Lars Egelands blogg

Handling, frihet, humanisme

mars 10, 2016 av larsegeland

– Dere har en meningsfylt jobb der dere kan se tusenvis av mennesker som går fra bibliotekene hver dag rikere, gladere og mer kunnskapsrike, sa Høgmo som mente at bibliotekene hadde likhet med fotballbevegelsen ved at det er en viktig sosialiseringsarena som er spredt bover hele landet og som er uensarta. Høgmo fortalte at han var vokst opp i et hjem der bøker var viktig. – Mine foreldre var så venstreorienterte at overvåkingspolitiet som lå i buskene utafor huset, så mor serverte dem vafler, fortalte han. Det var en oppvekst der biblioteket var viktig for å bekjempe klasseforskjellene. For min egen generasjon har biblioteket vært viktig for å gi tilgang til informasjonssamfunnet, et samfunn der behovet og tilgangen til informasjon har eksplodert. For mine barn er biblioteket viktig som bidrag til integreringssamfunnet, – et sted for språkopplæring, gode samtaler og som møtested. – Vi ser bare starten av hva biblioteket kan bidra med med tanke på integrering av våre nye landsmenn, mente Høgmo. For mine barnebarn er biblioteket viktig i det jeg vil kalle analysesamfunnet. Biblioteket kan bidra med helhet der samfunnet opplever mer og mer spesialisering, men der kunnskap, kritisk tenking og bevisste borgere er nødvendig – her kan biblioteket bidra, mente Høgmo. Husk på at biblioteket i Trondheim har mer enn en million besøkende årlig, det er atskillig mer enn de som kommer til Lerkendal stadion!

Høgmos sterke oppfordring til bibliotekene var at de må ha tro på seg sjøl. Han siterte Jesse Owens som vant 4 OL-gull i Berlin-olympiaden i 1936: Hvis du tror du vil mislykkes, så mislykkes du. Muligheten for å vinne er at du har tro på deg sjøl! Deretter avsluttet han med å gjøre det samme som han utfordrer fotballspillerne til å gjøre. Ikke alle spillerne synes det er innenfor deres komfortsoner, men Høgmo mener de skal lese dikt høyt for hverandre. Nå er det mange som har begynt å skrive egne dikt, fortalte han. Men Høgmo valgte Andre Bjerkes dikt «Det haster».

Silje Karine Muotka er sametingsråd for utdanning og næring og var stand inn for kulturråden. Det elsker hun å være! Hun kunne fortelle at Sametinget er svært opptatt av bibliotek og tilgang til litteratur. De støtter rundt 20 samiske bokutgivelser i året og finansierer 8 samiske bokbusser i tillegg til at hun skrøt av Sametingets eget bibliotek som hvert år arrangerer samiske litteraturdager med stadig økende oppslutning!

Fylkesråd Willy Ørnebakk pekte på at Troms har innbyggere fra 145 nasjonaliteter. – Vi har tatt i mot flyktninger og har ikke hatt noen problemer unntatt de tradisjonelle nett-trollene, sa han. Et kjerneoppdrag for bibliotekene er å bidra til bedre leseferdigheter, sa Ørnebakk. Vi satser på barna, og er stolte av at barn i Troms låner flere bøker enn gjennomsnittet for landet. I tillegg bruker vi bibliotekene i desentralisert høyere utdanning der vi i hele fylket har etablert lokale studiesentra i folkebibliotek. Han kunne fortelle at fyllet har laget en strategi for å bli det han kalte en digital region, og at biblioteket har en sentral plass i denne strategien.

Parallelseminarer

mari

Mari Kannelønning fra LSB på HIOA innleder på seminaret om «Fagbibliotekene i 2025»

Etter åpningsmøtet og lunsj var det parallelseminarer. Vi fra Høgskolen i Oslo og Akershus arrangerte seminar om fagbibliotekenes framtid: Hbvor er fagbiblioteket i 2025? Ellers var det presentasjon av papere sendt inn til konferansen. Et seminar var: Hvem er den nye bibliotekaren? Det var morsomt, for der snakket gestaltterapeut og komiker Anders M. Tangen. Mens skolebibliotekar Sofia Malmberg sto for seminaret «happening som metode».

Øremerka opptrappingstilskudd til bibliotekene

Landsmøtet i Norsk Bibliotekforening vedtok to uttalelser. Den ene dreide seg om kommunereformen, den andre om biblioteket som integreringsarena.

I uttalelsen om kommunereformen pekte landsmøtet på at bibliotekloven bare sikrer at det skal være bibliotektilbud i alle kommuner, mens loven ikke sier noe om nivået på tjenesten. Kommunereformen innebærer potensielt en fare for at en rekke bibliotek kan bli lagt ned, men NBF velger en mer offensiv tilnærming: Hvis reformen fører til sentralisering av administrative tjenester kan det bli slik at biblioteket står igjen som den eneste offentlige tjenesten i mange lokalsamfunn. Det betyr at reformen krever en styrking av bibliotekene. Når regjeringa nå frister kommunene med ulike økonomiske foredler om de slår seg sammen, krever NBF at regjeringa innfører et tidsavgrensa øremerket opptrappingstilskudd for bibliotekene!

Bibliotekene som integreringsarena

I den andre uttalelsen viser NBF-landsmøtet til at bibliotekene er effektive arenaer for integrering. Bibliotekene samarbeider tett med andre aktører, ikke minst frivillige organisasjoner og enkeltpersoner. De er gratis, lett tilgjengelige og desentraliserte. Bibliotekene oppleves som uformelle og lystbetonte læringsarenaer og brukes allerede av målgruppa til en rekke andre funksjoner, heter det i uttalelsen.

Årsmøtet peker på at integreringstilskuddene som nå bevilges til kommunene, også må komme bibliotekene til gode. Ikke minst må bibliotekenes gode integreringsarbeid løftes fram i Stortingsmeldinga om integrering som Listhaug skal legge fram i løpet av våren. NBF skal allerede mandag møte politisk ledelse i Innvandrings og integreringsdepartementet der denne uttalelsen vil bli presentert, i følge NBF-leder Mariann Schjeide.

Gjenvalg som leder

Mariann Schjeide ble for øvrig enstemmig gjenvalgt som leder av NBF, og undertegnede ble gjenvalgt som nestleder. Nye medlemmer til Hovedstyret i NBF ble Heidi Hovemoen fra Akershus fylkesbibliotek, Ane Landøy fra Universitetsbiblioteket i Bergen, Heikki Knutsen fra Finnmark Fylkesbibliotek og Anne Kristin Undlien fra Kristiansand bibliotek. Anette Kure fra Sarspsborg bibliotek, Ole Ivar Burås fra Foreningen Les og Nina Ødegård fra Samisk videregående skole i Karasjok, var ikke på valg. Blant de nye varamedlemmene finner vi Hege Haukeland Liadal som er stortingsrepresentant for AP og Tor Arne Dahl som er instituttleder ved bibliotekutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus.

Landsmøtet vedtok ellers både nye vedtekter, nytt prinsipp-program og nytt handlingsprogram og ikke minst nye kontingentsatser. Det medførte litt diskusjon da kontrollutvalgets leder Tone Moseid spurte om hovedstyret hadde tatt høyde for konsekvensene av kommunereformen som kan bety at det blir atskillig færre kommuner som betaler kontingent. Det hadde hovedstyret ikke gjort. Løsningen ble at landsmøtet delegerte fullmakt til hovedstyret til å se på kontingentsatsene for 2018 i tråd med konsekvensene av kommunesammenslåinger.

Etter landsmøtet var det middag på hotellet før mottakelse på Tromsø rådhus. På veien dit kunne de som hadde øyne for andre enn seg sjøl og andre, se nordlyset flamme svakt over himmelen.

svane

Under mottakelsen i Tromsø rådhus delte leder av NBF-Nord-Norge Ann-Britt Svane (til venstre) ut Bibliotekprisen for Nord-Norge til skolebiblioteket i Finnfjordbotn

Publisert i Bibliotek, kunnskapspolitikk | Leave a Comment »

Ikke noe mer kødd, vi skal ha dobbeltspor i 2030!

mars 4, 2016 av larsegeland

dobbeltspor

I 2015 økte trafikken på Vestfoldbanen med hele 22%. Samlet var det over 4,6 millioner reiser. Det viser jernbanens store potensiale for effektiv og miljøvennlig transport. Med en slik økning skjønner vi samtidig viktigheten av rask utbygging av dobbeltspor.En slik økning kan ikke fortsette lenge uten at kapasiteten økes med flere avganger.

Dagens Nasjonale Transportplan legger opp til at det fra 2014 skal bli halvtimes-avganger med avgang hvert kvarter i rushtida på strekningen Tønsberg-Oslo. I 2016 skal det bli halvtimes/kvartersavganger Skien-Oslo. I 2030 skal hele dobbeltspor-utbygginga Skien-Lillehammer-Halden være ferdig.

I forhold til dagens trafikkvekst er det ikke en dag for tidlig. Nå har imidlertid transportetatene Vegvesenet, Avinor og Jernbaneverket lagt fram et forslag til ny Nasjonal Transportplan der dobbeltsporet til Skien i 2030 er skjøvet ut i mørket. Forslaget er basert på signaler fra den blå-blå-regjeringa om hvor mye penger man kan forvente på samferdselssektoren de neste årene.

SV har bidratt til å sette jernbanen på dagsordenen. I mange år fremmet vi forslag som hadde ført til at vi hadde hatt dobbeltsporet ferdig i dag, om forslagene hadde blitt vedtatt. I den rød-grønne regjeringa kjempet SV for toget og fikk til en mangedobling av investeringene. Alle prosjektene som det nå jobbes med på Vestfoldbanen ble satt i gang av den rød-grønne-regjeringa: Først ble dobbeltsporet Barkåker-Tønsberg bygd etter sterkt press fra SV. Deretter løsnet det slik at det ble oppstart på dobbeltsporet Sande-Nykirke med ny stasjon i fjellet i Holmestrand. I tillegg startet arbeidet med ny trase Larvik-Porsgrunn og det ble gitt klarsignal for oppstart av prosjekt Nykirke-Barkåker.

At SV alltid maste om jernbane, bidro ikke bare til et taktskifte for jernbanebygging, men det viktigste var at jernbanen kom på den politiske dagsordenen i en rekke partier. Vi fikk en konkurranse om å være mest jernbane-vennlig! Det har ført til at den blå-blå-regjeringa har fortsatt økningen i bevilgninger, først og fremst på vedlikehold.

Da forrige Nasjonale Transportplan ble lagt fram, gikk Høyre i Vestfold ut og var misfornøyd: Dobbeltspor i 2030 var alt for seint! De ville bygge dobbeltsporet ferdig innen 2025! Høyre gikk høyt på banen og ville slå SV i jernbanevennlighet! Når det kom til stykket så stemte også Høyre for 2030. Vi er opptatt av å ikke love noe vi ikke kan holde, sa daværende opposisjonsleder Erna Solberg. Nettopp!

Fra SVs side visste vi at også på rød-grønn side satt en tidfesting av 2030 langt inne. Da de rød-grønne partiene forhandlet om Nasjonal Transportplan var det en periode brudd i forhandlingene med mulig regjeringskrise. Det var SV som ikke syntes det var noen vits i å forhandle hvis man ikke hadde større ambisjoner enn dobbeltspor til Tønsberg innen 2030. Vi kunne være tøffe i trynet fordi vi visste at det var full støtte i regionen om et slikt krav.

Når forslaget til Nasjonal Transportplan nå er lagt fram, forventer vi at Høyre er like tøffe som vi var. Dobbeltsporet skal ferdigstilles innen 2030!

Til tross for en økning en for kollektivtrafikken på samlet 1,9% i fjor, så øker klimautslippene fra veitrafikken. Trafikkøkningen på vei var langt kraftigere enn effekten av det store el-bilsalget og generell nedgang i drivstoff-forbruket på biler. Kollektivtrafikk-reisene utgjør bare 13% av transportmengden. Denne andelen må økes sterkt om vi skal lykkes i å nå målene fra Paris-avtalen om å begrense jordas oppvarming til 2 grader.

Det er den mest krevende delen av Vestfoldbanen som gjenstår, nemlig Tønsberg-Larvik. Det betyr ikke bare nye trase, men også nye stasjonsløsninger. Dette arbeidet må igangsettes så snart som mulig!

Sjøl om jernbanebevilgningene har økt mye, så har de fortsatt ikke økt nok. Og ikke minst er det et problem under den blå-blå regjeringa at veibygginga har skutt fart parallelt med jernbanestrekningene. Vi får snart ferdig fire-felts motorvei fra Oslo til Porsgrunn. Da er det helt uakseptabelt å skyve på planene for dobbeltsporet.

I SVs jernbanestrategi er dobbeltspor Oslo-Porsgrunn første ledd i en sammenkopling med Sørlandsbanen. Ved utbygging også her får vi en Sør-Vest-bane som vil betjene halve landets befolkning og være et alternativ til fly. I stedet ligger det forslag i den nye NTP-planen om bygging av en ny rullebane på Gardermoen, og Sandefjords Høyre-ordfører er bekymret for Torps vektsutsikter. Vårt målet er at toget skal være et alternativ til bil på de korte strekningene og flyet på de lengre innenlands.

Publisert i jernbane, vestfold | Leave a Comment »

10 om dagen

mars 4, 2016 av larsegeland

Laufhaus-Pascha

Kari Jacqueson oppfordret tilhengere av å oppheve sexkjøpsloven og tillate bordeller, til å ta seg en studietur til Tyskland. I tillegg sa at hun at de kan prøve hvor greit det er å suge 10 menn om dagen. Disse uttalelsene har hun fått mye kjeft for. Jeg har ingen formening om situasjonen uttalelsene falt i. Men generelt sett var det rasende godt sagt.

Å oppheve restriksjoner mot prostitusjon og tillate bordeller, er to tiltak som logisk henger sammen. Å oppheve restriksjonene mot kjøp av seksuelle tjenester vil føre med seg etablering av bordeller. Etablering av bordellene var en viktig «seier» for De Grønne i Tyskland, som heldigvis tapte når de ønsket å oppheve pedofiliparagrafen. Nå er Tyskland blitt Europas bordell. Inspirert av Sverige, Norge, Island, Nordirland, Irland og Frankrike har tysk kvinenbevegelse på ny satt prostitusjonsloven på dagsordenen. Prostitusjon er nå blitt en av Tyskland største industrier, med en svært maktfull lobby. De som tror at dette handler om den enkelte kvinnes rett til å selge seg sjøl, tar feil. De aller fleste jobber i sexfabrikker der de «leier» rom til 160 Euro pr natt. For å betale rommet må de betjene 5 kunder. Deretter kan de tjene penger til de som har brakt dem til Tyskland, og kanskje noe til seg sjøl.

Å sidestille prostitusjon med andre yrker får mange konsekvenser. I Tyskland har enkelte ønsket å innføre en minstealder på 21 år for å være prostituert. Det kan ikke la seg gjøre av hensyn til prinsippet om «yrkesfrihet». SPD har fått gjennomslag for at prostituerte under 21 år skal tilbys helseveiledning 2 ganger i året. Det innføres nå en meldeplikt som gjør at øst-europeiske jenter må registrere seg når de kommer til Tyskland. Fagbevegelsen og andre har krevd at de må registrere seg i hver by eller delstat der de jobber, men siden de fleste flyttes til nye bordeller hver 14. dag, lar dette seg ikke gjøre.

Hvis det å kjøpe kvinner gjøres lovlig og greit, kan man heller ikke stoppe reklamen. I følge det tyske kvinnebladet Emma, er Køln dekket med reklame for bordellet Pascha som tilbyr «100 jenter fra 11 til 5, taxi inkludert i prisen».

Pascha-sjefen Hermann Müller proklamerte nylig på TV at «Kvinnen er kommet til verden for å betjene mannen og å lyde». «Pascha tilhører Køln» mente Müller, og la til: Vi er en lovlig virksomhet». Og det stemmer. Vil vi ha det slik i Norge? God 8. mars!

Bilde: Pascha i Køln – «7 etasjer erotikk!»

Publisert i kvinnefrigjøring | Leave a Comment »

Parodisk om bibliotek fra FrP

februar 24, 2016 av larsegeland

5889829893_8e9efce8e2_z NBF-leder Mariann Schjeide og jeg har følgende innlegg i Dagbladet i dag:

«Ble det gamle biblioteket besøkt fra før? Knapt. Vil det nye biblioteket bli mer besøkt? Neppe» Dette er retoriske spørsmål og svar fra Fredrik Juel Hagen i Fremskrittspartiets Ungdom i Dagbladet 15.2. Hagen mener lokalpolitikere som bruker penger på å bygge kulturhus og bibliotek er parodiske. Hagens innlegg er parodisk i sin kunnskapsløshet: Med sine nesten 30 millioner besøk i folke- og fagbibliotek er det ingen andre aktiviteter eller institusjoner som slår bibliotekene på besøk- Bibliokene vurderes også som den mest populære offentlige tjenesten blant folk flest!

I en tid hvor detaljhandelen trues av internett og lokal- og bysentra kan forvitre, er det et stort behov for en offentlig møteplass som kan bidra med kunnskap, opplevelser, demokratisk debatt og inkludering. Biblioteket er denne institusjonen. Derfor er det ikke bortkastede penger å bygge nye bibliotek enten det er i Grimstad eller i Oslo. Tvert imot er det slik at den byen og den kommunen som ikke har et moderne bibliotek som kan bidra til steds- og byutvikling, burde skynde seg å bygge et! Se til f.eks. Sølvberget bibliotek i Stavanger som trekker 1,3 millioner besøkende til bysentrum, eller Tønsberg og Nøtterøy bibliotek som har bortimot 300.000 besøkende i en by med 41.000 innbyggere!

Undersøkelser viser at befolkningen synes det er bra å bruke skattepenger på bibliotek. Det gjelder både de som er aktive brukere og de som drømmer om å bruke biblioteket når de engang får bedre tid, og de som synes det er verdt å betale for at de rampete naboungene kan gå på biblioteket i stedet for å lage leven. Biblioteket er ikke bare populært, det er det kulturtilbudet som brukes bredest av alle samfunnsklasser. Ikke minst ser vi nå at bibliotekene er en viktig arena for integrering av asylsøkere gjennom arrangementer som språkkafeer, samtalegrupper, leksehjelp osv.

Biblioteket er ikke utdatert, det er den institusjonen som kanskje er mest egna til å bidra i framtidas utfordringer med hensyn til kunnskapsdeling, fellesskap mellom mennesker og som demokratisk arena!

Publisert i Bibliotek, kunnskapspolitikk | 1 Comment »

Radialiseringsprosjektet og Odins soldater

februar 23, 2016 av larsegeland

odins I oktober 2014 skrev statsminister Erna Solberg brev til Petter Berg og 22 andre norske ordførere. Hun ba han ta initiativ til å sette i gang tiltak mot radikalisering av ungdom. Petter Berg tok Solberg på ordet og bystyret behandlet en sak om dette. Blant annet ble det utpekt en prosjektleder som skulle følge opp situasjonen i distriktet.

I Politirådet kunne politiet seinere rapportere at man heldigvis ikke hadde registrert noe miljø med radikale islamister i Tønsberg. Problemet så heller ut til å være motsatt, nemlig høyre-ekstremister. Det er selvfølgelig en like viktig oppgave for radikaliseringsprosjektet å hindre at ungdom blir rekruttert til dette miljøet.

Nå opplever vi at en klart høyre-ekstrem organisasjon under navnet Odins soldater marsjerer i Tønsbergs gater under påskudd av å skulle beskytte norske kvinner for overgrep fra innvandrere. Det virker ganske søkt. Fra før av har vi Natteravnene og politiet. Vi har et generelt forbud mot uniformerte politiske grupper. Nettopp av hensyn til ro og orden og for å hindre rekruttering, bør vi stoppe Odins soldaters markeringer i Tønsberg natterstider.

Min erfaring som tidligere Natteravn i Tønsberg er at problemet i Tønsberg stort sett handler om at unge mennesker kommer i problemer fordi de får for mye å drikke, og at godt voksne mennesker ofte er et dårlig eksempel. Hvis det er noe problem knyttet til innvandrere, så handler det om at de diskrimineres på utesteder eller får kommentarer slengt etter seg.

Ordføreren på Nøtterøy har vært eksemplarisk klar i denne saken: Odins soldater ønskes ikke velkommen til Nøtterøy. Fra ordfører Petter Berg som er vertskap for prosjektet mot ekstremisme, har det vært stille. Skal vi stoppe ekstremismen må vi jobbe på minst to fronter: Ta klart avstand i offentligheten samtidig som vi i det skjulte arbeider for å trekke folk ut av ekstrem-miljøene. Jeg oppfordrer Petter Berg til å gjøre klart i offentligheten at Odins soldater ikke er velkomne i Tønsberg, samtidig som jeg forutsetter at radikaliseringsprosjektet nå setter alle krefter inn på å stoppe offentlig markeringer fra Odins soldater og hindre rekruttering til organisasjonen.

Publisert i rasisme | 1 Comment »

Bibliotek og asylsøkere: Vi klarer det!

februar 16, 2016 av larsegeland

sanja

Foran fjorårets kommunevalg, var det en kampanje på sosiale medier der folk som er godt integrert og gjør en viktig jobb sto fram med hashtaggen «Jeg var engang en flyktning». En av dem var skolebibliotekar Sanja Pasovic som etter valget ble varaordfører i Tinn kommune. Valgresultatet viste at Pasovic er en populær politiker både i eget parti (SV) og blant andre partiers velgere. Pasovic er den første flyktning med bibliotekbakgrunn som er valgt som ordfører eller varaordfører i Norge. I 1993 flyktet hun fra Bosnia, kom til Porsanger i Finnmark før hun endte opp i Rjukan

Det er ingen tvil om at det er en utfordring å ta imot så mange mennesker som vi har gjort. Det vil koste tid, krefter og penger – men vi klarer det, sa den tyske forbundskansleren Angela Merkel i sin nyttårstale.

Nyttårstalen handlet bare om asylsøkerne. I motsetning til den nye norske flyktningeministeren snakket Merkel ikke om folk som ble båret fram på gullstol, men tvert imot om de modige menneskene som hadde lagt ut på en farefull ferd til friheten. – . Hun syntes nyttårsdagen var en god dag å takke alle som hadde tatt så hjertevarmt imot asylsøkerne som har kommet til Tyskland. Vellykket innvandring har vi alltid profitert på, sa Merkel, – både økonomisk og samfunnsmessig.

Da Sylvi Listhaug ble utnevnt til ny flyktningeminister skrev Norsk Bibliotekforening et brev til henne, der hun ble oppfordret til å satse på bibliotekene som integreringsarena. Bibliotekene er ikke bare den mest populære offentlige tjenesten, det er også en tjeneste som i høy grad brukes av innvandrerbefolkningen i Norge. Ikke minst har innvandrerbefolkningen tillit til at biblioteket er et trygt sted å være, også for barn og ungdom.

Det er påvist at bibliotekene har vært en budsjett-taper de siste 10 årene. Kulturutredningen – Enger-utvalget – påpekte at det nå bør være på tide å ta et løft for «den kulturelle grunnmuren» – bibliotekene og kulturskolene. Likevel så vi at mange kommuner i høstens budsjettbehandling reduserte bevilgningene til folkebiblioteket. I mange tilfeller er det kommuner som tar imot mange asylsøkere og dermed får store overføringer fra Staten. Ofte brukes disse pengene til å saldere trange kommunebudsjetter slik at man slipper å foreta kutt i skole og eldreomsorg. Samtidig er de bekymret for evnen til å integrere asylsøkerne. Da er det korttenkt å kutte i bibliotektilbudet.

I dag er biblioteket den offentlige institusjonen som er best egnet til fremme integrering. Det er viktig med introduksjonskurs og norskkurs, men biblioteket er spesielt som «et tredje sted» der asylsøkerne frivillig kan møte andre asylsøkere, få informasjon både om Norge og hjemlandet. Og ikke minst møte andre nordmenn gjennom hverdagslige møter, men også gjennom organiserte tilbud om språkkafeer, samtalegrupper osv i regi av biblioteket. Biblioteket er også en arena for frivillige organisasjoner som vil engasjere seg for å ta i mot og gi tilbud til asylsøkere. Bibliotekene er forankret i sine nærmiljøer, men har stor erfaring med å se at verden er større enn byen eller bygda.

Bibliotekene har ikke ventet på noen marsjordre fra sentrale myndigheter. Det er imponerende å se at bibliotek over hele landet har utviklet tilbud til asylsøkerne. Etter innspill fra lokale bibliotek tok Norsk Bibliotekforening initiativ til en praktisk ordning for at mennesker som ikke har fast bosted i Norge, kan få lånekort. Det omfatter grupper som rom-folket som befinner seg i Norge i deler av året, og det er asylsøkere på mottak før de har oppholdstillatelse.

Over hele landet engasjerer bibliotekene seg. Smaalene Avis kan fortelle om en utstilling av keramikk i Spydeberg bibliotek. Det er seks beboere ved mottaket for mindreårige asylsøkere i Spydeberg som har gått på keramikkurs i biblioteket. Ved Fana bibliotek starter de språkkafe. Alle fra studenter til asylsøkere er velkomne. Når avissalen på hovedbiblioteket på Deichmann åpner, har folk stått lenge i kø for å komme inn til norsktrening. Slike samtalegrupper og diskusjonsklubber finnes også på filialene. Skedsmo bibliotek arrangerte debatt om innvandring etter initiativ blant annet fra FrP. I mange bibliotek har det vært innbyggermøter for å gi informasjon om asylsøkere som kommer til bygda.Steinkjer bibliotek tilbyr bøker på 29 språk. Hver ettermiddag stiller frivillige fra Røde Kors opp for å hjelpe asylsøkere, flyktninger og arbeidsinnvandrere med å praktisere norsk. Bibliotekets abonnement på Pressreader gjør at de kan tilby digital tilgang til 5.000 aviser på 60 språk. «Mange har fått god kontakt med flyktninger gjennom norsktreninga i biblioteket. Det knyttes fort bånd, og det er bra for integreringa», sier biblioteksjef Anne Hulbækdal Gaundal til Trønder-avisa. Forfatteren Dag Ove Johansen forteller i Avisa Nordland om språk-kafeen i regi av Frivillighetssentralen på Sande bibliotek. Det var kommet 40 mennesker med fremmedspråklig bakgrunn. «Meget interessant og givende», mente Johansen. På Sola bibliotek gir u-lands-geograf Ingunn Notøy råd om hvordan vi bør ta imot flyktningene. På Rjukan bibliotek kan du ikke bare låne bøker, men de låner også ut nordmenn. Det er et korttidslån for å spleise folk, sier biblioteksjef Tine E. Kaae Andersen som selv er innvandrer, riktignok bare fra Danmark. Dette er bare små eksempler på alle aktiviteten som tilbys i norske bibliotek.

Prisen for årets bibliotek 2016 gikk til Berg folkebibliotek på yttersida av Senja. Det var en pris for bibliotekets rolle i integrering. Biblioteksjefen i 34% stilling som bare går under navnet «ho Brita på biblioteket» fortalte at på biblioket lager de kulturmøter der oldemor fra Mefjordvær kan lære eritreiske ungjenter å strikke votter, mens ivrige eldre damer bærer rundt på små afrikanske babyer. På biblioteket kan man se unge arabiske menn i dyp samtale med gamle fiskere. I en kommune med 900 innbyggere er det ikek uvanlig at biblioteket samler opp mot 200 mennesker til sine arrangementer, i tillegg til alle de daglige besøkene. – Integrering handler om å møtes og bli kjent med hverandre. Å være med og forme samfunnet man er en del av, er en grunnpilar i demokratiet. På yttersiden av Senja hviler denne pilaren på et bunnsolid grunnfjell, nemlig folkebiblioteket, sa NBF-leder Mariann Schjeide ved prisutdelingen.

Universitetsbiblioteket i Oslo og Høgskolen i Oslo og Akershus har samarbeidet om en innsamling av bøker. Det er et delprosjekt under det som kalles «dugnad for flyktninger». Ved HIOA-biblioteket er vi full gang med å lage nettstedet «Skolekassa» som er en nettsted med digitale lære-ressurser for grunnskolen, rettet mot de mange mindreårige asylsøkerne og asylbarna som nå sitter i mottak og har mangelfull undervisning. Det hele startet som en ide under julebordet vårt i fjor. Vi har satset stort på å filme undervisning og forelesninger. Kunne vi ikke lage undervisningsprogrammer på ulike språk, som kunne supplere undervisning for asylsøkere? Vi tok kontakt med våre HIOA-kolleger i NAFO, det nasjonale senteret for flerkultur i opplæringen. Før vi visste ordet av det ble vi spurt av Utdanningsdirektoratet om vi kunne lage nettstedet, og om vi kunne bidra med å produsere digitale læremidler. Det var utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen som hadde bestemt at vi burde ha et slikt nettsted. – Men han vil ha det på plass i løpet av en ukes tid. Klarer dere det? Vi måtte si som Merkel: Vi klarer det. Jeg har sans for utålmodige ministre som vil satse på opplæring og integrering for asylsøkerne.

Vi klarer det, sa Merkel. I sin nyttårstale minte hun på at de i fjor feiret 25 års jubileum for Tysklands gjenforening. Hva har de ikke klart på disse 25 årene? Om man klarer det er mye avhengig av innstillinga. Hvis man mener at asylsøkerne er en trussel mot vår velferd og at de truer våre verdier, kan det lett gå galt. Det vil bli lettere å lykkes med integreringa hvis vi mener at det er rimelig at vi gir vårt bidrag til å hjelpe folk som er på flukt fra en krig som nå har vart like lenge som 2. verdenskrig, hvis vi tror at dette er folk som gjerne vil ha jobb, lære seg språket og skape seg en ny framtid i vårt land. Og lykkes vi har Angela Merkel helt rett i at vi som samfunn vil tjene på det. Hvis vi får folk i arbeid etter få år, er det billigere enn å utdanne norsk arbeidskraft som ofte kan ta både 20 og 30 år fra fødsel. I et land der befolkningen stadig blir eldre, trenger også vi nye hender. Jeg tror at det i bibliotekene er en innstilling om at vi gjerne vil gi vårt bidrag til å lykkes. Det viser en samfunnsånd og en etikk som vi kan være stolte av, og som kommunene må sette pris på at de har! Bibliotekene er en ressurs som Listhaug må benytte seg av hvis det er integrering hun også ønsker integrering!

(Artikkelen har stått i Bok og Bibliotek nr 1/2016)

Publisert i Bibliotek | 1 Comment »

Ulv i miljøklær

februar 15, 2016 av larsegeland

ryanair

Det er ikke til å bli sjokkert over at Bjørn Walle som styreleder i Sandefjord lufthavn Torp, er i mot flyseteavgiften. Som han selv skriver i sitt innlegg i Tønsbergs Blad 15.2: «Vi trenger flere passasjerer ikke færre.»

Walle frykter at det blir mindre flytrafikk i Norge med miljøavgiften. Det tror jeg han har rett i. Det er kanskje ikke så gode nyheter for Torp som må tilpasse virksomheten til redusert trafikk. Men det er gode nyheter for miljøet i form av at redusert flytrafikk vil føre til reduserte utslipp.

Det som er sjokkerende med Walles innlegg er frekkheten når han påstår at redusert flytrafikk ikke er et miljøtiltak. Argumentet er enkelt: Flyene som ikke lenger vil fly i Norge, vil fly i utlandet og slippe ut like mye der. Overført til andre områder betyr det at det at vi kan hjelpe andre land til å nå deres miljømål gjennom f.eks. å doble oljeforbruket i Norge, det betyr bare at det blir mindre olje i utlandet. Nordmenn bør øke antallet biler slik at det blir mindre biler til salgs i utlandet. Argumentene hadde vært holdbare om biler, olje og fly hadde vært et lukket marked. Men redusert flytrafikk i Norge vil bety at flyselskapene bestiller noe mindre nye fly som var tenkt til å betjene ekspansjonen i flytrafikk som vi har sett de seinere åra. Walle viser til t flytrafikken er underlagt EUs klimakvoter. Men han nevner ikke at kvotene i dag i praksis er gratis og derfor ikke virker.

Noen av oss husker når de billige flyreisene kom. De ble lansert av sosial-dumping-selskaper som Ryanair, på flyplasser som Torp som ikke behøvde å ta de samme landingsavgiftene som statlige Avinor som skulle betale for opprettholdelsen av et lokalt flynett over hele landet. – Ja nå må vi ta en tur for dette kan jo ikke vare, sa vi til hverandre. Men der tok vi feil, og vi har vent oss til at det dyreste med en utenlandsreise ikke er flybilletten, men reisen til flyplassen. Den økningen som vi har vent oss til, kan ikke fortsette om vi skal hindre ekstrem oppvarming av jorda.

Vi har hatt seteavgift før i Norge. Den ble fjernet. Da jeg satt i Finanskomiteen for 6 år siden prøvde jeg å foreslå en seteavgift på ny. SV tenkte da at avgiften bare skulle legges på de strekningene der flyet konkurrerer med tog, altså Oslo-Stavanger-Bergen-Trondheim-Bodø. På den annen side utgjør flytrafikken her den overveldende delen av flytrafikk i Norge. Vi ville øremerke avgiften til å betale renter og lån på en storstilt satsing på utbygging av lyntog. Hverken AP eller SP ville den gang gjeninnføre seteavgiften, og det ble heller ingen lyntogsatsing.

Walle har nok rett når han spekulerer i at flyseteavgiften nå blir innført av andre grunner enn bare miljø. Venstre tenkte nok miljø når de foreslo avgiften. Når FrP foreslo å øke den ytterligere tenkte de først og fremst på at de kunne beholde skattelettene til de rike. Den eneste grunnen til at det ble vedtatt var at forslaget kom en sen nattetime underbudsjettforhandlingene. Hadde det vært normal saksbehandling hadde motstanden i næringslivet og i regjeringens eget utredningsapparat, knust forslaget.

For det er ingen tvil om at motstanden mot økte miljøavgifter vil være stor. Når alle nå sier at de er enig i at vi skal ha et grønt skatteskifte, er det utrolig at man tør å argumentere mot denne avgiften som tross alt er ganske beskjeden. Walle skriver det sjøl: «Ingen er mot miljøpolitiske ambisjoner, skriver Walle, men vi er mot denne avgiften som rammer vår næring. Slike argumenter vil vi høre mye av i tida framover. Enhver miljøavgift vil møte motstand i enkelte næringer. Da gjelder det å gjennomskue motstanden, slik vi bør gjennomskue Walles miljøargumentasjon.

Publisert i Miljø, skatt, SV | Leave a Comment »

Historien om Nina Hasvoll

februar 14, 2016 av larsegeland

«Selv om vi nemlig aldrig så gjerne vil søke å hjelpe disse flyktninger, er vi dog oss selv nærmest. Skulde vi forsømme å ta dette i betraktning vilde det alene føre til at de flyktninger som måtte komme hit, og som formentlig alle er jøder, vilde bli uglesett. En slik situasjon er ingen, og aller minst flyktningene selv, tjent med. Vi har heldigvis ingen jødeproblemer å kjempe med her i landet, således som de har i Tyskland og antakeligvis i nær framtid vil få i Østerrike. Vi bør imidlertid stelle oss slik at vi heller ikke får noget jødeproblem.»

Sitatet er hentet fra et brev fra Centralpasskontoret til Justisdepartementet i oktober 1934. Om barn står det i samme brev: «De utgjør det største problemet. Voksne greier seg selv. Eller emigrerer. Men de minste? De vil ligge landet til last, kanskje blir de i Norge for alltid. « Dette er holdninger som ryster oss når det gjelder den manglende viljen til å ta i mot forfulgte jøder, men som kunne bli uttalt av dagens innvandringsminister hvis vi byttet ut jøder med en annen betegnelse, for eksempel muslimer.

Nina Hasvoll

Et av jødebarna som kom til Norge, var den kjente legen og sexologen Berthold Grünfeld som overlevde jødeutryddelsene i Europa fordi han var en av ganske få jøde-barn som kom til Norge på sommeropphold og som vokste opp på den jødiske barnehjemmet i Oslo. Grünfeldt oppkalte datteren sin etter bestyreren av barnehjemmet, Nina Hasvoll. Nina var også jødisk flyktning men fikk opphold i Norge gjennom ekteskapet med Bertold Hasvoll.

Nå har Nina Grünfeldt skrevet bok om det jødiske barnehjemmet i Oslo, om barna der og fremfor alt om Nina. Hun har også laget en film om samme tema. nina bokomslag

Jeg kjente Bertold Hasvoll fra da han satt i Tønsberg Bystyre for Arbeiderpartiet. Han skal du høre på, sa SVeren og den gamle kommunisten Halvard Løvskei. – Hasvoll er ikke som de andre AP-folka, han har en ordentlig sosialistisk skolering, mente Hallvard, som hadde hatt Hasvoll som lærer på LO-skolen på Sørmarka. Bertold Hasvolls datter Kirsten har vært en fremtredende SV-politiker i Bodø og Nordland der hun ble boende i voksen alder.

Nina Hackel flyktet fra forfølgelse fra St. Petersburg til Tyskland i 1918. Nina tar gymnas og begynner på sosialpedagogiusk seminar i Berlin. Her blir hun kjent med Nic Waal fra Oslo som er kommet til Berlin for å studere og gå i terapi hos den kjente psykologen Wilhelm Reich. Nina blir venn med Nic Waal og hennes mann, forfatteren Sigurd Hoel. Hitlers maktovertagelse gjør at Nic og Sigurd reiser til Oslo. Nina flykter etter hvert til Frankrike, men kommer i 1936 til Oslo for å studere psykologi. Det betyr imidlertid bare oppholdstillatelse i et halvt år. Fra den sosialistiske organisasjonen Mot Dag kjenner Nic den 24 år gamle Bertold Hasvoll. Hun arrangerer et møte mellom Berthold og Nina. I oktober samme år gifter de to seg med Nic som forlover.

Ekteskapet mellom Bertold Hasvoll og Nina er arrangert for at Nina skal få opphold. Allerede i 1939 tar de ut separasjon. Men i følge Berthold Grünfeldt likte de to hverandre svært godt. Noe av Hasvolls motivasjon for å hjelpe Nina var kanskje at Hasvolls far het Samuel Finkelstein og var tysk jødisk lege. Når krigen bryter ut følger Hasvoll regjeringa til London.

De jødiske barna som var kommet til Norge på sommeropphold er blitt værende. I 1938 etablerer den jødiske menigheten i Oslo et barnehjem. Sekretæren Harry Koritzinsky spør Nina om å bli bestyrer. Men hun er ateist og vil ikke påta seg å ha ansvaret for oppdragelsen av jødiske barn. Men Koritzinsky har bestemt seg for at Nina er den beste bestyreren de kan få. Tilslutt sier Nina ja. I 1939 henter Nansenhjelpen ut flere barn fra Praha etter nazistenes innmarsj i Tsjekkoslovakia. Blant dem er Berthold Grünfeklt som kommer i fosterhjem i Trøndelag. Der blir han boende i to år inntil fosterhjemmet ikke lenger tør å ta ansvaret for et jødisk barn etter at nazistene også har hærtatt Norge.

Høsten 1942 strammer det seg til for norske jøder. Mennene samles på Berg konsentrasjonsleir ved Tønsberg, den neste leiren drevet av norske nazister. Igjen griper Nic Waal inn. Med kontakter til motstandsbevegelsen greier hun å hjelpe Nina til å få arrangert at hun og alle barna får flyktet til Sverige i november der hun etablerer et nytt hjem for barna i Engabo utenfor Gøteborg. Ekteskapet med Berthold Hasvoll gjør at Nina får oppholdstillatelse i Sverige.

Engabo

I løpet av våren 1943 mottar Nina et brev fra London om at hun er formelt skilt fra Bertold Hasvoll. Høsten 1943 kommer de danske jødene over sundet til Sverige, hjulpet av dansk motstandsbevegelse. En av de som kommer er den unge tyske flyktningen Peter Meyer. De to blir kjærester.

Når freden kommer i 1945 får barnehjemmet i Engabo besøk fra en representant fra den norske legasjonen i Stockholm. Han forteller at barna er statsløse og at de ikke bør gjøre seg forhåpninger om å få opphold i Norge. Men det er Norge som lokker barna. Der møtte de trygghet, det svenske oppholdet har vært et eksil fra Norge. Barnehjemmet er solgt med alle eiendeler. De bestemmer seg likevel for å reise tilbake uansett om Norge vil ha dem eller ei.

For Ninas del blir det et kort opphold i Norge. Hun vil til kjæresten i Danmark. Der får hun jobb som en av landets første barnepsykologer og blir med tida en nestor innen faget. Men hun holder kontakten med barna sine fra barnehjemmet. Berthold Grünfeldt skriver sine ukentlige brev til Nina i mange år. På 50-tallet blir Nina student ved Nic Waals nyeopprettede psykiatriske team, det som seinere ble Nic waals Institutt. Hun går i lære hos psykiateren Ola Raknes som hun kjenner fra sin tid i Berlin. Seinere reiser Nina hvert år til Oslo for å feire nyttårsfest med sine barnehjemsbarn. Nina fikk selv aldri egne barn. Krigen tok hennes mest fruktbare år. Kanskje hadde hun nok med barnehjemsbarna. I 1999 døde hun.

Publisert i Bokomtale, historie | 2 Comments »

Trude Teige med roman om tyskerjentene, men med mange feil

februar 14, 2016 av larsegeland

Trude Teige har jobbet som reporter og programleder for TV2. I tillegg har hun skrevet kriminalbøker. I 2015 kom boka «Mormor danser i regnet» som har sin bakgrunn i tyskerjentenes skjebne i Norge. Temaet er interessant, men historien er banal og boka skjemmes av mange små, men irriterende historiske feil.

Hovedpersonen i boka er Juni som etter mormoren Teklas og moren Lillas død og sitt eget sammenbrudte ekteskap, kommer til øya utafor Kragerø. Derfra avsløres familiens tragiske skjebne gjennom tre generasjoner som starter med at mormoren ble forelsket i en tysk soldat.

Etter frigjøringen følger mormor Tekla med soldaten Otto til en oppsamlingsleir i Mandal. Her får de to kjærestene tildelt et enkeltrom i boka. Er det troverdig når de ikke var gift? I august 1945 innførte regjeringen en provisorisk anordning der det ble vedtatt at norske kvinner som giftet seg med tyskere mistet sitt norske statsborgerskap selv om de bodde i Norge. Hvert 7. ekteskap inngått i 1945 var mellom tyske menn og norske kvinner – over 3000. Tekla er en av dem som gifter seg for å få følge med Otto til Tyskland. Men kunne hun bli gift i løpet av to dager når hun var umyndig?

Ødeleggelsene i Tyskland kommer som et totalt sjokk på både Otto og Tekla. Jeg skjønner at inntrykket av å oppleve ødeleggelsene må ha vært sterkt. Men det kunne ikke være noen overraskelse for tyske soldater som hadde kontakt med familie hjemme, at det var store ødeleggelser.

Otto er fra byen Demmin i Mecklenburg-Vorpommern. Tekla og Otto drar dit, men byen er okkupert av russerne og det blir derfor ingen gode dager som arvingtil en herregård, slik Otto hadde ventet.

Historien om Demmin handler om Europas største kollektive selvmord. Dagen før russerne inntok byen og i dagene etter, tok særlig kvinner og barn livet av seg i redsel for hva som ventet dem når russerne kom. Det gikk en selvmordbølge over hele Tyskland. Bare i april og mai tok 5000 mennesker livet av seg i Berlin. I Demmin anslås tallet til å ligge rundt 900, det var hver syvende innbygger. Forklaringene spriker: Etter nederlaget ved Stalingrad hadde nazi-myndighetene intensivert sin propaganda om at det ikke ville være verdt å overleve et militært nederlag som ville innebære ødeleggelsen av den tyske nasjonen. Innbyggerne hadde dessuten gode grunner til å frykte russernes raseri i form av voldtekter og overgrep. Mytene om at tyskerne ikke kjente til overgrepene under krigen, er sterkt overdrevet. Demmin var et sterkt støttepunkt for nazistene både før og under krigen. Folk her ante nok ganske mye om hva tyskerne hadde foretatt seg i Polen, Ukraina og Russland. De fryktet å lide samme skjebne.

I ettertid vet vi at det var inngått avtale mellom borgermesteren i Demmin og sovjeterne om at byen skulle overgi seg mot å unngå plyndring. På kirka i byen var det heist hvitt flagg. Da russernes forhandlingsdelegasjon kom, åpnet en tysk lærer ild og 17 sovjetere ble drept. Byens apoteker inviterte russerne til seiersfest der alle sovjeterne ble forgiftet. Dette var bakgrunnen for at russerne angrep byen. Noe av dette forteller Teige om i boka.

Hvert år demonstrerer nynazister 8. mai i Demmin for å minnes de russiske overgrepene og myndighetenes fortielse. Det er riktig at masse-selvmordet er en ukjent del av historien om nazi-nederlaget. Demmin var i den delen som ble Øst-Tyskland. Det passet selvfølgelig ikke myndighetene der med oppmerksomhet om et masse-selvmord foran den forestående befrielsen som russerne sto for. Likevel må nok ansvaret deles mellom den reelle frykten for russerne og den innbilte psykologiske propagandaen fra nazi-myndighetene om at det ikke var verdt å overleve nazi-Tyskland fall. Fortielsen kan ikke forsvares, men selve masse-selvmordet var en siste tragisk konsekvens av nazi-regimet.

Ottos far råder familien til å dra vestover. Det er forståelig, og mange flyktet vestover. Men at innbyggerne i Demmin kunne vite noe om etableringen av Øst-Tyskland som egen stat allerede i 1945, er like lite troverdig som at Otto tygger peppermynte-tyggegummi i Norge eller at Tekla har vansker med å få vasket strømpebuksene. Tyggegummien kom til Europa med amerikanske soldater, strømpebuksene kom først på 50-tallet og DDR ble først opprettet i 1949.

Otto blir drept og Tekla blir overfalt når de forsøker å rømme vestover. Det kan ha skjedd, samtidig var «den grønne grensa» mellom okkupasjonssonene ganske åpen både i 1945 og de to neste årene. Tekla vil hjem til Norge, men hun er ikke lenger norsk statsborger. Dette var den tragiske skjebnen til jentene som fulgte med eller ble sendt til Tyskland. Norge hadde ikke noen fredsavtale med Tyskland før i 1951 og før det fikk ikke tyskere tilgang til Norge. Jeg synes historien om hvordan Tekla kommer seg hjem og blir gift med en norsk motstandshelt, virker lite troverdig og gjør boka dårligere på samme måte som historien om at Otto blir drept av russerne. Teige vil ha reine helter som ikke svikter kjærligheten. Men kjærligheten kan dø av enklere utfordringer enn det som møter Tekla i Tyskland. Det hadde gjort boka mer troverdig.

Historikeren Florian Huber utga for øvrig boka «Kind, versprich mir, dass du dich erschiesst» (Barn. lov meg at du skyter deg) om det kollektive selvmordet i Demmin i 1945.

Publisert i høyre-ekstremisme, historie | 2 Comments »

Bibliotek i et samfunn i krise: åpne døra og si ja

januar 27, 2016 av larsegeland

Bonner

-Jeg bestemte meg for at jeg heller ville angre at jeg sa ja for ofte, enn å angre på at jeg sa nei, sa biblioteksjef Scott Bonner i foredraget sitt på Granitol bibliotekfestival på Gjøvik onsdag. Bonner er sjef for Ferguson Public Library som ble kåret til Årets bibliotek i USA i 2015. Biblioteket fikk offentlig oppmerksomhet for måten det støttet lokalsamfunnet etter politiskytingen av Michael Brown i august 2014. – Folk berømmer meg og biblioteket sa Bonner, !men jeg er en helt vanlig bibliotekar som gjør helt vanlig bibliotekararbeid. Arbeidet vi gjør hver dag er trening for et samfunn i krise. I en krise har jeg ett råd: Bare vær bibliotekar som før!» Besøket på Gjøvik var for øvrig Bonners første reise utenfor USA.

Ferguson er en by med 21.000 innbyggere i Missouri. Biblioteket ble etablert i 1930. Bonner er den eneste ansatte i fulltids stilling, men han har 10 deltidsansatte. Budsjettet er på 370.000 US-dollar og pengene kommer fra en egen eiendomsskatt. Biblioteket er altså helt uavhengig av kommunen og politiske myndigheter, sa Bonner på Gjøvik.

Mandagen etter at den svarte unggutten Michael Brown ble skutt av politiet, møtte Bonner opp som vanlig på biblioteket. Du har vel ikke tenkt å holde åpent, spurte an av de ansatte forskrekket. Jo, Bonner hadde tenkt det. Det var varsla store demonstrasjoner rundt politistasjonen som lå 500 meter fra biblioteket. Politiet gjorde klart at «alle andre har stengt». Da åpnet heller ikke Bonner. Personalets sikkerhet måtte gå foran. Dagen etter var det imidlertid åpent, mens skolene holdt stengt. En lokal lærer kom innom og tilbød sin hjelp. I løpet av noen få dager tok det helt av: Godt over 200 barn kom daglig i biblioteket, der jobbet over 100 frivillige, deriblant mange lærere. Egentlig var det slik at en rekke små beslutninger førte til at vi ble det sentrale stedet for lokalbefolkningen. Det var behov for et sted – et fysisk rom – som var sikkert, som ikke var kommersielt, som ikke pushet noen egen agenda hverken politisk eller religiøst. Biblioteket var «politisk nøytralt», sa Bonner. Anførseltegnene brukte han for å understreke at biblioteket hadde egne meninger, men at det var uavhengig av både myndigheter og politiske pressgrupper.

«Vi ble spurt om å være utstillingssted for en gruppe kunstnere som ville lage en utstilling som reaksjon på hendingene. Jeg sa ja», sa Bonner: » Da ble jeg straks ringt opp av folk med betydelig innflytelse og nettverk i byen, som advarte og sa nei: Hvorfor tar dere standpunkt mot politiet, spurte de. Jeg sa at det gjorde vi ikke. Vent, og se utstillingen», mente Bonner som sjøl ble engstelig når utstillingen skulle åpnes under navnet «Hands up, don’t shoot». Men utstillingen ble bra, med politisk engasjerte bilder, men det var ikke ensidig rettet mot politiet. Protestene fra etablert hold stilnet. Min lærdom er at åpenhet og ærlighet hjelper, sa Bonner.

Granitol bibliotekfestival er Norges første bibliotek-festival. Konferansen åpnet med over 200 deltakere på Gjøvik i dag, og fortsetter til fredag. Det er foredrag, stuntpoeter, musikk og besøk på Prøysen-huset.

http://www.oppland.no/fagomrader/fylkesbiblioteket/granitol-bibliotekfestival/

Publisert i Bibliotek, kunnskapspolitikk | Leave a Comment »

« Newer Posts - Older Posts »