Lars Egelands blogg

Miljøforslag stemt ned av De Grønne

desember 19, 2015 av larsegeland

Det er mange år siden det har knyttet seg noe spenning til budsjettbehandlingen i Tønsberg Bystyre. I år var det annerledes ved at Miljøpartiet De Grønne er på vippen og kan sørge for at miljø-forslag fra opposisjonen kan bli vedtatt. Ville de få rett som hevdet at MDG ville være et haleheng til H og FrP, eller ville partiet markere seg som miljøparti?

SVs Anette Viken fikk ikke flertall for forslag om at Nedre Langgate skulle bli kollektivgate og at det skulle bli sambruksfelt i Nøtterøyveien.

For Tønsberg-politikerne var det viktigste nå å komme ut av Robek-registeret. Derfor var det bare SV som fremmet et alternativ budsjett til rådmannens. Tradisjonen tro foreslo partiet eiendomsskatt. Selv med et bunnfradrag på tre millioner hadde partiet dermed råd til både å redusere betalinga i SFO og eldreomsorg, styrke tjenestene og sørge for at kommunens overskudd økte.

I mangel av forslag om budsjettendringer, var det en rekke tekstforslag. Opposisjonen håpet at mange av deres forslag skulle bli vedtatt med støtte fra Miljøpartiet De Grønne.

Opposisjonen foreslo at det skulle opprettes ny fergeforbindelse mellom Husøy og Husvik. Posisjonen – H,FrP, KrF og MDG ville at rådmannen bare skulle utrede samme sak. Siden også opposisjonens forslag ville kreve en utredning, ble alle enige om et felles forslag. Det betyr at vi vil få en nye Ole-ferge, sannsynligvis betalt over Havnekassas budsjett.

Venstres Suzy Haugan foreslo på vegne av opposisjonen – V,Ap, SV og SP – at det skulle settes av 50.000 til å lage en hundelufteplass i sentrum. Pengene skulle tas fra budsjettposten «Lekeplasser og aktivitetsparker» som er på hele en million. Men Miljøpartiet ville ikke ta penger derfra, til tross for at Suzy Haugan iherdig påpekte at en hundelufteplass jo faktisk er en aktivitetspark. I stedet foreslo MDG en utredning uten penger avsatt til å gjøre noe. Dermed er det usikkert om det blir noe av det som var en av MDGs kampsaker – hundelufteplass. Det er en viktig lærdom at skal man gjennomføre noe, må pengene hentes et sted fra.

Venstre hadde også et forslag om et prosjekt de kalte «yourstreet». Det er en måte å ruste opp nærmiljøer der innbyggerne selv blir engasjert. De beste forslagene til opprusting i nærmiljøet blir realisert. Dette ble utvikla som metode i Cape Town og har siden spredt seg til Europa, også til flere norske byer. Også her foreslo opposisjonen å bruke penger fra «Lekeplasser og aktivitetsparker», men MDG foretrakk at kommunens administrasjon skulle forvalte disse pengene i stedet for å engasjere innbyggerne.

Aps Lisbeth Johansen foreslo at alle kommunens virksomheter skulle miljøsertifiseres i 2016. Det er egentlig et tiltak som i følge kommunens Klimaplan skulle vært gjennomført i 2015. – Det vil være for dyrt, mente Høyre. Lisbeth Johansen som selv har jobbet med miljøsertifisering, mente at det kunne skje uten bruk av eksterne konsulenter, men at det ville kreve en del tid fra kommunens ansatte. Men mye vil gå lettere hvis vi starter arbeidet samtidig i alle virksomheter, mente Johansen som påpekte at posisjonens sine mange utredningsforslag jo også ville kreve mye arbeidstid. Mange ville tenke at et forslag om miljøsertifisering ville være noe MDG åpenbart ville stemme for. Men nei, forslaget ble nedstemt med MDGs stemmer på vippen.

Stenging av Nedre Langgate og prioritering av gata til kollektivtrafikk. Kollektivspor i Nøtterøyveien. Bybuss. Dette var elementer i et forslag som SVs Anette Viken fremmet. Forslaget var hentet fra miljøplattformen som opposisjonspartiene hadde forhandlet fram. Dette var tiltak som AP tidligere ikke har støttet, men der man nå var klar. Det var det mest konkrete forslaget på mange tiår i Tønsberg Bystyre om tiltak for å fremme kollektivtrafikk på bekostning av privatbilisme, som faktisk hadde sjans til å bli vedtatt. Skuffelsen var derfor stor da MDG snudde tommelen ned for også dette forslaget. MDG satte sin lit til utredningen om bypakke som nå foregår. Bypakka basererer seg på bru over Byfjorden som MDG tidligere har sagt nei til. Muligheten av å komme med i regjeringas bymiljøsatsing er avhengig av at byene fatter vedtak om å fremme kollektivtrafikk på bekostning av privatbiler. Nå sa Bystyret igjen nei til et slikt forslag.

Det kan se ut som den viktigste endringen etter at MDG kom inn i Bystyret på vippen, er at AP har snudd seg i mer miljøvennlig retning, men at det likevel ikke påvirker politikken som ligger fast med et flertall av FrP, H, KrF – denne gang med MDG på laget. MDG lovte at miljøet skulle være det viktigste for dem uansett hvilken blokk de gjorde avtale med. Det står det fortsatt igjen for partiet å vise.

Publisert i SV, Tønsberg | 1 Comment »

Momsfritak på nyheter – men ikke på gårsdagens nyheter?

desember 2, 2015 av larsegeland

high_szd469db Regjeringa sendte tirsdag en såkalt notifikasjon til EUs overvåkingsorgan ESA der man varsler at man vil gi momsfritak for elektroniske nyhetstjenester i Norge. Dagens momsfritak for papiravisene anslås til å ha en verdi av 1,5 milliarder. Det nye momsfritaket vil koste 350 millioner i manglende avgiftsinnbetaling.

Momsfritaket vil bare gjelde avisenes nyhetsformidling. Dermed raser fagpressen som Teknisk Ukeblad som publiserer digitalt nyheter til 8-900.000 nettbrukere ukentlig. Også i fagbibliotekene er vi misfornøyde. På møte i Universitets og høgskolerådets bibliotekutvalg i dag vedtok vi å be UHR-styret forfølge saken departementet. Vårt krav er momsfritak for digitale kunnskapskilder. For egen del vil jeg tilføye at det viktigste i hvert fall er en likebehandling av kunnskapskilder på papir og på nett. Fagbibliotekene bruker i dag hundrevis av millioner på slike digitale publikasjoner som ofte ikke lenger finnes på papir.

Regjeringas vedtak om momsfritak for nyhetstjenester har lite prinsipielt over seg. Det er førstehjelp til en mediebransje i krise – i tillegg er det en bransje med stor tilgang til å fronte egne ønsker i sine egne spalter.

Jeg er spent på hva ESA sier. Hvordan vil ESA som er opptatt av likebehandling forholde seg til at en nyhet publisert på nett av Dagbladet skal være momsfri, mens en nyhet publisert av Teknisk Ukeblad skal være momsbelagt? Det skal også bli spennende å se hvordan man vil forholde seg til elektroniske nyhetsarkiv som Atekst. Skal nyheten være momsfri når jeg leser den på Dagbladets nettsted, men være belagt med moms når jeg leser den i nyhetsarkivet Atekst? Nettnyhetene forsvinner fort i tabloidene, men blir i nyhetsarkivet – men da momsbelagt?

Konsernsjef Mads Nygaard i Aschehoug velger å være positiv: Når regjeringa nå foreslår momsfritak for digitale nyhetsmedier, er det eneste logiske at man i neste omgang også foreslår momsfritak for ebøker, sier han til Dagens Næringsliv i dag. Jeg kan tenke meg at Nygaard da tenker på en ebok som en elektronisk utgave av en bok utgitt på papir, slike bøker som han gjerne vil selge. Jeg vil mene at hvis man åpner for slike ebøker, må man også åpne for andre digitale kunnskapskilder som er såkalt beriket, dvs ebøker med tilgang til film, lyd, lenker til andre dokumenter osv. Det er da Finansdepartemenet blir bekymret. Dagens momsfritak for papirbøker koster nesten like mye som utgiftene til norske folkebibliotek. Hvis momsfritaket utvides kan prisen fort bli doblet. Da er det spørsmål om det er fornuftig å bruke så mye penger til en lite målrettet støtte. Men at utgivelser på papir og i digital form må likebehandles, kan vi være enige om. En logisk konsekvens av slik likebehandling må være at bibliotekene får en lovfestet rett til å låne ut ebøker på samme måte som papirbøker.

Publisert i kunnskapspolitikk, moms | Leave a Comment »

Asbjørn Sunde – bystyremedlemmet i Horten som kjempet i Spania og ble stor-sabotør

desember 1, 2015 av larsegeland

sunde Arbeidsløsheten var stor i Horten i de første åra på 1930-tallet.Våren 1934 var det registrert over 800 arbeidsledige i Horten, fra 34 til 34 hadde ledigheten økt med 65 % i Vestfold. Ved kommunevalget i 1934 stilte Arbeidsløses Forening egen liste. Til tross for at Arbeiderpartiet kalte dem for både «halvt kommunistisk og halvt fascistisk» fikk lista 98 representanter og en plass i bystyret.

Den tidligere redaktøren av Horten Arbeiderblad, Viktor Mostad fikk fast plass. 1. vara het Asbjørn Sunde og var konstabel fra Marinen. Men hverken Mostad eller Sunde kunne ta plass i bystyret på grunn av kommunelovens bestemmelse om ugildhet. I loven ble det slått fast at det som hadde mottatt sosialstøtte det siste året kunne ikke være medlem i kommunestyret.

10. desember 1934 skulle Horten Bystyre konstituere seg. Da møtte både Mostad og Sunde, sammen med andre medlemmer av Arbeidsløses forening. Mostad holdt en lang tale om hvorfor han anså seg som lovlig valgt representant for Arbeidernes Fellesliste. Høyre-ordføreren prøvde å klubbe han ned, og tilkalte politiet. Det måtte forsterkninger til før Mostad og Sunde med kamerater forlot bystyresalen mens de sang «Internasjonalen».

Tumultene under konstitueringa førte til at Mostad og Sunde ble stilt for retten. De ble frikjent for vold mot politiet, men ble idømt 24 dagers fengsel hver for å ha hindret politiet i deres arbeid. Dommen sonet Sunde i Horten Hjælpefengsel i slutten av mai 1935.

bokomslag sunde Det er Alf Skjeseth og Morten Conradi som forteller dette i boka Osvald: Storsabotøren Asbjørn Sunde som nylig ble utgitt på Spartacus forlag. Asbjørn Sunde var Spaniakjemper, ledet den mest omfattende sabotasjegruppa under krigen. Etter krigen ble han dømt for spionasje i en sak med kraftige politiske overtoner. Medlemmene av Osvald-gruppa – Asbjørn Sundes folk – ble fortiet i etterkrigstida. De fikk først sin oppreisning av forsvarsminister Strøm-Erichsen rett før hun gikk av i 2013.

Asbjørn Sunde var politisk aktiv i Arbeiderpartiet og seinere i NKP i Horten. Han var en aksjonist. I 1934 gikk han for eksempel om bord i den tyske lastebåten «Gudrun» som lå til kai i Horten. Med seg hadde han brødrene Ovar og Anker Beckmann. De tre skar resolutt ned hakekorsflagget. Denne anti-fascistiske handlinga kosta Sunde nye 24 dagers fengsel.

I 1936 gjorde general Franco opprør mot den lovlig valgte Folkefront-regjeringa. Mens Hitler og Mussolini hev seg inn i kampen på Francos side, valgte de europeiske demokratiene en såkalt ikke-innblandingspolitikk. De opprørte arbeidere og sosialister over hele Europa. Mange tyske kommunister var hjemløse etter Hitlers maktovertakelse og meldte seg til innsats i Spania. Mange norske sjøfolk forlot skipene sine og meldte seg til de internasjonale brigadene. I 1937 reiste Asbjørn til Spania sammen med Beckman-brødrene fra Horten.

ambulanse spania

Ambulanse fra de internasjonale brigadene i Spania

I Yngvar Ustvedts bok «Arbeidere under våpen» (Aschehoug 1975) fortelles det at Asbjørn Sunde tok de farligste oppgavene. Ved Brunete var han ambulansesjåfør, kanskje den farligste og psykiske tyngste oppgaven. Dag og natt humpet de fram mellom fronten og lasarettene. Francos fly angrep. På grunn av bilmotoren kunne de ikke høre når flyene kom. Etter nederlaget ved Brunete ble han tatt ut av vanlig tjeneste og satt inn i en partisangruppe – en sabotasjegruppe bak fiendens linjer, forteller Ustvedt. Deres oppgave var å trenge langt inn bak fiendens linjer, sprenge broer, ødelegge tog og sende ammunisjonslagre til himmels. Fra før av hadde han kjennskap til bruk av sprengstoff fra nødsarbeide hjemme i Norge. Nå lærte han det han skulle få god bruk for som sabotør i Norge.

spanish_civil_war

Sunde var ikke den eneste Vestfoldingen i Spania. Foruten brødrene Beckman fra Horten, var det mange andre: Fra Tønsberg: Arne Rustadstuen Andersen, Håkon Andersen, Hans Andresen, Håkon Berg, Harry Hansen, Bjarne Jensen, Harry Johansen, Hartvig Lundberg, Johannes Moum og Johan Solberg. Fra Larvik: Colin Archer, Johan Bruun, Georg Jakobsen, Harald Jensen, Kåre Jensen, Erling Molteberg Olsen. Også Vestfold Høyres tidligere stortingsrepresentant og fylkesmann i Vestfold, Odd Vattekar fra Holmestrand deltok. Mange av Spaniakjemperne som falt i Franco-soldatenes klør, fikk uvurderlig hjelp fra Norges charge-d’affaires Harald Krogh Hansen fra Tønsberg, til å komme seg ut av Spania etter republikkens nederlag.

Norge var ganske uforberedt på tyskernes angrep 9. april 1940. Det ble sendt ut mobiliseringsordre og kongen og regjering flyktet fra byen. Samtidig gikk det rykter om at byen ville bli bombet. Det ble panikk og store folkemengder flyktet fra byen. Nå kan Conradi og Skjeseth fortelle at det var en skapt panikk: Det Asbjørn Sunde som sammen med den tyske kommunisten, tidligere riksdagsmedlemmet og framtredende motstandsmann Ernst Wollweber sitt verk. De fikk tak i en høytalerbil og kjørte rundt i Oslo og ropte ut at byen ville bli bombet. Etter to timer var byen nesten folketom. I ly av panikken kom konge og regjering seg ut av byen og soldater fikk meldt seg til mobiliseringsstedene.

evakuering

Panikk i Oslo 9. april 1940

Wollweber hadde organisert særlig havnearbeidere i motstandsarbeid mot fascismen over hele Europa. I Norge hadde Sunde klar en gruppe menn da krigen tok en ny vending ved tyskernes angrep på Sovjetunionen. Sunde sier sjøl at han hadde 13 mann, historiker Lars Borgersrud anslår 50 mann. Mange av dem tidligere Spaniakjempere. Allerede i juli 1941 gjennomfører Sunde sin første sabotasjeaksjon. Det skulle bli atskillig flere. Først samarbeidet han tett med det som seinere ble Milorg, blant annet med Asbjørn Bryhn som seinere var mannen som arresterte Sunde. Sunde utførte likvidasjoner av fascister på oppdrag fra Milorg. Da Qisling ble innsatt som ministerpresident 1. februar 1942, markerte Sunde dagen med sprenging av både Øst- og Vestbanestasjonen.

Både det meste hadde Sunde over 200 mann under våpen med egen forlegning oppe ved Randsfjorden. En av Sundes grupper var Saborg i Vestfold under ledelse av Tolle Meyer, min gamle nabo her i Fjerdingen. Før krigen var Meyer høyesterettsadvokat. Tyskerne tok fra han advokatbevilgningen og «de nye makthaverne fra AP sørget for at jeg aldri fikk den igjen etter krigen» fortalte Meyer meg. Saborg sprengte blant annet Nordisk Aluminium i Holmestrand. En annen som var med i Saborg, var Alberth Carlsson som også var vokst opp i Fjerdingen. Han var den første her i bydelen som tok artium, blir det fortalt. Fordi han bare fikk tak i brukte bøker til realfaglinja, fikk det bli realfagartium. Carlsson ble seinere revisor, og var blant annet regnskapsfører for Arne Treholt. Carlsson sprengte Arbeidskontoret i Tønsberg og lettet kommunens regnskapskontor på lønningsdagen. Sabotørene trengte penger og fra regjeringa i London var det ikke støtte å få.

Asbjørn Sunde var en dyktig og kaldblodig motstandsmann. Historiene om de ulike sabotasjeaksjonene kan leses i Conradi og Skjeseth sin bok, eller i Sundes egen: Menn i mørket.

Milorg og regjeringa i London var motstandere av en aktiv sabotasjeaktivitet i Norge. De fryktet tyskernes represalier og at norsk infrastruktur ble ødelagt. De mente at krigen ville bli avgjort utenfor Norge. Det hadde de for så vidt rett i. Men Sundes poeng var at han gjennom sabotasjehandlinger kunne sørge for at tyskerne måtte holde så mange soldater i Norge, at de allierte lettere kunne vinne på andre fronter. Det var åpenbart rett.

saborg

Det var ingen tvil om at Sundes lojalitet sto til Sovjet under krigen. Men ulikt andre motstandsfolk som hadde tett radiosamband med London, hadde Sunde ikke radiokontakt østover. Dermed var han i stor grad en selvstyrt sabotasjeleder.

Det tok ikke lange tida etter krigen før gamle venner ble fiender. Norske myndigheter hadde nok kartlagt kommunister både før krigen og under krigen. Fra 1947 startet en voldsom overvåking av Sunde. Som gammel motstandsmann var han ikke i tvil om hva som skjedde. Den gamle etteretningsoffiseren Chr Christensen forteller – i følge Conradi og Skjeseth – at justisminister Gundersen i 1951 gjorde klart at statsminister Gerhardsen ønsket seg en spionsak som kunne styrke fronten mot kommunistene som Gerhardsen hadde startet med sin Kråkerøy-tale. Da hadde de overvåket Sunde i to år, men hadde ingen ting på han. I stedet arresterte de en kommunistisk marineoffiser som seinere ble frikjent i retten. I 1954 var det Sundes tur. Han ble arrestert, holdt i varetekt mens avisene flommet over av de villeste spionhistoriene. Det meste var vekk når saken kom for retten. Overvåkingspolitiet kunne bevise at Sunde hadde kontakt med russiske diplomater, men selv under den kalde krigen var det ikke ulovlig. Problemet var at de ikke hadde bevis for at han hadde gitt fra seg hemmelige dokumenter. Hvor skulle de komme fra? Sunde var arbeidsledig, uten tilgang til graderte opplysninger. Likevel ble han dømt til 8 års fengsel for å ha overgitt opplysninger om hvor Jegerkorpset lagret våpen rundt Oslo. Dette var i en tid hvor høyreorienterte borgere etablerte egne våpenlagre og «stay behind-grupper for å ta kommunistene i en krigssituasjon – med støtte av Etteretningstjenesten.

I ettertid ser vi at overvåkingen, arrestasjonen og dommen mot Sunde var klart politisk i et kald-krig-scenario. De som sto bak arrestasjonen var Asbjørn Bryhn og Ørnulf Tofte, som 30 år etter fanget en liknende fisk – Arne Treholt…

Sunde ble løslatt på prøve etter å ha sonet to tredeler av straffen i 1959, og levde et anonymt liv i Oslo til sin død i 1985.

Publisert i historie | Leave a Comment »

Bibliotek for barn, unge og innvandrere – de vil vi helst ikke ha i bysentrum.

november 27, 2015 av larsegeland

Enter a caption

Gro Balas, tidligere kulturdirektør i Oslo og AP-politiker er i tvil om det er noe vits i å ha et hovedbibliotek i Oslo. Bibliotek er jo til for unger, ungdom og innvandrere og de bor jo i bydelene, og vi vil helst ikke ha dem til sentrum, mener hun i dagens Aftenposten. Dette er en farligere kritikk enn Carl I. Hagen som bare gleder seg over hver krone som ikke blir brukt på felleskapsløsninger.

At vi vil ha bilfri by betyr ikke at man skal sørge for at det ikke lenger er noen grunn for å dra til byen. Tvert i mot: Bilfri by er for å skape et kompakt godt sentrum for mennesker. Et nytt hovedbibliotek i Oslo vil være en av de viktigste motorene for å få til dette.

Når mer og mer av shoppingen skjer på nettet, er biblioteket den moderne institusjonen der mennesker møtes, der sosialt fellesskap oppstår. Stedet for demokratisk debatt og samtale, stedet for læring og innovasjon.

Dette skjønner hvis ikke Gro Balas. Jeg har møtt mange AP-folk som ikke skjønner seg på byutvikling eller arealpolitikk, langt mindre en arealpolitikk som reduserer transportbehovet. Jeg vet ikke om Gro Balas er en av dem. Ting kan tyde på det. Hva blir det byutviklingsmessige grepet i Bjørvika om planene for Deichmann skrinlegges? Jo, det vil være en opera og et kunstmuseum der. Kunstmuseet vil trekke mange turister og også en del Oslo-folk. Men det finnes ingen museer som slår bibliotekene med tanke på besøk. Byrådsleder Raymond Johansen har sikkert rett i at det er andre som sikkert gjerne vil etablere seg på Deichmann-tomta. Et nytt kontorbygg for et multinasjonalt konsulentbyrå?

Vi er mange som har undret oss over at Byrådet har reist spørsmålet om hovedbibliotekets framtid. Hvor alvorlig er dette ment? Foreløpig har de bare sagt at de vil regne nøyere på overskridelsene. Så har noen kommet på banen og stilt spørsmålet om hovedbiblioteket burde ligge et annet sted? Kan det bygges billigere? Svaret på det har vært at det nye hovedbiblioteket har vært planlagt siden midten av 1980-tallet og at det er brukt uhorvelig mye penger på planlegging. Å planlegge et bygg et helt annet sted vil være å kaste bort mange penger. Det er grunn til å ta prøveballongen fra byrådet alvorlig. Å gi byrådet beskjed at vraker de hovedbiblioteket kommer det til å stå igjen som den viktigste saken de huskes for. Vil det være en sak som peker framover, eller som viser et byråd uten visjoner?

Leser jeg Gro Balas rett, så er hun tydeligere i å reise spørsmålet om det trengs noe hovedbibliotek. Skal vi heller satse på filialene? Da ser man etter min mening helt bort fra bibliotekets rolle som byutvikler. Men hva betyr det for bibliotekene?

Nye Deichmann var ment som det nye framtidsbiblioteket i Norge. Et bygg med et innhold som skulle fornye biblioteksbegrepet. Et bygg for en tid da møteplassene mellom mennesker blir færre, der vi står i fare for at sosiale forskjeller øker. En tid med økt digitalisering og dermed økt ulikhet i tilgang til kunnskap. En tid som mer enn noen roper på biblioteket, som framtidas velferdsstats mest moderne institusjon.

At man i Oslo med jevnt nedadgående biblioteksbudsjetter de siste åra, setter opp en motsetning mellom å ha et hovedbibliotek eller filialer – er uakseptabelt.

Publisert i kunnskapspolitikk | 1 Comment »

Flyktninger: FrP i Tønsberg stikker hodet i sanda

november 14, 2015 av larsegeland

hiam Det er lett å forstå av mange mennesker er bekymret for hva det vil bety når antallet asylsøkere i Norge øker så mye som det gjør nå. Har vi boliger nok? Er det mulig å skaffe flyktningene arbeid? Klarer vi å integrere dem slik at de blir en del av samfunnet vårt?

Europa opplever den største flyktningekatastrofen siden tida etter 2. verdenskrig. For Norge er det bare ord, for vi merket lite til krisen den gang. Mens flyktninger i delstaten Schleswig Holstein utgjorde 50 % av befolkningen, sendte Norge folk tilbake i stedet for å ta imot flyktninger. Vårt forhold til flyktningekrise var at mange nordmenn kom tilbake fra land som hadde tatt i mot dem som flyktninger.

Det er klart at det blir utfordrende å ta godt imot flyktningene som kommer. På den annen side er det jo ikke Norge som er i størst krise. Den største krisa er i de landene som flyktningene kommer fra. Krisa er større for de som flykter, enn for oss som tar imot. Når vi nå er opprørt over den blinde terroren i Paris som IS står bak, kan vi kanskje forstå flyktningene som rømmer fra land der de nesten daglig ble utsatt for slik terror.

At vi skulle ønske at det kom færre flyktninger, gjør ikke at vi kan lukke øynene for realitetene. Debattene om hvor mange flyktninger vi kunne ta imot som endte med Stortingets kompromiss om å ta imot 8000 kvoteflyktninger er allerede historie. Langt flere har selv funnet fram og søkt asyl i Norge. Det er ingen vits i å diskutere om man liker at det kommer flyktninger eller ikke. De er her. Vi kan ikke lukke øynene for dette, men må brette opp armene og sørge for at de blir tatt imot på en ordentlig måte. De som har krav på beskyttelse kan ikke sendes andre steder. I Sør-Europa tar de i mot enda flere flyktninger enn Norge. Det gjør også Tyskland og Sverige. Problemet er Polen, Ungarn og andre øst-europeiske land som ikke tar sin del. Omtrent som noen kommuner i Norge.

Når FrP i Tønsberg stemmer mot at kommunen skal øke mottaket av flyktninger, vil de vise en restriktiv flyktningepolitikk. Men det er bare demonstrasjonspolitikk. FrPs integreringsminister er avhengig av at andre partier sørger for at FrPs forslag ikke blir vedtatt i kommunene. Partiet forholder seg ikke til virkeligheten. Mulig at det er vanskelig å skaffe boliger. Mulig at det vil bety en utfordring på helsevesenet. Men nå er vi i en situasjon hvor vi bare må løse dette. Er det bedre at flyktningene blir sittende i midlertidige mottak? Partiet framstår som totalt uansvarlig.

Jeg skjønner at FrP sliter med at det det nå er dem som nå administrerer norsk flyktningspolitikk. De er i ferd med å oppdage at det ikke er så lett. Halvparten av de flyktningene som nå kommer til Norge, kommer over Storskog i Finnmark. Sjøl om det først kom en del syrere, ser det nå ut til at de fleste som kommer er mennesker som ikke har krav på beskyttelse, f.eks. folk med opphold i Russland. Alle partier er enige om at de bør returneres snarest. Det er det FrPs justisminister Anders Anunsen som skal sørge for. Men han får det ikke til. Det er kanskje det største problemet i flyktningepolitikken i dag.

Når Stortinget nå snakker om å få til et bredt forlik om flyktningepolitikk, er det fortsatt FrP som er problemet. Stortingsgruppa vil ikke ta ansvar. De kommer med dårlige forslag. Er det mulig å få til integrering om man bare gir flyktningene midlertidig opphold? Er det realistisk at forholdene i Syria blir slik at de kan returnere i løpet av kort tid? Vil det hjelpe på integreringa å kutte bevilgningene til norskopplæring? Blir det færre flyktninger av å kutte i bistandsbudsjettet til verdens fattige?

SV, AP og mellompartiene mener at flyktningene raskt må få tillatelse til å jobbe. Det er dyrt og ødeleggende for folk å sitte flere år på mottak uten å få jobbe. Det kan imidlertid føre til økt sosial dumping og press på enkelte jobber. Derfor foreslår SV at vi bruker unntaksbestemmelsene i Schengen-avtalen og stopper ny arbeidsinnvandring fra Europa. Slik må vi tenke nytt.

Publisert i asylpolitikk | Leave a Comment »

Momsfrie nyheter – hvor går grensen?

november 11, 2015 av larsegeland

nyheter Klassekampen har skrevet om fagblader som får moms når digitale nyheter skal slippe. I dagens Klassekampen har jeg et innlegg om saken:

Forskere vil ha nullmoms, skriver Klassekampen. Det gjelder Kulturdepartementets forslag om nullmoms for digitale nyhetstjenester. Kulturdepartementets forslag handler om å støtte norsk nyhetsformidling – altså at nettavisene skal få momsfritak på digitale aviser slik det er momsfritak for papiraviser. Det er kanskje først og fremst ment som førstehjelp til en mediebransje som sliter.

Forslaget fra Kulturdepartementet er ikke ment for å få en likebehandling av kunnskapskilder på papir med digitale kunnskapskilder. En slik likebehandling har forleggere, forfattere og bibliotekarer etterspurt i flere år. Problemet har vært at Finansdepartementet har sagt nei fordi man er redd for at det vil koste for mye. Dagens momsfritak på papirbøker, papiraviser og papirtidsskrift koster allerede milliardbeløp. På den annen side har man heller ikke klart å bli enige om en felles lav moms som kunne innebære likebehandling av alle format. Vi har behov for en slik avgiftsmessig likebehandling uavhengig av format.

Kulturdepartementets forslag er å betrakte som førstehjelp til en nyhetsjournalistikk i krise. Dermed er forslaget svært situasjonsbestemt og har lite prinsipielt over seg. Blant annet kommer man opp i problematiske grenseoppganger. Det vil åpenbart omfatte to av de avisene jeg abonnerer på i digital utgave: Tønsbergs Blad og Klassekampen. Men hva med ukeblader og fagtidsskrifter? Hvordan avgrenser man hva som er nyheter? Må det ikke også være fagspesifikke utgivelser som Teknisk Ukeblad? Og hvor gamle kan nyhetene være for å forbli momsfrie? Vil momsfritaket også omfatte arkiv over nyheter slik som f. eks. Atekst?

På vegne av Norsk Bibliotekforening påpekte jeg i budsjetthøringen at mange bibliotek nå forventer at momsfritaket også vil omfatte deler av de kunnskapskildene vi kjøper inn til våre brukere slik som digitale tidsskrifter som bringer nyheter fra ulike forskningsområder og databaser som gir tilgang til gårsdagens nyheter. Vi har behov for like avgifter på papir og digitalt. Når regjeringa nå innfører nullmoms på digitale nyheter, må det i hvert fall omfatte alle digitale nyhetstjenester.

http://www.klassekampen.no/article/20151028/ARTICLE/151029803

http://www.klassekampen.no/article/20151106/ARTICLE/151109920

Publisert i kunnskapspolitikk | Leave a Comment »

Enslig mindreårig asylsøker: Mustafas egen historie – publisert som ebok

november 8, 2015 av larsegeland

Når gutta på brakka i militæret snakker om hvor de kommer fra, så er Mustafa fra Nøtterøy. Medsoldatene kan ikke forestille seg at han har en historie som er helt annerledes enn deres egne trygge oppvekst. Som gutt vokste Mustafa opp i Afghanistan. Han tilhørte folkegruppen hazaraer som ble forfulgt. Derfor bestemte familien seg til å flykte til Pakistan, men Mustafas far og bror ble drept på veien. Mor, lillebror og Mustafa blir boende i Quetta i Pakistan. Mustafa går på skole, men må også jobbe. 12 år gammel bestemmer han seg for å reise til Iran for å jobbe – der er lønningene bedre. haidari

Oppspart kapital går til menneskesmuglere som tar han med på en dramatisk reise til Teheran. Der får han jobb i en liten veskefabrikk. Fra andre flyktninger har han hørt om Europa. Dit vil han – og en ny flukt starter til Tyrkia. Tyrkia er Europa, men ikke helt slik han hadde forestilt seg. Reisen går videre med gummibåt til Lesbos. De blir tatt av gresk politi, som sender dem tilbake til Tyrkia, før de returnerer til Lesbos igjen. Mustafa blir ikke registrert som asylant, dermed kan han reise videre uten redsel for å bli returnert til Hellas. Men det må skje innen 30 dager, eller risikerer han retur til Tyrkia. Det er ikke mulig å komme ut av Hellas så raskt, det betyr at han må gå underjorden. Men han kommer etter hvert til Italia, Frankrike og gjennom Tyskland til Sverige – samt siste etappe til Oslo. En reise som tar over et år..

Det er en dramatisk med lavmælt historie Mustafa kan fortelle. Fra en verden som helt annerledes enn vi kan forestille oss. Reisen blir betalt av veskefabrikanten i Teheran. Hver gang Mustafa kommer over en ny grense, tar han kontakt med Teheran for å bekrefte «at varen er kommet fram» slik at smuglerne kan få betalt. Et slikt betalingssystem er helt nødvendig fordi asylantene ikke kan reise med penger på seg, fordi det kan beslaglegges av politiet eller stjeles av andre.

Mustafas historie ender foreløpig i en bolig for mindreårige asylsøkere i Dueveien på Nøtterøy. Han tar videregående, avtjener miltærtjeneste og begynner å studere. Boka er derfor bare den dramatiske begynnelsen på et liv som har store muligheter foran seg for Mustafa.

Bokas tittel er «Med håpet som billett», forfatterens navn er Mustafa Haidari som har fortalt historien til Tom Brodin. Boka er gitt ut på eBoknorden som er et forlag som støtter forfattere som vil selv-publisere. Forlaget sørger for produksjon av manus i epub-format, de tilbyr redaksjonelle tjenester om du ønsker det, sørger for at boka blir tilgjengelig i ulike e-bok-butikker både innenlands og utenlands. Som forfatter får du et royalty på 60% av solgte bøker – det er ikke dårlig. Sjøl lånte jeg boka via Tønsberg og Nøtterøy biblioteks ebokutlån, men den er også til salgs via Narvesens ebokbutikk, Haugen-Bok, Tanum osv.

Her finner du boka hos Tanum: https://www.tanum.no/forfattere/Haidari,%20Mustafa

Publisert i asylpolitikk | Leave a Comment »

Atomvåpenforbud: Norge, NATO, Russland og Nord Korea mot røkla

november 5, 2015 av larsegeland

To kolleger: Børge Brende og John Kerry (Foto: UD)

Tidligere i denne uka vedtok FNs generalforsamling med overveldende flertall tre resolusjoner mot atomvåpen. 136 av FNs medlemsland stemte for resolusjonen om humanitære konsekvenser av atomvåpen. Det var kun Norge og de øvrige Nato-landene som stemte mot i dårlig selskap med Russland og Nord-Korea!

Dette innebærer en helomvending fra Norge. I 2013 støttet 125 land inkludert Norge en lignende resolusjon som forklarte de humanitære konsekvensene av bruk av atomvåpen, og som gikk inn for et internasjonalt forbud. Det såkalte humanitære sporet mot atomvåpen er et arbeid som Norge tok initiativ til under den rød-grønne regjeringa. Nå har Norge forlatt sine samarbeidspartnere for atomvåpenforbud. Men mostanden vokser likevel!

Utenriksminister Børge Brende forsvarer Norges stemmegiving med at vi er medlem i NATO som bygger på en strategi om mulig førstebruk av atomvåpen. I stedet for et forbud mot a-våpen peker Brende på ikke-spredningsavtalen som skal hindre at nye land får atomvåpen. Den bygger på at andre land sier fra seg retten til å skaffe seg atomvåpen, under forutsetning av at atom-maktene forplikter seg til nedrustning. Men det er det motsatte som skjer: Vi står nå foran en omfattende fornying av atomvåpen som øker spenningen og krever enormt med penger. Ikke-spredningsavtalen er et dårlig verktøy for nedrustning, mens et internasjonalt forbud mot atomvåpen er den mest realistiske veien. Flertallet av verdens land vil ha et slikt forbud. Det kan bidra til å endre stormaktenes atomvåpenstrategi – både Russlands og NATOs. FN-resolusjonen som Norge stemte mot innebar ikke noe krav om at NATO skulle vrake sine atomvåpen i morgen, men den pekte på at det er inhumant å ville ta i bruk atomvåpen til forsvar.

Før sommeren stemte Stortinget ned SVs forslag om å gå inn for et atomvåpenforbud. AP sa den gangen at de ikke ønsket å instruere regjeringa, sjøl om partiets landsmøte var enig med forslaget fra SV. Norges stemmegiving i FN var en konsekvens av Aps stemmegiving i Stortinget. Nå varsler Aps Anniken Huitfeldt at hun vil ta opp FN-saken i Stortinget. Hvis det kan føre til at Norges ære som nedrustningsnasjon fortsatt kan berges, er det positivt.

Publisert i atomvåpen | Leave a Comment »

Ja til fordomsfri debatt om Open Access

november 4, 2015 av larsegeland

Vi trenger en fordomsfri diskusjon om morgendagens publiseringsmodeller. Der er jeg helt enig med Michael Bretthauer og Erlend Hem som skriver i Aftenposten 3.11. Men jeg mener ikke at støtten til open access-bevegelsen er til hinder for dette. Tvert imot trenger vi ytterligere satsing på Open Access.

Det er ikke slik at alternativene er enten kvalitetstidsskrifter basert på abonnement, eller dårlige OA-tidsskrift basert på forfatterbetaling. Det er åpenbart at det er mange juksemakere som lanserer OA-tidsskrift som hverken har god kvalitetskontroll eller lesere, men der formålet bare er å få betaling fra forfattere som vil publiseres. Derfor trengs det kunnskap om tidsskrifter før man betaler ut til mulige røvertidsskrift. Det er ofte en oppgave fagbiblioteket kan hjelpe med.

Det finnes selvsagt også mange abonnementstidsskrift basert på sviktende kvalitetskontroll. Tilbaketrekking av artikler som følge av avslørt juks skjer oftere i disse tidsskriftene enn i OA.

Forskere er avhengig av tilgang til andres forskningspublikasjoner. Den økende digitaliseringa har teknologiske muligheter for økt tilgang, men i praksis skaper økonomiske begrensninger det motsatte. Særlig rammer dette små forskningsmiljøer. Ideen bak open access er en solidaritet som bygger på at vi gir tilgang til vår forskning, mot at vi får tilgang til andres.

Flere og flere utgivere innfører forfatterbetaling i tillegg til abonnement. Det er mye penger og makt i å ha høy status som vitenskapelig publiseringskanal. Det gjør at det er behov for ikke-kommersielle konkurrenter. I tillegg er det behov for kommersielle utgivere som går tungt inn på OA-markedet.

Åpen publisering vil sikkert ikke utkonkurrere abonnementstjenester, men er et viktig supplement som bør bli større. Ikke minst der resultatet av dagens abonnementsordning er at det brukes mer penger på en løsning som stenger allmennhet og forskere ute, enn det samfunnsmessig ville koste om alt ble publisert åpent. Det finnes mange slike eksempler, ikke minst i Norge.

Vi trenger ikke flere tidsskrifter, skriver Bretthauer og Hem. Jo, vi trenger mer konkurranse. Vi trenger bedre tilgang for flere. Vi trenger at forskningsinstitusjoner i Norge har en enda mer offensiv OA-politikk, ikke minst for å styre unna røverne.

Publisert i kunnskapspolitikk | Merket med kunnskapspolitikk | 1 Comment »

Biblioteket er besøksvinner på grunn av daglig biblioteksbruk

oktober 11, 2015 av larsegeland

Folkebibliotekene har fått i oppgave å være lokale debattarenaer og litteratur-hus. Det er en oppgave de har tatt med begeistring. Antallet arrangementer i folkebibliotek har blitt tredoblet de siste åra, fra 9,1 i 2007 til 26.6 ved hver avdeling i 2014. Likevel går besøkstallet går ned i folkebibliotekene, skriver Klassekampen 2.10. Fra at halvparten av befolkningen besøkte folkebiblioteket for noen år siden, er det nå bare 4 av 10.

Det er flott at folkebibliotek – og fagbibliotek – lager arrangementer. Biblioteket skal gi tilgang til kunnskap og formidle i alle sjangre. Ikke bare gjennom papirbøker eller digitalt, men også gjennom forfattermøter, diskusjoner og foredrag. Det er en logisk utvidelse av bibliotekets oppgaver.

Folkebibliotekene har i dag mer enn dobbelt så mye besøk som museene og kinoene. Tar vi med besøkstallet til fagbibliotekene er samlet besøkstall til bibliotekene nesten tre ganger så høyt som kinobesøket. Det skyldes først og fremst det daglige, ukentlige eller månedlige besøket av folk som vil skaffe seg kunnskap og opplevelser gjennom å lese og låne bøker, tidsskrifter eller digitale informasjonskilder. Det er ikke mulig å lage arrangementer som får besøkstall som oppveier denne tradisjonelle bibliotekbruken. Det er denne bruken som gjør at bibliotekene rangeres som den offentlige tjenesten folk er mest fornøyd med.

Jeg er enig med nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre som sier at det ikke behøver å være noen motsetning mellom å satse på arrangementer og å hjelpe folk med å finne informasjon. Arrangementene vil bidra til å vitalisere bibliotekene og ikke minst å sette dem på dagsordenen i media.

Nedgangen i besøk til folkebibliotekene faller sammen med en periode der folkebibliotekene er blitt kommunale budsjett-tapere. Utfordringen nå er derfor ikke å velge mellom arrangementer eller tradisjonell kunnskapsformidling, men å sørge for at kommunene setter bibliotekene økonomisk i stand til begge deler.

Publisert i Bibliotek | Leave a Comment »

« Newer Posts - Older Posts »