Skal vi nå klimamålene, trenger vi å erstatte den fossile energien med rein, elektrisk kraft. Energikommisjonen anbefaler et mål om 60 TWh ny kraft, der 40 er nybygging og 20 er energieffektivisering. Men de siste årene har utbyggingen av ny elektrisitet stoppet helt opp. «Faktisk er det grunnlag for å si at stortingspolitikerne helt siden 2018 har prioritert å gjøre fornybar kraft og klimatiltak upopulært i befolkningen. Når våre lovgivende folkevalgte kappes om å appellere til motstandere av klimamålene, blir det vanskelig å oppfylle klimamålene innen 2030» skriver Ådne Naper som har analysert 2500 spørsmål, interpellasjoner og representantforslag fra Stortinget om kraftrelaterte saker, fra 1988 til 2024.
Den negative bølgen mot ny energi er anført av FRP og Rødt, særlig i spørsmål om vindkraft på land og til havs, elektrifisering av olje og gass, men også av transport, og ikke minst kraftutveksling med utlandet. De to partiene har hatt stor makt gjennom at de skremmer partier som Høyre og AP fra å stå opp for bygging av ny energi. Forskjellene mellom de to partiene er at FrP i realiteten avviser klimamålene, mens Rødt ennå ikke har sagt det åpent.
Lokalt har vi sett at Rødt stilte seg i spissen mot havvindprosjekt i Oslofjorden og f.eks. mot solkraftparken på Sem. De mobiliserte motstand som fikk andre partier til å bli stille. Lokalt har det vært SV som var kritisk til dette. Napers undersøkelse viser hvor viktig det er å ikke bli stille og la de som er negatuive til ny energi, få dominere. De må stilles til veggs som de som hindrer oss i å nå klimamålene.
Det samme ser vi nå med krisen om ny energi i regjeringen. Senterpartiet vil gå inn i en valgkamp der de risikerer angrep fra FrP og Rødt, hvis de sier ja til de tre fornybardirektivene. EU-motstandere har laget en historie om at dette handler om å miste kontroll med vår egen kraft. Dermed blir også EU-motstanderne ofre for sin egen historiefortelling. Regjeringa foreslår ikke å innføre det omstridte Fornybardirektivet fra 2023, men det gamle fornybardirektivet fra 2018. Det er ikke slik at dette stiller krav som gjør en ansvarlig konsesjonsbehandling av vindkraft eller solkraft umulig. Kravet er at en konsesjonsbehandling ikke skal ta lenger enn tre år. Det burde vi kunne klare. Kommunene har fortsatt vetorett. Sverige har innført direktivet, der sa kommunene nei til 12 av 15 søknader om vindkraft. I to tilfeller sa Forsvaret nei, bare en ble godkjent.
Naturvernforbundets leder, Truls Gulowsen, har støttet regjeringa når det gjelder direktivene. De tre direktivene representerer ingen trussel mot norsk natur eller kraftpris, men økt trygghet for at energisparing faktisk skjer, skriver han i Klassekampen.
Jeg kan våkne om natta og tenke at alt går til helvete og at vi ikke klarer klimamålene, og at det er på grunn av folk i Rødt som avviser alle former for ny energi. Det er jo slik at det ofte er populært å si nei til alt nytt. Men da påtar man seg et alvorlig ansvar for framtidige generasjoner.
Naper påpeker altså at det skjedde et skifte på Stortinget fra 2018 der ny energi blir omtalt negativt, og ikke som en løsning på klimakrisa. For vindkraft og elektrifisering er det tydelige og brå skifter i oppslutningen, fra solid positiv til solid negativ. Man skulle tro at de økte strømprisene vil føre til et press på utbygging av ny energi. Men det skjedde heller ikke. Spesielt er det Rødt som ikke ser ut til å anerkjenne noen sammenheng mellom kraftproduksjon og strømpriser. «Det har vært knyttet større prestisje i motstanden mot vindkraft, elektrifisering og kraftutveksling, enn i kravet om å nå klimamålene,» skriver Naper. «De som er imot klimatiltak engasjerer seg aktivt, mens de som er for klimatiltak forholder seg i større grad i ro. «
Lars Egelands blogg 