Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘kunnskapspolitikk’ Category

 

fake_news_2Jeg skiter i om det er fake news, det er for jævli likevel, skriver en opprørt mann på Facebook. Ok, det er ikke sant, men det kunne vært det! Slik er det med med  falske nyheter på nettet, sa den svenske journalisten Jack Werner på Nasjonalbibliotekets lederkonferanse.

Werner har lenge jobbet med faktagransking. Falske nyheter er ikke noe nytt, sa han, og viste til at mange facebook-historier er vandrehistorier som kan spores mange tiår tilbake før internett. Men de sosiale mediene er kraftfulle midler for uthenging og ryktespredning – når det passer med vårt eget verdensbilde, sa Werner. Som faktagransker har han fått oppleve at man ikke faktagransker menneskers verdensbilde ustraffet. Vi kan le av mannen som var like opphisset selv om han hadde blitt informert om at det var en falsk nyhet, men nyheten passet i hans verdensbilde. Vi ble litt mer tankefulle når Werner viste til et gammelt sitat fra Trump, der Trump sier at om han noen gang skal stille som presidentkandidat, så skal han gjøre det for republikanerne, for de har de dummeste velgerne. Når Werner påpekte overfor svenske journalister at de spredde et falsk sitat, sa de bare: Ok, han har ikke sagt det, men han kunne ha sagt det!

Falske nyheter, informasjon, misinformasjon var tema for mange av foredragene når Nasjonalbiblioteket onsdag og torsdag inviterte bibliotekledere til konferanse. Danske Sille Obelitz Søe hadde studert informasjon med utgangspunkt i filosofien, for å prøve å defiinere forskjellene mellom informasjon, disinformasjon og misinformasjon. At folk blir villedet av informasjon er ikke alltid intensjonen til den som står bak informasjon. Noen ganger vet vedkommende at han forteller løgn. Bullshit kalte hun den siste gruppa som er helt uinteressert i om hvorvidt det man forteller er sant eller ikke, og om man oppfattes som en løgner, så lenge mottakerne får en informasjon som de ønsker. Vincent F. Hendricks – også dansk – har skrevet bøkene «Spræng boblen»  og «Fake News». Han sammenlignet nyhetsmarkedet med finansmarkedet. Informasjon forbruker mottakerens oppmerksomhet og oppmerksomhet er dagens knapphetsgode. Forretningsmodellen for sosiale medier er at hvis du ikke betaler, så er du ikke en bruker eller kunde: Du er produktet som andre betaler for å påvirke! Den franske økonomen Piketty har skrevet om ulik fordeling av økonomisk rikdom. 99% av verdens befolkning får ikke mer enn halve kaka. Det er ikke noe annerledes på informasjonsmarkedet, sa han. Han viste til at World Economic Forum har sagt at falske nyheter nå er et like stort samfunnsproblem som klimakrisa og flyktningekrisa.  Men dere bibliotekarer er håpet vårt, dere har kompetansen til å kuratere hva som er sant og ikke, mente Hendricks.

 

Universitetsbibliotekar Johanne Kristensen fra NTNU har forsket i falske nyheter fra opplysningstiden til i dag. Hun påpeker store likheter. Opplysningstida førte til de første avisene. Det var en tid med optimisme og framtidstro og utvikling av menneskerettigheter. Men avisene konkurrerte hardt om nyheter, og lanserte ofte falske historier. I dag får historiene større spredning via sosiale medier og de har et potensielt større skadepotensiale fordi har et bredere demokrati. Dette var også et poeng hos Werner: Det er ikke slik at folk er blitt mindre skriveføre og mindre kildekritiske, de fleste er mer skriveføre og kritiske enn før. Men det er lettere å publisere. Det gjør at vi nå får høre noen stemmer som tidligere aldri kom til ordet. Å bekjempe deres rett til å ytre seg, gjør at vi blir en del av den eliten som de har mistet troen på, sa Kristensen.

Det er viktig at bibliotekarer er opptatt av fake news. Men mengden av gale nyheter er enorm, og det er ikke nok å avsløre at nyhetene er gale så lenge folk ønsker å tro på dem. Det er en uoverkommelig jobb for bibliotekarer å avsløre alle falske nyheter. Men det hadde vært nyttig om vi kom sterkere på banen. Vi burde ha faktasjekkere som ikke er knyttet til dagens mediehus. Og som framfor alt ikke bare sjekker hva som er sant og ikke, men som viser hvordan vi gikk fram: Hva slags kritiske spørsmål bør vi stille? Hvilke verktøy bruker vi for å avsløre falske nyheter? Mange bibliotekarer underviser studenter og andre brukere i dette. Kanskje burde vi lage en faktasjekk-samarbeid der vi sammen går løs på falske nyheter og dokumenterer hvordan folk selv kan avsløre falskheten ved å bli mer kildekritiske? Det kunne være et samarbeid mellom bibliotekutdanninga, engasjerte og erfarne bibliotekarer ved andre bibliotek  – gjerne med Norsk Bibliotekforening på laget.

 

Viktig konferanse

Nasjonalbibliotekets årskonferanse har etablert seg som en viktig lederkonferanse for biblioteksektoren. I den betydning er det ikke lenger en bibliotekkonferanse, eller en konferanse for dialog om bibliotekutvikling i sektoren. Nasjonalbiblioteket har penger og status til å invitere de beste foredragsholderne fra inn- og utland, dette benytter de til å skape en konferanse som bidrar til å løfte blikket ut av det smale biblioteket. Ved siden av dette årets gjennomgående tema om falske nyheter var det foredrag fra Kristin Danielsen i Kulturrådet, Stein Olav Henrichsen i Munch-Museet og Karen Espelund som er ny kulturdirektør i Trøndelag. Åpningsforedraget var av Lily Knibbeler som er direktør for Nederlands nasjonalbibliotek. Et gjennomgående tema i disse foredragene var ledelse og endring.

Konferansen åpnet med kulturminister Linda Hofstad Helleland som ikke bare hadde et ferdigskrevet manus om bibliotek, men som også fortalte personlig om sitt forhold til bibliotek. Det politiske budskapet hun kom med var at bibliotek skal få en vesentlig plass i den nye kulturmeldingen, men at vi måtte forberede oss på trangere tider.

Linda Aas-Eng fra Pol reklamebyrå avsluttet konferansen med et foredrag om 13-åringers bruk av sosiale medier. Det var et innsyn i en delvis ukjent verden. – Jeg bruker PC når jeg spiser, for da er det så vanskelig å holde mobilen, var et utsagn fra en 13-årig jente. Men alt i alt var det oppmuntrende: Unge bruker mer lukkede fora og apper, publiserer ikke selv på Facebook, men leser andres oppslag. Det er ganske gode nyheter for mange, unntatt for reklamebyråene fordi det betyr at unge faktisk legger igjen færre digitale spor.

 

Read Full Post »

Protest in support of arrested Cumhuriyet newspaper journalistsMandag morgen startet rettsaken mot 17 journalister og medarbeidere i den venstreliberale avisa  i Istanbul i Tyrkia. Det dreier seg om en av de siste uavhengige mediene i landet. Presseansvarlig i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Harlem Desir og lederen av organisasjonen Reportere uten Grenser, Christian Mihr oppfordret den tyrkiske regjeringa regjeringa til å stoppe prosessen og frigi journalistene. Beskyldningene om at journalistene har støttet terrororganisasjoner betegnet Mihr som totalt absurd, i følge den tyske avisa Tageszeitung.

Rettsaken har vakt enorm internasjonal oppsikt, ikke minst fordi den store prosessen føyer seg inn i en rekke av arrestasjoner av menneskerettsforkjempere og journalister i landet.  10 av de tiltalte har sittet i 267 dager i varetekt. De tiltalte risikerer opp til 43 års fengsel i følge Tagesschau på den tyske TV-kanalen ARD. Ved åpningen av rettsaken skulle fungerende redaktør av Cumhuriyet uttale seg til anklagene mot han. Han benytta anledningen til å protestere mot soningsforholdene der han ikke får motta brev eller informasjon utenfra, og der hans notater til forberedelse av sitt eget forsvar, ble beslaglagt.

Tysklands utenriksminister Sigmar Gabriel gikk ut for noen få dager siden og endret Tysklands forhold til Tyrkia. Landet er ingen rettstat, sa han, og anklagene mot journalister har bare som formål å kneble kritiske stemmer. Gabriel advarte tyskere som vil reise til Tyrkia. Det tyske utenriksdepartementets reiseråd er å «utvise ekstrem forsiktighet». Hvis folk vil reise til landet, må de registrere oppholdet ved ambassaden eller konsulat.

Mens dette skjer er det stille fra det norske utenriksdepartementet og utenriksminister Brende. Er det et nytt eksempel på den norske NATO-serviliteten?

 

Read Full Post »

_mg_4859Det har skapt oppmerksomhet at stortingsmeldinga om studiekvalitet i høyere utdanning ikke har med et eneste ord om bibliotek. Vi er overraska over at det går an å skrive en hel melding om studiekvalitet uten å berøre også bibliotekets rolle. Særlig når målene handler om en læring tilpasssa mer digitalisering, forskningsbasert læring, frafall og gode arbeidsplasser for studentene.

Stortingsmeldinga ble lansert av statsråd Røe Isachsen på Realfagsbiblioteket ved UiO. Men bibliotekene kan brukes til atskillig mer enn som sted for å lansere stortingsmeldinger.

Etter noen år med usikkerhet om de akademiske bibliotekenes framtid i lys av digitaliseringa, er det mange som mener at bibliotekene nettopp er en institusjonen som passer til kravene i et samfunn med mye digitalisering.  Rektor Ole Petter Ottesen sa det slik ved gjenåpningen av et fornyet HumSam-bibliotek nylig: «Jeg mener at biblioteket er selve ryggraden også i det 21. århundrets universitet. Betingelsen for å forbli relevant, er at bibliotekene utvikler seg i takt med endringene i studentenes læring og livsstil, og i takt med teknologienes begrensninger og muligheter.«

Studiebarometeret for 2016 er nettopp publisert. Det viser at bibliotektjenester er det tilbudet som studentene gir høyest poeng. Men det er selvfølgelig ikke nok å være populær. Vi må spørre: Hva er det egentlig biblioteket kan bidra med for økt studiekvalitet?

Mindre frafall

Departementet er bekymret for frafallet blant studenter. Mange undersøkelser bekrefter bibliotekets rolle for redusert frafall. Dette kommenterer ikke departementet. F. eks viser en undersøkelse ved University of Minnesota viser at biblioteket hadde stor betydning for første-års-studentenes faglige utbytte. De som brukte biblioteket fikk bedre karakterer og hadde mindre frafall. (Soria, 2014)

Kildekritikk

Departementet skriver at kildekritikk og kritisk tenkning blir viktigere.  Å finne fram til informasjon, vurdere den og bruke den etisk og slik at man unngår plagiering, er en kjernekompetanse i bibliotekene. 100.000 studenter deltar på opplæring i bibliotekene hvert år, men innsatsen kan styrkes, ikke minst gjennom digitale lærepakker.  Mange bibliotek har også startet studieverksteder eller skriveverksteder som lærer studentene å skrive faglige oppgaver. Hvorfor er dette ikke viktig for departementet?

 

Forskningsbasert utdanning

Stortingsmeldinga sier at undervisningen skal være forskningsbasert. Det pekes på at læreren må involvere studentene sin egen forskning. Men både læreren og studenten trenger ferdigheter for å finne forskningen. Man må kunne mer enn å google. Her er det store variasjoner mellom institusjoner og utdanninger i dag.

Det meste av forskningen er tilgjengelig bak betalingsmurer. Hvor stor tilgangen er, avhenger av bibliotekets budsjett. Nasjonale kan være en økonomisk løsning som samtidig gir lik tilgang. Men tilgang til forskning omtales ikke.

 

Digitalisering og studentaktive læringsformer

Tradisjonelle forelesninger dominerer, mens det er behov for mer varierte undervisningsformer med bruk av digitale hjelpemidler og ansvar for egen læring. Mitt bibliotek har sammen med HIOAs lærere laget digitale kurs som har ført til kraftig reduksjon i stryk og bedrede karakterer. «Flipped classroom» er at studentene ser forelesningen på film på mobil, nettbrett eller storskjerm. Ofte sitter de nettopp i biblioteket i grupper. De kan stoppe forelesningen når de ønsker hvis det er noe de trenger å diskutere, mens de kan spole fram hvis det er noe de mener de ikke trenger å høre.

Arbeidsfellesskapet i den digitale tidsalder

I Stortingsmeldinga vises det til en undersøkelse fra Universitets- og bygningsstyrelsen i Danmark som viser at innføring av nye teknologier ikke har minsket behovet for å ha et fysisk sted å møtes, men måten områdene blir brukt på, har endret seg. Fokuset er flyttet fra faste plasser for studenter  til fleksible plasser som brukes på skift.

Det er også vår erfaring. Derfor omtaler vi biblioteket som arbeidsfellesskapet i den digitale tidsalder. Studentene trenger et fysisk sted å møtes.  Ikke for å sitte aleine, men for å sitte sammen, og jobbe sammen. Ulike digitale hjelpemidler må være tilgjengelige samt ulike typer arbeidsplasser og gjerne en sofa å slenge seg i en sofa. Det er hensiktsmessig å konsentrere disse læringsmiljøene til bibliotekene fordi studentene vil møtes på et sted der alle ressurser finnes, og fordi det ikke er nødvendige med faste plasser.

Seinere i vår kommer en stortingsmelding om forskning og utdanning innen humaniora. Her bør regjeringen sørge for at fagbibliotekets oppdrag får sin naturlige plass.

Referanser:

Soria, Krista M; Fransen, J; Nackerud,S (2013) : Library use and Undergraduate Students Outcomes : New Evidence for Students’ Retention and Academic Success I : Libraries and the Academy, Vol. 13, number 2. Pp 147-164.

Kronikken sto opprinnelig i Klassekampen 20.februar 2017

 

Read Full Post »

kildekritikkSom førstekandidat for SV i Vestfold vil jeg slåss for å få Vestfolds utjamningsmandat i året som kommer. Det betyr at jeg vil bruke både avisspaltene og sosiale medier. Men jeg håper mange vil ha det samme nyttårsforsettet som meg: Pass på kildekritikken, la ikke fakta og sannhet bli underordna i valgkampen i 2017!

Noen sier at vi har gått inn i en postfaktuell tid. Med det mener de at fakta, kunnskap og sannhet er blitt uvesentlig. Falske nyheter sprer seg på rekordtid på sosiale medier. Vi er alle deltakere når vi deler eller liker nyheter og oppslag uten å tenke oss om: Stemmer dette virkelig, hvem er kilden til denne påstanden? Kan det være Abraham Lincoln som advarer mot sitater på internett? Hvordan vet Carl I. Hagen at det var varmere i vikingtida enn i dag?

For mange mennesker er Facebook blitt deres viktigste kilde til nyheter. Internasjonalt har vi sett at det er firmaer som produserer falske nyheter som er sjokkerende og opprivende. De får rask stor spredning, og gir store reklameinntekter til firmaene som står bak. Dette er åpenbart kriminell virksomhet. I tillegg finner vi en rekke nyheter som blir vridd på slik at det skal fremme en spesiell politisk holdning. Et eksempel på det finner vi i Sverige der facebook-brukere gikk nærmest amok over nyheten om at det av hensyn til muslimene ikke skulle være lov å ha julebelysning utendørs. Bakgrunnen for nyheten var vegmyndighetene som sa nei til julebelysning på lysestolper langs veiene, av hensyn til trafikk-sikkerheten.

Det finnes mange slike eksempler også fra Norge. Da jeg var i audiens med kronprinsesse Mette Marit på vegne av Norsk Bibliotekforening, viste hun til eksempler der  det som var ment som satire ble tatt bokstavelig og utløste rasende kommentarer i sosiale medier. Som bibliotekar er jeg ekstra opptatt av kildekritikk, men jeg har også dumma meg ut ved å dele nyheter som jeg etterpå har angret på. Det er for eksempel oppslag der talsmenn for regjeringen kommer med håpløse utsagn, for der jeg etterpå ar oppdaget at det er gamle nyheter som resirkuleres i en ny sammenheng. 

I Norge fikk vi vår første eksempel på en falsk nyhet med nyheten om at Venstres Trine Skei Grande beklaget at det ikke ble noe av forslaget om 2 års etterlønn til stortingspolitikerne. En slik nyhet kunne ved første øyekast virke troverdig, Venstre hadde tross alt først gått inn for forslaget. Men det var en falsk nyhet. Nyheten vakte så mye raseri at Grande måtte ha politibeskyttelse. Det er alvorlig at noen produserer en slik falsk nyhet, men ansvaret hviler like mye på de som delte den.

På Facebook er vi ikke lenger bare lesere. Når vi deler og liker er vi også utgivere, det vil si at vi publiserer en nyhet videre til andre. Da må vi være sikre at vi kan innestå for nyheten. Mitt råd til meg sjøl og til alle andre er at i 2017 skal jeg tenke meg om en ekstra gang før jeg deler en nyhet. Jeg skal spørre meg sjøl: Stemmer dette virkelig? Hva er formålet med å spre denne nyheten nå?

Det er også viktig å tenke over hvordan man formulerer seg på sosiale nettverk og i avisenes kommentarspalter. Jeg har sans for spissformuleringer og kvikke kommentarer. Men også slike kommentarer er digitale publiseringer på linje med artikler og kronikker.

Facebook er opptatt av at vi som brukere skal få det vi ønsker som vi kan dele videre. Derfor får jeg i nyhetstrømmen min stort sett opp meldinger som jeg er enig i. Jeg har mange Facebook-venner som er Høyre-politikere. Har de helt sluttet å skrive meldinger, har jeg lurt på. Det har de selvfølgelig ikke. Men Facebook har sluttet å vise meg meldingene deres. Det at vi bare møter innlegg fra folk som vi er enige med, svekker motforestillingene. Det svekker også den politiske debatten, om vi mener at den skal foregå på Facebook. Derfor har avisenes debattspalter fortsatt en viktig rolle som møtested for alle synspunkter.

Read Full Post »

open-access1I debatten om budsjett for utdanningsområdet vedtok Stortinget 17. desember:

«Stortinget ber regjeringen om å legge til rette for at norske fagtidsskrifter konverteres til Open Access-tidsskrifter som gjøres tilgjengelig for alle, og å vurdere hvilke finansielle løsninger som best kan bidra til dette.» Forslaget ble fremmet av AP, Sp, V og SV.

 I merknaden fra komiteen står det:

«K o m i t e e n viser til innstillingen fra det såkalte Brekke-utvalget om «Retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater», som ble levert i juni 2016. K o m i t e e n mener at åpen tilgang til forskningsre-sultater er prinsipielt viktig av hensyn til demokrati, like muligheter og av hensyn til at åpen tilgang vil fremme den kritiske oppmerksomheten rundt forskning. EU har satt et mål om åpen tilgang innen 2020, og Norge bør etter k o m i t e e n s syn ikke være mindre ambisiøse.»

 Venstre og SV skriver i en tilleggsmerknad:

«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti vil peke på viktigheten av at norske faglige og vitenskapelige tids-skrifter går over fra abonnementsfinansiering til åpen tilgang. Forskningsrådet har stilt krav om at de humanistiske tidsskriftene som fortsatt ønsker publiseringsstøtte fra Forskningsrådet, må konvertere til åpen tilgang innen 2017. Det betyr at det haster å finne finansieringsløsninger som ikke svekker tidsskriftenes kvalitet. Disse medlemmer vil peke på at det kan være hensiktsmessig, både av hensyn til å sikre realisering og effektiv bruk av samfunnets midler, å fremme Open Access gjennom statlige midler som kan inngå i en finansieringsmodell sammen med midler fra Forskningsrådet og publiseringsfond fra forskningsinstitusjonene.»

 SV er det partiet som går lengst i å støtte open access:

Komiteens medlem fra S osialistisk Ve n s t r e p a r t i viser til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett, der det ble foreslått 20 mill. kroner utover regjeringens forslag for tilskudd til opprettelse av flere offentlige- og nærings-ph.d.-er, samt 5 mill. kroner til Open Access.»

 Det Stortinget har vedtatt er det samme som var vårt budskap fra Norsk Bibliotekforening da vi var i budsjetthøring tidligere i høst. Så det er jeg veldig fornøyd med!

 

Read Full Post »

334397_idunn_none

Når blir Idunn-tidsskriftene tilgjengelig for alle?

Vil åpen tilgang ((Open Access) bety at de vitenskapelige tidsskriftene står på kanten av stupet? Dette var ikke et spørsmål, men en påstand fra Norsk  Tidsskriftforening og Norsk Faglitterær forfatter og oversetterforening, da de inviterte til frokostmøte i dag.

Bakgrunnen er bl.a. Brekkeutvalgets innstilling som ble levert til Kunnskapsdepartementet 23. juni i år (https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/mottok-anbefalinger-for-apen-tilgang-til-forskning/id2504079/) samt økt trykk fra Forskningsrådet om at norske tidsskrifter som mottar støtte skal publiseres med åpen tilgang for alle. NFF og Tidsskriftforeningen hadde invitert  med Ellen Rees(redaktør i Edda) Rune Karlsen(redaktør i Tidsskrift for samfunnsforskning),Terje Colbjørnsen (redaksjonssekretær i Norsk medietidsskrift), og Narve Fulsås (redaktør i Historisk tidsskrift). Norsk Medietidsskrift ble åpent for 2 år siden, de andre står på terskelen til å bli det. Ingen av dem tok til ordet mot åpen tilgang, men var sammen med møteleder Tore Slaatta opptatt av hvordan kvaliteten i det redaksjonelle arbeidet kunne sikres i et OA-regime.

Bakgrunnen for OA-bevegelsen ble oppsummert av Nils Petter Gleditsch: OA har fått vind i seilene i kampen mot røver-kapitalister som har skrudd opp prisene på abonnementer slik at det har tatt knekken på bibliotekenes budsjetter. – Men, sa Gleditsch, – dette er ikke situasjonen for humanistiske tidsskrifter i Norge! Her er utgiverne foreninger, institusjoner og forlag med svak økonomi.

 

Terje Colbjørnsen representerte en slik forening, Norsk Medieforskerlag. En av fordelene ved å være medlem, var at medlemmene fikk tidsskriftet tilsendt. Etter to år som åpent tidsskrift var medlemstallet gått noe ned, men ikke betydelig. Han savnet imidlertid også en sikrere økonomi. Ingen i panelet ønsket seg en finansiering basert på forfatterbetaling. Det vil bety et betydelig administrasjonsarbeid både for tidsskriftene og for forfatterne. Å skulle kunne konkurrere om gode manus med utenlandske tidsskrift som fortsatt ikke har innført forfatterbetaling, er vanskelig, sa Rune Karlsen fra Tidsskrift for Samfunnsforskning.

 

Det som trer fram som en fornuftig modell er derfor en konsortiemodell der tidsskriftene samarbeider f.eks. med CRIStin. Finansieringa kan bestå av tilskudd fra Forskningsrådet, samt etterskuddsvis betaling fra institusjonene i UH-sektoren basert på antall publikasjoner som gir uttelling i Tellekantsystemet. Personlig er jeg overbevist om at det er en fornuftig modell. Forskningsrådets bevilgning må også sikre redaksjonelt stoff som ikke gir tellekant-betaling slik som bokanmeldelser som er viktig fordi bøker fortsatt er det sentrale i norsk humanistisk forskning. Dessuten – hvis tidsskriftene skal holde et høyt vitenskapelig og faglig nivå – må de kunne publisere artikler også fra forfattere som ikke har tilknytning til en norsk UH-institusjon, enten det er utenlandske forskere eller frie norske forskere. Men det reises spørsmål om penger fra Forskningsrådet og bibliotekenes abonnementsbudsjett overført til publiseringsfond, er tilstrekkelig. Da kan det argumenteres for at åpen tilgang først og fremst er et stort løft for kunnskaps- og kulturtilgang for den norske allmennheten. Åpen tilgang betyr jo at alle kan lese artiklene, ikke bare ansatte i UH-institusjoner. Denne merverdien bør Staten kunne bidra til gjennom oppretting av et OA-fond, etter min mening.

 

Janne Beate Reitan fortalte om FORMakademisk som er et vitenskapelig OA-tidsskrift innenfor design og forskning innen designutdanning. Bladet sliter med økonomien med en bevilgning fra Forskningsrådet og et krav om tilsvarende egenfinansiering. Den teknologiske plattformen driftes av HIOA-biblioteket. FORMakademisk er et eksempel på et tidsskrift som burde kunne bli med i et OA-konsortium og dermed få inntjening til drift av redaksjonelle oppgaver.

 

Flere – både i panelet og i salen – reagerte på det negative utgangspunktet for møtet. Å publisere åpent betyr ikke at forfatteren gir fra seg rettigheter. Tvert i mot: Det er dagens tradisjonelle vitenskapelige publisering som innebærer at forfatteren gir fra seg retten til en artikkel til et forlag som ikke gjør det mulig for han å dele artikkelen med sine nærmeste kolleger. Hvis artikkelen blir publisert åpent, vil forfatteren kunne spre og dele og bidra til økt faglig anseelse og oppmerksomhet.

 

Read Full Post »

Bibliotek 3.0

skolen-i-athen

På stand for Norsk Bibliotekforening på Arendalsuka. Jeg spør folk som går forbi: Bruker du biblioteket? Det er et godt utgangspunkt for å komme i prat. Det er mange som er begeistrede brukere. Men det mest interessante var å snakke mer med de som sa at de ikke brukte biblioteket.

Nei, du skjønner jeg kjøper jo bøker så jeg har nok å lese, var det en som sa. Hun var fra Arendal. – Så du har ikke vært innom det fine biblioteket i Arendal, spør jeg. Jo, da, der er jeg hver uke. Der er det arrangement hvor vi er en gjeng som sitter og strikker, og så blir det lest høyt for oss. En annen hadde nok bøker på sitt Kindle-lesebrett, og brukte heller ikke biblioteket. Men hun gikk regelmessig på kurs der. Nei, jeg bruker ikke biblioteket, sa en ung mann. Det viste seg at han ikke brukte folkebiblioteket, men var en ivrig bruker av biblioteket på høgskolen der han gikk.

På vei hjem fra ferie var jeg innom det nye biblioteket Dokk1 i Århus. Det ble kåret til verdens beste bibliotek i 2016 på IFLA-kongressen i Ohio nå i august. I løpet av de 9 månedene biblioteket har vært åpent, har det vært over en million besøkende. Blant dem er det helt sikkert mange av samme slag som jeg snakka med i Arendal, som sa de ikke brukte biblioteket.

-Hvor er bøkene hen, spurte kona mi når vi var i Dokk1. Det var bøker der, men de dominerte ikke slik vi er vant med fra andre bibliotek. Biblioteket er integrert med byarkivet, DokkX som er en utstilling av moderne velferdsteknologi samt Borgerservice som gir publikum hjelp til en rekke offentlige tjenester som blant annet pass, førerkort for bil, bestille vielser og ikke minst få hjelp til digital selvbetjening. Når Århus nå er blitt valgt som europeisk kulturby i 2017 er det naturlig at Kulturby-virksomheten er lagt til Dokk1. Tjenestene er integrert, ikke bare samlokalisert. Mange vil oppleve at de skal til Borgerservice og plutselig også er i et område der de kan låne en bok. Eller de er på kafe, og tar med seg et tidsskrift å lese i. Eller det er ungdom som kommer for å spille bordtennis eller biljard som havner på et arrangement i biblioteket. Hva som blir begrepet brukt om dokk1 i framtida, vet vi ikke. Vil folk si at de går i Dokk1, eller vil de si at de går på biblioteket? Det vet jeg ikke, men det er klart at dette er framtidas bibliotek. Men det er først og fremst innbyggernes hus.

I en stor sal med utsikt over fjorden henger verdens største rør-klokke. Når det blir født et nytt barn på sykehuset i byen, kan foreldrene trykke på en knapp og så slår klokka i biblioteket og symboliserer at det er kommet en ny verdensborger.

Når Dokk1 presenterer seg for publikum, sier de ikke at «her kan du få låne bøker gratis». De sier: «På biblioteket kan du mødes med andre, opleve og iværksætte. Her er gratis adgang til en verden af informationer, inspiration, læring og underholdning.”

De har valgt seg 7 verdier for biblioteket. Institusjonen skal ta utgangspunkt i borgeren. De skal legge til rette for livslang læring og fellesskap, mangfold og samarbeide. De skal fremme opplevelser og kultur, og være en brobygger mellom borger, teknologi og viten. I tillegg skal Dokk1 være en fleksibel og profesjonell organisasjon som skal være et bæredyktig symbol for Århus.

Dette er det mange kaller Bibliotek 3.0.

For vi kan snakke om tre generasjoner med bibliotek, sa arkitekten Bryan Irwin på IATULs Den internasjonale organisasjonen for universitetsbibliotek) årskonferanse i Halifax, Nova Scotia,  i juni i år. Den første generasjonen har vi sett på bilder: De gamle ærverdige bibliotekene der bibliotekaren var konge og dørvokter for kunnskapen. Dette biblioteket er dominert av en stor skranke.

Den andre generasjonen har vart noen år og mange av oss lever midt oppe i den: Der råder den en usikkerhet om bibliotekets rolle og framtid: Vil biblioteket overleve i en heldigital tid?

Nå er vi på vei til Bibliotek 3.0 som på mange måter er å vende tilbake til «Skolen i Athen» slik Rafael fremstilte den på sitt berømte maleri fra 1511. Det er en forestilling om bibliotek som er like gangbar for fagbibliotekene som for folkebibliotekene: Et møtested med betydning akademisk, økonomisk, sosialt og teknologisk. Det nye biblioteket er et intellektuelt hjem for studentene. En ustoppelig evighetsmaskin som blander bøker, teknologi, områder for undervisning og veiledning, akademiske støttefunksjoner og en rekke ulike læringsområder. (Bostick, 2014)

Irwin er en arkitekt med over 25 års erfaring med å designe bibliotek og læringsområder i det meste av verden. Annen-generasjons-biblioteket har vært opptatt av teknologi. Jeg definerer teknologi som «det som ennå ikke virker» sa han.  Når det virker slik som vi er vant med at kulepennen nå gjør, så tenker vi ikke lenger på det som teknologi. I Bibliotek 3.0 er fokuset ikke lenger på teknologi, men på brukeren. Det betyr ikke at ikke biblioteket er stappfullt av teknologi, men at den tas som en selvfølge. Fokuset er på brukeren, som i Dokk1.

Bibliotek 3.0 innebærer et skifte fra å se på informasjon som en vare som kan gis til brukerne til «information as conversation» (Kwanya 2015) Det betyr at biblioteket blir et sted der brukerne skaper sin egen informasjon gjennom deltakelse på ulike plattformer – fysiske og digitale. Informasjon produsert gjennom samtale er ikke-linjær og muterer når den blir brukt, gjenbrukt og sendt videre. Dette er et motsatt paradigme av et bibliotek der det skjer stille en-til-en kommunikasjon. Å bringe folk sammen gir økt muligheter for å få tilgang til ellers utilgjengelig eller ikke-eksisterende informasjon. (Kwanya, 2015) .

Tone Moseid var tidlig ute og brukte begrepet Bibliotek 3.0 I en artikkel I Scandinavian Library Quarterly i 2008. Hun beskriver folkebiblioteksrevolusjonen med åpne hyller og bred tilgang til bøker, som Haakon Nyhus innførte i begynnelsen av det 20. århundre. Det kaller hun bibliotek 1.0. Mot slutten av samme århundre kom den digitale revolusjonen. Bibliotekene overlevde, men vi befinner oss med bombesjokk i bunnen av et krater, skriver hun. Nå er vi i ferd med å klatre oss ut av krateret, skriver Moseid i 2008: Hva har hent med samfunnet rundt oss?  Det nye markeres blant annet med Time Magazine som kåret årets navn i 2006. Det var deg, dvs enkeltpersonen. Nå handler det om individet og personalisering. I det 21. århundre handler det ikke bare om ytringsfrihet og rett til informasjon, men om rett til deltakelse og til selv å bidra. Kanskje vi om hundre år kan se tilbake på det 21. århundre, nikke og si at, jo, vi kom oss ut av bombekrateret. Vi klarte å tilpasse oss et nytt paradigme – Bibliotek 3.9 – skriver Moseid (i min oversettelse fra engelsk).

Bibliotek 3.0 er et bibliotek med en helt ny selvbevissthet og selvtillit. Fra USA ser vi nå at bibliotekbruken øker. Dokk1 har bidratt til en million besøkende til havneområdet i Århus som er en bydel der ingen tidligere gikk, men som nå utvikles for fullt. Deichmann kommer til å bidra på samme måte når det står ferdig i Bjørvika. Ved Læringssenter og bibliotek ved HIOA ønsker vi et nytt stort samlokalisert universitetsbibliotek som kan gi studentene og forskerne de tjenestene som kan bidra til økt studiegjennomføring og økt forskningspublisering. Men ingenting kommer av seg sjøl. Å etablere nye bibliotek koster. Samfunnet må forstå at uansett hva prisen på nye bibliotek er, så er det lite i forhold til kostnaden av en uvitende befolkning.

Bibliotekaren er ikke lenger konge, men barista som serverer informasjonen til brukerne. Nå er vi på vei til den 3. generasjonen med bibliotek. Det er et mye mer selvsikkert bibliotek som både vet at det vil overleve i framtida, og bli viktigere. I dette biblioteket handler det om brukeren og ikke bibliotekaren. Her er mange funksjoner samlokalisert, en samling av alle læringsressurser. På mange måter er dette et bibliotek som vender tilbake til «Skolen i Athen» slik Rafael fremstilte den som et sted for Library 3.0

Referanser:

Bostick, S og Irwin, B. Library design in the age of technology : Planning for a changing emvironment. Proceeding of the IATUl Conferences. Paper 3. 2014  http://docs.lib.purdue.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=2009&context=iatul

 

Kwanya, Tom, Stilwell, C and  Underwood, Peter : Library 3.0 : Intelligent Libraries and Apomediation. Gale Virtual Reference Library (GVRL) , 2015. ISBN: 978-1-84334-718-7

(Artikkelen er trykt i Bok og Bibliotek 4/2016)

 

 

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »