Vi vet at blant er massiv støtte blant velgerne til at Norge skal slutte seg til atomvåpenforbudet som trådte i kraft internasjonalt 22. januar i år.. Problemet er at dette ikke gir seg utslag i regjeringen og på Stortinget.

På landsmøtene i vår skal de ulike partiene behandle sine programmer for neste stortingsperiode. Diskusjonene foregår i de enkelte partiene og på fylkesparti-årsmøter.

Venstre, Kristelig Folkeparti, SV, MDG, Rødt har klare formuleringer om støtte til FNs atomvåpenforbud i sine programforslag. Fremskrittspartiet og Høyre er like klare på at de ikke ønsker noe atomvåpenforbud.

I Senterpartiet og AP har programkomiteene lagt fram sitt andreutkast til program. Det er åpenbart at høringen i partiorganisasjonen ga programkomiteene en klar melding om at formuleringene omkring atomvåpen ikke var bra nok.

Senterpartiet hadde i sitt førsteutkast en litt vassen formulering om at partiet ville ha utredet konsekvensene av norsk tilslutning til atomvåpenforbudet. Andreutkastet er litt kvassere med et tillegg der partiet også programfester «å bidra aktivt til bred internasjonal oppslutning om arbeidet mot atomvåpen.» Det er ikke forpliktende nok for Nei til Atomvåpen, men det viser at partiet er på riktig vei.

Aps førsteutkast til partiprogram slo fast at det var helt uaktuelt i dagens politiske situasjon å støtte FNs atomvåpenforbud. Partiet ble altså invitert til å programfeste en klar og entydig negativ holdning til atomvåpenforbudet. Tonen er derimot annerledes i andreutkastet etter behandling i partiorganisasjonen: Her heter det at «Arbeiderpartiets mål er en atomvåpenfri verden. Dette målet nås først når land som har atomvåpen, forplikter seg til gjensidig nedrustning. Arbeiderpartiet vil at Norge skal engasjere seg sterkere i FN, NATO og bilateralt for atomnedrustning.»

Den opprinnelige negative holdninga til atomvåpenforbudet i AP, er nå snudd med en formulering som ligner på formuleringen i regjeringserklæringa fra Spania i fjor høst. Nå heter det at «den internasjonale forbudstraktaten er et godt initiativ og bidrar til å øke stigma rundt atomvåpen.»  Likevel foreslås det at «i dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det ikke mulig for NATO-land som Norge å undertegne uten å redusere vår mulighet for innflytelse og beskyttelse.» Her er det imidlertid dissens i programkomiteen, der et mindretall vil  støtte atomvåpenforbudet nå.

Etter nei til Atomvåpens mening er det en alt for passiv holdning å mene at Norge risikerer å miste innflytelse i NATO om vi signaliserer støtte til atomvåpenforbudet. Å programfeste at vi ønsker at Norge skal beskyttes med atomvåpen er både naivt og kynisk.

Det viser likevel tegn på sikkerhetspolitisk bevegelse når det også foreslås at «det bør være et mål for Norge og andre NATO-land å underskrive atomvåpenforbudet. Norge bør invitere likesinnede land i og utenfor NATO til å samarbeide om nedrusting.» Etter NtAs mening gjør Norge det best ved å signalisere støtte til atomvåpenforbudet i NATO. En ny regjering må sørge for at landene som ligger under NATOs atomparaply, sier fra at de ikke vil beskyttes med atomvåpen, slik blant annet Aps Torbjørn Jagland, Grete Strøm-Erichsen og Bjørn Tore Godal oppfordret i høst, til sammen med bl.a. Kjell Magne Bondevik og 56 andre tidligere statsledere og ministre i land som er alliert med USA.

Sjøl om Venstre og KrF er klare på sin støtte til atomvåpenforbudet, vet vi at de i regjering måtte gi etter for FrP og Høyre sin motstand. Det er en situasjon SV kan komme i etter valget i en eventuell regjering med AP og Sp, om de ikke stiller klare krav på forhånd.

Vi oppfordrer partiene på sine fylkesårsmøter om å slutte opp om kravet om at Norge må undertegne atomvåpenforbudet!

22. januar trer FNs atomvåpenforbud i kraft og atomvåpen blir forbudt etter internasjonal lov. Det er en stor seier for alle som ønsker en verden fri for atomvåpen!

Men Norge stikker hodet i sanden. Norge har verken signert eller ratifisert atomvåpenforbudet. I stedet for å delta i den internasjonale dugnaden for å stigmatisere, forby og avskaffe disse masseødeleggelsesvåpnene, skjermer vi atomvåpenstatene for press om nedrustning. Det er på tide at Norge løfter hodet opp av sanden og forholder seg til realitetene: Å true andre land med bruk av atomvåpen bidrar ikke til vår sikkerhet. Derimot utgjør disse våpnene en stor risiko. Så lenge atomvåpen finnes er det fare for at de blir brukt. Konsekvensene vil være katastrofale.

Forbudsavtalen er pr nå ratifisert av 51 land, men støttes av 138 av FNs medlemstater. Den er en av svært få folkerettslige avtaler som Norge ikke støtter. En undersøkelsen foretatt av Respons Analyse i 2020, viste at 78% av den norske befolkningen mener Norge bør undertegne atomvåpenforbudet. Regjeringens nei får kun støtte av 9 % av befolkningen.

Regjeringen hevder at atomvåpenforbudet er i strid med våre forpliktelser som NATO-medlem. Det er ikke noen formelle problemer knytta til å slutte seg til atomvåpenforbudet, men det riktig at det ikke vil være populært hos vår største allierte, USA. Norge er i dag et såkalt «paraplyland» som ikke har egne atomvåpen, men som bygger på at hvis Norge blir angrepet så skal USA forsvare oss med sine atomvåpen. Vår rolle som paraplyland gir oss en spesiell forpliktelse for å bidrar til å komme vekk fra dagens fastlåste situasjon med økt spenning, opprusting og vraking av tidligere inngåtte nedrustningsavtaler.

«Ved å påberope oss beskyttelse med atomvåpen fremmer vi en farlig og feilaktig tro på at atomvåpen skaper økt sikkerhet. Istedenfor å legge til rette for at det skal kunne gjøres fremskritt mot en verden fri for atomvåpen, gjør vi det vanskeligere. Vi forlenger den faren som atomvåpen utgjør fordi vi er redde for reaksjonene til allierte land som holder fast ved disse masseødeleggelsesvåpnene». Dette sto i et opprop som ble publisert i fjor høst og som var undertegnet av 50 tidligere statsministre og forsvarsministre samt to tidligere NATO generalsekretærer. Blant de norske underskriverne var de to tidligere statsministrene Torbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik. «Vi mener tiden er inne for å tenke nytt, fordi dagens situasjon er uholdbar. Vi må innse at dersom vi ikke tar tydelig standpunkt mot at atomvåpen skal besittes og potensielt brukes på våre vegne, vil nye og destabiliserende atomvåpen produseres og utstasjoneres i vårt navn», skrev Bondevik og Jagland i en kronikk sammen med de tidligere forsvars- eller utenriksministrene Anne-Grete Strøm-Erichsen, Eldbjørg Løwer, Knut Vollebæk og Bjørn Tore Godal.

Selv om vi undertegner atomvåpenforbudet er det ikke noe problem å forbli i NATO, drive øvelser sammen med våre allierte, samarbeide med også atomvåpenstater – så lenge atomvåpen ikke er involvert.

Tilslutning til FNs atomvåpenforbudet er en aktuell sak også i andre NATO-land. Utenrikskomiteen i det spanske parlamentet vedtok en uttalelse rett før jul der man ønsket FNs atomvåpenforbud velkommen «som et tiltak for å bevege seg mot fred, sikkerhet og nedrustning».

Belgia fikk ny regjering 30. september i fjor – en allianse av liberale, kristeligdemokrater, sosialister og grønne. Regjeringserklæringen inneholder en positiv beskrivelse av atomvåpenforbudet og det står at «sammen med våre NATO-allierte vil vi utforske hvordan vi kan styrke ikke-spredningsavtalen og hvordan Atomvåpenforbudsavtalen kan gi drivkraft for multilateral atom-nedrusting» (Min oversettelse). Dette er første gangen at en NATO-stat offisielt har framhevet de positive sidene av atomvåpenforbudet. Fra norsk side har det nærmest vært hevdet at forbudet står i veien for ikke-spredningsavtalen. Ikke spredningsavtalen gjør det ulovlig for nye land å skaffe seg atomvåpen, mot at de opprinnelige atomvåpenstatene forplikter seg til nedrustning. Problemet er at de opprinnelige atomvåpenstatene ikke har foretatt seg noe for å ruste ned.

Mens tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen er blitt utsatt, skal det holdes en partnerkonferanse for underskriverne av atomvåpenforbudet innen et år. Der vil temaet være hvordan atomvåpenstatene skal kunne slutte seg til forbudstraktaten. Det er ingen som tar til orde for ensidig atomavrustning. Skal Russland, Kina, USA eller andre atomvåpenstater slutte seg til, må det skje gjennom gjensidige, kontrollerbare avtaler. Der kan Norge ha en rolle. Vi er gode på såkalt verifisering, altså å kontrollere hva slags våpen som eventuelt blir satt ut av spill. Selv om vi ikke har undertegnet Forbudsavtalen, kan vi delta som observatør på partnerkonferansen – noe vi absolutt bør gjøre.

I løpet av våren skal partiene vedta sine programmer. Spørsmål om atomvåpen opptar folk og det kan godt bli en viktig sak i stortingsvalgkampen. Det ser ut til å være lite diskusjon i H og FrP. Det gjør at det kan se ut som om AP kan få en nøkkelposisjon. Mens de øvrige partiene er positive til å slutte seg til forbudsavtalen, er det stor diskusjon i AP. Gallupundersøkelsen fra i fjor var et tydelig signal om hva partiets velgere mente: 89% sier ja til å undertegne avtalen, kun 2% er imot. Likevel er partiledelsen skeptisk. I en vanskelig tid for partiet er mitt råd å høre på partiets velgere og grunnplan.

På dagen 75 år siden FN ble opprettet, kom nyheten om den 50. ratifikasjonen av avtalen om forbud av atomvåpen. Det betyr at atomvåpenforbudet blir forbudt etter internasjonal folkerett. Det er grunn til å feire!

Det var sterkt symbolikk i at den siste ratifikasjonen kom på FN-dagen. Den første resolusjonen som FN vedtok handlet om det samme: Nødvendigheten av å få til et forbud mot atomvåpen. At det tok 75 år å få til et folkerettslig forbud, viser at man ikke må gi opp. I 2015 vedtok FNs generalforsamling med overveldende flertall at man ville starte forhandlingene om et forbud. – Det kommer aldri til å gå, sa mange av de såkalte realpolitikerne. Det blir ikke nok land som slutter opp om traktaten, sa de da FN-landene ble enige om en avtaletekst i 2017. Da kampanjen for atomvåpenforbud – ICAN – fikk Nobels fredspris i 2017 ville ikke statsminister Solberg gratulere. Nå har altså 50 land ratifisert avtalen. Om 3 måneder vil forbudet bli gjeldende folkerett på linje med forbud mot biologiske og kjemiske våpen, klasebomber og anti-personell-miner.

Foreløpig er det ingen atomvåpenstater som har tilsluttet seg avtalen. Men forbudet gjør det internasjonalt ulovlig å true traktat-landene med atomvåpen. Landene forplikter seg til å ikke bidra til atomvåpenforskning, utvikling, produksjon eller lagring. Atomvåpenforbudet gir ingen umiddelbar avrustning, men vil bidra til å kriminalisere og marginalisere atomvåpenstatene. Hvordan det skal åpnes for at også atomvåpenstater kan slutte seg til avtalen, blir et tema på den første konferansen for avtalelandene som skal holdes innen et år etter ikrafttredelse. Nå må kravet være at Norge deltar som observatør på denne konferansen.

For ennå har Norge har ikke sluttet seg til avtalen. Regjeringen har argumentert med at det bryter med forpliktelsene som NATO-land. Men nettopp som NATO-land sitter Norge i en nøkkelposisjon til å få til bevegelse blant de såkalte «paraply-landene» altså land som selv ikke har atomvåpen, men som har erklært at de vil beskyttes med atomvåpen fra andre land. Nylig skrev over 60 tidligere statsledere, forsvars og utenriksministre fra såkalte paraply-land under et opprop for atomvåpenforbudet – sammen med to tidligere generalsekretærer i NATO. Det var ut fra en erkjennelse at noen må si fra at det hverken er etisk eller trygt å beskyttes av andre atomvåpen. Noen må ta initiativ til en endring, dagens atomvåpenopprusting vil ellers ende i en katastrofe.Det er ikke tilfeldig at atomvåpenforbudet kommer nå. For flertallet av verdens land oppleves faren for at atomvåpen faktisk skal tas i bruk som å være større i dag enn under den kalde krigen. 9 atomvåpenstater truer flertallet av land med massemord på sivile. Atomvåpenforbudet viser at verden ikke vil finne seg i dette. Norge må avklare på hvilken side vi vil stå: Sammen med atomvåpenstatene, eller med flertallet av verdens folk.

Områdene utenfor norskekysten – havet mellom Grønland, Island, Storbritannia og Norge –  er i ferd med å bli et oppmarsjområde for USA og Russlands atomvåpen. Den russiske nordflåten med base på  Kola, omfatter 30 atomdrevne undervannsbåter. Lagre av atomvåpen finnes svært nært den norske grensa. Disse atomvåpnene er viktige for Russlands evne til avskrekking og til å kunne slå tilbake et atomangrep fra USA. Det er bare USA som er i stand til å ødelegge russiske radar- og varslings- kommando og kontrollsystemer. Norge utgjør ingen trussel mot Russland, men at USA opererer i Norge eller i norske farvann gjør oss til en trussel. Amerikanerne er derfor mer til stede nært Russland enn tidligere. Norske myndigheters svar har vært å legge enda mer til rette for alliert tilstedeværelse. Et eksempel er å legge til rette for at amerikanske atomubåter som etter stor sannsynlighet har atomvåpen om bord, får fast base for bytting av mannskap i Tromsø. Et annet eksempel er at norske myndigheter åpner for alliert tilstedeværelse øst for Varangerfjorden. Dette er politikk som strider med tidligere begrensninger som Norge har påtatt seg for å redusere spenningen mot Russland.

Norge har ingen interesse av at spenningen i våre nordligste områder stiger. Russiske raketter med hastighet 5 ganger lyden gjør varslingstida for et angrep kortere. Både på amerikanske og russiske fly og fartøyer er det våpensystemer der man ikke kan skille mellom om raketter som har vanlig sprengladninger eller atomvåpen. Russerne har utviklet raketter med hastighet 5 ganger lyden. Det gjør varslingstida for et angrep kortere. Politikere og militære får stadig kortere tid til å tenke seg om når alarmen går, eller en krise inntreffer. Sjøl om dagens atomvåpen kanskje har mindre sprengkraft, er det ikke-diskrimerende våpen for masseutryddelse av sivile. Våpen som vi må gjøre alt for at ikke skal bli tatt i bruk.

Denne dystre situasjonen er bakgrunnen for en rapport som oberstløytnant og forsker på Forsvarets Høgskole, Tormod Heier har laget på oppdrag fra Nei til Atomvåpen, Leger mot atomvåpen og Norges Fredsråd. Rapporten ble nylig offentliggjort og kan leses her: https://neitilatomvapen.org/2020/09/25/ny-rapport-norden-som-lavspenningsomrade/

Heier peker på at det er mangel på dialog, respekt og forståelse for hverandres sikkerhetsutfordringer, enten partene befinner seg i Washington, Moskva eller i de nordiske hovedstedene. En slik mangel på dialog er farlig. Heier foreslår derfor 5 tillitsvekkende forslag:

• Studentutveksling mellom nordiske forsvarshøgskoler og Russland for å skaffe mest mulig erfarings- og forskningsbasert kunnskap om hverandre.
• Nordisk-russisk kontakttsenter for å forsterke kommunikasjonskanalene mellom de regionale militære hovedkvarterene. Dette er viktig for å hindre at konflikter utløses utilsika.
• Lokale avspenningssoner for å forebygge at mindre hendelser kan utvikle seg til kriser der atomvåpen blir tatt i bruk.
• Begrensninger på øvelser for å dempe det truende for foruroligende mønsteret som har utvikla seg langs norsk og russisk territoralfarvannsgrense de seinere åra der amerikanske og russiske styrker øver på atomkrig. Øvingsbegrensningene kan omfatte havområder f eks mellom Hammerfest, Bjørnøya og Svalbard.
• Utvidelse av FNs incident at Sea-regime, det vil si at vi lager så mange felles kjøreregler som mulig i de norsk-russiske operasjonsområdene.

Lavspenningssone

I dag er det stadig økende aktivitet med øvelser, etterretning og overvåking, maktdemonstrasjoner utenfor den russiske og norske kystlinja i Norskehavet og Barentshavet, også øst for Hammerfest. Norge bør ta initativ til å opprette lavspenningssoner i området mellom Svalbard, Bjørnøya og Hammerfest. Det kan være belter på for eksempel 100 nautiske mil med begrensninger på fly og marinefartøy. Formålet er det samme som hva man har gjennomført i den engelske kanal og Kattegat: Å forhindre sammenstøt og ulykker. Å holde fiendene lenger fra hverandre. Lavspenningssonene kan også være av sesongbasert karakter, mener Heier.

Det er mange måter slike lavspenningssoner kan utvikles. Poenget er at Norge bør komme med militære og politiske initiativ for å vise vilje til lavspenning, som er en forutsetning for seinere nedrustning.

Når 50 land har ratifisert FNs atomvåpenforbud, vil avtalen tre i kraft etter tre måneder. Kanskje når vi 50 land den 26. september som er FNs internasjonale dag for avskaffing av atomvåpen? I så fall vil atomvåpenforbudet tre i kraft 2. juledag. Det ville være en fin presang til verdens folkil verdens folk.

«Bombingen av Nagasaki var et klimaks av menneskelig grusomhet og inhumanitet. Som et lite land forpliktet til global fred, ser vi ingen brukbare formål for atomvåpen i dagens verden» sa utenriksministeren i det lille karibiske landet Saint Kitts Nevis da landet  ratifiserte FNs atomvåpenforbud på 75-årsdagen for atombomba over Nagasaki. Saint Kitt Nevis var det 8. karibiske landet som ratfiserte avtalen – og det 44. landet totalt. Tre dager før – på 75-årsdagen for bomben over Hiroshima – ratifiserte Irland, Nigeria og Niue avtalen.  

122 land stemte for atomvåpenforbud i FN i 2017. Mange land har signert avtalen som innebærer at de har intensjon om å bygge inn atomvåpenforbudet i sin nasjonale lovgiving. Det betyr at vi er i god rute mot et atomvåpenforbud som er et av FNs eldste mål. Atomnedrustning var tema for den første resolusjonen vedtatt i FN i 1946. I 1959 vedtok FN målet om total atomnedrustning og for alle andre masseutryddelsesvåpen.

Innen et år etter at avtalen har trått i kraft, skal avtalepartnerne møtes til en konferanse for å følge opp avtalen. Norge deltok ikke i forhandlingene om atomvåpenforbudet i 2017, og hadde derfor ingen innflytelse på avtalen. Men vi kan – og bør – delta som observatør på forbudsavtale-konferansen. På den første konferansen skal det bl.a. diskuteres tidsfrister for at land som i dag har atomvåpen, skal ødelegge disse – om de ønsker å slutte seg til avtalen. Her kan Norge som NATO-medlem spille en rolle for å åpne for at avtalen kan omfatte dagens 9 atomvåpenstater.

Vil avtalen ha noen betydning?

USA som er det landet som har flest atomvåpen, har ikke sluttet seg til forbudet – og har ingen planer om å gjøre det. Men USA har heller ikke sluttet seg til avtalene som forbyr klasevåpen og anti-personell-miner. Likevel har disse folkerettslige avtalene hatt stor betydning. I 2014 erklærte USA at de ville avstå fra bruk av landminer med unntak av den koreanske halvøya. At avtaler likevel betyr noe ser vi fordi Trump nå har opphevet denne forpliktelsen fra USA. Men de to største produsentene av klasevåpen i USA, stoppet sin produksjon i 2011, året etter at forbudet trådte i kraft. I tillegg ser vi at finansinstitusjoner ofte har valgt ikke å investere i såkalte «kontroversielle våpen» som er forbudt av internasjonal lov. Dermed trakk flere fond seg fra slike investeringer i USA. Avtalepartnere kan påby egne finansinstitusjoner å avhende investeringer i fond og selskaper som er involvert i forbudte våpen slik som atomvåpen. Fordi man forventer at atomvåpenforbudet vil tre i kraft, avstår flere finansinstitusjoner inkludert ABP som er en av verdens fem største pensjonsfond, å investere i selskaper involvert i atomvåpen.

Atomvåpenforbudet vil ikke bety at atomvåpenstatene vil avskaffe sine atomvåpen. Men det vil bidra til å marginalisere land som truer med å bruke atomvåpen. Etableringen av en internasjonal infrastruktur for å følge opp forbudet, vil ha betydning også for de landene som ikke er med på forbudet fordi forbudet vil bli referert til i alle mulige internasjonale fora og organisasjoner. I tillegg vil det ha betydning for de som står utenfor avtalen men som er alliert med avtale-land der samarbeidet ikke kan omfatte utvikling, lagring, transport osv av atomvåpen.

Verdens folk støtter et atomvåpenforbud

Gallupundersøkelser som ICAN – den internasjonale kampanjen for et forbud – har gjennomført, viser at det er overveldende støtte til atomvåpenforbudet i mange land som ennå står utenfor avtalen.  79% av svenskene og australierne, 84 % av finnene, 75% av japanerne, 70% av italienerne, 68% av tyskerne, 67% av franskmennene, 64% av belgiere og amerikanere. Det gir håp om at flere land vil støtte opp om avtalen i årene som kommer!

Den norske regjeringa har valgt å stille seg på sidelinja og støtter ikke forbudet, til tross for at 79 % av nordmenn støtter forbudet. Regjeringa er redd for en norsk alenegang i NATO. Samtidig kan Norge ha en nøkkelrolle i å få bevegelse for atomnedrustning i andre NATO-land. NATO har selv ingen atomvåpen. Men som NATO-medlem må vi avstå fra å ønske å bli forsvart med atomvåpen, slik Gerdhardsen-regjeringa på egen initiativ i 1957 erklærte at det ikke skulle være atomvåpen på norsk jord. Forhåpentligvis kan atomvåpenforbudet bli en viktig sak i valgkampen fram mot Stortingsvalget om 1 år. fffffffff

Appell på Nei til Atomvåpens markering av 75-årsdagen for bombingen av Hiroshima – i Larvik og i Tønsberg

I august er det 75 år siden atomvåpen ble brukt for første gang. Litt over kl 8 om morgenen den 6. august 1945 kom det amerikanske bombeflyet Enola Gay inn over den japanske byen Hiroshima. Mens mange japanske byer hadde blitt kraftig bombet, var Hiroshima blitt spart, sannsynligvis fordi det ikke var flyindustri i byen. 8.15 fikk flymannskapet ordre om å ta på seg solbriller for å beskytte øynene. Et minutt etterpå eksploderte atombomba «Little Boy» over byen. Eksplosjonen ødela 90 % av byen og drepte umiddelbart 80.000 mennesker. Helsepersonell kunne gjøre lite eller ingenting for å hjelpe de skadde. Tre dager etterpå ble nok en bombe sluppet over Nagasaki. Ca 40.000 mennesker døde umiddelbart. I begge byene doblet antallet drepte seg i løpet av de neste fire månedene. Seinere har titusener omkommet av sykdommer relatert til stråling og andre skader. Enda vet vi ikke nok om den totale effekten på kommende generasjoner.

Atomvåpnene – en ny epoke for menneskene

Bombingen av de to byene innebar starten på en ny epoke for menneskeheten. En epoke der menneskene er gisler for en trussel om total utryddelse gjennom våpen som etter hvert fikk en sprengkraft og utbredelse der livet på jorda kan drepes mange ganger. De humanitære konsekvensene av bruk av atomvåpen er ikke til å forestille seg. I de to japanske byene var det tusenvis av mennesker med alvorlige brannskader. I Norge der vi har et godt utbygd helsevesen har vi behandlingsplasser til et titalls mennesker med slike skader.  

I dag er faren for at atomvåpen blir brukt, tilsiktet eller ved et uhell, større enn på lenge. Atomvåpenstatene ruster opp og moderniserer sine arsenaler,internasjonale kontrollavtaler faller og spenningen øker.

En vitenskapelig bragd?

Bombinga av Hiroshima og Nagasaki var et resultat av en enorm vitenskapelig innsats. Det såkalte Manhattan-prosjektet var ledet av USA, med støtte fra Storbritannia og Canada, begynte i det små allerede i 1939 men vokste etter hvert til å involvere 130.000 forskere og teknikere. Ikke alle visste like mye om hva de var en del av. Etter at de så resultatene av de to bombene, ble mange skremt.  Allerede i november 1945 ble det som nå heter Federation of American Scientists opprettet. Stifterne var forskere fra Manhattan-prosjektet. De var opptatt av konsekvensene av den nye teknologien. Viktige spørsmål var hvem som skulle kontrollere og styre forskning, utvikling og produksjon av atomvåpen, og eventuell fredelig utnytting av teknologien. Skulle det være militæret, eller et sivilt organ som det nylig opprettede Atomic Energy Commission?

Federation of American Scientists fikk snart over 3000 medlemmer, som deltok aktivt med råd og synspunkter til myndighetene. Blant annet gjennom Bulletin of the atomic scientists som i mange år har publisert en dommedagsklokka som en metafor på  hvor nær verden er et kjernefysisk ragnarokk. I år ble klokka stilt til 100 sekunder på midnatt. Så nær midnatt har klokka aldri vært før, selv under den kalde krigen.

Sovjetunionens detonasjon av en atombombe i 1949, var slutten på det amerikanske monopolet. President Truman satte ned en gruppe for å vurdere hva som burde være USAs respons. Lederen av rådgivningsgruppa var Robert J. Oppenheimer som hadde vært sentral i Manhattan prosjektet. Han og flertallet i rådgivningskomiteen anbefalte at USA ikke skulle utvikle noen hydrogen-bombe fordi det var et våpen for masseutryddelse.

Truman hørte ikke på sine vitenskapsfolk.

Mange vitenskapsfolk har tjent gode levebrød på atomforskning. De har hatt prosjekter som sikkert har vært spennende og utfordrende, og der det har vært lite fokus på at det endelige resultatet har vært bidrag til opprusting og nye våpen. Men mange vitenskapsfolk har stått imot: Et eksempel er Linus Pauling som i 1952 fikk Nobels fredspris for å ha mobilisert mot prøvesprengning av atombomber. Et annet eksempel er Joseph Rotblatt og Bertrand Russel som i 1957 startet Pugwash – en samling av vitenskapsfolk og forskere mot atomvåpen. Pugwash fikk Nobels Fredspris i 1995. Den internasjonale organisasjonen av leger mot atomvåpen har vært viktig i ICAN – kampanjen for et forbud av atomvåpen. Kampanjen fikk som mange vil huske, Fredsprisen i 2017.

Forbud mot atomvåpen – og universitetene

I 2017 vedtok FN med massivt flertall at de ønsket en internasjonal avtale om forbud mot atomvåpen. Forhandlingene startet, man ble enige om en avtale som flertallet av verdens land har signert. Til nå har 40 land ratifisert avtalen, altså bygd den inn i sitt nasjonale lovverk. Når 50 land har ratifisert avtalen vil den bli gjeldende folkerett. Det betyr imidlertid ikke avskaffing av atomvåpen så lenge de få landene som har atomvåpen, ikke tilslutter seg avtalen. Men avtalen vil på en rekke områder bidra til å kriminalisere og marginalisere trusler om bruk av atomvåpen, selskaper som utvikler atomvåpen – og universiteter som samarbeider i forskningsprosjekter om utvikling av nye våpen.

Det vil da være mot internasjonal folkerett å samarbeide med de som bidrar til utvikling av slike våpen.

Det omfatter blant annet 50 universiteter i USA. Både fordi det nå er et kappløp om utvikling av nye våpen og fordi de gamle atomforskerne står foran pensjonsalderen, er det viktig å rekruttere nye mennesker til atom- og våpenindustrien. En stor andel av amerikanske STEM-studenter blir nå rekruttert til våpenindustrien, i stedet for at deres hjernekraft kunne brukes til å løse f.eks. klimakrisen.

En liten kikk på lista over de 50 amerikanske universitetene, viser at det er mange av dem som samarbeider med norske universitet. OsloMet har f.eks. samarbeidet med Massachusetts Institute of Technology (MIT) gjennom prosjektet REAP. MIT driver Lincoln lab som i 2019 gjorde en avtale med det amerikanske forsvarsdepartementet, verdt nesten 10 milliarder dollar. Lincoln lab er involvert i Reagan Test Site på Marshalløyene i Stillehavet der ballistiske raketter blir testet.

Det er sjeldent man finner eksplisitte avtaler om samarbeid om utvikling av nye atomvåpensystemer. Men universitetene er involvert i en rekke prosjektet som samlet bidrar til utvikling av disse våpnene. Norske universitet bør i sitt samarbeid med amerikanske universiteter, benytte anledningen til å si fra at det er ytterst problematisk om universitetene samarbeider myndigheter eller selskaper som bidrar til utvikling av deler av atomvåpen.

Norge og atomvåpen

Motstanden mot atomvåpen har alltid vært stor i Norge. Derfor erklærte Gerhardsen-regjeringen i 1957 at det ikke skal være atomvåpen på norsk jord. Det var et brudd på NATOs atomvåpenpolitikk. Nei til Atomvåpen ble startet i 1979 som en protest mot USAs planer om å utplassere nye mellomdistanseraketter i Vest-Europa og Sovjetunionens utplassering av SS-20 raketter i Europa.  Flere hundretusen ble medlemmer, deltok i fredsmarsjer og skrev under opprop. Ikke minst var motstanden stor blant akademikere, vitenskapsfolk og studenter.

Som kjent ble det ikke utplassert mellomdistanseraketter i Europa. Vi fikk i stedet en avtale mellom Gorbatsjov og Reagan som forbød slike våpen. Vi fikk også andre nedrustningsavtaler. I fjor sa imidlertid USA opp mellomdistanseavtalen. Nå står også START-avtalen om interkontinentale raketter for fall. Vi er tilbake der vi begynte.

Klimatrussel eller atomtrussel?

Men er ikke klimatrusselen mer alvorlig enn atomtrusselen, spør mange. Dessverre er det slik at de to truslene henger nøye sammen. De landene som slipper ut mest klimagasser, er de landene som bruker mest på opprusting. I stedet for å bruke sine lands lyse hoder til å fremme det grønne skiftet, brukes nyutdannede teknologer til å utvikle nye og farligere våpen. Klimatruslene bidrar til økt internasjonal spenning, som øker faren for at atomvåpen kan bli tatt i bruk – enten ved en feil eller tilsiktet. Vi kan ikke løse klimatrusselen hvis vi fortsetter å bruke ressursene på nye våpen.