Den som er ærlig opptatt av klimakrisa og hvordan vi skal gjøre oppnå nødvendige klimakutt her til lands, bør lese den nye boka til Ådne Naper. Han leverer et selvkritisk og grundig oppgjør med norsk energipolitikk og dokumenterer vanskelighetene og behovet for ny rein energi.
En politiker som tar selvkritikk, skal man lytte til. Det skriver Bård Stranheim som er daglig leder av Powered by Telemark i et forord til Ådne Napers nye bok «kraft eller krise». Naper er gruppeleder for SV i Vestfold og Telemark fylkesting. Han er født og oppvokst i Grenland. De siste 4 åra har han vært leder for Hovedutvalg for klima, plan og areal i Vestfold og Telemark. Med den rollen er det naturlig at han er engasjert når det gjelder energi og industri. Mens gamle Vestfold har lite kraftkrevende industri og lite egen energiproduksjon, ligger Telemark på landstoppen både når det gjelder CO2-utslipp, men samtidig også vannkraftproduksjon. Det skyldes selvsagt industrien i Grenland som produserer varer som mange etterspør: Sement fra Norcem i Brevik, petrokjemiske produkter fra Rafnes, mangan og gjødsel fra Herøya. Napers selvkritikk handler om at han ikke tidlig nok var opptatt av gapet mellom klimaambisjoner og at vi styrer mot et økende kraftunderskudd. Det har han for øvrig felles med de fleste politiske partier som ikke fornekter behovet for reduserte klimautslipp.
Boka er en gjennomgang som starter med de siste to åras krise med økte strømpriser. Han påpeker at vannkraftproduksjonen i Norge er mer væravhengig enn mange tror. Etter flere år med lite tilførsel av vann, og samtidig med stor etterspørsel av gass – fikk vi rekordhøye strømpriser. Naper innrømmer at han ikke var nok oppmerksom på at over halvparten av energiforbruket i Norge fortsatt er fossilt, og hvor lite ny kraft som er bygget ut i Norge de siste åra. Han trodde at kraftbehovet vårt kunne løses med en oppgradering av eksisterende vannkraft. Boka er et oppgjør med denne naive troen. I stedet for å stikke hodet i sanden, vil mange si at Naper legger hodet på hoggestabben når han argumenterer for behovet for ny energiutbygging. Alternativet, skriver han er krig, konkurser og klimakrise.
Hodet på hoggestabben er fordi Naper mener at det er behov for å bygge ut vindkraft både på land og til havs. Det er kontroversielt, og ikke alle har tatt inn over seg at den krafta vi vil bruke, mp vi enten produsere selv eller kjøpe fra andre. Det gjelder i Europa, men også i Norge. Sier vi nei til kraftproduksjon hos oss sjøl som følge av naturinngrep, men samtidig ønsker kraft, så sier vi at naturinngrepene må foregå enn annet sted der vi ikke ser det. Det gjelder ikke minst Vestfold!
Det lar seg gjøre å avkarbonisere industrien, skriver han og viser til spennende prosjekter i Grenlands-industrien. Han skriver også om avhengigheten av oljeindustrien, når oljeindustrien har problemer har den blitt subsidiert, i stedet for å satse på innenlands industriproduksjon. Siden finanskrisen i 2008 har betydningen av fastlandsindustrien gått nedover, og Norge er blitt stadig mer avhengig av oljeeksport.
De siste 7 åra har Norge produsert 2400 Twh energi hvert år. 94% av dette er olje og gass. 99% av dette eksporteres til utlandet. Eksporten av elektrisk kraft blir småsummer i forhold til olja. I 2018 hadde vi et eksportoverskudd på strøm på 10Twh, men året etter hadde vi underskudd – det vil si at vi importerte mer enn vi eksporterte. I ni av de siste 13 åra har vi hatt underskudd.
Skal vi nå klimamålene våre, må vi erstatte bruken av 160 twh olje og gass og inntektene fra 2300 Twh olje og gass. Til sammenligning er strømproduksjonen vår i dag bare på 146 twh, skriver Naper. Det er en formidabel oppgave.
Naper legger ikke skjul på at han er imponert over tidligere tiders vannkraftutbygging og industripionerer. Men han påpeker at vannkraft i høyeste grad har betydning for naturmangfoldet. Det er grunnen til at EU ikke vil godkjenne norsk vannkraft som miljøvennlig hvis den kommer fra oppdemminger. De vil bare godkjenne vindkraft og elvekraft. Vi har vent oss til å se oppdemmete vann, kraftstasjoner og rørgater. Han er begeistret for solkraft, men påpeker at kraftbehovet ved klimatiltak i Grenland aleine, vil kreve 15000 fotballbaner. Han påpeker at synet av ny kraftproduksjon for mange er mer avskrekkende enn synet av hyttebyer og skiheiser.
Boka inneholder mye fakta og viktig – og for mange overraskende – tall. Som bibliotekar er jeg også veldig fornøyd med hans grundige fotnoter der han oppgir kilder, og fyldige erferanseliste.
Ådne Naper: Kraft eller krise. Bokfabrikken. 2023. 146 s. ISBN: 978-82-303-6023-1
Av Christina Grefsrud-Halvorsen, 1. kandidat for SV i Tønsberg og Lars Egeland, 4. kandidat
Den nye fastlandsforbindelsen mellom Færder og Tønsberg er slettes ikke er for dyr når man sammenligner med andre store veiprosjekter, mener Stig Braa. Han mener derfor at SVs, MDGs og Rødts motstand mot Bypakka er et bomskudd. Spørsmålet som er viktigere er om innbyggerne får valuta for pengene med den foreslåtte Bypakka, og om den bidrar til å utvikle Tønsberg-regionen i riktig retning?
Tønsbergs Blad kunne torsdag melde om at det vil koste 17 kr pr passering i den nye bomringen som skal komme. Det vil bli betaling ved alle passeringer. Bypakka vil altså koste innbyggerne i Tønsberg og Færder mange tusen hvert år. Er det verdt det?
Veivesenet mener at køproblemene i Tønsberg er små. Men de mener at vi trenger en mer robust Nøtterøyforbindelse enn dagens Kanalbro. Vi tror at mange innbyggere forventer at dagens kø i morgen og ettermiddagsrushet blir borte når vi får en ny bro over Vestfjorden. Men de kan bli skuffet. I dag er det fire felt trafikk over Kanalbroa, i framtida vil det være to felt for privatbiler og to felt over Vestfjorden. Siden de aller fleste fra Færder skal til Tønsberg, vil det enten bli en lengre kø over Kanalbroa eller en omvei over Vestfjorden. Det vil bli opplevd ganske surt å betale flere tusen kroner for forlenga kø.
For å oppnå nasjonale og internasjonale klimamål, planlegger nå de fleste større byer for en nedgang i trafikken. Oslo har vedtatt en reduksjon på 30% de neste åra. I Tønsberg vil man være avhengig av at trafikken opprettholdes eller vokser, hvis ikke vil det økonomiske grunnlaget for de foreslåtte bompengene, rakne. Med en nedgang i trafikken kan man bli nødt til å øke bompengene vesentlig.
Bypakke-prosjektet vil bidra til økte klimautslipp gjennom tunnelbygginga i Færder og brua over Vestfjorden. I tillegg bidrar det med økt klimautslipp fordi bilistene blir nødt til å kjøre lengre. At man ender på Jarlsberg bidrar også til å fremme et trafikkøkende transportmønster der man like godt kjører til kjøpesentra ved E-18 som til byen for å handle. I tillegg tar veiutbygginga verdifull dyrkbar jord og skader naturverdier.
Også SV er enige om at vi skal redusere biltrafikken i Tønsberg og skaffe en sikker ny Nøtterøyforbindelse. Derfor ønsker vi å gå tilbake til det såkalte Øst-alternativet som opprinnelig var det alternativet som hadde flertall blant Tønsbergs politikere og fikk støtte fra Statsforvalteren. Forslaget ble dessverre vraket av FrPs samferdselsminister. Vi tenker at vi må se på en parallell kanalbro og en forbindelse over Stensarmen til dagens ringvei ved Kilen. Det er miljømessige konsekvenser også ved dette alternativet, som gjør at man bør se på om noe av dagens ringvei kan gå i en miljøtunnell. Da gjenskapes forbindelsen til sjøen for boområdene på Træleborg.
Tilhengerne av den nye brua over Vestfjorden, argumenterer – akkurat som Braa – med at vi har kranglet om ny Nøtterøy-forbindelse i 30 år. Derfor må de nå bruke makta si til å gjennomføre de eksisterende planene, koste hva det koste vil, og uten hensyn til at forslaget ikke bidrar til å oppnå klimamål. Det er synd om dette skal bli det beste argumentet for å realisere en dårlig veiløsning. Den foreslåtte løsninga er så omfattende og vil koste så mye penger for innbyggerne, at vi må ta oss tid til å se på en mye enklere løsning som Østalternativet vil være.
«Fjerdingen Velforening ble stiftet ved et sammenkalt møte av Fjerdingenbeboere i Tønsberg Svendeforening 26.6.73. Årsaken var hovedsakelig for å få et samarbeide med myndighetene pga den reguleringsplan disse har satt fram som i det vesentlige tvinger beboere ut av Fjerdingen og at beboere får sine eiendommer – leiligheter sanert.» Slik åpner den første håndskrevne protokollen til Fjerdingen Velforening som altså snart fyller 50 år. Protokollen er underskrevet av Arvid Langerud som formann og Sverre Gjersøe som sekretær. 41 Fjerdingen-beboere var til stede på det første møtet.
Allerede dagen etter stiftinga var det første styremøte som lagde protestskriv til Miljøverndepartementet mot parkeringshuset som var planlagt av Oslo-firmaet A.S. Farmandsbygg og Tønsberg kommune. Parkeringshuset som skulle ha plass til 828 bilder ville innebære at all gammel bebyggelse mellom Peder Lagmannsgate og Reidar sendemannsgate og Farmansvegen og Hertug Guttormsgate, måtte rives. 2 dager etter var det nytt styremøte der brevet til Miljøverndepartementet ble undertegnet. Brevet var skrevet av styremedlemmet Svein Olsen – i hans ferie, som det bemerkes i protokollen.
Fjerdingen har aldri vært et velstående nabolag i Tønsberg. Historisk sett var det håndverkere og dagarbeidere som bosatte seg i Fjerdingen som først lå utenfor byen. Det var små hus, med mange enda mindre leiligheter. Med ny boligbygging etter annen verdenskrig, flyttet mange fra byen ut til nabokommunene Sem og Nøtterøy. Gapet mellom ny moderne bostandard og de gamle husene i Fjerdingen. Økte. I 1972 var det 65 eiendomsnumre i Fjerdingen. Totalt var det 57 utedoer og kun 24 vannklosett i området. Mange mente at det var behov for «sosial sanering» av Fjerdingen. Kommunen begynte å kjøpe opp eiendommer. I 1970 meldte Tønsbergs Blad om et forslag til regulering som kunne gi boliger til opptil 1000 mennesker i Fjerdingen. Da forelå allerede planene om Slottsfjellterrassene og byingeniøren ønsket å gi Fjerdingen et liknende «sammenhengende og mer enhetlig preg».
Usikkerheten om Fjerdingen første til at mange ikke turte pusse opp. Kommunen hadde f.eks. et stående tilbud til innbyggere som ville ha billig lån til innlegging av WC, men for Fjerdingen ble det presisert at verdien av WC ikke ville komme i tillegg ved et ekspropriasjonsoppgjør. I 1972 ble reguleringsplanen for Fjerdingen vedtatt – men da var planene om total sanering lagt på hylla. Men farmannsbygg hadde en tid drevet oppkjøp av eiendommer øst for Hertug Guttormsgate.
Bygningsråd og Bystyre toet sine hender og viste til at grunneierne måtte få lov til selv å gjøre hva de ville med sin eiendom. Problemet var at grunneieren etter hvert i stor grad var kommunen og Farmansbygg. Beboerne i Fjerdingen følte Farmannsbyggs planer som en trussel. Dette var bakgrunnen for etableringen av velforeningen.
Våren 1973 engasjerte en gruppe sosialarbeidere seg på beboernes side. Folkeavstemninga mot EEC var over, erfaringene fra arbeid i «folkelige fronter» var bra, nå ville sosialarbeiderne delta i «samfunnsarbeid». De arrangerte møte der de stilte med kraftig motekspertise: Arkitekt Terje Røllheim fra Oslo Byplankontor, jurist Gunnar de Capua og overlege Anne Grieg. Anne Griegs datter, Mette, er nå forresten beboer i Fjerdingen. En av miljøarbeiderne på den barnepsykiatriske institusjonen Skjerpe, bodde og var født i Fjerdingen. Det var Svein Olsen som seinere ble med i det første styret i Velforeninga.
I et ekstraordinært styremøte i august 1973 behandlet styret en henvendelse fra Artur Hansen som hadde mottatt brev fra Farmannsbyggs advokat som ville overta eiendommen hans. Men Hansen ville ikke selge, «han ønsker kun å få bo i fred» står det i protokollen: «Det utilbørlige press Farmandsbyggs framferd påfører ham, kan ikke fortsette, hvorfor han har bedt Fjerdingen Velforenings styre om assistanse.» Styret vedtok at Svein Olsen skulle be sosionomen Erling Loraas og psykolog Aase Frostad Fasting om hjelp. Dagen etter er det nytt styremøte der Erling Loraas var invitert. Han og formann Langerud skulle dagen etter i møte med disponent Rønne og advokat Bennin i Farmansnbygg.
Bystyret hadde i november 1972 vedtatt at det ikke skulle eksproprieres bygninger i Fjerdingen. Men da Langerud på møtet med Farmannsbygg spurte om Arthur Hansens hus ville bli ekspropriert om han var den eneste som ikke ville selge, så svarte disponent Rønne et klart ja.
I oktober 1973 var det møte mellom Velforeninga og kommunen. Styret ble forsterka med to valgte representanter fra hvert kvartal i Fjerdingen. Det kom overraskende på styret at også Farmannsbyggs disponent og advokat var invitert. De presenterte sine planer som nå var redusert til å omfatte et kvartal, kvartalet mellom Peder lagmannsgate og Birkebeinergata. Planen om 828 parkeringsplasser var lagt bort. Ordfører Hogsnes mente det var behov for minst 548 p-plasser, mens Rønne fra Farmannsbygg mente behovet for deres utbygging var 76 parkeringsplasser.
Det var disse planene som i stor grad ble gjennomført. Da Farmannsbygg sto ferdig i 1978 med 46 leiligheter og nytt politihus, ble Velforenigas styre invitert til åpningen med etterfølgende fest-iddag på Hotel Klubben. I 1979 ville farmansbygg sanere boliger i Farmannsvegen, Velforeninga gikk i mot og denne gangen hørte Bystyret på Velforeninga. Samtidig kom en ny reguleringsplan som innebar sanering av bebyggelse mellom Hertug Guttormsgate og Slottsfjellet og bygging av 7 nye hus. Nå hadde vinden snudd slik at det var småhus i tilpasset stil som ble bygd, boliger som seinere fikk premiering for god byggeskikk tilpasset et gammelt miljø.
I de seinere åra har det blitt bygd et nytt boligkompleks i Hertug Guttormsgate 1. Etter innspill fra Velforeninga ble det gjort mange endringer fra det første forslaget, sjøl om mange nok mener at huset likevel er blitt for stort. Det siste nybygget er bakgårdsbebyggelse i Gjersøe-gården i Peder Lagmannsgate. Det foreligger i tillegg tre nye boligprosjekter: Det ene er mellom Vandrerhjemmet og Coop-butikken i Farmannsvegen. Velforeninga har bedt politikerne starte ny regulering siden dette byggeprosjektet baserer seg på en nesten ti år gammel reguleringsplan. Det har heldigvis de siste åra skjedd mye når det gjelder synet på stedstilpasset bebyggelse og bevaring. Det andre byggeprosjektet er å rive de to «endefløyene» av Farmannsbygg for å bygge leiligheter. Velforeninga har påpekt at da bør det bygges enda mer stedstilpasset enn dagens bygg. Det tredje prosjektet er bakgårdsbebyggelse i Farmannsveien. Det meste av bakgårdsbebyggelsen i Fjerdingen er revet. Velforeninga er opptatt av at ny bebyggelse må være tilpassa det som har vært den historiske bebyggelsen med tanke på høyder.
På 1970-tallet bodde det ca 340 mennesker i Fjerdingen. På det meste – i 1910 – bodde det over 1000 mennesker her. Da var det trangt. Det er blitt færre folk i mange hus. I mitt eget hus bor vi nå 2 mennesker, på det meste bodde det 24 i dette huset. Men på grunn av nybygging stiger innbyggertallet som nå er på ca 440.
Mange av eldre tønsbergensere som går gjennom Fjerdingen i dag, forteller at det var et strøk de ikke fikk lov til å være i da de var barn. En av de første sakene Velforeninga jobbet med, var å sørge for bedre orden i strøket. De bad politiet om mer kontroller, stopp i løsgjengerens drikking, samt at de pekte på at i et kommunalt hus var det mye sniffing. Sniffe-saken går igjen på flere møter. Langerud som var klubbleder på Jarlsø verft og AP-mann skulle prøve å ta saken opp med Rolf Wiig som var formann i barnevernsnemnda, – og oppvokst i Fjerdingen. Det har alltid vært en del utleie-leiligheter i Fjerdingen. Dette – og nærheten til Farmannstorget har med jevne mellomrom ført til problemer med rusmisbrukere som ikke finner seg til rette, eller som finner seg for godt til rette. På 1980-tallet arrangerte Velforeningen en type natteravn-ordning i strøket knytta til problemer i en leilighet som trakk til seg mange folk. En natt var alle blomster-ampler i Guttegata borte. Jeg beskyldte den unge rusmisbruker-jenta for å være delaktig i det, fordi hun hadde stjålet blomster før. Da ble hun veldig fornærma, men kom seinere på kvelden og sa at hun visste hvor blomstene var – i en leilighet utenfor Fjerdingen. En delegasjon fra Velforeninga toget av gårde, og ganske riktig: Vi kom til en leilighet som var full av blomster. Vedkommende hadde fått et blomster-kick. Dessuten hadde ingen noen gang gitt henne roser, sa hun til Peder Håland som var gartner i kommunen. Hun fikk beholde Peders roser, men resten tok vi med oss. Men det var ikke nok. Derfor gikk vi tilbake dagen etter og forlangte resten av blomstene. Nå var humøret dårligere, og hun syntes vi forlangte mye. Vi sa at vi går til Politiet om ikke resten av blomstene står i bakgården min innen midnatt. Og jeg skal si det kom blomster, mye mer enn det som var forsvunnet. Siden den gang har blomstertyveri ikke vært noe problem.
Ved siden av styret hadde velforeninga de første ti-årene også egen festkomite. Det var myndige damer som visste å koke ris til den var «fast og fin» som de sa. Det var juletrefest og årsmøtefest som gjerne ble holdt på Speiderhuset som nå er en del av Vandrerhjemmet. Vandrerhjemmet har i mange år vært et fast sted for årsmøtene i foreninga, men da er det Vandrerhjemmets Margrethe som byr på kaffe og sveler.
Ti år etter starten av Velforeninga ble det for første gang arrangert gatefest. Den har blitt en tradisjon hvert år, kun med unntak av at korona-år. Ofte har det vært musikalsk underholdning. Et år kom Lille-Kari Svendsen, hun hadde egentlig et friår for å lage ny musikk det året. Derfor hadde hun bare to opptredener: Oslo Konserthus og Fjerdingen Velforening. Hun ble møtt på Jernbanestasjonen av alle barna i Fjerdingen. Gatefesten har ofte falt sammen med Middelalderfestivalen. Et år kom ridderne fra Gotland forbi og ble med på gatefesten. Da de kom året etter var det også gatefest. En av dem utbrøt: Sitter dere her ennå…
Det hører med til sjeldenhetene med at en Velforening har så stor kontinuitet som Fjerdingen Vel. Ikke alltid har det vært like mye aktivitet, men det er et styre som er beredt når det viser seg nødvendig for å tale Fjerdingens sak. Sjøl ble jeg valgt inn i styret i 1984 og har vært med de neste 40 åra. Dagens leder er Hilde Hansson.
Gjennom ti-årene har både AP-regjeringer og borgerlige regjeringer sviktet Vestfold-banen. Her er det få som har noe å skryte av. Nå ser det igjen mørkt ut. En ting er at dobbeltsporet over Skoppum er forsinket. En annen sak er at det ikke har vært mulig å bli enige om en trase sørover fra Tønsberg. Det tredje er at det planlagte dobbeltsporet mellom Stokke og Sandefjord mangler midler til realisering og at det heller ikke ser ut til å være midler for planlegging av trase mellom sandefjord og Larvik. Kortversjonen er at Jernbanedirektoratet mener at den moderne jernbanen egentlig bør stoppe i Tønsberg. Det kan Vestfold ikke være fornøyd med!
Da SV i stortingsvalgkampen i 1989 reiste kravet om dobbeltspor på Vestfoldbanen, var vi det eneste partiet som var opptatt av dette. Seinere har flere kommet til. Det er bra at det har blitt en konkurranse mellom partiene om å være mest jernbane-positive. Men det ville hjulpet mye om man mente det samme når man var i posisjon som i opposisjon. Der mener vi at SV har sitt på det tørre ved at vi under Stoltenberg 2-regjeringa der SV var med, reiste oss fra forhandlingsbordet og var klare til å forlate regjeringa om AP og Sp ville stoppe dobbeltsporutbygginga i Tønsberg. Slik ble det ikke. Så kom Solberg-regjeringa som lojalt videreførte de vedtatte jernbaneprosjektene fra den rød-grønne regjeringa. Nå truer en ny stopp i utbygginga.
Bevilgninger til jernbane har økt. AP-regjeringa til Stoltenberg 1 la i 2001 fram et jernbanebudsjett som ville gjort at det skulle ta 130 år å fornye Vestfoldbanen. Heldigvis har ambisjonene og bevilgningene økt. Men fortsatt er det mange som ikke innser at jernbanen trengs som det bærekraftige samfunnets viktigste transportmiddel på både mellomlange og lange strekninger. Fra SVs side har vi pekt på at bygging av dobbeltspor til Skien er nødvendig for at vi også skal kunne bygge en forbindelse fra Porsgrunn til Sørlandsbanen (forbindelsen med det gode navnet Genistreken) som vil kunne gi en relativ hurtig forbindelse mellom Oslo og Stavanger, og dermed gi et bedre og grønnere transporttilbud til halve Norges befolkning. Derfor er det nødvendig å binde seg til tidligere politiske vedtak om at Vestfoldbanen skal moderniseres med dobbeltspor og flere avganger. Det har man gjort når det gjelder vei: Tidligere var planen at Vestfoldbanen og E-18 gjennom Vestfold skulle bygges ut samtidig. Motorveien fram til Langangen var ferdig i 2018, mens kampen nå er om togutbygginga kan bli ferdig i løpet av 2030-tallet.
For SV har kampen for jernbanen vært vår viktigste fylkespolitiske sak – av hensyn til de reisende, til næringslivet, men først og fremst av hensyn til at vi må ha et miljøvennlig transportsystem når Norge i løpet av få år skal bli fossiltfritt. Vi vil kjempe for den saken overfor regjering, i Stortinget, i fylkesting og kommuner. Skal vi lykkes må hele Vestfoldsamfunnet stå samlet om dette kravet!
To tog i timen til Skien har lenge vært ambisjonen for ny jernbane gjennom søndre Vestfold, og den nye parsellen mellom Larvik og Porsgrunn har senket reisetiden kraftig. Men sommeren 2022 ba samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) Jernbanedirektoratet se på muligheten for å nå målet uten ny stasjon i Larvik. Da ligger det i kortene at det ikke blir noen ny trasé fra Sandefjord til Larvik heller. Like bekymringsfullt er det at Jernbanedirektoratet nå heller ikke vil prioritere to tog til Skien i første seksårsperiode av Nasjonal Transportplan 2025–2036. Får dette gjennomslag, kan det fort gå ti år før vi–kanskje–har en ny strekning mellom Stokke og Sandefjord, med ny stasjon ved flyplassen på Torp.
(Innlegget er publisert i Vestfold-aviser sammen med stortingsrepresentant Grete Wold og annenkandidat for SV ved fylkestingsvalget, Kristian Erling Sommerseth)
Japans statsminister Kishida hadde valgt Hiroshima som sted for møtet «for å styrke diskusjonene slik at vi kan levere et sterkt budskap for å realisere en verden uten atomvåpen. Det er nødvendig for G7 å demonstrere en sterk forpliktelse for en absolutt avvisning av trussel om bruk eller bruk av atomvåpen». Kishida er selv valgt inn i det japanske parlamentet som representant for Hiroshima.
I forkant av møtet hadde sivilsamfunnsorganisasjoner stilt klare krav. Den internasjonale Røde Kors-komiteen og japanske Røde Kors krevde at landene skulle «signere og ratifisere den internasjonale forbudstraktaten mot atomvåpen, og fordømme alle trusler om bruk av atomvåpen, implisitt eller eksplisitt, uavhengig av omstendigheter». Den kjente japanske fredsforkjemperen Daisaku Ikeda som leder den internasjonale buddhistiske bevegelsen Soka Gakkai, oppfordret Hiroshima-møtet til å ta ledelsen i diskusjonen om å erklære at atomvåpenstatene i G7 ikke skal bruke atomvåpen først, men kun som gjengjeldelse. Det vil umiddelbart redusere risiko for bruk i en tid med høy spenning.. Dagens situasjon er uten parallell i historien når det gjelder trusler om, og faren for, bruk av atomvåpen.
Nei til Atomvåpen samarbeidet med en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner om krav til møtet: Vi krevde at G7-landene måtte erkjenne skaden atomvåpen har hatt på mennesker og miljø og utvetydig fordømme alle trusler om bruk av atomvåpen. Og at man må starte forhandlinger for å oppnå fullstendig avskaffelse av atomvåpnene før 2045, som er 100-årsmarkeringen for bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Vi krevde at G7-landene må samarbeide med landene som har tiltrådt FNs atomvåpenforbud og i hvert fall delta på statspartsmøter som observatører og gi midler til miljøopprydding og støtte til ofre for atomprøvesprengninger, samt avslutte utvikling og produksjon av nye atomvåpen og støtte forhandlinger om en oppfølger til New START-avtalen, som henger i en tynn tråd etter Russland valgte å suspendere sin deltakelse.
Disse kravene ble ikke innfridd. I sluttkommunikeet fra møtet står det at G7 «tar konkrete skritt for å styrke nedrustning og ikke-spredning, for å nå målet om en verden uten atomvåpen med sikkerhet for alle». Hvilke skritt det er, er fortsatt uklart.
Det er kanskje ikke så overraskende når vi tenker på at blant G7-landene, så har tre stater med atomvåpen (USA, Frankrike, Storbritannia), to har atomvåpen på sine territorier (Tyskland, Italia) og to er såkalte paraplystater, som ønsker å bli forsvart med atomvåpen (Japan og Canada).
Brasils nyvalgte president, Lula da Silva, var invitert til G7-møtet som gjest. Det var gledelig at han kunne fortelle at Brasil nå vil ratifisere FNs atomvåpenforbud. Likevel er det at G7 diskuterer atomvåpen et lite, men ikke ubetydelig framskritt.
Neste store internasjonale møte er NATOs utenriksministermøte som skal holdes i Oslo 31.mai til 1. juni. Der er Norge naturligvis til stede og kan ta initiativ til debatt om atomvåpen. Nei til Atomvåpen mener at Norge, som NATO-alliert, har et særskilt ansvar for å redusere atomvåpnenes rolle i NATOs doktrine. Et tiltak kan være å gå i bresjen for å si nei til å bruke atomvåpen først. Frankrikes president Emmanuel Macron sa i oktober 2022 at Frankrike ikke kommer til å bruke atomvåpen, dersom Russland bruker atomvåpen i Ukraina. Slike uttalelser ønskes velkommen. Ingen vinner en atomkrig.
Når Russland fremstår med økende uforutsigbarhet, må NATO være forutsigbare.
Et eksempel på et helt nytt hinder: Sparkesykler er utplassert slik at det kan være vanskelig å passere uten å kjøre ut i gata. Farmannsvegen mai 2023.
Av Christine Andersen, medlem i Rådet for personer med nedsatt funksjonsnedsettelser i Tønsberg og 5. kandidat for SV til kommunestyret og Lars Egeland, 4. kandidat for SV til kommunestyret i Tønsberg
Jeg får fingern’n av bilister flere ganger daglig, kan Christer Bjørnemo fortelle. Årsaken er at han sitter i rullestol og tvinges ut i vegen fordi han ikke kan bruke fortauene fordi de har for høyer kanter. Det kjennes utrygt, forteller han. Vi skjønner han så godt. Det er mange som kan fortelle lignende historier.
Det er fortvilende. Vi har hatt loven om universell utforming i 30 år, og fortsatt er det så store mangler. Det rammer funksjonshemmede, men det rammer også mange mennesker som i deler av livet er mer avhengig av universell utforming enn ellers. For eksempel de som går med barnevogn.
Universell utforming er ideen om at tjenester og fysiske innretninger skal være tilgjengelige for alle, uavhengig av alder, funksjonsevne eller utdanningsnivå. Ikke minst betyr det at det offentlige rommet skal være utforma slik at alle kan bruke det på like linje.
Det gjelder ikke bare gamle synder, men også i nye anlegg legges det for lite vekt på universell utforming. Hvem har bestemt at når du går ut av kjøpesenteret Kremmerhuset mot Farmannstorget så kan alle som er godt til beins gå rett fram, men de som er dårlig til beins eller sitter i en rullestol, må ta en omveg?
Vi tror ikke at det er vond vilje hos planleggerne. Men vi tror at det skyldes at universell utforming fortsatt ikke står høyt nok på agendaen. Vi tror at det ofte er slik at det som oppfattes som pen design vurderes høyere enn at det er tilpasset til at alle skal kunne bruke det uten ulempe. Men vi tror at det også mangler kompetanse. Kompetanse som det er vanskelig å tilegne seg hvis man ikke selv sitter i en rullestol – eller har synsproblemer.
Derfor burde vi lage en angiveraksjon blant alle de som sitter i rullestol eller andre elektriske kjøretøyer som gjør at brukeren fortsatt er fotgjenger, og alle andre med framkommelighetsproblemer av ulike typer. I tillegg kan det lages befaringer med brukere og kommunens administrative ansvarlige. La oss få innspill på alle steder i Tønsberg sentrum som ikke er universelt utforma, som innebærer problemer for framkommelighet. På basis av slike innspill må det lages en liste over steder som trenger utbedring. Det vil ikke være mulig å utbedre alt på et år. Men SV vil prioritere å sette av penger til et utbedringsprogram. Det vil være behov for mye penger, men det er verdt det om alle som bruker byen kan oppleve å være like mye verdt.
Skaga-parken som var foreslått utenfor kysten av Vestfold- og Telemark er ikke blant de områdene NVE foreslår havvind på. De har vurdert den, blant annet på bakgrunn av et vedtak i Fylkestinget for Vestfold og Telemark. Men NVE mener at området er mindre egnet enn de som de har foreslått. Men de påpeker at det er et problem at Vestfold og Telemark trenger kraft. Det bør derfor vurderes om strømmen fra en av parkene kan ilandføres hos oss.
Norges Vassdrags og Energidirektorat (NVE) har foreslått 20 områder der Norge kan bygge ut havvind. NVE-rapporten er utarbeidet i samarbeid med bl.a. Miljødirektoratet og Fiskeridirektoratet. Nå skal det sendes ut forslag til program for konsekvensutredning av disse områdene.
Områdene som nå foreslås er mye større enn det som det vil være behov for å bygge ut. Det betyr at hvis man i konsekvensutredningen finner at det er stor skade for fugl-, fisk eller fiskerier, så kan noen området droppes og andre reduseres i størrelse. Vi har hele tida pekt på at det er nødvendig å vurdere mange flere områder enn man trenger å bygge ut. Det er etter vår mening bra at NVE har vurdert Skaga, og funnet at den er mindre egna. Det har flere fordeler: Folk på Sør- og Vestlandet kan notere seg at vi fra Vestfold- og Telemark også spilte inn et område i vår egen «bakgård», altså Skaga. Det er altså ikke sånn at vi mener at kraften bare skal brukes hos oss, men produseres i andre «bakgårder». Det er også greit å få en avklaring om at Skaga er mindre egna slik at området blir parkert før videre utredninger. Kanskje kan rapporten også bidra til å heve tilliten til fagfolkene som står bak den, og til måten slike prosesser foregår. Sånn sett var det altså ikke nødvendig å hisse seg opp over at Skaga ble foreslått vurdert. Vi har et embetsverk som sier fra når området vurderes mindre egna.
Men vi sitter igjen med et problem: Hvordan skaffe nok kraft til å erstatte fossil energi i vårt fylke? Kanskje blir produksjonen så stor av de foreslåtte områdene, at det ikke er konfliktfylt at vi får mye ny strøm. Men det må bygges lange ilandføringskabler eller overføringslinjer. Vestfold og Telemark bør derfor ikke slå seg til ro med å håpe å få strøm fra andre regioner. I solfylket Vestfold bør vi satse aktivt på bygging av sol-energi på bygninger og i energiparker, jordvarme og energiøkonomisering.
Vi noterer oss at både de som fornekter klimaendringene og de som prinsipielt går mot all vindkraft, nå jubler over at Skaga ikke blir noe av. Vi skulle gjerne sett at det ble vurdert som egna, men er mest fornøyd med at det nettopp blir vraket på faglig grunnlag når det ikke egner seg. Om NVE vraker Skaga, er rapporten først og fremst et stort løft for å få realisert havvind i Norge, og bidra til å kutte klimautslipp.
(Dette er et innlegg Kristian Erling Sommerseth og jeg har sendt til avisene i Vestfold)
Reguleringsplanen for ny fastlandsforbindelse i Tønsberg bør etter SVs mening avvises fordi den ikke i tilstrekkelig grad tilfredsstiller de overordnete målene for et transportsystem i Tønsberg-regionen. En ny bro over Vestfjorden tilfredsstiller kravet om en samfunnsikker forbindelse mellom Nøtterøy og fastlandet, men ikke de to andre overordnete kravene: Det er ikke et transportsystem som tilfredsstiller krav til forbedra effektivitet for kollektivtrafikken, og det bidrar ikke til tilstrekkelig reduksjon i klimagassutslipp.
Oppmerksomheten om nødvendigheten av klimakutt er blitt enda større enn da Konseptvalgutredningen ble foretatt. Den siste rapporten fra FNs klimapanel understreker alvoret. Mens all fokus vil være å kutte klimagassutslipp, kan vi ikke i vårt distrikt godta et stort vegprosjekt som i utbyggingsfasen vil bidra med nesten 100.000 tonn CO2 utslipp, og som i drift ikke vil bidra til reduksjon av total trafikk. I reguleringsplanen står det at målet er å bidra til at økt trafikkvekst som følge av befolkningsøkning håndteres på en miljøvennlig måte. En miljøvennlig måte kan ikke bety annet enn at totalt trafikkvolum reduseres kraftig til fordel for gange, sykling og kollektivreiser
Når planen ikke bidrar til å oppnå de overordnete kravene, lar det seg ikke forsvare å bruke så mye penger på vegutbyggingen. I tillegg lar det seg ikke akseptere å godta de andre negative miljøkonsekvensene av reguleringsplanen.
Vegutbyggingen vil medføre at 74,6 daa jordbruksareal blir omdisponert til asfalt. 51,7 daa av disse er i Tønsberg kommune mens 22,9 daa er i Færder kommune. Det foreligger ikke noen endelig matjordsplan som omhandler hva man kan gjøre for å opprettholde dyrkbart areal. En slik plan må foreligge før endelig vedtak av reguleringsplanen, men inntil den foreligger må det store forbruket av dyrkbar mark telle negativt for planen.
Det er også negativ påvirkning når det gjelder naturmangfold. Det gjelder hule eiker på Kolberg. 25 % av bøkeskogen på Hogsnes blir ødelagt, og det blir reduksjon i leveområdene til småsalamander. Bygginga av brua vil også være i konflikt med innflyvninga for fugl til/fra Ilene naturreservat. Det kan medføre kollisjoner med fugl og bru eller wire. Dette betegnes som middels store naturkonsekvenser, men vurdert i forhold til at sjølve planen ikke bidrar til å nå de overordna målene, kan slike naturinngrep ikke la seg forsvare.
Det er viktig å få en robust ny fastlandsforbindelse for Nøtterøy. Det må derfor startes planarbeid for å oppnå dette, sammen med en reell reduksjon i trafikk og klimagassutslipp fra trafikken. Det mest nærliggende da er å se på en parallell bruløsning ved siden av dagens Kanalbro.
Teksten overfor er i dag sendt som høringsuttalelse fra Tønsberg SV til Vestfold og Telemark fylkeskommune.
FNs klimapanel har nylig kommet med en ny rapport. Den bekrefter det vi egentlig visste: Vi har 7 år på oss til å halvere verdens klimagassutslipp. For hvert år vi ikke har gjort noe, har vi brukt opp mer av det samlede utslippsbudsjettet. FNs generalsekretær Guterres er klokkeklar: Nå må vi slutte å prate, vi må få fart i omstillinga fra fossil energi til fornybar energi.
Det blir krevende, ikke minst på grunn av alle de som har gode forslag til hvordan vi kan lage rein energi i stedet for en annen måte å gjøre det på. Det store flertallet i Norge er for havvind, men samtidig oppstår det aksjonsgrupper som sier nei hver gang det kommer opp et konkret forslag. De fleste er for solkraft, men når det foreslås kommer det heller forslag om å lage solkraftproduksjon et annet sted. Dette er oppskriften på å ikke klare å løse klimahelvetet: Vi trenger å utrede en hel rekke forslag, fordi vi også skal ta vare på naturmangfoldet. Det betyr at vi må utrede mye mer enn det vi skal bygge ut. Til nå utredes ikke energiproduksjon tilnærmet den mengden vi trenger å bygge ut skal vi klare å kutte den halvparten av norsk energiproduksjon som er fossil.
Siste ut i denne sabotasjeaksjonen for det grønne skiftet, er Thorleif Fluer Vikre som er gruppeleder i fylkestinget for FrP i Vestfold og Telemark. Han tar til ordet for kjernekraft. Det er jo besnærende hvis vi kan få ubegrensete mengder elektrisk kraft som ikke skaper klimautslipp, som ikke ødelegger natur og som er stabil. Men som et alternativ til å nå klimakutt-målene i Norge er kjernekraft dessverre et totalt feilspor.
Kjernekraften har vært på tilbakegang i verden de siste ti-årene, med unntak av land som India, Russland og Kina. Det er land der man i mindre grad trenger å ta hensyn til sikkerhet og folkevilje. Finland åpnet nettopp en reaktor som det har tatt 40 år å bygge. Den skulle levert energi allerede i 2009. President Macron i Frankrike er svært stolt av både sine atomkraftverk og sine atomvåpen og ser det som to sider av samme sak. I Frankrike planlegges det nå nye atomkraftverk. Det første er planlagt å stå ferdig i 2040.
Det er foreløpig bare Finland som har en løsning for lagring av atomavfall som nå er under bygging. Vikre påpeker at vi har hatt 4 små forskningsreaktorer i Norge som nå er stengt. De ble stengt fordi de gikk ut på alder. Det er det som vil skje med mange av de eksisterende kjernekraftverkene i Europa. Fra de norske forskningsreaktorene har vi 16 tonn radioaktivt avfall. Det vil ta 25 år før vi har en løsning for dette avfallet, og prisen vil være på hele 21 milliarder kroner. Det skulle egentlig betales av de som lagde avfallet, men Institutt for Energiteknikk har ikke et slikt beløp. Derfor er det du og jeg som betaler via skatteseddelen.
De høye strømprisene i Norge i fjor skyldtes selvfølgelig at Putin har stoppet gass-leveransene til Europa og at vi har hatt to tørre år i Norge som gjorde at vi hadde lite vann i bassengene. Men prisene gikk for alvor i været da Frankrike måtte stenge ned kjernekraftverk fordi tørka gjorde at de ikke fikk kjølevann fra elvene, eller da Sverige måtte stenge ned atomkraftverk for vedlikehold.
Vikre mener at atomkraft blir billig strøm og viser til at det i USA koster gjennomsnittlig 30 øre pr kwtime. Det er på samme måte som når noen hevder at strømmen i Norge egentlig burde koste 13 øre fordi det er produksjonskostnadene på nedbetalte vannkraftverk. President Biden åpnet i april i fjor en ordning som skal kunne gi amerikanske kjernekraftverk et tilskudd på 59 milliarder for å hindre at de går konkurs. Det er kostnadene knyttet til å oppgradere nedslitte reaktorer som er problemet.
Vikre viser til at havvind har en kostnad på 60-120 øre pr kwtime. Men her beregnes det at prisen vil gå kraftig ned etter som det blir mer havvind og man får mer industriell erfaring. For atomkraft regner man med det motsatte, nemlig at prisen begynner på ca 120 øre og vil stige med økende sikkerhetskrav. Det finnes ikke hyllevare atomkraftverk, slik Vikre nevner. De såkalte små modulære atomkraftverkene er fortsatt bare på tegnebrettet og er ikke realisert.
Å vente at kjernekraft skal løse behovet for rein, ny elektrisk energi er derfor et blindspor. Med erfaring fra utlandet vil det koste mye, det vil ikke kunne stå ferdig før tidligst 2050 som er for seint til å løse klimaproblemene. Og det innebærer en miljøfare med radioaktivt avfall som skal lagres i tusen år. Spesielt dyt blir dette i Norge som ikke har ekspertisen på kjernekraft og som vil måtte satse på internasjonale kjernekraftselskaper som i stor grad også er involvert i å lage atomvåpen.
Av Christina Grefsrud-Halvorsen og Lars Egeland, 1. og 4. kandidat for SV ved kommunevalget i Tønsberg
Norge – og spesielt solfylket Vestfold – har stort potensiale i rein elektrisk kraft fra sola. Vi heier på alle de som installerer solenergi på taket slik som Meny på Tolvsrød, men vi er også positive til planene om et solkraftverk på Akersmyra i Sem. Halvparten av energibruken i Norge er i dag fortsatt basert på fossile kilder. Vi trenger mer rein energi for å erstatte den fossile energien.
Planene om solkraftverk ble presentert i Tønsbergs Blad 13. februar. Bak planene står Fred Olsen Renewable som er en stor aktør innen sol- og vindkraft. Forslaget er å lage en solenergipark som skal dekke et område på 560 mål. Solkraftverket vil produsere 60 Gwh i året, dvs nok til minst 6000 husstander.
Akersmyra er en drenert myr som brukes til skogsdrift, men skogen er nå hugget ned og området framtrer som et åpent hogstfelt gjennomskåret av dype grøfter.
En konsekvensutredning vil måtte se på mange forhold: Vil solkraftverket hindre friluftsliv i området i dag? Etter befaring ser det ikke ut som om området er det mest attraktive for friluftsliv, men det må også naboer og befolkning på Sem ha sin mening om. Hva med det biologiske mangfoldet? Et solkraftverk har både potensiale til å skade biologisk mangfold, men også en mulighet for å fremme det gjennom at det blir et område der dyr og planter kan være uforstyrret, om enn delvis i skyggen av solcellepaneler. Er det vilttrekk i området? (Ved besøk så vi at det var jakttårn) Hva slags virkning kan det ha på myra? Utbyggerne antyder at solkraftverket kan bidra til å gjenskape myras naturlige økologi. Det er også mange spennende eksempler på samdrift mellom solcelleparker og landbruk med dyr, spesielt sau.
Programmet for en konsekvensutredning skal behandles av Tønsberg kommune, med mulighet for at innbyggerne kommer med innspill om hva som bør utredes. Fra SVs side er vi opptatt av at konsekvensutredningen må lages av uavhengige instanser. Alt for ofte ser vi at det reises kritikk mot at konsekvensutredningen er et bestillingsverk fra utbyggerne som gir dem det svaret de ønsker. Selv om vi i utgangspunktet er positive til solkraftverket, er det viktig at det ikke kan reises innvendinger mot konsekvensutredningen.
Ved andre solkraftanlegg har det vært viktig å bevare masse som fjernes før panelene monteres. Hvor store landskapsinngrep må man foreta her? Det antydes fra utbygger at panelene kan plasseres med pæling ned i jordsmonnet slik at hele parken kan demonteres når konsesjonsperioden for kraftverket går ut. Det er altså ikke snakk om en varig endring fra LNF-område, men om alternativ bruk i en periode.
Fred Olsen Renewable eier ikke myra. Det er flere grunneiere, men de skal være positive. Det er ikke nødvendigvis slik at grunneierne må være de som selv bygger ut, men de får leieinntekter. På samme måte kan man tenke om andre områder for solenergiproduksjon i Tønsberg.
Solenergi er arealkrevende. Der hvor det er minst konflikt med naturinteresser er selvfølgelig på allerede utbygde områder, altså eksisterende tak. Til nå har man tenkt at det er opp til enhver huseier å legge solcellepaneler på sine tak. Men også tak kan leies ut til et energiselskap. Tønsberg kommune burde derfor etter SVs mening ta jobben med å kartlegge potensialet for solenergiproduksjon på eksisterende tak og gå i bresjen for å fremme slik produksjon, enten i regi av huseierne eller i regi av et energiselskap/ en utbygger som leier takene.
Lars Egelands blogg 