Norge har gått fra å være et land med beskjedne og nøysomme folk, til et land der fremmedfrykten står sterkere enn i noe annet land i Europa, skrev det tyske nyhetsmagasinet Stern i sin kommentar denne uka, til hvordan det kunne skje en slik fryktelig terrorhandling i nettopp Norge. Ingen er mer ansvarlig for dette enn den tidligere partilederen Carl Ivar Hagen som er en forløper for agitatorer som Jørg Haider og Geert Wilders, skrev bladet.
Bildet: fra forrige mandags demonstrasjon mot terror ved Oslo Rådhus. Foto: Rødt nytt.
Bladet skriver skildrer et beskjedent land, kjent for fargerike hus langs blåe fjorder, flotte ull-gensere. Her kommer min oversettelse av deler av artikkelen. Jeg utelater de delene som er en mer grundig gjennomgåelse av Breviks manifest samt beskrivelse av hva som hendte. Jeg mener artikkelen er interessant fordi den viser hvordan vi ses på fra utlandet. Den massive oppslutningen om demonstrasjoner og minnehøytideligheter den siste uka har varmet oss. Når AUFerne har sagt at de vil møte hat med kjærlighet, har det vært massiv støtte. Men samtidig må vi ikke lulle oss inn i en selvforståelse der vi ikke har utfordringer i å kjempe for bedre holdninger i forhold til folk med f.eks. ikke-etnisk norsk bakgrunn.
“Til og med gården der Anders Behring Breivik lagde bomben virker som tatt ut av en reisebrosjyre. Landet virker beskjedent, og det speiler selvforståelsen i et land som, som ingen andre i Europa, i de siste 50 årene har steget fra bitter fattigdom til ufattelig rikdom. Et folk av fromme fiskere og bønder som gjennom århundrer hadde vendt seg til å gjøre nød og mangler til nasjonale egenskaper med sparsomhet og solidaritet. Den nye rikdommen har landet møtt med den samme holdningen. Ingen har uttrykt det bedre enn den tidligere statsministeren Gro Harlem Brundtland: Å være god, det er typisk norsk”.
Lenge lyktes denne strategien. Landet mellom Skagerrak og Nordkapp har hatt innflytelse når det gjelder å skape forståelse, der andre ikke får det til: Mellom palestinere og israelere, Singalesere og tamiler, Nord- og Sør-Korea. En nasjon med 10 % innvandrere, som har en utviklingsminister som sier at “ vår moralske forpliktelse til å dele vår rikdom med andre, vokser etter som velstanden vår øker.”
Nordmenn føler seg ve l i sin rolle. Det finnes et uttrykk, et lydmalerisk, nesten uoversettelig adjektiv, som fanger nordmennenes livsfølelse: Hyggelig. Ordet inneholder klang av behagelighet, fred, ro og vennlig tilfredshet og er fjernt beslektet med det engelske ordet “to hug”, å gi noen en klem.
Men siden sist fredag er ingenting mer hyggelig. Og verden spør seg: Hvordan kunne det gå så langt akkurat her?
At en som Anders Behring Breivik i Norge kunne vise slik besluttsomhet, har grunner som ikke passer inn i bildet av Norge som fredsnasjon. Men faktisk har fremmedfiendtlighet vært akseptert lengre her enn i noe annet europeisk land. Ingen har gjort mer for det enn Carl Ivar hagen, den tidligere lederen for det høyreekstreme Fremskrittspartiet – en norsk forløper for agitatorer som østerrikske Jørg Haider og nederlandske Geert Wilders. Allerede i valgkampen i 1987 holdt ikke Hagen seg for god til å lese opp et brev som var antatt å komme fra en muslimsk innvandrer: “En dag skal det bli like mange moskeer her som kirker. Dette landet skal bli muslimsk. Vi får flere barn enn dere. Og det kristne korset skal fjernes fra flagget”.
Brevet var forfalsket. Men det hadde virkning. Snart fikk Hagen popularitetstall på over 30 %. 1997 har Fremskrittspartiet 27 representanter i Stortinget, det norske parlamentet. I dag har de 22,9 % av representantene og er den nest største fraksjonen. Bare Arbeiderpartiet til statsminister Jens Stoltenberg er knapt større. “Vi må ikke oppfatte denne tragedien som en handling som en enkelt gal fanatiker er aleine om”, sier Theo Koritzinsky som er statsviter ved Høgskolen i oslo.” Det finnes rasisme i dette landet, og jeg antar at det finnes flere som Breivik”.
Breiviks biografi er tett knyttet sammen med Fremskrittspartiet. I mange år var han medlem. Som mange av hagens tilhengere holder han også doktrinen om åpenhet mot verden og solidaritet for en nasjonal katastrofe. Også han ser i denne doktrinen starten til undergangen av den nasjonale kulturen (egentlig Untergang des Abendlandes), som framfor alt er truet av muslimske innvandrere.»
Lars Egelands blogg 