopp rammet tilbudet til innvandrerne.

Også barna er storforbrukere av bibliotek. Dette har stor betydning for å gi alle barn like muligheter. Biblioteket gir barna tilgang til opplevelser og læring. Finlands store satsing på bibliotek og skolebibliotek framstilles ofte som forklaringa på hvorfor landet ligger på topp i leseferdigheter hos barn.

Kvinner bruker bibliotekene mer enn menn. Det er selvsagt fordi kvinner leser mer enn menn, samtidig tar kvinnene ofte ansvar for sine menns lesning ved å låne hjem bøker til dem.  En svekking av bibliotekene rammer altså kvinnene, samtidig som det vil føre til at menn leser enda mindre.

Bibliotekenes rolle som demokratiske møtesteder er blitt tydeligere de siste åra. Mange steder er det bibliotekfilialen som konstituerer lokalsamfunnet som det eneste felles møtestedet etter at alle andre offentlige institusjoner er lagt ned. På større steder er biblioteket stedet der folk møtes på tvers av aldre, klasser og utdanning.

Undersøkelser viser at folk verdsetter biblioteket langt høyere enn hva som i dag bevilges. Også de som ikke selv bruker biblioteket, mener det er viktig at nabogutten bruker biblioteket, mens de selv tenker at de skal bli bibliotekbrukere bare de får mer tid. Hvorfor er bibliotekene da blitt hengende etter? Hovedforklaringa er pressa økonomi i kommunene kombinert med manglende kunnskap om biblioteket hos mange politikere. Mange politikere ser på biblioteket som en koselig ”kan-ha”-tjeneste for lesehester, i stedet for å se på biblioteket som en ryggrad for demokratisk mulighet for tilegnelse av kunnskap og opplevelser.  Hvis kompetanse er det vi skal leve av i framtida, er den frie tilgangen til kunnskapskilder i biblioteket, sammen med skolevesenet, vårt fremste konkurransefortrinn.

Hva må gjøres?

Statlige infrastrukturbevilgninger til bibliotekformål må økes kraftig. Det betyr at staten frikjøper tilgang til kunnskapskilder som tidsskrifter, databaser, bøker i fulltekst elektronisk – og tilbyr dette til alle landets bibliotekbrukere.

Da folkebibliotekenes eget direktorat Statens Bibliotektjeneste ble nedlagt og ABM-utvikling ble oppretta i 2003, ble det lovet ”monalege prosjektmidler” til utvikling av arkivene, bibliotekene og museene. Disse midlene kom aldri. I stedet ble ideen om samarbeid mellom arkiv, bibliotek og museer skrinlagt.  Ansvaret for utvikling av folkebibliotekene ble i 2010 lagt til Nasjonalbiblioteket som er en viktig nasjonal aktør, men som ofte har egne interesser som kan gå på tvers av folkebibliotekenes. Nå etterlyser Enger-utvalget en klarere styring og vilje til utvikling fra Kulturdepartementet. Det må komme på plass, enten ved styrking av KDs bibliotekkompetanse eller gjennom oppretting at et nytt direktorat. Samtidig må Staten faktisk innfri sine løfter om utviklingsmidler for å utvikle de enkelte bibliotekene og felles tjenester mot innbyggerne.

Bibliotekloven sier at alle kommuner skal ha et bibliotektilbud. Men loven sier ikke noe om nivået på tjenesten. Vi kan ikke sitte stille og se på at kommunene bruker folkebibliotekene som salderingspost. SV kjemper for en bedre kommuneøkonomi, men det er viktig at disse pengene også brukes på å gi et likeverdig bibliotektilbud over hele landet. Det betyr at vi må ta opp diskusjonen om økt bruk av øremerkete tilskudd eller å vurdere andre tiltak som minimumsnormer for bevilgninger i forhold til antallet innbyggere i kommunen.

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »