Feeds:
Innlegg
Kommentarer

>
Hvert andre år arrangerer Ahila som er en sammenslutning av folk som jobber med helseinformasjon og helse-bibliotekarer sin konferanse. Den 12. konferansen er nå i Burkina Faso og jeg deltar for å holde foredrag.

Flyplassen i Ouagadougou i Burkina Faso er ikke stor, nærmest noen brakker, muligens under opp-pussing. Jeg hadde ikke visa og ble stoppet i passkontrollen. Jeg gikk til visa-kontor-skranken og fylte ut søknad. Siden jeg ikke hadde burkinske francs, beholdt de passet og ba meg komme tilbake neste morgen for å betale. Jeg trodde jeg kunne betale med US dollar, men det gikk ikke. Når det vel var over var betjeningen i passkontrollen borte. Jeg gikk ut i ankomsthallen der bagasjen ble kjørt inn på traller. Ankomstrommet var åpent mot gata så der var det fullt av folk, ikke bare passasjerer. Kofferten kom som den skulle. På forhånd hadde jeg lest skrekkhistorier om fremmede som gikk av sted med bagasjen.


Grei reise fra Europa – verre i Afrika

Reisen fra Oslo til Burkina Faso gikk greit. SAS foreslo riktignok en reise som skulle ta et døgn via Stockholm og Addis i Etiopia. Med tilsvarende pris. Men Brussels Air hadde en effektiv rute Oslo-Brussel-Ouagadougou. Det var verre for mange av afrikanerne. Deltakerne fra Mosambik kom via Paris. Maria fra Uganda brukte lenger tid og betalte mer enn meg. Flyforbindelsene er dårlig utbygd og dyre. Kenyanerne er stolte av sitt flyselskap – Kenya Air – the pride of Africa! Men også de mista bagasjen!

I dag har jeg vært på flyplassen for å hente passet. Dessverre hadde jeg bare store sedler og passkontoret kunne ikke veksle. Derfor ble jeg bedt om å komme tilbake dagen etter. Det hadde jeg lite lyst til. Drosje til og fra flyplassen kostet dessuten mer enn det jeg skulle ha igjen i vekslepenger. Det hører med til historien at samtalen foregikk på fransk – et språk jeg dessverre ikke kan. Å be dem beholde vekslepengene var en dårlig løsning, de var ubestikkelige. Jeg synes jeg var smart da jeg gikk utenfor og fikk vekslet 10.000.franc-seddelen i 9.000 i småsedler. Dermed kunne jeg betale. Vise-dama kunne da glad meddele meg at når jeg kommer i morgen vil visumet være klart!

Sprengt tidsramme

På forhånd var jeg overrasket over et så strengt program med nye talere hvert 15. minutt. Det gikk da heller ikke. Vi startet en halvtime etter skjema: Åpningsseremoni der sponsorer, ikke minst myndigheter og alle som var involvert i planleggingen av konferansen ble høytidelig takket. Grunnen til at vi kom seint i gang var at vi ventet på statssekretæren i Burkinas helsedepartement. Da han kom reiste alle seg og klappet. Tidsetterslepet ble verre utover dagen, til tross for at mange av innlederne ikke var til stede. Visstnok er det problemer med å få visa. Ikke alle kan gjøre som meg å kjøpe et dyrt visum på flyplassen.

Bibliotekarer må bli lærere.

Utfordringene i Afrika er selvfølgelig vanvittig mye større enn hos oss, sjøl om de i stor grad er de samme: Vi er kommet langt når det gjelder antallet PCer og tilgang til internett. Det er ennå et problem i de fleste afrikanske land, mange steder er det også mangel på stabil elektrisk kraft. Tilgang til gode internettkilder er også et større problem som følge av manglende finansiering. Salomon Suleimani fra Ghana var opptatt av at bibliotekarer må bli mer lærere, og opplæring i informasjonskompetanse må integreres i fagplanene på universitetene. Hørt det før? Klasserommet er blitt inadekvat. Bibliotekarene må ta et oppgjør med det, vi må propagandere for livslang og problembasert læring! Vi trenger en koalisjon av utdannere, fagfolk i de ulike disiplinene og bibliotekarer. Biblioteket må spille en sentral rolle i utdanninga samtidig som vi må bli lederne som står først for teknologisk endring.
Vi må lære studentene om kvalitet på informasjon. En presentasjon handlet om bruk av Endnote. Det var det mange som kunne ønske seg, men det lå langt utafor økonomisk mulighet. Det ble en ivrig debatt om Google Scholar – er det bra eller ikke?

Jeg samler utsagn jeg kan bruke når jeg på onsdag skal presentere samarbeidet mellom Makerere Universitetsbibliotek, Universitetsbiblioteket i Bergen og Læringssenteret ved HiO. Vi planlegger en tre ukers kurs i Kampala i neste sommer som nettopp handler om å gi folk en forståelse av – og ferdigheter – til å bruke digitale verktøy kombinert med pedagogisk kunnskap.

På konferansen er det stort sett folk fra departementene og fra universiteter, men de forteller også om det store behovet for folkeopplysning. En kar fortalte om folk som fikk diagnosen diabetes. Folketradisjonen sier at da dør de fort. Legene har ikke så mye tid til å gi god informasjon. Problemet – slik det ble fortalt fra Senegal- er at man er vant med muntlige kilder og at det ikke finnes skriftlig informasjon. Her har bibliotekene åpenbart en jobb og gjøre. Den har Nasjonalbiblioteket i Kenya startet. De har 54 biblioteker spredd utover landet, som nå gir tilgang til bl.a. HIV og AIDS-informasjon. På et møte mellom helsearbeidere og bibliotekarer viste det seg at helsearbeiderne ikke hadde noen ide om at biblioteket kunne være en viktig folkeopplyser, mens bibliotekene ikke
var flinke nok til å hente informasjon fra helsearbeiderne om lokale forhold.

Det er mange flotte og hyggelige mennesker på konferansen: Damer i fargerike kjoler, stramme menn i mørke dresser hvor jakka oftest er knappet – stort sett uten at den viser noen mage. Kleskoden er dress om dagen, løs snipp med t-skjorter om kvelden.

Jeg har akkurat kommet tilbake fra en liten tur i gata der vi bor. Man blir overfalt at selgere og tiggere. Men jeg lot meg overtale av noen unge menn til å bli med til butikken deres. Det vil si en liten gatestand som de hadde. Jeg endte med en burkina-faso-drakt for menn og et par små skulpturer. De gjorde sikkert en god handel, men det synes jeg også at jeg gjorde – så da er vi alle fornøyd. Det kan ikke være så galt når jeg prutet ned til under tredjeparten av prisen..

Mens jeg sto og handlet så gikk forresten strømmen – i hele byen så det ut til. Da blei jeg litt bekymra, det var skikkelig mørkt. Men det var nok ikke så uvanlig for det kom fort lommelykter på banen.

Bildet: Forfatteren sammen med to bibliotekarer fra Elfenbenskysten

>Trodde du at det går an å fordele godene mer rettferdig uten å bli angrepet fra høyresida? Nei, selvfølgelig ikke. For skal godene fordeles mer rettferdig betyr det ikke bare mer til de som har lite. Det betyr også mindre til de som har mest. Da reagerer høyrepartiene.

Det irriterer meg grenseløst når det i media snakkes om økingen i skatt for pensjonister når 7 av 10 får redusert eller uendret skatt. I tillegg reduseres den samla skatten for pensjonister med over en milliard. Dette er snakk om rettferdig fordeling. Det er en Robin-Hood innretning på denne endringa i skattereglene!

Mange pensjonister har blitt forvirret av kritikken av omleggingen av de nye skattereglene. Sjøl mange med middels inntekt tror at de nå må betale mer skatt. Slik er det ikke. 70 % av alle pensjonister får uendret eller lavere skatt. 17 % av pensjonistene får en skattelette på hele 10.000 kr. 7 % av pensjonistene får en skatteskjerpelse på 10.000 kr – de har en gjennomsnittinntekt på 604.000 kr. Skillet mellom de som tjener på det nye systemet og de som taper ligger på en pensjonsinntekt på 350.000.- som er omtrent maksimalbeløpet man kan tjene opp i Folketrygden. En statsansatt adjunkt med fullopptjening vil har en pensjonsinntekt fra Folketrygden og tjenestepensjon på 315.000 – og vil altså tjene på det nye skattesatsene.

Også uføretrygdede får skatteletter bla. fordi særfradraget øker med 12.000 kr.

FrP vil gi mer i skatteletter uten at noen får skjerpelser. Da er det ikke snakk om rettferdig fordeling. For fortsatt må regningen betales, enten i form av økte avgifter som rammer rike og fattige likt eller i form av dårligere sosiale tilbud som gjør at de med penger kan kjøpe seg tjenestene.

Etter SVs mening er endringene i pensjonsskatten et eksempel på en mer rettferdig fordeling som burde kunne være mønster for endringer også i skatten for lønnsmottakere.

Lars Egeland,
Leder i Vestfold SV

>
Gledelige nyheter fra barneministeren i Statsbudsjettet. Følgende pressemelding er sendt Vestfold-media:
Flere barn enn tidligere trenger hjelp. Regjeringen bevilger 390 millioner som skal sikre at de mest utsatte barna får god oppfølging fra barnevernet.

Vestfold får 10,358 millioner kroner øremerket til barnevernet på neste års budsjett.

– Statsbudsjettet for 2011 er stramt, da er det desto mer gledelig at Regjeringen har funnet plass for satsing på de mest utsatte barna. Tidlig hjelp fra barnevernet kan forebygge senere problemer. Mange kommuner mangler ressurser til å hjelpe barna på en god nok måte, sier Inga Marte Thorkildsen, stortingsrepresentant for SV fra Vestfold.

– Øremerking er kontroversielt, men nødvendig for å sikre at pengene faktisk brukes på barnevern, sier Lars Egeland, vararepresentant og leder for Vestfold SV. Han viser til en rekke skandaler omkring manglende hjelp fra barnevernet i Vestfold. Likevel er det bare opprettet en ny barnevernsstilling i Vestfold det siste året til tross for at regjeringa økte bevilgningene også i inneværende år.

Kommunene klarer ikke å opprette 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet slik regjeringen forutsatte i årets budsjett. I 2011 foreslår regjeringen derfor å øremerke 240 millioner kroner til å opprette flere stillinger og andre tiltak som kan styrke barnevernet. Midlene fordeles til fylkene, og fylkesmannen fordeler videre til kommunene på bakgrunn av søknad.

Også statlig barnevern styrkes

Det har vært en kraftig økning i antall behandlingssaker i fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker. Regjeringen øker derfor bevilgningen til fylkesnemndene med 10 millioner kroner. Midlene skal benyttes til å øke kapasiteten i nemndene og til å styrke den administrative ledelsen. Dette vil blant annet føre til raskere behandling av saker.

De siste årene har det vært en vekst i antall barn som har behov for tiltak i det statlige barnevernet. Bevilgningen til det statlige barnevernet økes med 20 millioner kroner som følge av en forventet klientvekst i 2011.

På bakgrunn av innføring av standardkontrakter for statlige beredskaps- og familiehjem fra 1. april 2010, foreslår regjeringen å øke bevilgningen med 120 mill. kroner.

>
Det er et gap mellom hvordan krigen oppleves i Afghanistan, og hvordan den oppfattes her i Norge sa Tønsberg-mannen Anders Sømme Hammer da på møtet Tønsberg Litterære Selskap arrangerte mandag. Hammer har bodd tre år i Afghanistan og livnært seg som freelance-journalist. Nylig ga han ut boka “Drømmekrigen”. Neste uke reiser han “hjem til afghanistan”.

– Jeg skjønner godt at norske soldater føler seg svikta av politikere som forsvarsministeren som er sjokkert over ukultur blant soldatene. For mange i Norge er ikke problemet hvordan forholdene er i Afghanistan, men at det kommer fram. Norske soldaters bruk av hodeskallesymboler må ha vært kjent også av forsvarsledelsen. Jeg mener at norske soldater gjør det farlig for seg sjøl med slik symbolbruk. Men vi må ikke glemme at soldatene hver dag risikerer livet og det er ingen myk humanist-krig de deltar i.

Etter tre år i Afghanistan er ikke Sømme optimist. – Utviklingen går klart i negativ retning. Det norske forsvaret hevder at det må bli verre før det kan bli bedre. Det er ingen ting som tyder på at det vil kunne bli bedre. I dag har Taliban sjekkposter på hovedveiene i de “norske områdene” ved høylys dag, mens soldatene må holde seg innendørs. Går de ut må de regne med å bli skutt på. Det skjer hver dag. Problemet til forsvaret er at de ikke kan innrømme nederlaget, for da kan de ikke sende flere soldater dit. Men det er ingen som tror på militær seier lenger. At norske soldater risikerer livet for noe ingen tror på lenger, er en vanvittig ranke, mente Hammer.

Sømmes interesse for Afghanistan våknet i 2006 da han ble med på en journalist-tur som Forsvaret arrangerte. Det var en uke med tettpakket program som presenterte Forsvaret slik Forsvaret ønsket. Sømme hoppet av programmet etter en dag og tok seg fram på egen hånd. I juni 2007 flyttet han til Afghanistan som freelancer. Han lot seg innrullere som journalist i styrker fra USA, Nederland og Canada. Etter et halvt år hadde han fått nok: Enten er soldater i kamp, eller de kjeder seg, det var meningsløst å følge dem mer enn dette halve året. Seinere har han reist rundt på egen hånd med afghansk sjåfør og tolk. Han forteller om ubehagelige og til dels farlige situasjoner han har kommet opp i, men mest utrygt har det vært å bli satt i forbindelse med militæret, fortalte han.

Norske redaksjoner vil helst ha stoff når en norsk soldat er såret eller drept. Men jeg synes ikke jeg kan stille kritiske spørsmål til soldater som er i sorg etter å ha mistet en medsoldat, sa Hammer. Ikke så mange redaksjoner ber om stoff om utviklinga i landet. Forsvaret sier at vi er der for å trygge demokratiet og redde kvinner. Men afghanerne opplever at det blir verre både når det gjelder sikkerhet og jobb.

Hva er så alternativet? Sømme vil ikke være den som har løsningen på alt. Det vil være krig i Afghanistan i mange år, men den blir ikke bedre av at det er utenlandske soldater der, sier han.

På møtet deltok også Petter Width Kristiansen som er skuespiller fra Tønsberg. Han har i 7 år reist til og fra Kabul for å være med å bygge opp nasjonalteateret i Afghanistan. – Det er spesielt å drive med teater i Afghanistan. Vi må lytte og lære av afghanerne og ikke tro at vi har løsningen på alt. Nå er sikkerhetssituasjonen slik at Nasjonalteateret ikke lenger kan dra på turneer. Vi blir utsatt for en sensur av myndighetene som ofte får et latterlig skjær, forteller han. Skal du gjøre noe i Afghanistan må du ha et perspektiv på 30-50 år, sier han – derfor arbeider vi med barn og jenter som kan bli framtidas skuespillere.

>
Jeg har sendt innlegget nedenfor til Tønsbergs Blad som svar på en kronikk av Ulf Madsen, nestleder i Forbundet for Ledelse og teknikk:

Er Kristin Halvorsen bare opptatt av kunnskap der den støtter opp om Svs politikk, spør Uøf Madsen i em kroniokk i TB. Madsen som er nestleder i Forbundet for Ledelse og Teknikk, vil starte prosessen med å legge til rette for oljeboring i Lofoten, Senja og Vesterålen.

Madsen fremstiller det slik at en oppstart av en konsekvensutredning etter Petroleumsloven er å skaffe seg mer kunnskap. Det er lureri. Når man starter arbeidet med en konsekvensvurdering har man allerede bestemt seg for å bore, og vil bare ha utredet hvilke tiltak man evt må gjøre for å ta hensyn til miljø og natur.

Den breie kunnskapsinnsamlinga skjer gjennom arbeidet med forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Alle relevante fagmiljøer i Norge har arbeidet i en rekke arbeidsgrupper for å legge fram aktuell kunnskap på området. I april i år leverte de en felles rapport om det faglige grunnlaget for oppdateringen av forvaltningsplanen for disse havområdene.

Da den forrige forvaltningsplanen ble vedtatt for 5 år siden førte det til en midlertidig fredning av Lofoten. Den nye kunnskapen som ble lagt fram denne gangen dokumenterte nye sårbare korrallrev og nedgang i sjøfuglbestanden. Scenariene for en oljeutslippskatastrofe viste at fiskestammene ikke vil bli utryddet, men det er likevel ingen tvil om at en skipskatastrofe eller en utblåsing vil føre til et enormt økonomisk tap for fiskereksporten og Lofoten som turist-merkevare. Lofoten er som kjent hjemstedet til verdenms siste store torskestamme. Det mest overraskende med kunnskapsgrunnlaget som ble lagt fram var at det var vesentlig mye mindre oljeforekomster enn ventet, og den olja som finnes er i de aller mest sårbare havområdene.

Nå skal regjeringa jobbe med en stortingsmelding om forvaltningsplanen. Det er kommet mange høringsinnspill. Statens eget ekspertorgan Klima og forurensningsdirektoratet (Klif) anbefaler at det ikke settes i gang ny petroleumsvirksomhet i disse områdene. – Det foreligger et solid faglig grunnlag for å oppdatere forvaltningsplanen, sier Ellen Hambro, direktør for Klima- og forurensningsdirektoratet.

Det er altså ikke slik at det er mangel på kunnskap. Heller ikke at SV ikke vil ha mer kunnskap. Utfordringen for Madsen er mer å lytte til den kunnskapen som finnes. Hans forslag om konsekvensutredning er omtrent som å engasjere en arkitekt for å tegne et hus, samtidig som man later som om man ikke vet om man vil bygge huset.

Ved siden av spørsmålet om sårbar natur, dreier denne saken seg også om hva vi skal leve av i framtida. Vi har gjort oss alt for avhengig av olja og leverandørindustri knytta til olja. Fagbevegelsen og SV bør heller stå sammen om å utvikle varige arbeidsplasser i fiskeri, i produksjon av fornybar energi og utstyr til denne sektoren.

>

Forlegger Arve Juritzen advarer i dagens Aftenposten mot at de tre største norske forlagene ikke vil lansere ebøker fordi de vil beskytte bokhandlene de eier. Gyldendals Buset er redd for å lansere ebøker med gammel teknologi, de venter på at lesebrettet til Google kommer. Norske ebøker må være i et åpent format som kan lastes ned til Ipad, mobiltelefoner, PCer, Kindle-brett osv. Den manglende elektroniske utviklinga er et mye større problem enn diskusjonen om momsfritak.

Statssekretær Roger Schjerva gir i dagens DN klar beskjed om at også forlagene må kunne tilpasse seg ny teknologi. Vi har i dag en subsidiering av bokhandlene gjennom momsfritaket på papirbøker. Det blir bakvendt å kreve subsidiering av ebøkene for å kunne klare konkurransen med subsidierte papirbøker. Dagbladet hadde en kjommentar her om dagen som gikk rett inn i den debatten jeg har forsøkt å reise. De tok blant annet opp spørsmålet om en bredere kulturmoms på 8 %. Nå begynner ebokdebatten å komme på riktig spor.

>Aftenposten melder at Anniken Huitfeldt har gjort det klart at det fortsatt blir moms på ebøker. Jeg synes det er OK. I stedet burde presset øke for en sterkere og mer målrettet kulturpolitikk. Nedafor følger et innlegg jeg hadde i Tønsbergs Blad i går:

Momssystemet innbyr til en evig diskusjon om unntak og særordninger skriver Tønsbergs Blad på lederplass. Avisa minner om kravet om momsfritak for sunne matvarer. Det er lett å argumentere for unntak for produkter man vil at folk skal kjøpe mer av. Men hvert unntak undergraver momssystemet og kan føre til at momssatsen eller andre skatter må heves. Derfor ble partiene enige i skatteforliket om å prøve å holde på en politikk som går på bredt skattegrunnlag og lav sats. Likevel er det mange spekkhoggere som vil ha unntak.

Tønsbergs Blad gjør seg til talsmann for momsfritak på e-bøker. En grunn er at det vil også vil bety fritak for digitale aviser, som vil komme Tønsbergs Blad til gode. Jeg mener at et slikt momsfritak er feil og at det finnes mange mer effektive måter å styrke norsk språk og litteratur. I denne debatten er det mange som ber for sin syke mor.

Min interesse i saken er at jeg var med i vinter da Stortinget behandlet et forslag om momsfritak på ebøker. Til daglig er jeg sjef for et høgskolebibliotek og har tidligere jobbet som bokhandler. Jeg mener jeg er opptatt av å ta vare på norsk språk og litteratur.

Det har vært moms på digitale bøker så lenge som slike bøker har eksistert. Norske fag- og forskningsbibliotek betaler mange millioner hvert år i moms. I dag er størsteparten av fagbibliotekenes samlinger digitale. Hadde vi ikke satset på ebøker hadde vi vært irrelevante for brukerne våre i dag. Men både vi og brukerne savner norske ebøker. Jeg tror norske forleggere bare ødelegger for seg selv ved å kreve momsfritak før de lanserer sine ebok-produkter. De må komme på banen og slutte å sutre! Ebøker er framtidsrettet og miljøvennlig. Sjøl om kostnadene ved å produsere en bok skulle være like høy som en papirbok (slik enkelte hevder), er distribusjonen billigere. Jeg er bekymra for omstillingsevnen i norsk bokbransje. Den blir ikke større av momsfritak.

Momsfritaket på papirbøker koster norske skattebetalere ca 2 milliarder. Bare er en liten del av dette som kommer nå norske forfattere til gode. Momsfritaket omfatter også alle utenlandske bøker, bare de er trykt på papir.

Det kan synes ulogisk at en bok på papir skal ha momsfritak, mens den ikke får det hvis den selges som en fil. Men hva hvis fila også inneholder musikk, bilder eller film? Hvorfor skal den da ikke få momsfritak? Hva hvis boka ikke selges som en fil, men leses på nettet som f.eks et leksikon – hvorfor skal det da være moms på tjenesten? Debatten nå handler om ebøker som er kopi av papirbøker. Om kort tid vil det bety at forlagene må trykke papirbøker for å få momsfritak på e-boka. Momsfritak på e-bøker åpner for nye grensedragninger etterhvert som mediene konvergerer slik at det ikke er lett å se forskjell på feks en bok og en film. Nye grenser vil bli opplevd som like urettferdige – eller vi åpner for så vide momsfritak at milliardene vil rulle.

Alternativet til et dyrt momsfritak på Finansministerens budsjett, er å øke Kulturministerens budsjett til øremerkede tiltak for norsk språk og litteratur. Innkjøpsordningene kan flerdobles, økte stipender til forfattere og støttetiltak til utgivelser. Hvis momsfritaket skal utvides til å omfatte digitale bøker vil det fort kunne koste like mye som kostnadene ved hele det norske biblioteksvesenet.

En lavere kulturmoms på feks 8 % som da kan omfatte mer enn papirbøker, burde også kunne diskuteres. Det vil forlagsbransjen foreløpig ikke . Sannsynligvis fordi et redusert momsfritak på papirbøker vil ramme bokhandlerne som nå eies av de store forlagene.

Musikkbransjen har vært gjennom den digitaliseringa som kommer i bokbransjen. Vi har fått etablering av Itunes som selger digital musikk, Spotify som selger streaming musikk. De utfordres nå av norske WIMP som har et stort internasjonalt potensiale. WIMP har aldri krevd momsfritak for musikk, men de har krevd likebehandling med utenlandske konkurrenter. Det betyr at det må etableres et system der forbrukerne må betale moms også på musikk som kjøpes fra utlandet, f.eks fra svenske Spotify. Det er dette Sigbjørn Johnsen nå lover å få på plass. Tønsbergs Blad tviler på at det lar seg gjennomføre, men i Europa forøvrig er et slikt system på plass. Det betyr at det inngås avtaler med de store leverandørene av programvare, musikk og ebøker.

Digitaliseringa er ingen trussel. Tallene viser at norske musikere tjener mer penger enn for 10 år siden.

>
I dag har avgjørelsen kommet: Miljøverndepartementet og Samferdselsdepartementet er enige om at det skal bli lang miljøtunnell ved utbyggingen av E-18 forbi Haga i Larvik

Kravet om lang tunnel har vært reist av Haga Velforening og politikere i Larvik, men veimyndighetene har satt seg i mot merkostnaden som en lang tunnel vil innebære. Men lang tunnel er viktig for å stanse forurensing av et bomiljø, bedre barns lekemuligheter samt at alle får bedre tilgang til friområder.

– Dette er en seier for lokalbefolkningen, for miljøet og for prinsippet om at man med veiutbygging kan stille krav ikke bare om at miljøet ikke skal bli forverra, men også kunne forbedres.

Dette er en sak som jeg jobbet mye med da jeg vikarierte på Stortinget, flott fulgt opp av Miljøverndepartementet. Flott at Miljødepartementet har fått gjennomslag overfor veimyndighetene.

>

This machine kills fascists sto det skrevet på gitaren til Woody Guthrie – den amerikanske politisk engasjerte folkesangeren som i dag er mest kjent for sangen «This land is your land, this land is my land» – sangen om at landet faktisk tilhører folket og ikke kapitalistene.

This machine kills fascists var et tydelig budskap. Ikke noe Støre-aktiv «denne gitaren gjør en forskjell». I går opptrådde New Freedom Riders på Nøtterøy Kulturhus med blanmt annet sanger av Guthrie. Rikskonsertene har startet prosjekt som skal strekke seg over tre år. Dette første året dreier det seg om sanger fra den amerikanske borgerretts- og antikrigsbevegelsen. Og heldigvis ikke bare historiske sanger: Her var det også nye protestviser mot muren som skal hindre meksikanere i å komme inn i USA for å passe barna dine, vaske gulvene dine osv. Og selvsagt sanger om Afghanistan.

Neste år blir det en turne med norske sanger. Finnes de? Ja selvfølgelig: Bare tenk på Vømmøl, Ungdomslaget Ny Von, Kor e hammaren Edvard osv.

Tredje år blir temaet sanger fra verden forøvrig: Det kan plukkes en skatt fra resten av Europa, Latin-Amerika, Sør-Afrika, Vietnam – og mange andre steder.

Da bandet takket for seg hadde de enda ikke spilt noen sanger av Pete Seeger. – Hvordan kan det gå an, tenkte jeg. Den nå 91-år gamle folkesangkjempen er jo mannen som introduserte protestvisene i politisk aktivitet. Mannen bak «Where have all the flowers gone», som gjorde «We shall overcome» kjent i tillegg til et utall andre viser. I mange år var han boikottet av radiostasjoner og konserter der det etablerte USA var involvert. Men han ga seg aldri! I de siste åra har han imidlertid opplevd å bli anerkjent av både president Clinton og Obama.

Men Nobels fredspris har han aldri fått. Men han fortjener den på vegne av seg sjøl og som et symbol på kunstens betydning for mobilisering for fred. Dette er hovedbegrunnelsen for at jeg da jeg var på Stortinget i vinter, nominerte Seeger til dette årets fredspris.

New Freedom Riders fikk stående applaus, kom tilbake på scenen og spilte tre Seeger-sanger! Den siste er fortsatt aktuell: Bring them home! Fra Vietnam, og fra Afghanistan!

>

Jeg ser ingen grunn til å tvile på sannhetsgehalten i Trygve Aas Olsens bok om Dagbladet: Sex, drap og dårlig ledelse. Boka gir en forklaring på hvordan Dagbladet gikk fra å være en stor og respektert avis til å bli betrakta som en lettvekter-kopi av VG. Dagbladets redaktør gikk helt amok i NRK da han skulle diskutere boka med forfatteren. Det bekrefter igjen den økende selvhøytideligheten i pressa. Avisene kan karakterisere og kritisere alt rundt seg (og det er bra), men vil ha seg frabedt kritikk og diskusjon om seg sjøl (det er absolutt mindre bra).

Jeg er en av dem som har vokst opp med Dagbladet. Da jeg var barn bodde vi noen år i Alta i Finnmark. Dagbladet kom med fly fra Oslo ganske seint på kvelden. Jeg husker mange kvelder med tur gjennom skogen på Midtbakken for å komme til kiosken i Alta Sentrum for å kjøpe avisa. Å skulle kjøpe en annen avis enn Dagbladet var utenkelig. Når jeg ble voksen fortsatte det slik. Jon Michelet sa at VG var skrevet slik at bikkja hans kunne lese den, men Dagbladet hadde samfunnskritiske kommentatorer, humor i Dusteforbundet osv. I valget mellom de to avisene kjøper jeg i dag heller VG hvor det tross alt ligger journalistisk arbeid bak tabloid-oppslagene.

Det er lett å slå de som ligger nede, og det gjør Dagbladet i dag. Men det er verdt å lese om hvordan det kunne gå slik. Den historien som Olsen forteller virker altså troverdig, men man kan selv sagt ha ulike meninger. Men det må også Dagbladet tillate at vi har.