Lars Egelands blogg

>
Det kommer flere asylsøkere til Norge enn på mange år. Mange blir rettmessig avvist fordi de ikke har behov for beskyttelse. Men flere får også opphold fordi de er utsatt for forfølgelse og trenger beskyttelse. De sitter i asylmottak og venter på en kommune å bo i. Vestfold-kommunene er blitt spurt om å gi rom for 540 flyktninger som er et høyere tall enn noensinne.
Det skyldes i stor grad naturkatastrofer, og konflikter som følger i fotsporene til klimakrisa: Krig om vann, mat, ressurser. Vi må vende oss til at antallet flyktninger vil være høyere i årene som kommer enn hva vi har bak oss. Det gjelder uansett om regjeringa sier de vil stramme inn eller føre enn såkalt liberal asylpolitikk, så lenge vi ikke vil bryte totalt med all grunnleggende medmenneskelighet og alle internasjonale forpliktelser.
Mange av Vestfold-ordførerne sier at de ikke kan ta i mot det antallet som Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet ønsker at de skal ta. – Vi kan ikke ta i mot flere enn vi klarer å integrere, er gjerne svaret. Slik er det hvert år – uansett antallet flyktninger som IMDI vil bosette.
Det betyr at mange flyktninger som har fått lovlig opphold ikke kan ta fatt i å begynne sitt nye liv med bolig og arbeid og innsats for landet som har tatt i mot dem: De blir sittende på et asylmottak å vente.
Domprost David Gjerp i Tunsberg Bispedømme oppfordrer kommunenetil å strekke seg litt lenger. Han peker på at Norge har strammet inn på asylpolitikken slik at de som vi nå blir spurt om å bosette, har fått innvilget opphold etter streng prøving. Siden vi lever i et rikt og trygt land bør vi prøve å hjelpe de som virkelig trenger det. Gjerp minner om teksten fra Matteus-evangeliet, der Jesus sier «Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. (…) Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.»
Jeg er enig med både Gjerp og Jesus. Min erfaring er at kommunene ofte overvurderer vanskelighetene med integrering. Regjeringas tilskudd til å bosette flyktninger og ikke minst til å ta i mot enslige mindreårige asylsøkere, er såpass rikelige at økonomien ikke er et argument. Faktum er at mange kommuner går med årlige overskudd på flyktningene, penger som brukes for eksempel til å gi en bedre eldreomsorg.
For mange kommuner bidrar flyktningene til en tiltrengt befolkningsvekst. Fram mot 2050 peker Statistisk sentralbyrå på at innvandringen må øke for at vi skal ha arbeidskraft nok.
Flere flyktninger har sagt til meg, at de har opplevd så mye fæle ting at de alltids klarer et års ekstra ventetid, så lenge de vet at de har fått opphold og vil få bosette seg i en kommune etter hvert. Men å sitte lenge i et asylmottak gjør ikke integreringa lettere. Derfor bør kommunene planlegge for å øke sin bosettingskapasitet hvert år framover og ikke bli overrasket hvert år når IMDI ber om bosetting.
I fjor hadde vi en nettoinnvandring på 43.000 mennesker. 3/4 av disse kom fra Europa. Vi mottar flyktninger og asylsøkere, men hovedvekten av innvandrere er folk som kommer for å få arbeid. Såkalte henteekteskap der asiatiske innvandrere henter ektefeller fra det landet de kom fra, har liten betydning. I perioden 1990-2008 kom det 2000 innvandrere for å gifte seg med norskfødt med innvandrerbakgrunn, mens 37.000 kom for å gifte seg med andre – stort sett med norske etniske menn.
Det er en myte at integreringa av innvandrere i Norge er mislykka. For eksempel er det slik at barn av innvandrere nå i større grad enn etniske nordmenn tar høyere utdanning. Døtre av førstegenerasjons innvandrere tar til seg norsk familiemønster i form av at de venter lenger med å få barn og får færre barn enn sine mødre. Økt botid øker integrering og deltakelsen i arbeidslivet. Økt innvandring øker ikke kriminaliteten.
Man kan for øvrig diskutere hva integrering er. Professor Thomas Hylland Eriksen beskriver i sin bok ”Storeulvsyndromet” en somalisk kvinne som kaster selvangivelsen i søpla fordi hun tror det er reklame. Hun sliter med norsk språk, men hun har en mobiltelefon med nummer til en masse venner som hjelper henne. I naboleiligheten bor det en etnisk norsk mann som alltid er hjemme fordi han ikke har noen venner. Hvem er egentlig mest integrert? Kanskje skal vi slutte å snakke om en integrert innvandrer, og heller snakke om et integrert samfunn. Målet må være et samfunn som respekterer mangfold og ikke krever assimilering. Som gir like muligheter og som krever likestilling.
Motstanden mot å ta i mot flyktninger skyldes ofte noe annet enn flyktningene og de praktiske forholdene omkring mottak. Noen politikere er mer bekymra for at deres velgere ikke liker at de sier ja til flyktninger. Leser man avisenes leser-blogger kan man lett få inntrykk av en ensidig negativ holdning. Undersøkelser viser imidlertid at folks holdninger til innvandrere er mest positiv der det er flest innvandrere. Det tror jeg er en viktig erkjennelse som politikerne må ta inn over seg: Der vi blir kjent med hverandre blir vi mindre skeptiske eller redde.

Read Full Post »