Forskningsstiftelsen SINTEF er involvert i det spennende prosjektet DESCRAMBLE i Italia. Nå dreier det seg om å bore 3 km ned i jordskorpa der det finnes såkalt superkritisk vann. Første prøveboring planlegges i 2026. Vannet har 374 grader men et trykk på 218 ganger lufttrykket på overflaten. I en fantasy-serie ville nok det superkritiske vannet fått navnet dragevann, sier fysiker Roar Nybø ved Sintef. Vannet klarer å transportere ti ganger mer energi enn vanlig vann og damp. Klarer forskerne å temme kreftene uten at teknologien bryter sammen, kan det bli en månelanding i jordas indre, skriver Gemini som utgis av NTNU og Sintef.
Det er spennende forskning. Det har vært gjort forsøk før på å temme dragevannet, men man har ikke lyktes. Det er utfordrende med elektronikk som skal tåle over 300 graders varme. Så hvorfor har vi det så travelt med å bygge ut annen rein energi i dette landet, når vi kan få energi fra dragevannet, spør Roar Langlete fra Motvind Vestfold i Tønsbergs Blad.
Svaret er åpenbart: Vi trenger å bygge ut ny energi nå, for å erstatte fossile brennstoffer som er i ferd med å ødelegge klimaet og som er den største trusselen mot naturen og dyrelivet i vårt land og i andre land. Halvparten av energien vi bruker er fortsatt fra fossile kilder. Vi trenger forskning og innovasjon ikke minst når det gjelder jordvarme. Men vi kan ikke kjøpe dette skinnet før bjørnen er skutt. Det er langt igjen til at dette er gjennomførbart, ikke minst at det er økonomisk mulig å få energi på denne måten. Det betyr at om vi skal ha håp om å stoppe klimaendringene og redde naturen, må vi ha fokus på å skaffe oss mer rein energi fra kilder som i dag er teknologisk modne: Det betyr utbygging av sol-energi, vindkraft til havs eller i områder som ikke har sårbar natur, tradisjonell jordvarme og bioenergi og oppgradering av eksisterende vannkraftverk. En av disse energiformene er dessverre ikke nok – vi må benytte oss av alle.
Å drømme om andre energiformer betyr nå bare at vi utsetter å nå klimamålene til det er for seint. Det tjener ikke naturen eller dyrelivet.
Skal vi nå klimamålene, trenger vi å erstatte den fossile energien med rein, elektrisk kraft. Energikommisjonen anbefaler et mål om 60 TWh ny kraft, der 40 er nybygging og 20 er energieffektivisering. Men de siste årene har utbyggingen av ny elektrisitet stoppet helt opp. «Faktisk er det grunnlag for å si at stortingspolitikerne helt siden 2018 har prioritert å gjøre fornybar kraft og klimatiltak upopulært i befolkningen. Når våre lovgivende folkevalgte kappes om å appellere til motstandere av klimamålene, blir det vanskelig å oppfylle klimamålene innen 2030» skriver Ådne Naper som har analysert 2500 spørsmål, interpellasjoner og representantforslag fra Stortinget om kraftrelaterte saker, fra 1988 til 2024.
Den negative bølgen mot ny energi er anført av FRP og Rødt, særlig i spørsmål om vindkraft på land og til havs, elektrifisering av olje og gass, men også av transport, og ikke minst kraftutveksling med utlandet. De to partiene har hatt stor makt gjennom at de skremmer partier som Høyre og AP fra å stå opp for bygging av ny energi. Forskjellene mellom de to partiene er at FrP i realiteten avviser klimamålene, mens Rødt ennå ikke har sagt det åpent.
Lokalt har vi sett at Rødt stilte seg i spissen mot havvindprosjekt i Oslofjorden og f.eks. mot solkraftparken på Sem. De mobiliserte motstand som fikk andre partier til å bli stille. Lokalt har det vært SV som var kritisk til dette. Napers undersøkelse viser hvor viktig det er å ikke bli stille og la de som er negatuive til ny energi, få dominere. De må stilles til veggs som de som hindrer oss i å nå klimamålene.
Det samme ser vi nå med krisen om ny energi i regjeringen. Senterpartiet vil gå inn i en valgkamp der de risikerer angrep fra FrP og Rødt, hvis de sier ja til de tre fornybardirektivene. EU-motstandere har laget en historie om at dette handler om å miste kontroll med vår egen kraft. Dermed blir også EU-motstanderne ofre for sin egen historiefortelling. Regjeringa foreslår ikke å innføre det omstridte Fornybardirektivet fra 2023, men det gamle fornybardirektivet fra 2018. Det er ikke slik at dette stiller krav som gjør en ansvarlig konsesjonsbehandling av vindkraft eller solkraft umulig. Kravet er at en konsesjonsbehandling ikke skal ta lenger enn tre år. Det burde vi kunne klare. Kommunene har fortsatt vetorett. Sverige har innført direktivet, der sa kommunene nei til 12 av 15 søknader om vindkraft. I to tilfeller sa Forsvaret nei, bare en ble godkjent.
Naturvernforbundets leder, Truls Gulowsen, har støttet regjeringa når det gjelder direktivene. De tre direktivene representerer ingen trussel mot norsk natur eller kraftpris, men økt trygghet for at energisparing faktisk skjer, skriver han i Klassekampen.
Jeg kan våkne om natta og tenke at alt går til helvete og at vi ikke klarer klimamålene, og at det er på grunn av folk i Rødt som avviser alle former for ny energi. Det er jo slik at det ofte er populært å si nei til alt nytt. Men da påtar man seg et alvorlig ansvar for framtidige generasjoner.
Naper påpeker altså at det skjedde et skifte på Stortinget fra 2018 der ny energi blir omtalt negativt, og ikke som en løsning på klimakrisa. For vindkraft og elektrifisering er det tydelige og brå skifter i oppslutningen, fra solid positiv til solid negativ. Man skulle tro at de økte strømprisene vil føre til et press på utbygging av ny energi. Men det skjedde heller ikke. Spesielt er det Rødt som ikke ser ut til å anerkjenne noen sammenheng mellom kraftproduksjon og strømpriser. «Det har vært knyttet større prestisje i motstanden mot vindkraft, elektrifisering og kraftutveksling, enn i kravet om å nå klimamålene,» skriver Naper. «De som er imot klimatiltak engasjerer seg aktivt, mens de som er for klimatiltak forholder seg i større grad i ro. «
Det er ikke lokalpolitisk flertall for solenergiparken på Akersmyra, skriver Rødts Christina Fjeldavli i TB: Høyere, FrP, Sp, Arbeiderpartiet og Rødt har bestemt seg for å si nei. Dette er oppsiktsvekkende. Det pågår en utredning der lokalpolitikerne har kommet med innspill om hva man trenger å få utredet. Men likevel konkluderer partiene før utredningen foreligger. En slik manglende respekt for kunnskap tror jeg ikke jeg har sett fra det politiske flertallet i Tønsberg før.
For Rødts vedkommende er det ikke overraskende. Partiet er mot å bygge ut ny rein energi. Dermed stiller partiet seg utenfor de forpliktelsene Norge har påtatt seg internasjonalt om å kutte klimagasser ved å erstatte bruk av fossil energi med rein, fornybar energi. For de andre partienes vedkommende kan det se ut som om interessen for å nå klimamålene er underordnet når det møter lokal motstand.
SV har hverken sagt ja eller nei til solenergiparken. Vi ønsker ny energi, men det må ikke gå ut over viktige natur-verdier. Derfor avventer vi konsekvensutredningen som skal komme. Akersmyra er en myr som er delvis ødelagt av grøfting. Det har vært en tre-plantasje der som nå delvis er hogd. Fra et natur-perspektiv er det et mål å få gjenskapt myra. Et av spørsmålene som skal utredes er om plassering av en solcellepark der, kan bidra til å gjenskape myra. Det er snakk om en solenergipark som skal stå der sannsynligvis litt kortere enn den tre-plantasjen som alternativt blir plantet på den drenerte myra.
Bakteppet er at vi trenger ny energiproduksjon i Vestfold. Vi trenger lokal energiproduksjon fordi nettet er fullt og vi ikke kan få ny kraft til Vestfold på mange år – de samme åra der hovedoppgaven er å erstatte den halvparten av energibruken vår som fortsatt er fossil.
I juni 2023 fikk SV flertall for at Tønsberg skal bli Norges fremste solenergikommune. Administrasjonen skulle jobbe videre med dette og har lovet en sak i høst. Et av forslagene som SV kom med, var å opprette et samarbeid med kommersielle utbyggere av solenergi som kunne gjøre at man fikk bygget ut sol på tak i et større område på en effektiv måte.
Vi var derfor spente da Høyre fremmet en interpellasjon i Fylkestinget 30. april i år, med forslag som lignet på SVs forslag i Tønsberg kommune. Forskjellen var at interpellanten ville ha etablert et eget majoritetseid fylkeskommunalt kraftselskap som skulle bygge ut solenergi, mens SV i Tønsberg nøyde seg med å foreslå samarbeid med private selskaper. Det ble påpekt at Vestfold er et av svært få fylker som ikke har egen kraftproduksjon av noe omfang, mens vi har et stort potensiale for solenergi.
Fylkesordfører Anne Strømøy svarte positivt på interpellasjonen. Hun viste til at det i april 2024 forelå 9 konsesjonssøknader om bakkemonterte solkraftverk i Vestfold og at 23 flere er planlagt. Av dette er bare et i Tønsberg – Akersmyra. Fylkesordføreren stilte seg positiv til å få en sak om etablering av et kraftselskap for solenergi i samarbeid med kommuner og/eller private aktører. Hun sa også at saken må foreligge før behandling av budsjett 2025 og økonomiplan 2025-2028.
Sjøl om det politiske initiativet i fylkeskommunen kom et år etter SVs initiativ i Tønsberg, kan det se ut som om fylkeskommunen kommer raskere i gang – ved å påpeke at det er en sammenheng mellom satsing på solenergi og fylkeskommunen/kommunens budsjett. Det er gledelig om fylkeskommunen tar ledelsen her – sannsynligvis er det en god ide at samarbeidet om utbygging av solenergi strekker seg utover den enkelte kommune.
Den eneste formen for energi som Christina Fjeldavli vil bygge ut, er solceller på tak. Det er bra at hun vil det. Men solceller på tak er dyrt, minst dobbelt så dyrt som bakkemonterte anlegg. For den enkelte huseier betyr det reint underskudd, mens naboen tjener penger ved at strømprisen synker som følge av tilgang på mer strøm. Det betyr likevel at det er et potensiale for solenergi på tak og «gråe flater». Det vil kreve mer offentlig støtte enn i dag, en stabil strømpris som ikke er alt for lav, og sterkere politisk styring.
For eksempel burde det være aktuelt å pålegge at alle nye bygg som hovedregel skal ha solceller på taket. En effektiv samordning av utbygging i områder med godt lokalt nett, kan også spare mye. Det betyr f.eks. at man kan legge solenergi på et offentlig bygg, og samtidig på alle boliger i samme område. Da kan solcellene eies av den enkelte huseier, eller kommunen kan leie taket av de som ikke selv ønsker energien.
Fra SVs side synes vi likevel at det er å gå for langt å avvise all bygging av bakke-monterte anlegg som på kort tid, til forholdsvis lav pris, kan gi oss mye energi uten varig å ødelegge natur. Og jeg tror at vi i Tønsberg må godta at elektrisk energi ikke bare er noe vi får fra andre kommuner.
På Rygg har Vestfold-kommunene en enestående miljøpark som produserer utslippsfri biogass til busser, renovasjonsbiler og andre tunge kjøretøy. Avfallsselskapet Vesar har arbeidet med planer om å bli selvberget med rein elektrisk energi gjennom vind- og sol. Dette støtter SV og vi vil fremme forslag om mer energiproduksjon på Rygg fra Tønsberg kommune. Slike tiltak er helt nødvendig når Statkraft har nedlagt etableringsforbud mot ny næringsvirksomhet som krever strøm de neste 12 åra.
Hva slags vind- og solenergiproduksjon som kan være aktuelt på Rygg, må utredes og fremmes som byggesak i Tønsberg kommune. Vi må få vurdert om det er miljø- eller naturkonflikter knyttet til dette.
Tønsberg SV har fått vedtatt at Tønsberg skal bli Norges største solenergikommune. Tønsberg har ingen egen kraftproduksjon i dag, men gode forutsetninger for solenergi. Da må vi få en helhetlig oversikt over egnede steder før vi tar avgjørelser. Tønsberg SV ønsker i første rekke at solcelleanlegg skal komme på hustak og allerede utbygde tomter. Andre forslag for solceller er på store parkeringsplasser, langs E18 etc.
Vi trenger utredning på mange steder, også på miljøparken på Rygg.
Hafslund har i 2023 igjennom sitt solselskap Solway sett beregnet solenergi fra takflater på Rygg Miljøpark og har anslått 1,2 GWh i året. I tillegg kan man vurdere områder på bakken som kan egne seg til solceller. Potensialet for solceller er ikke nok til å forsyne Miljøparken med strøm, men kombinert med vindkraft er det nok.
Hafslund har i 2023 beregnet at en til to vindmøller plassert på Rygg vil kunne generere opp til 30 GWh/år. Det er ikke konflikter knytta til friluftsliv ved en plassering tett på Miljøparken. At toppen av vindmølla blir synlig fra E18 kan være en viktig markedsføring av Rygg Miljøpark og av Tønsberg som en kommune med ambisjoner for miljø og klima.
Den Magiske Fabrikken har nå et strømforbruk på ca. 11 GWh/år i forbindelse med produksjon av biogass på 110 GWh/år, det vil si 11 millioner Nm3 Biometan. Strømmen går hovedsakelig til hygieniseringsprosessen, men også noe til flytendegjøring av biogass og andre prosesser som forbehandling mm
Det betyr at med sol og vind kan man produsere mer rein elektrisk strøm enn anlegget i dag bruker. Det er nødvendig fordi det er store utviklingsmuligheter på Rygg som vil kreve mer energi.
Men man kan lagre strøm i biogassen. Da konverteres overskuddselektrisitet fra vindmøller til biogass med bruk av elektrolyse av vann. Dette innebærer å bruke elektrisiteten til å splitte vann (H2O) inn i hydrogen (H2) og oksygen (O2). Hydrogenet kan deretter brukes som en kilde til biogassproduksjon.
Hydrogenet som er produsert gjennom elektrolysen, kan blandes med karbondioksid (CO₂) og brukes som råstoff i en biogassreaktor. Gjennom anaerob nedbrytning av organisk materiale i biogassreaktoren, produseres biogass, som hovedsakelig består av metan (CH4) og karbondioksid (CO2). Biogassen kan da gjøres flytende og lagres for distribusjon og salg slik som det er muligheter for i dag.
Økt sirkulær matproduksjon: Den Magiske fabrikken har over 11.000 tonn grønn Co₂ som det er viktig å utnytte, som bør gå til norsk sirkulær matproduksjon i stor skala, f.eks. 200 mål med sirkulære veksthus på areal som er satt av på Rygg Miljøpark istedenfor at det omdannes til biogass sammen med produsert hydrogen fra elektrolyse for å lagre strøm når det er overproduksjon. Dette vil skape størst klimaeffekt og flest arbeidsplasser gjennom å etablere storskala industrielle veksthus med bruk av grønn Co₂ og biogjødsel fra Den Magiske Fabrikken.
Tønsberg er aksjeeier i Vesar og grunneier på Rygg, og er derfor i en nøkkelposisjon for å realisere sol og vind på Rygg. SV vil derfor gjennom Tønsberg kommune ta initiativ til å stille krav om utbygging av sol- og vindenergi på Rygg! Vi ønsker å fremme saken overfor Vesar, deretter må den gå gjennom vanlig byggesaksbehandling i Tønsberg som sikrer medvirkning.
Nettselskapet Lede og Statkraft har varslet full etableringsstans for industri og næringsvirksomhet i Vestfold de neste 12 åra – altså fram til 2035.
Problemet er for dårlig nettkapasitet og for lite lokal energiproduksjon. Nyhetene setter en stopp for muligheten til å nå klimamålene ved å erstatte den halvparten av dagens energiproduksjon som er fossil, med rein elektrisk kraft. Vi har ikke tid til å vente på nettutbygging. Vi må gjøre et krafttak for å øke den lokale energiproduksjonen og for å spare strøm der det er mulig.
Økt lokal energiproduksjon vil i praksis i Vestfold si solenergi eller vindkraft. Statnett mener at ny produksjon av strøm må komme i tilknytning til nytt forbruk, og nytt forbruk må legges tett til ny energiproduksjon. Altså at næringsvirksomhet som skal etableres må produsere energien der næringsvirksomheten skal pågå. Det betyr at skal vi få omstilling og ny næringsvirksomhet, må energiproduksjonen skje i bakgården.
Ifølge Statnett kan Grenland og Vestfold bli flytta fra dagens prisområde NO2 til prisområde NO1 og danne et isolert høyprisområde sammen med Oslo, Akershus og Østfold.
Varselet fra Lede og Statkraft er et alarmsignal til de nye kommunestyre- og fylkespolitikerne om å handle. Skal vi ha noen sjanse til å erstatte den halvparten av energiforbruket som er fossilt, med elektrisitet – må vi ha storstilt energiøkonomisering – men også ny lokal energiproduksjon. Det er nødvendig med utbygging av nettet, men vi kan ikke sitte å vente.
Kommunestyret i Tønsberg fattet før valget en prinsippbeslutning om at man ønsket å bli Norges største solenergikommune. Kommunens administrasjon utreder hva dette innebærer. Det var vi i SV som fremmet forslaget. Vi ser for oss at kommunen må jobbe tett med selskaper innen solbransjen for å få til storstilt utbygging. Det er minst kontroversielt å bygge ut på såkalte «grå områder». Det betyr takflater eller allerede disponert grunn.
Problemet er at det er over fire ganger så dyrt å produsere solenergi på tak, som det er å produsere fra bakkemonterte anlegg. Trolig må vi gjøre begge deler. Bakkemonterte solenergi betyr ikke varig omdisponering av grunnen. Det skal ikke legges asfalt, bare monteres solenergipaneler som til og med kan monteres slik at jorda kan brukes til beitedyr og grasproduksjon.
Vi er spent på oppfølgingen av det ambisiøse solenergivedtaket. Det var SV som fremmet forslaget. Vi ser for oss at kommunen sammen med selskaper innen solbransjen legger til rette for storstilt utbygging av takflater i store områder. Samtidig mener vi at kommunen må kartlegge områder som kan være egna for bakkemontert solenergiproduksjon.
Den som er ærlig opptatt av klimakrisa og hvordan vi skal gjøre oppnå nødvendige klimakutt her til lands, bør lese den nye boka til Ådne Naper. Han leverer et selvkritisk og grundig oppgjør med norsk energipolitikk og dokumenterer vanskelighetene og behovet for ny rein energi.
En politiker som tar selvkritikk, skal man lytte til. Det skriver Bård Stranheim som er daglig leder av Powered by Telemark i et forord til Ådne Napers nye bok «kraft eller krise». Naper er gruppeleder for SV i Vestfold og Telemark fylkesting. Han er født og oppvokst i Grenland. De siste 4 åra har han vært leder for Hovedutvalg for klima, plan og areal i Vestfold og Telemark. Med den rollen er det naturlig at han er engasjert når det gjelder energi og industri. Mens gamle Vestfold har lite kraftkrevende industri og lite egen energiproduksjon, ligger Telemark på landstoppen både når det gjelder CO2-utslipp, men samtidig også vannkraftproduksjon. Det skyldes selvsagt industrien i Grenland som produserer varer som mange etterspør: Sement fra Norcem i Brevik, petrokjemiske produkter fra Rafnes, mangan og gjødsel fra Herøya. Napers selvkritikk handler om at han ikke tidlig nok var opptatt av gapet mellom klimaambisjoner og at vi styrer mot et økende kraftunderskudd. Det har han for øvrig felles med de fleste politiske partier som ikke fornekter behovet for reduserte klimautslipp.
Boka er en gjennomgang som starter med de siste to åras krise med økte strømpriser. Han påpeker at vannkraftproduksjonen i Norge er mer væravhengig enn mange tror. Etter flere år med lite tilførsel av vann, og samtidig med stor etterspørsel av gass – fikk vi rekordhøye strømpriser. Naper innrømmer at han ikke var nok oppmerksom på at over halvparten av energiforbruket i Norge fortsatt er fossilt, og hvor lite ny kraft som er bygget ut i Norge de siste åra. Han trodde at kraftbehovet vårt kunne løses med en oppgradering av eksisterende vannkraft. Boka er et oppgjør med denne naive troen. I stedet for å stikke hodet i sanden, vil mange si at Naper legger hodet på hoggestabben når han argumenterer for behovet for ny energiutbygging. Alternativet, skriver han er krig, konkurser og klimakrise.
Hodet på hoggestabben er fordi Naper mener at det er behov for å bygge ut vindkraft både på land og til havs. Det er kontroversielt, og ikke alle har tatt inn over seg at den krafta vi vil bruke, mp vi enten produsere selv eller kjøpe fra andre. Det gjelder i Europa, men også i Norge. Sier vi nei til kraftproduksjon hos oss sjøl som følge av naturinngrep, men samtidig ønsker kraft, så sier vi at naturinngrepene må foregå enn annet sted der vi ikke ser det. Det gjelder ikke minst Vestfold!
Det lar seg gjøre å avkarbonisere industrien, skriver han og viser til spennende prosjekter i Grenlands-industrien. Han skriver også om avhengigheten av oljeindustrien, når oljeindustrien har problemer har den blitt subsidiert, i stedet for å satse på innenlands industriproduksjon. Siden finanskrisen i 2008 har betydningen av fastlandsindustrien gått nedover, og Norge er blitt stadig mer avhengig av oljeeksport.
De siste 7 åra har Norge produsert 2400 Twh energi hvert år. 94% av dette er olje og gass. 99% av dette eksporteres til utlandet. Eksporten av elektrisk kraft blir småsummer i forhold til olja. I 2018 hadde vi et eksportoverskudd på strøm på 10Twh, men året etter hadde vi underskudd – det vil si at vi importerte mer enn vi eksporterte. I ni av de siste 13 åra har vi hatt underskudd.
Skal vi nå klimamålene våre, må vi erstatte bruken av 160 twh olje og gass og inntektene fra 2300 Twh olje og gass. Til sammenligning er strømproduksjonen vår i dag bare på 146 twh, skriver Naper. Det er en formidabel oppgave.
Naper legger ikke skjul på at han er imponert over tidligere tiders vannkraftutbygging og industripionerer. Men han påpeker at vannkraft i høyeste grad har betydning for naturmangfoldet. Det er grunnen til at EU ikke vil godkjenne norsk vannkraft som miljøvennlig hvis den kommer fra oppdemminger. De vil bare godkjenne vindkraft og elvekraft. Vi har vent oss til å se oppdemmete vann, kraftstasjoner og rørgater. Han er begeistret for solkraft, men påpeker at kraftbehovet ved klimatiltak i Grenland aleine, vil kreve 15000 fotballbaner. Han påpeker at synet av ny kraftproduksjon for mange er mer avskrekkende enn synet av hyttebyer og skiheiser.
Boka inneholder mye fakta og viktig – og for mange overraskende – tall. Som bibliotekar er jeg også veldig fornøyd med hans grundige fotnoter der han oppgir kilder, og fyldige erferanseliste.
Ådne Naper: Kraft eller krise. Bokfabrikken. 2023. 146 s. ISBN: 978-82-303-6023-1
Skaga-parken som var foreslått utenfor kysten av Vestfold- og Telemark er ikke blant de områdene NVE foreslår havvind på. De har vurdert den, blant annet på bakgrunn av et vedtak i Fylkestinget for Vestfold og Telemark. Men NVE mener at området er mindre egnet enn de som de har foreslått. Men de påpeker at det er et problem at Vestfold og Telemark trenger kraft. Det bør derfor vurderes om strømmen fra en av parkene kan ilandføres hos oss.
Norges Vassdrags og Energidirektorat (NVE) har foreslått 20 områder der Norge kan bygge ut havvind. NVE-rapporten er utarbeidet i samarbeid med bl.a. Miljødirektoratet og Fiskeridirektoratet. Nå skal det sendes ut forslag til program for konsekvensutredning av disse områdene.
Områdene som nå foreslås er mye større enn det som det vil være behov for å bygge ut. Det betyr at hvis man i konsekvensutredningen finner at det er stor skade for fugl-, fisk eller fiskerier, så kan noen området droppes og andre reduseres i størrelse. Vi har hele tida pekt på at det er nødvendig å vurdere mange flere områder enn man trenger å bygge ut. Det er etter vår mening bra at NVE har vurdert Skaga, og funnet at den er mindre egna. Det har flere fordeler: Folk på Sør- og Vestlandet kan notere seg at vi fra Vestfold- og Telemark også spilte inn et område i vår egen «bakgård», altså Skaga. Det er altså ikke sånn at vi mener at kraften bare skal brukes hos oss, men produseres i andre «bakgårder». Det er også greit å få en avklaring om at Skaga er mindre egna slik at området blir parkert før videre utredninger. Kanskje kan rapporten også bidra til å heve tilliten til fagfolkene som står bak den, og til måten slike prosesser foregår. Sånn sett var det altså ikke nødvendig å hisse seg opp over at Skaga ble foreslått vurdert. Vi har et embetsverk som sier fra når området vurderes mindre egna.
Men vi sitter igjen med et problem: Hvordan skaffe nok kraft til å erstatte fossil energi i vårt fylke? Kanskje blir produksjonen så stor av de foreslåtte områdene, at det ikke er konfliktfylt at vi får mye ny strøm. Men det må bygges lange ilandføringskabler eller overføringslinjer. Vestfold og Telemark bør derfor ikke slå seg til ro med å håpe å få strøm fra andre regioner. I solfylket Vestfold bør vi satse aktivt på bygging av sol-energi på bygninger og i energiparker, jordvarme og energiøkonomisering.
Vi noterer oss at både de som fornekter klimaendringene og de som prinsipielt går mot all vindkraft, nå jubler over at Skaga ikke blir noe av. Vi skulle gjerne sett at det ble vurdert som egna, men er mest fornøyd med at det nettopp blir vraket på faglig grunnlag når det ikke egner seg. Om NVE vraker Skaga, er rapporten først og fremst et stort løft for å få realisert havvind i Norge, og bidra til å kutte klimautslipp.
(Dette er et innlegg Kristian Erling Sommerseth og jeg har sendt til avisene i Vestfold)
FNs klimapanel har nylig kommet med en ny rapport. Den bekrefter det vi egentlig visste: Vi har 7 år på oss til å halvere verdens klimagassutslipp. For hvert år vi ikke har gjort noe, har vi brukt opp mer av det samlede utslippsbudsjettet. FNs generalsekretær Guterres er klokkeklar: Nå må vi slutte å prate, vi må få fart i omstillinga fra fossil energi til fornybar energi.
Det blir krevende, ikke minst på grunn av alle de som har gode forslag til hvordan vi kan lage rein energi i stedet for en annen måte å gjøre det på. Det store flertallet i Norge er for havvind, men samtidig oppstår det aksjonsgrupper som sier nei hver gang det kommer opp et konkret forslag. De fleste er for solkraft, men når det foreslås kommer det heller forslag om å lage solkraftproduksjon et annet sted. Dette er oppskriften på å ikke klare å løse klimahelvetet: Vi trenger å utrede en hel rekke forslag, fordi vi også skal ta vare på naturmangfoldet. Det betyr at vi må utrede mye mer enn det vi skal bygge ut. Til nå utredes ikke energiproduksjon tilnærmet den mengden vi trenger å bygge ut skal vi klare å kutte den halvparten av norsk energiproduksjon som er fossil.
Siste ut i denne sabotasjeaksjonen for det grønne skiftet, er Thorleif Fluer Vikre som er gruppeleder i fylkestinget for FrP i Vestfold og Telemark. Han tar til ordet for kjernekraft. Det er jo besnærende hvis vi kan få ubegrensete mengder elektrisk kraft som ikke skaper klimautslipp, som ikke ødelegger natur og som er stabil. Men som et alternativ til å nå klimakutt-målene i Norge er kjernekraft dessverre et totalt feilspor.
Kjernekraften har vært på tilbakegang i verden de siste ti-årene, med unntak av land som India, Russland og Kina. Det er land der man i mindre grad trenger å ta hensyn til sikkerhet og folkevilje. Finland åpnet nettopp en reaktor som det har tatt 40 år å bygge. Den skulle levert energi allerede i 2009. President Macron i Frankrike er svært stolt av både sine atomkraftverk og sine atomvåpen og ser det som to sider av samme sak. I Frankrike planlegges det nå nye atomkraftverk. Det første er planlagt å stå ferdig i 2040.
Det er foreløpig bare Finland som har en løsning for lagring av atomavfall som nå er under bygging. Vikre påpeker at vi har hatt 4 små forskningsreaktorer i Norge som nå er stengt. De ble stengt fordi de gikk ut på alder. Det er det som vil skje med mange av de eksisterende kjernekraftverkene i Europa. Fra de norske forskningsreaktorene har vi 16 tonn radioaktivt avfall. Det vil ta 25 år før vi har en løsning for dette avfallet, og prisen vil være på hele 21 milliarder kroner. Det skulle egentlig betales av de som lagde avfallet, men Institutt for Energiteknikk har ikke et slikt beløp. Derfor er det du og jeg som betaler via skatteseddelen.
De høye strømprisene i Norge i fjor skyldtes selvfølgelig at Putin har stoppet gass-leveransene til Europa og at vi har hatt to tørre år i Norge som gjorde at vi hadde lite vann i bassengene. Men prisene gikk for alvor i været da Frankrike måtte stenge ned kjernekraftverk fordi tørka gjorde at de ikke fikk kjølevann fra elvene, eller da Sverige måtte stenge ned atomkraftverk for vedlikehold.
Vikre mener at atomkraft blir billig strøm og viser til at det i USA koster gjennomsnittlig 30 øre pr kwtime. Det er på samme måte som når noen hevder at strømmen i Norge egentlig burde koste 13 øre fordi det er produksjonskostnadene på nedbetalte vannkraftverk. President Biden åpnet i april i fjor en ordning som skal kunne gi amerikanske kjernekraftverk et tilskudd på 59 milliarder for å hindre at de går konkurs. Det er kostnadene knyttet til å oppgradere nedslitte reaktorer som er problemet.
Vikre viser til at havvind har en kostnad på 60-120 øre pr kwtime. Men her beregnes det at prisen vil gå kraftig ned etter som det blir mer havvind og man får mer industriell erfaring. For atomkraft regner man med det motsatte, nemlig at prisen begynner på ca 120 øre og vil stige med økende sikkerhetskrav. Det finnes ikke hyllevare atomkraftverk, slik Vikre nevner. De såkalte små modulære atomkraftverkene er fortsatt bare på tegnebrettet og er ikke realisert.
Å vente at kjernekraft skal løse behovet for rein, ny elektrisk energi er derfor et blindspor. Med erfaring fra utlandet vil det koste mye, det vil ikke kunne stå ferdig før tidligst 2050 som er for seint til å løse klimaproblemene. Og det innebærer en miljøfare med radioaktivt avfall som skal lagres i tusen år. Spesielt dyt blir dette i Norge som ikke har ekspertisen på kjernekraft og som vil måtte satse på internasjonale kjernekraftselskaper som i stor grad også er involvert i å lage atomvåpen.
Vestfold og Telemark SV var i helga samla til årsmøte. Et av de viktige temaene på møtet var hvordan vi skal klare å skaffe energi nok til å elektrifisere industrien og dermed kutte klimautslipp. SV mener at vi må ha en rekke ulike tiltak som energiøkonomisering, sol, vind og også havvind. Det massive flertallet også for havvind er viktig for Vestfold der det vil komme prosjekter som vi ikke bør avvise, men sørge for at blir nærmere utredet.
SV mener at det er nødvendig at Norge kutter 70% innen 2030, og at vi bidrar med null eller negative utslipp innen 2040. Vi må ta ansvar for egne utslipp, samt for importerte og eksporterte utslipp. I Vestfold og Telemark har vi en spesielt stor utfordring fordi vi har betydelig større utslipp enn andre fylker. Vi har landets største utslipp fra industri, og hele landet er avhengig av at virksomhetene hos oss lykkes i å kutte utslipp. Dette gjøres i hovedsak gjennom elektrifisering og karbonhåndtering.
Klimakrisa og natur- og miljøkrisa er to sider av samme sak. Klimaendringene utgjør den største trusselen mot mangfoldet i naturen med utrydding av arter, men samtidig er det nødvendig å stoppe forbruket av uberørt natur. Halvparten av Norges energiforbruk er fortsatt fossilt – det er energiforbruk som skal kuttes eller erstattes med elektrisk energi innen 2040. Det betyr at vi vil ha et enormt behov for ny elektrisk energi de neste årene. Hvor skal vi få den energien fra? To tørre år har vist hvor væravhengig norsk kraftproduksjon er. Reduksjon i eksport av energi vil ikke løse framtidas energiutfordringer, vi er nødt til å øke produksjonen av rein energi. Her må vi ta i bruk mange virkemidler:
Den beste energien er den som aldri brukes. Det betyr at vi må energiøkonomisere. Det er fortsatt et stort potensial i å redusere energibruk i bygninger gjennom etterisolering og rehabilitering og bruk av ny teknologi.
Vestfold og Telemark har samme solinnstråling som Tyskland som har 60 ganger så mye solenergi pr innbygger som oss. Sverige har installert nesten seks ganger så mange solanlegg, mens i Danmark er det nesten ti ganger så mange. Med fylkeskommunal støtte utredes det nå å dekke eiendomsmassen og tomtegrunn på Torp Lufthavn og Herøya Industripark med solceller. I tillegg utruster fylkeskommunen alle sine bygg med solcelleanlegg. REVAC i Tønsberg har startet anlegg med solceller og lagring på batteri. Å produsere strøm fra soklceller må bli regelen og ikke unntaket!
Norge er det landet i verden med mest potensiale for havvind, som ved siden av solceller er den energiformen som har minst konsekvenser for natur og miljø. Det er arealkonflikter knytta til fiskeri, og konflikter knytta til fugleliv som vi i dag ikke vet nok om. Det betyr at det bare er deler av det store potensialet for havvind som kan bygges ut. Likevel kan havvind bli en betydelig energileverandør og bli viktig for å kutte de store fossile utslippene fra industrien i Grenland. Enten i form av ilandføring med kabler fra det planlagte havvindsatsinga på Søndre Nordsjø 2, eller i form av nye havvindanlegg utenfor kysten vår. Vestfold og Telemark SV er positive til utredning av havvindprosjekter og mer forskning på havvind.
Vindkraft på land er kjent teknologi, og er blitt en stor leverandør særlig til industrien, f. eks. er 25% av energien til Norsk Hydros produksjon i dag vindkraft.. Den er imidlertid konfliktfylt av flere grunner: Særlig utbygging av anleggsveier krever mye areal. Ofte er det sånn at det blåser mest i områder der naturen har vært nokså uberørt. Mange reagerer også på synet av vindmøller i naturen. Det er også arealkonflikter i forhold til dyreliv. Et annet problem er at utbyggingen av vindkraftanlegg i liten grad har kommet kommunene til gode i form av inntekter og kompensasjon for å avstå areal. Dette må endres slik at kommunene må få mer å si i konsesjonsprosessene, og de må få større inntekter.
Skal vi greie å foreta tilstrekkelige kutt i klimautslipp må vi også øke vindkraftproduksjonen på land på en måte som tar hensyn til viktige naturverdier. Enklest vil det være å produsere vindkraft på areal som allerede er «brukt», for eksempel på utsprengte områder, grustak, restarealer i tilknytning til motorveier, samt til nye – og eksisterende industriområder. Det trengs mer teknologiutvikling. Vi vil derfor støtte etableringa av et Statvind-selskap som kan utvikle vindkraft og vindkraftteknologi.
Det er også mulig å produsere mer vannkraft, både gjennom utbygging av småkraftverk, og gjennom effektivisering av eksisterende kraftverk. Et eksempel på det siste er at Skagerak Energi nå monterer ut 165 nye sensorer og 131 nye målepunkter som skal effektivisere bruken av vannet og gi 1 terrawatt mer energi. Generelt sett er imidlertid vannkraftutbygginger arealkrevende og med store kostnader for natur og miljø. Vi avviser derfor utbygging i varige vernete vassdrag.
Det har vært en nyttig diskusjon om havvind i Tønsbergs Blads spalter. Jeg angrer ikke på at jeg startet debatten med å påpeke at vi bør skaffe oss mere kunnskap om havvind og spesielt om den planlagte parken i Skagerrak. Vindparken Vidar har mulighet til å gi strøm tilsvarende en million husstander. Men det er også knytta negative miljøkonsekvenser som vi trenger mer kunnskap om. Likevel kan de se ut som om havvind kan være den mest miljøvennlige måten å produsere store mengder ny energi på. Havet kan bidra til å løse klimakrisa. Derfor trenger vi å få utredet mange havvindprosjekter, slik at vi kan velge de prosjektene der det er minst miljøkonflikter.
Innlegget jeg skrev, førte til høylytte protester og indignerte svar der jeg nærmest blir framstilt som om jeg ikke bryr meg om natur, fisk og fugler. Det letteste av alt hadde vært å holdt kjeft, og eventuelt også vært med på protestene fra dem som ikke sier nei til lavere strømpriser, og som ikke sier nei til at vi skal forsøke å nå Paris-målene – men som sier nei hvis det fører til at noe blir bygd i deres bakgård – f.eks. ved at vindmøllene blir synlige fra Verdens Ende på gode dager.
Da jeg leste det siste innlegget mot meg fra Per Espen Fjeld og Christina Fjeldavli, tenkte jeg at det var lurt å ta med bikkja på min daglige tur gjennom fuglereservatet på Korten, før jeg skrev et tilsvar. Jeg tenker at det er lurt å roe ned debatten og finne ut hva vi egentlig er uenige om.
Fjeld og Fjeldavli mener at de har nok kunnskap om negative konsekvenser av vindparken Vidar, til at man burde si nei til videre kunnskapsinnhenting. Jeg forstår det slik at det særlig er hensynet til fugletrekk over Skagerrak som er hovedbegrunnelsen. Jeg mener også at det er viktig å beskytte bestandene av trekkfugler og andre fugler. På den ene siden later det til at de er enige med Havforskningsinstituttet som påpeker at vi trenger mer kunnskap. Jeg har nettopp tatt til orde for at havforskningsinstituttet må få i oppdrag å samle bedre data om sjøfugl og andre fugler og konsekvenser av vindmøller. På den andre sida mener de at vi har kunnskap nok i dataene fra Færder Ornitologiske Stasjon. De påpeker blant annet data helt tilbake til midten av 1800-tallet om tusenvis av døde fugler som følge av lyset på Færder fyr. Men: Ingen har tatt til orde for å slukke fyret av den grunn. Det skyldes minst to ting: Selv om lyset fra fyret er tragisk for mange fugler, har det sørget for at menneskene har kommet trygt til havn. Det synes vi har vært viktigere. Og dernest: Det er mange trusler mot fugler, men dødsfallene knytta til lys på fyret har ikke vært en vesentlig trussel mot fuglebestandene. Hvis Fjeld og Fjeldavli har rett i at Vidar er en katastrofe for fuglebestandene, kan ikke vindparken realiseres. Det vil konsekvensutredningen gi mer kunnskap om.
Fjeld og Fjeldavli skriver demagogisk at jeg «påstår at Store Færder Ornitologiske Stasjon mangler kunnskap». Det jeg skrev var at de har mye kunnskap, men de sitter nødvendigvis ikke inne med all kunnskap. Da viste jeg til at det finnes mye vitenskapelige artikler som utfyller kunnskapen fra Færder. Den bør kanskje også vurderes. Fugler er smarte dyr på den måten at fugletrekkene ikke sprer seg over hele Skagerrak, men de flyr ofte korteste vei, eller en vei der de kan bruke kystlinja til å navigere etter. Derfor vil jeg – som amatør – tenke at det er nødvendig å få nærmere kunnskap om hvor fugletrekkene går – f. eks. ved hjelp av radarteknologi.
Fjeld og Fjeldavli fremstiller det som om jeg er på kollisjonskurs med egne partifeller. Det er jeg ikke. Årsmøtet i Færder SV støttet opp om kravet om grundige konsekvensutredninger. Men Felleslistas kommunestyrerepresentanter i Færder stemte annerledes, og var dermed ikke på linje med SV. Men jeg vet ikke hvor viktig det er: Jeg tenker at krav til innholdet i konsekvensutredningen er viktigst. Det er neppe slik at Sverige dropper videre utredning på grunn av protester i Færder kommunestyre. De siste meningsmålingene jeg har sett avdekker en massiv støtte i befolkningen for vindkraft til havs. Det er bare Rødt som avviser havvind som en mulig løsning på behovet for rein elektrisk kraft.
Vi skal halvere klimautslippene innen 8 år. Innen 2050 skal verden være fossilfri. For de nordiske landene betyr det at vi sannsynligvis bør ha stoppet alle utslipp en gang tidlig på 2040-tallet. Vidar vil tidligst være realisert i 2030. De som mener at vi ikke trenger havvind, må peke på alternativer for å erstatte den halvparten av norsk energibruk som ennå er fossil. Det haster. Det er lett å si nei til Vidar, men konsekvensen kan bli at vi ikke klarer å nå klimamålene, eller at vi må bygge ut verna vassdrag på land, eller at vi får nye store monstermaster og kabler fra Vestlandet om vi bare satser på havvind fra Nordsjøen.
Forhåpentligvis blir det en utredning slik at vi får ny kunnskap i årene som kommer. Jeg ser fram til diskusjon i TBs spalter om det.
Lars Egelands blogg 