Lars Egelands blogg

>Kvalitetssikra kunnskap på nett – et offentlig ansvar

mai 6, 2010 av larsegeland

>
I dag har Fritt Ord og Sparebankstiftelsen avholdt seminar om “norsk leksikon på nett”. Hva skjer med Store Norske lekiskon?

Francis Sejersted holdt hovedinnlegget. Han åpnet med å vise til grunnlovens paragraf 100 som ble vedtatt så seint som i 2004 (Jeg var faktisk med å vedta den som vara for Inga Marte også dengang). Grunnlovsparagrafen handler om ytringsfrihet og det står blant annet: Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale. Det er altså Statens oppgave å skape kunnskap, påpekte Sejersted. Han hadde en kunnskapsrik gjennomgang av sterke og svake sider både ved Store Norske Leksikon og Wikipedia. Den digitale revolusjonen som vi har opplevd fordrer mer – og ikke mindre – vekt på et redaksjonelt synlig ledd, som er Store Norskes styrke, sa han. Han understreket at Store Norske må gis en ny start, det kan ikke bare være snakk om at det får fortsette.

Sparebankstiftelsen og Fritt Ord har gitt penger slik at vi har fått en pustepause med tanke på avvikling. De har avtalt med Kunnskapsforlaget at leksikonets innhold kan bli gitt vederlagsfritt til et nytt selskap eller prosjekt som vil drive kunnskapsbasen videre. På sikt kan imidlertid ikke Sparebankene og Fritt Ord finansiere driften, men Sejersted viste til at universitetene har vist stor interesse for å delta – også Nasjonalbiblioteket.

Etter Sejersted var det gode og korte innlegg i rad og rekke. Bl.a: Anne Karine Nymoen i Norsk Studentunion viste til at det finnes to typer kunnskap: Sjølve kunnskapen og kunnskapen om å finne kunnskapen. Slikt varmer et bibliotekarhjerte. Rektor Ole Petter Ottersen ved UiO tok sterkt til orde for at det var en del av universitetenes formidlingsansvar å engasjere seg i en videreføring av Store Norske. Stein Morten Henningsmoen fra NTL Brit Langvik fra Skolenes Landsforbund mente at rettferdig fordeling av goder og lik rett til utdanning gjør at det er et statlig ansvar å ta vare på kunnskapsbasen i Store Norske. Ottar Grepstad fra Nynorsk kultursentrum pekte på at det forelå en mulighet til å etablere kunnskapsbasen allerede i 2001, men at Bondevik-regjeringa den gang stoppet anbudet på en kunnskapsbase.

Etter min mening var Grepstad inne på det viktige. Det var gode prinsipielle grunner til at Kristin Clemet i 2001 stoppet anbudet som i realiteten ville bety at den av muligens flere interessenter som ville vinne et slikt anbud, ville bli monopolist. Allerede den gang visste man at det ikke var grunnlag for et nettleksikon med statlig støtte og andre private konkurrenter.

Situasjonen nå er annerledes. Det er ikke snakk om å gi Kunnskapsforlaget penger for videre drift av Store Norske. Det handler om å overta kunnskapsbasen og drive den videre i en ny ikke-kommersiell form – forhåpentligvis med god forankring til institusjonene i høyere utdanning, evt Nasjonalbiblioteket og andre. Etter min mening kan dette bli begynnelsen på at vi får satt av nasjonale midler til å frikjøpe informasjon for allmennheten og for utdanningsinstitusjonene. Det kan gjelde en kunnskapsbase som et leksikon, men også andre ressurser som Norsk Elektronisk legehåndbok . Legehåndboka var en abonnementstjeneste, men er nå åpen for alt helsepersonell, men ikke for allmennheten. Hvorfor får ikke pasientene tilgang? Her er det et annet politisk klima enn for eksempel i USA der det ble et politisk krav om at alle skulle få tilgang til den store medisinske databasen Medline på nett, enda Medline er svært faglig mens Norsk legehåndbok bl.a. inneholder enkle oppskrifter på hva legen skal fortelle pasienten om den enkeltlidelser.

Vi må få et større politisk press på tilgang til kvalitetssikret kunnskap på nettet! Vi må sørge for at vi fortsatt har en kvalitetssikret kunnskapsbase tilgjengelig for allmennheten, som et supplement og et alternativ til andre kilder som Wikipedia!

Publisert i Bibliotek, IKT, kunnskapspolitikk | 1 Comment »

>Debatt om moms på ebøker

mai 4, 2010 av larsegeland

>
I dag har Stortinget diskutert representantforslaget fra FrP om momsfritak på ebøker. Nedafor følger innlegget mitt. Det er viktig å få fram til streamingtjenesten Wimp og andre at vi trulig får på plass en likebehandling mellom norske og utenlandske digitale tjenester og varer til norsk forbrukere, i løpet av høsten. Likebehandling i form av at det blir moms også på utenlandske tjenester. Så får vi også diskutere øremerka tiltak kontra generelle tiltak som nullmoms.

Norge er et lite språksamfunn og norske forfattere skriver for et forholdsvis lite publikum. Ut fra kulturpolitiske hensyn er det viktig å legge til rette for at norske forfattere kan leve av å skrive, og at publikum velger å lese bøkene deres. Derfor ble momsfritaket på papirbøker innført – for å gi norsk litteratur en fordel i forhold til utenlandske bøker. Det har virket. Tiltaket innebærer en subsidiering på ca 1,5 milliarder. Det er vel verdt å bruke så mye penger på norsk litteratur. Jeg skjønner bokhandlerne og forleggerne som er bekymret for om noen vil ta fra dem disse pengene, hvis vi starter en debatt om pengene kan brukes annerledes, men jeg tror likevel vi trenger en slik debatt. Ikke for å spare penger for staten, men for bedre å kunne fremme norsk litteratur. Det bør ikke gjøres endringer i dagens momsfritak uten at vi har på plass andre virkemidler. Men det er verdt å tenke over for eksempel at dag går for eksempel nesten en tredjedel av momsfritaket på papirbøker til å subsidiere bøker på utenlandsk språk – og det er mer hva alle innkjøpsordningene på litteratur og musikkområdet koster.

Innkjøpsordningene omfatter skjønnlitteratur, barnebøker og har de seinere åra blitt utvida til å dekke noe sakprosa og oversatt skjønnlitteratur. I år er det også bevilget penger til å lage en infrastruktur for å kunne utvide ordninga til å omfatte en liten satsing digitale bøker – en satsing som bør utvides.

Det er ikke noe nytt med moms på ebøker. Den har vært i flere år, også da dagens opposisjon styrte. Kulturfeltet har vært for å utvide momsfritaket, finansdepartementet har vært i mot. Dette har vært en fastlåst situasjon i mange år som vi bør komme oss ut av. At Stortinget avviser dette forslaget fra FrP vil ikke bety slutten på debatten om moms på ebøker, like lite som det betød begynnelsen på debatten.

Men det ville være en fordel om vi kunne få en konstruktiv debatt om avgrensinger av hva som er en ebok, og at denne debatten kunne skje innafor en forståelse av at vi snakker om bruk av fellesskapets midler der en krone i tapt inntekt i Finansdepartementets budsjett ikke er mindre verdt enn en krone i utgift på Kulturdepartements budsjett. Vil det være riktig å gå inn for momsfritak på ebøker hvis prisen samla blir høyere enn hva vi i dag bruker på hele bibliotekvesenet?

Vi trenger å utrede en rekke tiltak, også effekten av en eventuell flat kulturmoms som kunne være bredere enn et totalt fritak.
—
Det er ikke vanskelig å bli enige om at det er åndsverket det er behov for å støtte. Men er det åndsverket i form av det skrevne ord – eller er det åndsverket i form av ytring? Vi ser nå en sammensmelting av sjangre der oppfattingen av hva som er en bok endres: Vi får ikke bare bøker med bilder, men også med levende bilder – film. Vi får lyd og interaktivitet. Vi får grensedragninger mot film og musikk og dataspill. Skal vi diskutere en annen momsordning for ebøker enn dagens, må vi velge en løsning som har bærekraft for teknologisk utvikling i noen år.

Slik er det ikke med forslaget fra FrP som definerer eboka som en digital utgave av en papirbok. Det vil bety at svært mye faller utenom slik som for eksempel Store Norske leksikon eller andre kunnskaps- og kulturkilder som ikke vil bli publisert på papir.
—
Et synspunkt jeg har møtt er at dagens momsfritak på papirbøker er en generell bransjestøtte som setter forlagene og bokhandlene i stand til også å utgi annet enn bestselgere. Momsfritaket på bøker blir slik et bidrag fra staten i et samarbeid der statens byr på momsfritak mot at forleggere og bokhandlere tar kulturpolitiske hensyn. Det blir lett et argument for status quo. Problemet er at dagens ordning ikke stimulerer til utvikling av digitale tilbud.
—
Det er viktig at ikke markedet for digitale kunnskaps- og kulturkilder overlates til engelskspråklige forlag hvor ebøker i dag i praksis er momsfrie fordi det ikke finnes noe system for å kreve inn moms. Jeg hadde nylig et møte med de som står bak det norskutviklede musikk-streamingsystemet WiMP som kan bli en viktig konkurrent til Itunes og Spotify. De kunne gjerne betale 30 % moms, sa de, om konkurrentene gjorde det samme.

Derfor haster det med å innføre å innføre avgiftsplikt for leveranser av digitale produkter fra utlandet til forbrukere i Norge. En slik ordning tvinger seg fram etter som vi får flere varer som krysser grensene som bits og bytes via en kabel og ikke som et fysisk produkt.
Finansdepartementet har trykk på dette og vil forhåpentligvis legge fram forslag i forbindelse med statsbudsjettet. Da vil norske og utenlandske ebøker ha like konkurransevilkår med hensyn til avgifter.
—

Fra bibliotekene vet vi at bruken av digitale kilder går rett til værs, men uten en tilsvarende nedgang i bruk av papirbøker. Det er det samme som vi har sett for telefonbruk, tellerskrittene er blitt billigere og telefonene mer tilgjengelige, men de fleste av oss bruker i dag mer penger på telefon enn vi gjorde da telefonen var stor og grå og hadde skive og satt fast i veggen. Vi står overfor store endringer i produksjon, salg og bruk av åndsverk. Samtidig er det større behov enn noen gang for å beskytte norsk språk og litteratur. Det må gjøres på en gjennomtenkt måte. Jeg oppfordrer bransjen til å delta i en konstruktiv debatt om hvordan vi skal sikre norsk språk og litteratur i en digital verden. Dette er problemstillinger som både Kulturdepartementet og Finansdepartementet må ta med seg inn i sitt arbeid.
—
Når det gjelder aviser så venter vi på medieutvalgets utredning. Også her er det viktig å få en innretning på avgiftene som ikke i realiteten blir en støtte til papiravisene, men som også fremmer ny teknologi.

Publisert i ebøker | 3 Comments »

I Irak ville de drepe meg, her drepes pennen min

mai 3, 2010 av larsegeland

>
Etter førstemai-toget i Langesund var det lunsj i rådhuset. Jeg ble sittende sammen med tre irakiske kurdere – far og mor og sønn. De hadde vært i Norge i tre år fortalte de. Mannen var forfatter og måtte rømme fordi han ble truet på livet i Irak. Nå var han fortvilet over at han ikke kunne fortsette som forfatter i Norge. Han hadde en liten vaskejobb, men ingen forlag ville gi ut bøkene hans.

Jeg kjente han ikke, men han sa navnet sitt. Etterpå har jeg googlet han – og jeg skjønte at jeg var ganske kunnskapsløs. Det var den kjente irakiske forfatteren Mariwan Halabjaee som jeg hadde snakket med. Han skrev boka ”Sex, sharia and women in the history of Islam”.

Mullah Krekar er en av de som har truet Halabjaae på livet. Krekar har også truet broren til SV-politikeren Shahriar Boluri i Sande etter at han brant Koranen i protest mot overgrep mot kurdere. Dette er mennesker som har flyktet fra forfølgelse og så får de sin bevegelsesfrihet innskrenka i Norge. Det er helt uakseptabelt.

Jeg har snakket med flere innvandrere som spør: Er det bare våre henders arbeid dere vil ha, kan dere ikke bruke hodene våre? Godt utdannete folk med master- eller doktorgrad som ikke får jobb. Eller en forfatter som hadde sin garantiinntekt i Irak, men som her må starte på bar bakke på grunn av at han har brukt ytringsfriheten.

Halabjaees bok er om hvordan Islam og Sharia brukes til å undertrykke muslimske kvinner. Han er en modig mann som har reist en viktig debatt. Hvorfor er det ingen norske forlag som vil gi ut boka hans?

Les mer om Halabjaaeog boka her:

http://sites.google.com/site/charlesrcblog/home

Publisert i kurdere, ytringsfrihet | 1 Comment »

>1. mai tale i Langesund

mai 3, 2010 av larsegeland

1. mai var jeg i Langesund og holdt tale på et fellesarrangement mellom SV, AP og Rødt. Nedafor følger talen:

Kamerater,

Det er ingen floskel når vi sier at Norge er en øy av arbeid i et europeisk hav av ledighet. Vi har klart oss bedre gjennom finanskrisa enn de fleste . Arbeidsledigheten er på 3,3 % mens gjennomsnittet av våre handelspartnere har tre ganger så mye. I Sverige er ledigheten 9 %. I Spania 20. Vi har en rekordhøy sysselsettingsandel på over 76 %, mens gjennomsnittet i Europa er 10 % lavere.
USA og eurolandene har nå en gjeldsbyrde på over 100 % av bruttonasjonalproduktet, hva de kommer til å måtte gå gjennom av nedskjæringer i velferdsgoder og offentlige tjenester kan vi bare tenke oss, vi som er vi i motsatt situasjon – uten gjeld – der andre land skylder oss tilsvarende 135 % av vårt nasjonalprodukt.

Mye av dette skyldes selvfølgelig olja, men først og fremst at vi har hatt en styring og en plan som gjør at vi har tatt vare på oljeinntektene. I 1975 ville Carl I hagen selge ut rettighetene i Statfjordfeltet for ti milliarder, mens bare Statfjord A til nå har produsert verdier for 1200 milliarder.

Norsk økonomi er egentlig å sammenligne med en humle. Den er så stor og tjukk at det skulle egentlig ikke være mulig at den flyr. Det er slik noen fagøkonomer beskriver Norge: Høye pensjonsutgifter, høy grad av sosial sikkerhet, høyt sjukefravær sier de, alt for stor offentlig sektor – en slik økonomi skulle egentlig gått til helvete. Men Norge har hatt en enorm produktivitetsvekst – vi får ting til og det skyldes nettopp at vi har gode velferdsgoder, at vi har en sterk offentlig sektor, at vi har gode barnehager og skole, sykehus og eldreomsorg. Det er jo ikke sånn at at Siv Jensen har rett i at norsk helsevesen helst bør sammenlignes med køene i Sovjetunionen.

Dette er den nordiske modellen – den nordiske velferdsstaten som har vist seg å være bra for folk, og som har vist seg å være økonomisk stabil også i tider da finanskrisa rulla inn over oss. At folk fortsatt får inntekter også når de blir sjuke eller mister jobben, er jo en forsikring som bankene burde være lykkelig over – for den gjør at de fleste av oss ikke havner på gata med en plastpose hvis jobben blir borte.

Dette var da veldig selvtilfreds, tenker dere kanskje. Er vi ved målet, er det ikke mer å slåss for? Jo det skal være visst. Uløste oppgaver står i kø. Finanskrisa er ikke over og slettes ikke klimakrisa som handler om vår framtid her på denne lille kloden. Vi har aldri hatt større utfordringer.

Klimakrisa og finanskrisa må løses sammen. Myndigheter, fagbevegelse, næringsliv og miljøbevegelse må finne sammen for å skape framtidas arbeidsplasser. En god næringspolitikk må kombineres med god miljøpolitikk. En god miljøpolitikk må kombineres med god næringspolitikk.

Fordi vi har stilt krav har vi en av verdens mest energieffektive og minst forurensende industrier. Det er et enormt konkurransefortrinn. Vi må legge til rette for en ytterligere omstilling i den retningen samtidig som vi skaper nye arbeidsplasser innen miljøteknologi. Det hjelper ikke på verdens globale CO2-utslipp hvis energikrevende produksjon av nødvendighetsvarer i Norge flytter til land der energien kommer fra kull og der utslippskravene er slappe. Men omvendt er det heller ingen grunn til å beskytte industri som ikke går i bresjen for å få ned energibruk og forurensing. Gjennom å satse på fornybar energi og et grønt industrikraftregime skal vi legge til rette for miljøvennlig produksjon i Norge. I dag er norske industritradisjoner trua fordi olja er blitt en hvilepute i næringspolitikken.

Torsdag la regjeringa fram en pakke av tiltak for å hjelpe verftsindustrien. Det kunne vært en pakke som gjorde det lønnsomt å bygge mer av de skipene det er for mye av, men dette er en annerledes pakke med sterke miljøelementer: For første gang kan Garantiinstituttet for eksportkreditt også brukest til å finansiere miljøteknologi offshore, det er satt av penger til miljøprosjekter, vi får en forlenging av NOx-avtalen som finansierer miljøtiltak, økt satsing på gassferger og innovasjonslån og FoU-kontrakter retta mot ny miljøteknologi. Dette er rette veien.

—
Oljeinntektene -grunnrenta av verdiene i Nordsjøen – settes hvert år inn i et oljefond som nå har vokst til å bli et av verdens største fond. Dette er verdier vi må forvalte på vegne av ikke bare vår egen befolkning og nye generasjoner, men også til beste for hele verden. Men hvorfor i alle dager kan vi ha mangel på penger og uløste oppgaver i et land med så mye penger på bok? Det er en krevende pedagogisk oppgave å forklare. Men det handler om to hensyn: Bruker vi mye oljepenger så stiger verdien av den norske krona og dermed renta og arbeidsplassene forsvinner i eksportindustrien.

Det andre hensynet er generasjonskontrakten: At vi som allerede er blant verdens rikeste ikke skal bruke opp pengene som skal komme framtidige generasjoner til gode når oljealderen tar slutt.

Vi nærmer oss fort denne tida. Oljeressursene i Nordsjøen minker, anslaget på olje i Lofoten, Vesterålen og Senja viser seg å være bare tredjeparten av Oljeindustrien har fortalt oss – det vil bety en økning av Oljefondet med noen skarve prosent – penger som vi i tillegg har pålagt oss sjøl ikke å bruke. Hva som finnes i Barentshavet er det bare spekulasjoner om. Utvinningskostnadene vil stige. Samtidig må vi redusere bruken av fossilt brennstoff hvis vi skal unngå at kloden varmes opp mer enn to grader – som er det målet som FNs klimapanel sier er the turning point for når vi mister kontrollen med klimaet. Nå ligger vi an til 6 grader.

For en uke siden fikk vi fagrapporten om havområdene Lofoten, Vesterålen, Senja . Rapporten viste at vi snakker om svært sårbare havområder. De viktige naturverdiene i området er bedre dokumentert enn hva man visste om da forrige Forvaltningsplan ble lagt fram for 4 år siden. Argumentene som førte til stopp i oljeutvinninga den gang er bare blitt styrka. Riktignok sier fagfolkene at torskestammen ikke blir utrydda sjøl ved en stor oljelekkasje, men verdien av Lofoten som merkevare for turisme og rein mat vil bli ødelagt. Her i Langesund vet dere noe om konsekvensene da olja dreiv i land fra Full City, et ørlite utslipp på 200 tonn, en lys sommernatt – ikke under varig storm en vinternatt utafor Lofoten. Vi må sørge for varig bruk av Lofoten, ikke en kortvarig utnyttelse.
—
Verdien av det norske folks arbeidskraft og kunnskap er mange ganger større enn verdien av oljeformuen. Vi kan ikke leve som rentenister av et oljefond – vi kan bare leve av hverandres arbeid.
Da må vi sørge for at alle er med. Det betyr et barnevern som sørger for at alle barn får like muligheter, en skole der ingen faller ut, en inkluderingspolitikk som gjør at ingen blir gående uten arbeid fordi de har et fremmedklingende navn eller et fremmed utseende, og en helhetlig politikk som bidrar til et likestilt og familievennlig arbeidsliv.

Jeg vil benytte anledningen til å gratulere Fellesforbundet med seier i sin streik for en mer rettferdig minstelønn i byggefagene – et strålende eksempel på kamp mot sosial dumping som også er en kamp for internasjonal solidaritet – at østeuropeiske bygningsarbeidere ikke skal gå på halv lønn i forhold til norske arbeidskamerater.

Likelønn er vår viktigste likestillingsutfordring. Det er en gammel kamp. I 1889 vedtok den internasjonale arbeiderkongressen i Paris å kreve lik lønn for likt arbeid og fyrstikkarbeiderjentene i oslo streika for dette. Men fortsatt tjener kvinner i snitt bare 85 % av menn for arbeid av lik verdi. Det er vanskelig å peke på noen større urettferdighet i samfunnet enn det at lønn følger kjønn så systematisk som det gjør. Jentene må få lønn som fortjent!

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn har også sammenheng med at langt flere kvinner arbeider deltid. Tilværelse som ufrivillig deltidsansatt er vanskelig og uforutsigbar. De må ”jage” arbeidstimer i håp om å oppnå full inntekt. Dermed kan verken fritid eller arbeidstid planlegges. I tillegg er arbeidstida ofte ubekvem. Heltid må bli en rett, og deltid bare en mulighet for den som vil.

Fattigdom er en skam i et land som Norge. Fattigdom i Norge handler om forskjeller, at noen har mye mens ganske mange har svært lite. Fattigdommen har økt de siste ti åra. De fattigste tjener mer, men de rikeste enda mye mer: på grunn av økte lederlønner og økte kapitalinntekter som er svært ujavnt fordelt. Høyres Torbjørn Røe Isaksen vil ikke snakke om forskjeller men vil ha en fast fattigdomsgrense slik FN har en grense for hva de mener er eksistensminimum. Og Røe Isaksens fattigdomsgrense blir fort en grense for eksistensminimum. Slik vil vi ikke ha det. Alle undersøkelser viser at folk ønsker mer likhet, at vi blir lykkeligere med mindre forskjeller. Spesielt urettferdig er det når fattigdommen rammer barn – barn som blir sosialt satt utafor fordi de ikke kan delta på lik linje med andre – ikke har råd til sportutstyr og klær, å delta på fritidsaktiviteter. Fra Fordelingsutvalgets rapport – et utvalg Kristin Halvorsen satte ned – vet vi også at fattigdom arves. Har du vokst opp i en fattig familie er sannsynligheten stor for at du selv blir fattig. Ved siden av en bedre fordelingspolitikk, må vi ha en offensiv politikk som bringer folk ut av fattigdommen, det handler om ikke å ramle ut av skolen, å komme i jobb og å ha et nivå på offentlige støtteordninger som gjør at folk ikke blir fattige sjøl om de må leve på trygd. Det er viktig å arbeide for et arbeidsliv som gir mindre sjukefravær, men vi skal ikke la noen røre ved sjukelønnsordninga. Folk blir ikke friskere av å være fattige!
—

Torsdag kom den gledelige nyheten om at Bratsbergbanen er redda ved at regjeringa gir ekstra midler. Beskjeden kom i tolvte time og samferdselsministeren la ikke skjul på at det har vært delte meninger i regjeringa. Men det er mange som har stått på for dette – både i telemark, i stortinget og i regjeringa og det er flott at vi lyktes. Neste prosjekt er å øke bevilgningene til vedlikehold og fornyelse på jernbanen ytterligere – vinterens togkaos har vist oss hvor nødvendig det er. Men en slik økning må ikke gå på bekostning av planlagte investeringer – starten på bygging av Eidangertraseen må skje så fort som mulig samtidig som vi forventer at bygging av nytt dobbeltspor ved Holmestrand starter i juni. Grenland skal bli et viktig knutepunkt på sørvestbanen mellom Oslo og stavanger via Vestfold.
—
Så kamerater, det er utfordringer nok å ta fatt på i velferdsstaten! Det trengs fortsatt folk som vil verne den og som ikke tror på en nedbygging! Men vi er også en del av verden og 1. mai må være en dag for internasjonal solidaritet!
2010 blir et avgjørende år i arbeidet med atomnedrusting og Norge må innta en ledende rolle. I mai arrangeres tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen og i løpet av høsten skal NATO bli enig om nytt strategisk konsept.
Vi må fortsette arbeidet for nedrustning, slik vi har kjempet for forbud mot landminer og klasevåpen. Vi kan ikke tillate atomopprustning, enten det er del av det amerikanske rakettskjoldet, russisk forsvar eller som del av NATOs strategi.
Regjeringsplattformen slår fast at det skal arbeides for en verden fri for kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen gjennom forpliktende avtaler som omfatter alle land. Vi vil mobilisere for å redusere atomvåpnenes rolle gjennom å arbeide for en vellykket tilsynskonferanse i 2010. Dersom denne mislykkes vil vi vurdere en egen konvensjon mot atomvåpen.
NATO bygger fortsatt på en strategi om å bruke atomvåpen først – å svare med atomvåpen uten selv å ha blitt angrepet med slike. Det bidrar ikke til økt sikkerhet og svekker arbeidet med ikkespredningsavtalen. Når det skal lages nytt strategisk konsept må førsteslagsstrategien vrakes!
—
Gjennom mange år har Israel okkupert land og fratatt palestinerne retten til å leve et verdig liv. I et apartheidsystem verden knapt har sett maken til ydmykes, trakasseres og trues det palestinske folket. Eneste løsning er at palestinernes får et eget land med grenser fra før krigen i 1967 og med Øst-Jerusalem som hovedstad.
Norge må ta en lederrolle i arbeidet for at det internasjonale samfunnet setter makt bak kravene overfor Israel, at okkupasjonen opphører, at de ulovlige bosettingene fjernes og at muren som i dag deler palestinske områder på Vestbredden rives.
—
2009 var det blodigste året i Afghanistan siden 2001, og 346 barn ble drept. I følge FN var NATO-styrkene skyld i mer enn halvparten av dødsfallene. Konsekvensen er at tilliten til de internasjonale styrkene har sunket drastisk blant afghanerne, og at NATO ikke klarer å bygge en stabil og demokratisk stat i Afghanistan.
USA og NATOs strategi har som mål å bekjempe terror og nedkjempe Taliban. Da er eneste mulighet å trekke styrkene ut, legge til rette for forhandlingsløsninger og styrke den sivile innsatsen. Denne politikken får stadig bredere støtte, både nasjonalt og internasjonal.
I valgkampen ble noen av oss skjelt ut for å si man bør forhandle med Taliban, nå mener USAs utenriksminister det samme. Obama har åpnet for å sette en dato for når de amerikanske styrkene skal trekkes ut. Canada og Nederland har vedtatt at de stridende styrkene skal sendes hjem og debatten om dette går friskt i andre NATO-land.
Det er ingen som lenger snakker om at det finnes en militær løsning i Afghanistan.
FN må overta ansvaret for sikkerhet og stabilisering. FN-styrken vil ikke ha en offensiv strategi som NATO og USA har, og har dermed større sjanse til å vinne den nødvendige tilliten hos ulike grupper i landet for å legge til rette for en politisk og varig løsning.
.
Avslutning

Årets 1. mai aksjon fra Norsk Folkehjelp har tittelen ”Folk forandrer verden”. Den setter søkelyset på to viktige for grunnpilarer for arbeiderbevegelsen. Den ene dreier seg om kravet om rettferdig fordeling. Den andre om demokrati, organisasjonenes deltakelse og individenes medbestemmelse. Det er rettigheter vi ofte tar for gitt her hjemme: retten til å organisere seg, til å ytre seg, retten til å handle, og forhandle, kollektivt.

Martin Tranmæl sa at vi måtte ha beina plantet i norsk jord, men ansiktet vendt utover. Mitt parti har alltid vært tuftet på internasjonal solidaritet. Vi må aldri glemme de som ikke kan ytre seg fritt, mobilisere og organisere seg for å kjempe for mat, vann, jord, arbeid og demokrati. Millioner av mennesker er frarøvet slike rettigheter. Norge må arbeide aktivt for å styrke de faglige, sosiale og demokratiske rettighetene i så vel fattige som rike land, og gi politisk og økonomisk støtte til fagbevegelser, demokratibevegelser og sosiale bevegelser.

1-mai-aksjonen 2010 går til organisasjoner i Ecuador, Kambodsja og Sudan som arbeider for rettferdig fordeling av makt og ressurser. Dette er grasrotorganisasjoner som med støtte fra Norsk Folkehjelp arbeider for endring i sine samfunn. Vi kan bidra praktisk ved å gi til innsamlinga!

Kamerater, jeg spurte på facebook om hva jeg skulle si i 1.maitalen og avslutter med et innspill derfra: Si At kampen for likhet og likeverd aldri opphører. La oss løfte blikket ut mot verden: det skjer noe bra i Sør-Amerika når fattiggutten Lula styrer Brasil mot velferd og bærekraftig næringsliv – en upåaktet revolusjon i ett av verdens folkerikeste land!

Gratulere med dagen!

Publisert i 1. mai, finanspolitikk, fordeling, jernbane | Leave a Comment »

>SV-seier: Bratsbergbanen er reddet!

april 30, 2010 av larsegeland

>
Regjeringa kunne i går fortelle at det blir gitt ekstrabevilgning til å redde Bratsbergbanen fra nedlegging. Banen går fra Eidanger til Porsgrunn og binder sammen Vestfoldbanen og Sørlandsbanen. Kunngjøringa kom i 12. time. Samme dag diskuterte fylkestinget i telemark saken og det borgerlige flertallet ville stoppe banen fordi de ikke hadde noen tro på at Staten ville gi bevilgninger. Samferdselsminister Kleppa forklaring på at det drøyde med å gi ekstrabevilgning med at regjeringa har gått noen runder om saken – altså at det har vært ulike syn i regjeringa. Vi fra SV kan ta det som en seier som trolig ikke hadde kommet om vi ikke hadde sittet i regjeringa. Telemark SV kom med sterke meldinger om å redde banen – innspill som er fulgt opp av oss både i Transportfraksjonen og Finansfraksjonen.

Publisert i jernbane | Leave a Comment »

>Avfallsturne i Vestfold

april 30, 2010 av larsegeland

>
I går var Audun Garberg, Michael Bergman og jeg på en liten avfallsturne i Vestfold. Det dreide seg om biogass fra avfall, fjernvarme og avfallsforbrenning på Slagentangen og avfallsgjenvinning på Skoppum.

Audun er politisk rådgiver for miljøvernminister Erik Solheim. Michael er miljøpolitisk leder i Vestfold SV.

Biogass. I regi av 12-kommune-samarbeidet jobbes det med å planlegge et biogassanlegg basert på slam fra kloakk, husdyrgjødsel og bioavfall fra næringslivet. Vi møtte to engasjerte ordførere: Thorvald Hillestad (Re) og Bente Bjerke (Tjøme). De fortalte at man regnet med et avfallspotensiale på 120.000 tonn som skal råtne i en prosesss uten luft slik at det utvikles 65% metangass. Denne gassen må oppgraderes slik at den inneholder 95 % metan – da kan den brukes på kjøretøy.

Biogassen fra det planlagte anlegget kan erstatte 8 millioner liter diesel. Alle Vestfolds kollektivtrafikks 200 busser bruker i dag 2,5 million liter diesel. I tillegg kan avfallsselskapet Vesars biler kjøre på biogass og kommunene kan oppgradere sine biler.

Etter at gassen er produsert sitter man igjen med en biorest som kan brukes som gjødsel i landbruket og dermed erstatte kunstgjødsel. Det nære samarbeidet med landbruket er det helt spesielle i dette prosjektet. De regner med at Debio kan godkjenne bioresten for bruk til økologisk dyrking.

Til sammen regner man med at prosjektet kan redusere CO2-utslippene med 24.000 tonn gjennom redusert kunstgjødselbruk og redusert dieselbruk. Sjølve anlegget vil koste 250-350 millioner kroner og kan stå ferdig høsten 2013.

De kritiske suksessfaktorene er selvfølgelig konkurranseevnen til biogass samt at det må gis offentlige tilskudd fra Innovasjon Norge, Enova og Transnova. Innovasjon Norge gir tilskudd til at bønder kan bygge gjødselbinger – men bare hvis de har dyr. I dette tilfellet må det gis tilskudd også til bønder som ikke har dyr, men som skal ta i mot biorest for å bruke den som gjødsel. Det er behov for 50.000 dekar landbruksjord til å spre bioresten. Vi vil forsøke å følge opp prosjektet så godt vi kan.

Slagentangen.
I over 30 år har det vært arbeidet med planer om å bruke spillvarmen fra Essoraffeneriet på Slagentangen til fjernvarme. Nå er planene klare for at Hafslund skal drifte et forbrenningsanlegg som skal levere damp til Esso til erstatning for fossilt brennstoff. Gevinsten for Esso er 30.000 tonn CO2-reduksjon. Spillvarmen fra Esso skal gå til fjernvarme i Tønsberg som Skagerak skal drifte. Dette vil bli det mest miljøvennlige fjernvarme/forbrenningsanlegget i Norge nettopp fordi det både kan gjøre seg bruk av spillvarmen og erstatte fossilt brennstoff.

Aksjonsgruppa mot forbrenningsanlegg har levert klage til fylkesmannen i Østfold som er settefylkesmann. Fylkesmannen har tatt klagen til følge. Men verken Tønsberg kommune eller utbygger vet hva de skal gjøre for å imøtekomme fylkesmannen. Samtidig er de pressa på tid. Skagerak har investert i fjernvarmenett og leverer nå varme fra oljefyr i Tønsberg svømmehall. De vil snart måtte etablere et flisfyringsanlegg hvis ikke forbrenningsanlegget snart blir realisert. Nå må det skjæres igjennom slik at forbrenningsanlegget kan bli etablert.

Gjenvinning. Tredje punkt på turneen var besøk på Vesars nye gjenvinningsstasjon på Skopppum. Et ryddig, pent og attraktivt anlegg der folk gratis kan levere avfall sortert i en rekke fraksjoner: trevirke (som selges til forbrenning), papp og papir som går til gjenvinning, metall (som sorteres og gjenvinnes), gips (til ny gips), plast, rene masser, bildekk etc. I tillegg er det mottak av spesialavfall og av elektrisk avfall. Å levere usortert eller restavfall koster penger. Mange kom også med hageavfall til kompostering. De kunne ta med seg gratis jord som er tidligere levert hageavfall.

Smiløkka industrier som er en vernet arbeidsplass, har en gjenbruksbutikk på stedet. Der kjøpte jeg kløv til bikkkja mi for 100 kroner – et røverkjøp!

I sin tid foreslo jeg at Tønsberg kommune skulle ha egen innsamling ved husstandene av hageavfall og grovavfall. Før kommunen startet med dette, hadde vi grovavfallsinnsamling i Fjerdingen velforening. Vi leide en container og folk kom med ting de ville kaste. Containeren kom på fredag, tingene sto utafor containeren til søndag kveld slik at folk kunne forsyne seg med det som andre ville kvitte seg med. På søndag kveld gikk resten i containeren. Jeg har forsvart grovavfallsinnsamlinga i Tønsberg, men fikk nå høre at innsamlinga foregår med komprimatorbiler som knuser alt. Det betyr at muligheten for sortering og gjenvinning blir borte og det meste klassifiseres som restavfall. Det er en god grunn til å avvikle ordninga, jeg innrømmer det.

Publisert i Miljø | Leave a Comment »

>Delelinje-seier i Barentshavet

april 29, 2010 av larsegeland

Etter 40 års uenighet og krangel er det endelig kommet på plass en enighet om ny grense i Barentshavet mellom Norge og Russland. Det er en seier for fredelig konfliktløsning mellom en liten og en stor nabo. Slike avtaler er med å gjøre verden tryggere.

Den nye grensa betyr at Norge er blitt utvidet med et havområde som tilsvarer Danmark, Belgia, Nederland og Luxemburg. Det gir store forpliktelser, men også store muligheter. Etter min mening er mulighetene for olje og gassutvinning ikke de mest interessante. Det vil ta 25 år før den kan være noen kommersiell oljeutvinning i gang i dette området, innen den tida bør vi ha omstilt samfunnet vekk fra olje og gass. Mulighetene ligger mer i økt samhandling med Russland, utnytting av fiskeressursene og ikke minst mulige oppdrag for verkstedindustri i Kirkenes.

Det betyr at spørsmålet om olje og gass i Barentshavet er uinteressant i forhold til noen diskusjon om SVs regjeringsdeltakelse. Innen dette er et spørsmål som kommer til noen politisk avgjørelse skal vi ha vunnet flere valg og vi ennå er i regjering.

Forvaltningsplanen for Lofoten, Vesterålen, Senja og deler av Barentshavet ble nylig lagt fram. Det er naturlig at det settes i gang et liknende kartleggingsarbeid for de nye havområdene når avtalen er underskrevet og ratifisert av Dumaen. En forvaltningsplan vil kartlegge fiskeressurser og naturens sårbarhet. Kan hende vil en slik plan vise noe av det samme som planen for Lofoten, og da bør planene om oljeboring skrinlegges av alle.

Publisert i oljeboring | Leave a Comment »

>Kontrollutvalget i Tønsberg: Olsen har ikke utvist behørig etisk skjønn

april 27, 2010 av larsegeland

>
Kontrollutvalget i Tønsberg kommune har enstemmig vedtatt at Per Arne Olsen og de andre politikerne ”ikke utviste behørig etisk skjønn” da de kjøpte leiligheter som var ment for unge under 35 år i St. Olav borettslag. Kritikken rammer særlig Olsen som har vært den som satt som kommunenes representant i styret i Boligbyggelaget.

Det betyr i praksis at det nå er full enighet blant alle partier fra FrP til SV om kritikken. Det er tyngre for politikerne som kommer fra de partiene som har samarbeidet med Olsen å kritisere han. Likevel har de gjort det. Det er derfor all grunn til å gratulere Kontrollutvalget med en rakrygget holdning.

Kontrollutvalget peker på at intensjonene fra bystyret om at boligene skulle tilfalle ungdom, ikke er fulgt opp.

Jeg regner med at Kontrollutvalget får tilslutning til vedtaket når saken kommer til Bystyret. Dermed har vi gjort det som er mulig for å rette opp omdømmetapet som kommunen har blitt utsatt for i denne saken. At Per Arne Olsen ikke viser vilje til noe sjølkritikk rammer nå bare han sjøl.

KPMG-rapporten som ”frikjente” Olsen har bare konsentrert seg om hvorvidt det er gjort noe ulovlig. Det var det vel egentlig ikke noen som har trodd. Diskusjonen har nettopp handlet om etikken, som KPMG ikke går inn på. Det er også blitt hevdet at grunnen til at rapporten ble forsinket er at Per Arne Olsen har hatt rapporten til gjennomlesning. Det ville i så fall være svært overraskende. Dermed er det viktig at KPMG og Kontrollutvalget kan avklare om dette stemmer og om det i så fall er gjort endringer i rapporten etter at den eventuelt ble sendt Olsen.

Publisert i etikk, Tønsberg, ungbo | Leave a Comment »

>Dugnad for toget : 8 milliarder mer til vedlikehold

april 21, 2010 av larsegeland

>
For at Norge skal bli et sivilisert jernbaneland der togene går, er det nå nødvendig å gjennomføre tidenes vedlikeholdsløft. Det har pendlerne og de mange andre som vil ta toget fortjent. Det er også nødvendig klima og miljøpolitikk.

Etter vinterens togkaos har det kommet forslag om å ta penger fra bygging av nye toglinjer og gi til vedlikehold. Det kan ramme oppstarten av traseen Holm-Holmestrand og Eidangerforbindelsen på Vestfoldbanen. Det vil SV ikke akseptere. Hovedårsaken til problemene i norsk jernbane er mangelen på investeringer gjennom flere tiår.

Derfor foreslår SV nå tidenes vedlikeholdsløft. Ved å framskynde og fullføre Jernbaneverkets tiårsplan for vedlikehold og fornyelse er det mulig å oppnå betydelige forbedringer allerede i løpet av seks år. Dette vil gi 800 millioner kroner ekstra hvert år framover til blant annet utskifting av gamle skinner, sviller, kjøreledninger og signalanlegg. Dette kommer i tillegg til investeringer i nye dobbelspor og raske togforbindelser i Nasjonal Transportplan. Vi vil også øke forebyggende vedlikehold, bygging av nye kryssingsspor og fornyelser av jernbanebroer slik at innsatsen til fornying av jernbanen øker med nær 70 prosent.

Vi vil også at NSB skal bestille 50 nye togsett i tillegg til de 50 som allerede er under produksjon i Sveits.

Målet er å øke kapasiteten og å redusere antall forsinkelsestimer i et normalår fra 10.000 til 5.000, i tråd med Jernbaneverkets egne mål. Vi skal få togene i rute og gjenskape troen på jernbanen.

Konsekvensene av en slik satsing er at vi må godta lengre stansperioder for å kunne gjennomføre effektiv totalfornyelse av hele strekninger.

Pendlerne har krav på å få vite når moderne dobbelspor på Østlandsområdet og de andre storbyområdene er ferdigbygd. SVs ambisjon er å få bygd ferdig det aller meste av dobbelsporene i løpet av det neste tiåret. Dobbeltsporet gjennom Vestfold og Eidangertunnellen skal bygges for tog med fart opptil 250 km/t og kunne inngå som del av raske toglinjer mellom landsdelene. Satsing på lokaltog og lyntog er to sider av same sak.

Norsk jernbane sliter ennå med mangel på flere typer fagfolk etter at den borgerlige regjeringen sendte oppsigelser til hundrevis av jernbaneansatte. Derfor må vi invitere internasjonal ekspertise og entreprenører til å ta del i moderniseringen av norsk jernbane. Utenlandske fagmiljøer, for eks Deutsche Bahn er i ferd med å etablere seg tungt innenfor vedlikehold av jernbane i Norge. Samtidig må vi bygge opp jernbanefaglig utdanning på alle nivå – og et nasjonalt forsknings, utviklings og kompetansemiljø innenfor jernbane- og togteknikk etter modell fra Sverige. Norge må bli dyktigere på utbygging og drift av jernbane.

I dag er 95 prosent av jernbanenettet enkeltsporet, og bare 30 prosent av skinnegangen er tilrettelagt for hastigheter over 100 km/t. Vi kjører fortsatt på traseer fra 1800-tallet. På flere viktige strekninger er ikke massen i kjøreveien (ballast) skiftet ut siden 1950-tallet. Vi har fortsatt kontaktledningsanlegg fra 40 og 50-tallet på viktige togstrekninger. Vedlikeholdet har vært forsømt i flere tiår. Men i 2010- budsjettet er bevilgningene til fornyelse av jernbanenettet nær tredoblet sammenlignet med nivået den borgerlige regjeringens siste budsjett.

I 2009 fikk Jernbaneverket blant annet skiftet ut 83 kilometer med ballast som er viktig for hastigheten. Et stort antall kilometer med skinner og sviller er skiftet ut. Kontaktledninger og signalanlegg fornyes. Før krisen i vinter lyktes man også å redusere antall feil på nettet med 20 prosent. Vinterens togkaos har likevel avdekket at tilstanden på jernbanenettet er betydelig verre enn antatt.

Publisert i jernbane | Leave a Comment »

>Disse redde ungene trenger noen modige voksne

april 14, 2010 av larsegeland

>
Jeg vil være ærlig. Jeg kan ikke stå på Stortingets talerstol og hevde at det går bra i barnevernet. Barnevernsloven brytes i dag. I mange kommuner er det slik at barns helse og rettsikkerhet er i fare, sa barneminister Audun Lysbakken i en svært engasjert innledning i dag til SVs stortingsgruppe.

Barnevernet er i dårlig tilstand i kommunene. Men det er mulig å rette på svakhetene. Derfor vil jeg prioritere barnevernet over alt annet. Vi har å gjøre med en vedvarende svikt i kommunene – en manglende vilje til å prioritere barnevernet. I tillegg har vi en skakk-kjørt reform fra 2004 som var både underfinansiert og dårlig forberedt. Det har ført til samarbeidsproblemer mellom kommunene og det stalige barnevernet, økt byråkratisering og manglende kontroll med økonomien, mente Lysbakken.

Mens riksavisene er lite opptatt av barnevern, skrives det mye i lokal og regionavisene. Til forskjell fra tidligere er fokuset nå på at barnevernet griper inn for sjeldent sa Audun som bl.a. viste til saken fra Nøtterøy og Re om to gutter som levde under langvarig mishandling og seksuelle overgrep. Han fortsatte: Barnevernet har fått økt tillit, men tilliten fører til flere henvendelser. Problemet er at det økte antallet henvendelser ikke har ført til økt bemanning i kommunene. Nå trenger vi 1500 nye stillinger.

Audun tok ellers til orde for økt bruk av fosterhjem, men understreket at nedleggelser av institusjoner bare skal skje der barnevernsfaglige hensyn tilsier det – ikke økonomi. Han varslet også at han ville sette ned et utvalg for å utrede det biologiske prinsippet i barnevernet og tok til orde for å senke terskelen for adopsjon av innenlandske barn.

Han fortalte om et møte han hadde med et tidligere barnevernsbarn. Når han spurte henne hva hun fram for alt ville endre sa hun: Få bort anbudene. Nå arbeider vi med å få til en endring også på dette feltet, sa han. Men EØS-avtalen setter noen begrensninger. Men vi vil jobbe med mulighetene av å lettere kunne forlenge avtaler samt innføre utbyttebegrensinger eller forbud for privat barnevern.

Audun Lysbakken fikk all støtte fra SVs stortingsgruppe. Det trengs noen med ambisjoner om at ingen barn skal falle utenfor, noen med kampvilje. Det har Audun, og det har vi andre. Disse redde ungene trenger noen modige voksne, sa Karin Andersen.

Publisert i barnevern | Leave a Comment »

« Newer Posts - Older Posts »