Lars Egelands blogg

>Velferdsstaten representerer et kompromiss mellom samfunnsklassene: Fagbevegelsen godtok kapitalismen og arbeidsgivernes eiendoms- og styringsrett. I bytte fikk vi mer velferd og bedre arbeidsforhold. Markedskreftene ble tøyla og kapitalmakta ble innskrenket til fordel for makt til folkevalgte organer.

I sosialdemokratisk historieskriving framstilles velferdsstaten som et resultat av at klassekampen ble lagt bort til fordel for et samarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og stat. Det er å forveksle årsak og virkning. Velferdstaten er et resultat av en lang periode med kamp og konfrontasjon som endret styrkeforholdet mellom arbeid og kapital i første del av det forrige århundret. De siste 20-30 åra har velferdsstaten blitt utsatt for et kraftig press fra kapitalmakta og deres politiske partier, hovedsakelig Høyre og FrP. Men også langt inn i sosialdemokratiet har forestillingene om at velferdsstaten er for dyr, fått ideologisk fotfeste.

Ikke minst foran valget i år, er det nødvendig å analysere velferdsstaten. Dette gjør Asbjørn Wahl i boka ”velferdsstaten – vekst og fall” som utkom tidligere i år. Wahl er rådgiver for Fagforbundet og leder av For velferdsstaten. Det er allianse mellom fagforbund og andre organisasjoner som ønsker å styrke kampen for et solidarisk Norge, mot økende forskjeller og markedsliberalisme. Det var denne alliansen som vant det forrige stortingsvalget og sørget for at vi fikk en rød-grønn regjering. Fagbevegelsen satte dagsordenen, presset AP til venstre og inn i koalisjon med Sp og SV. Det var et langvarig arbeid. Stoltenberg 1-regjeringa hadde overtatt Høyres markedsliberale klær. Valgnederlaget for AP i 2001 og SVs vekst på meningsmålingene (på sitt høyeste lå SV på 20-tallet mens AP var på under 25 % våren 2003), presset fram en ny kurs i 2005. I boka ”Jakten på den norske lykken” (2007) sier Ottar Hellevik at regjeringsskiftet i 2005 kunne forutsies. Allerede rundt 2000 skjedde et stemningsskifte i befolkninga, fra egoisme og materialisme mot fellesskap og idealisme. Denne vektlegginga av felleskap er ikke blitt svakere, mener Hellevik som ser redusert oppslutning om regjeringspartiene mer som skuffelse over at det ikke er blitt nok radikal politikk.

Politisk har velferdsstaten hvilt på tre pilarer: den borgerlige sosialstatstenkinga, fag- og arbeiderbevegelsens kamp, og den vestlige kapitalismens behov for folkelig støtte mot kommunismen. Den britiske politikeren Balfour betegnet velferdsstaten som ”sosialismens mest effektive motgift”. Tønsbergs egen Svend Foyn var nok en filantrop, men han hadde ikke blitt samtidas største kapitalist om han bare hadde tenkt på rettferdighet og arbeidernes velferd. Når han likevel bygde sine arbeiderboliger var det fordi han skjønte at arbeidernes velferd også kom han til gode. Civita-tenketankens leder Kristin Clemet vil at høyresida skal få sin del av æren for velferdsstaten. Men arbeidsgiverne og høyresidas bidrag er bare at de måtte gi seg under arbeiderbevegelsens press. Liksom i et lønnsoppgjør handler velferdsstaten om partenes styrke: Det blir meningsløst å gi arbeidsgiverne fortjenesten for økt lønn når deres bidrag er å holde tilbake.

Wahl skildrer avreguleringene og kapitalkreftenes frigjøring på 1980- og 90-tallet som endret maktforholdene dramatisk, ikke bare i Norge. De som ønsker en human, sosial og solidarisk utvikling av samfunnet står overfor enorme utfordringer, skriver Wahl. Det er ikke velferdsstaten anno 1960 som skal kopieres. Det er de sosiale landevinningene velferdsstaten representerte, som skal videreutvikles. Den uregulerte kapitalismen havarerer rundt oss. Statene må gripe inn og redde systemet. Det betyr ikke nødvendigvis at vi får en Kardemommeby-aktig omsorgsfull velferdsstat som vil lede oss ut av krisa. Det kan like gjerne bli motsatt: En autoritær stat som vil bruke brutale midler for å sikre privateiendom og kapitalmakt. Noen må betale krisepakkene. Blir det arbeidstakerne og fagbevegelsen – eller de som har skapt krisa – kapitaleierne?

Valg vinnes ikke på historiske bragder. Regjeringa får ikke ny tillit fordi den gjenoppretta arbeidsmiljøloven og stoppet privatiseringa i skolen. Wahl utfordrer regjeringspartiene: De må skjønne folks utrygghet og uvisshet overfor framtida: Vil jeg klare presset i et brutalisert arbeidsliv? Hva vil skje med barna mine i en skole med økt konkurransepress og utstøting? Vil foreldrene få trygghet i eldreomsorgen? Det store problemet for velferdsstaten er arbeidslinje-ideologien. Gjennom hele boka argumenterer Wahl mot den borgerlige og sosialdemokratiske tenkinga om at de som ikke har arbeid eller kan arbeide, skal straffes gjennom fattigdom. Det bidrar til uttrygghet og skam. En flukt av misfornøyde velgere til FrP er et resultat, sjøl om FrP representerer denne mistenkeliggjøringa sterkest, som når Per Arne Olsen krever at sosialhjelpsmottakere skal mønstre om morgenen som straff for at de mottar økonomisk støtte. Moraliseringa over de som ikke har arbeid må snus til et grunnleggende krav om rett til arbeid tilpassa menneskenes behov. Her har SV vært alt for snille innad i koalisjonen, mener Wahl som ser det viktigste håpet i fagbevegelsen. Jeg har ikke noe problem med å være enig med han: En sterk fagbevegelse og et sterkt SV i regjeringa er nødvendig for å gjenvinne og videreutvikle velferdsstaten.

>FrPs nestleder Per Arne Olsen (FrP) vil på Stortinget for å ta fra sosialklientene stønaden hvis de ikke gjør som han vil. Olsen mener at det viktigste er å stå tidlig opp om morgenen. Jeg mener også at det er fint å stå opp tidlig. Jeg trur det er bra for mange å få mer orden på dagen sin ved at de også står tidlig opp. Men jeg er i tvil om det er det viktigste kravet å stille overfor mennesker som evt sliter med rusproblemer, psykisk problemer eller annen sykdom.

Det er et trist utspill Olsen kommer med. Det er hjerterått og kaldt. Det vitner om at han heller vil straffe enn å hjelpe. Olsen trekker inn sin egen barneoppdragelse. Sønnen hans mister tydeligvis ukelønna hvis han ikke står tidlig opp. Men han blir vel ikke hivd på gata uten mat? Det er forskjell på å ta fra barn ukelønn og å ta fra sosialklienter det de skal leve av.

Sosialstønaden er knapp. Det hjelper ikke folk som sliter med problemer om de i tillegg må være fattige. Løsningene ligger i å hjelpe folk med problemene deres, stille krav og motivere dem til å nå individuelle mål. I tillegg må vi skaffe flere tilrettelagte arbeidsplasser, bedre helsetilbud osv. Ikke minst er det mange som i dag lever på sosialstønad som bør få hjelp til å komme seg over på trygd som de egentlig har krav på. Men Olsen vil kanskje stille krav om morgen-meldeplikt også for trygdede? Vil det i så fall gjelde bare uføretrygdede eller også alderspensjonister?

Lars Egeland
Stortingskandidat for SV, Vestfold