Lars Egelands blogg

>
Vestfolds innbyggere inviteres til å si sin mening om hva som bør gjøres med Slottsfjellet. Jeg er blant de som har sagt mitt i Tønsbergs Blads elektroniske måling. Nesten 75 % av de som har svart, mener at det viktigste er å gjenskape deler av borgen, ved å bygge opp et av kastellene eller å skjøte på ringmuren.

Det er blitt noen år siden SV foreslo det samme i bystyret. Forslaget som påla Tønsberg Utvikling å utrede og komme tilbake til bystyret med saken, ble faktisk vedtatt. Vedtaket ble aldri fulgt opp. Men det all grunn til å tro at det er stor oppslutning både blant politikere og innbyggere om å gjenskape deler av borgen.

Det ser ut til at kommunens politiske og administrative ledelse er handlingslammet. Det mangler ikke på store visjoner, men det skorter på evne til å få noe gjort. Det later ikke til at det mangler penger hvis de skal brukes til å lage prosjekter, utredninger og ideer. Men når noe skal gjennomføres er pengepungen tom.

Jeg er leder av kommunens skulpturkomite. Kommunen har bl.a, mottatt skulpturen Capricorn som gave. Men kommunen har ikke råd til å få hentet skulpturen i Oslo, langt mindre å støpe en betongsokkel den kan stå på. For et år siden vedtok Kulturstyret anbefalingene fra Skulpturkomiteen. Det handler bl.a. om flytting av noen skulpturer, rydding og skilting. Ingen ting er gjennomført. Det er heller ikke avsatt en krone til innkjøp av ny kunst. Forrige større offentlige utsmykking i Tønsberg var da Aase Texmon Ryghs Bjørn Farmann-skulptur kom på plass på Farmannstorget – i 1971.

Men i Revitaliseringsprosjektet for Tønsberg opereres det med planer om å bruke millioner på offentlig utsmykking. Det er imidlertid som resten av revitaliseringsplanene, avhengig av gaver fra næringslivet. Og de pengene ser ut til å mangle. Det overrasker meg ikke. Hvem er det som tror at næringslivet har penger – og lyst – til å sponse en kommune som har brukt opp pengene sine på store planer?

Planene for Kulturhuset Støperiet er gravlagt. Men bystyret vedtok SVs forslag om å vurdere en enklere utbygging. Men når det ikke blir et skikkelig politiker-monument ser det ut til at det er stillstand i hele prosjektet. Bystyret skulle i fjor få en sak om bruk av eiendommen Løkken på Slottsfjellet. Siste nytt om den saken er at det nå er satt ned noen komiteer som skal lage planer. I de gamle verneverdige bydelene i Tønsberg inkludert Fjerdingen der jeg bor, venter vi på at kommunen skal bestemme seg for hvilke lysarmaturer som skal brukes. Det nærmer seg snart ti år siden det ble vedtatt å sette ut midlertidig armatur når gammelt armatur gikk i stykker. Alle er enige om at den midlertidige armaturen ikke passer i gamle bydeler. Men sjøl om man har planer om å bruke millioner på lys i bysentrum, klarer man ikke å få gjort noe med denne saken. Det kunne nevnes mange andre eksempler.
Tønsberg kommune har pådratt seg et troverdighetsproblem. Det er mye prat og lite ull. Min anbefaling nå er å preike litt mindre og gjøre litt mer. Det er behov for utvikling av bysentrum og av Slottsfjellet. Men vi tror ikke lenger på storslåtte planer. Vi vil se resultater. Kommunen må regne med at de sjøl må levere resultater før andre vil bidra med økonomisk støtte.

Den store byutviklinga i Drammen har for øvrig skjedd med kommunale midler uten å være avhengig av noe spleiselag med næringslivet. Politikerne bestemmer skatten til de næringsdrivende. Da bør de også kunne levere varer for skattepengene, er det vel mange forretningsdrivende som tenker.

Tilbake til Slottsfjellet: Å starte et arbeid med å gjenoppbygge deler av ringmuren og kastellene, bør kunne skje gradvis. Få avklart med Riksantikvaren om vi kan få lov til bygge noe – nærmest som et eksempel på hvordan det har vært på Fjellet. Vi behøver ikke å gjenoppbygge hele borgen. Men hvis kommunen viser at de kan gjøre noe blir det mer realistisk – og dermed morsommere – å diskutere planer. Da vet vi at det er mer enn fantasiøvelser.