Feeds:
Innlegg
Kommentarer

>Aktiv forvaltning av Oljefondet

januar 14, 2010 av larsegeland

>Neste uke arrangerer Finansdepartementet et seminar om forvaltningen av Oljefondet – eller Pensjonsfondet utland som det egentlig heter (Sjøl om det er et oljefond det er).

Bakgrunnen er at departementet like før jul publiserte en stor rapport med evaluering av den aktive forvaltninga av fondet siden det ble starta i 1998. Rapporten er skrevet av Andrew Ang, William N. Goetzmann og Stephen M. Schaefer, professorer ved henholdsvis Columbia, Yale og London Business School. De vil være til stede på seminaret.

Den tabloide konklusjonen på rapporten er at den aktive forvaltninga kunne vært erstattet av datamaskiner. De ville ikke ha senka inntjeninga for fondet. Men det ville spart oss for store millionutgifter til en grådig meglerbransje.

Det er slik at det meste av Oljefondet blir investert etter en såkalt referanseportefølje som betyr at Oljefondet skal fordeles etter en gitt nøkkel i aksjer og omsettelige verdipapirer etter en fordeling på land og regioner. Egentlig handler det om at fondet til enhver tid skal eie en viss andel av hele verdens omsettelige aksjer – litt over en prosent. Så kommer selvfølgelig de etiske retningslinjene for fondet inn – som innebærer at vi må avstå fra å kjøpe noen aksjer og selge oss ut i andre selskaper som viser seg å ha en etikk som vi ikke kan støtte.

Ved siden av denne forvaltninga er det en andel av fondet som skal ha aktiv forvaltning – dvs at man skal leite etter selskaper som man tror vil gi bedre avkasting enn gjennomsnittet. Det betyr å gamble med fondets penger – ta større risiko i håp om å tjene mer. Så viser det seg altså at vi ikke tjener mer på denne aktive forvaltninga – men vi bruker mye penger på å betale millionlønner til meglerne som gjør jobben.

Oljefondet er en langsiktig investering. Kortsiktig profitt i noen selskaper passer ikke sammen med den langsiktige målsettinga fondet burde ha.

For øvrig er jeg ikke i mot at en større andel av fondets penger investeres etter menneskelig vurdering, men da bør det handle om å bruke deler av fondet aktivt til å fremme miljø- og klimamål og utvikling i fattige regioner.

Det blir et spennende seminar. I’ll be back.

Publisert i finanspolitikk, oljefondet | 1 Comment »

>Togakaoset

januar 8, 2010 av larsegeland

>
I dag hadde NSB satt opp buss direkte fra Tønsberg Jernbanestasjon. Vi ankom Oslo til samme tid som vi ville ha kommet med toget. I går ble jeg sittende på Holmestrand Jernbanestasjon. Så kom neste tog fra Tønsberg. Der var en kamerat av meg ombord. Når det endelig kom en buss som jeg fikk plass på, sendte jeg han en melding om at jeg satt på bussen. Nå går toget, skreiv han tilbake. Vi ble kjørt til Drammen hvor vi ble stående å vente på nytt tog. Hvordan kunne det gå tog på de skinnene som vårt tog ikke kunne kjøre på? NSB har trolig en god forklaring, men vi fikk ingen.

Det er synd på de reisende som blir forbanna, fortvilte og oppgitt. Folk skal fram til jobb, eller hjem og hente barn i barnehage osv. Det er sannelig ikke lett for NSBs ansatte heller. De vil gjerne gjøre en god jobb, men er mangelfullt utstyrt med fullmakter fra sjefene sine – virker det som. De vet ofte like lite som oss reisende.

Det finnes en reisegaranti. Det er en godt skjult hemmelighet. Jeg måtte leite lenge på nettet for å finne den. Etter min mening må NSB ha den oppslått i togene og referere til den når det oppstår forsinkelser. Men det er ikke nok.

NSB må bli langt kjappere til å stille opp med alternativ transport (ha busser i beredskap nå på vinteren) Ved forsinkelser over 30 minutter må NSB være raskere ute med sjøl å tilby alternativ transport evt drosje-rekvisisjoner – ikke kreve at den enkelte i ettertid krever penger tilbake. I dag må NSB-ansatte i alt for stor grad vente på godkjenning fra ledere som ikke er tilgjengelige før de gir ut drosjerekvisisjoner. I alt for stor grad ventes det også for lenge med å sette inn busser, for eksempel ved feil som man håper skal løse seg raskere enn de gjør.

Pendlere som opplever stadige forsinkelser må kompenseres ved kjøp av neste månedskort. NSB har oversikt over hvilke tog som har vært forsinka mer enn 30 minutter. Når vi kjøper neste månedskort må vi få fratrekk for dager forrige måned med slike forsinkelser.

NSBs informasjon og beredskap ved signalfeil osv må forbedres – herunder informasjonen om rettigheter etter reisegarantien. NSB må bli flinkere til å ta vare på passasjerene sine – dagens situasjon er den verst mulige markedsføring av toget som transportmiddel.

Ellers viser togkaoset viktigheten av økte bevilgninger til jernbanen (Jernbanen har vært budsjettvinner med en dobling av investeringene og sterk økning av vedlikeholdsmidler – men SV vil kjempe for enda mer)

Jeg har ikke noen tro på at det løser noen problemer med å la hoder rulle i NSB og Jernbaneverket. Begge virksomheter har relativt nye sjefer. Det later til at de har tatt fatt i utfordringene. I Statsbudsjettet for 2010 har JBV fått 80 millioner til bedre informasjon. Men dersom den nye krisehåndteringa ikke virker etter hensikten så må vi få en gransking av NSB/ Jernbaneverket med utenlandsk deltakelse, gjerne fra land der 95 – 98 prosent av togene er i rute (Tyskland, Spania, Sveits osv).

Publisert i jernbane | Leave a Comment »

>Retten til å publisere

januar 6, 2010 av larsegeland

>Det har skjedd et tragisk overfall på den danske Muhammed-karikatur-tegneren. Det er en terrorhandling som alle må ta avstand fra. Mitt inntrykk er at de aller fleste også gjør det – uavhengig av religiøst ståsted.

Etter min mening har Stortingets visepresident Akthar Chaudry gitt uttrykk for kloke synspunkter når det gjelder debatten om publisering av Muhammedtegningene. Han har gitt uttrykk for at norske redaktører har en selvsagt rett til å kunne publisere karikaturene. Det ligger klart innafor alle borgeres rett til ytringsfrihet.

Like lite som norske politikere skal forby noen å publisere disse tegningene, skal vi holde oss unna å anbefale eller pålegge redaktørene hva de skal trykke. Det påhviler enhver redaktør å bestemme hva han eller hun vil publisere.

Samtidig med retten til ytringsfrihet følger en etisk vurdering av hensikten med å publisere. At noen blir fornærmet over at Muhammed-tegningene blir publisert er ikke aleine en grunn til å la være å publisere dem, hvis hensikten er viktig nok. Hver enkelt redaktør måæ derfor vurdere hva som er hensikten med å publisere tegningene.

Å teste ut grensene for ytringsfriheten opp i mot retten til å fornærme folk, synes jeg ikke er nok. Det tyske nazibladet «Der Sturmer» trykket fæle karikaturer av griske jøder. Å publisere disse tegningene i dag kan ha en hensikt for å vise hva slags vrengebilde nazistene tegnet av jødene. Å invitere til en konkurranse for å lage de verste jødekarikaturene i dag, har vel neppe noen tiltrekkelig etisk hensikt. Men det bør være lov.

Hvis noen er mer fintfølende for eksempel når det gjelder religiøse følelser, enn man synes de burde være – så må man likevel ta det med i betraktning. Likevel kan publisering være viktig nok hvis det tjener et viktig formål. I diskusjonen om publisering av Muhammed-tegningene er jeg ikke sikker at alle som har trykket tegningene hadde etisk høyverdige hensikter. Etter min mening.

At noen tar til våpen og terror mot ytringer er helt uakseptabelt. Slikt skal vi ikke gi etter for. Men likevel må man vurdere om det er etisk høyverdig – og ikke minst klokt – å publisere slike ytringer hvis formålet bare skulle være å provosere.

Publisert i ytringsfrihet | Leave a Comment »

>No pasaran – de kommer ikke gjennom!

januar 2, 2010 av larsegeland

>

I 2009 var det 70 år siden den Spanske republikkens nederlag etter nesten tre års borgerkrig. De demokratiske landene i Europa hadde snudd ryggen til den demokratisk valgte regjeringen i et håp om å unngå at krigen spredde seg utover Spania. Virkningen var den motsatte: Fascismen styrket seg. Tyskland og Italia fikk prøvd ut nye våpen og krigsteknikker. Krigen var ikke til å unngå. Snart brøt den annen verdenskrig ut. Etter 6 år var fascismen knust i Tyskland og Italia, men fikk fortsette i 30 år til i Spania.

På republikkens side kjempet hele 14 frivillige soldater fra Tønsberg sammen med mange andre vestfoldinger. Blant de første som reiste var Asbjørn Sunde fra Horten, som seinere ble leder av den viktigste militære motstandskampen da Norge ble hærtatt. Fra Holmestrand via Moskva kom Odd Vattekar som seinere ble stortingsrepresentant for Høyre og fylkesmann i Vestfold.

De internasjonale brigadene ble kjent da de i 1936 berget Madrid med slagordet: No pasaran – de kommer ikke gjennom!. Seinere deltok de i slagene ved Jarama, Guadalajara, Brunete, og ikke minst ved Ebro. Der var Hans Andresen fra Tønsberg med. Han svømte over elva Ebro med den tunge russiske Maxim-mitraljøsa, deretter tilbake for på nytt å svømme over med panserskjoldet. De norske frivillige ble kalt «de tatoverte» fordi så mange av dem var sjøfolk. Brigadistene var en rufsete gjeng, men var til å stole på når det gjalt.

I fjor ga Jo Stein Moen og Rolf Sæter ut boka «Tusen dager» om Norge og den spanske borgerkrigen. Yngvar Ustvedt og flere andre har tidligere skrevet om de Internasjonale brigadene og de frivillige. Moen og Sæter skriver også om regjeringas støtte til nonintervensjonspolitikken. Den innebar at Spanias lovlige regjering ikke fikk kjøpt våpen, mens opprørerne fikk fri tilgang på våpen og soldater fra Tyskland og Italia. Moen og Sæter fører boka helt fram til våre dager, f.eks. da Vegard Ulvang offentlig angrep OL-sjefen Samaranch fire dager før OL på Lillehammer. Samaranch hadde fortid som Franco-minister. Krigen kostet en halv million spanjoler livet.

Å hjelpe frivillge til å reise ble sett på som et brudd på nonintervensjonspolitikken. I Tønsberg var det likevel et vervekontor. I Munkegata satt den faglige tillitsmannen Tormod Nygaard og lagde falske pass. I tillegg ble det satt i gang et enormt humanitært hjelpearbeid, bl.a. med etablering av et eget norsk-svensk sykehus i Alcoy – ikke langt fra steder der nordmenn i dag tilbringer sine pensjonistdager.

Diplomatene sympatiserte i stor grad med Franco. Et unntak var legasjonssekretær Ernst Krogh Hansen fra Tønsberg. Han var behjelpelig med etableringen av sykehuset i Alcoy, brukte tid sammen med sårede norske frivillige der. Krogh Hansen gjorde en stor innsats på å hjelpe brigadister hjem da Spanias regjering vedtok å si nei til frivillige soldater i et fåfengt forsøk på å få Folkeforbundet til også å gripe inn mot Tyskland og Italia. Da republikkens sammenbrudd kom etablerte Krogh Hansen seg i Perpignan – på fransk side av grensen – hvor han hjalp noen av de tusener av flyktninger som strømmet ut av Spania. Det var en annen holdning enn hos den norske konsul Samuel Bull i Barcelona som stengte døra til konsulatet og overlot asylsøkere til den sikre død.

I Norge var mange på høyresida og i næringslivet bekymra for skipsfarten, fruktimporten og salget av klippfisk til Spania. Rederne ba regjeringa komme med tiltak mot at norske skip ble tatt i arrest av Franco. Utenriksminister Koht ville sende krigsskip for å slå til mot slikt sjørøveri, mens rederne hadde tenkt seg en anerkjennelse av sjørøveren.

Høyre-avisene var klart på fascistenes side. I 1937 var parola ved 1.mai- demonstrasjonen i Tønsberg: Francos agenter i Norge: Tønsbergs Blad, Aftenposten og Tidens Tegn.

Det gikk ikke lange tida etter republikkens nederlag, før også Norge var blitt angrepet av nazistene. Polske og franske tropper kom til unnsetning og gjenerobret Narvik fra tyskerne i 1940. Det var det første større nederlaget for Hitlers tropper. Mindre kjent er det at det blant de franske fremmedlegionærene var mange spanske republikk-soldater med lang erfaring i kamp mot nazister. Blant polakkene var det mange veteraner fra Dombrowski-bataljonen i de Internasjonale brigadene. Kanskje falt det flere spanske soldater fra republikken i Narvik enn nordmenn i Spania?

Noen få nordmenn deltok også på Francos side. En av dem var Reidar Aagaard fra Tønsberg som fløy marrokanske leiesoldater og fremmedlegionærer over Gibraltar til Spania da opprøret startet. Denne flystøtten var muligens avgjørende for at ikke opprøret ble slått ned i starten. Aagaard ble seinere leder av Hirdens flykorps og Abwehr-agent på deltid. Etter krigen ble han dømt for landssvik.

Jo Stein Moen, Rolf Sæter: Tusen dager, Gyldendal 2009.

Publisert i historie, Spania, Tønsberg | 1 Comment »

>Del godene – kamp mot fattigdom!

desember 31, 2009 av larsegeland

>Undersøkelser bekrefter at folk ønsker en jevnere fordeling enn hva vi har. Forskningen viser at folk blir lykkeligere når forskjellene er mindre. Hvis politikerne skal bidra til at folk er lykkelige, bør slagordet være: Del godene!
Gjennom valgkampen fikk vi et fortjent økt fokus på fattigdom. I mai la det såkalte Fordelingsutvalget fram sin rapport om økonomiske forskjeller i Norge. Bakgrunnen for at Kristin Halvorsen satte ned utvalget var at inntektsulikheten i Norge har økt.
Utvalget fant at fra 1994 har alle grupper fått økt velstand. Men den rikeste fjerdedelen har hatt høyest inntekstvekst. Den fjerdedelen med lavest inntekt har hatt lavere vekst enn gjennomsnittet. Dette skyldes to forhold: Kapitalinntektene som er svært ujevnt fordelt, har økt mer enn lønnsinntekter. I tillegg har lederlønningene økt kraftig.

EU definerer de som fattige som har mindre enn 50 % av middelsinntekten i et land. Det betyr at fattigdom oppfattes som noe relativt, altså at det påvirkes av fordelingen i samfunnet. Det hjelper altså lite om de fattige får mer, hvis de rike får enda mer.

I Stortinget før jul tok Høyres Torbjørn Røe Isaksen til orde for et absolutt fattigdomsmål, dvs et tall på hvor mye et menneske må ha i inntekt for å ikke kunne kalles fattig. FN opererer med et slikt mål, men da som et mål for eksistensminimum – hvor mye må folk ha for ikke å sulte. Et slikt fattigdomsmål er irrelevant i Norge. Allerede Adam Smith pekte på at fattigdom er en sosial betinget grense. Når man er fattig handler det om at ungene ikke kan delta på de samme tinga som andre unger, at man ikke kan delta i samfunns- og kulturliv osv.

Vi finner de fattige stort sett i følgende grupper:
– Aleneboende over 65 år.
– Enslige unge under 35 år som står uten jobb.
– Enslige forsørgere
– Ikke-vestlige innvandrere med mange barn og en inntekt.

Fordelingsutvalget viser at liksom rikdom bokstavelig talt går i arv i Norge, går også fattigdom i arv. De barna som vokser opp i lavinntektsfamilier har stor sannsynlighet for selv å falle utenfor.

Hvilke tiltak vil virke for å redusere antallet fattige?
– Arbeid. Langvarig ledighet fører til permanent lavinntekt. Derfor bør det satses på tiltak for å bringe folk inn i arbeidslivet som kvalifiseringstiltakene som regjeringa nå gjennomfører, under motstand fra bl.a. FrP.
– Tidlig innsats: 30 % fullfører ikke videregående skole og risikerer varig arbeidsledighet. Reduserer vi dette til 20 % har vi spart inn mange Oljefond. Mer praksisrelatert læring, er det beste vi kan gjøre. Ofte er problemene synlig allerede i barnehage og småskole. Tidlig innsats kan rette opp skeiv utvikling. Gratis kjernetid i barnehagene, gratis SFO og leksehjelp i skolen og nei til kontantstøtte som holder innvandrerbarn borte fra barnehagen, er viktig.

Det siste året har vi sett en sterk økning i kostnader til ulike trygdeytelser. Det er ingen ting som tyder på at folk blir friskere ved å være fattige, oftest betyr det bare at de får nok en bekymring. Men for noen grupper trygdede er det likevel lite som motiverer til å komme i jobb fordi man som lavtlønnt ikke vil tjene mer. Vi ønsker fortsatt å øke de laveste trygdene, men samtidig la lavtlønnte beholde mer av lønna, dvs gi dem skattelette. Derfor foreslår SV at skatten vris slik at lavtlønnte under 250.000 får skatteletter og de over 500.000 må betale noe mer, uten at det totale skattetrykket øker.

Publisert i rettferdighet, skatt, SV | 1 Comment »

>Ruth Maiers korte liv

desember 28, 2009 av larsegeland

>
I dagene før jul og i innimellom har jeg hørt Jan Erik Vold lese sin egen bok «Ruth Maier. En jødisk flyktning i Norge.» Boka inneholder dagsboksopptegnelser og brev fra Ruth Maier -en ung østerriksk jøde født i Wien i 1920. Vi følger henne i dagbæker som ung jente 14 år gammel, til hun reiser til Norge i 1938 og blir flyktning aleine her.

Dels er det et sterkt møte med en ung jente og hennes drømmer. Dels er det et viktig tidsbilde: Anschluss i Østerrike, stormaktenes spill for å unngå krig – ettergivenheten til England, men også nordisk ettergivenhet når Sovjetunionen angriper Finland. Ruths opptegnelser viser at ingen kunne påstå etter krigen at de ikke kjente til jødeforfølgelsene, sjøl om man ikke visste om alle enkeltheter. Jeg tenker at det er litt som med klimaendringene: Alle vet nå at vi er skyld i menneskeskapte klimaendringer, men veien til handling er lang.

Jan Erik Vold har en særpreget stemme. I begynnelsen var det uvant å høre han gi stemme til en ung pike, men etterhvert synes jeg det passer bedre og bedre.

Ruth Maiers søster kommer til England, det gjør også moren og bestemoren. Ruth skal ta artium i Norge før hun reiser over til de andre i England. I mellomtiden kommer det tyske angrepet på Norge og Ruth tvinges til å være her. Etterhvert treffer hun Gunvor Hofmo som hun innleder et forhold til. De to siste årene i Ruths liv lever hun sammen med Gunvor.I november 1942 blir Ruth sendt til Auschwitz. Gunv or tok vare på dagbøkene, og Ruths søster i England tok vare på brevene.

Boka anbefales! Bildet er av omslaget.lastet ned fra Gyldendals nettsider:

Publisert i bøker, historie, minoritetspolitikk | Leave a Comment »

>Skatteavtale mellom Norge og Cayman Island – der Jahres hemmelige utenlandsformue var gjemt

desember 15, 2009 av larsegeland

>
I kveld har Stortinget vedtatt skatteavtale mellom Norge og Cayman Island. Dette er en av mange skatteavtaler mellom Norge og skatteparadiser, med formål om utveksling av informasjon og bedre kontroll med tanke på at skatteparadisene brukes til å gjemme bort midler som skal beskattes i Norge. Cayman Island var øya der Anders Jahres utenlandsformue ble gjemt. Det tok skattemyndighetene over 30 år å få hjem store deler av denne formuen. Skatteavtaler vil gjøre det vanskeligere å gjemme bort slike penger i framtida. Nedenfor følger innlegget som jeg holdt i sakens anledning:

Innlegg i sak om skatteavtale mellom Cayman Island og Norge
President, for en Vestfolding er det spesielt å kunne være med å vedta skatteavtalen mellom Norge og Cayman Island.

Øya inngår nemlig i tidenes største skattejakt – jakten på Sandefjord-rederen Anders Jahres hemmelige utenlandsformue.
At Jahre som var en landets rikeste, disponerte en stor, hemmelig utenlandsformue, visste myndighetene godt. De begynte å jakte på den tidlig på 50-tallet.
Men Jahre benektet alltid hardnakket at det fantes noen slik formue. Eierskapet var skjult gjennom stråmenn og stråselskaper, og under trusselen om å flytte ga Handelsdepartementet seg.

Jahre ble felt av egen forfengelighet. I 1975 åpnet Sandefjord sitt nye rådhus som ble til med en donasjon fra Panama-selskapet Continental trust Company. Historien går ut på at politikerne ville sette opp en byste av Jahre, men den anonyme giveren ga beskjed om at man hadde tenkt seg en helfigur.
At Jahre ikke eide selskapet kunne ikke norske myndigheter en gang late som de trodde på. Dermed begynte skattemyndighetene på jakt etter utenlandsformuen. Bokettersyn hos Jahre avslørte en rekke dokumenter, men mye var brent av hans nærmeste medarbeidere.

Den hemmelige formuen plassert i aksjeselskapet CTC i Panama ble flyttet til stiftelsen Continental Foundation på Cayman Islands av en av Jahres nære medarbeider Thorleif Monsen fra Tønsberg.

Søndag 2. november i fjor kunne Aftenposten melde i en kort notis at jakten på Jahres formue var over. I løpet av de 30 årene letingen har pågått, er det blitt hentet hjem rundt 700 millioner kroner . Til slutt ble det inngått et forlik med Monsen-sfæren på Cayman Islands om å betale 70 millioner kroner til Jahres dødsbo.
Anders Jahre var en rå kapitalist som utryddet hvalen og brukte de metoder han kunne finne for å unndra penger fra beskatning, sjøl om han likte å donere penger til gode formål sjøl. Skattemyndighetene var nesten hjelpeløse og brukte 30 år på jakten etter et beløp som sannsynligvis burde ha vært på over 3 milliarder.
Å unngå dette er det politiske innholdet i skatteavtalen med Cayman Island.

Det er en lang vei fra at Handelsdepartementet så gjennom fingrene på at Jahre stakk bort verdier i utlandet – og til dagens skatteavtale som er et vesentlig bidrag til å kunne avdekke skjulte midler og skatteunndragelser. Det skal ikke lenger være mulig å stikke bort penger – penger skapt av mange henders arbeid – å gjemme disse bort for å slippe å gi sitt bidrag til fellesskapet i skatteparadiser.

Publisert i finanspolitikk, vestfold | Leave a Comment »

>Sidestilling av ebøker og papirbøker

desember 15, 2009 av larsegeland

>

Stortinget vedtar budsjett for kultursektoren i dag. Jeg har nettopp hatt innlegg og slått et slag for avgiftsmessig sidestilling av ebøker og papirbøker – og for at bibliotekene må få penger til frikjøp av digitale kilder. Innlegget følger nedafor:

President

I merknadene fra alle partiene pekes det på problemet som ligger i at papirbøker i Norge er fritatt fra moms, mens ebøker er momspliktige. I tillegg er det jo slik at ebøker til privatpersoner fra utenlandske leverandører som Amazon også i realiteten er momsfrie. Dette må det gjøres noe med, mener alle partier.

President, allerede et par måneder etter at Amazon lanserte sitt lesebrett, utgjør ebøker halvparten av alle bøkene de selger. Mange har ikke tatt inn over seg endringskraften som ligger i de digitale formatene. Det er avgjørende for norske forfattere og for norsk litteratur at vi greier å få på beina et godt fungerende norsk marked for ebøker. For forbrukerne vil prisen ha stor betydning. Det er vanskelig nok å konkurrere med Amazons 10-dollar pris, men det er klart at forbrukerne skal ha gevinst av at distribusjon av ebøker er billigere enn å lage bøker av trær som må lagres i store lagre og fraktes rundt med bil til butikken. Men sidestilling av digitale og analoge bøker med tanke på moms er nødvendig for å gjøre eboka mer konkurransedyktig.

President, en ebok oppfattes av de fleste som en bok som skal leses på et lesebrett. Men i et åpent format må du selv kunne velge om du vil lese på lesebrett, mobiltelefon eller PC. En diskusjon om sidestilling av ebøker og papirbøker må derfor omfatte også annen digital informasjon. Ebok er egentlig bare en digital tekst. Grensegangen kan bli vanskelig, men er nødvendig å gå opp. Ikke minst bruker bibliotekene millioner av kroner for å gi tilgang til digital informasjon. Papirtidsskrifter utgjør nå bare en liten del av de tidsskriftene bibliotekene tilbyr. De fleste er digitale og momsbelagt.

Vi må ikke ha et avgiftssystem som virker reaksjonært ved å fremme gårsdagens teknologi – papir framfor digital form som jeg anser som mer miljøvennlig.

Løsningene kan være mange. Et tiltak er å frikjøpe digital informasjon for hele eller deler av befolkningen eller gi støtte til bibliotekkonsortier for tilgjengeliggjør av digital informasjon for både kunnskap og opplevelser.

Den rød-grønne regjeringa har gått foran i kampen for åpne digitale formater. Vi ser nå en kamp om hegemoniet for ebøker, slik vi så da videofilmen kom på 70-tallet, eller MP3spilleren i vårt århundre da Apple lanserte sitt lukkete format for IPOD. Takket være forbrukermakt har de måttet åpne formatet. Etter min mening bør det offentlige selvfølgelig legge til rette for at dokumenter blir tilgjengelig i Epub-formatet til nedlasting fra offentlige nettsider.
Kanskje kan lesebrettet erstatte alle papirene her på Stortinget, før vi aner?

Publisert i Bibliotek, finanspolitikk, Kultur | 2 Comments »

>Tobinskatt for klimaet?

desember 14, 2009 av larsegeland

>Spørsmålet om Tobin-skatt er blitt aktualisert igjen gjennom at EU på sitt siste toppmøte vedtok å be Det internasjonale pengefondet å vurdere innføringen av en slik skatt på finanstransaksjoner. Tobinskatten kan være et virkemiddel som slår to fluer i en smekk: Den kan både hjelpe til å sikre verden mot en ny finanskrise, og skatten kan være med å finansiere klimatiltak i fattige u-land. Det er gledelig å se at dette forslaget vinner gehør. Dagsavisen gir forslaget støtte på lederplass i dagens avis.

Forslaget ble lansert for 31 år siden av nobelprisvinneren James Tobin. Hvis man skattlegger en finanstransaksjon med for eksempel 0,1 prosent av transaksjonen vil det bety at en spekulant som flytter ti millioner kroner hver dag må betale ti tusen kroner. Investoren som flytter det samme beløpet en gang hvert femte år, må betale 2 tusen kroner i året. Det er altså ment å være en skatt som rammer kortsiktige finansspekulasjoner og fremmer langsiktige investeringer i realkapital. Det fremmer økonomisk stabilitet og øker fokuset på hva som produseres. Prosentsatsen kan diskuteres, muligens er 0,1 % for høyt.

I EU er det særlig den franske presidenten, Sarkozy, og den engelske statsministeren, Gordon Brown, som har ivret for en Tobin-skatt. Bankene må betale regningen for finanskrakket mener britisk LO og stiller seg bak Brown.
De nordiske venstre-grønne partilederne som inkluderer SV, tok til orde for Tobin-skatt da de var samlet på Island i februar i år. Partiene ville ønsket en demokratisk finansiell infrastruktur etter finanskrisa. Dette ”inkluderer reguleringer på aksjehandel som kan sikre at finansnæringen ikke vokser sterkere enn resten av økonomien” står det i uttalelsen som blant annet er undertegnet daværende finansminister Kristin Halvorsen. Det pekes også på at en slik skatt kan skaffe ”globale midler til å løse globale problemer”.

Da Attac spurte stortingspartiene før valget om de ville innføre Tobinskatt i Norge, svarte bare SP ja i tillegg til SV. AP har tidligere vært positive, men reservert seg mot en ensidig norsk skatt. Det er særlig muligheten av å kunne gjennomføre skatten globalt som har vært innvendinga. Når EU nå løfter spørsmålet fram for IMF bør det imidlertid bidra til å aktualisere tiltaket.

I England har forslaget fått støtte fra sjefen for det britiske kreditt-tilsynet, Adair Turner. Han ser behovet for internasjonal regulering for å temme spekulasjonen og hindre nye finansballonger. Burde ikke Norge se sin besøkelsestid og støtte Eus initiativ?

Publisert i finanspolitikk, Internasjonal solidaritet, klima | Leave a Comment »

>Første 14 dager på Stortinget

desember 11, 2009 av larsegeland

>
For de som måtte være interessert, skriver jeg her noen ord om mine første 14 dager på Stortinget.

Nå har jeg vært vikar i 14. dager for Inga Marte og begynner å bli litt husvarm. De tar hyggelig i mot deg på Stortinget. Praktiske ting er lagt til rette og folk hilser og slår av en prat – på tvers av partigrupper.

Det har vært ei tid med mange kveldsmøter til langt på kveld. Det er ikke så slitsomt, men en må jo være i huset til møtet er ferdig. Stortingsmøtene foregår slik at du må være i salen når møtet settes kl. 10. Deretter reiser de fleste seg og forlater salen. Så ringer klokkene når møtet er over og alle må komme tilbake å stemme. Er det kveldsmøte slutter dagmøtet kl. 16 og nytt møte settes igjen kl. 18.

Vi kan følge med i debattene fra fjernsyn på kontoret. På nettet ser vi talelista slik at vi veit når vi evt må inn i salen for å holde egne innlegg. Men ellers er jo folk ofte opptatt med andre møter: Det er møte i Finanskomiteen to ganger i uka. De er korte og formelle. Det handler om å avgi innstilling – som handler om at de rød-grønne har sine merknader og de andre partiene leverer sine. Det diskuteres ikke sak for ingen tror at de kan overbevise noen. Ellers dreier det seg om framdriftsplaner for ulike saker som skal behandles.

En gang i uka er det møte i Storfraksjonen – det vil si de rød-grønne representantene i Finanskomiteen. De to møtene jeg har vært på har SVs statssekretær Roger Schjerva vært der, sammen med finansminister Johnsen. Her deltar også partienes rådgivere. I forkant av storfraksjonen har jeg et eget møte med Roger Scjerva og SV-rådgiveren på finans, Bernt Sverre Mehammer. Før det igjen har Snorre Valen som sitter i miljøkomiteen og jeg felles miljø-lunsj med rådgiverne for de to komiteene. Det er viktig å samordne arbeidet i finans-komiteen og miljøkomiteen.

Hver onsdag ettermiddag er det gruppemøte i SV-gruppa. Dit kommer også våre folk fra regjeringsapparatet. Noen ganger inviteres andre, sist var jens Stoltenberg der med følge av Skjøtten samt rådgivere.

Ellers er det møter for Vestfoldbenken, dvs stortingsrepresentantene fra Vestfold. Møtene holdes i noble omgivelser på stortingspresidentens kontor, siden Dag Terje Andersen er valgt fra Vestfold. Vi har hatt møte med politikere og administrasjon fra Vestfold Fylkeskommune og bl.a. diskutert biogass og sykehus. Også vikingeskipene sto på dagsordenen, og fylkeskommunen tok til etterretning at slaget om å flytte skipene til Vestfold nå er tapt. Det tror jeg ikke så mange var lei seg for. Men som vestfoldinger bør vi være opptatt av at skipene blir godt tatt vare på i Oslo, det gjøres ikke nå. Derfor bør kanskje staten også tenke på å støtte arbeidet med å lage en sikkerhetskopi av Osebergskipet, et arbeid som nå pågår i Tønsberg.

I forrige uke satt jeg i salen for å høre en interpellasjonsdebatt som hadde med finanspolitikk å gjøre. Debatten var over og presidenten begynte å lese opp en masse saker knytta til 2. Gangs lovvedtak. Jeg skjønte at dette ville ta tid. Jeg så meg rundt i salen og så at det var bare presidenten og meg. Så da syntes jeg for skams skyld at jeg ikke kunne gå. Det ville jo være litt spesielt om presidenten måtte lese opp for helt tom sal? Men det var faktisk et historisk øyeblikk. Det var nemlig første gang at lovsaker ble behandlet for andre gang i Stortinget, en følge av at to-kammersystemet med Odelsting og lagting ble avviklet fra og med denne stortingsperioden.

Debattene domineres i stor grad av opposisjonen. Det er grenser for hvor mye vi kan skryte av regjeringa, men det er ingen grenser for hvor mye opposisjonen kan angripe. Jeg har for øvrig hatt ordet i to debatter: Budsjett for undervisning, og budsjett for samferdsel. I den første tok jeg til orde for økt satsing på høyere utdanning, mens jeg i samferdselsdebatten slo et slag for Sør-vest-banen – dvs sammenslutning mellom Vestfoldbanen og Sørlandsbanen hvor første byggetrinn er en effektiv Vestfoldbane.

Det finnes mange forestillinger om stortingsrestauranten. Det er hyggelig betjening og god mat, men det er ikke noe gourmet-kjøkken. For de av oss som har vært vant med Studentersamskipnadens kantiner så er ikke prisene så himla lave heller. Det finnes for øvrig flere kantiner. Stortinget er jo et konglomerat av flere hus knyttet sammen med underjordiske ganger. Stortinget har blant annet egne innkvarteringsrom, hvor bl.a. jeg bor når det blir for seint til å ta toget hjem. I kjelleren i hovedbygget er det et flott treningsstudio, hvor jeg har tatt meg en økt om morgenen. Så hvis verden skulle være full av utilfredse velgere så kan man bare la være å gå ut, her finnes alt du trenger: Jobb, mat, seng.

Publisert i stortinget | 2 Comments »

« Newer Posts - Older Posts »