Eksempel på glad laks i lukka anlegg i Vesterålen
Dagens Næringsliv har i dag et oppslag om Akvadesign i Brønnøysund som har lyktes med storskala oppdrett av laks i lukkede anlegg. Det er positiv lesning som bekrefter kunnskap vi hadde fra før. Regjeringa må legge til grunn lukka anlegg når det nå skal tildeles såkalte grønne konsesjoner på fiskeoppdrett, etter min mening.
De manglende miljøkravene til oppdrettsnæringen opptar meg, og det meste kan relateres til dagens produksjonsregime med åpne merder. Fiskeriministeren gikk offensivt ut i 2010, og var veldig tydelig på at det ikke er rom for videre vekst før næringen fikk kontroll over lakselus og rømming. I 2010 produserte næringen et volum på 944.000 tonn, i inneværende år vil volumet ligge på 1.230.000 etter de siste estimater fra næringen. Dette representerer en økning på over 30% på 2 år, og harmonerer definitivt ikke med hennes mantra fra 2010.
Biomassen som enhver tid står i sjøen er avgjørende for nivået på både luseproblematikk og rømming. Den kraftige produksjonsøkningen kan relateres til at næringen presser til enhver tid biomassetaket, og ved utslakting av fisk på deler av en lokalitet, settes det umiddelbart ut ny fisk slik at man tilnærmet stanger i dette taket
Norsk oppdrettsnæring har idag med åpne merder ikke kontroll over den viktigste produksjonsfaktoren, og det er sjøvannet. Lakselus og virus flyter fritt mellom omgivelser og merd.
Når vi skal måle et miljømessig fotavtrykk så skal totalbildet legges til grunn, og da må man også ta med eutrofiering, fiskehelse og ikke minst bruken av giftige avlusningsmidler. Den overgjødslingen som er tilstede idag, hvor ett anlegg på 3120 MTB har et avløpsutslipp tilsvarende en by på 50.000 mennesker, vil på bakgrunn av årets totalproduksjon representere kloakken fra ca 20.000.000 mennesker. Det er ingen forskjell på kloakk fra fisk og mennesker, næringssalter er næringssalter.
Med lukket teknologi kunne dette vært samlet opp, og solgt som jordforbedringsmiddel. Det er faktisk et stort marked idag for salg av gjødsel, og dette er fullt ut gjennomførbart dersom viljen er tilstede. Det er grunn til å være bekymra for nedslamming av bunnsedimentene som gir en livløs bunn både i fjorder og i kystnære områder.
Eutrofiering skaper også store problemer for fjord- og kystfiskeren, der det idag er dokumentert at innsigfisken snur på vei inn i fjordene når den eksponeres for dette overgjødslede vannet. Dette gjelder spesielt kysttorsken, som i undersøkelser i kar har vist stor ømfintlighet på området. I tillegg sliter disse fiskerne med all den fisken som står under og omkring merdene og beiter på spillfor og feces, i gjennomsnittlig 10 – 15 tonn for hver lokalitet. Får en fisker tak i denne fisken egner den seg i stor grad ikke som menneskeføde, og går fort i oppløsning. Fiskemottak langs kysten har i tillegg nektet å ta imot denne fisken, og det er på sin plass å stille seg spørsmålet hvor mye av denne fisken er syk? Det å stå passivt å beite på mat som kommer til en, får åpenbart også konsekvenser for hvor stor andel av denne fisken som etterhvert evner å klare seg i et liv i det fri. Hva slags gytesuksess har denne fisken? Fjordene våre er uansett iferd med å bli fisketomme, og i Ulsfjorden i Troms og Sjånes fjorden i Tana er det idag gjort en interessant observasjon. Der er anleggene fjernet for noen år siden, og fisket har tatt seg opp vesentlig i disse to fjordene.
Fiskehelsen er et kjempeproblem for næringen, og med en tapsprosent på 20 i sjøfasen, kan ikke dette karakteriseres som noe annet enn dyremishandling. Oppdrettsfisk er underlagt loven om dyrevelferd, og tapsprosenten representer 250.000 tonn ved dagens produksjon. Oppdrettsfisken kom iår under kategorien husdyr, hvem er det som behandler sine husdyr på denne måten? Det håpløse med dagens åpne merdeteknologi blir enda mer hinsides når vi vet at det er villfisken som kommer med mange av virussykdommene, der PD smitten er en stor utfordring. I år er over 100 anlegg smittet, og foruten villfisk så fungerer lakselusa som ligger i de frie vannmassene som en vektor for virussmitte. At anleggene ligger mer strømutsatt til gjør i denne sammenheng situasjonen ikke bedre. Lakselus fra Hardangerfjorden kan i utgangspumktet smitte anlegg som ligger i Sognefjorden, og langs norskekysten har man en kyststrøm som beveger seg i noen knops fart nordover. I dette perspektivet blir det håpløst å vedta en barriere ved Hustadvika, det ser vi idag mtp antall anlegg som har fått smitten i Møre og Romsdal samt Sør-Trøndelag det siste året. Lakselusa har en overlevelse på 150 døgngrader, ved en sjøtemperatur på 15 grader lever den ca 10 dager. Nå om vinteren derimot, med en sjøtemperatur ned mot 5 grader, så har den 30 grader på å feste seg på en vert.
Bruken av avlusningsmidler er uforsvarlig høyt, og er defintivt ikke helsekost for omgivelsene. Næringen sier at de bruker 1.5 milliarder på dette, og det er alment kjent at de har store problemer med resistens og multiresistent lus. Dette kan knyttes i stor grad til størrelsen på merdene, samt måten det avluses på. Kravet til heldekkende presenning som ble innført 1. januar 2011 blir idag ikke respektert av flere oppdrettere, og skjørt benyttes enda. Ved bruken av skjørt blir det vanskelig å gi fisken en fullgod terapeutisk dose, da laksen trekker ned i merden. Lusa får en eksponering som blir for liten, og dette er resistensdrivende. Bruk av heldekkende pressenning hvor du heiser opp bunnringen, er en prosess som byr på store utfordringer spesielt på de største merdene. De største merdene har en omkrets på 157 meter hvor det kan stå opp mot 300.000 fisk, og det skal ikke mye fantasi til å forestille seg at dette blir en krevende øvelse. Presenningen er på over 3000 kvm, og med vær og vind kombinert med det å ligge strømutsatt, har næringen satt seg i en håpløs situasjon. Resultatet får vi jevnlige påminnelser om, med alt for høye lusetall i flere fjordbassenger.
Det er verdt å merke seg at det produseres laks både i Canada og Kina med flytende anlegg liggende i sjøen frem til slakteferdig fisk, og denne teknologien er tilgjengelig idag. Anleggene skal imidlertid ikke ligge på land, da ville vi sprengt ut mye av den flotte norskekysten. Å løfte vann opp til land, eri tillegg langt mer energikrevende enn å skyve vann til vann ved hjelp av strømsettere.
Irland, Polen, Danmark og Frankrike vil levere laks fra lukkede anlegg til markedet iløpet av kort tid. Med avskrivingsmuligheter står dette regnestykket seg godt, ikke minst mtp hva de sparer i avlusningsmidler, tapsprosent forbundet med fiskehelse, rømming, samt at de får en langt mer kvalitetsmessig fisk. Den står bl.a i motstrøm som innebærer at fettprosenten blir ca 5% mot dagens 20.
Read Full Post »
Lars Egelands blogg 