Lars Egelands blogg

Bibliotekaren som kom inn fra kulden. Historien om spionen Ruth Werner. Helt eller forræder?

april 8, 2014 av larsegeland

Målet for bibliotekarer er å sikre tilgang til informasjon, å avvise alle former for sensur og fremme best mulig tilgang til informasjonstjenester, heter det I IFLAs yrkestikk for bibliotekarer. Var det et slikt ideal som drev bibliotekaren Ruth Werner alias «Sonja» da hun sørget for at Sovjetunionen fikk hemmeligheten som gjorde det mulig for dem å lage atomvåpen?

Ruth Werner er kanskje den mest vellykkete spionen vi kjenner til. Hvis «vellykkethet» ligger i at hun til tross for en lang spion-karriere aldri ble avslørt av motstanderen? Hvis «vellykkethet» er at hun til sin dødsdag i 2000, – 93 år gammel – politisk og moralsk sto inne for sine handlinger som spion som hun mente bidro til å sikre freden. Historien om hennes liv føres oss gjennom alle de dramatiske hendelsene i det forrige århundret. Hun er fortsatt omstridt. Forslaget om å kalle opp et av bibliotekene i den østlige bydelen Treptow i Berlin etter henne, er sterkt kontroversielt.

Ruth Werner er kjent under flere navn. Hun ble født i 1907 i en velstående jødisk familie med navnet Ursula Maria Kuczynski. Foreldrenes kjælenavn på henne var Ruth. Faren Robert Rene Kuczynski var en kjent intellektuell, en av fedrene til moderne befolkningsstatistikk. Hun vokste opp i en liten villa i Schlactensee utenfor Berlin. Det var et hjem med mye bøker. Da faren måtte rømme til London etter Hitlers maktovertagelse i 1933, tok han med seg halve familiebiblioteket – 20.000 bøker. Fra 1924-26 utdannet Ruth seg til bokhandler, deretter to år bibliotekutdanning. Etterpå fikk hun jobb i Ulstein-forlaget, en jobb hun mistet etter å ha deltatt i en 1.mai-demonstrasjon i 1928. Da grunnla hun Marxistische Arbeiterbibliothek som hun ledet. Hun var medlem av kommunistpartiet og aktiv skribent.

I 1929 giftet hun seg med arkitekten Rudolf Hamburger og fulgte med han til Shanghai. Det var byggeboom i Shanghai og stort behov for arkitekter. De vestlige, eksotiske forestillingene om det fjerne Østen kolliderte med de vriekelige forholdene slik Ruth så dem: «Tiggere preger bybildet, klagende invalider med arm og benstumper, barn med store åpne sår, mange blinde, hårløse og med ødelagte hoder» skrev hun i et brev til foreldrene. Årlig ble likene av 30.000 som var døde av sult, samlet inn fra gatene. I motsetning til dette sto selskapene, bridge- og kino-kveldene til de europeerne. Særlig foraktet Werner kvinenne som «absolutte luksusdyr uten vitenskapelige eller kunstneriske interesser». Men det gjaldt ikke alle. Ruth ble venninne med den amerikanske venstreorienterte feministen Agnes Smedley. Gjennom henne ble hun kjent med Richard Sorge som vervet henne som spion for sovjetiske GRU. Sorge var fra Baku i dagens Aserbadsjan, men av tysk avstamning. Ruths oppgave ble å samle informasjon og holde kontakt med den kinesiske kommunistiske frigjøringsbevegelsen. Etter to år ble hun brakt til Moskva for å lære spionhåndverket grundig. Sønnen Michael ble brakt til svigerforeldrene i Tsjekkoslovakia. Deretter var hun GRU-spion i Mansjuria. I 1936 fryktet GRU at hun kunne bli avslørt og beordret henne til Polen. Hun ventet da barn med sin russiske føringsoffiser med dekknavnet Ernst.

Ruth Werner sammen med ektemannen og sønnen Michael i Shanghai

På slutten av 1938, før Tysklands angrep på Polen, dro hun sammen med ektemannen til Sveits under navnet Ursula Schulz. Der etablerte hun en hemmelig radiosender og rekrutterte folk til motstandsarbeid i Tyskland. Hennes kontakt var ungareren Sandor Rado som under dekknavnet Dora var sentral i den legendariske motstandsgruppa Rote Kapelle. Hun ble også kjent med den engelske spaniakjemperen Len Beurton I følge Beurton var det kjærlighet ved første blikk, i følge Ursula var det en „plikt til kamuflasje“. I følge hennes selvbiografi (Sonjas rapport fra 1977) var hun involvert i et trekantdrama. Det var Rolf Hamburger og føringsoffiseren Ernst som hun elsket. Men et ekteskap med en engelskmann ville gi henne engelsk pass. Derfor giftet Ruth og Len seg i 1940. Så ille kann de ikke ha vært, for de forble gift i 50 år.

Ruths oppdrag var å etablere en britisk gren av Rote kapelle. Hennes foreldre var nå i England, og hun flyttet inn i et landsted de leide i Oxford. Selv arbeidet faren ved London School of Economics.

I England befant Klaus Fuchs seg. Han var tysk emigrant med bakgrunn i den kommunistiske ungdomsbevegelsen. Nå var Klaus et ledende medlem i det britiske atomforskningsprogrammet, motstykket til det amerikanske Manhattan-prosjektet. I 1941 da tyskerne sto foran Moskva, oppsøkte Fuchs sin gamle venn Jürgen Kuczynski – Ruths bror – med beskjed om at han hadde informasjon å dele. Saken ble overlatt til Ruth. Hennes dekkhistorie var bedre, og hun bodde i Oxford ikke langt fra Birmingham der atomprosjektet holdt til. Fuchs hevdet selv at han ikke visste hvem Sonja – „the girl from Banbury“ var før mange år seinere. Fuchs fortalte til den øst-tyske spionsjefen Markus Wolf at alle han var i kontakt med virket redde, unntatt Ruth.

Ruth – under dekknavnet Sonja – holdt kontakt med Fuchs fram til 1944 da han ble overført til Los Alamos-prosjektet i USA. Bare på et møte i 1943 overrakte Fuchs 300 sider med utregninger og tegninger. Bare timer seinere var det underveis til russiske kontakter i London eller via radio til Moskva.

Ruth Werner, 1945

Det angloamerikanske atomvåpenprosjektet som Fuchs var knyttet til hadde som oppdrag å slå nazistene i atomkappløpet. Mot slutten av krigen ble det likevel klart at motpartene ikke ville bli det tapende Tyskland, men Sovjetunionen. Sovjetunionen var ikke så langt bak i teoretisk forskning om atomvåpen, som vestmaktene trodde. Det skyldtes ikke minst informasjonen som Fuchs overrakte Ruth fra Birmingham-perioden. Fuchs har i ettertid hevdet at han aldri informerte om kollegenes arbeid, bare sitt eget i tillegg til at han informerte om status i tysk atomvåpenutvikling som han ble holdt orientert om av engelsk etterretning.I tillegg har man ment at det også var en russisk kilde i selve Los Alamos-prosjektet. De fleste historikere synes å mene at informasjonen fra Fuchs/Werner påskyndte de russiske atomvåpnene med flere år, selv om andre hevder at russerne ble hemmet i sin egen forskning gjennom å bli for opptatt av hva engelskmennene og amerikanerne gjorde. Men det er ingen tvil om at infiltreringen av det britiske atomprogrammet var det største kuppet i spion-historien.

I 1999 ble dokumenter fra det amerikanske Venona-prosjektet offentliggjort. Venona var en forløper for dagens National Security Agency og gjorde omtrent det samme som Edward Snowdon nå har avslørt. Dokumentene viste at Ruth Werner ikke bare hadde kontakt med Klaus Fuchs, men også Melita Norwood som også arbeidet på atomprosjektet. Venona-dokumentene viste også at Ruth var føringsoffiser for en offiser i RAF og en spesialist på ubåtradar. Ruth lyktes til og med å tappe den amerikanske etteretningen som hadde et prosjekt for å rekruttere tyske emigranter til fallskjermjegere til Tyskland. Dermed sørget hun for at flertallet av fallskjermjegerne var kommunister med lojalitet mot Moskva. I tillegg brukte hun sin egen familie. Faren hadde kontakter høyt oppe i Labour-partiet, bl.a. sir Stafford Cripps som var minister for flyproduksjon. Broren Jürgen, var spesialist for bombemål i det britiske fly-ministeriet. I 1944 ble han utnevnt til oberstløytnant med arbeid i Kontoret for Strategisk bombing. Her brukte han sine kunnskaper som økonom og statistiker. Bombemålslistene som var laget i noen få eksemplarer til Eisenhowers stab, havnet også i Moskva. Han arbeidet også med å anslå tysk krigsproduksjon sammen med kjente navn fra etterkrigstida som John Kenneth Galbraith og Paul Nitze.

Det var avsløringer gjennom Venona-prosjektet som sørget for at Klaus Fuchs ble avslørt og arrestert i 1950. Ruth Werner var imidlertid angitt til MI5 allerede i 1947, men klarte å prate se ut av forhørene. Engelskmennene visste at hun hadde vært russisk spion i Sveits, men trodde hun hadde sluttet. I februar 1950 da rettsaken mot Fuchs begynte, reiste Ruth sammen med barna på ferie til Berlin . Hun vendte aldri tilbake.

I Shanghai hadde Ruth ikke bare blitt vervet som spion. Hun ble også god venn med Roger Hollis, som seinere ble generaldirektør for den britiske etteretningstjenesten MI5 fra 1956-65. Dette vennskapet skulle vise seg å bli skjebnesvangert, i hvert fall for Hollis. I 1946 hoppet russeren Igor Gouzenko av og avslørte en rekke ledetråder til sovjetiske agenter i vest. Han påsto at det fantes en muldvarp i MI5 kalt Elli. Elli skulle være „den femte mann“ i spionringen Cambridge five med Kim Philby, Burgess, Maclean og Blunt. På 1960 og 70-tallet var det mye diskusjon om Hollis var Elli. Det ville i så fall forklare hvorfor Ruth ikke ble avslørt til tross for flere tips. Ruth bodde mindre enn to kilometer fra Hollis utenfor Oxford.

I Berlin fikk Ruth jobb i det øst-tyske «Amt für Information» inntil hun på midten av femtitallet, fikk sparken for «manglende vaktsomhet». Hun hadde glemt å lukke døren til en safe da hun forlot jobben på kvelden. Da begynte hun som forfatter og utga flere barnebøker. I 1977 utkom selvbiografien «Sonjas Rapport» som ble en bestseller. Der skriver hun imidlertid ikke noe om sin rolle i forhold til Fuchs, som fortsatt levde. Det beskriver hun først i den engelske utgaven som utkom i 1991.

I november 1989 steg den over 80-årige damen nok en gang fram på den politiske scenen. I Berlins Lustgarden snakket hun til titusener frammøtte om sin tro på en human sosialisme etter murens fall. Hun hadde vært en sterk tilhenger av den russiske glasnost. Hun ble skuffet. – Vi fikk ingen gjenforening, men en overtaking. Fellesskapet er borte, i det nye Tyskland er det hver mann for seg, sa hun i et intervju i 2003 (Moss,2003).

I et intervju i 1993 (Moss, 1993) hisset hun seg opp over engelske aviser som påsto at hun hadde vært KGB-spion. – Det var jeg aldri, sa hun. KGB samarbeidet med Stasi som hun hatet. Hun hadde aldri tilhørt KGB, derimot Den røde Arme. Det ble bekreftet ved bisettelsen i juli 2000 da en utsending for den russiske føderasjonen talte og kunne fortelle at hun egentlig var oberst i Den Røde Arme.

Ruth Werner må ha vært en modig og kaldblodig kvinne. I Kina risikerte hun livet, i England langvarig fengselstraff. Den største trusselen var kanskje likevel Stalin. Nesten alle hennes kontakter i russisk etterretning falt som offer for Stalins utrenskninger. Richard Sorge som rekrutterte henne, ble henrettet i Sovjet etter en spionutveksling der han slapp ut av japansk fangenskap. I 1960 møtte Ruth igjen Sandor Rado som hun arbeidet sammen med i Sveits inntil annen verdenskrig. Han hadde tilbrakt etterkrigstida i Gulag. Stalins død i 1953 hindret trolig deportasjon til fangeleirene av mange jøder, kanskje også Ruth og hennes bror Jürgen. I et notat fra 1953 ber britiske MI5 om at MI6 overbringer beskjed til Jürgen Kuczynsky, Ruth og hennes ektemann Leon Beurton om at de ikke behøver å frykte noen ting ved å henvende seg til britene eller komme tilbake til England. MI5 antar at de er bekymret over Stalins forfølgelser. Stalin hadde satt i gang en kampanje mot sionisme og særlig utsatte var kommunister med borgerlig jødisk bakgrunn. Sjøl sa Ruth Werner dette etter avsløringene av Stalins forbrytelser på den 20. Sovjetiske partidagen i 1956: Det var ikke alltid lett å skille mellom ærlige kameraters feil og handlingene til vår imperialistiske motstander. Med så mange skyldige, kunne det nok skje at også uskyldige ble rammet. Vi trodde det var ærlige feil. Men jeg trodde på Stalin». Selv så Ruth Werner en tråd i sin livshistorie: kampen mot fascismen og for kommunismen. – Jeg løy aldri, men jeg fortalte heller ikke hele sannheten, sa hun i 2003.

Som bibliotekar fikk hun ingen lang karriere. Men dilemmaene hun opplevde i sitt liv kan i mindre målestokk være problemer bibliotekarer kommer bort i, i sitt arbeid. Hvor går grensene for hva slags informasjon som skal deles med andre? Forræder eller helt? Det diskuteres fortsatt – på samme måte som for Edward Snowdon.

Kilder:

Binder, Joe: Ruth Werner 1907-2000. Nettstedet Jewish Womens Archive. http://jwa.org/encyclopedia/article/werner-ruth

Exleben, Hans: Laudatio für Ruth Werner. Webside datert 2008, nedlastet 18.2.14: http://www.dielinke-treptow-koepenick.de/partei/themen/antifaschismus/texte/laudatio_fuer_ruth_werner/

Fischer, Benjamin B: Farewell to Sonia, the Spy Who Haunted Britain I: International Journal of Intelligence and Counter Intelligence, 15; 61-70, 2002.

Karny, Thomas: “Sonya” – Stalins beste Spionin. Wiener Zeitung 11.5.2007: http://www.wienerzeitung.at/themen_channel/wz_reflexionen/kompendium/101753_Sonja-Stalins-beste-Spionin.html

Lee, Sabine: The spy that never was; Intelligence and National Security, 17:4, 77-79.

Moss, Norman: “Sonya” explains. Bulletin of the Atomic Scientists, July/august 1993

Werner, Ruth: Sonjas rapport. Berlin: Verlag neues leben, 1977.

Werner, Sonja: Sonyas report. London: Chatto & Windus, 1991.

+ diverse artikler fra tysk Wikipedia.

Artikkelen sto i Bok og Bibliotek nr 2 2014

Publisert i Bibliotek, historie | 1 Comment »

Utred ny Kanalbru!

mars 20, 2014 av larsegeland

En utredning om ny veiløsning i Tønsberg må også omfatte det såkalte Kollektiv/sykkelalternativet med ny Kanalbru parallelt med den gamle og forbindelse via Ringvei øst til Kilen. Dette foreslo SV på vegne av SV, Sp og FrP da bystyret i Tønsberg behandlet høringsuttalelse for Konseptvalgutredning onsdag. Samme kveld foreslo Felleslista SV/Rødt på Nøtterøy det samme i formannskapsmøte der.

En bro fra Kaldnes til Korten vil være svært konfliktfylt i forhold til fuglereservatet på Kilen og i forhold til Tønsbergs kulturlandskap. Det er vanskelig å tenke seg en bro med bråkete trafikk som krysser fjorden og ødelegger inntrykket av Nordbyen og Slottsfjellet.

En løsning med ny Kanalbro vil være vesentlig billigere enn en Byfjord-krysning. Den vil kunne gjennomføres vesentlig mye raskere og vil sammen med en sterk satsing på utbygging av kollektivtrafikk og ekspress-sykkelveier, være et godt alternativ. Gjennomgangstrafikken fra Nøtterøy kan sluses ut via Ringvei Øst, til Kilen og deretter via Frodeåstunnelen til Kjelle.

En helhetlig veiløsning skal etter SVs mening bygge på at biltrafikken ikke skal øke. Derfor er det ikke nødvendig å bygge større veikapasitet, men kun å bygge ut for at kollektivtrafikken skal komme raskt fram sammen med syklende og gående.

Vi oppfordret H, AP og KrF til å slutte seg til dette tilleggsforslaget slik at man ikke bandt seg til en Korten-krysning, men også tok med ny Kanalbru videre. Det lyktes ikke og det beklager vi sterkt. De bør tenke seg om på nytt. Når saken seinere kommer til Fylkestinget vil SV igjen foreslå å gå videre med en utredning av ny kanalbro. Er det håp om at AP, H, KrF og V

Publisert i Tønsberg, vei | Leave a Comment »

Ny kanalbru må også utredes

mars 18, 2014 av larsegeland

Det er store konflikter knytta til bro eller tunnel fra Kaldnes til Korten, derfor må også alternativet med å bygge ny Kanalbro ved siden av dagens utredes videre. Det mener SV i Tønsberg. Når KVU-en blir behandlet i Bystyret på onsdag vil partiet fremme forslag om dette.

En tunnel under byfjorden vil ikke kunne brukes av gående og syklende. Veivesenet hevder at en ny bro med to felt kan bli like attraktiv som dagens gangbro. Det ligger likevel an til konflikter i forhold til fuglereservatet, bebyggelse og kulturlandskapet. Det er derfor tvingende nødvendig at Veivesenet også planlegger videre en ny kanalbro, bruk av ringvei Øst og Frodeåstunnelen. Det er da snakk om en ny bro for kollektivtrafikk.

SV har vært enig med KrF, H og AP om å avvise Vestfjordforbindelsen som ikke vil avlaste Tønsberg sentrum for trafikk, men tvert imot bidra til økt biltrafikk. SV mener at en Smørberg-løsning er en Vestfjord-light-løsning med de samme negative konsekvensene. SV er livredde for at Høyre vil bruke KVU’en til å gjennomføre en veipakke som den befolkningen tidligere har sagt nei til, dvs en veipakke med lite kollektivtrafikk og med økt trafikk som resultat. Dessverre har SV ikke fått de andre partiene med på noen av sine forslag om bilrestriksjoner, kollektivtrafikk, sykkel og gange. Derfor vil SV fremme en egen pakke med forslag i Bystyret.

Publisert i Tønsberg, vei | 1 Comment »

Det beste kultur og kunstpartiet?

mars 14, 2014 av larsegeland

SV skal bli det beste kultur og kunstpartiet, sa Bård Vegar Solhjell da SV hadde tromlet sammen 120 mennesker til kulturkonferanse på Stortinget i dag. 80 % var folk som representerte deler av kulturlivet, resten var SVere fra hele landet.

– Det beste kulturpartiet? Mitt naturlige oppfølgingsspørsmål må være: For hvem? SV kan ikke bare ha en god kulturpolitikk i forhold til andre partier, men vi må ha en god sosialistisk kulturpolitikk. Det betyr for eksempel at vi må være opptatt av å gi demokratisk og lik tilgang til kultur, kunnskap og opplevelser for alle. At vi selvsagt skal være opptatt av at kunstnerne skal ha gode levekår, men at vi også må være opptatt av at eiendomsretten til kunst og kultur ikke skal eies av noen få, men være mest mulig åpen.

Dag Larsen sa ved avslutningen av konferansen at han var lei av at at kulturen ble instrumentalisert, dvs at kultur er bra for sysselsetting, næringsliv osv. Kultur er bra for folk, – det holder. Det minte meg på at jeg engang var på et museum om nazistenes helse- og fritudspolitikk. Museet lå på Prora som var et svært såkalt Kraft-durch-Freude-anlegg nazistene bygde. Nazistene ville gi folk ferie for at de skulle trene, holde seg sunne slik at de kunne jobbe hele livet, – man ville unngå å ha en pensjonsalder. Mennesket ble gjort til et instrument for næringsliv og produksjonsliv. Slik skal det selvfølgelig ikke være – målet med mennesket er at mennesket skal ha det godt, leve et meningsfylt liv. Kultur bidrar til at mennesket har det godt.

Konferansen startet med en debatt om kulturens grunnmur – folkebibliotekene og kulturskolene som har tapt terreng under Kulturløftet 1. Årsaken er at disse grunnleggende kulturinstitusjonene drives av kommunene. Men det er ikke bare kommunene som har svikta folkebibliotekene. Det har også Staten. Jeg har ingen tro på øremerkede midler til folkebibliotekene utover reine forsøksmidler. Men jeg har sterk tro på at Staten bør bygge en digital infrastruktur for folkebibliotekene, med tilgang for alle til digitale kilder. Kristenn Einarsen som er leder av Forleggerforeninga trakk fram bokhylla.no som Nasjonalbiblioteket driver. Han må nesten være den eneste som er fornøyd med den tjenesten som gir så dårlig tilgang at tjenesten hverken truer forlagene eller de forlagseide bokhandlerne, samtidig som forlagene får utrolig bedt betalt av Nasjonalbiblioteket. Vi må ha større ambisjoner enn dette bokhylla.no.

Anne Marit Godal fra Store Norske Leksikon pekte på at den rød-grønne regjeringa ikke klarte å berge dette leksikonet, det ble gjort av Stiftelsen Fritt Ord. Godal mente at vi i alt for stor grad snakka med de etablerte institusjonene som alltid har egne interesser. Jeg er enig. Jeg trur for eksmepel at Forleggeforeninga ikke er en naturlig partner for å utvikle en sosialistisk kulturpolitikk. Torgeir Waterhouse fra DigIT etterlyste en sterkere digital satsing, mens Einarssen fra Forleggerforeninga minnet om at vi måtte ha momsfritak på ebøker. Det siste illustrerer godt at vi ikke klarer å tenke nytt. En ebok er en digital utgave av en papirbok, mens den viktige digitale innholdsutviklinga er bare digital og omfatter tekst, bilder, film, lyd. Vi bruker i dag mer penger på et momsfritak på papirinnhold enn vi gjør på hele det norske bibliotekvesenet. Bokbruken går bare svakt tilbake, men digital innholdsbruk øker kraftig. Er det riktig bruk av penger å bruke 15 milliarder på momsfritak der en stor del går til ukeblader og engelskspåklig innhold? Jeg har tatt til orde for en bred kulturmoms på 8 prosent, den bør være så bred at den omfatter mer enn dagens papirbøker og ebøker, slik som digitale verker som ikke utkommer på papir og som inneholder andre ytringsformer enn bokstaver. Og så mener jeg at man burde utfordre EØS ved å øremeke momsfritaket til norskspåklige ytringer. For det var hele bakgrunnen for at vi fikk dagens momsfritak på papir, nemlig å beskytte et utsatt språks litteratur og kultur.

Debatt mellom Torgeir Waterhouse i DiGit, Kristenn Einarsson i Den norske forleggerforening og Anne Marit Godal i Store norske leksikon.

Historisk sett har venstresida og arbeiderbevegelsen i Norge vært forholdsvis lite opptatt av bibliotekene, til forskjell fra våre nordiske naboland. Bibliotekene har blitt forsvart av velmenende borgerlige kulturpolitikere som har villet spre borgerlig dannelse til folket. Biblioteket er nærmest en sosialistisk oppfinnelse, der alle får lik tilgang og mulighet til å utvikle evner, ferdigheter og opplevelser. Derek Hall skriver i boka The Rise of the Green Left (Pluto Press, 2010) at kampen for folkebibliotekene og en informasjons-delingskultur må være en av de 7 prinsippene han stiller opp for et felles program for økososialistiske partier I verden. SV bør bli folkebibliotekenes viktigste forkjemper!

Publisert i Kultur, kunnskapspolitikk | Leave a Comment »

Turistbesøk på Svalbard – de kalde kysters land

mars 12, 2014 av larsegeland

Svalbardturen var en bursdagsgave til kona mi. En bursdagsgave også jeg gledet meg til. Opprinnelig var planen at vi skulle reise fredag morgen, bo på Fangstmannshotellet og reise lørdag til «Båten i isen». Det er en seilbåt som ligger innefrosset inne i Tempelfjorden, ca 60 km fra Longyearbyen. Men nå lå båten til kais i Longyearbyen. Februar hadde vært gjennomsnittlig 15 grader varmere enn normalen, og det var ikke sjøis. Om vi hadde hatt en like stor økt gjennomsnittstemperatur på Østlandet hadde vi hatt full sommer i februar! Willem Barents som oppdaget øyguppa i 1596 gav den navnet Spitsbergen etter de spisse fjellene. Seinere kom det norrøne navnet Svalbard i bruk. Det betyr landet med de kalde kystene, som altså denne vinteren ikke var så kalde likevel. Vi hadde stort sett et par minusgrader de dagene vi var der. Det var behagelig, sjøl om det jo også hadde vært spennende å oppleve ordentlig polar-kulde.

Vi bestilte hotell og tur i august. Før jul fikk vi beskjed om at vi måtte være minst to par for at turen skulle bli gjennomført. Det var ingen som hadde bestilt tur til lørdag, men et par hadde bestilt på fredag. Turen vår ble derfor flytta til fredag. Da vi kom opp fikk vi beskjeden om at det ikke ble tur til Båten i isen, men til Isfjord Radio i stedet. Det var nesten dobbelt så langt – 100 km. Det bekymra kona mi som har problemer med beina og som var skeptisk til å sitte så lenge på en skuter. Hvor lang tid tar egentlig en skutertur på 100 km? Det var det ikke greit å få noe svar på. – På snøskuter kjører du opp til 100 km i timen sa en bekjent av meg fra Finnmark. Mer realistisk er det å regne med en gjennomsnittshastighet på 25-30 km/t inkludert stopp. Jeg kjørte aldri raskere enn 60 km/t, men likte meg best mellom 40 og 50 km på flat mark.

Fredag ble en slitsom dag. Vi våkna klokka 5 i Tønsberg, tok toget klokka seks, fløy halv ti med Norwegian, landa 12.25 i Longyearbyen, tok flybussen til hotellet, rusla rundt i byen og spiste lunsj på Kroa. Klokka 5 møtte vi guiden som viste seg å være en ung mann fra Nøtterøy som var speiderkamerat av nevøen min. Ellers var det et ungt par med en kar fra Jæren og ei jente fra Australia. De skulle kjøre hver sin skuter, vi kjørte en sammen. Det tok tid med litt prosedyrer og papirer, så vi kom oss først av gårde halv sju. Da var det blitt mørkt, men det gikk greit bortsett fra at det ikke var så mye natur å se. Nordlys var det dessverre heller ikke, men etter hvert ble det stjerner. Bortimot kl 23 var vi på Isfjord Radio på Kapp Linne nord på Nordenskiøldkysten, vest på Nordenskiøldland. Der ventet deilig middag og en flaske Isfjord Radio-rødvin. Det var godt..

Isfjord radio ble opprettet i 1933. Bakgrunnen var de vanskelige is- og værforholdene som kunne skape problemer for skipsfarten til gruvebyene i Isfjorden. Et sovjetisk skipsforlis var den utslagsgivende årsaken og en bemannet radiostasjon med et fyrtårn var på plass i 1930-åreneI dag er stasjonen automatisert og fjernstyrt fra Bodø radio og Basecamp Spitsbergen leier bygningene av Store Norske Spitsbergen Kullkompani.

Vår guide – Oskar Birkeland – lar vår australske medreisende inspisere geværet. gevær må man ha med over alt – om man skulle treffe på isbjørn.

I mellomkrigstiden stod det her et hovedbygg, en brakke, en smie, et lagerbygg og et båtnaust. Det ble overdratt til Staten i 1933. Da Svalbard ble evakuert i 1941ble byggene revet eller brent. Rett etter at krigen var over ble radiostasjonen gjenoppbygd på samme plass som før. I 1957-58 ble stasjonen utvidet med et nytt hovedbygg og et nytt generatorrom.

Lørdag starta med at vi gikk ut på pynten nedafor radiostasjonen. Der sto det en selvskuddkasse for isbjørn. De ble gjerne utplassert på værharde steder der de ikke ble fylt av snø og is. Ideen er enkel: Et avkutta gevær med en tråd fra avtrekkeren til isbjørnåtet. Når isbjørnen stakk hodet inn for å ta åtet, gikk skuddet av.. Isbjørnen ble fredet fra 1973. Nå er det klimaendringene med smeltende sjøis som er den største trusselen mot isbjørnen. Det er på isen han finner maten, f eks sel. Når vi sto ved vannet dukket det også opp sel i det åpne vannet.

Snøskuterturen gikk først til Russekeila som er en 2 km bred bukt nord på mellom Isfjord Radio og Kapp Starostin. Her har Longyearbyen Jeger og fiskerforening en hytte, men opprinnelig har det vært en fangsthytte her der den mest berømte russiske fangstmannen er Ivan Starostin hadde 39 overvintringer. Femten av disse var i ett strekk. Han visste hva han gjorde han han etablerte seg her: Linne-elva renne ut i bukta, bare 3 km oppe i elva starter Linnevannet som er den eneste med sjø-ørret på Svalbard.

Isbre

Deretter gikk turen gjennom nydelig Svalbard-natur. Været skiftet kontinuerlig. Grå himmel ble avløst av solglimt og blått lys. Om natta hadde det snødd så det var vanskeligere å kjøre, og i en bakkehelling kom jeg ut av sporet, satt fast og skuteren veltet. Vi fikk den opp igjen og ut av løssnøen.

Vi kjører forsiktig for ikke å skremme reinsdyret som står og ser på oss

Lenin og meg i Barentsburg

Etter ca tre timers tur kom vi fram til den russiske gruvestasjonen Barentsburg der det ble nydelig russisk lunsj med soljanka-suppe, fisk og kjøttpålegg og en porsjon kjøtt og ris. I hvert fall utvendig hadde Barentsburg fått en ansiktsløfting siden siste jeg var der, for ca 8 år siden. Rart å tenke på at på 1960-tallet var det de norske som misunte russerne at de bodde i en by der det var godt med mat, gode boliger, kulturtilbud og sogar en svømmehall. Nå samler nordmennene i Longyearbyen inn klær til russerne i Barentsburg. Dvs russere: De fleste ansatte er ukrainere..

Etter lunsj bar det videre langs kysten. Det ble litt kjøring opp bakker og ned. Et par ganger gikk bakken bratt nedover mot sjøen så det så ut som vi skulle ende i havet, så viste det seg at det var en bred strandkant likevel. De siste to milene mot Longyearbyen skiftet været. Det ble tett snøvær så alt ble hvitt. Snøen la seg på vindskjermen og visiret på hjelmen og det var vanskelig å se. Men det gikk det og, og vi var framme i Longyearbyen ved 18-tida.

I Longyearbyen hadde det vært solfest. 8. mars er ikke først og fremst kvinnedagen, men Soldagen, dagen da sola kommer tilbake til byen. Fullt opp av arrangementer for barn og unge, revy på kvelden og konsert med Dum-dum-boys som hadde kommet med samme fly som oss dagen før. For oss blei det middag og en tidlig kveld.

De neste dagene brukte vi til turer, handling, kafebesøk og ikke minst besøk på museet og folkebiblioteket. Tirsdag reiste vi hjem, dessverre ikke med Norwegian som har en direkte rute til Oslo. Vi dro med SAS som mellomlandet i Tromsø. Der ble det nesten tre timers ufrivillig opphold i påvente av et uthvilt flymannskap som kom med forsinka fly sørfra.

Da vi satt på Fangstmannshotellet og venta på at flybussen skulle gå, kjøpte kona mi en bok om klima og turisme til meg. Det var dessverre ikke oppløftende lesning. De turistene som sier de er opptatt av miljø, er de som forårsaker mest klimautslipp…

Praktiske tips

Overnatting i Longyearbyen

Vi bodde på Fangstmannshotellet, eller Basecamps Trappers Hotell. Det ligger midt i sentrum av Longyearbyen. Det er et rustikt hotell der rommene er innredet som gamle fangstmannshytter. Basecamp Spitzbergen er også en stor tur-arrangør og driver bl.a. Båten i Isen og Isfjord Radio. http://www.basecampspitsbergen.no/hotell/longyearbyen

Rommet vårt på Fangstmannshotellet

Siden det ikke var plass på Fangstmannshotellet da vi kom tilbake fra Isfjord Radio, fikk vi rom på Svalbard Hotell som ligger rett over gata. Det er et lite hotell, helt nytt og moderne med svært hyggelige rom. Hvis man ikke vil betale for det rustikke miljøet på Fangsmannshotellet og like gjerne ønsker noe helt moderne, er Svalbard Hotell et alternativ. De driver også Svalbard Lodge som er små leiligheter. Frokost får du i Svalbar som ligger i første etasje på Svalbard Lodge, snause 100 meter fra Svalbard Hotell. http://www.svalbardboking.com/Overnatting/Svalbard-Hotell

Radisson-hotellet eller Polarhotellet ligger ca 300 meter fra sentrum. Et ganske tradisjonelt Radisson-hotell for de som liker det. http://www.radissonblu.no/hotell-spitsbergen

Radisson-hotellet – Polarhotellet

I næringsområdet nede ved kaia ligger Mary Anns Polarrigg http://www.polarriggen.com/. Sjøl om avstandene er små, så ligger det litt utafor sentrum. Enkel og grei innkvartering.

Nybyen

Øverst oppe i Nybyen ligger gjestehuset 102. Nybyen ble bygget i årene etter krigen for å huse gruvearbeidere. Gjestehuset er en av de gamle boligblokkene. Det er sikkert et greit alternativ, men ligger såpass langt fra sentrum i Longyearbyen at det blir en liten ekspedisjon å gå ut og ta en øl på Kroa. http://www.svalbard.net/no/Gjestehuset-102

Det er Solfest i Longyearbyen når sola skinner på den gamle sjukehustrappa 8. mars

Hva kan man gjøre i Longyearbyen?

I bydelen Skjæringa – mellom Sysselmannen og kirka og Huset ligger kirkegården som ikke lenger blir brukt

Longyearbyen er ikke stor, og det er ikke alt for mye å gjøre. Museet er absolutt verdt et besøk. Det ligger nede mot fjorden i bygget som også huser UNIS, Universitetsstudiene i Svalbard og Norsk Polarinstitutt. Flotte utstillinger, sjøl om jeg nok synes at Svalbard har mange spennende historier både om gruveslusker, fangstmenn og polarekspedisjoner som de kunne gjort mer ut av!

UNIS og Svalbard Museum

Longyearbyen Folkebibliotek som ligger i 2-. etasje i Lompen-senteret er også verdt et besøk, ikke minst for å se på den flotte Polarsamlinga som finnes der!

Ellers er det minst 5 sportsbutikker, en butikk med lærvarer, et par andre gavebutikker i tillegg til Svalbardbutikken som er stedets COOP-matbutikk med mye annet. Ikke minst er Nordpolet samlokalisert med Svalbardbutikken. Her kan du kjøpe øl, vin og brennevin til priser som er lavere enn tax-free-butikken på Gardermoen. Det er kvote på kjøp av brennevin og øl, og du må ha med billetten din for å få påført hvor mye du kjøper. Du kan kjøpe en kasse øl og en flaske brennevin pr måned. Kvoteregelen ble innført for å regulere arbeidsfolks drikkevaner. Siden funksjonærene drakk vin, kan det kjøpes uten begrensninger.

Sjøl om du bruker lang tid på både museum og butikker, er det ikke mulig å bruke mer enn en dag. Longyearbyen er derfor først og fremst en base for aktiviteter utafor byen: Hundesledekjøring, guidete fotturer, snøskuterturer. Overnattingsturer slik vi tok til Isfjord Radio er det nok nødvendig å bestille på forhånd. Andre turer lar seg ordne når du er i byen. Men vær forberedt på at billig er det ikke.

Midt i gågata mellom Svalbardbutikken og Lompen-senteret står Gruvebusen.

Spisesteder

I samme bygning som Basecamp Fangstmannshotellet ligger Kroa. Et attraktivt spisested der du gjerne må bestille bord om du skal få plass om kvelden. Like god mat – og billigere – var det egentlig på Svalbar som ligger 100 meter unna. I Lompen-senteret er det Thai-restaurant som serverer god mat om dagen, men som ikke er åpen på kvelden. Der er det også en kafe som serverer lunsj, samt Karlsberger Pub. Funken – funksjonærmessa – som ligger halvveis mellom Longyearbyen og Nybyen har også en restaurant med fransk kjøkken. Den var stengt når vi var der. Det gamle forsamlingshuset som bare heter Huset, har også restaurant som ligger øverst i dalen med en litt drøy avstand å gå.

Huset

Polarhotellet har en pub som serverer mat i løpet av dagen og en restaurant for kvelden.

Utstyr

Skal du på snøskutertur får du utlevert støvler, skuterdress, balaklava og hjelm samt votter. Det betyr at du ikke trenger å ha med deg spesielle skuterklær utover godt varmt ull-undertøy ( som du selvsagt også får kjøpt i alle sportsbutikkene i Longyearbyen). Til skuterturen kan det være greit å ha med en liten sekk som du kan ha bak på skuteren.

Den gamle Sysselmannsgården med anlegget for å ta i mot kull fra taubanen i bakgrunnen. Anlegget er ikke lenger i bruk – det er ikke lenger gruvedrift i Longyearbyen, bare i Svea.

Longyearbyen har det du trenger, både sykehus og kulturhus

Publisert i reisebrev, Svalbard | Leave a Comment »

Elektrifisering av Utsirahøyden: Glideflukt fra Høyre

februar 24, 2014 av larsegeland

Etter å ha vært tøffe i trynet i forrige stortingsperiode er Høyre i full fart bort fra forpliktelsen om elektrifisering av Utsirahøyden. Elektrifiseringa lå til grunn for Klimaforliket. Dette er investeringer i oljefelt som skal produsere olje i 50 år. Å drive feltet med forurensende gasskraft øker norske klimautslipp med 2%. Det er betydelig, når målet er en kraftig kutt. Høyres miljøminister Sundtoft gjentar til det kjedsommelig at klimaforliket ligger fast. Hvordan det skal ligge fast om klimautslippene øker i Nordsjøen, har hverken hun eller andre noen forklaring på. Den nye regjeringa har i tillegg forplikta seg til å skjerpe klimaforliket. SV med Heikki Holmås er heldigvis klare – som vi også var i forrige Stortingsperiode: Utsirahøyden skal elektrifiseres!

Stortinget har vedtatt at Utsirahøyden skal elektrifiseres når oljefeltet Johan Sverdrup bygges ut. Det betyr at feltene Ivar Aasen, Gina Krog og Edvard Grieg skal kobles til en løsning med kraft fra land fra Johan Sverdrup. Det hadde full tilslutning fra alle partier da Stortinget behandlet «Plan for Utvikling og Drift»(PUD) for Gina Krog i mai 2013.

Likevel foreslår Statoil at elektrifiseringen blir begrensa til Johan Sverdrup, og at de andre feltene som driftes av andre selskaper bl.a. svenske Lundin, skal slippe å bli kopla til rein kraft fra land. Surprise, surprise! Ingen har vært i tvil om at det foregår en kamp både innad i Statoil og mellom Statoil og f eks Lundin om elektrifisering. SV sloss hardt for å holde på forpliktelsen om elektrifisering av hele Utsirahøyden. Det var en kamp der vi måtte kjempe både mot det største regjeringspartiet og mot politisk ledelse i Oljedepartementet. Det er klart det svekka forpliktelsen om elektrifisering at Ivar Aasen, Gina Krog og Edvard Grieg fikk lov å starte opp med strøm fra gassturbiner. Det betød blant annet svekka økonomi for sjølve elektrifiseringsprosjektet. Når vi påpekte dette, var både Oljedepartementet og Statoil raskt ute med å avvise at disse investeringene ville svekke elektrifiseringa. Det er for dumt om de nå likevel skal slippe unna uten elektrifisering!

Det er ikke vanskelig for Statoil å komme opp med et tall som viser at elektrifisering er for dyrt. Derfor må deres planer kvalitetssikres eksternt, f eks av noen av de som har gjennomført vellykkete elektrifiseringer som faktisk har vist seg å være lønnsomme. Det farligste er at alle holder kjeft til PUD (Plan for Utvikling og Drift) for Johan Sverdrup kommer neste år med forslag om begrenset elektrifisering. Da vil løpet være kjørt!

Publisert i klima, oljeboring | Leave a Comment »

Ønsker man mer trafikk er Vestfjorden svaret

februar 13, 2014 av larsegeland

Lykketallet er 54, sa Ørnulf Thyberg på det store KVU-debattmøtet på Oseberg torsdag. Thyberg er en av mange tilhengere av Vestfjord-forbindelsen. De hadde mobilisert kraftig til møtet og var svært fornøyd med at Tønsbergs Blad samme dag kunngjorde at 54% av innbyggerne på Nøtterøy og Tjøme foretrekker nettopp Vestfjordforbindelsen.

Vi stoler ikke på Statens Veivesen, var gjennomgangsmelodien. Det var lett å tenke på klimafornekterne som like selvsikkert avviser FNs klimapanel fordi de ikke ser noen klimaendring når de kikker ut av vinduet. Det er nemlig ikke så lett å ta til orde for Vestfjord-forbindelsen hvis man er bekymra for klimaendringene. Det er ingen vei-alternativer som fører til mer biltrafikk. FrP-varaordfører Sevik fra Nøtterøy sa det slik: Skal jeg betale bompenger skal det ikke være for å måtte ha like dårlige forhold for bilen som i dag, da forventer jeg å kunne komme fort fram! Dermed avviste han oppdraget som han selv har stemt for, nemlig at Veivesenet ikke bare skulle utrede en ny trygg Nøtterøyforbindelse, men at den også skulle være miljøvennlig. En annen sa det enda klarere: Om trafikkløsningen er miljøvennlig eller er med å gjøre Tønsberg til en triveligere by, er helt likegyldig for meg, jeg vil bare slippe å stå i kø!

Man behøver ikke å mistenke Veivesenet for fusk, for å argumentere for Vestfjord-forbindelsen: Hvis man tenker seg at trafikken skal fortsette å øke slik den har gjort, har Vestfjord-forbindelsen noe for seg. Men i så fall trenger vi nok en løsning i tillegg, for nordre Nøtterøy til Tønsberg.

50% av klimagassutslippene i Tønsberg kommer fra biltrafikken. Skal vi oppfylle målene fra Stortingets Klimaforlik – som alle partiene sier at de vil – så skal ikke trafikken øke. Økt transport som følge av befolkningsvekst skal skje ved økt kollektivtrafikk, gåing og sykling. Da må vi ikke planlegge økt veikapasitet, fordi flere veier gir økt trafikk.

Bysentrum taper på økt trafikk. Bilen krever mye plass. Den presser bort fotgjengere og hindrer livet i gatene. Med bil blir avstandene små, slik at det er lett å kjøre til butikker utenom bysentrum der det er lett å parkere. Til slutt står vi igjen med et dødt bysentrum, og Tønsberg blir en drive-in-forstad til Oslo. Det er det vel ingen som ønsker?

En levende by krever en transportpolitikk som legger til rette for å komme til sentrum også uten bil. Enda viktigere er det med en arealpolitikk som gjør reiseavstandene mindre. Dette ligger til grunn for Regional plan for bærekraftig arealpolitikk (RPBA) og forslaget til ny kommuneplan. Befolkningsveksten krever flere tusen nye boliger. Skal vi ikke drukne i biltrafikk, må hovedparten av disse boligene komme i byen og i gangavstand fra sentrum. Her holder H, FrP og KrF på å snuble i starten gjennom forslaget om å åpne en rekke områder som ikke ligger i PRBA for boligbygging. Det vil slå beina under en styrking av sentrum, og hindre en helhetlig transportløsning slik Veivesenet foreslår.

Blant politikerne er det stor enighet om å utrede en ringveiløsning med ny forbindelse nord på Nøtterøy. Det innebærer en kryssing Kaldnes-Korten eller Ramberg-Smørberg. Smørberg-forbindelsen er en Vestfjord-light-løsning som ikke vil avlaste Tønsberg sentrum og som også vil generere mer trafikk. Grunnen til at Veivesenet likevel vil ha en Smørberg-forbindelse med videre, er at det er tvil om hvorvidt en Korten-kryssing lar seg gjennomføre. En tunnel-løsning blir dyr, en bro skaper konflikter med fuglereservatet, den bevaringsverdige bebyggelsen i Nordbyen og Slottsfjellet som kulturlandskap. Etter SVs mening er det bedre å ha Ringvei Øst i beredskap. Hvis Korten-kryssingen ikke går, må det bygges ny Kanalbro ved siden dagens, og Ringveien fra Mammutkrysset til Kilen må utbedres med bl.a. kollektivfelt.

Kommunestyrene har fattet et vedtak om at det ikke skal gjennomføres folkeavstemning. Det er et tåpelig vedtak all den tid en folkeavstemning uansett vil ligge flere år fram i tid. Noen hevder at den forrige folkeavstemninga bare handlet om for eller mot bompenger. Det er feil. Det var SV som foreslo folkeavstemningen og vi var mot veiløsningen uten kollektivsatsing. Mange Vestfjord-tilhengere sier at de stemte nei fordi de syntes de fikk for lite igjen for bompengene. Ennå gjenstår mesteparten av utredningsarbeidet. Hvis det om noen år er like stor konflikt om veiløsning som i dag, mener jeg at man må vurdere en folkeavstemning igjen. Gallupen i Tønsbergs Blad vitner om en mistillit mellom politikerne og deler av befolkningen, som burde bekymre politikerne mere. Da er ikke løsningen å overkjøre folket.

Publisert i Tønsberg | Leave a Comment »

FrP på plenen: Folkeavstemning om innvandring?

februar 12, 2014 av larsegeland

Mazyvar Keshvari har fått ufortjent mye oppmerksomhet omkring sitt forslag om folkeavstemning om innvandring. Keshvari er FrPs innvandringspolitiske talsperson, altså talsperson for det partiet som er sentral i å utføre innvandringspolitikken siden de styrene både Justis og Integrerings-departementet. Etter etableringa av den rød-grønne regjeringa fikk SV mye pes for at flertallet i partiets stortingsgruppe sto på plenen utenfor Stortinget og demonstrerte mot kjøp av kampfly. SV på plenen, ble et uttrykk. Inviterer Keshvari til folkeavstemning mot regjeringas innvandringspolitikk?

Nei, det er nok ikke det han gjør. Det kommer aldri til å bli noen folkeavstemning, forslaget var aldri alvorlig ment. Keshvari har oppnådd det han ville: Forslaget ble møtt av hoderystning fra det politiske establishment og Keshvari har demonstrert at partiet står utenom establishmentet sjøl om det faktisk er de som styrer. – Ja men det kan da ikke være så galt i å la folket bestemme, sier Keshvari i trygg forvisningen om at han ikke får flertall for en folkeavstemning. Sjøl vet han ikke en gang hva avstemningen skulle handle om. Det er ikke så farlig så lenge FrPs velgere oppfatter at partiet fortsatt er mot innvandring.

Jeg er enig med FrP om at vi burde ha folkeavstemning i flere saker. Men det må selvsagt være klare avstemningstema. Når vi hører Keshvari virker det som om han tenker at folket skulle si ja eller nei til en streng innvandringspolitikk. Hvis det ble ja til en streng innvandringspolitikk, vil det da bety at dagens praksis fortsetter?

Å stemme over hvorvidt Norge fortsatt skal være med i EØS er et klart tema. Et annet kunne selvsagt være om Norge skulle si nei til EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelse av arbeidskraft i Europa. Det tør de ikke foreslå. Partiet står jo ikke i bresjen i kamp mot sosial dumping. De sier nei til innvandring, men vil ha husene pusset opp av billig svart arbeidskraft fra Europa.

Publisert i innvandring | Leave a Comment »

Hvorfor skal kommunene slå seg sammen?

februar 9, 2014 av larsegeland

Mange kommuner planlegger sammenslåinger. De utreder hvordan de kan slå seg sammen, i stedet for å starte med å utrede hvorfor de bør slå seg sammen. Forrige uke inviterte Re SV endel av innlandskommunene og Holmestrand til et møte der vi diskuterte sammenslåinger. Det endte med at jeg lagde et forslag til uttalelse til Vestfold SVs årsmøte som var på lørdag. I uttalelsen – som ble vedtatt – pekes det på at bare der hvor kommunens tjenester kan bli bedre, der demokratiet styrkes og der arealpolitikken fører til mindre arealbruk og mindre transport – bare der, bør kommunene slå seg sammen. Det betyr at man ikke bør tenke på etableringen av en innlandskommune i Vestfold, men heller styrke etablerte sentra og byene.

Her er uttalelsen:

Kommunesammenslåinger: Utfordringer og muligheter

I flere kommuner i Vestfold utreder man nå hvordan de kan slå seg sammen. Andre kommuner har spørsmål om forskjellige modeller for utredning oppe til politisk behandling. For SV er det viktigst først å svare på spørsmålet om hvorfor kommuner skal slå seg sammen. Sammenslåinger er for SV ikke noe mål i seg selv. Målet for SV er å ivareta vanlige folks interesser og et styrket kommunalt tjenestetilbud.

Den blå-blå regjeringa har varslet en kommunereform som foreløpig er svært uklar. Fokus er på større kommuner og økonomisk effektivitet. SV har ingen tro på at en storstilt kommunesammenslåing i seg selv vil gi noen betydelig effektiviseringsgevinst. Det er en forutsetning for SV at tjenestetilbudet og kommuneøkonomien bedres. Kommunesammenslåing kan innebære at en rekke interkommunale ordninger med svak politisk styring kan erstattes av folkevalgt styring i en felles kommune. Sammenslåinger kan også videre styrke kommunenes evne til å tilby tjenester i egen regi, imidlertid kan det være bakenforliggende motiver som handler om privatisering og konkurranseutsetting som svekker lokaldemokratiet.

For Vestfold SV er det viktig å ha en kommunestruktur som støtter opp under en arealpolitikk som fører til redusert biltrafikk og som ikke fører til omdisponering av dyrkbar jord. Da må strukturen bygge opp under den etablerte bystrukturen i fylket og legge til rette for fortetting i etablerte sentra. De ansattes situasjon må ivaretas ved at alle garanteres å beholde jobbene. Målet må være bedre tjenester og ikke privatisering og redusert tjenestetilbud.

Vestfold SV mener at kommunesammenslåinger skal avgjøres lokalt. Innbyggerne må engasjeres i prosessene og ikke minst bli tatt med i debatten om hva man vil med en eventuell sammenslåing. Etter en slik omfattende inkludering må avgjørelsene bli forankra i lokale folkeavstemninger.

Publisert i kommunepolitikk, SV | Leave a Comment »

Årsmøte i Vestfold SV

februar 9, 2014 av larsegeland

Mens årsmøtet diskuterte tok Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen OL-gull, det fikk vi med oss!

Årsmøtet i Vestfold SV dreide seg både om selvransakelse og diskusjon om veien videre for SV, og om konkret politikk. Årsmøtet vedtok uttalelse til støtte for streiken som foregår ved utsalgsstedene til Design Forum i Oslo, Asker, Lillehammer og Bodø. Bedriften har også butikk i Tønsberg. Det er Handel og kontor-organiserte som streiken for retten til en trafikkavtale. Det bør være unødvendig å måtte gå til streik for noe så grunnleggende som en tariffavtale som sikrer et ordna arbeidsliv og skikkelige lønns- og arbeidsvilkår, mener Vestfold SV. Partiet gir også støtte til lærernes i kampen om arbeidstida i konflikten med KS.

Årsmøtet vedtok også en uttalelse om Syria der SV krever at Norge tar i mot langt flere flyktninger fra det som er den verste humanitære katastrofen i dette år-tusenet. I en annen uttalelse krever Vestfold SV at EØS-avtalen erstattes av en moderne handelsavtale.

Det forberedes kommunesammenslåinger i en rekke kommuner i Vestfold. SV vedtok en uttalelse der partiet reiser spørsmålet om formålet med sammenslåinger. For SV er det viktig at kommunesammenslåinger må styrke demokratiet, kommunens evne til å utføre velferdstjenester i egen regi – og at det legges opp til en kommunestruktur som reduserer arealforbruk og transport. Det betyr at kommunestrukturen må bygge opp under byene i fylket, mener Vestfold SV.

I tida fram til landsmøtet i 2015 skal SV blant annet utvikle en mer konkret politikk for lavutslipps-samfunnet. Vestfold SV vedtok en uttalelse der fylkeslaget tar til orde for den amerikanske klimaforskerens James Hansens forslag om karbonavgift til fordeling. Hansen foreslår at CO2-avgiftene skal økes kraftig, men at pengene skal tilbakebetales likt til alle innbyggerne. De som forurenser lite, vil få mye penger, de som bruker bil og fly mye vil tape på en slikt økt karbonavgift om de ikke samtidig vil redusere sine egne utslipp.

Ved valget ble Olav Sanness Vika valgt som ny nestleder. Andre nye i fylkesstyret er Petter Sommervold fra Horten, Line Christin Andersen fra Lardal og Dagrun Skjelbred fra Tønsberg. Hiam al-Chirot, Anette Viken og Wenche Pettersen ble gjenvalgt som henholdsvis internasjonal, miljøpolitisk og kvinnepolitisk ledere. Raymond Marthinsen ble valgt som ny faglig-politisk leder. Lars Egeland som leder Vestfold SV, var ikke på valg.

Eva Ulland, Andebu, Stig Atle Vange, Holmestrand, Anita Myrseth Haugerud, Sande, Raymond Marthinsen, Larvik og Mie Solum Tidemann fra Sosialistisk Ungdom ble valgt som nominasjonskomite for fylkestingsvalget 2015.

SV har hatt stortingsrepresentant fra Vestfold de siste 12 årene, men ved valget i fjor høst nådde ikke Inga Marte Thorkildsen opp. Thorkildsen som holdt den politiske hovedtalen på møtet, ble takket for innsatsen. – Dette betyr at en epoke har hatt slutt, sa Lars Egeland og Thorkildsen gjorde i sin innledning klart at hun ikke kommer til å stille til valg ved neste stortingsvalg.

Uttalelsene fra årsmøtet:

Støtter streik for tariffavtale

De ansatte organisert i Handel og Kontor er i streik for tariffavtale ved seks utsalgssteder i Design Forum AS i Oslo, Asker, Lillehammer og Bodø. Bedriften har også butikk i Tønsberg.

Fylkesårsmøtet i Vestfold SV gir de streikende i Design Forum vår fulle støtte. Det bør være unødvendig å gå til streik for noe så grunnleggende som en tariffavtale. Det er bare gjennom tariffavtaler at vi kan sikre et ordna arbeidsliv og skikkelige lønns- og arbeidsvilkår, mener Vestfold SV.

Vestfold SV støtter lærerne i kampen om arbeidstiden

Vestfold SV merker seg at kommunenes interesseorganisasjon KS angriper lærernes kollektive arbeidstidsordninger. Lærerne har fått stadig mindre kontroll over arbeidstida si siden KS overtok etter staten som forhandlingsmotpart. SV var mot denne endringen, og den har ikke tjent den norske skolen.

KS ønsker at skoleeier (kommune og fylkeskommune) og rektor skal ha større styringsrett over lærernes arbeidstid. Drøftinger om leseplikt og arbeidstid skal foregå lokalt og ikke være gjenstand for sentrale forhandlinger som nå. I dag er lærernes årsverk fordelt over 39 uker og elevenes skoleår fordelt over 38 uker. KS vil at det skal åpnes for at lærernes arbeidstid skal spres over 45 uker. Dette vil innebære at lærerne skal bruke mindre av sin arbeidstid når elevene er på skolen og mer når elevene har ferie.

Vestfold SV støtter Utdanningsforbundet og Skolenes Landsforbund i kampen for å sikre lærerne arbeidsvilkår som gir rom og mulighet for å være gode lærere. Dette skjer best ved å gi lærerne mer tid til for- og etterarbeid knyttet til elevenes undervisning i den tiden elevene er på skolen. Blir det bedre skole av å fjerne mer av lærernes arbeidstid fra elevenes? Nei, mener Vestfold SV og gir sin fulle støtte til lærernes kamp om arbeidstid.

Flere kvoteflyktninger fra Syria!

Borgerkrigen i Syria har rast siden våren 2011 og skal ha kostet over 130.000 liv. Flere millioner syrere har flyktet fra hjemlandet på grunn av borgerkrigen. 97 prosent av dem frister en ekstremt kummerlig tilværelse i leirer i Syrias naboland Jordan, Libanon, Irak og Tyrkia. Over halvparten av flyktningene er barn. Situasjonen i Syria er uholdbar og lidelsene er enorme.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) gikk i september ut og ba Norge om å ta imot flere syriske flyktninger. Det er bra at regjeringa tar dette på alvor ved å ta imot flyktninger fra Syria og gi dem permanent opphold. Sverige tar imot 1.000 syriske flyktninger i måneden. Det er veldig bra at regjeringen nå følger Amnesty og andre organisasjoners krav om å hente flyktninger fra Syria. Frankrike har sagt ja til 500. Norge planla under den rødgrønne regjeringa å ta imot 1000 syriske flyktninger. Den blå-blå regjeringa har halvert tallet til 500. Tilbudet fra verdens rikeste land er skammelig.

Tyskland og Sverige er de EU-landene som har tatt imot flest syriske flyktninger. I 2012 og 2013 har 14.700 syrere fått asyl i Sverige. I samme tidsrom har bare 600 syrere fått opphold i Norge, to av dem som kvoteflyktninger, viser tall som NTB har innhentet. Nå har Tyskland åpnet for å ta imot ytterligere 5.000 flyktninger. Vi krever at Norge vil følge deres eksempel.

– Hvis Norge tar imot 5.000 flyktninger fra Syria, er det bare en dråpe i havet, men likevel en viktig solidaritetshandling, sier generalsekretær Liv Tørres i Norsk Folkehjelp i en pressemelding. Hun foreslår å opprette en egen kvote for syriske flyktninger.

.FNs flyktningekommisær har uttalt at ”flyktningkrisen i Syria er nå den verste situasjonen verden har opplevd siden folkemordet i Rwanda i 1994”. I juli i år var 1,8 millioner registrert som flyktninger i Syrias naboland. Flyktningeleiren Zaatari er blitt Jordans fjerde største by med over 132 000 innbyggere. Fra flyktningleirene meldes det om store utfordringer når det gjelder mat, varme, reint vann, sanitærforhold, utdanning og sysselsetting.

Det er tragisk at det internasjonale samfunnet ikke har klart å presse partene til en våpenhvile, for å kunne slippe til nødhjelpsorganisasjonene i de isolerte områdene, der man mangler mat, energi og medisiner. Det er viktig å få til en politisk løsning på konflikten, der alle parter i Syria er inkludert. Forhandlingene i Sveits må, med økt press, føre til at det opprettes flyforbudssoner og humanitære korridorer , slik at befolkningen får mat, medisiner, legehjelp.

Vestfold SV krever også at regjeringen snarest mulig tar i mot ytterligere 5000 syriske flyktninger til Norge. Dersom krigen vedvarer bør det hentes flere, og de som kommer må sikres gode livsvilkår og opphold inntil det igjen er trygge og levelige forhold i Syria. Vestfold SV oppfordrer alle politiske partier til å støtte et slikt forslag.

Kommunesammenslåinger: Utfordringer og muligheter

EØS-avtalen truer faglige rettigheter og et anstendig arbeidsliv

– EØS må derfor erstattes av en moderne handelsavtale

LO-kongressen i mai 2013 vedtok at «ILO- konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang framfor EU-regler». Vedtaket krever i realiteten at Regjeringa skal settes EØS-avtalen til side på arbeidslivets område.

På kort sikt står kampen om

– veto mot EUs tredje postdirektiv. Et slikt veto ble nedlagt av den rød-grønne regjeringa, men den nye blå-blå regjeringa har varslet EU om at dette vetoet vil bli annullert, og fri konkurranse på brev under 50 gram vil bli gjennomført. Regjeringa er imidlertid ei mindretallsregjering, og er avhengig av å få flertall på Stortinget. Vestfold SV vil arbeide for at Stortinget skal opprettholde veto mot postdirektivet.

– veto mot EUs jernbanepakke 4. EU legger blant annet opp til en storstilt konkurranseutsetting og privatisering av persontransport på tog. LO-kongressen, Jernbaneforbundet og Lokomotivmannsforbundet krever veto mot jernbanepakke 4.

Vestfold SV støtter fagbevegelsens kamp mot EUs privatiseringspolitikken på jernbane.

– veto mothåndhevingsdirektivet. LO-kongressen vedtok at det bør nedlegges veto mot dette direktivet dersom det hindrer den nasjonale kampen mot sosial dumping i Norge. Direktivet er ikke endelig vedtatt i EU, men det er klare signaler om at direktivet nettopp vil sette begrensninger på den nasjonale friheten til å iverksette de tiltak som ansees ønskelig i det enkelte land. Fagbevegelsen på europeisk nivå protesterer mot direktivet. Tiltak som ID-kort på arbeidsplassene, registreringsplikt for bemanningsselskap, regionale verneombude og godkjenningsplikt i renholdsbransjen, som har vært en del av tiltakspakkene fra den rød-grønne regjeringa, må det nå søkes tillatelse hos EU til å få lov å anvende. Utfallet vil være usikkert. Det samme gjelder for nye tiltak i framtida som norsk fagbevegelse måtte anse nødvendige. Kampen mot sosial dumping i Norge kan bli satt kraftig tilbake.

Alle disse problemene ville vært eliminert dersom Norge ikke var forpliktet av EØS-avtalen. Sveits, som har en tosidig handelsavtale med EU, har for eksempel ikke innført EUs postdirektiv.

I stedet for å sikre norske arbeidsplasser, ser vi at EØS-avtalen er en trussel mot norsk arbeidsliv.

Vestfold SV viser til partileder Audun Lysbakkens presise utsagn om EØS-avtalen: «EØS importerer høyrepolitikk fra EU til Norge».

Vestfold SV stiller seg bak kravet om at EØS-avtalen må erstattes av en moderne handelsavtale.

Karbonavgift til fordeling – en vei ut av fossil-økonomien.

James Hansen, en av verdens mest kjente klimaforskere, har lansert et forslag som kombinerer en økende CO2-avgift med rettferdig fordeling. Hans «karbonavgift til fordeling» er skreddersydd for folkelig oppslutning. Vestfold SV mener at SV må vurdere dette systemet når vi nå skal finne en vei ut av karbonsamfunnet.

Systemet går i all enkelhet ut på at inntektene av økte CO2-avgifter utbetales til innbyggerne. Hansen har for eksempel foreslått en økt avgift på en dollar pr gallon i USA, dvs 1,5 kr pr liter. Det vil i 2020 gi en utbetaling på 18.000 kr pr person i USA. Den enkelte kan da velge om han vil kjøpe det dyre drivstoffet for pengene, eller bruke pengene på produkter og tjenester som er bærekraftige og billige. Hansen har beregnet at to tredjedeler av befolkningen i USA vil tjene på dette. De rike er de som forbruker mest drivstoff, og vil derfor tape. Den rikeste femtedelen bruker fem ganger så mye drivstoff som de fattige, og de flyr også mest.

Det har vært overraskende lite debatt om forslaget i Norge, gitt den prestisje Hansen har som vitenskapsmann og klimaaktivist.

Det er klart at et land som innfører Hansens avgift, vil svekke sin konkurranse-evne. Internasjonale handelsregler tillater såkalt “border tax adjustment”-dvs. en toll som tilsvarer nasjonale avgifter, inkl. en CO2-avgift. På den måten kan land som innfører CO2-avgift presse andre land til også å innføre en CO2-avgift. En trenger ikke en altomfattende internasjonal avtale fra dag én.

Hansens forslag er utprøvd i Alaska der oljeinntektene utbetales direkte til innbyggerne. Ordningen er svært populær. I motsetning til et kvotesystem, som er komplisert, ikke dekker alle næringer, hvor næringslivet får penger i form av gratis utslippskvoter som de kan selge, som preges av veldig svingende priser og følgelig egner seg for spekulanter så er et karbonavgiftsystem lett å forstå. Avgiften stiger forutsigbart og prisen på for eksempel drivstoff stiger jamt og forutsigbart samtidig som man hver måned får sin del av avgiftsinntektene på kontoen.

Med Hansens forslag vil “folk flest” få materiell interesse av å skattlegge fossil energi.

Med en stadig økende avgift, vil fornybar energi bli konkurransedyktig i forhold til fosssile brensler, og ikke et subsidiesluk. Det er få ting som setter slik fart i teknologisk utvikling som kraftige prisendringer.

Hansens forslag er interessant for sosialister som både er opptatt av fordeling og av å redusere bruken av fossil energi. Vestfold SV vil at dette utredes videre.

POSISJON	TID	INNSTILLING	REPRESENTANTER	LOKALLAG
Leder	1 år	Ikke på valg	Lars Egeland	Tønsberg
Nestleder	2 år	Velges	Olav Sanness Vika	Tønsberg
Styremedlemmer	1 år	Gjenvelges	Hiam Al-Chirot	Larvik
	1 år	Velges	Petter Sommervold	Horten
	1 år	Velges	Line Christin Andersen	Lardal
	1 år	Velges	Dagrun Skjelbred	Tønsberg
Varamedlem	1 år	Gjenvelges	Michael Bo Bergman	Horten
Fagligpolitisk leder	1 år	Velges	Raymond Marthinsen	Larvik
Internasjonal leder	1 år	Gjenvelges	Hiam Al-Chirot	Larvik
Miljøpolitisk leder	1 år	Gjenvelges	Anette Viken	Tønsberg
Kvinnepolitisk leder	1 år	Gjenvelges	Wenche Pettersen	Sande

Revisorer	1 år	Gjenvelges	Johnny Pettersen	Sandefjord
	1 år	Gjenvelges	Bergljot Styrvold	Lardal

Nom.kom. leder	1 år	Velges	Eva Ulland	Andebu
Nom.kom. medlem	1 år	Velges	Stig Atle Vange	Holmestrand
Nom.kom. medlem	1 år	Velges	Anita Myrseth Haugerud	Sande
Nom.kom. medlem	1 år	Velges	Raymond Marthinsen	Larvik
Nom.kom. medlem	1 år	Velges	Mie Solum Tidemann	Vestfold SU