Av Grete Wold, stortingskandidat for SV i Vestfold og Lars Egeland, miljøpolitisk leder i Vestfold og Telemark SV
Mange tror at Norge ikke er egna for sol-energi. Vi lever i et kaldt land og det er ikke så ofte at sola virkelig varmer. Det er helt feil. Det kalde norske klimaet gir bedre og mer effektive solcelleanlegg enn lenger sør i Europa. Aller best egnet for solenergi er Sør- og Østlandet. Bare ved å legge solenergi på eksisterende tak, ville vi kunne dekke store deler av behovet for økt elektrisk kraft i Norge.
Av 304 milliarder dollarene som ble investert til fornybarsatsing i verden i 2020 gikk halvparten til solenergi som vokste mest ved siden av havvind.
Det var i Europa at fornybar-investeringene økte mest, med hele 67%. Også Norge kommer på lista med 9 milliarder kroner, takket være elbilsatsing og investeringer i karbonfangst. Det er likevel veldig beskjedent når Statistisk Sentralbyrå regner med at det i 2022 skal investeres 260 milliarder i oljeutvinning i Norge. IEAS rapport som vakte oppsikt ved at den anbefaler ikke å leite etter mer olje, utroper sol til kongen blant framtidas energiformer. Om få år kan solenergi bli den største kraftkilden i verden. Det er ingen grunn til at Norge burde henge etter.
Vi har mye miljøvennlig vann-kraft i Norge, men fortsatt er det slik at halvparten av energiforbruket er bygd på fossile kilder: Det er bensin og diesel til biler, det er olje, gass og kull til prosessindustri og oljeindustri. Vi trenger en storstilt elektrifisering i Norge om vi skal bli utslippsfrie.
Det beste med solenergi er at det er den fornybare energiformer som raskest kan bygges ut og som har minst konflikter knytta til seg. Vindkraft på land er omstridt fordi det kan bidra til ødelegging av uberørt natur. Vestfold er ikke spesielt egnet for vindkraft og vannkraft. Men vi har sol! Det er ikke bare skryt når vi sier at vi bor på Norges solkyst.
Vestfold har samme solinnstråling som Tyskland som har 60 ganger så mye solenergi pr innbygger som oss. Sverige har installert nesten seks ganger så mange solanlegg, mens i Danmark er det nesten ti ganger så mange.
Hvis vi bruker eksisterende tak til å produsere solenergi er potensialet 30-50 terrawatt-timer, i følge Erik Marstein som er forskningsleder ved Institutt for Energiteknikk. Hvis vi ønsker kan dette utvides gjennom solenergi-parker eller f eks flytende solenergianlegg på innsjøer.
Solenergi kan bli driveren i elektrifiseringa i Norge, mens den i dag bare er kakepynt. Det betyr ikke bare at vi må bygge ut sol, men vi må også tilpasse den øvrige energiproduksjonen til solenergien. Solenergien leveres inn på nettet og erstatter vannkraft når sola skinner. Når det ikke er sol, bruker vi det lagra vannet til kraftproduksjon. Etter hvert vil det også utvikles smartere måter å ta vare på energien på. Flere steder er det allerede slik at du i et parkeringshus kan velge om du vil betale for parkering, eller betale med å levere strøm fra elbilen din som ellers kan lades med solenergi hjemme. Elbilen kan selvfølgelig også brukes til å levere strøm til huset.
Solkrafta gir oss mulighet til å skaffe oss grønn energi fra nærområdet. Spørsmålet bør ikke være om det passer med solenergi på takflater, men omvendt: Er det noen grunn til at det ikke skal være solceller på taket?
Det skjer en rivende teknisk utvikling som både gjør solenergien billigere, men også mer effektiv eller anvendelig. Nå forskes det på å ha det som bygningsmateriale eller i husmalingen. Man kan også tenke seg at solcellene er gjennomsiktige, og er en del av vinduene.
Dessverre vil det ta for lang tid hvis vi bare stoler på at markedet vil føre til utbygging av solenergi. Det er nødvendig at staten tar ledelsen og setter politisk mål for hvor mye sol-energi vi vil ha. Deretter kan næringslivet inviteres til et samarbeid om hvordan vi kan nå målet, og hva slags støtteordninger som staten bør bidra med.
Hvis jeg blir stortingsrepresentant fra solfylket Vestfold er dette en viktig sak jeg vil jobbe for.
Kjernen av saken er dette: Det er lite hjelp i å være litt klimavennlig, hvis andre ting er viktigere.
Natur og ungdom har et fantastisk slagord formet som et spørsmål: Hvis ikke du, hvem? Hvis ikke nå, når? Vi kommer i tanker om det slagordet når vi leser kommentarene til vår lokale store klimasak – fastlandsforbindelsen til Nøtterøy – og vår nasjonale klimasak – stopp i leiting etter ny olje.
«Senterpartiet og jeg personlig deler bekymringen for klimaet, men en utsetting vil også gi økonomiske konsekvenser…» sier Kathrine Kleveland, fylkestingsmedlem og stortingskandidat for Senterpartiet. Det hjelper jo ikke klimaet et døyt om Kleveland er sympatisk innstilt til klimakutt, hvis hun likevel mener at å unngå noen millioner til en ekstra utredning, er viktigere. For klimaets skyld kunne hun like gjerne være klimafornekter. Heller ingen fra Ap eller Høyre tar til motmæle mot at det blir umulig å nå Vestfold og Telemark fylkes mål om klimakutt, hvis man bygger det store nye veiprosjektet. Det er bare det at andre ting er viktigere, samtidig som de peker på at det skal bli lettere å ta buss.
Her er vi ved kjernen av saken: Det er lite hjelp i å være litt klimavennlig, hvis andre ting er viktigere. Det er ikke kutt i klimagass lenger som teller, det er nullutslipp om vi skal nå målet om kun 1,5 grads oppvarming. For hver dag vi venter med å ta kutt, må kuttene bli større. Vi trodde at en halvering av klimakuttene de neste ti årene ville være nok. Nå ser det ikke sånn ut, vi bør nærme oss nullutslipp om 10 år. Det betyr at vi skal ha færre biler, ikke flere.
Mandag kom rapporten fra det internasjonale energibyrået (IEA) som sier at det må bli stopp i all leiting etter ny olje og gass. De store partiene Høyre og AP har alltid trodd på IEA, nå har de snudd. På politisk kvarter i dag er SPs Sandra Borch og Aps Espen Barth Eide skjønt enige om at vi ikke kan stoppe tildeling av nye felt. De kaller en slik politikk for bråstopp i oljeproduksjonen. Men det er det jo slettes ikke: Det store Johan Sverdrup-feltet som ble åpna i 2019 skal etter planen produsere til 2059. Det gamle Statfjordfeltet skal kanskje produsere til 2040. Dette er planer som bare kan realiseres om det kan kombineres med CO2-lagring som vil bli forholdsvis dyrt. Det betyr at det er forretningsmessig ganske mørke utsikter for allerede eksisterende oljefelt, hvorfor skal vi da fordele nye leitelisenser for områder som først vil være klare for produksjon når verden skal ha blitt karbon-nøytral?
Statistisk Sentralbyrå har beregnet kostnadene på ikke å tildele nye leitelisenser eller utvinningstillatelser. På lang sikt -fram til 2050 – vil en stopp bety reduserte inntekter tilsvarende et halvt års lønnsvekst.
Vi er sympatiske til klimaet, sier Sandra Borch, Espen Barth Eide og Katrine Kleveland. Men det passer ikke nå.
Nå skal NATO samles om atomvåpnene. Atomvåpenavskrekking må bli viktigere. Sjøl om det bare er tre NATO-land som har slike våpen, skal NATO satse på nuclear sharing som betyr at atomvåpen skal utplasseres i flere av medlemslandene. NATO skal satse på mer solidaritet mellom medlemslandene, sier generalsekretær Jens Stoltenberg. Betyr det at norske F35 skal kunne brukes til atomvåpen?
«Atomvåpen må forbli en hovedkomponent for NATO. Det er av kritisk verdi å opprettholde en kjernefysisk avskrekkelse. NATOs strategiske konsept må revideres og atomvåpen og avskrekking må en større plass. « Dette er noen av anbefalingene i rapporten NATO 2030, som skal diskuteres på NATOs toppmøte 14. juni.
Rapporten er skrevet av en såkalt refleksjonsgruppe oppnevnt av generalsekretær Jens Stoltenberg. I rapporten foreslås det en styrking av det politiske samarbeidet i alliansen, også knyttet til avskrekking og atomvåpen. Begrepet nuclear-sharing som det foreslås å styrke, betyr at selv om atomvåpnene er eid av USA, Frankrike og Storbritannia – så skal de kunne utplasseres i ulike land. Når Norge har fått sine amerikanske F-35 fly, vil vi være det europeiske NATO-landet som har den største flåten av fly som er utstyrt til å kunne ha amerikanske atomvåpen. Den økte solidariteten mellom NATO-landene som Stoltenberg etterspør, kan bety at Norge blir pressa til å stille sine fly tilgjengelig for å ha atomvåpen i en krisesituasjon.
Erna Solberg har bedt Jens om å dempe seg når det gjelder hans ambisjoner om økt NATO-nærvær i sør-øst-Asia. Det skal også diskuteres på NATO-toppmøtet. Men Erna har ikke sagt noe om satsingen på atomvåpen. Når resten av verden samler seg om FNs atomvåpenforbud og marginaliseringa av atomvåpen øker, minner NATO de allierte om at de må stå samlet om holdningen om at forbudstraktaten «aldri vil føre til nedrustning, eller påvirke folkeretten». Skammen over å ha atomvåpnene skal deles på alle medlemslandene.
Etter Nei til Atomvåpens mening bør det bli offentlig diskusjon om hva Norge bør mene om atomvåpen på toppmøtet 14. juni. Skal Erna Solberg støtte et økt fokus på atomvåpen og avskrekking? Er det Norges posisjon at det politiske handlingsrommet for enkeltstatene bør vike for sterkere politisk enstemmighet i alliansen, også om atomvåpen?
I 2009 fikk president Barack Obama Nobels fredspris for sin visjon og sitt arbeid for en verden uten atomvåpen. Både Jens Stoltenberg og Erna Solberg var til stede i Oslo rådhus og hørte Obama tale. De bør merke seg både hva han sa i Oslo, eller hans tale i Praha april samme år: «Noen argumenterer med at vi er dømt til å leve i en verden dere flere land og flere folk skaffer seg det ultimate verktøyet for ødeleggelse. Denne fatalismen er en dødelig motstander. For hvis vi tror at spredning av atomvåpen er uunngåelig, da innrømmer vi for oss selv at bruken av atomvåpen er uunngåelig», sa Obama. Hans lovte at USA som det eneste landet som faktisk har brukt atomvåpen, skulle sette i gang tiltak for en verden uten slike våpen.
I motsetning til Stoltenberg, lovte Obama at USA skulle redusere den rollen som atomvåpen har i den nasjonale sikkerhetsstrategien – og oppfordre andre til å gjøre det samme. Han ville forhandle om kutt i atomvåpenarsenal og vil ta initiativ til å involvere alle atomvåpenstatene. Erna bør lytte til Obama, ikke til Jens.
Skal Norge slutte seg til den internasjonale forbudstraktaten mot atomvåpen som trådte i kraft i januar i år? Dette har vært den viktigste nedrustningspolitiske saken i Norge de siste åra. Nå som partienes landsmøtesesong går mot slutten, kan vi slå fast at Senterpartiets valgprogram kan å bli av historisk betydning for frednasjonen Norge.
Bilde: Sanne Ellingsen
Senterpartiet skal vedta sitt program som siste parti 4-6. juni.
Atomvåpenforbudet som ble vedtatt i FN i 2017, kom som et resultat av et initiativ som ble tatt av den forrige rød-grønne regjeringen der Senterpartiet satt. Når dette initiativet førte til reelle forhandlinger om et forbud, ønsket SP, AP og SV at Norge skulle ta del i forhandlingene. Da hadde regjeringen Solberg overtatt, og de ønsket ikke en slik deltakelse. De har også avvist alle diskusjoner om norsk tilslutning til forbudsavtalen. Det er en holdning Norge deler med alle andre NATO-land, sjøl om det foregår en diskusjon om tilslutning også i andre land.
Det er ingen tvil om at Norge ikke bryter noen formelle forpliktelser overfor NATO, om vi signerer forbudet. Men NATO-alliansens strategiske konsept definerer atomvåpen som alliansens øverste sikkerhetsgaranti. I fjor gikk to tidligere generalsekretærer i NATO sammen med over 50 tidligere ministre og statsledere i NATO-land, ut og utfordret påstanden om at trusselen om bruk av atomvåpen gjør oss sikrere. Blant de norske underskriverne var de to tidligere statsministrene Bondevik og Jagland i tillegg til utenriksministre og forsvarsministre. Avskrekkingspolitikken med trusselen om gjensidig utslettelse, har bidratt til fred etter 1945, hevder tilhengerne av atomvåpen. Men det er utenkelig at USA skal ofre amerikanske storbyer for å hindre et angrep på Norge, svarer vi og mange andre. Nye atomvåpen og nye militære strategier som den amerikanske om «operasjonell uforutsigbarhet» som gjør at USA ønsker framskutte baser i Norge, øker sjansen for bruk av atomvåpen.
– Dette er livsviktig. Vi må tenke nytt, sa Kjell Magne Bondevik til KrFs landsmøte. Han sa at han tidligere var skeptisk til å signere atomvåpenforbudet, nå er jeg for sa han – og fikk med seg hele partiet på å programfeste forbud mot atomvåpen. Denne høsten går Venstre, KrF, SV, MDG og Rødt til valg på et program som støtter norsk tilslutning til atomvåpenforbudet. Også Sps Liv Signe Navarsete har i flere år vært en klar forkjemper for forbudet. Fremskrittspartiet og Høyre er like klare motstandere. AP var delt på landsmøtet: En tredjedel av delegatene ønsket en forpliktelse til forbudet, mens flertallet konkluderte med at atomvåpenforbudet er et godt initiativ og at det bør være et mål å tilslutte seg, samtidig som de la til at det ikke er aktuell politikk nå.
Dette betyr at SPs formulering i sitt program i praksis vil avgjøre om en ny regjering fra høsten skal føre en ny politikk, eller fortsette Solberg-regjeringas nei til forbudsavtalen. Utkastet til Sps prinsipp-og handlingsprogram for 2021-2025 er mer uklart enn partiet har vært tidligere. Her sies det at Sp vil «utrede konsekvensene for Norge av en ratifisering av traktaten om atomvåpenforbud, og bidra aktivt til bred internasjonal oppslutning om arbeidet mot atomvåpen.» Dette må forstås som mer støttende til norsk tiltredelse av atomvåpenforbudet enn det Ap går til valg på, men denne støtten er altså ikke uforbeholden.
Det er massivt flertall i det norske folk for tilslutning til atomforbudet. Et parti som lytter til vanlige folk, må ta folkeviljen på alvor og programfeste en klar støtte til atomvåpenforbudet.
Slagentangen raffineri. Nå blir det slutt på å produsere olje og bensinprodukter. SV har foreslått å produsere rein energi med vindmøller i stedet for piper, det faller Maren Njøs Kurdal fra Rødt tungt for brystet. (Foto: NRK)
På slutten av 1800-tallet ble utenlandske selskaper oppmerksomme på hvilken verdi som lå i mulig kraftproduksjon i norske elver og fossefall. Mange private selskaper kjøpte opp rettigheter for en slikk og ingenting. Så kom politikerne på banen med å stille krav for at vannkraftressursene skulle komme hele folket til gode. Slik ble det moderne Norge bygd og industrialisert.
Nå står vi overfor den neste store utfordringen. Å sørge for å kutte alle CO2-utslipp helt i løpet av få år. Det vil ikke gå om man er like ambisjonsløs som det Rødt Maren Njøs Kurdal gir uttrykk for i sitt innlegg i TB 5. mai. Det er umulig å styrke kapitalen som står bak vindkraftutbygging, derfor må vi heller si nei til all vindenergi, mener hun, – til forskjell fra politikerne som for hundre år siden sørget for å få nasjonal kontroll med vannkrafta. Og som SV krever i dag.
Under halvparten av energibruken i Norge er fornybar. Vi er avhengig av olje og gassprodukter i hverdagen vår, i industrien og i økonomien. SV mener det er mulig å gjennomføre en ny grønn omstilling der industrien, samferdsel og hverdagsliv blir utslippsfritt. Men det vil kreve mye rein energi. Vi er enige med Rødt om at potensialet er stort gjennom energiøkonomisering, men det vil ikke være nok. Det er et potensiale i å modernisere eksisterende vannkraftverk, men heller ikke det er nok. Dessverre er det slik at det som lanseres som opprusting av vannkraft først og fremst handler om å legge mer vann i rør. Derfor må vi også bygge ut flytende havvind, men det vil heller ikke være nok og ikke komme tidsnok. Derfor sier vi at må kunne vurdere om kommuner eventuelt måtte ønske å få bygget ut vindkraft der det ellers er tatt hensyn til natur og miljø. I tillegg må vi bygge ut bioenergi og solenergi som har et stort potensiale.
SV har ikke gitt opp å styre energibruken til folkets beste. Vi har store ambisjoner om at inntektene fra utnytting av naturressurser som vind skal komme folket til gode, og at folk lokalt skal ha mulighet til å si nei til vindkraftutbygging. Vi sier nei til storstilte vindparker, men mener at vi må kunne vurdere å bruke allerede industrialiserte områder som Esso Slagentangen og næringsparken på Rygg til produksjon av rein energi.
Ødeleggelsen av naturmangfold er et stort problem. Det skyldes to forhold: Klimaendringer og utbygging i uberørt natur. Vi løser ikke det ene uten å løse det andre. Dette har vi ambisjoner om, dessverre ser det ut til at Rødt har hivd inn håndkleet.
For første gang er åpen tilgang større enn abonnementsbasert tilgang, sa Kenneth Ruud på den digitale Bibsys-konferansen i mars. Ruud er prorektor ved Universitetet i Tromsø og har viktige verv i både Universitets- og høgskolerådet og i Norges Forskningsråd.
Ruud takket de mange bibliotekarene som gjennom år har sloss for åpen tilgang. Ruuds kilde for at åpen tilgang er størst, var typisk nok en twitter-melding fra Samuel Moore som er en informasjonsteori-forsker som har spesialisert seg på vitenskapelig publisering (Bio – Samuel Moore) .
Slik jeg leser dataene Ruud refererte til, dreier deg seg om at det nå kommer flere åpne publikasjoner enn abonnementspublikasjoner – det dreier seg ikke nødvendigvis om lesning. Der kan det være at OA- har vært større over lengre tid. Det interessante er imidlertid at begge deler har hatt en kraftig økning. Mens det i 2000 var litt under 2 millioner publikasjoner i lukkete kanaler og under 500.000 i åpne, har de to i 2020 passert hverandre med ca 3 millioner publikasjoner i hver kanal. Altså en seksdobling av åpne publikasjoner, men også og en 50% økning i lukkede publikasjoner. Og samlet over en dobling i antall publikasjoner på 10 år.
Kan ikke huske sist jeg var på biblioteket for å få en bok
Jeg kan ikke huske sist jeg var på biblioteket for å finne litteratur, sa Ruud. Som forsker er Ruud opptatt av forskningsbiblioteket, men han mente samtidig at det fysiske biblioteket er viktig for studentene. Ikke bare som arbeidsplasser for dem, men som læringsareanaer der man kombinerer studentenes nye måter å jobbe med, med tilgang til kunnskap – og tilgang til kompetanse. Hvis vi gjør dette til et attraktivt tilbud, vil ansatte også legge deler av arbeidet sitt til de fysiske biblioteklokalene, mente Ruud.
Økningen i antall publikasjoner sier noe om veksten i kunnskapsproduksjon og publisering, som synliggjør behovet for organisering av kunnskapen og kuratering og formidling av kunnskapskildene.
Publikasjoner vokser, forskningsdata eksploderer
Veksten er enda større når det gjelder forskningsdata. Data kan bli den nye tidsskriftsartikkelen, mente Ruud – og viste hvordan man gjennom tilgang til forskningsdataene kan få interaktive artikler. I framtida er kanskje ikke artikkelen det viktigste å få tilgang til, men forskningsdataene.
Ruud viste en graf som anslo at vi kan få en vekst i datamengden opp mot 175 zetabyte i 2025, fra et nesten usynlig startpunkt i 2020. Zetabyte er en trilliard byte, et 1-tall med 23 nuller bak. Bare for kort tid siden målte man datamengder i exabyte – en trillion byte – 1-tall med 18 nuller bak. I 1999 regnet man med at summen av all menneskeskapt media, dvs audio, video, tekst i verden utgjorde 12 exabyte. Men allerede i 2022 var produksjonen oppe i 5 nye exabyte. Det sies at summen av alle ord som menneskeheten gjennom denne klodens eksistens har uttalt, utgjør 5 exabyte. Her kan man altså bli svimmel. Det er ikke så urimelig å etterlyse en bibliotekar som kan bidra til å holde orden på dette. Da hjelper det ikke med katalogkort, men nye automatiserte verktøy. Ruud viste til gründerbedriften Keenious i Tromsø, som arbeider med å utvikle intelligente søkemaskiner som kan finne meningsfylt innhold i store mengder data. Det kan skje også uten at du behøver å spørre, f eks basert på din egen tekst. Keenious jobber sammen med dyktige referanse-bibliotekarer på uh-institusjonene som hjelper gründerne med å utvikle tjenesten. Det vil komme mange nye slike verktøy, og funksjonaliteteten vil bli innebygd i eksisterende systemer.
Ruud mente at man trenger bibliotekene til kuratering, visualisering av data, bibliometri – og til plattformer for publisering av vitenskapelige artikler. Universitetsbiblioteket i Tromsø har tatt ansvar for lagring av forskningsdata og drifter Dataverse som de fleste norske universiteter og høgskoler i dag benytter til datalagring.
Stemmestyring vokser
Vi har en tendens til å overvurdere hva som skjer de neste to årene og undervurdere hva som skjer de neste ti – det er et sitat av Bill Gates som Tarjei Vassbotn tok i bruk i sin presentasjon om kunstig intelligens på Bibsys-møtet. Vassbotn jobber nå i Google, men har bakgrunn fra bl.a. selskapet Disruptive Technology og Nofence som lager digitale gjerder for husdyr. Han er også en av de første som var med i S-OL og Kvasir, om noen ennå husker de selskapene. Nå snakket han om «internett of things» og AI – kunstig intelligens.
I hvert fall i et par år har selskaper som Google og Amazon tenkt at stemmestyring er teknologi som vil utvikle seg. Sjøl har jeg Amazons assistent Alexa som jeg bruker til å fortelle meg når maten er klar, fortelle meg nyheter, spille musikk – men også til å slå av lysene når vi legger oss. Det illustrerer Gates sitt utsagn. Til nå har Alexa ikke vært så nyttig, men det er selvsagt bare begynnelsen.
Assistenten kan også holde orden på bilen, kalenderen, været – og da kombinere viten fra ulike kilder slik som at du får beskjed om at du i dag må reise tidligere på jobb fordi det er kø (trafikkinfo), dårlig vær osv. Neste skritt er å utføre tjenester som å bestille varer, mat, taxi, frisør. Litt komisk vil det bli når din stemmestyrte assistent ringer for å bestille frisør-time og da får snakke med en annen stemmestyrt assistent.
Vassbotn anbefalte bibliotekarer som vil vite mer om AI i forhold til oppgaver som kan være relevante for oss, å se videoer om GPT3 på Youtube. Jeg trodde han sa GDP3, men det hadde ingen betydning, youtube fant emnet for meg, det var nok med en rett bokstav. Sannsynligvis skyldtes det enkel AI-teknologi.
GPT-3 ble lansert i 2019, utviklet av OpenAI som eies av Elon Musk. Videoene jeg har sett viser hvordan du kan designe din egen webside bare ved å gi beskjed om hvilken tekst og elementer du vil ha på nettsida. Men bearbeiding av tekst er enda mer interessant. Du skriver: The landlord did not maintain the property. GPT3 skriver den juridiske versjonen av utsagnet: “The defendants have permitted the real property to fall into disrepair and have failed to comply with state and local health safety codes and regulations.” Du kan selvsagt velge ulike typer vinkling på teksten du vil ha skrevet. Basert på kunnskap trukket ut av alle Shakespeares bøker, kan du selvsagt også be om å få se hvordan din tekst ville vært om Shakespeare skulle ha skrevet den. Dette kan også brukes det andre veien: En beskrivelse fra advokat eller lege overføres til enkelt, forståelig språk. Ønsker du et sammendrag av en bok, konstrueres det av GTP3 ut fra den opprinnelige teksten.
Det er vanskelig å spørre Shakespeare om han er fornøyd med de nye tekstene som konstrueres i hans uttrykk. Men GPT3 har spurt en rekke fagfolk og nålevende vitenskapsfolk om de er fornøyd. Det er de etter sigende. Ofte er svaret mer presist enn de selv kunne ha formulert det.
Dette har selvsagt mange mulige implikasjoner. Det kan være dårlig nytt for jurister hvis vi kan få generert automatiske tekster som endatil er mer juridisk presise enn juristene kan formulere det. Det har selvfølgelig også framtid betydning for bibliotekaryrket. Innføringen av internett-søkemaskiner har ikke overflødiggjort gode søk fra bibliotekarer, men avansert AI-teknologi vil kunne utkonkurrere bibliotekaren. Men det betyr sannsynligvis bare en forskyving av oppgaver for bibliotekspersonalet: I stedet for «manuelle» søk vil bibliotekarene jobbe med tilpasning og systemarbeid knytta til søkesystemene, og ikke minst vil de jobbe med opplæring av folk til å ta systemene i bruk.
Alt blir bra – det blir til og med bedre!
Vi har væt gjennom et års nedstengning som følge av pandemien. Bibsys-konferansen i fjor rakk akkurat å bli gjennomført før landet gikk i lock-down. I år var konferansen digital, men resultatet var en rekordoppslutning høyere enn noen annen tidligere Bibsys-konferanse.
Alt vil ikke bare bli bra, det blir bedre – hevdet bibliotekdirektør Anna Løken ved Høgskolen i Innlandet i sitt innlegg på årets konferansen. Hun mente at digitaliseringsgevinstene som ble skapt under pandemien, vil vi ta med oss videre når vi nå øyner slutten etter den siste bratte bakken.
Bibliotekdirektør Hanne Graver Møvig fortalte om den digitale satsinga som Universitetsbiblioteket ved UiO har fått midler til. Det viser at institusjonsledelsen skjønner betydningen av at biblioteket kan gjøre store mengder digitale data fra institusjonen tilgjengelig. Jeg hadde også et innlegg der jeg framholdt at bibliotekene har lang historie, men en stor framtid foran seg ved at det er en økende behov for det som er kjerneideen bak bibliotekene – det å gjøre kunnskap tilgjengelig for brukerne. At vi trenger økt åpenhet, deling og gjenbruk – som er sentrale verdier for bibliotekene. Dette var også tema på konferansens første dag da Emma Vestli snakket om hvordan fremtidens bibliotek kan være den utløsende brikken for UH-sektorens digitale transformasjon.
Det to-delte biblioteket
Prorektor Kenneth Ruud snakket om forskningsbiblioteket. Viserektor for utdanning, Oddrun Samdal, fra UiB snakket om læringsbiblioteket. Vi ser tydeligere og tydeligere en todeling av forventningene til bibliotekene: Forskerne trenger en rekke tjenester, men er ikke opptatt av det fysiske biblioteket. Studentene trenger biblioteket som læringsarena og arbeidsplass.
Av Grete Wold, 1. kandidat til Stortinget for SV i Vestfold og Lars Egeland, miljøpolitisk leder i Vestfold og Telemark SV
Regjeringa har lansert sin tiltaksplan for å bedre miljøforholdene i Oslofjorden. Planen ble presentert i Tønsbergs Blad under overskriften «slik vil Lene og Carl redde miljøet i Oslofjorden». Kanskje de burde vært litt beskjemmet over at det har tatt så lang tid før planen kom, og at den ikke er mer forpliktende?
I intervjuet peker Lene Westgaard Halle på at torskefisket i Oslofjorden og indre Skagerrak måtte forbys i 2019 fordi bestanden var kritisk truet. Likevel stemte Halle i 2018 mot SVs forslag i Stortinget om å be regjeringen raskt sette i gang tiltak for å redde kysttorsken. Carl Erik Grimstad forteller at «allerede da han kom på Stortinget som nyvalgt representant høsten 2017 tok han til orde for en helhetlig plan for arbeidet med miljøproblematikken i Oslofjorden». AP, SV, MDG ville mer: Vi ville ha en mer omfattende forvaltningsplan for å restaurere miljøet i fjorden.
Grimstad fikk det som han ville: Regjeringa ble bare pålagt å lage en enklere tiltaksplan. Likevel skulle det ta tid. Opprinnelig lovte miljøminister Elvestuen at planen skulle komme før sommeren 2020. Den 24. mars i år maste SVs Arne Nævra igjen på miljøministeren i Stortingets spørretime: «Den helhetlige planen for Oslofjorden har stadig blitt utsatt i forhold til det som er blitt lovet, både av sittende og tidligere statsråd. Det har straks gått tre år siden regjeringa fikk en enstemmig bestilling fra Stortinget. Helt nylig har også Havforskningsinstituttet kommet med en rapport om fjordens dårlige forfatning og forslag til grep for økosystemene», sa Nævra. Det var altså på tide at planen kom.
Å redde livet i Oslofjorden var en av hovedsakene for Vestfold SV i stortingsvalgkampen for 4 år siden. Vi tok initiativ til et samarbeid mellom SV-kandidatene i fylkene rundt Oslofjorden om et felles forslag om å redde kysttorsken. Dette forslaget ble fremmet for Stortinget i 2018. Regjeringa bes å legge fram forslag om å redde kysttorsken, med utgangspunkt i forslag fremmet fra Havforskningsinstituttet. Dette innebar forslag som å forby all fiske med faste eller stående redskaper, bare fiske med stang eller snøre skulle tillates og fanget torsk skulle slippes ut. I tillegg innebar det et forbud mot bunntråling.
Sjøl om regjeringspartiene sa nei til dette forslaget, ble regjeringa tvunget til å innføre forbud mot torskefiske i 2019. Forbud mot bunntråling er imidlertid ennå ikke innført. I den lanserte tiltaksplanen er et av tiltakene kun å «Vurdere nærmere regulering av trålaktivitet». Vi tror i likhet med miljøorganisasjonene som har uttalt seg om planen, at vi ikke kommer unna forbud mot trålfiske av reker.
Hvorfor er det viktig å ta vare på torsken? Den er ikke bare sunn mat. Hvis vi tar vare på den og bygger opp bestanden kan det gi varige arbeidsplasser og ikke minst mye gode fritidsaktiviteter for de mange hobbyfiskerne langs fjorden. Men det viktigste er at torsken er livsviktig for livet i fjorden. Den er det store rovdyret som holder de andre i balanse, så ingen overspiser de sårbare artene i Oslofjorden.
Forsvinner torsken, får det konsekvenser for hele næringskjeden av fisk, og hele økosystemet kan endres. Da dør fjorden. Det er det som holder på å skje.
SV mener at vi trenger en fullgod restaureringsplan for Oslofjorden. Den bør bygge på en forvaltningsplan for fjorden som legges fram som en stortingsmelding, slik det gjøres for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak. Det trengs mer enn gode intensjoner for å stoppe avrenning og utslipp til fjorden. Det er nødvendig å innføre restriksjoner i høstpløying langs fjord og vassdrag. Kommunenes arbeid med å sikre vannkvaliteten i vassdrag som fører til fjorden, går for sakte. Etter SVs mening bør tilskuddene gjennom regionalt miljøprogram styrkes bl.a. for fangvekster som binder karbon til jorda og hindrer avrenning.
Halifax Public Library – et ganske nytt folkebibliotek som revitaliserte en forslummet bydel og ble en ny storstue for byens innbyggere.
Formålet med bibliotek er ikke å låne ut papirbøker. Hvis det var slik, vil bibliotekene ende på historiens skraphaug på samme måte som Kodak som trodde at deres forretningside var å selge analog film, mens den egentlig var å hjelpe folk å ta vare på viktige øyeblikk i livet – det som før i tida ble kalt Kodak-øyeblikk. Formålet med bibliotek er å sette folk i stand til å skaffe seg nødvendig kunnskap på en måte som er god for den enkelte og effektiv for samfunnet. Derfor er bibliotek mer viktig enn noensinne. Bibliotekene har gjennom sin årtusener lange historie vist seg svært tilpasningsdyktige til teknologiske endringer, så også i dag.
Dette innlegget er skrevet som et svar til redaktør Bent Johan Mosfjeld i Liberaleren som mener at bibliotek ikke lenger er nødvendige. Bibliotek er ikke lenger nødvendig, for selv de fattige har råd til å kjøpe bøker som nesten ikke koster noe på Finn eller på loppemarked, skriver han.
Da de moderne folkebibliotekene ble skapt som en følge av den amerikanske revolusjonen, var ideen at selvstendige mennesker måtte ha mulighet til å skape sin egen suksess og det betinget en lik mulighet for tilgang til å tilegne seg kunnskap. Et demokrati var avhengig av opplyste folk. Derfor trengte USA biblioteker med tilgang for den brede allmennheten. Har dette forandret seg vesentlig?
I dag lever i et samfunn hvor kunnskapsutvikling er viktigere enn noensinne. Ulikhet i tilgang til kunnskap er alle ulikheters mor. Manglende bruk av kunnskap er til hinder for utvikling av samfunnet. Kunnskap som vare har noen spesielle kjennetegn: Du vet ikke verdien av varen før du har kjøpt den, og da er den allerede betalt. Det betyr at en høy markedspris på kunnskap vil føre til et underforbruk av kunnskapen. At flere får tilgang til kunnskap, reduserer ikke varens verdi for den enkelte. Det vil si at samfunnet har interesse av at forskningsresultater som ofte er utvikla for offentlige midler, blir delt og gjort tilgjengelige for mange. Dette er i stort ideen bak et allment undervisningssystem og et allment biblioteksystem.
Jeg har sjøl bakgrunn fra fagbibliotek – men dette er generelle ideer som omfatter både folke og fagbibliotek.
Mosfjeld har rett i at bøker er lett tilgjengelig og forholdsvis billige. Hvis det var slik at hvis du var ute etter en bok, så kunne du klare deg med hvilken som helst bok. Men slik er det ikke. Du vil ofte være ute etter en spesiell bok av en spesiell forfatter, eller om et spesielt emne. Det kommersielle bokmarkedet i et land som Norge er nå slik at nye bøker kun er tilgjengelig i meget kort tid i bokhandelen. For de fleste bøkenes vedkommende, må du gå til biblioteket som er stedet der bøker gjøres tilgjengelig over år. Derfor er det slik at hver annen bok som leses i Norge kommer fra et bibliotek.
Jeg skrev nylig en artikkel der jeg prøvde å oppsummere hva kostnadene ville bli om jeg ikke hadde biblioteket, men måtte kjøpe tilgang til de artiklene som jeg brukte som kilder i skrivingen min. Prisen kom på over 3000 kr, i tillegg kommer selvsagt alt arbeidet jeg måtte gjøre for å kjøpe hver enkelt artikkel. Det er gjort mange slike undersøkelser om såkalt return of interest for bibliotek. Det betyr at man undersøker alternativ-kostnadene hvis man ikke hadde biblioteket. Konklusjonen er oftest at samfunnet tjener inn sine kostnader opp til 3 ganger, ved å bruke bibliotek framfor å overlate kostnadene til hver enkelt. Som ansatt i et universitet, kunne jeg bedt arbeidsgiver dekke kostnadene. Eller jeg kunne selvsagt bedt avisa som trykte artikkelen om å dekke kostnadene for mine artikler. Mosfjeld mener muligens at det er rimelig at det er rimelig at en vanlig folkebibliotekbruker skulle betalt selv. Det vil selvfølgelig føre til mindre bruk av kunnskapen, og høyere enhetspris fordi færre brukere skal dekke kostnadene ved å gjøre artikler tilgjengelig. Men det viser at det er helt feil når Mosfjeld mener at bibliotek ikke trengs mer fordi det de tilbyr nå er så billig at det kan skaffes på andre måter. Tvert i mot har prisene på kunnskap økt mye mer enn andre varer – fordi kunnskap er en så viktig produksjonsfaktor i samfunnet. Så hvis biblioteket var viktig tidligere for å gi fattige tilgang til bøker, er de enda viktigere nå for å gi alle tilgang til kunnskap.
Mosfjeld har rett i at ikke alle bibliotek har alle bøker tilgjengelige. Men fordi bibliotekene samarbeider har vi et unikt system som gjør at nær sagt alle verdens bøker kan skaffes via bibliotekene.
I forlagsbransjen ser vi at salget av papirbøker går ned eller stagnerer. Nye fagbøker på smale områder har nesten ikke noe salg utover til bibliotek. Forlagene satser på e-bøker og lydbøker som brukerne vil ha. Derfor er det viktig at bibliotekene også får tilgang til å låne ut ebøker og lydbøker og ikke blir sittende med den gamle teknologien som forlagene ikke lenger tjener penger på. Vi ser en stadig sterkere digitalisering i bibliotekene. I fagbibliotekene er den i stor grad dominerende. Det lånes ut minst ti ganger så mye digitale utlån som utlån av papirbøker. Denne utviklingen vil også komme i folkebibliotekene. Kunnskapsmengden er så stor at det er behov for at noen organiserer og gir veiledning i å finne fram i informasjonsmengden. Det kan bibliotekarene.
Overgang til netthandel utarmer byene. Det er behov for et ikke-kommersielt møtested der mennesker kan treffes på tvers av generasjoner, sosial tilhørighet, kjønn og rase. Et sted for en offentlig samtale. Derfor er det slik at den byen og tettstedet som ikke har et moderne og attraktivt bibliotek, må se å skaffe seg det før byen har dødd ut. Det ser vi at stadig flere gjør. Det bygges bibliotek som aldri før. Aldri før har så mange mennesker brukt bibliotekene som i dag. Bibliotek er en institusjon som er helt nødvendig for et samfunn der det er hensiktsmessig å dele informasjon og kunnskap slik at flest mulig får tilgang, og der man ønsker også å ha fysiske treffsteder som bidrar til by og tettstedsutvikling. Det er framtidas institusjon.
Hareide svikter kampen for å kutte utslipp fra samferdsel gjennom å si nei til dobbeltspor på Vestfoldbanen. Det blir ikke bedre av at statsekretær Anders Tyvand vil berge gigavei-planene i Tønsberg som vil føre til ytterligere biltrafikk.
Å droppe dobbeltsporet vil ikke bare gjøre det vanskeligere på sikt å få en utslippsfri samferdsel. Det er også et svik mot kommunene i Vestfold som gjennom mange tiår har brukt store ressurser på å planlegge for toget. Det er et svik mot det nye fylket Vestfold og Telemark som ikke får den effektive jernbanen gjennom fylket som vi ventet. At regjeringa mener at penger til Veipakke Tønsberg kan være et plaster på såret, viser hvor lite klimapolitiske vurderinger teller. Regjeringa burde heller gitt klar beskjed om å skrinlegge planene og gå for en parallell kanalbro som vil bli mye billigere, og som vil være tilstrekkelig om vi har mål om redusert trafikk.
Jeg har sans for at Hareide sier at Nasjonal Transportplan må gå fra å være en ønskeliste, til å bli en liste over prosjekter som regjeringen er klare til å gjennomføre. Det krever sterkere prioritering. Ikke minst må hensynet til klimapolitikken bety at mange veiprosjekter vrakes.
Heldigvis reagerer politikere fra hele det politiske spekteret i Vestfold og Telemark. Men det er ikke nok å stille krav på hjemmebane. Kravene må stilles til egne partier nasjonalt.
Til høsten er det stortingsvalg. Dobbeltsporet gjennom Vestfold kan forhåpentligvis bli en av de regionale hovedsakene. En ny regjering kan bety ny mulighet for dobbeltsporet. Derfor blir de ulike partienes standpunkt når Naqsjonal Transportplan behandles, svært viktig. Vi i SV har allerede gjort jobben: På Stortinget og i budsjettbehandlingene vil SV sette av penger til intercity-utbggingen på Østlandet.
For å nå klimamålene i 2030 må kjernekraften bygges ut, mener Tønsbergs Blad. De bruker FNs klimapanel som sannhetsvitne. Det er imidlertid feil: FNs klimapanel har laget en del projeksjoner av hvordan vi kan nå målene om kutt i CO2. De har ikke laget anbefalinger for tiltak, og slettes ikke anbefalinger om utbygging av kjernekraft.
I den vestlige verden er kjernekraft på sterk retur. De fleste atomkraftverkene er bygget mellom 1970 og 1990. Av ca 290 reaktorer er 111 allerede stengt. Tyskland, Italia, Østerrike og Litauen har vedtatt å avvikle sine reaktorer. Offisielt er det 14 reaktorer under bygging, svært mange av dem har vært under bygging siden 1980-åra. Det betyr at mange aldri vil bli realisert. Finland har hatt en reaktor under bygging siden 2005. Sverige har stengt 7 av sine reaktorer, men har fortsatt 6 reaktorer i drift. De er fra begynnelsen av 70-tallet. Om de skal bygge nye kjernekraftverk til erstatning av de gamle, vil de ikke rekke å bygge dem før de gamle må avvikles. Og de rekker ikke å ha nye kjernekraftverk på plass slik at det vil påvirke klimamålet for 2030.
I USA vedtok president Bush i 2005 en lov som innebar planlegging av en rekke nye atomkraftverk. De har imidlertid endt i konkurser og skandaler. Kun to reaktorer er ferdigstilt de siste 30 åra, mens mange er avvikla.
I Europa har andelen energi fra kjernekraftverk gått ned med 22% de siste åra. Årsaken er åpenbar: Allerede i dag er prisen på strøm fra fornybar energi omtrent halvparten så dyr som kjernekraft ved nybygging – om man skal ta hensyn til nødvendig sikkerhet som man gjør i Europa. Når kjernekraften globalt ikke taper andel, skyldes det nye kjernekraftverk i land som India og Kina. Det er ikke tilfeldig: Begge landene har atomvåpen. Å bygge ny kjernekraft som er dyrere enn fornybar kraft, kan bare skje med sterk statssubsidiering. Det kan skje når staten har flere formål, som å ha atomvåpen. Av verdens 9 atomvåpenstater har tre av dem utviklet atomvåpen under dekke av atomkraft i strid med ikke-spredningsavtalen.
I lille Norge har vi ikke hatt atomkraft. Men vi har hatt to små test-reaktorer. De er nå stengt og vi må jobbe med varig lagring av atomavfallet. Avfallet skal lagres utilgjengelig og upåvirket av ytre endringer i 100.100 år. Lagringen av det mikroskopiske avfallet er foreløpig beregnet til å koste ca 25 milliarder. Foreløpig har ingen land etablert en varig lagring av avfallet. Tyskland har brukt milliarder på midlertidig lagring og har jobba med å etablere et sluttlager i Gorleben siden 1970-tallet. I 2013 ble dette prosjektet skrinlagt og man begynte prosessen på nytt.
Verden har opplevd noen store atomkraftulykker. Konsekvensene er enorme. Statens Strålevern beregnet at Tsjernobylulykken i 1986 innebar ca 400 dødsfall som følge av kreft i Norge og ca 90 tilfeller av genskader over 50 år. Hvis kjernekraft skulle øke i stedet for å minske, øker også den statistiske ulykkesfaren.
Dersom vi ser på alle kjeder i produksjonen av atomenergi, er den slettes ikke utslippsfri. Svært mye utslipp er knytta til etableringen av anleggene. Å bygge ny atomenergi vil fram til 2030 bety en formidabel utslippsøkning. Å satse på fornybare energikilder er tryggere, renere, billigere og raskere.
Lars Egelands blogg 