Feeds:
Innlegg
Kommentarer

>Bursdagsfest for Kristin

>

På fredag feiret Kristin Halvorsen sin 50-årsdag på Blå i Oslo. “Alle” var der: Statsministeren, Senterpartilederen og ikke minst en rekke SVveteraner. Det var hyggelig å se igjen både Berit Ås, Torild Skard, Theo, Stein Ørnhøi og flere. Fra alle partier kom det hilsetaler, sågar fra Carl I. Hagen. Bildet (tatt med min nye mobiltelerfon viser Stein Ørnhøi. Skulle selvfølgelig illustrert med et bilde av Kristin, men det er sjeldnere å se Stein)

Det var mye det samme som gikk igjen i alle talene: Humøret, pågangsmotet, omsorgen. Kjøgemester Erik Solheim la vekt på at Kristin tross alt kunne stå på skuldrene til tidligere SV- ledere som nettopp som ikke minst hadde åpnet muligheter for kvinnene.- Stein Ørnhøi fortalte hvordan Kristin hadde ringt han opp da han satt i bilen ved midnatt på vei hjem i bilen i snøslaps ved midnatt etter et møte. Det var da SVs stortingsgruppe hadde vedtatt å støtte den folkerettsstridige angrepet på Serbia. – Hvor sint er du, spurte Kristin. Det er ikke lett å være sint når vi har en partileder som går rett på de ubehagelige sakene, sa Stein. Men han sa det i trygg forvissing om at det var han som i ettertida fikk rett i saken om bombing av Serbia.

Folk hadde med seg gaver. Fra Vestfold SV hadde jeg med et dikt, en flaske rødvin og penger til flomofrene i Pakistan. Berit Ås hadde med seg et glass mateplesyltetøy. Hun fortalte at hun hadde bodd i USA på ei hytte hvor det var et tre som blomstret med røde blomster på naken grein. Hun tok med noen frø hjem og dyrket dem. Det tok flere år. Når treet hadde nådd voksen alder viste det seg at hun hadde tatt med feil frø. I stedet for røde blomster, fikk hun epler – av en sort som har vært svært viktig for kostholdet for mange i USA. Skjønner dere fabelen? Det ble ikke røde blomster, men resultatet var likevel nyttig for folket, sa Berit.

Det var ikke bare 50-årsfeiring, men også landsstyremøte i helga. Det ville være løgn å påstå at stemningen var helt på topp. Media herjer med den rød-grønne regjeringa. Det er ikke hyggelig å få skandaler om gaver som ikke er registrert. Heldigvis har det vist seg at SVerne er ulik mange andre og at vi ikke er innblandet i noen skandaler. Men uroen om andre rammer hele regjeringa.
På gallupene er det klart flertall for Fremskrittspartiet og Høyre, sjøl om det ikke er noe som tyder på at folk ønsker mer høyreorientert politikk. Men mange er skuffet over den rød-grønne regjeringa som de synes går på tomgang. Vi er nødt til å få til mer sprut. Flere visjoner og prosjekter enn å sitte stille i båten.

Landsstyret vedtok flere uttalelser. En var om energipolitikken. Norge produserte i 142.109 gigawatt-timer kraft. Vi importerte 3414 Gwh og eksporterte 17.291 Gwh. Norge er altså mer enn sjølforsynt med kraft. Det er de deregulerte markedet som gjør det nødvendig å importere kraft i enkelte perioder.

Vi må derfor få en nasjoal energiplan, på linje med nasjonal transportplan. Planen må sørge for kraftsikkerhetr, men virkemidlene må være mer avanserte enn bare å bygge nye kraftlinjer. Mer sjølforsyning, mer energiøkonomisering, mer fornybar energi. Vi kan få til mye for de milliardene som en sjøkabel i Hardangerfjorden vil koste.

>

På tur til Istanbul er det noen ting en må få med seg. Utover tyrkisk bad er høydepunktene å besøke Den blå moske, museet og den tidligere kirka og moskeen Agia Sophia. Og selvfølgelig sultanpalasset på høyden over Bosporus. Bygd på 1300-tallet, men mye er nybugd etter en brann i siste del av 1600-tallet. I sultanpalasset er det også verdt å besøke haremet.

– Det er så mange myter og misforståelser om haremet, sa vår guide i Istanbul. Særlig har haremet fascinert europeere som så for seg et slags bordell fullt med sensuelle unge kvinner som ligger rundt svømmebassenget innsmurt i olje, kvinner hvis eneste ønske var å gjøre sultanen lykkelig. Men haremet var en viktig institusjon for det ottomanske regimet, ikke først og fremst en institusjon for å tilfredsstille en kåt sultan.

Ordet harem kommer fra arabisk haram, forbudt. Det vil si at det er et område som ikke alle har tilgang til, et trygt sted. Ordet betegner ikke bostedet for koner og elskerinner, men blir rett og slett brukt for å betegne kvinnenes bosted. I tillegg til koner og konkubiner, bodde også andre kvinnelige slektninger av sultanen i haremet i tillegg til deres kvinnelige slaver og tjenere. Også barna bodde i haremet til de ble 16 år. Sjefen for haremet var sultanmoren som hadde en mektig politisk posisjon ofte sammen med andre kvinner. I sultanpalasset i Istanbul betegner haremet også de private kvarterene til sultanen sjøl.

Da det ottomanske regimet etablerte seg på 1300-tallet var det viktig å skaffe alliansepartnere. Det skjedde da som det ofte skjer i dag, gjennom giftermål med barn fra andre mektige familier i inn- og utland. Flergifte ga mulighet til flere allianser. Seinere – når det ottomanske riket var godt etablert, – ble det viktigere å holde på lojalitet i den ottomanske herskerklanen. Da oppsto haremet som institusjon. Unge jenter ble plukket ut i landsbyene og brakt til sultanpalasset. Her fikk de en omfattende utdannelse, men ble holdt adskilt fra kontakt med hjembyen og familien.

Den som styrte i haremet var Sultanmoren. Hun hadde ansvar for å finne kone til sønnen sin. Hvis sønnen ikke var fornøyd med den jenta fra haremet som mora sendte til sønnens sovekammer, kunne han prøve en annen. Formålet var først og fremst å styrke regimet gjennom å få barn, først og fremst guttebarn. Fødte du sultanens første sønn var lykken gjort. Men pga mannetap på grunn av sykdommer og krig, var det ikke nok med en sønn, flere måtte til.

Kvinnene i haremet fikk godt betalt. En dag i uka ble den store basaren stengt for vanlige kvinner slik at haremets kvinner kunne gå dit og handle. Når jentene var ferdig utdannet kunne de også ta opp kontakten med familien. Ikke bare det: Familien ble opptatt i det ottomanske borgerskapet – noe som gjorde det attraktivt å sende døtrene til haremet. De kvinnene som ikke ble valgt ut til sultanen, kunne gifte seg med en av de unge mennene som samtidig hadde fått sin utdannelse i sultanpalasset til framtidige embetsmenn. Ved skifte at sultan ble også haremet skiftet ut. De velstående haremkvinnene etablerte egne i egne boliger utenfor palasset.

Når en sultan døde kunne det bli kamp og intriger mellom sønnene om hvem som skulle overta. Dermed innførte man praksisen om at en ny sultan drepte sine brødre. Seinere ble dette endret til at brødrene ble holdt fanget. Det var på mange måter også mer praktisk på den måten at de ikke utgjorde noen trussel mot sultanen, men kunne overta om han døde. Det er eksempler på at en sultanbror hadde sittet innesperret i 25 år før han ble løslatt og ble ny sultan.

>
Vestfolds innbyggere inviteres til å si sin mening om hva som bør gjøres med Slottsfjellet. Jeg er blant de som har sagt mitt i Tønsbergs Blads elektroniske måling. Nesten 75 % av de som har svart, mener at det viktigste er å gjenskape deler av borgen, ved å bygge opp et av kastellene eller å skjøte på ringmuren.

Det er blitt noen år siden SV foreslo det samme i bystyret. Forslaget som påla Tønsberg Utvikling å utrede og komme tilbake til bystyret med saken, ble faktisk vedtatt. Vedtaket ble aldri fulgt opp. Men det all grunn til å tro at det er stor oppslutning både blant politikere og innbyggere om å gjenskape deler av borgen.

Det ser ut til at kommunens politiske og administrative ledelse er handlingslammet. Det mangler ikke på store visjoner, men det skorter på evne til å få noe gjort. Det later ikke til at det mangler penger hvis de skal brukes til å lage prosjekter, utredninger og ideer. Men når noe skal gjennomføres er pengepungen tom.

Jeg er leder av kommunens skulpturkomite. Kommunen har bl.a, mottatt skulpturen Capricorn som gave. Men kommunen har ikke råd til å få hentet skulpturen i Oslo, langt mindre å støpe en betongsokkel den kan stå på. For et år siden vedtok Kulturstyret anbefalingene fra Skulpturkomiteen. Det handler bl.a. om flytting av noen skulpturer, rydding og skilting. Ingen ting er gjennomført. Det er heller ikke avsatt en krone til innkjøp av ny kunst. Forrige større offentlige utsmykking i Tønsberg var da Aase Texmon Ryghs Bjørn Farmann-skulptur kom på plass på Farmannstorget – i 1971.

Men i Revitaliseringsprosjektet for Tønsberg opereres det med planer om å bruke millioner på offentlig utsmykking. Det er imidlertid som resten av revitaliseringsplanene, avhengig av gaver fra næringslivet. Og de pengene ser ut til å mangle. Det overrasker meg ikke. Hvem er det som tror at næringslivet har penger – og lyst – til å sponse en kommune som har brukt opp pengene sine på store planer?

Planene for Kulturhuset Støperiet er gravlagt. Men bystyret vedtok SVs forslag om å vurdere en enklere utbygging. Men når det ikke blir et skikkelig politiker-monument ser det ut til at det er stillstand i hele prosjektet. Bystyret skulle i fjor få en sak om bruk av eiendommen Løkken på Slottsfjellet. Siste nytt om den saken er at det nå er satt ned noen komiteer som skal lage planer. I de gamle verneverdige bydelene i Tønsberg inkludert Fjerdingen der jeg bor, venter vi på at kommunen skal bestemme seg for hvilke lysarmaturer som skal brukes. Det nærmer seg snart ti år siden det ble vedtatt å sette ut midlertidig armatur når gammelt armatur gikk i stykker. Alle er enige om at den midlertidige armaturen ikke passer i gamle bydeler. Men sjøl om man har planer om å bruke millioner på lys i bysentrum, klarer man ikke å få gjort noe med denne saken. Det kunne nevnes mange andre eksempler.
Tønsberg kommune har pådratt seg et troverdighetsproblem. Det er mye prat og lite ull. Min anbefaling nå er å preike litt mindre og gjøre litt mer. Det er behov for utvikling av bysentrum og av Slottsfjellet. Men vi tror ikke lenger på storslåtte planer. Vi vil se resultater. Kommunen må regne med at de sjøl må levere resultater før andre vil bidra med økonomisk støtte.

Den store byutviklinga i Drammen har for øvrig skjedd med kommunale midler uten å være avhengig av noe spleiselag med næringslivet. Politikerne bestemmer skatten til de næringsdrivende. Da bør de også kunne levere varer for skattepengene, er det vel mange forretningsdrivende som tenker.

Tilbake til Slottsfjellet: Å starte et arbeid med å gjenoppbygge deler av ringmuren og kastellene, bør kunne skje gradvis. Få avklart med Riksantikvaren om vi kan få lov til bygge noe – nærmest som et eksempel på hvordan det har vært på Fjellet. Vi behøver ikke å gjenoppbygge hele borgen. Men hvis kommunen viser at de kan gjøre noe blir det mer realistisk – og dermed morsommere – å diskutere planer. Da vet vi at det er mer enn fantasiøvelser.

>

Styret i dampskipet Kysten har stilt plassene sine til disposisjon på generalforsamlinga som skal holdes neste mandag. Samtidig sier ordfører Petter Berg til Tønsbergs Blad at han er optimist på Kystens vegne. Hva er det som skjer?
Det har vært avholdt møte med Riksantikvaren. Møtet var positivt på den måten at han lovet penger til Kysten – 4 millioner neste år. Men samtidig understreket han at det må være en egenkapital på 50 %. Styret har inngått avtale med Bredalsholmen om at de skal sluttføre stålarbeidene på Kysten til en fast pris av 10 millioner kroner. Deretter kommer tauing til Tønsberg før vi kan gå i gang med elektriske arbeider og innredning. Hvis vi skal ta Riksantikvarens krav om egendekning bokstavelig må vi skaffe på bordet i hvertfall 12 millioner. Styret har arbeidet med ulike finansieringsalternativer, men vi har vanskelig for å se at det er mulig å skaffe mye lokal kapital i hvert fall før skipet ligger i Tønsberg.
Vi hadde et tilbud fra AC NOR-gruppen ved Abrahamsen om å overta aksjene i skipet og fullføre restaureringa. Majoritetseier i selskapet – Tønsberg kommune ved ordfører Berg – sa nei til dette.
Nå ligger initiativet hos ordfører Berg. Hvis han kan redegjøre for hvordan egenkapitalen kan skaffes på generalforsamlinga på mandag, så er problemet løst. Da kan Berg velge om han har tillit til at styret får fortsette, ellers står han fritt til å bytte oss ut. Hvis Berg ikke har noen planer om hvordan pengene kan skaffes, er det derimot vanskelig for styrets medlemmer å kunne fortsette. Jeg har vanskelig for å tenke meg at kommunen kan gå inn med poengene som mangler. Støtte fra næringslivet må være mer konkret enn generell velvilje. Slik vurderer jeg situasjonen som en av styrets medlemmer.

>

Det gikk ikke helt eter planen med SVs elbil under Zeros elbilrace tirsdag. Jeg visste ikke at regnvær gjør det så energikrevende å kjøre.

Elbilracet går fra Oslo til Stavanger. Jeg skulle være sjåfør fra Re til Risør. Cirka 15 lag deltok i konkurransen, deriblant de rød-grønne partiene med hver sine biler. Inga Marte hadde etappen fra Oslo til Re. Litt forsinka ankom hun sammen med kartleser Tone fra SVs infoavdeling på Stortinget. Da var batteristanden på Think-bilen nede på 20 %. Arbeiderpartiet hadde kjørt mer hensynsløst og med mindre fingerspissfølelse. Det straffet seg. De gikk tom for strøm lenge før Re og bilen kom på planet til en dieselspyende Viking redningsbil. Også Senterpartiet hadde mindre strøm enn SV. Det ble derfor tatt en sjefsavgjørelse om at AP og SP skulle fortsette turen til Risør med Viking, mens SV skulle kjøre til og-cart-banen i Andebu og delta i skikkelig bane-rally.

Inga Marte kunne fortelle at det hadde regnet hele veien fra Oslo. Det lå fullt av vann på veibanen. I følge en av de mange elbilekspertene på stedet, økte vannet energiforbruket med opptil 40 %. Men det er ingen tvil om at med dagens batteriteknologi må forbedres. Tønsbergs Blads motor-journalist hadde for øvrig regnet ut at hvis man tok en ny BMW og tok bort skatter og avgifter så ville den koste det samme som en enkel liten el-bil. Det viser hvor viktig det er at det i dag ikke er skatter og avgifter på el-biler. Men det viser også at gjennombruddet for elbilen ikke kommer før den blir masseprodusert på samme samlebånd som BMW-ene. I dag er produksjon av elbiler i alt for stor grad håndverksproduksjon slik at bilen blir urimelig dyr.

Etter nesten tre timers lading på Revetal var batterikapasiteten ikke kommet høyere enn 30%. Å fullade bilen tar 12 timer. Det er for lenge! Men det gikk greit å kjøre elbilen til Andebu. Bilen brukte nesten ikke strøm så lenge en kunne kjøre på veier med beskjeden trafikk og holde rundt 60 km i timen. Jeg skjønte at jeg har nevrotiske anlegg til å bli tent på hvordan det går an å kjøre mest energieffektivt. I sommer gjorde jeg det samme med diesel-bilen min: Med defensiv kjøring på mindre veier kunne jeg redusere dieselforbruket til nesten det halve av aggressiv kjøring på motorvei i 130.

Det var litt rot i organiseringa på og-cart-banen slik at vi aldri fikk deltatt i rallyet. Vi måtte også innse at vi ikke hadde batterikapasitet til å nå Risør. Dermed ble enden på visa å kjøre til Tønsberg hvor bilen ble plukket opp av Viking.
Min erfaring: Elbil er flott til avstander innafor 100 km så sant du også har tid til å la bilen stå etterpå og bli ladet. Gode kjøre-egenskaper. Morsomt å kjøre gratis gjennom bomringen til Tønsberg! Flott for familier som ellers ville hatt to fossil-biler, men ikke så grei å ha som eneste bil.

SV har fremmet et forslag om forbud mot salg av biler som bare kan gå på fossilt brennstoff fra 2015. Erfaringene fra elbilene viser hvor viktig dette forslaget er. Bilprodusentene kan masseprodusere billige og langt bedre elbiler om de har et marked for det. Forslaget fra SV vil skape et slikt marked både for elbiler, plugg-in-hybridbiler (som går både på strøm og besnin/diesel), multifuel-biler (som går på bensin og bioetanol, diesel og biodiesel). Bilene som selges fra nå og framover er de bilene som vil utgjøre bilparken i Norge de neste ti åra. Derfor haster det med omstilling til mer miljøvennlige biler, og det krever politisk handlekraft!

>

Human Etisk Forbund ved informasjonssjef Jens Brun Pedersen vil at NRK skal fjerne sine andakter og gudstjenester. Kirka får opprette sine egne radio og TV-stasjoner eller gå til de etablerte kommersielle stasjonene hvis de absolutt vil spre sitt budskap, mener Brun Pedersen. Begrunnelsen er at NRK bare skal sende materiale som har vært gjennom en kritisk journalistisk vurdering.

Etter min mening er dette et totalt bomskudd av Human Etisk Forbund som jeg sjøl er medlem av. Et rimelig krav er at NRK også må slippe andre livssyn til, etter min mening. Jeg er bekymra for den tiltagende selvhøytideligheten hos enkelte journalister. Den øker i takt med kommersialiseringa av media.

Journalistene ønsker å være de nye gudene som skal sitte og dømme om hva slags informasjon de synes det er riktig at allmuen får. Jeg er en sterk tilhenger av kritisk journalistikk, men jeg ser jo også at det blir mindre av den etter som redaksjonene presses når det gjelder bemanning og ressurser, samtidig som det blir viktigere med pikante oppslag som selger.

Har du penger kan du kjøpe deg et oppslag i Dagsrevyen eller TV2-nyhetene. – Det er ofte mer virkningsfullt enn reklame sier informasjonsbyråene som lager nyhets-agn som de vet at redaksjonene biter på.

Ved siden av kritiske journalister tror jeg at det er riktig i større grad også å slippe til politiske partier, frivillige organisasjoner, livssynsorganisasjoner – med informasjon på egne premisser. I gamle dager anså NRK at de hadde et slikt folkeopplysningsoppdrag. I forbindelse med valgkamper var det utspørringer der partiene sjøl fikk snakke til sine velgere om hva de synes er viktig. I dag skal de svare på spørsmål fra journalistene om hva journalistene mener er viktig.

La oss få mangfold i media. Det er viktig at alle slipper til i aviser og kringkasting, ikke bare de med penger til å kjøpe seg reklameplass eller informasjonsrådgivere. Ikke bare de som slipper gjennomnåløyet for hva journalistene synes er interessant. Human Etisk Forbund burde derfor kjempe for at flere livssynsorganisasjoner – inkludert Human Etisk Forbund sjøl – slipper til i NRK. Skal NRK beholde lisensen må de nettopp ha en slik bredde, ikke skyve alle som har et budskap over til private kanaler.
Vi publikummere må lære oss til å være kritiske mot budskapet fra politiske partier, frivillige organisasjoner, næringslivsorganisasjoner eller livssynsorganisasjoner. Det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på at journalistenes budskap ikke er nøytralt. Slikt skal det også være.

>
Fosterforeldre håver inn millioner – hevdet NRK i Dagsrevyen i dag. Kanalen stilte tydeligvis lydig opp som mikrofonstativ for KS som mente at fosterforeldrene tjener mer enn hva skrinne kommunebudsjett kan tåle. Forunderlig at KS velger å gå ut mot fosterforeldrene og ikke mot bevilgningene til kommunalt barnevern!

Dagsrevy-innslaget var blottet for fakta-opplysninger som f.eks. hva som er godtgjøringen for å være fosterforeldre. Enten man diskuterer problemer i barnevernet eller i kommunenes økonomi, så blir det galt å konsentrere seg om godtgjøringa til fosterforeldre.

Heldigvis er det en nyorientering på gang i det statlige barnevernet. Det er politisk vilje til å prioritere ned foreldrevernet og altså legge mindre vekt på biologi. Samtidig ønsker man ikke å styrke institusjoner for barn enten de er private eller offentlige. det betyr økt bruk av fosterhjem. Problemet er at det er vanskelig å rekruttere nok fosterhjem. Derfor må de ha en god betaling, men ikke så god at det er økonomiske lykkejegere somn søker som fosterforeldre. Slik er det heldigvis ikke heller.

Finanspolitiker og nestleder i Høyre, Jan Tore Sanner hang seg på saken. Hva var det han egentlig mente? At fosterforeldre skulle tjene mindre. Det turte han ikke å si rett ut. Men hvis Høyre får det som de vil så skal Kirkens Bymisjon og andre frivillige organisasjoner overta opplæring og rekruttering av fosterforeldre. Tenk deg litt om før du hiver deg på alle innslag som kritiserer regjeringa, Jan Tore! Når vi overtar omsorgen fra foreldrene er det et alvorlig tiltak. De skal ikke settes ut til frivillige organisasjoner, det er jeg overbevist om at Kirkens Bymisjon er enig i.

På slutten av Dagsrevy-innslaget kom barneminister Lysbakken inn – på direkten. rolig og trygg avviste han Dagsrevyens problemstilling, tok fosterforeldre i forsvar med kunnskap og hjertevarme. Det var til å bli glad av?

Bildet: Hvordan illustrerer man et innlegg om fosterbarn? Det minner meg om da jeg jobbet i ABM-utvikling og vi hadde sendt ut en pressemelding om en utstilling om homofili blant dyr. TV2 ringte straks og ville ha et bilde av en homofil blåmeis. – Du kan ta et hvilket som helst bilde av en blåmeis, sa jeg, homofile blåmeis ser ut som andre blåmeiser. Og fosterbarn ser ut som andre barn.

>

Dagsnytt meldte forleden at reiseselskapene planlegge å lansere pakketurer der du garanteres at det ikke er barn på flyet eller hotellet. Jeg håper inderlig at det ikke vil være marked for noe sånt. Men det føyer seg inn i et bilde av et samfunn der flere blir eldre og lever lengre og hvor småbarn og foreldre blir en sjelden rase. Det tyske ukebladet Stern skrev akkurat om dette fenomenet i Tyskland: Størfaktor Kind.
Når jeg reiser på ferie er nettopp noe av kvaliteten at det ikke bare møter folk på min egen alder. Jeg blir glad når jeg ser og hører småbarn. De er jo ikke et problem for oss andre sjøl om de en gang i mellom også gråter.
I kommunepolitikken opplever vi at folk protesterer mot å få barnehager i nærmiljøet, i stedet for å bli glade for at nærmiljøet får et tilbud til barna.
Et annet forslag: Vi er mange som helst vil slippe sånne surpomper som ikke tåler barn. Kan de merkes på en eller annen måte slik at vi kan unngå dem? At alle fikk små Fleksnes-hatter for eksempel som de ble tvunget til å gå med?

>

Olje og Energidepartementet har bestemt at Statkraft skal få bygge 90 kilometer høyspentmaster gjennom Hardanger. Saken har lenge skapt stort engasjement i Hardanger der de ikke vil la monstermaster ødelegge et naturskjønt område. Nå brer motstanden seg til resten av landet. VGs meningsmåling viser at det er et stort flertall i folket mot høyspentledningene. Arbeiderpartiets oppslutning raser, mest på Vestlandet. AP-ordførere har lagt ned sine partiverv. Det kan gå mot en ny Alta-sak der hundrevis av demonstranter lenket seg fast. Jeg var sjøl en av dem. Det var en verdikamp mellom penger og uerstattelige verdier som natur.

– Avgjørelsen er endelig, sier talsmenn for Arbeiderpartiet som legger vekt på å sikre nok elektrisk kraft til Bergen. Men det er sjeldent noe som heter en endelig avgjørelse i politikken. Tidligere statsminister Kåre Willoch mener regjeringen ser etter en måte å gjøre om vedtaket. Han påpeker det pussige i at en så stor beslutning faktisk er fattet av Olje og energidepartementet uten regjeringsvedtak. Men saken har vært behandlet i regjeringens underutvalg der Kristin Halvorsen tok sterkt til orde mot vedtaket. Siden har også ledende AP-veteraner som Torbjørn Berntsen og Per Kleppe bedt om at saken vurderes på nytt.

Den tyske filosofen Jürgen Habermas sier at demokrati er mer enn å ha blitt valgt til verv med fullmakt til å ta beslutninger. Demokratiet forutsetter en kritisk dialog der beslutningstakere må kunne forsvare beslutningene sine i dialog med folket. Vi kan ikke snakke om et velfungerende demokrati hvis representative organer fatter vedtak som folket ikke forstår eller er sterkt i mot. Politikerne må ikke bare fatte vedtak, de må kunne begrunne og få forståelse for dem i folket. Dette gjelder enten det er et bystyre som nedlegger skoler eller en regjering som bygger kraftmaster. Klarer man ikke å få forståelse for vedtaket blir man betraktet som maktarrogante. Det er det AP straffes for i meningsmålingene akkurat nå. I neste omgang kan partiet bli straffet ved valg slik at vi kan oppleve skjebnens ironi ved at den rød-grønne-regjeringa taper flertallet sitt slik at vi får en borgerlig regjering som vil føre enda mer av den politikken som AP nå kritiseres for.

Demokrati handler om langt mer enn partier og politisk valgte representanter. Det handler om frivillige organisasjoner og folks engasjement. Det er ikke alltid at folkemeningen er i tråd med hva partiene mener. I denne saken er et klart Stortingsflertall på kollisjon med folket. – Dessverre, dere er for seint på banen, sier politikerne: Høringsfrister er ute, saken er ferdig behandlet. Det er ofte slik at folkets engasjement våkner i siste lita. Det må likevel ikke avvises. Lokalt er Bolærne-saken et eksempel. Høyres daværende stortingsrepresentant Hans Kristian Hogsnes forsvarte salget av øya til Smiths Venner og skjønte ikke folkets raseri. Det var en av sakene som kostet han stortingsplassen.

Til realiteten: Statsminister Stoltenberg har sagt at dette ikke handler om penger. Det er vanskelig å skjønne. En sjøkabel er teknisk mulig, men vil være mye dyrere. En annen sak er at det ikke blir mer kraft av en overføringsledning. Tvert i mot fører lange overføringer til krafttap. Burde ikke dette være anledningen til å starte storstilt bygging av miljøvennlig kraft på Vestlandet sammen med energisparetiltak?

(Teksten overfor er sendt som kronikk til Tønsbergs Blad – undertegnet av meg som leder av Vestfold SV)

>

I debatten om ebøker sier Ivar Tronsmo i dagens Klassekampen at om eboka skal bli en suksess må de store forlagene ta knekken på bokhandlerkjedene som de eier. Erfaringen fra bibliotekene viser at sjøl om bruken av digitale ressurser stiger kraftig, så reduseres bruken av bøker forholdsvis moderat. Likevel er det åpenbart rett at eboka innebærer en trussel for bokhandlene.

Det omdiskuterte momsfritaket på papirbøker kan på mange måter betraktes som en støtte til bokhandlerne. Det kan være gode grunner til det: Det har hatt kulturpolitisk betydning at vi har et nett av bokhandlere der folk kan se bøkene og ikke minst få veiledning av personale som ofte har stor kunnskap om litteratur. Men samtidig bør vi kunne diskutere om det er framtidsretta å sementere et så ressurskrevende distribusjonsapparat. Om vi må innse at bokhandlerne vil oppleve det samme som platebutikkene og reisebyråene. Kanskje har vi også dårlig tid, hvis norske forlag ikke kommer på banen med ebøker før brukerne har vent seg til å kjøpe fra utenlandske leverandører.

I en historisk utvikling er det slik at produktivitetsveksten i landbruket åpnet for produksjon av industrivarer. Økt effektivitet i industriproduksjon førte til vekst i service og varehandel. Nå står varehandelen foran en periode med stor produktivitetsvekst som kan frigjøre ressurser og mennesker til for eksempel å jobbe med kultur og ikke minst oppgaver innen helse og omsorg. Et eksempel er platebutikkene som må vike plass for kjøp av musikk på nettet. Et annet eksempel ser vi når butikker som Ikea innfører selvbetjening ved at kunden selv leser av strekkodene på varene og betaler med kort uten noe kassepersonale. Sjøl om dette er krevende overganger for mange, så mener jeg at at vi ikke skal knuse maskinene, men hilse dem velkommen. De bidrar til produktivitetsveksten som skal kunne brukes til å videreutvikle velferdsstaten og betale et godt helsevesen og gode pensjoner i framtida. Derfor er det også så viktig å kutte det såkalte Skatteløftet, som innebærer en enorm privatisering ved at produktivitetsgevinsten ikke skal kunne brukes i fellesskap, men bare kunne brukes av den enkelte til å kjøpe de tjenestene vi bedre og mer effektivt kan løse felles.

Fagbibliotekene har kommet lenger i sin omlegging enn de norske forlagene . Om vi hadde satt oss på baken og nektet å kjøpe digitale ressurser før de ble momsfrie, så hadde vi vært irrelevante for mange av våre brukere i dag. Derfor er det all grunn til å advare forlagene mot et slikt forsøk på utpressingspolitikk som til syvende og sist vil ramme dem selv. Musikkbransjen har krevd å få like betingelser med utenlandske konkurrenter – det vil si å få på plass en avtale der det kreves moms også fra utenlandske leverandører. Finansdepartementet får forhåpentligvis på plass et slikt regelverk fra høsten av – og jeg antar at det også vil omfatte utenlandske ebøker som i dag er momspliktige, men hvor det i dag ikke finnes noe apparat for å kreve inn moms fra vanlige forbrukere.

Bildet er fra Munken Bokkafe, en bokhandel som ikke eksisterer lenger