Lars Egelands blogg

-Hvis kapteinens fremste oppdrag er å ta vare på skipet, så vil han aldri legge til havs, sa IATUL-president Reiner Kallenborn ved åpningen av den internasjonale konferansen for bibliotekledere i universitetsbibliotek i Halifax, forrige uke. Det var et sitat fra Thomas Aquinas for åtte hundre år siden. Mer nylig sa Steve Jobs at «innovasjon skiller en leder fra en medløper». Bibliotekledelse handler i dag i høyeste grad om å operere i urolig hav, til dels stormfullt, mente Kallenborn.

Nova Scotia er Nye Skottland. Her er Reiner Kallenborn sammen med vår guide på en ekskursjon til landsbyen Lunenburg der bl.a. Camp Norway med opplæring av norske marinesoldater var under krigen.

IATUL – international association for university libraries – er en internasjonal sammenslutning av universitetsbibliotek. Foreningen ble etablert i Düsseldorf i 1955 som en forening for de tekniske universitetene, men i 2009 vedtok generalforsamlingen å utvide omfanget til å gjelde alle typer universitet. NTNU har vært medlem fra Norge, men fra nyttår ble også HIOA opptatt. Foreningen har 260 medlemmer. Leder av foreningen er Reiner Kallenborn som er direktør på det tekniske universitetsbiblioteket i München. Styret har representanter fra Asia (Hongkong), Afrika (Sør-Afrika), Canada og USA.Delegater fra 11 land var til stede på Halifax-konferansen i Nova Scotia, Canada, samt en rekke deltagere fra canadiske og amerikanske universiteter.

Sammenlignet med IFLA-konferansen var denne konferansen selvfølgelig svært liten, men atskillig mer relevant for deltagere fra universitetsbibliotek. Størrelsen ga en god mulighet til å knytte internasjonale kontakter og drøfte felles problemstillinger. Det var plenumssamlinger og tre parallell-sesjoner over tre dager i tillegg til befaring på Halifax sitt nye sentralbibliotek og en ekskursjonsdag.

Halifax Central Library – 3 år gammelt bibliotek. 2 millioner besøkende i en by med 350.000 innbyggere – i en sliten bydel som nå har fått nytt liv

Neste års konferanse finner sted i Bozano i Italia. Det burde være en anledning som flere norske høgskoler og universitet bruker både til å bli medlem i IATUL og til å delta på konferansen, ikke minst med egne papers.Blant de mange gode presentasjonene på konferansen, var det noen som interesserte meg mer enn andre – fordi de omhandlet saker som jeg er opptatt av i mitt daglige arbeid, eller saker som jeg skjønner at jeg burde være mer opptatt av.

3 generasjoner akademiske bibliotek

Det er en klar trend mot at ulike tilbud som rådgivningsentre, skrivesentre, matematikksentre og Læringslab’er blir integrert med bibliotekene, mente arkitekten Bryan Irwin. Han har spesialisert seg på bygging av akademiske bibliotek og læringsmiljøer særlig i Nord-Amerika, Latin-Amerika og Midt-Østen som han har vunnet en rekke utmerkelser for.

Vi kan snakke om tre generasjoner med bibliotek, sa Irwin. Den første generasjonen har vi sett på bilder: De gamle ærverdige bibliotekene der bibliotekaren var konge og dørvokter for kunnskapen. Den andre generasjonen har vart noen år og mange av oss lever midt oppe i den: Der råder den en usikkerhet om bibliotekets rolle og framtid: Vil biblioteket overleve i en heldigital tid? Biblioteket har ofte møtt dette med å bruke teknologi som en fetish. Da definerer jeg teknologi som «det som ennå ikke virker» sa Irwin. Når det virker slik som vi er vant med at kulepennen nå gjør, så tenker vi ikke lenger på det som teknologi. Bibliotekaren er ikke lenger konge, men barista som serverer informasjonen til brukerne. Nå er vi på vei til den 3. generasjonen med bibliotek. Det er et mye mer selvsikkert bibliotek som både vet at det vil overleve i framtida, og bli viktigere. I dette biblioteket handler det om brukeren og ikke bibliotekaren. Her er mange funksjoner samlokalisert, en samling av alle læringsressurser. På mange måter er dette et bibliotek som vender tilbake til «Skolen i Athen» slik Rafael fremstilte den som et sted for læring.

Studenter er opportunistiske lærende, sa Irwin, det betyr at de får tak i det de trenger når de trenger det, men ikke mer enn det de føler de trenger. Han viste til en bok av en tidlig sosiolog – William Whites bok om «The social life of small urban places» der White beskriver hva som skaper sosiale plasser. Det er først og fremst to ting: At man kan flytte på møblene, om enn bare et par centimetre slik at man føler at man lager sin egen plass. Og at man kan trekke til hjørnene av plassen eller rommet. Rommets sosiale rolle er viktig for situert læring, påpekte Irwin. I slike situasjoner vil hjernen jobbe for fullt. Men det er to situasjoner hvor hjerneaktiviteten synker ned mot null: Det er foran fjernsynet – og i klasserommet!

Bibliotekets rolle for studentgjennomstrømming

30 millioner mennesker har skrevet seg inn på amerikanske universiteter uten at de har gjennomført studiene. Hvordan kan biblioteket bidra til at færre faller fra? Dette er tema for et PhD-arbeid som bibliotekaren Silas Olivera ved James Whilte-biblioteket ved Andrews University, arbeider med.

Silas Olivera

Det er åpenbart at universitetsledere i tider med stram økonomi er opptatt av studentfrafallet, – og dette er et globalt problem, slo han fast. Bibliotekledere har en mulighet til å få en sentral rolle i sine institusjoner gjennom å implementere en bruker-orientert filosofi og bygge opp tjenester som fremmer livslang læring, støtter studentene i å tilegne seg akademiske erfaringer – og ikke minst fremmer engasjement som er nøkkelelementet som forskningen identifiserer for å fremme studentgjennomstrømming og redusere frafall.

Olivera gjennomgikk en del tidligere forskning om bibliotekets bidrag for å hindre studentfrafall, samtidig som han pekte på behovet for mer forskning. Han mente at biblioteket kan bidra gjennom å identifisere de tiltakene som institusjonen gjennomfører og bidra i disse samtidig som man bygger opp egne unike tjenester for å styrke studentenes engasjement faglig og sosialt og gi dem økt akademisk selvtillit. Særlig er det viktig å satse på første-års studenter samt å tilpasse biblioteket til studentenes læringsstiler og lage attraktive læringsområder i biblioteket.

Hvordan bruker studentene biblioteket?

Akademiske bibliotek som definerer seg som sentre for læring på campus, legger til rette for ulike lærings-miljøer eller steder i biblioteket. Vi kaller det en suksess når vi ser at stedene blir brukt av studentene. Men vi har gjort lite for å finne ut av hvordan studentene vurderer ulike læringsmiljøer, sa Susan Beatty som er bibliotekar på Taylor Family Digital Library ved Universitetet i Calgary. Hvordan bidrar ulike læringsmiljø til læring? Bruker studentene de bare fordi de ikke har noe valg? Dette hadde hun bestemt seg for å undersøke. Undersøkelsen har vært gjennomført i 2016 og er ennå ikke helt sluttført, men hun kunne oppsummere resultatet av intervjuer så langt. Studentene vektla følgende kriterier:

• Lyd – ikke for mye lyd, men heller ikke for stille
• Distraksjon – noen ønsket distraksjon, andre prøvde å unngå det.
• Åpenhet – studentene foretrakk rom med høy takhøyde og mye naturlig lys.
• Tilgang på strøm-uttak
• Komfortable møbler – men her varierte oppfatningen blant studentene om hva som var komfortabelt.
• Folk – noen ønsket nærhet til andre mennesker, andre ønsket isolasjon
• Utforming av møbler – her varierte også synspunktene blant studentene, men alle var enige om behovet for stor plass til PC, bøker, skrivesaker.
• Det var altså ikke lett å trekke mer enn en entydig definisjon: Studentene er ikke en entydig gruppe som ønsker like løsninger. Biblioteket må legge opp til variasjon. 76% av studentene oppga for øvrig at de brukte biblioteket til å lese bøker eller bruke PC. 45 % oppga at de skrev oppgaver, mens 26% sa at de forsket.

Vinci Lui og Heather Cunningham fra Gerstein Science Information Centre ved University of Toronto, presenterte også en undersøkelse de hadde gjort i sine 44 bibliotek. Deres arbeid var bygd på 7-trinns modellen for bruker-orientert design formulert av David Lindahl. (Lindahl, D: Organizing the library for user-centred design  I: Participatory user design in Academic Libraries. Washington: Council on Library and Information Resources, 2014. http://www.clir.org/pubs/reports/pub161/pub161.pdf). I tillegg viste de til Doug Suarez som i en artikkel  skriver om bruk av etnografiske metoder for å observere hva studenter gjør i biblioteket. (Suarez, D: What students do when they study in the library; I: Electronic Journal of Academic and Special Librarianship, v.8, no 3 2007 , http://southernlibrarianship.icaap.org/content/v08n03/suarez_d01.html)

Undersøkelsen fra Gerstein viste at studentene ønsket læringsområder for samarbeid, og at de var opptatt av at lydvolumet ikke måtte være for høyt sjøl om det var områder som ellers sydet av aktivitet. I undersøkelsen kombinerte de bruk av intervjuer og white-board der studentene kom med forslag og synspunkter. I tillegg hadde de fotografert15 ulike miljøer i biblioteket og bedt studentene rangere dem. Deretter hadde de laget en tabell over hva flest studenter foretrakk, ikke for å kutte ut de tilbudene som få foretrakk, men for å sørge for nok kapasitet på det som var mest etterspurt. Det var ikke minst tilbaketrukne plasser ved vinduer der man likevel hadde kontakt med andre mennesker i biblioteket.

Her er nettsida til IATUL: http://iatul.org/

Her er nettsida til konferansen: http://www.dal.ca/sites/iatul.html

Her er abstracts av presentasjonene: http://www.dal.ca/sites/iatul/program/Abstracts_and_Presenters.html

Her er jeg sammen med Elisha Chiware som er biblioteksdirektør ved Cape Peninsula University og sekretær i IATUL. I midten Ellis State fra vårt samarbeidsuniversitet Makerere i Uganda

-Bibliotekene er hverken foreldet eller bare «nice to have», men tvert imot uunnværlige. Dette budskapet må vi få inn i hodene til våre politikere, sa Sari Feldmann, leder av den amerikanske bibliotekforeningen under podiumsdiskusjonen på Det tyske bibliotekmøtet onsdag.

-Jeg er så lei av å svare på om bibliotekene trengs i den digitale tidsalderen, sa hun. Amerikanske bibliotek er mer etterspurt enn noensinne! Men vi har forandret oss. Det dreier seg ikke lenger så mye om hva vi har for den enkelte, altså fysiske medier. Det dreier seg om hvordan vi kan hjelpe mennesker slik at hver enkelt får sine individuelle muligheter og at vi som grupper gjør framskritt. I denne prosessen har vi ikke bare forandret oss selv, men vi hjelper også mennesker og samfunnet til å endre seg!

-Bibliotekene har et problem i forhold til hvordan de blir oppfattet av samfunnet. Vitenskapelige bibliotek har et spesielt problem i å kunne vise til at de bidrar til at studentene får gode eksamener. Vår suksess må kunne måles for å bli tatt alvorlig, og vi arbeider intenst med å lage slike mål eller indikatorer, kunne Feldmann fortelle.

Feldman mente at det vil være fagbibliotekene som vil måtte kjempe mest med spørsmål omkring det fysiske rommet – det reale biblioteket, siden akademisk kunnskap i stadig mer overveiende grad, vil være i digital form. Derfor må vi gjøre tydelig den viktige rollen som bibliotekrommet i fagbiblioteket har for samarbeid, som læringsrom, møtested for studenter og forskere fra ulike disipliner og ikke minst som et sted der nytt innhold kan skapes, mente Feldman.

Kildeskatt på databaser og e-tidsskrifter

Kildeskatt er et begrep som norske pensjonister bosatt i Thailand kjenner godt. Kildeskatt ble innført i mange land for å sørge for at man skulle komme null-skattytere til livs. Det betyr f.eks. at om du som norsk pensjonist ikke betaler skatt i det landet du bor i, vil det bli trukket en kildeskatt av pensjonen din fra Norge. Nå er mange tyske universiteter og høgskoler blitt pålagt å betale 15% kildeskatt på kostnadene til kjøp av databasetilgang fra utlandet. Skatten kommer i tillegg til 19% moms. Logikken bak skatten er at om det hadde vært et tysk selskap, så ville selskapet måtte betale inntektskatt til Tyskland. Hvis en database overføres fra utlandet til Tyskland, er den en stor verdioverføring som det er logisk at det skal betales skatt for.

Nei, det er ikke logisk, mente advokat, opphavsrettsekspert og bibliotekmannen Harald Müller. Et bibliotek kjøper retten til at brukerne kan søke, lese og printe fra en database. Det betyr imidlertid ikke at opphavsretten til databasen overføres. Det er kommersielle krefter som står bak dette angrepet på bibliotekene, mente Müller. Skal man betale kildeskatt for å lese en bok, høre musikk eller se på en skulptur? Det blir helt umulig, mente Müller, da skal man heller ikke betale for tilgang til utenlandske databaser. Arne Upmeier som er jurist, filosof og ansatt ved universitetsbiblioteket i Imenau mente at bibliotekene burde ha en god sak slik at skattemyndighetene tvinges til å betale tilbake innbetalt kildeskatt.

Upmeier redegjorde for utviklingen mht opphavsrett i Tyskland og i EU. Det går svært sakte. Den tyske koalisjonsregjeringen med CDU og SPD har i sin regjeringserklæring et mål om at alle bibliotekene skal ha rett til å tilby lån av e-bøker. Dette blir det også uttrykt enighet om i EU-kommisjonen, men forhandlingene går svært langsomt. Gerlinde Schermer-Rauwolf som er visepresident i den europeiske forfatterforeningen fortalte om EU-forhandlingene om kompensasjon for bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale i Bryssel. Det er mange parter som skal ha kompensasjon: Forlag, skjønnlitterære forfattere, fagforfattere, journalister, fotografer, musikere etc. En rettsavgjørelse i Belgia har bestemt at det bare skal være forfatteren eller skaperen som skal ha rett på kompensasjon. Dermed faller forlagene ut. Men avtalene kan ikke endres uten at alle avtaleparter er enige, dvs også forleggerne. Det betyr at forhandlingene om kompensasjonsavtaler står i stampe. Gerlinde mente at det store problemet var utstyrsprodusentene, altså de som produserer utstyret som informasjonen bæres på – dvd-brennere, ipad’er osv. De vil ikke være med på noe spleiselag. Hun håpet også at resultatet skulle bli rett til utlån av ebøker i bibliotekene – hun var sjøl en storforbruker av ebøker fra bibliotekene. For tyske bibliotek låner ut en masse elektroniske bøker – men nå det handler om å få en lovmessig rett til å kunne låne ut alle bøler som e-bøker.

Bokbusser på rad og rekke

Utenfor konferansebygningen står det bokbusser på rad og rekke. Det er store busser, men det er også busser i bobil-størrelse. Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men alle disse bussene tilhører store by-bibliotek. I Norge ser det ut til at det blir færre bokbusser, her er det omvendt. Det kan godt være at det har med å gjøre at biler og busser er forholdsvis rimeligere i Tyskland enn i Norge, men her fremheves bokbilene som en måte å nå brukere som ellers ikke kommer til biblioteket. Det er bøker for barn og voksne, magasiner, lydbøker og en av de større bussene hadde projektor og innredning for å kunne ha små presentasjoner. Det er et stort bibliotek i Berlin i tillegg til mange bydelsbibliotek, likevel kjører de altså rundt med bokbil. Jeg synes det er flott!

Kunnskapsbasert informasjonskompetanse

Høgskolen Hamm-Lippsted ble etablert med to nybygde campuser i 2013. Den nye høgskolen har tenkt nytt om informasjonskompetanse. De har etablert en enhet for Wissensmanagement – kunnskapsmanagement. I denne avdelingen ligger bibliotekene, campus-portalen med tilgang til digitale bibliotekressurser, høgskolens læringsplattform samt elæringsressurser. Høgskolens uttalte mål er å gjøre studentene trent i omgang med informasjon, fortalte Guido Kippelt og Ute Schlüter fra høgskolebiblioteket.

Deres definisjon av informasjonskompetanse omfatter:

–              Søking

–              Kildekritikk

–              Sitering

–              Vitenskapelig skriving

–              Vitenskapelig lesing

–              Vitenskapelige metoder

Det er biblioteket som har ansvaret for å tilby undervisning og trening på dette området. De gir tradisjonell undervisning, men satser hovedsakelig på interaktive workshop’er – fortalte Kippelt og Schlüter. – Hva sier professorene til at dere underviser i forskningsmetoder, spurte en tilhører i salen. – Vi har tatt et ansvar som ingen andre i høgskolen, tok. Det er alle takknemlige for, svarte de to.

Caroline Leiss fra München Tekniske Universitet leder IATUL sin spesialgruppe for informasjonskompetanse. IATUL er den internasjonale sammenslutningen av universitetsbibliotek. Fra Norge er det NTNU og HIOA som er medlem. I spesialgruppa som Leiss leder er det 7 medlemmer, bl.a. Janine Lochardt fra Cape Peninsula University of Technology som vi på HIOA har samarbeidet mye med. Spesialgruppa har laget en oversikt over hvilke institusjoner og land som har vedtatt og implementert standarder eller politikk for informasjonskompetanse. Denne rapporten er publisert på sidene til IATUL.org.

Det er typisk at når vi diskuterer informasjonskompetanse er det mange meninger og mange erfaringer. Ikke alt er like kunnskapsbasert. Det vil Martin Wollschläger-Tigger fra Faghøgskolen i Bielefeld gjøre noe med. Han hadde derfor gått til kildene, forskere som faktisk har studert studentenes informasjonssøkeatferd. Det var morsomt å se igjen referanser til forskere som jeg selv brukte i mitt hovedfag: Det var Bystrøm og Järvelin som har skrevet om oppgavekompleksitet, og det var Taylor, Belkin og Kuhltau som fortsatt er aktuelle. Men han viste også til ny forskning bl.a. Heinstrøm som beskriver ulike brukertyper (fast surfer, broad scanner og deep diver) samt teorien om «knowledge in pieces». Her er mye å lese, kolleger! Wollschläger-Tiggers hovedpoeng er at arbeidet med informasjonskompetanse må være ut fra brukeren og ikke ut fra bibliotekarens synspunkt. Det må bidra til empowerment av brukeren, og det må være basert på forskning og kunnskap. Kunnskapsbasert eller evidensbasert definerte han som «noe som har gyldighet på grunn av empiriske funn».

Stor interesse for Alma

Ex Libris inviterte til et seminar der UB Mannheim skulle presentere sine erfaringer med 69 dager med Alma. Siden det var leverandøren av programvaren som inviterte, må vi anta at det ikke var for å få fram kritikk. Og Mannheim var fornøyd. Framdriftsplan, opplæring osv lignet mye på det som skjedde ved innføringen av Alma i Norge, men vår innføring var nok mer komplisert siden det dreide seg om at alle fagbibliotek i løpet av kort tid endret system. Interessen var enorm! Det var nesten ikke ståplasser igjen! Til nå er det bare 3 installasjoner av Alma i Tyskland, men det er åpenbart at Ex Libris forventer flere!

Nye biblioteksbygg

Jeg avsluttet dagen med å følge en sesjon om biblioteksbygg. Den tyske bibliotekforeningen har en egen kommisjon for biblioteksbygg. På sesjonen ble det presentert tre prosjekter:

–              Biblioteket på Steintor-Campus i Halle. Her ble 17 små fagbibliotek samlokalisert i et nytt bygg som først ble planlagt til 17.000 m2 og gjennom planlegginga redusert til 4.500 m2. Halle er i det tidligere DDR. Bygget som kostet 20 millioner euro ble finansiert med 75% av EU. Det som reddet oss var finanskrisen i EU, som Silke Berendsen fra Halle sa. Det var et underlig biblioteksbygg etter min mening. Sjøl om det hadde vært planlagt lenge, var det ferdig i 2015. De bærende elementene i bygget på 5 etasjer er bok-hyllene! Det betyr at det ikke finnes spor av fleksibilitet i bygget, og nesten ikke studentarbeidsplasser, men plass til 680.000 bøker. Universitetet har 3000 studenter. Biblioteket er åpent fra 8 til midnatt.

-Biblioteket ved UB Heidelberg var en rehabilitering som var ferdig rett før jul i fjor. Bygget er i Heidelberg gamleby, preget av små bygninger. Her var resultatet motsatt av i Halle: Nesten 1000 studentarbeidsplasser var stablet inn, svært tett, nesten ingen mulighet for gruppearbeid. Det var plass til 200.000 bøker i bygget som var på 6.500 m2. Åpningstid fra 8.30 til 1 om natta. Prisen for rehabiliteringa var 20 millioner Euro.

–              UB Konstanz med rehabilitering for å fjerne giftig asbest. Ombygginga kosta 28 mill euro. Bygget er på 11.000 m2 og har plass til 600.000 bøker og 450 arbeidsplasser fordelt med 26 stillearbeidsplasser, 60 med PC, 80 som gruppearbeidsplasser og 286 «blandete» arbeidsplasser. Åpningstid hele døgnet!

Vi har hatt trafikktelling ved HIOA som viser at cirka halvparten av aktiviteten i biblioteket er gruppearbeid. Det later til at ingen av de tre bibliotekene vi fikk presentert hadde tatt det inn over seg. Men som Silke Berndsen i Halle sa: Vi er så glade for at vi slipper å ha bøker i vinduskarmen og stadige vannlekkasjer, så det er et framskritt, men ikke helt det vi ønsket oss. Noen ganger setter selvfølgelig virkeligheten snaue rammer!

Sykkeltur i Neuseeland

Mens jeg har vært på konferanse, har kona mi sykla rundt i området der vi har bobilen parkert. Det heter Mark Kleberg, og var der sentrum for det store Vølkerslacht – folkeslaget – sto 13-16. oktober 1813. Napoleon som var alliert med bl.a. danskene, men også kongen av Sachsen, kjempet mot en allianse av prøyssere, Østerrike, svensker og russere. Slaget sto om en liten elv som i dag minner om en liten bekk. 500.000 soldater deltok, hver femte falt. I tillegg ble tusenvis av sivilbefolkningen infisert av epidemier som følge av alle likene som råtnet og forurenset vann osv. Så dette er en virkelig blodstenkt mark der påskeliljene nå blomstrer.

I DDR-tida var det store dagbrudd av brunkull i dette området. Dagbruddene ble stengt i 1994, og deretter fylte de seg med vann. Nå er de blitt nydelige innsjøer forbundet med kanaler og sluser som er ypperlige områder for padling. Det er satt ut fisk og laget sandstrender og opparbeidet vegetasjon langs vannkanten befestet med stålgitter. Det som en gang må ha vært et forurenset helvete, er det nå blitt et nydelig naturområde – området blir nå kalt Neuseeland.

Nytt på årets konferanse er at de har store plenumssamlinger med podiumdiskusjoner om konferansens hovedtema: Bibliotek – real und digital. I dag handlet det om fagbibliotek. Det blir fort en diskusjon om fagbibliotekenes framtid. Det synes jeg er interessant. Jeg har skrevet i Bok og Bibliotek tidligere om fagbibliotekenes framtid. Der har jeg ment at vi sjøl må definere vårt samfunnsoppdrag og beskrive hvordan vi kan bidra til å oppfylle formålet for våre eiere. HIOA arrangerte et eget seminar på Det 75. norske bibliotekmøtet i Tromsø forrige uke, om dette. Der sa Mari Kannelønning fra HIOA det samme som Janice Jaguszewski fra University of Minnesota sa i denne debatten:  Det handler ikke om oss, men om dem – brukerne. Vi kan påstå så mye vi vil at vi er relevante, det hjelper lite om brukerne ikke synes det.

Janice mente likevel at mulighetene er gode for fagbibliotekene: Vi er den institusjonen i høyere utdanning som har rom for alle, som fremmer en lærings- og forskningskultur, som er noe mer enn et hvilken som helst annen kaffebar. Bibliotekene har kunnskap om copyright, om publisering, og ikke minst om metadata. Det er ikke bare å publisere på nettet, det er metadataene som gjør at publikasjonen blir tilgjengelig over tid. Janice mente at vi må stille følgende spørsmål:

–              Hvordan tilfredsstiller vi brukernes behov best?

–              Hvordan får vi til kontinuerlig innovasjon?

–              Hva kan biblioteket utvikle av tjenester som brukerne våre ennå ikke har tenkt på?

–              Hva er det vi gjør som brukerne elsker? Kan vi gjøre det enda bedre?

På slutten av 1990-tallet skreiv jeg flere artikler og foredrag om det jeg kalte «biblioteket som arbeidsfellesskap i den digitale tidsalder». Det er faktisk et godt begrep. Bibliotekrommet trengs og kan videreutvikles som et arbeidsfellesskap på tvers av disipliner i en tid hvor informasjonen ligger lagret digitalt.

I debatten var det mye snakk om Open Access som løsningen for fri tilgang til digital informasjon for alle. Informatikeren Klaus Tochtermann mente at Open Access allerede var gammeldags: Nå handler det om «text and data-mining» og ikke minst om at faglig innhold blir publisert på wikier og blogger. Der forlagene ikke lenger er utgivere og står for kvalitetssikringa, må bibliotekene gå inn og kople slike frie faglige publikasjoner til sine bibliotekskataloger.

Siste runde i debatten var et retorisk spørsmål fra debattlederen: Vil det være fagbibliotek om 50 år? Siden det var på en bibliotekskongress følte selvfølgelig alle at de var forpliktet til å svare ja. Et motspørsmål ble imidlertid stilt: Vil det være universiteter og høgskoler slik vi har i dag om 50 år? Det er kanskje enda mer usikkert.

Å lede bibliotekene i framtida

Morgenen startet med et seminar om å lede bibliotekene inn i framtida, og å lede bibliotekene i framtida. 6 korte innledninger og deretter gruppediskusjoner. Et av temaene var rekruttering av nye ledere. Gjennomsnittsalderen på tyske bibliotekledere er høy – 63% av lederne går av med pensjon i løpet av de neste 8 årene. Heldigvis var gjennomsnittsalderen på de frammøtte ganske lav.

Noen ganger kan man registrere ting tydeligere når man er i utlandet. I gruppearbeidet var vi tre eldre menn og en rekke yngre kvinner. Jeg holdt kjeft og hørte på. Men svaret på hvorfor det var vanskelig å rekruttere yngre kvinner kunne man kanskje se på hvordan de to andre mennene tok ordet, beholdt det, og klappet de unge kvinnene oppmuntrende på armen. Vi har nok også en overrepresentasjon av godt voksne mennesker, sikkert forholdsvis flere menn, men jeg tror det er verre i Tyskland. Det skyldes ikke minst at det er forventet at ledere har en doktorgrad. Det er mye selvhøytidelighet å se blant disse lederne.

Ut med poster – inn med clips

Her er det ikke lengre postere – altså plakater der ulike prosjekter blir presentert. Det har ikke vært noe «call for posters», men «call for clips». Altså små digitale fortellinger eller videofilmer der bibliotekene presenterer seg sjøl, eller et prosjekt. Mange av dem kan finnes på Youtube med emneknappen BID2016. Slike clips kan lages med ganske enkle midler, og man behøver slettes ikke å ha en egen medieseksjon for å få det til. Det er blant annet laget en egen blogg om digitale historier til bruk for bibliotek: https://librarydigitalstorytelling.wordpress.com/

 Fullt hus ved Clips-presentasjonene

Trangt om saligheten

Det er over 3500 deltakere på konferansen. Skal du ha sitteplass så gjelder det å møte opp til de enkelte sesjonene i god tid. Det er også nesten 200 utstillere, noe som er rekord. Direktøren for Leipziger Buchmesse er meget fornøyd med samarbeidet med bibliotekforeningene

ExLibris er til stede med mange reklameframstøt for Alma

Digitaliseringa endrer rammebetingelsene for bibliotekene på en slik måte at vi må finne opp biblioteket på nytt. I denne situasjonen tenker vi for lite prinsipielt, men hiver oss i stedet på alle mulige kvikke ideer og prosjekter som vi tror skal fornye biblioteket. Det er som om hele biblioteksektoren hyperventilerer, mener Rafael Ball som er direktør på ETH-bibliothek som er et digitalt konsortium i Sveits.

Ball holdt foredrag i dag på det tyske biblioteksmøtet som i disse dager arrangeres i Leipzig. – Fordyper oss i enkeltprosjekter og tenker at en ny portal, en ny teknisk løsning, en ny webside skal være løsningen for framtidas bibliotek, sa Ball. Han mente at det er på tide å gå til grunnlagsideen for bibliotek: Det er etter Balls mening, at biblioteket på vegne av samfunnet som oppdragsgiver, skal sørge for ny kunnskap og viten på alle fagområder. Det gjelders elvsagt uavhengig av hvilke kulturteknikker dette formidles på. Vi må ikke fordype oss i små prosjekter, men tenke hvordan biblioteket kan løse samfunnsoppdraget sitt over tid. Jeg får inntrykk av at folk ikke tar seg tid til å tenke gjennom dette, men at de er på stadig jakt etter kvikke små løsninger. Dette er viktig fordi vår gamle tenkemåte basert på å avlede framtida av fortida, ikke lenger virker i en tid hvor digitale endringer kommer så fort. Da gjelder det å tenke prinsipielt og ikke panisk!

Ball har utdypet tankene sine i boka «De pauseløse samfunnet»: http://www.schattauer.de/de/book/detail/product/1014-die-pausenlose-gesellschaft.html

Bibliotekrommet «- real und digital»

Bibliotekrom i det digitale og det reale – det virkelige – er slagordet til årets store biblioteks-kongress i Tyskland. For 6. gang etter DDRs fall er kongressen i Leipzig. Kongressen går fra 14-17.mars – 17. mars begynner Leipzigs store bokmesse. Slagordet uttrykker at det er viktig å utvikle den digitale tilgangen videre, men at digitaliseringa utfordrer hva vi gjør med bibliotekets fysiske rom. Dette blir tydelig når man ser på utstillerne på kongressen: Det er utstillere med all verdens tekniske digitale løsninger for skanning, ebøker, discoverytjenester osv – sammen med spennende stands fra interiørarkitekter og firmaer som leverer nye løsninger for det fysiske biblioteksrommet. Ellers er det tett med foredrag og paneldiskusjoner, ikke minst med fokus på bibliotek og flyktninger.

Det var spesielt dagen etter at det har vært delstatsvalg i tre av Tysklands delstater. For første gang siden krigen har et parti til høyre for kristeligdemokratene fått et stort gjennomslag. Det betraktes som en reaksjon på at det har kommet mange flyktninger til Tyskland. Samtidig fastholder forbundskansler Angela Merkel at det er en menneskerett å flykte, og å søke asyl. Et stort flertall av Tysklands innbyggere støtter Merkel. Bare 22% er utilfredse med henne. Magasinet Stern kom på gata med en stor gallupundersøkelse som viser massivt positive holdninger til utlendinger. Det folk mest av alt frykter er høyre-eksstremisme. Kun en prosent støtter angrepene på asyl-bosteder. Dette gjelder faktisk også blant velgerne til det nye partiet Alternative für Deutschland. Det er få velgere som mener at AfD har løsningen på innvandrerproblemet, men det gjelder de andre partiene også. Det spesielle er at over 50% av velgerne mener at partiene ikke har noen løsning på problemene. AfD-oppslutningen viser en mistillit i samfunnet. Deres velgere tror ikke på de tradisjonelle mediene, men de stoler på sosiale medier og mener at frie ytringer fører til represalier i Tyskland. Sterns konklusjon er at AFD-oppslutningen ikke handler om fremmedfrykt, men om mistillit til det politiske systemet.

På bibliotekskongressen fikk vi høre en rekke eksempler på hva bibliotekene gjør for flyktninger. Ikke minst er det imponerende å høre hva bybiblioteket i Køln gjør. Det handler forresten ikke om å gjøre noe for flyktninger, men om å tilrettelegge for at byen kan tjene på mangfoldet av kulturer – som flesteparten av tyskerne fortsatt tror på.

Min reise til Leipzig

Jeg kom hjem til Tønsberg fredag kveld etter å ha vært på Det 75. norske bibliotekmøtet i Tromsø. Lørdag morgen henta jeg min lille bobil fra vinterlagring. Inn med noe klær, vann og gass og så bar det av gårde med ferge til Hirtshals, kona mi, bikkja og meg. Lørdag kveld overnatta vi på en bobilplass sør for Flensburg, og midt på dagen søndag var vi i Leipzig. Der sjekka vi en bobilplass ved Messa som vi ikke fant, en plass midt i byen som var nedlagt og nå utstyrt med en parkeringsvakt som hata bobiler dypt og inderlig. Dermed endte vi litt utafor byen hvor vi nå står parkert ved en nydelig park i et område med vakre innsjøer. 5 minutter med sykkel så er jeg ved S-banen og drøye 20 minutter etterpå har jeg kjørt via Hovedjernbanestasjonen til det store Leipziger-Messe området.

Rett i nærheten her finnes det store minnesmerket over Vølkerschlacht i Leipzig, det store slaget der Napoleon opplevde sitt Stalingrad. Rett ved parkeringsplassen vår er det minnesmerke over en polsk marskalk som gikk i tjeneste for Napeoleon med 8.000 mann. Rett over gata er det minnesmerke over de tapre østerrikerne som beseiret Marskalken. Dette har vi sett på norske TV-skjermer i vinter i Tolstojs Krig og fred.

Etter Napeoleons nederlag i Leipzig ble styrkene drevet nordover, og franske og danske styrker sto til sist ved Kiel. Danskekongen skjønte hvilken vei det bar, og det ble fredsforhandlinger som i januar 1814 endte med Kielerfreden der Norge ble gitt til Sverige.

Verdens-skriftkultur i Leipzig

Blick in die UniversitŠtsbibliothek «Bibliotheca Albertina» in Leipzig, aufgenommen am 15.11.2007. Foto: Jan Woitas

Bibliotheca Albertina – Universitetsbiblioteket i Leipzig – ble grunnlagt i 1543,  etter at bøkene fra de oppløste saksiske klostrene som følge av reformasjonen ble samlet i Leipzig. Samlingen ble fusjonert med andre fakultetssamlinger som var etablert allerede på 1400-tallet. I dag har Leipzig Universitetsbibliotek en av de største samlingene i verden av gamle bøker og verdensskriftkultur, blant annet 3500 år gamle papyrus med medisinske verker, og verdens eldste bibel. Biblioteket ble stygt ødelagt under annen verdenskrig, og først fullstendig gjenoppbygd fra 1992-2002.

Bok-messa i Leipzig

Allerede i 1652 etablerte bok-messa i Leipzig seg som den fremste i det tysk-språklige området, med atskillig flere titler som ble frambudt enn bokmessa i Frankfurt. Leipzig holdt denne statusen helt fram til 1945, da Frankfurt ble den dominerende bokmessa for den vestlige verden. Men gjennom hele DDR-tida forble Leipzig-bokmessa et viktig møtested for forfattere og forleggere fra både øst og vest. Etter den tyske gjenforeninga ble bokmessa flyttet ut av bysentrum til det nye Messeområdet. Det har ført til at messa har vokst år for år. Mens Bokmessa i Frankfurt i stor grad er en bransjeintern messa, henvender Leipzig-messa seg til det brede bokelskende publikum. Ved siden av alt som foregår på messeområdet i de fire dagene da messa pågår, er det over 1800 ulike arrangementer i byen under slagordet «Leipzig liest» – Leipzig leser.

Den fredelige revolusjonen startet i Leipzig Den fredelige overgangen fra kommunistisk diktatur til demokrati i Tyskland, startet på mange måter i Leipzig. Hver mandag samlet opposisjonelle seg til gudstjeneste i Nikolaikirche. Under bokmessa våren 1989 våget noen opposisjonelle seg til å synge protestsanger på gata. Siden det var mange utlendinger i byen håpet de på at de ikke ville bli arrestert. Men arrestert ble de. Men da opplevde de noe helt nytt: Tilhørere meldte seg og sa at de også ville bli arrestert, de hadde jo lyttet. De opplevde at folk fikk mot til å stå for egne meninger. Mandagsgudstjenestene utviklet seg til større demonstrasjoner. Det store vendepunktet kom da det dukket opp over en million mennesker og politiet var satt ut av spill. Uka etter falt muren i Berlin.

 Paneldebatt om kommunesammenslåinger. Fra venstre Georg Arnestad, Bjarne Sommerstad, Mette Rysjedal og møteleder Svein Tore Marthinsen

Bibliotekmøtet avsluttet med en paneldebatt om bibliotek og kommunesammenslåinger. De som hadde ventet sterk motstand mot reformen, ble skuffet. Tvert i mot ble søkelyset rettet mot bibliotekene selv: Hvis de er på banen i denne reformen, kan biblioteket komme styrket ut!

Panelet besto av Georg Arnestad som er kulturforsker ved Høgskolen i Sogn og Fjordane, Bjarne Sommerstad som er ordfører i Andebu kommune som 1. januar 2017 slår seg sammen med Stokke og Sandefjord, samt biblioteksjef Mette Rysjedal i Nesodden kommune. Rysjedal leverte i 2015 en masteroppgave om kommunesammenslåinger og bibliotek.

Ordfører Sommerstad har blitt invitert land og strand rundt som kommunalminister Sanners wonderboy, til tross for at Sommerstad er SP-ordfører. – Jeg begynte som skeptisk, så begynte jeg pg slappe av, deretter blei jeg ørlite forelska, sa Sommerstad på sin brede og fargerike Indre-Vestfold-dialekt. Som kommunens fremste politiker mente han at han hadde et ansvar for p sørge for at innbyggerne fikk gode tjenester, og da mente han Andebu ble en for liten kommune. – Mye har skjedd siden kommunegrensene ble trukket opp etter krøtterstier og bekkedrag, sa han. Vi må se framover, og til nå er det ingen som har greid å holde igjen solnedgangen! I Andebu, Stokke og Sandefjord satte ordførerne og opposisjonslederne seg sammen og lagde en politisk erklæring som bl.a. sikret at biblioteket skulle bestå i alle de tidligere kommunene, og at nedlegging av rådhus skulle bety etablering av kommune servicekontor – for eksempel i forbindelse med biblioteket. – Men det er klart at avtalen ikke kan love noe for all framtid. Derfor er det opp til biblioteksjefen å lage så populære tjenester at folk vil ha dem! Det nytter ikke å sitte å sutre, mens nye tjenester kan sørge for at biblioteket vokser, mente Sommerstad.

Det var både Arnestad og Rysjedal enig i. Rysjedal viste til masteroppgaven sin som hadde omhandlet 6 mellomstore kommuner på Østlandet. Der så biblioteksjefene store muligheter i kommunereformen, om de får beholde ressursene. Da kan de gå sammen om IT-bibliotekar, styrka barnebibliotekarbeid osv. Men bibliotekene må være pågående og aktive for å sørge for at de ikke blir salderingspost i budsjettet!

Arnestad påpekte at det ikke sies mye om kultur og bibliotek i debatten og dokumentene om kommunereformen. – Det er ikke–så rart. Kultursektoren utgjør ca 4% av kommunebudsjettene, biblioteksektoren ca 1%! Men – påpekte Arnestad – det er nå mer offentlig debatt om bibliotek enn tidligere. I 2005 var ordet Bibliotek nevnt 1893 ganger i norske aviser, mens i 2015 ble nevnt 11.500 ganger. Det henger sikkert også sammen med at biblioteket har fått en ny rolle som debattarena og møteplass, en funksjon Arnestad var bekymret over. – Når biblioteket bruker kreftene sine på å være en debattarena forsvinner ungdom og lavinntektsgrupper ut, biblioteket blir nok en arena for den velutdannede middelklassen – da blir biblioteket ikke lenger et tilbud til hele folket, mente Arnestad.

Bibliotekene som pådriver for digital deltaking

Fredagen startet med to omganger med parallelsesjoner. Jeg deltok på en sesjon om bibliotekene som pådrivere for digital deltaking. Både Bibliotekforeningen og Nasjonalbiblioteket er med i styringsgruppa for prosjektet Digidel som skal øke befolkningens tilgang til digitale verktøy. Prosjektleder Stian Lindbøl ba bibliotekene følge med, for nå skulle det lyses ut et par millioner i prosjektmidler. Hele 60 % av bibliotekene oppgir at de gir tilbud om opplæring eller veiledning i digitale verktøy, kunne Arne Gundersen fra Nasjonalbiblioteket opplyse. Men han trodde samtidig at variasjonen var stor. Deretter fulgte noen gode eksempler fra Vestfold, Kristiansand og Bergen.

Anita Hvarnes Evensen fra Vestfold fylkesbibliotek fortalte at de hadde gjennomført kurs i 9 av 13 bibliotek. De hadde engasjert 6 lærerstudenter som kursledere. På kursene var det gjerne en lærer, 2 veiledere og inntil 15 deltakere. Til sammen hadde de hatt 110 deltakere, og Evensen mente at dette var et ressurskrevende tilbud som lett kan tape i dårlige budsjetter. I tillegg hadde de hatt workshoper under en aksjonsuke for «Alle på nett». Da nådde de hele 419 deltakere, men Evensen påpekte at noen av kursene var for avanserte. Interessen var størst for grunnleggende kurs, og svært liten i kurs om bibliotekets digitale tilbud.

I Kristiansand hadde biblioteket fått 900.000 fra departementet til digital-opplæring i 2014. 200.000 ble brukt til utstyr og markedsføring, resten til å ansette 6 studenter fra UiA som betjente kursrommet hver eneste dag i bibliotekets åpningstid. Resultatet var 240 individuelle veiledninger, 3449 drop-in-bookinger – ca 25 pr dag. Tema kunne være å lære å laste ned ebøker, eller å installere apper, fortalte biblioteksjef Ann Kristin Undlien.

I Bergen har de satset på tilbud helt fra grunnleggende IT til de avanserte brukerne som tilbys makerspace – et sted for å utvikle digitale verktøy. Blant annet hadde de et eget tilbud til jente-nerder.

Tekstveiledning som oppgave for biblioteket

Vi var arrangører av et seminar om tekstveiledning. En del av Læringsssenter og bibliotek ved HIOA er et eget studieverksted med to ansatte og 10 studenter som er skrivementorer. I tillegg er det tre ansatte i en enhet som jobber med engelsk i akademisk skriving (EAP – English for Academic Purposes) samt to ansatte som jobber med forskning og kurs i norsk som andrespråk og tekstveiledning.

–              Er dagens studenter dårligere enn før, spurte Kari Mari Jonsmoen retorisk. Svaret mente hun var nei. Jonsmoen og kollega Marit Greek har fulgt elever i 3. klasse på videregående skole i alle norsktimene i et år.  Jonsmoen mente at læringsmålene i videregående skole med hensyn til skriving, var de samme som på høgskolen. Men elevene fikk sjelden tid til å fordype seg, undervisninga var orientert etter stadige prøver som hindret at man kunne jobbe i dybden. Når bare halvparten av en klasse virkelig leser en hel bok, når de etter fritt valg skal lese en skjønnlitterær bok, er det lett å skjønne at det blir en stor overgang når man kommer til høgskole og universitet og må lese flere tusen siders pensum. – Men det er ikke nok å ha god skriveteknikk, de må også ha noe å skrive om, sa Jonsmoen som mente at det sviktet med tanke på å forstå at man faktisk måtte ha noe kunnskap å skrive om – her mangler det også på informasjonsinnhentings-kompetanse.

Kari Mari Jonsmoen snakker om tekstveiledning

Ingunn Nilsen fra Studieverkstedet fortalte om hvordan de har gode erfaringer med å gi studenter opplæring i å veilede andre skriving. Når læreren veileder blir det lett undervisning, når medstudenter veileder blir det på like fot. Men Nilsen viste til at mange som kommer til Studieverkstedet blir skuffet over at de møtes av samtale og diskusjon med en annen student, fordi de hadde ventet seg klare svar fra en lærer. Men når de sjøl lærer seg å reflektere over egen skriving blir de styrket. Det er det som heter empowerment på fint, sa Nilsen.

 Nord-Trøndelag leser vant BS sin formidlingspris!

«Nord-Trøndelag leser» vinner halv million til lese-formidling Biblioteksentralen har laget en ny formidlingspris på hele 500.000 kr. Prisen ble utdelt på slutten av Bibliotekmøtet. Juryen besto av representanter for Forfatterforeningen, Faglig forfatterforening, Oversetterforeningen og Foreningen for norske barne og ungdomsforfattere. Vinneren ble kampanjen «Nord-Trøndelag leser høyt»i regi av Nord-Trøndelag fylkesbibliotek. Hovedmålsetningen med kampanjen er å nå alle nybakte familier i fylket med  budskapet om å lese høyt for og sammen med barna. Et av de mest synlige tiltakene i kampanjen er rekrutteringen av femti kjente nordtrøndere som lese-ambassadører. Blant dem finnes 23 ordførere, to verdensmestere og en rocker!

Og neste Bibliotekmøte blir i Sandefjord!

Flere fylker hadde søkt om å få arrangere neste Bibliotekmøte. En av dem var Vestfold og Sandefjord som ble valgt av Hovedstyret i Bibliotekforeninga. Representanter fra byen avsluttet møtet med å ønske velkommen til hvalbyen i mars 2018!

På midten av 1990-tallet sang Jan Eggum om hvordan verden var ute av lage: Kor e alle helter hen? Drømmene var gått i dass – og nesten verst av alt: onkel Lauritz var på video!  Det var et sjokk av modernitet. Men siden den gang har filmen gått fra datidas moderne magnetbånd til CD-en og DVD-en og nå til strømmetjenestene Vil det samme skje med bøkene, spurte nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre retorisk torsdag morgen på sitt plenumsforedrag på Det norske bibliotekmøtet.

Han svarte sjøl et klart NEI. Det har ikke skjedd til nå, og bøkene vil være i bibliotekene i 50 til 100 år framover. Vi kan dele bibliotekets mediebestand i to, mente Myhre: Den delen som er klassifisert etter Dewey vil i stor grad bli digital, mens den delen som ordnes alfabetisk – skjønnlitteraturen – i stor grad vil forbli på papir. Alt som har vært basert på kunnskap går mot det digitale, men ikke som ebok, men til ressurssider på nettet. Store norske leksikon kommer ikke ut som ebok, men er tilgjengelig som oppslagsverk på nettet.

Digitaliseringas viktigste funksjon for bibliotekene er ikke i form av bøker, men i form av katalogene, mente Myhre. 427 ikke-digitale bibliotek trenger hver sin kortkatalog. 427 digitale bibliotek kan klare seg med en felles digital katalog. Derfor lanserer Nasjonalbiblioteket tjenesten biblioteksøk sammen med helt nye nettsider for NB 1. oktober: Der vil fokuset ikke være på bibliotekaren, men på sluttbrukeren, den vanlige innbygger i Norge, fortalte Myhre.

–              Det er gitt ut 492.000 titler i Norge som aldri vil bli gitt ut som ebøker, sa Myhre. For 10 år siden bestemte Nasjonalbiblioteket at alle disse utgivelsene skulle digitaliseres. Våren 2017 vil alle bøker som er gitt ut i Norge være ferdig digitalisert av NB. Det er altså ikke forlagene, men Nasjonalbiblioteket som er den store kraften for digitalisering i Norge. Bøkene vil bli gjort tilgjengelig i strømming. Det betyr at alt det skrevne vil være tilgjengelig digitalt. Det betyr også at alle skrevne ord i Norge vil være søkbare, – det er en enorm kilde for forskere. Alle bøker utgitt fram til år 2000 vil bli tilgjengelig for alle i Bokhylla.no.

Vår prioritet er at vi ønsker at alle skal ha tilgang til alt hjemmefra. Det er prioritet nr 1. Prioritet nr 2 er tilgang via UH- og folkebibliotekene. Prioritet nr 3 er bare tilgang i NB. Det er ikke teknologien som avgjør hvor bred tilgangen blir, det er det lovgivninga som avgjør, sa Myhre som mente at folk vil venne seg tikl å bruke NBs baser hjemmefra og at de da vil akseptere å måtte gå til biblioteket for å få tilgang til hele teksten eller hele boka.

Myhre avslutta med en bredside mot Google. «Folk flest vet ikke at Google er korrupt. Snart er hele den første treffliste-sida i Google kjøpt av andre som vil pushe innholdet sitt, eller innholdet er tilpassa av Google for at de vil at vi raskt skal komme tilbake til sidene deres. Fordelen med bibliotekene er at vi ikke er korrupte, avsluttet han.

Digital danning

Dagens andre plenumssesjon ble presentert av Universitetet i Tromsø. Det handlet om digital danning og fokus på informasjonskompetanse. Helene Andreassen og Mark Stenersen snakket om at det tar tid å bli en informasjonskompetent informasjonssøker. Men veien dit er en god investering. Veien handler om å tilegne seg de akademiske verdiene som bør råde på et universitet. Feil, uærlighet, snarveier kan få store konsekvenser. De akademiske verdiene handler om frihet, nysgjerrighet, kreativitet, ærlighet og kritisk tenking. Dette er kjerneverdier som må være en del av utdanninga på et universitet – det handler i stor grad om det bibliotekarer har kalt informasjonskompetanse.

Universitetsbiblioteket i Tromsø har utviklet nettkurset iKomp som er gratis og åpent tilgjengelig for alle. De opplever nå at flere og flere utdanninger tar dette nettkurset inn som en del av sitt arbeidskrav til studentene. Kurset tar opp ferdigheter som studenter bør kunne, slik som å kunne henvise korrekt til kilder. Men like viktig er det å forstå hvorfor det er viktig å følge regler for kildehenvisning. Hvorfor er det viktig å lese kritisk. Kunnskap på dette området bidrar også til bedre læring, mente Andreassen og Stenersen.

Nestleder i Studentparlamentet i Tromsø, Emil Ellefsen, imponerte med klare meldinger og en profesjonell framføring. Han er en av de nye studentene som har vært vant med PC-bruk, digital eksamen og digitale læremidler på videregående skole. Da ble universitetet et tilbakeskritt. Han er derfor en av de studentene som krever mer digitalisering for å bedre tilgjengeligheten (Netflix er hverken best på pris eller utvalg, kun på tilgjengelighet – men det er nok, sa Ellefsen), relevans og engasjementet i studiene. Den tradisjonelle forelesninger er ikke død, men den kan bli supplert med filmopptak og podkaster, mente han. Når det gjelder ressurser og informasjonsflyt var han fornøyd med UiT – ikke minst med det store utvalget Open Access-ressurser. Men forbedringspotensialet er å få digitale løsninger ikke bare her og der, men i alle ledd!

Robert Greiner som er politisk rådgiver i fylkeskommunen, snakket om bruk av sosiale medier. Husk på at Facebook er større enn NRK som nyhetsformidler, sa han. Sosiale medier kan brukes til å menneskeliggjøre biblioteket. Husk på at det er følelser som engasjerer, mer enn tørre fakta. Vær en historieforteller, ingen påtrengende salgsmann, var hans oppfordring.

Etter plenumssesjonene var det lunsj og deretter to omganger med parallell-sesjoner. Sjøl deltok jeg på Universitetet i Bergens sin sesjon om nye kompetansebehov i fag og forskningsbibliotek. Almuth Gastinger fra NTNU presenterte en undersøkelse hun hadde gjort sammen med Ane Landøy fra UiB, om bibliotekarenes kompetanse på opphavsrett. Den viste at det er et sterkt behov for økt kompetanse, både på hvilke regler som gjelder i Norge og hvilke regler som gjelder internasjonalt. De som hadde svart på undersøkelsen trodde ikke løsningen var konferanser, men delte seg i 3: Det som trengs er elæring på opphavsrett, workshoper eller rett og slett et sted å konsultere ved behov. Skal mangelen på kompetanse på opphavsrett løses på det enkelte bibliotek, eller tar Nasjonalbiblioteket, bibliotekforeningen eller bibliotekutdanninga ved HIOA ballen, spurte Gastinger.

Karin Rydvig fra UiB snakket om hva som kreves av den digitale bibliotekaren: Kompetanse på Open Access, opphavsrett, lisenser, metadata, bibliometri. Hun sa at Universitetet i Bergen har som mål å være den fremste UH-institusjonen på digital bruk i Norge. De også, tenkte jeg.

Biblioteksdirektør Johanne Raade fra UiT snakket om omorganiseringa ved biblioteket der man var gått fra en inndeling etter geografiske bibliotek, til en funksjonsdeling med to avdelinger: Avdeling for publikumstjenester og Avdeling for samlinger. Det har medført at folk får en mulighet til å fordype seg og utvikle tjenestene bedre, mente hun – selv om hun innrømmet at ikke alle var like enig om at det var et framskritt.

Idunn Bøyum fra bibliotekutdanninga ved HIOA snakket om kravet fra praksisfeltet til utdanningen: Slag gryteklare bibliotekarer som smaker godt! Hun påpekte at utdanninga egentlig er laget for å passe 19-åringer som kommer fra videregående, mens en stor del av studentene nå har både en bachelor og en master før de begynner på bibliotekstudiene.

Da syntes jeg at jeg hadde hørt nok om fagbibliotek, så på den siste parallelsesjonen valgte jeg «Joikens frie natur» som var et seminar i regi av Sametinget. Her var det foredrag om joik, og ikke minst fikk vi høre joik. Det var joiker og leder i Sámi juoigansearvi/joikernes forening Biret Ristin Sara som joiket sin far og mor og forfatter Rawdna Carita Eira  som arbeider ved Samisk Nasjonalteater i Kaitokeino. Rawnda Carita sa at selv om man regner samisk litteratur som en ung litteratur, så er det teorier om at gamle dikt som Voluspå egentlig er en samisk-joike-tekst opprinnelig.

Rawnda Carita jobber nå med å lage en samisk opera – opera og joik ligner på hverandre, de er begge avhengig av kompakte tekstlinjer, sa hun.