Lars Egelands blogg

Aslak Sira Myhre vil ikke ha power-point. Ikke at han trenger det heller, som når han på plenumsmøte på startet av det 78. Norske Bibliotekmøtet engasjert forteller om de store seire som er oppnådd i siste 4-årsplan-periode for norske bibliotek: Aldri har bibliotekene hatt så høye besøk. Når det gjelder arrangement har bibliotekene overoppfylt planene med mange hundre prosent. Nasjonalbiblioteket har ikke bare digitalisert sin egen samling, men er nå i full fart med å digitalisere hele den norske kulturarven. Her tenker Sira langsiktig, det er nemlig et arbeid han mener de trenger 40 år på å gjennomføre.

Nå skal Nasjonalbiblioteket digitalisere samlinger fra bibliotek, arkiver og museer fra hele landet. De avleverer sitt materiale, NB digitaliserer.  Institusjonen får tilbake en digital kopi, mens originalene tas vare på for ettertiden i Nasjonalbibliotekets nye fjellhaller i Mo i Rana. Det eneste jeg ikke skjønte var hvorfor han da er så opptatt av å få tak i de originale middelalderdokumentene om Norge, som nå er i Danmark. Kan ikke NB som andre institusjoner klare seg med en digital kopi?

Dette høres ironisk ut. Det er ikke ment slik, for hva som skjer på Nasjonalbiblioteket er imponerende. Når pandemien rammet landet, kunne Norge åpne for digital tilgang til et enormt kildemateriale i NB. Det skjedde raskt gjennom et samarbeid med forleggerne. Men det kunne bare skje raskt fordi NB gjennom flere tiår hadde bygd opp sin digitale samling.

Sira Myhre pratet om resultatene i 3 kvarter. Så kom det et enda mer interessant kvarter der han rettet fokus framover. Også her tegner han det store bildet, som handler om lesing. Lesing er en nøkkelferdighet, sa Myhre. Skriftspråket er grunnlag for kultur og språk. Lesing er grunnlaget for skriftspråket, og bibliotekene er den fremste institusjonen som forvalter lesinga, som kan være garantisten for at befolkningens leseferdigheter beholdes.  – Lyd er ikke så viktig, det er lesing som bør være rasjonalet, forretningsideen –  for bibliotekene.

For meg høres det litt ut som Kodak som insisterte på at det var salg av fargefilm som var deres forretningside. De skjønte ikke at det var større enn som så. Det hadde til og med fått et begrep – Kodak moment. De store øyeblikkene i livet som du ønsker å ta vare på. Det Kodak egentlig solgte var muligheten til å ta vare på de store øyeblikkene i livet. I mange år hadde det vært fargefilm, men det ble erstatta av det digitale fotoet. Nå finnes ikke Kodak mer.

For meg er ideen bak bibliotek å formidle opplevelser og kunnskap. Det har skjedd gjennom tilgang til å lese bøker. Og kulturferdigheten å kunne lese, er viktig. Men det kan ikke være sånn at bibliotekenes eksistens i framtida skal være knyttet til kun lesing av tekst. Forlagene vil selvsagt glede seg hvis bibliotekene konsentrerer seg om kjøp og utlån av papirbøker som er et marked forlagene tjener mindre på, og som handler om en teknologi forlagene skjønner er på vei ut. Nå tjener forlagene på det voksende markedet for lydbøker. Dette markedet organiseres ofte slik at du abonnerer på tilgang – altså noe som ligner fælt på et bibliotek, med unntak av betalingen.

I flere avisartikler har ledere fra mange folkebibliotek påpekt at det ikke er holdbart at lydbøkene for bibliotekene er dyrere i innkjøp enn de for andre. I tillegg må bibliotekene kjøpe ny lydbok så snart 6 stykker har lånt dem, sjøl uten at de har hørt på dem. Sira Myhres underkjennelse av lyd, kunne høres ut som et svar til denne kritikken. Jeg tror for øvrig at dette veldig fort blir en irrelevant diskusjon: Om jeg bare får boka digitalt så vil jeg veldig snart kunne velge på min egen mobiltelefon om jeg vil lese boka sjøl, eller få den lest opp av min egen stemmeassistent.

For meg er bibliotekets forretningside å formidle kunnskap og opplevelser. Det kan ikke bety annet enn at de må ha tilgang til å formidle og låne ut på alle tilgjengelige formater.

Nå har regjeringa gitt Aslak Sira Myhre i ansvar å lede arbeidet med ny boklov. Det vil bli en krevende oppgave, og Myhre advarte mot enkle løsninger og forestillinger om at forlagene er onde, forfatterne er onde – eller at bibliotekene er onde. Dette er ekte vanskelig, sa Myhre. Han advarte mot en trend om at forlag eller forlagssammenslutninger bygger egne proprietære nettbibliotek som de selger tilgang til – det er en virksomhet i rein konkurranse med bibliotekene. Men mitt inntrykk er ikke at det er en internasjonal trend for slike bibliotek. Myhre nevnte ikke open access – det er jo nettopp det motsatte som nå er en tydelig trend, at tilgang til kunnskap skal bli gratis for leseren og at betaling må skje på andre måter. At norske forlag holder seg med modeller som Allvit som er et proprietært system, er mer unntaket som bekrefter regelen.

Myhre pekte på at vi står overfor en komplisert økologi når det gjelder bruk og betaling for åndsverk. Det er viktig for produksjon av åndsverk at produsentene kan ressurser så de kan få tid til å produsere åndsverk. Det offentlige kommer med store bidrag inn i denne økologien. For de fleste forfattere betyr salg i bokhandel lite for deres inntekter som stort sett kommer fra offentlig momsfritak, stipend fra Kopinor betalt av UH-institusjonene, bibliotekvederlag eller innkjøp fra Kulturrådet. Da er det viktig at vi ikke vanskeliggjør bruk av åndsverk slik at vi kommer i den situasjonen at vi lutter å bruke åndsverkene fordi det koster for mye eller blir for komplisert. Det tjener hverken forfatterne eller kulturbrukerne på. Det gjelder for eksempel om bibliotekene må begynne å søke om og betale for høytlesning i bibliotekene.

Det er fire år siden det sist var en stor bibliotekkonferanse. Det er kanskje en grunn til at det er rekordoppslutning med 500 påmeldte deltakere. For meg som kommer fra fagbibliotek, så er det dessverre få seminarer som har vært direkte matnyttig. Det er dessverre få fra fagbibliotek til stede. Når det gjelder parallellseminarer så har jeg holdt meg til ytringsfrihet: Flotte seminarer om innkjøpsordninga, om faglitterær oversetting og om fribyer.

Read Full Post »

For første gang er åpen tilgang større enn abonnementsbasert tilgang, sa Kenneth Ruud på den digitale Bibsys-konferansen i mars. Ruud er prorektor ved Universitetet i Tromsø og har viktige verv i både Universitets- og høgskolerådet og i Norges Forskningsråd.

Ruud takket de mange bibliotekarene som gjennom år har sloss for åpen tilgang. Ruuds kilde for at åpen tilgang er størst, var typisk nok en twitter-melding fra Samuel Moore som er en informasjonsteori-forsker som har spesialisert seg på vitenskapelig publisering (Bio – Samuel Moore) .

Slik jeg leser dataene Ruud refererte til, dreier deg seg om at det nå kommer flere  åpne publikasjoner enn abonnementspublikasjoner – det dreier seg ikke nødvendigvis om lesning. Der kan det være at OA- har vært større over lengre tid. Det interessante er imidlertid at begge deler har hatt en kraftig økning. Mens det i 2000 var litt under 2 millioner publikasjoner i lukkete kanaler og under 500.000 i åpne, har de to i 2020 passert hverandre med ca 3 millioner publikasjoner i hver kanal. Altså en seksdobling av åpne publikasjoner, men også og en 50% økning i lukkede publikasjoner. Og samlet over en dobling i antall publikasjoner på 10 år.

Kan ikke huske sist jeg var på biblioteket for å få en bok

Jeg kan ikke huske sist jeg var på biblioteket for å finne litteratur, sa Ruud. Som forsker er Ruud opptatt av forskningsbiblioteket, men han mente samtidig at det fysiske biblioteket er viktig for studentene. Ikke bare som arbeidsplasser for dem, men som læringsareanaer der man kombinerer studentenes nye måter å jobbe med, med tilgang til kunnskap – og tilgang til kompetanse. Hvis vi gjør dette til et attraktivt tilbud, vil ansatte også legge deler av arbeidet sitt til de fysiske biblioteklokalene, mente Ruud.

Økningen i antall publikasjoner sier noe om veksten i kunnskapsproduksjon og publisering, som synliggjør behovet for organisering av kunnskapen og kuratering og formidling av kunnskapskildene.

Publikasjoner vokser, forskningsdata eksploderer

Veksten er enda større når det gjelder forskningsdata. Data kan bli den nye tidsskriftsartikkelen, mente Ruud – og viste hvordan man gjennom tilgang til forskningsdataene kan få interaktive artikler. I framtida er kanskje ikke artikkelen det viktigste å få tilgang til, men forskningsdataene.

Ruud viste en graf som anslo at vi kan få en vekst i datamengden opp mot 175 zetabyte i 2025, fra et nesten usynlig startpunkt i 2020. Zetabyte er en trilliard byte, et 1-tall med 23 nuller bak. Bare for kort tid siden målte man datamengder i exabyte – en trillion byte – 1-tall med 18 nuller bak. I 1999 regnet man med at summen av all menneskeskapt media, dvs audio, video, tekst i verden utgjorde 12 exabyte. Men allerede i 2022 var produksjonen oppe i 5 nye exabyte. Det sies at summen av alle ord som menneskeheten gjennom denne klodens eksistens har uttalt, utgjør 5 exabyte. Her kan man altså bli svimmel. Det er ikke så urimelig å etterlyse en bibliotekar som kan bidra til å holde orden på dette. Da hjelper det ikke med katalogkort, men nye automatiserte verktøy. Ruud viste  til gründerbedriften Keenious i Tromsø, som arbeider med å utvikle intelligente søkemaskiner som kan finne meningsfylt innhold i store mengder data. Det kan skje også uten at du behøver å spørre, f eks basert på din egen tekst. Keenious jobber sammen med dyktige referanse-bibliotekarer på uh-institusjonene som hjelper gründerne med å utvikle tjenesten. Det vil komme mange nye slike verktøy, og funksjonaliteteten vil bli innebygd i eksisterende systemer.

Ruud mente at man trenger bibliotekene til  kuratering, visualisering av data, bibliometri – og til plattformer for  publisering av vitenskapelige artikler. Universitetsbiblioteket i Tromsø har tatt ansvar for lagring av forskningsdata og drifter Dataverse som de fleste norske universiteter og høgskoler i dag benytter til datalagring.

Stemmestyring vokser

Vi har en tendens til å overvurdere hva som skjer de neste to årene og undervurdere hva som skjer de neste ti – det er et sitat av Bill Gates som Tarjei Vassbotn tok i bruk i sin presentasjon om kunstig intelligens på Bibsys-møtet. Vassbotn jobber nå i Google, men har bakgrunn fra bl.a. selskapet Disruptive Technology og Nofence som lager digitale gjerder for husdyr. Han er også en av de første som var med i S-OL og Kvasir, om noen ennå husker de selskapene.  Nå snakket han om «internett of things» og AI – kunstig intelligens.

I hvert fall i et par år har selskaper som Google og Amazon tenkt at stemmestyring er teknologi som vil utvikle seg. Sjøl har jeg Amazons assistent Alexa som jeg bruker til å fortelle meg når maten er klar, fortelle meg nyheter, spille musikk – men også til å slå av lysene når vi legger oss. Det  illustrerer Gates sitt utsagn. Til nå har Alexa ikke vært så nyttig, men det er selvsagt bare begynnelsen.

Assistenten kan også holde orden på bilen, kalenderen, været – og da kombinere viten fra ulike kilder slik som at du får beskjed om at du i dag må reise tidligere på jobb fordi det er kø (trafikkinfo), dårlig vær osv. Neste skritt er å utføre tjenester som å bestille varer, mat, taxi, frisør. Litt komisk vil det bli når din stemmestyrte assistent ringer for å bestille frisør-time og da får snakke med en annen stemmestyrt assistent.

Vassbotn anbefalte bibliotekarer som vil vite mer om AI i forhold til oppgaver som kan være relevante for oss, å se videoer om GPT3 på Youtube. Jeg trodde han sa GDP3, men det hadde ingen betydning, youtube fant emnet for meg, det var nok med en rett bokstav. Sannsynligvis skyldtes det enkel AI-teknologi.

GPT-3 ble lansert i 2019, utviklet av OpenAI som eies av Elon Musk. Videoene jeg har sett viser hvordan du kan designe din egen webside bare ved å gi beskjed om hvilken tekst og elementer du vil ha på nettsida. Men bearbeiding av tekst er  enda mer interessant.  Du skriver: The landlord did not maintain the property. GPT3 skriver den juridiske versjonen av utsagnet: “The defendants have permitted the real property to fall into disrepair and have failed to comply with state and  local health safety codes and regulations.” Du kan selvsagt velge ulike typer vinkling på teksten du vil ha skrevet. Basert på kunnskap trukket ut av alle Shakespeares bøker, kan du selvsagt også be om å få se hvordan din tekst ville vært om Shakespeare skulle ha skrevet den. Dette kan også brukes det andre veien: En beskrivelse fra advokat eller lege overføres til enkelt, forståelig språk. Ønsker du et sammendrag av en bok, konstrueres det av GTP3 ut fra den opprinnelige teksten.

Det er vanskelig å spørre Shakespeare om han er fornøyd med de nye tekstene som konstrueres i hans uttrykk. Men GPT3 har spurt en rekke fagfolk og nålevende vitenskapsfolk om de er fornøyd. Det er de etter sigende. Ofte er svaret mer presist enn de selv kunne ha formulert det.

Dette har selvsagt mange mulige implikasjoner. Det kan være dårlig nytt for jurister hvis vi kan få generert automatiske tekster som endatil er mer juridisk presise enn juristene kan formulere det. Det har selvfølgelig også framtid betydning for bibliotekaryrket. Innføringen av internett-søkemaskiner har ikke overflødiggjort gode søk fra bibliotekarer, men avansert AI-teknologi vil kunne utkonkurrere bibliotekaren. Men det betyr sannsynligvis bare en forskyving av oppgaver for bibliotekspersonalet: I stedet for «manuelle» søk vil bibliotekarene jobbe med tilpasning og systemarbeid knytta til søkesystemene, og ikke minst vil de jobbe med opplæring av folk til å ta systemene i bruk.

Alt blir bra – det blir til og med bedre!

Vi har væt gjennom et års nedstengning som følge av pandemien. Bibsys-konferansen i fjor rakk akkurat å bli gjennomført før landet gikk i lock-down. I år var konferansen digital, men resultatet var en rekordoppslutning høyere enn noen annen tidligere Bibsys-konferanse.

Alt vil ikke bare bli bra, det blir bedre – hevdet bibliotekdirektør Anna Løken ved Høgskolen i Innlandet i sitt innlegg på årets konferansen.   Hun mente at digitaliseringsgevinstene som ble skapt under pandemien, vil vi ta med oss videre når vi nå øyner slutten etter den siste bratte bakken.

Bibliotekdirektør Hanne Graver Møvig fortalte om den digitale satsinga som Universitetsbiblioteket ved UiO har fått midler til. Det viser at institusjonsledelsen skjønner betydningen av at biblioteket kan gjøre store mengder digitale data fra institusjonen tilgjengelig. Jeg hadde også et innlegg der jeg framholdt at bibliotekene har lang historie, men en stor framtid foran seg ved at det er en økende behov for det som er kjerneideen bak bibliotekene – det å gjøre kunnskap tilgjengelig for brukerne. At vi trenger økt åpenhet, deling og gjenbruk – som er sentrale verdier for bibliotekene.  Dette var også tema på konferansens første dag da Emma Vestli snakket om hvordan fremtidens bibliotek kan være den utløsende brikken for UH-sektorens digitale transformasjon.

Det to-delte biblioteket

Prorektor Kenneth Ruud snakket om forskningsbiblioteket. Viserektor for utdanning, Oddrun Samdal, fra UiB snakket om læringsbiblioteket. Vi ser tydeligere og tydeligere en todeling av forventningene til bibliotekene: Forskerne trenger en rekke tjenester, men er ikke opptatt av det fysiske biblioteket. Studentene trenger biblioteket som læringsarena og arbeidsplass.

Presentasjonene fra konferansen blir lagt ut på nett og vil være tilgjengelige her: Den digitale BIBSYS-konferansen 2021 | Unit

(Artikkelen har stått i Bok og Bibliotek nr 2/2021)

Read Full Post »

Formålet med bibliotek er ikke å låne ut papirbøker. Hvis det var slik, vil bibliotekene ende på historiens skraphaug på samme måte som Kodak som trodde at deres forretningside var å selge analog film, mens den egentlig var å hjelpe folk å ta vare på viktige øyeblikk i livet – det som før i tida ble kalt Kodak-øyeblikk. Formålet med bibliotek er å sette folk i stand til å skaffe seg nødvendig kunnskap på en måte som er god for den enkelte og effektiv for samfunnet. Derfor er bibliotek mer viktig enn noensinne. Bibliotekene har gjennom sin årtusener lange historie vist seg svært tilpasningsdyktige til teknologiske endringer, så også i dag.

Dette innlegget er skrevet som et svar til redaktør Bent Johan Mosfjeld i Liberaleren som mener at bibliotek ikke lenger er nødvendige. Bibliotek er ikke lenger nødvendig, for selv de fattige har råd til å kjøpe bøker som nesten ikke koster noe på Finn eller på loppemarked, skriver han.

Da de moderne folkebibliotekene ble skapt som en følge av den amerikanske revolusjonen, var ideen at selvstendige mennesker måtte ha mulighet til å skape sin egen suksess og det betinget en lik mulighet for tilgang til å tilegne seg kunnskap. Et demokrati var avhengig av opplyste folk. Derfor trengte USA biblioteker med tilgang for den brede allmennheten. Har dette forandret seg vesentlig?

I dag lever i et samfunn hvor kunnskapsutvikling er viktigere enn noensinne.  Ulikhet i tilgang til kunnskap er alle ulikheters mor. Manglende bruk av kunnskap er til hinder for utvikling av samfunnet. Kunnskap som vare har noen spesielle kjennetegn: Du vet ikke verdien av varen før du har kjøpt den, og da er den allerede betalt. Det betyr at en høy markedspris på kunnskap vil føre til et underforbruk av kunnskapen.   At flere får tilgang til kunnskap, reduserer ikke varens verdi for den enkelte. Det vil si at samfunnet har interesse av at forskningsresultater som ofte er utvikla for offentlige midler, blir delt og gjort tilgjengelige for mange. Dette er i stort ideen bak et allment undervisningssystem og et allment biblioteksystem.

Jeg har sjøl bakgrunn fra fagbibliotek – men dette er generelle ideer som omfatter både folke og fagbibliotek.

Mosfjeld har rett i at bøker er lett tilgjengelig og forholdsvis billige. Hvis det var slik at hvis du var ute etter en bok, så kunne du klare deg med hvilken som helst bok. Men slik er det ikke. Du vil ofte være ute etter en spesiell bok av en spesiell forfatter, eller om et spesielt emne. Det kommersielle bokmarkedet i et land som Norge er nå slik at nye bøker kun er tilgjengelig i meget kort tid i bokhandelen. For de fleste bøkenes vedkommende, må du gå til biblioteket som er stedet der bøker gjøres tilgjengelig over år. Derfor er det slik at hver annen bok som leses i Norge kommer fra et bibliotek.

Jeg skrev nylig en artikkel der jeg prøvde å oppsummere hva kostnadene ville bli om jeg ikke hadde biblioteket, men måtte kjøpe tilgang til de artiklene som jeg brukte som kilder i skrivingen min. Prisen kom på over 3000 kr, i tillegg kommer selvsagt alt arbeidet jeg måtte gjøre for å kjøpe hver enkelt artikkel. Det er gjort mange slike undersøkelser om såkalt return of interest for bibliotek. Det betyr at man undersøker alternativ-kostnadene hvis man ikke hadde biblioteket. Konklusjonen er oftest at samfunnet tjener inn sine kostnader opp til 3 ganger, ved å bruke bibliotek framfor å overlate kostnadene til hver enkelt. Som ansatt i et universitet, kunne jeg bedt arbeidsgiver dekke kostnadene. Eller jeg kunne selvsagt bedt avisa som trykte artikkelen om å dekke kostnadene for mine artikler. Mosfjeld mener muligens at det er rimelig at det er rimelig at en vanlig folkebibliotekbruker skulle betalt selv. Det vil selvfølgelig føre til mindre bruk av kunnskapen, og høyere enhetspris fordi færre brukere skal dekke kostnadene ved å gjøre artikler tilgjengelig. Men det viser at det er helt feil når Mosfjeld mener at bibliotek ikke trengs mer fordi det de tilbyr nå er så billig at det kan skaffes på andre måter. Tvert i mot har prisene på kunnskap økt mye mer enn andre varer – fordi kunnskap er en så viktig produksjonsfaktor i samfunnet. Så hvis biblioteket var viktig tidligere for å gi fattige tilgang til bøker, er de enda viktigere nå for å gi alle tilgang til kunnskap.

Mosfjeld har rett i at ikke alle bibliotek har alle bøker tilgjengelige. Men fordi bibliotekene samarbeider har vi et unikt system som gjør at nær sagt alle verdens bøker kan skaffes via bibliotekene.

I forlagsbransjen ser vi at salget av papirbøker går ned eller stagnerer. Nye fagbøker på smale områder har nesten ikke noe salg utover til bibliotek. Forlagene satser på e-bøker og lydbøker som brukerne vil ha. Derfor er det viktig at bibliotekene også får tilgang til å låne ut ebøker og lydbøker og ikke blir sittende med den gamle teknologien som forlagene ikke lenger tjener penger på. Vi ser en stadig sterkere digitalisering i bibliotekene. I fagbibliotekene er den i stor grad dominerende. Det lånes ut minst ti ganger så mye digitale utlån som utlån av papirbøker. Denne utviklingen vil også komme i folkebibliotekene. Kunnskapsmengden er så stor at det er behov for at noen organiserer og gir veiledning i å finne fram i informasjonsmengden. Det kan bibliotekarene.

Overgang til netthandel utarmer byene. Det er behov for et ikke-kommersielt møtested der mennesker kan treffes på tvers av generasjoner, sosial tilhørighet, kjønn og rase. Et sted for en offentlig samtale. Derfor er det slik at den byen og tettstedet som ikke har et moderne og attraktivt bibliotek, må se å skaffe seg det før byen har dødd ut. Det ser vi at stadig flere gjør. Det bygges bibliotek som aldri før. Aldri før har så mange mennesker brukt bibliotekene som i dag. Bibliotek er en institusjon som er helt nødvendig for et samfunn der det er hensiktsmessig å dele informasjon og kunnskap slik at flest mulig får tilgang, og der man ønsker også å ha fysiske treffsteder som bidrar til by og tettstedsutvikling. Det er framtidas institusjon.

Read Full Post »

Denen artikkelen hadde jeg i Khrono 25. januar

Gjennom mange år har skoleelever, bibliotekbrukere, studenter og forskere hatt tilgang til avisarkivet Atekst. Samtidig med at Forskningsråd og Kunnskapsdepartementet stiller seg i bresjen for gratis tilgang for allmennheten til forskningsartikler gjennom Plan S, vil tilgangen til avisartiklene stoppe i mange bibliotek fra i år. Det må ikke skje!

Jeg appellerer derfor til avisenes samfunnsansvar.

Open access-bevegelsen steg fram som følge av raseri over økte priser fra internasjonale monopolister på forskningspublikasjoner, og forståelsen av at likere tilgang til forskningsresultater er viktig for demokratisk deltakelse. På samme måte kan det argumenteres når det gjelder aviser der firmaet Retriever som eier avisarkivet er en monopolist som nå presser prisene oppover samtidig som folks mulighet til å kunne søke i gamle avisartikler i høyeste grad er av stor demokratisk betydning.

For 2020 innfører Retriever en ny forretningsmodell der bibliotekene ikke lenger abonnerer på arkivtjenesten, men der vi må betale pr lest artikkel. Det gir uforutsigbarhet for bibliotekene. I tillegg innebærer det at prisene øker. For OsloMet sitt vedkommende beregner vi en prisøkning på 170 prosent hvis bruken i 2020 blir like stor som i 2019. Bruken av databasen har imidlertid gått noe ned ettersom tilbudet er blitt dårligere gjennom at det er innført en karantene på enkelte aviser der man ikke kan lese de nyeste artiklene.

OsloMet har valgt å fornye kontrakten med samme beløp som i 2019. Det betyr at tilgangen til Atekst vil ta slutt en gang ut på våren. UiO, UiB, UiT og NTNU har gjort det samme. Jeg har ikke snakket med bibliotek som har råd til å gå inn på den nye avtalen. Det betyr at det i stor grad blir slutt på tilgang til avisarkivet i norske bibliotek i løpet av året.

Det er selvfølgelig veldig bakstreversk. Mens avisene argumenterer med at vi trenger redaktør-styrte media som svar på fake news, overlates folk i Norge nå til å google. For OsloMet som utdanner framtidas journalister sitter det selvfølgelig ekstra langt inne å stenge Atekst-tilgangen. Men reelt sett har vi ikke råd til å fortsette, samtidig som vi prinsipielt reagerer på den nye forretningsmodellen.

Da Stortinget bestemte at avisene skulle få fritak for merverdiavgift, var det ut fra en forståelse av at det offentlige hadde et ansvar i å bidra til avisene fordi de er viktige for ytringsfriheten. Mange påpekte prinsippet om at det ikke skulle betales moms på ytringer og på det skrevne ord. På Atekst fortsatte det imidlertid å være merverdiavgift. Begrunnelsen for det, er at vi ikke betalte for det skrevne innholdet, men for arkivet – altså for organiseringen av det skrevne innholdet. Nå innfører Retriever en forretningsmodell som gjør at vi ikke betaler for søk og for arkivet, men betaler for antallet artikler som leses. Da er det ulogisk at tjenesten er momsbelagt.

Retriever omfatter også gratiskilder. Tar de også betalt for å lese gratiskilder? Det vet vi ikke. Det vi vet er imidlertid at svært mye av avisstoffet som de tar betalt for er innlegg og kronikker skrevet av engasjerte samfunnsborgere som ikke har fått en krone betalt. En annen stor del er gjengivelse av nyheter fra andre nasjonale og internasjonale kilder og telegrambyrå.

Sist jeg brukte Retriever var det for å skrive en historisk kronikk i forbindelse med at det i fjor var 25 år siden høgskolereformen i 1994. Til artikkelen gjorde jeg mange søk i Atekst. Hvis jeg selv skulle betalt ville prisen vært på godt over 1000 kr. Artiklene jeg leste var hovedsakelig innlegg og kronikker skrevet av høgskolefolk uten betaling. Jeg fikk heller ikke betaling for kronikken som ble publisert i Khrono, som indekseres i Atekst. Jeg tror de fleste skjønner at vi som bibliotek ikke bare kan være kredittkortet for de som ikke vil eller kan betale selv. Vi inngår en avtale på vegne av over 20.000 studenter og 3000 ansatte. Vi må ha kontroll over hvor mye deres mediesøk vil koste oss. Det hadde vi tidligere da vi betalte for abonnement på basen, uavhengig av bruk. Dette er modellen som brukes for alle andre databaser som bibliotekene kjøper tilgang til.

Burde denne klagen rettes mot egen institusjon og eier, i stedet mot Retriever? Burde ikke bibliotekene være blant de som forstår at det koster penger å produsere åndsverk, å lagre og indeksere og gjøre tilgjengelig? Jo, vi forstår at de redaktørstyrte mediene er under stort økonomisk press. Vi vil gjerne betale for oss, men vi vil ikke bli behandlet som en hvilken som helst annen kunde.

Jeg skjønner at Retriever er en kommersiell tjeneste som ikke bare selger tjenester til bibliotekene, men også til enkeltpersoner, og som er redd for at tilgang via bibliotekene ødelegger deres kommersielle marked. Samtidig mener jeg at det er svært udemokratisk hvis noen som har råd til det kan lese hva som har stått i avisene om en sak, mens andre ikke får mulighet til å sjekke gamle artikler eller nyheter.

For en tid tilbake kritiserte jeg at Lovdata opererer med to versjoner: En gratis for allmennheten, en betalingsversjon der du bl.a også har tilgang til rettskjennelser. At vi ikke har et tilbud om gratis tilgang til rettskjennelser i Norge, er demokratisk vanskelig. Jeg foreslo at de kunne fortsette med gratisversjonen tilgjengelig på nettet og i tillegg selge pro-versjonen til advokater. Men de burde samtidig tilby allmennheten tilgang til den utvidete versjonen gjennom å gi bibliotekene tilbud om gratis-abonnement. Det gjorde Lovdata! Nå kan du lese også rettskjennelser, men du må ta deg bryet med å gå til biblioteket. Retriever burde gjøre det samme: De kan fortsette med å selge tilgang til enkeltartikler til enkeltpersoner på nettet, men i tillegg tilby gratis adgang i alle bibliotek. I tillegg kunne de fortsette å gi tilgang for undervisningsinstitusjoner til en fast pris – ikke slik at jo mer elever eller studenter leser, jo mer skal det koste.

Jeg appellerer derfor til avisenes samfunnsansvar. Aviser, undervisningsinstitusjoner og bibliotek har felles interesser i å gi tilgang til informasjon som har vært gjennom en ørliten kvalitetsvurdering. Vi bør øke bruken av dette, ikke redusere den ved å innføre taksameter.

Hvorfor skulle Retriever og avisene bry seg om dette? Blant annet fordi de selv nyter godt av at politikerne prioriterer redaktørstyrte medier gjennom en subsidiering med et betydelig fritak for merverdiavgift, og en egen pressestøtteordning. Hvis dette er virksomheter som bare tenker kommersielt, bør disse støtteordningene fjernes fra avisene og brukes mer effektivt gjennom å støtte allmennhetens tilgang til avisene gjennom bibliotekene.

Dette er ikke en sak der bibliotekene kan krangle med Retriever om pris. Det er en sak som har offentlig interesse fordi Retriever forvalter en viktig del av vår politiske- og kulturelle historie. Jeg håper derfor at Retriever vil forsvare seg offentlig.

Read Full Post »

Hva vil kravet om åpen tilgang bety for lisenser og rettigheter? Det må utredes. Det har Torgeir Kielland som er førsteamanuensis ved juridisk fakultet på oppdrag fra Unit. I dag presenterte han rapporten «Rettighets og lisensspørsmål ved åpen publisering» på et møte i Unit og UHR-regi på OsloMet.

Fra 2021 skal alle forskningsresultat med støtte fra Forskningsrådet være åpent tilgjengelige. Dette vil også snart gjelde monografier og kapitler, her skal Forskningsrådet lage en veiledning i løpet av 2021. Fra 2024 skal kravet om åpen tilgang gjelde alle forskningsartikler basert på offentlig støtte. Hva vil dette bety for lisenser og rettigheter?

Kielland starter med å påpeke at begrepet åpent omfatter mer enn gratis. Det kan være snakk om fri åpen tilgang som gir rett til å bearbeide og tilgjengeliggjøring til alle typer bruk. Eller det kan være begrensninger på kommersiell bruk, eller bearbeiding. Dette uttrykkes gjerne gjennom Creative Commons-lisenser, der den mest åpne er CC-by. Andre varianter av CC-lisenser innebærer at man kan stenge for kommersiell bruk, eller stenge for viderebearbeiding.

Kielland var åpen for at lisensene burde tillate kommersiell bruk, men negativ til å tillate videre bearbeiding. – Det kommersielle potensialet er begrensa for forskningsartikler, sa han – dette er jo forfattere som ikke er vant med å få betaling for det de skriver. Og hvis vi snakker om utenlandske forlag så tvinges forfatteren i dag i stor grad til å gi fra seg alle rettigheter.

Kielland mente at avgrensing mot kommersiell bruk betyr svekka bruk av forskningen, og at det vil kunne umuliggjøre data-mining.

Dette var ikke Dag Rune Olsen som er styreleder i Universitets og høgskolerådet og rektor på Universitetet i Bergen, enig i. Han påpekte at informasjonsmengden i et fag som medisin dobles i løpet av 73 dager. Det betyr bl.a. at det er et stort kommersielt marked i å lage oversiktsartikler som selges selv om de er basert på åpne artikler.

Å tillate videre bearbeiding betyr at andre kan redigere, lage egne versjoner av et dokument. Her er det lett at konklusjoner i en forskningsartikkel kan endres og at meningsinnhold svekkes. Å åpne for bearbeiding vil bety en svekkelse av den akademiske integriteten, mente Kielland.

Dette var det også protester mot, blant annet fra prorektor Kenneth Ruud ved Universitetet i Tromsø som påpekte at han kunne risikere å måtte betale for å bruke egne tabeller som grunnlag for nye artikler, om det var begrensninger på kommersiell bruk og på bearbeiding. Et annet eksempel som ble nevnt var området klimaforskning, der mange står klare på å vri og vrenge på konklusjonene i forskningsartikler.

Kiellands oppsummering var at det var for risikabelt å åpne for bearbeiding, samtidig som han skjønte at det var et behov i enkelte tilfeller. Han ville derfor ønske seg en lisens som begrenset muligheten til bearbeiding mer enn i dag, men som kunne åpne for noe videre bruk. Ny publisering i et annet format, regnet han ikke som bearbeiding.

Kielland oppfattes som er forsker som ikke er veldig positiv til Plan S. På den annen side har jeg møtt jurister som er så fulle av forbehold til opphavernes fordel, at de gjennom forbeholdene lager ny rettspraksis. Jeg vet at det er mange forskere som er skeptiske til Plan S. Dette er skepsis som vi må ta på alvor, men ikke ved å gi opp kravet om åpen tilgang. Dag Rune Olsen kalte planen en ambisjon, mer enn en plan. Nå må vi lage planen og forholde oss til innvendinger om lisens og rettigheter. 

Kan vi kreve publisering i åpne tidsskrifter?

Kielland mente at det var juridisk uproblematisk at Forskningsrådet krever åpen publisering som vilkår for å gi økonomisk støtte. Det er et vilkår som er avgrensa i tid om omfang. Det forholder seg imidlertid annerledes når UH-institusjonene eventuelt skal kreve åpen publisering fra sine ansatte. Det vil ikke være avgrensa i tid og omfang, men gjelde hele arbeidsforholdet. Det kan gripe inn i forskerens ufravikelige rett til å bestemme når og hvor han eller hun vil publisere. Et slikt generelt påbud vil kreve endring av Universitets og høgskolelovens paragraf 1,5 – punkt 6:

(6) Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Den som er ansatt i stilling som nevnt i femte ledd har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer. Det relevante forskningsgrunnlaget skal stilles til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende fagområde. Styret kan samtykke til utsatt offentliggjøring når legitime hensyn tilsier det. Det kan ikke avtales eller fastsettes varige begrensninger i retten til å offentliggjøre resultater utover det som følger av lov eller i medhold av lov.

 

Det mente Henrik Karlstrøm fra NTNU var en snever tolking. Han påpekte at alternativet til framtidas åpne publisering, har vært en publisering der forskeren tvinges av internasjonale utgivere til å gi fra seg alle rettigheter. Kielland mente likevel at det var et valg forskeren frivillig aksepterte, ikke et pålegg fra arbeidsgiver. Dag Rune Olsen påpekte at forskeren faktisk har en plikt til å offentliggjøre, ikke bare en rett. Men han var enig i at man burde prøve å stimulere til åpen tilgang uten å gå veien om å endre UH-loven ved å begrense det som i dag oppfattes som akademisk frihet.

Etter Kiellands redegjørelse og etterfølgende spørsmål, snakket Nina Karlstrøm fra Unit om de nye forlagsavtalene med de 4 store: Elsevier, Wiley, Taylor & Francis og Springer. Disse utgiverne omfatter 50% av all vitenskapelig publisering i verden, sa hun. Nå har Unit inngått avtaler med dem som peker framover mot open access ved at artikler fra norske forskere blir åpent tilgjengelige uten forfatterbetaling – dvs forfatterbetalingen er innlemmet i prisen som bibliotekene betaler.

Vidar Røeggen fra UHR som jobber med det såkalte kanalregisteret, kunne fortelle at av 2000 internasjonale tidsskrifter som utgjør nivå 2, er kun 3% open access. Etter de nye avtalene betyr det likevel at for norsk forskning er 41% av tidsskriftene åpne. Basert på norske forskeres publiseringer de siste 5 åra er 58%  av artiklene plutselig blitt åpne. Men, påpekte han, det er bare 9 institusjoner i Norge som er deltakere i alle de 4 avtalene. Det var et poeng som Dagmar Langeggen fra BI også påpekte – de er blant de som ikke er deltakere i de brede avtalene.

Når det gjelder nivå 1 tidsskrifter er 20-30% omfattet av de fire avtalene. Det utgjør 55% av alle publikasjoner på nivå 1 fra norske forskere. Situasjonen er dårligst innen humaniora, sa Røeggen.

Karlstrøm kunne også fortelle at den mest åpne lisensen – CC-By – også er den mest brukte, den omfatter 30,3 & av alle artikler fra norske forfattere. Til sammen har OA økt i Norge fra 33% i 2017 til 47,7% i 2019.

Katrine Weisteen Bjerde som ledet møtet, inviterte deltakerne og andre til å komme med kommentarer til rapporten før den blir oversendt til Kunnskapsdepartementet etter påske.

 

Read Full Post »

 

 

 

Proletarer i alle land, foren eder, sa Karl Marx som mente at proletaren ikke har noe fedreland bare felles interesser. Kanskje skal vi nå si: Bibliotekarer i alle land, foren eder. Det er få yrkesgrupper som er så internasjonale som bibliotekarer som samles om det felles målet om å gi folk tilgang til kunnskap på tvers av landegrenser.

 

Kona mi mener at det neppe er noen yrkesgrupper som hvert år arrangerer store internasjonale konferanser slik bibliotekarene gjør. IATUL samler hvert år mange mennesker fra universitetsbibliotekene mens IFLA samler flere tusen fra alle verdens bibliotek. Sjøl om det er store forskjeller mellom bibliotekene, er det store likheter som går over landegrensene. Det gjelder selvsagt at vi alle jobber med å gi tilgang til kunnskap, men vi jobber også i stor grad med kunnskapsleverandører som er de samme over hele verden, vi jobber med de samme datasystemene. Arbeidet som nå pågår for åpen tilgang til forskning  er globalt – det er ikke open access til forskning uten at afrikanske forskere får både lese og publiseringstilgang på samme måte som norske forskere.

 

Siste dag av IATUL-konferansen 2019 ble startet med en paneldebatt med deltakere fra 5 kontinenter: IATUL-leder Anne Horn fra Europa, Lucille Webster fra Afrika og Durban, Vivian Lewis fra Amerika og Ontario, Schubert Foo fra Asia og Singapore og Margie Jannti fra Oceania og Wollongong.

Temaet for debatten var nettopp «å tenke globalt, og handle lokalt».

Margie Jantti mente at 40% av hennes stilling som bibliotekdirektør innebærer å jobbe mot andre bibliotek nasjonalt og internasjonalt. Mange av paneldeltakerne pekte på at bibliotekene kan være i spissen for internasjonalisering i universitetene. – Vi kan løfte debatten fra bare å handle om antallet utenlandske studenter på universitetet og universitetets internasjonale ranking, sa Vivian Lewis som mente at internasjonalisering også må dreie seg om sosial rettferdighet. – Det er en utfordrende tid i Storbritannia for tida, sa Anne Horn fra Sheffield, og mente at universitetene må se over grensene i en tid hvor alt ellers handler om Brexit.

Lucille Webster fra Durban pekte på at vi ikke kan se bort fra store forskjeller mellom land. Hun pekte på FNs bærekraftmål som binder oss sammen for felles mål. Hennes mål med internasjonalt samarbeid var blant annet å gjøre «Africa great again!».

Ny spesialgruppe om bibliotekrom

Styret i IATUL foreslo for generalforsamlingen å opprette en «special interest group» om biblioteklokaler og brukertjenester. Forslaget kom opprinnelig fra Anne-Berit Gregersen på OsloMet. Nå skal gruppa opprettes.

Det har vært mye fokus på bibliotekrom og brukertjenester på denne konferansen, med presentasjoner fra Hong Kong, Zimbabwe, Canada, Belgia og ikke minst Norge der Liv Inger Lamøy og Astrid Kilvik fra NTNU har snakket bibliotekskranken som pedagogisk redskap, og Gry Moxnes og Anne Berit Gregersen har snakket om endring av bibliotekrommet og innsamling av brukerdata. Vise-rektor ved Curtin Universet som er med-arrangør av konferansen snakket om trender i høyere utdanning, campusutvikling  og bibliotekets rolle i dette. Hun var ellers opptatt av universitetets rolle i å sørge for å rekruttere studenter med urfolksbakgrunn. – Vi er kommet lengre enn mange andre men har fortsatt bare 500 studenter av 20.000, sa hun.

 

Informasjonskompetanse

Linn Kristensen fra OsloMet presenterte arbeidet til Spesialgruppa for informasjonskompetanse der hun er medlem. Den tidligere lederen av spesialgruppa, Caroline Leiss, presenterte tidligere en undersøkelse om informasjonskompetanse hos tidligere ingenørstudenter i München. De har lært søking i en rekke databaser som de ikke får tilgang til i jobben. Men de rapporterte at de hadde lært mye om hvor viktig systematisk informasjonsinnhenting er, sammen med mye om kildekritikk. Nå er Linn Kristensen i gang med å gjøre de samme undersøkelsene i Oslo rettet mot tidligere sykepleierstudenter.

På den samme sesjonen la Sagren Moodley fra Durban, Sør-Afrika, fram tallmateriale om sammenhengen mellom bibliotekbruk, deltakelse på IL-kurs og karakterer. De kan sammenstille data som vi av personvernhensyn ikke har tilgang til. Hans tallmateriale viste noe sammenheng, men foreløpig ikke overbevisende. De vil derfor jobbe videre med å forbedre sine metoder for datainnsamling.

 

Read Full Post »