Lars Egelands blogg

Med en uvanlig rask politisk inngripen har finansminister Jens Stoltenberg satt Oljefondets Etikkråd ut av funksjon. Det er nesten bare i krisesituasjoner at politiske beslutninger tas så raskt som beslutningen om at Etikkrådet ikke lenger skal kunne utelukke selskaper fra Oljefondet. Påskuddet er at dette er nødvendig mens det skal foretas en utredning med en vurdering av de etiske retningslinjene.

Beslutningen ble tatt i løpet av et par dager. Først en epost til AP-medlemmene fra finansministeren, så kronikker i viktige aviser og debatt i NRKs politiske kvarter før finansministeren holdt sin planlagte redegjørelse om Oljefondet for Stortinget. Under debatten ble det fremmet en rekke benkeforslag. Ap fremmet forslag om å få en utredning om oljefondets etiske retningslinjer og et forslag om at Etikkrådets virksomhet stilles i bero mens utredningen pågår. AP hadde sørget for støtte fra FrP, Høyre og Kristelig Folkeparti.

Bakgrunnen for finansministerens redegjørelse for Stortinget var Oljefondets engasjement i Israelske selskaper og i selskaper som bidrar til Israels krigføring i Gaza og okkupasjon av Vestbredden. Finansministeren var bekymret for at Etikkrådet arbeidet med å utelukke store elektronikk- og teknologiselskaper som ville true fondets eksistens som et bredt indeks-fond. Det har i ettertid vist seg at Etikkrådet ikke jobbet med noen slike firmaer. Under LO-Stats kartellkonferanse forrige uke rettet imidlertid Stoltenberg fokuset på selskaper som produserer atomvåpen. Stoltenberg synes det er urimelig at vi ikke kan tjene penger på atomvåpen, mens vi kjøper våpen fra de samme selskapene. Er det mere etisk å betale penger til selskaper som er involvert i atomvåpen, enn å få penger fra de samme selskapene, spurte Stoltenberg.

Han er ikke den første til å ta til orde for å ta bort begrensningen om å investere i atomvåpen. FrP har ment det lenge, og Høyre tok til orde for å fjerne begrensningen i januar i år. Ifølge leder av utenrikskomiteen på Stortinget, Ine Eriksen Søreide (H) og Høyres nestleder Henrik Asheim «gir det ikke mening å ha regler som utelukker Oljefondet fra å investere i våpenselskaper som Ukraina og Vesten nå er helt avhengige av».  Før sommeren fremmet FrP et forslag om dette på Stortinget, da stemte imidlertid ingen andre partier for det. Det måtte altså et stormløp fra Aps finansminister til, for å oppnå det samme.

Lederen for NATOs militærkomité, admiral Rob Bauer, har kritisert land som Norge og kaller oss “dumme” fordi vi vil gå glipp av store profitter ved å ikke investere i våpenindustrien. NATO-landene vil bruke enorme summer på forsvar de neste tiårene. Men er store fortjenester viktigere enn etiske hensyn?

ICAN, Den internasjonale kampanjen for forbud av atomvåpen, produserer hvert år en rapport om investeringer i atomvåpen. Ifølge rapporten fra februar i år er det norske oljefondet investert med 47 milliarder i sju selskaper som er involvert i produksjon av atomvåpen. Det er amerikanske og britiske atomvåpen, men også indiske. Samtidig har Etikkrådet gjennom årene utelukket en rekke selskaper som produserer atomvåpen. Forbudstraktaten mot atomvåpen legger stor vekt på å marginalisere produksjon av atomvåpen og å sørge for at det blir vanskeligere å finansiere slik produksjon. Norge har ikke underskrevet Forbudstraktaten, men vi er en del av Ikkespredningsavtalen som forplikter oss til å arbeide for atomnedrustning. Til nå har det vært tolket slik at vi derfor ikke bør investere i atomvåpen.

Våpenkriteriet for Etikkrådet omfatter ikke forbud mot å investere i alle typer våpen, men at  «fondet skal ikke være investert i selskaper som selv eller gjennom enheter de kontrollerer utvikler eller produserer våpen eller sentrale komponenter til våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper, herunder biologiske våpen, kjemiske våpen, kjernevåpen, ikke-detekterbare fragmenter, brannvåpen, blindende laservåpen, antipersonellminer og klaseammunisjon».  Det betyr at det forbudet bare gjelder våpen som bryter med krigens folkerett.

Stoltenberg peker på at vi kjøper våpen fra selskaper vi ikke kan investere i, fordi de også er involvert i produksjon at atomvåpen. Det synes han er ulogisk. For oss er det etisk helt logisk: Å ikke investere er en beskjed til selskapet om at de bør gå ut av atomvåpen-produksjon for å tiltrekke seg investorer. Å kjøpe andre våpen er noe helt annet. Det bidrar ikke til å styrke atomvåpnenes rolle, men tvert imot å gi beskjed til selskapene at de kan tjene penger uten å være involvert i atomvåpen.

Den største og mest umiddelbare trusselen mot Oljefondet er at atomvåpen blir tatt i bruk. Det vil lage en situasjon hvor Oljefondets verdier kan bli borte over natta. Slikt sett er det også i Oljefondets interesse at atomvåpen aldri blir brukt. Det er ikke troverdig at dagens opprusting med stadige flere, nyere og smartere atomvåpen vil øke terskelen for at våpnene blir tatt i bruk.

Som i mange saker i norsk politikk, er Arbeiderpartiet nøkkelen. AP er nøkkelen til en endring av norsk politikk når det gjelder atomvåpen, og også til en endring i Oljefondets etikk. Det Høyre og FrP ikke klarer å få til, kan AP få til. Derfor er det viktig at Aps medlemmer sier klart fra om at de ikke vil at Oljefondet skal tjene penger på atomopprusting,

Read Full Post »

Mange hadde forventninger til G7-toppmøtet som ble holdt i Hiroshima 19-21. mai. Her var ledere av de syv viktigste industrinasjonene samlet på et symboltungt sted, stedet der atombomben ble brukt for første gang i 1945.

Japans statsminister Kishida hadde valgt Hiroshima som sted for møtet «for å styrke diskusjonene slik at vi kan levere et sterkt budskap for å realisere en verden uten atomvåpen. Det er nødvendig for G7  å demonstrere en sterk forpliktelse for en absolutt avvisning av trussel om bruk eller bruk av atomvåpen». Kishida er selv valgt inn i det japanske parlamentet som representant for Hiroshima.

I forkant av møtet hadde sivilsamfunnsorganisasjoner stilt klare krav. Den internasjonale Røde Kors-komiteen og japanske Røde Kors krevde at landene skulle «signere og ratifisere den internasjonale forbudstraktaten mot atomvåpen, og fordømme alle trusler om bruk av atomvåpen, implisitt eller eksplisitt, uavhengig av omstendigheter». Den kjente japanske fredsforkjemperen Daisaku Ikeda som leder den internasjonale buddhistiske bevegelsen Soka Gakkai, oppfordret Hiroshima-møtet til å ta ledelsen i diskusjonen om å erklære at atomvåpenstatene i G7 ikke skal bruke atomvåpen først, men kun som gjengjeldelse. Det vil umiddelbart redusere risiko for bruk i en tid med høy spenning.. Dagens situasjon er uten parallell i historien når det gjelder trusler om, og faren for, bruk av atomvåpen.

Nei til Atomvåpen samarbeidet med en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner om krav til møtet: Vi krevde at G7-landene måtte erkjenne skaden atomvåpen har hatt på mennesker og miljø og utvetydig fordømme alle trusler om bruk av atomvåpen. Og at man må starte forhandlinger for å oppnå fullstendig avskaffelse av atomvåpnene før 2045, som er 100-årsmarkeringen for bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Vi krevde at G7-landene må samarbeide med landene som har tiltrådt FNs atomvåpenforbud og i hvert fall delta på statspartsmøter som observatører og gi midler til miljøopprydding og støtte til ofre for atomprøvesprengninger, samt avslutte utvikling og produksjon av nye atomvåpen og støtte forhandlinger om en oppfølger til New START-avtalen, som henger i en tynn tråd etter Russland valgte å suspendere sin deltakelse.

Disse kravene ble ikke innfridd. I sluttkommunikeet fra møtet står det at G7 «tar konkrete skritt for å styrke nedrustning og ikke-spredning, for å nå målet om en verden uten atomvåpen med sikkerhet for alle». Hvilke skritt det er, er fortsatt uklart.

Det er kanskje ikke så overraskende når vi tenker på at blant G7-landene, så har tre stater med atomvåpen (USA, Frankrike, Storbritannia), to har atomvåpen på sine territorier (Tyskland, Italia) og to er såkalte paraplystater, som ønsker å bli forsvart med atomvåpen (Japan og Canada).

Brasils nyvalgte president, Lula da Silva, var invitert til G7-møtet som gjest. Det var gledelig at han kunne fortelle at Brasil nå vil ratifisere FNs atomvåpenforbud. Likevel er  det at G7 diskuterer atomvåpen et lite, men ikke ubetydelig framskritt.

Neste store internasjonale møte er NATOs utenriksministermøte som skal holdes i Oslo 31.mai til 1. juni. Der er Norge naturligvis til stede og kan ta initiativ til debatt om atomvåpen. Nei til Atomvåpen  mener at Norge, som NATO-alliert, har et særskilt ansvar for å redusere atomvåpnenes rolle i NATOs doktrine. Et tiltak kan være å gå i bresjen for å si nei til å bruke atomvåpen først. Frankrikes president Emmanuel Macron sa i oktober 2022 at Frankrike ikke kommer til å bruke atomvåpen, dersom Russland bruker atomvåpen i Ukraina. Slike uttalelser ønskes velkommen. Ingen vinner en atomkrig.

Når Russland fremstår med økende uforutsigbarhet, må NATO være forutsigbare.

Read Full Post »

Amatørbilde fra fredsmarsjen København-Paris 1981. Foto: Maren Büchmann

Var det fredsbevegelsens gevinst at mellomdistanserakettene ble fjerna fra Europa i 1987? Eller skyldtes det tvert imot at amerikanerne ikke hørte på fredsbevegelsen, men baserte seg på strategien «forhandling ut fra styrke»? Mens jeg mener at fredsbevegelsen hadde stor betydning, mener Trygve Ekelund det motsatte. Det er kjernen i innlegget hans under overskriften «Selvros om atomopprustning».

Ekelunds innlegg er et svar til et innlegg fra meg. Det som gjør diskusjonen relevant i dag, er krigen i Ukraina der Putin truer med atomvåpen. Jeg mener at fredsbevegelsen må bruke denne krisa til å reise kravet om en atomvåpenfri sone i Norden, og fjerning av atomvåpen i Europa. Sjøl om det nå ser mørkt ut, var det også mørkt noen måneder før Reagan møtte Gorbatsjov i Reykjavik i 1986. Jeg mener at avtalen som der ble oppnådd om å fjerne alle mellomdistanseraketter fra Europa, ikke ville skjedd uten fredsbevegelsen.

Det er en lang historie bak enigheten fra 1987 om mellomdistanseraketter. Det begynte i 1979 da Sovjetunionen begynte å utplassere såkalte SS-20 raketter i Øst-Europa. NATO ville svare med å utplassere nye krysser- og Pershing-raketter i Vest-Europa. Millioner av mennesker tok til gatene og krevde en slutt på våpenkappløpet. Et eksempel var den store fredsmarsjen fra København til Paris i 1981, der også mange fra Tønsberg deltok. Det var de største demonstrasjonene i etterkrigstidas Europa. I juni 1982 samlet nesten en million deltakere seg i et protestmøte mot opprustingen i New Yorks Central Park. Fredsprotestene gjorde inntrykk, særlig på sosialdemokratiske ledere i Vest-Europa, og gjorde at de krevde forhandlinger. Den nyvalgte Reagan-administrasjonen åpnet for dette høsten 1981, noe som var mye tidligere enn man hadde planlagt. Forsvarsminister Caspar Weinberger skrev i sine memoarer at kravet fra fredsbevegelsen tvang fram forhandlinger.

I følge Weinberger hadde de store protestene også betydning for innholdet i forhandlingene. Ideen om en null-løsning kom fra anti-atomvåpen-bevegelsen: Ingen Sovjetiske atomvåpen, ingen amerikanske. Det ble fulgt opp med trusselen om at hvis sovjeterne utplasserte flere SS-20, ville amerikanerne utplassere sine Pershing-raketter. Null-løsningen var kontroversiell i USA. – Vi ville ikke ha en null-løsning sjøl om vi kunne fått det, sa utenriksminister Alexander Haig som først og fremst var opptatt av å få flere atomvåpen i Europa. Men de var sikre på at russerne ville avvise en null-løsning, noe de også gjorde, selv om det ikke er noen grunn til å tvile på at de ikke trodde på at amerikanerne da ville starte utplassering av Pershing-raketter.

Avvisningen av null-løsningen fra de gamle lederne I Kreml – med Bresnjev i spissen – gjorde at amerikanerne trodde de hadde utmanøvrert fredsbevegelsen ved at Sovjet fikk skylda for manglende avtaler. Men folk forsvant ikke fra gatene. Presset om våpenkontroll og nedrustning fortsatte. Men det skjedde lite før Mikhael Gorbatsjov kom til makta i Sovjet. Han møtte Reagan i Reykjavik i 1986 og ga nye signaler om akseptering av en null-løsning. Russiske og amerikanske forhandlere begynte å jobbe med detaljene. Det som gjorde at fredsforhandlingene «løsnet» var at den nye ledelsen i Sovjet kom med helt nye perspektiver på fredsforhandlinger. Det gjaldt ikke bare å forhandle ut fra krav om militær balanse, men om felles sikkerhet som ikke kan oppnås aleine med våpenmakt. Det var altså når avskrekking ble avløst av forsøk på tillit, at man fikk enighet. Det var basert på innspill fra fredsbevegelse og forskningsmiljøer, via mange europeiske ledere.

I dag ser vi en situasjon med ekstrem gjensidig mistillit mellom Vesten og Russland. Mens det under den kalde krigen var mye gjensidig kontakt, er den nå på et minimum – selv om teknologien gjør det lettere. Russland har en lite forutsigbar leder. NATO kan bidra med å skjerpe sin forutsigbarhet, f eks ved å gå bort fra sin strategi om førstebruk av atomvåpen. Hvis man noen gang skulle kunne gjøre det er det nå hvor Russlands konvensjonelle forsvar er så svekket.

Ekelund har også et par andre visitter til anti-atomvåpen-bevegelsen: Det gjelder motstand mot atomkraft og motstand mot radioaktiv bestråling av mat. Som leder av Nei til Atomvåpen kan jeg si at vi aldri har engasjert oss i hverken spørsmålet om stråling av mat, bruk av radioaktivitet til medisinske forhold eller i f. eks. brannvarslere. Men vi har en politikk der vi går mot kjernekraft. Spørsmålet er ikke om kjernekraften er trygg, men om verden er trygg nok for kjernekraft. Dette ser vi et eksempel på i Ukraina i dag. Dessuten vet vi at kjernekraft er så dyrt at det krever så enorme offentlige subsidier at det stort sett bare er land som vil kombinere teknologien med utvikling av atomvåpen, som har tatt kjernekraft i bruk. I demokratiske land er kjernekraft i tilbakegang ut fra kostnader og sikkerhet.

Read Full Post »

NATOs strategiske konsept bygger på førstebruk av atomvåpen, altså at NATO kan angripe en fiende med atomvåpen, uten sjøl å ha blitt angrepet av slike våpen. Nei til atomvåpen mener at tida nå er inne til å endre dette konseptet og at Norge har en viktig oppgave i å få til det. Med et uforutsigbart Russland er det desto viktigere at NATO er forutsigbare. I juni samles statsledere fra alle NATO-landene til toppmøte i Madrid for å vedta nytt strategisk konsept for NATO. På møtet bør statsminister Jonas Gahr Støre benytte anledningen til å si et klart nei til førstebruk.

I Stortingets spørretime 4. mai ble dette spørsmålet tatt opp med utenriksminister Huitfeldt fra SVs Ingrid Fiskaa. Huitfeldt ville ikke svare på om hun betraktet det som umoralsk om NATO startet en atomkrig, men ville heller ikke forplikte seg til at Norge skulle ta til orde mot førstebruk. Men hun kunne fortelle at statsministeren og hun selv ville konsultere Stortinget om dette før toppmøtet. Det må være et startskudd for en diskusjon om ikke-førstebruk i Norge.

Krigen mot Ukraina har heldigvis ikke blitt et seierstog for Russland. Nå er spørsmålet hvordan Russland kan komme ut av en krig de kan se ut til å tape, uten å ty til atomvåpen. Russland har satt sine atomvåpen i alarmberedskap. Stadig vekk truer russiske politikere med at krigen kan eskalere til bruk av atomvåpen. Forskere og eksperter drøfter hvor sannsynlig det vil være. Det kan fort bli en meningsløs diskusjon. Det vi vet er i alle fall at bruk av atomvåpen er mer sannsynlig enn på mange ti-år. Og hvis de tas i bruk vil det få katastrofale konsekvenser. Derfor må alt gjøres for å redusere sjansen til så nær null som mulig.

Russland fremstår som mer og mer uforutsigbare. Ekspertene som i dagene før Russlands starter krigen, insisterte på at de ikke hadde tro på en krig, baserte seg på at Russland var forutsigbare og realistiske. De tok feil. Denne manglende uberegneligheten er i dag den største faren for at krigen kan eskalere til atomkrig. Russisk TV simulerte nylig et atomangrep på Europa. De beregnet at det ville ta 200 sekunder fra rakettene ble avfyrt til Europa var ødelagt. Det blir ingen overlevende, sa ekspertene.

Sovjetunionen erklært i 1982 at de ville frastå fra førstebruk av atomvåpen. Dette gikk Russland imidlertid bort fra i 1993 etter Sovjets sammenbrudd. Årsaken var at deres konvensjonelle styrker var sterkt svekket. I dag bygger deres atomvåpendoktrine på at de vil bruke atomvåpen om de angripes med atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen. Samt at de vil bruke atomvåpen om statens eksistens er truet. Det der denne siste forutsetninga som er så farlig i Ukraina-krigen.

Nettopp fordi USA anså at Sovjet hadde sterke konvensjonelle styrker, har USA forbeholdt seg retten til å bruke atomvåpen først. President Barack Obama startet et arbeid med å endre denne strategien til et nei til førstebruk. De bidro til at han fikk Nobels fredspris, men han oppnådde ikke å endre atomstrategien.

Ukraina-krigen viser at Russland er svake i sitt konvensjonelle forsvar. Derfor er det meningsløst at NATO skal true med førstebruk av atomvåpen. Kina driver en voldsom atomopprustning som gjør at situasjonen med to dominerende atommakter, snart kan endres til at vi har tre store atommakter. Det gjør situasjonen enda mer uforutsigbar. Kina har fra sine første atomvåpen erklært at de aldri vil bruke atomvåpen først. Nå er det på tide at NATO gjør det samme. Det vil omfatte USA, Frankrike og Storbritannia i tillegg til Kina. Det vil øke presset på endring også av Russlands atomdoktrine.

En endring av atomstrategiene hindrer i seg sjøl ikke faren for atomkrig. Men det kan gi økt forutsigbarhet og økt sikkerhet. I tillegg må vi hindre at Ukraina-krigen fører til økt opprusting og spenning, men sørge for at Ukraina-krigen kan bli startskuddet på at atomvåpen fjernes fra europeisk jord og at atommaktene tvinges til forhandlinger om nedrusting og rustningskontroll globalt. Dagens atomvåpen er i ferd med å bli gamle. Stormaktene utvikler nå nye våpen for de neste 50 årene. Vi har hatt flaks ved at vi har unngått atomkrig i 80 år, det er faktisk lite trolig at den flaksen vil vedvare i all evighet.

Nina Pedersen, daglig leder i Nei til Atomvåpen, Lars Egeland, styreleder Nei til Atomvåpen

Read Full Post »