En våpenhvile-avtale i Ukraina betyr at man slutter å skyte på hverandre. Det er selvsagt bra, men ikke nok for en varig fred. Derfor trenger vi en permanent fredsavtale. Forskjellen mellom en fredsavtale og en avtale om våpenhvile er at førstnevnte skal kunne føre til fred i en overskuelig framtid. Skal den gjøre det, kan den ikke innebære at Ukraina blir overkjørt. I tillegg må den føre til avspenning som et grunnlag for varig fred. Det betyr at avtalen etter NTAs mening, også må omfatte atomvåpenspørsmål i Europa.
Flere har nå innsett at det ikke gir trygghet å være under USAs atomvåpenparaply. Avskrekkingen er ikke troverdig. USA vil ikke ofre New York for å reagere på f.eks. et angrep mot de baltiske statene Finnmark. NTA har aldri trodd på denne avskrekkingen. Med Trump i presidentstolen skjønner de fleste at det er «America first».
Dermed har Frankrike kommet på banen og tilbyr seg selv som et europeisk alternativ – det vil si å avskrekke Russland med de franske atomvåpnene. Heller ikke denne avskrekkingen er det mange som tror på. Dermed har det kommet forslag om at vi må utvikle egne nordiske atomvåpen. Vi kan ikke stole på en populistisk høyre-ekstrem Trump, nå må vi potensielt samarbeide med aktører som sverigedemokratenes Jimmy Åkesson. Analysen som ligger bak forslaget om egne atomvåpen er at siden vi ikke kan stole på at andre land vil risikere eget land for å forsvare oss, kan vi kun stole på oss selv. Det innebærer i prinsippet en tro på at verden blir et tryggere sted om alle land har sine egne atomvåpen. Her burde det være åpenbart for de fleste: Verden blir ikke et tryggere sted om flere land har atomvåpen.
Hvis det er slik at vi ikke kan stole på amerikanerne eller franskmennene og at det ikke gjør oss tryggere med flere land med atomvåpen, har vi bare én ting å gjøre: Satse på trygghet uten grunnlag om at den skal forsvares med atomvåpen. Det er det mest troverdige alternativet.
Skal vi utvikle egne atomvåpen, blir vi et åpenbart bombemål, ikke minst i perioden fra en beslutning om å utvikle atomvåpen er tatt og før de er ferdige.
Under krigen i Ukraina har vi levd under trusselen om at det kan skje en utilsiktet eller tilsiktet opptrapping som fører til at atomvåpen blir brukt. Blir de først brukt, vil det trolig ikke la seg stanse før vår sivilisasjon har fått ubotelige skader. Det betyr at vi lever som gisler under atomvåpnene.
Hvis en fredsavtale skal være noe annet enn en pause hvor partene kan ruste opp, må fredsavtalen innebære avspenning og tillitsbyggende tiltak. Ukraina skal bygges opp igjen. Som samfunn har vi store utfordringer i å utvikle en velferdsstat med større grad av likhet og demokrati, som et forsvar mot høyreekstremisme.
Trump gir doble signaler som kanskje kan forstås ut fra hans erfaring som forretningsmann: Han har muligens lavere terskel for å bruke atomvåpen. Hvorfor skal man ellers ha dem, om de ikke kan brukes, spør han. Samtidig gir han signaler om at atomvåpen burde fjernes – fordi det er meningsløs bruk av penger. Putin har tidligere sagt seg interessert i å drøfte atomvåpen i Europa. Begge stater har avtaler med land i Europa som gjør at det i dag finnes over 100 atomvåpen på europeisk jord.
Skal vi få en trygg fred, og unngå en videre utvikling av en kald krig mellom stormaktene, må kravet være at alle atomvåpen fjernes fra Europa. Både de som er utplassert fra vestlig side og russernes våpen. Det kan være en start på ytterligere avtaler også for strategiske langtrekkende våpen.
Vi kan ikke se på at elbil-ladeplassene står tomme og kommuner taper penger. Tønsberg kommune har elbil-ladeplasser på Stjernetomta, ved Svømmehallen og ved Svend og Lena Foyns arbeiderboliger. Der kan alle se at mens de «vanlige» parkeringsplassene er besatt, så står ladeplassene ledige. Det er ikke fordi det ikke finnes elbiler. Det er det, men de står på vanlige p-plasser. Jeg skjønner om det provoserer noen, når de selv er på jakt etter parkeringsplass. Årsaken er åpenbar: Det er for dyrt. Tønsberg kommune tillater seg å ta dobbelt så høy pris for strømmen som ved hurtiglading, til tross for at man bare får 2-4 Kwh strøm. Det blir kanskje 20 ganger så dyrt som ved hjemmelading.
Kommunedirektøren har slått alarm om dårlig økonomi i Tønsberg. Da burde det bekymre både administrasjon og politikere at vi har dyre parkeringsplasser som ikke blir brukt og som dermed ikke gir inntekter. Mine beregninger er at om dekningsgraden på ladeplassene hadde vært på nivå med dekningsgraden på øvrige parkeringsplasser, ville det gitt økte inntekter til kommunen på bortimot en halv million i året. Det er enkelt å gjøre noe med: Det er bare å senke prisen.
Etter min mening er det mindre og mindre behov for vanlig lading på dagtid fordi de fleste har hjemmelading. Ladinga har derfor først og fremst som oppgave å være et tilbud til de som bor i byen uten mulighet til hjemmelading, og som har, eller ønsker elbil. Derfor har jeg tidligere foreslått at ladeplassene kunne åpnes for fossil-biler på dagtid og forbeholdes elbiler på kveld og natt. Det mener administrasjonen ikke er lov. Alternativet er å gjøre parkeringa på elbilplassene gratis, men å ta betalt for strømmen med f eks 6 kr timen som er det samme som andre bilister betaler på disse plassene på dagtid. 6 kr timen for lading om kvelden er fortsatt kanskje dyrt, men atskillig billigere enn dagens sats på 15 kr for to kwh. Jeg tror det ville gjort det enklere for mange å ha elbil i byen. Dermed ville kommunen tjene penger samtidig som man bidrar til å legge til rette for å oppnå klimakutt. Alternativt kunne man gjøre som mange andre byer har gjort: ta betalt for parkering, men la strømmen være inkludert.
Jeg synes det var gode argumenter. Men at kommunen kan tjene penger samtidig som brukerne blir fornøyd, gjorde ikke inntrykk på medlemmene i Utvalg for Miljø, teknikk og næring i Tønsberg da jeg tok saken opp i går. Dette var ikke noe de var interessert i, med unntak av MDG. De ville heller ikke la administrasjonen se nærmere på saken. De ville vente til det til høsten kommer en sak om overordnet ladepolitikk i Tønsberg. Men de glemte at det er en sak som de selv har bestemt skal være så overordnet at den ikke skal si noe om ladebehov i Tønsberg. Jeg foreslo da vi behandlet dette i fjor høst, at saken skulle gjøre det. Men flertallet mente at det kunne vente til tidligst 2026. Kommunens kvern maler altså særdeles langsomt og i mellomtida løper utgiftene.
Nå kan man selvfølgelig si at en halv million ikke redder Tønsberg eller gjør at vi oppnår kommunens klimamål. Men samtidig svekker det inntrykket av at kommunen egentlig har dårlig råd når man ikke vil plukke slike lavthengende frukter. Jeg ergrer meg hver gang jeg går forbi de tomme ladeplassene og tenker at sannelig: Denne kommunen har god råd som kan la slike plasser stå tomme.
Nedenfor følger et innlegg til Tønsbergs Blad, blant annet som et svar til Erik Holmelin, skrevet av Stein Vidar Samuelsen, Lisa Winther og meg i Oslofjordgruppa til Vestfold SV.
For ikke så mange ti-årene siden var Oslofjorden en av landets fiskerikeste fjorder. Nå er tilstanden kritisk. Havforskningsinstituttet peker på at overfiske er en viktig grunn til at økologien i fjorden er i ferd med å ødelegges. Det tar tydeligvis tid for noen å ta dette innover seg. Et eksempel på det er Erik Holmelins innlegg der han mener at de foreslåtte restriksjonene for fisket er for omfattende.
Nærings- og fiskeridepartementet og Klima- og miljødepartementet har sendt på høring forslag til ny forskrift med ytterligere begrensninger i fisket i fjorden. Erik Holmelin mener at restriksjonene som foreslås er for omfattende, vi mener de ikke er omfattende nok. Han peker på at fisket har hatt stor betydning på kysten. Nå er det stort sett avviklet fordi det ikke er fisk igjen. Det eneste som er igjen av kommersielt fiske, er reketråling. Reker har fortsatt en bærekraftig bestand som kan og bør beskattes mener Holmelin.
Selv om fjorden er tom for fisk, er det reker der, skriver Holmelin. Det er kjernen i saken: Fjorden blir ikke frisk om vi fortsetter å fange reker. Torsken beiter på rekene. Rekene spiser plankton og alger som er i ferd med å drepe fjorden med lurv. Oslofjorden problem er selvfølgelig ikke bare fisket. Men siden fjorden er i så dårlig stand bl.a. på grunn av nitrogen fra avløp og landbruk, har fiskestammene dårligere levekår. Målet er å gjenskape et velfungerende økosystem gjennom å stoppe tilførsel av nitrogen og å bygge opp igjen restfiskestammene.
Vi ser at høringsforslaget og lokal forskrift prøver å balansere miljø og næring. Det er en krevende øvelse. Oslofjordgruppa i Vestfold SV mener at forskriften ikke går langt nok i å verne fjorden. Forslaget legger til rette for like omfattende tråling i framtida som i dag. Vi mener at livet i fjorden med fisk og fauna må få ro og mulighet til vende tilbake.
Næring mot miljø.
Det foreslås tre nullfisksoner i fjorden, Indre Oslofjord, deler av Færder Nasjonalpark og Ytre Hvaler nasjonalpark. Et stort område sør for Horten foreslås tillat fiske, dvs tråling, også bunntråling. Tillates et så stort område med fiske i fjorden som det nå legges opp til, vil det ta enda flere år å restaurere fjorden, hvis full restaurering i det hele tatt er mulig. Vestfold SV mener at tiltakene i forskriften er for svake. Vi mener det er uforsvarlig å tillate trålfiske i en nasjonalpark. Fiske med bunntrål ødelegger havbunnen og fiskens oppvekstsvilkår, og kan ikke tillates. I Øresund har det vært en annen fiskeripolitikk. Bunntråling har vært forbudt siden 1930-tallet! Det har gitt bedre bunnmiljø for fisken, beskatningen har vært lavere og det er mer stedbunden fisk. Det gir håp! Hele Oslofjorden må vernes, med fiskeforbud sør for nasjonalparkene og inn til Oslo.
Vern hele fjorden.
Biologisk sett er et slikt tiltak det eneste riktige. Fjorden må få ro, den økologiske balansen må gjenopprettes. Yrkesfiske og fritidsfiske innenfor grunnlinja til fjorden, må stoppes i en periode på 10 år, som er tidsperspektivet departementet legger opp til. Horten kommune har vedtatt å gå inn for å stoppe fisket i hele fjorden og kompensere fiskerne. Vi berømmer kommunestyret i Horten som så og vedtok dette. Vi oppfordrer andre å sende samme høringssvar.
Marin næring
Vi er enige med Erik Holmelin om at fiskerne må kunne få kompensasjon fra Staten for et fiskeforbud, men også at det er store næringsmuligheter i blåskjelloppdrett og annen marin næring. I tillegg vil det være behov for fiskernes kompetanse i tiltak for å rydde opp i fjorden.
Lars Egeland. Miljøpolitisk talsperson Vestfold SV Lisa Winther. Gruppeleder Fylkestinget Vestfold SV Stein Vidar Samuelsen. Stortingskandidat Vestfold SV.
Forskningsstiftelsen SINTEF er involvert i det spennende prosjektet DESCRAMBLE i Italia. Nå dreier det seg om å bore 3 km ned i jordskorpa der det finnes såkalt superkritisk vann. Første prøveboring planlegges i 2026. Vannet har 374 grader men et trykk på 218 ganger lufttrykket på overflaten. I en fantasy-serie ville nok det superkritiske vannet fått navnet dragevann, sier fysiker Roar Nybø ved Sintef. Vannet klarer å transportere ti ganger mer energi enn vanlig vann og damp. Klarer forskerne å temme kreftene uten at teknologien bryter sammen, kan det bli en månelanding i jordas indre, skriver Gemini som utgis av NTNU og Sintef.
Det er spennende forskning. Det har vært gjort forsøk før på å temme dragevannet, men man har ikke lyktes. Det er utfordrende med elektronikk som skal tåle over 300 graders varme. Så hvorfor har vi det så travelt med å bygge ut annen rein energi i dette landet, når vi kan få energi fra dragevannet, spør Roar Langlete fra Motvind Vestfold i Tønsbergs Blad.
Svaret er åpenbart: Vi trenger å bygge ut ny energi nå, for å erstatte fossile brennstoffer som er i ferd med å ødelegge klimaet og som er den største trusselen mot naturen og dyrelivet i vårt land og i andre land. Halvparten av energien vi bruker er fortsatt fra fossile kilder. Vi trenger forskning og innovasjon ikke minst når det gjelder jordvarme. Men vi kan ikke kjøpe dette skinnet før bjørnen er skutt. Det er langt igjen til at dette er gjennomførbart, ikke minst at det er økonomisk mulig å få energi på denne måten. Det betyr at om vi skal ha håp om å stoppe klimaendringene og redde naturen, må vi ha fokus på å skaffe oss mer rein energi fra kilder som i dag er teknologisk modne: Det betyr utbygging av sol-energi, vindkraft til havs eller i områder som ikke har sårbar natur, tradisjonell jordvarme og bioenergi og oppgradering av eksisterende vannkraftverk. En av disse energiformene er dessverre ikke nok – vi må benytte oss av alle.
Å drømme om andre energiformer betyr nå bare at vi utsetter å nå klimamålene til det er for seint. Det tjener ikke naturen eller dyrelivet.
Skal vi nå klimamålene, trenger vi å erstatte den fossile energien med rein, elektrisk kraft. Energikommisjonen anbefaler et mål om 60 TWh ny kraft, der 40 er nybygging og 20 er energieffektivisering. Men de siste årene har utbyggingen av ny elektrisitet stoppet helt opp. «Faktisk er det grunnlag for å si at stortingspolitikerne helt siden 2018 har prioritert å gjøre fornybar kraft og klimatiltak upopulært i befolkningen. Når våre lovgivende folkevalgte kappes om å appellere til motstandere av klimamålene, blir det vanskelig å oppfylle klimamålene innen 2030» skriver Ådne Naper som har analysert 2500 spørsmål, interpellasjoner og representantforslag fra Stortinget om kraftrelaterte saker, fra 1988 til 2024.
Den negative bølgen mot ny energi er anført av FRP og Rødt, særlig i spørsmål om vindkraft på land og til havs, elektrifisering av olje og gass, men også av transport, og ikke minst kraftutveksling med utlandet. De to partiene har hatt stor makt gjennom at de skremmer partier som Høyre og AP fra å stå opp for bygging av ny energi. Forskjellene mellom de to partiene er at FrP i realiteten avviser klimamålene, mens Rødt ennå ikke har sagt det åpent.
Lokalt har vi sett at Rødt stilte seg i spissen mot havvindprosjekt i Oslofjorden og f.eks. mot solkraftparken på Sem. De mobiliserte motstand som fikk andre partier til å bli stille. Lokalt har det vært SV som var kritisk til dette. Napers undersøkelse viser hvor viktig det er å ikke bli stille og la de som er negatuive til ny energi, få dominere. De må stilles til veggs som de som hindrer oss i å nå klimamålene.
Det samme ser vi nå med krisen om ny energi i regjeringen. Senterpartiet vil gå inn i en valgkamp der de risikerer angrep fra FrP og Rødt, hvis de sier ja til de tre fornybardirektivene. EU-motstandere har laget en historie om at dette handler om å miste kontroll med vår egen kraft. Dermed blir også EU-motstanderne ofre for sin egen historiefortelling. Regjeringa foreslår ikke å innføre det omstridte Fornybardirektivet fra 2023, men det gamle fornybardirektivet fra 2018. Det er ikke slik at dette stiller krav som gjør en ansvarlig konsesjonsbehandling av vindkraft eller solkraft umulig. Kravet er at en konsesjonsbehandling ikke skal ta lenger enn tre år. Det burde vi kunne klare. Kommunene har fortsatt vetorett. Sverige har innført direktivet, der sa kommunene nei til 12 av 15 søknader om vindkraft. I to tilfeller sa Forsvaret nei, bare en ble godkjent.
Naturvernforbundets leder, Truls Gulowsen, har støttet regjeringa når det gjelder direktivene. De tre direktivene representerer ingen trussel mot norsk natur eller kraftpris, men økt trygghet for at energisparing faktisk skjer, skriver han i Klassekampen.
Jeg kan våkne om natta og tenke at alt går til helvete og at vi ikke klarer klimamålene, og at det er på grunn av folk i Rødt som avviser alle former for ny energi. Det er jo slik at det ofte er populært å si nei til alt nytt. Men da påtar man seg et alvorlig ansvar for framtidige generasjoner.
Naper påpeker altså at det skjedde et skifte på Stortinget fra 2018 der ny energi blir omtalt negativt, og ikke som en løsning på klimakrisa. For vindkraft og elektrifisering er det tydelige og brå skifter i oppslutningen, fra solid positiv til solid negativ. Man skulle tro at de økte strømprisene vil føre til et press på utbygging av ny energi. Men det skjedde heller ikke. Spesielt er det Rødt som ikke ser ut til å anerkjenne noen sammenheng mellom kraftproduksjon og strømpriser. «Det har vært knyttet større prestisje i motstanden mot vindkraft, elektrifisering og kraftutveksling, enn i kravet om å nå klimamålene,» skriver Naper. «De som er imot klimatiltak engasjerer seg aktivt, mens de som er for klimatiltak forholder seg i større grad i ro. «
Kanskje kan historien om Svend Foyn inspirere dagens unge til å tenke stort, til å tenke at alt er mulig. Dette ble presentert som bakgrunn for at Slottsfjellmuseet i Tønsberg torsdag 23.1. åpnet en fornyet utstilling om byens store sønn. Skulle vi egentlig ønske oss flere Svend Foyn-er? Det kunne jo få dramatiske følger for økologi og natur.
Svend Foyns bark «Morgenen». Fotografert av Th. Larsen utenfor Tollboden i Tønsberg.
Svend Foyn var en driftig mann. Han startet industriell selfangst. Når den gikk mot slutten som følge av overbeskatning, startet hvalfangsten. Foyn la grunnlaget for den moderne hvalfangsten. Det skjedde først i Finnmark til store protester fra lokalbefolkningen. Når hvalen der var utryddet, flyttet hvalfangsten til andre felt – etter hvert til Sørishavet. Foyn tok patent på granatharpunen som var så effektiv at man også kunne nærmest utrydde de store hvalene, slik som blåhvalene. I dag – mer enn 100 år etter Svend Foyns død – er hvalbestandene sakte i ferd med å komme seg igjen. Hvis Svend Foyn oppsto i dag, ville han kanskje ikke drevet med hvalfangst, men kanskje med utvinning av sjeldne mineraler i gruver i Afrika med tilgang på billig arbeidskraft?
Svend Foyn var en meget religiøs mann. Han kan kanskje til og med kalles en religiøs fanatiker. Han opplevde at han hadde et oppdrag fra Gud om å overvinne naturen, bli rik og bruke pengene til Guds formål. Dette er også en del av historien om Foyn. Han døde uten barn og testamenterte hele sin store formue til allmennyttige formål.
Hvalfangsten ble den store oljealderen for Tønsberg og for Vestfold. Den skapte velstand gjennom flere generasjoner. Men det var en rovdrift på dyrene som på ingen måte kan kalles bærekraftig.
Museenes oppgave er jo ikke å sette store menn på pidestall, men å fortelle oss historier som kan ha relevans til samtiden. Derfor er det forunderlig at Slottsfjellmuseet ikke benyttet anledningen til å presentere noen kritiske tanker om konsekvensene av det som gjorde Foyn så rik. Dette er jo svært aktuelt i dag: Rovdrift på natur i stedet for bærekraftighet. Hans religiøse fanatisme er jo også noe som er aktuelt i dag. I tillegg var han skatteflyktning, om det bare var til Nøtterøy og ikke til Sveits.
Jeg har vokst opp med museets dyrking av Svend Foyn. Slik jeg husker det var lommeboka hans utstilt i en monter på museet i mange år. Det kan være jeg husker feil, at det for eksempel var dagboka hans som lå nedstøvet bak glass. Dagboka er nå digitalisert, og noen sider er gjort tilgjengelig via skjerm i utstillingen. Utstillingen er enkel: To store bilder av Svend Foyn, dagboka på skjerm og en skjerm med en tilpasset utgave av Erik Jakobsens film om Foyn. I tillegg: En modell av «båten «Spes & Fides» som var verdens første dampdrevne hvalbåt, bygget for Foyn. En enkel, men instruktiv liten utstilling – men svært lite kritisk.
Høyre ønsker at Oljefondet skal åpne for investeringer i atomvåpenproduksjon. – Det gir ikke mening at Norge kan kjøpe våpen fra selskaper som også produserer atomvåpen, men ikke kan investere i dem, sier Ine Marie Eriksen Søreide i Høyre, leder av Stortingets utenrikskomité. Men det er mange av oss som mener at det gir mening. Atomvåpen gir ikke økt beskyttelse – de er ikke egnet til bruk i krig. Atomvåpen er våpen for masseutryddelse.
Mens Ukraina mangler våpen for å forsvare seg mot Russland, og Norge styrker sitt konvensjonelle forsvar, er det verdt å merke seg at det finnes mer enn nok atomvåpen til å utslette verden flere ganger. Likevel ruster de ni atomvåpenstatene opp i høyt tempo. I 2023 økte utgiftene til atomvåpen med nesten 14 %, noe som tilsvarer omtrent 94 milliarder dollar – eller 3000 dollar hvert eneste sekund.
FNs atomvåpenforbud har støtte fra et stort flertall av verdens land. Så langt har 73 stater ratifisert avtalen, som blant annet forbyr støtte til produksjon av atomvåpen. Norge har allerede regler som hindrer Oljefondet fra å investere i selskaper involvert i atomvåpenproduksjon. Disse reglene bør opprettholdes og styrkes. For eksempel solgte fondet seg nylig ut av tre slike selskaper, men det finnes fortsatt seks stykker igjen.
Den siste tiden har atomtabuet – som i flere tiår har hindret bruk av atomvåpen – blitt svekket. Flere land, inkludert Russland, har kommet med trusler om å bruke slike våpen. Samtidig utvikles det nye, mindre og mer fleksible atomvåpen som skal senke terskelen for bruk. For å redusere risikoen for at disse våpnene blir tatt i bruk, må vi jobbe for å redusere deres plass i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Et viktig tiltak er å sørge for at finansinstitusjoner trekker støtten til selskaper som produserer atomvåpen.
Det er ofte de samme selskapene som produserer både konvensjonelle våpen og atomvåpen. Norge kan kjøpe fly fra Lockheed-Martin, men det er avgjørende at vi samtidig tydelig sier fra at vi ikke støtter deres engasjement i atomvåpenproduksjon. Gjennom Oljefondets etiske retningslinjer kan Norge legge press på selskapene for å få dem til å trekke seg ut av denne virksomheten.
Oljefondets regler forbyr investeringer i selskaper som produserer tobakksvarer, selv om de også produserer andre, etisk akseptable varer. På samme måte bør vi holde fast ved prinsippet om at barnebarnas pensjonspenger ikke skal finansiere våpen som kan utslette verden.
Lederen for NATOs militærkomité, admiral Rob Bauer, har nylig kritisert land som Norge og kaller oss “dumme” fordi vi vil gå glipp av store profitter ved å ikke investere i våpenindustrien. NATO-landene vil bruke enorme summer på forsvar de neste tiårene. Men er store fortjenester viktigere enn etiske hensyn?
Nettopp nå, når det skjer en massiv opprusting av konvensjonelle våpen, er det avgjørende å holde fast ved prinsippet om å ikke støtte atomvåpenprodusenter. Norge har ingen interesse i å bidra til atomvåpenkappløpet. Tiden er inne for at vi sammen sier tydelig nei: Vi vil ikke investere i våpen som truer hele menneskehetens eksistens.
(Dette er et innlegg sendt til flere aviser fra Sol Kaspara Haug Stenslie som er rådgiver i NtA og meg)
Dette er en artikkel jeg skrev til den lokalhistoriske årboka BERGET i Tønsberg i 2024-utgaven.
Den første halvdelen av 1980-tallet var en blomstringstid for alternativ, radikal kultur i Norge – i stor grad knytta til bokkafeene som etablerte seg over hele landet. I mars 1979 sto det en annonse i Tønsbergs Blad om at «Tønsbergs første og eneste bokkafe åpner 24. mars.»
Bokkafeen ble etablert som et andelslag etter mønster av Samvirkelagene. En andel kostet 100 kr. Etter hvert ga det en egenkapital på over 50.000. Andelslagets formål var å spre sosialistisk kultur. Første styre var Lars Egeland som formann, Maren Büchmann som sekretær, Johnny Einarsen, Frid Eikeland, Jan Mehlum og Ole Morken. Da bokkafeen ble avviklet var andelskapitalen intakt. Etter at pengene hadde stått på konto noen år ble de gitt til Norsk Folkehjelps arbeid i Palestina.
Munken var som de fleste bokkafeene, etablert av folk med tilhørighet til SV. SV var et resultat av EU-avstemninga i 1972 som førte til en samling av folk fra SF sammen med nye grupper som kom fra AP, tidligere kommunister og uavhengige. Det var en blomstringstid for politisk debatt. Fred, nedrustning, motstand mot atomvåpen var viktige saker sammen med et fremvoksende engasjement for miljø og ikke minst kampen mot utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget. For ikke å snakke om engasjementet for kvinnesak, feminisme og rett til fri abort. Dette skjedde sammen med en eksplosjon i høyere utdanning. Det var en sterk tro på at verden lot seg endre, på at kunnskap var nødvendig, debatt var bra, og at det sosiale mellom mennesker var viktig. Det var også en tid med opprør mot tradisjonelle måter å drive politikk på.
I perioden fra 1970 til 1990 er det registrert ca 50 bokkafeer i Norge. Toppåret var nok 1980 da kjeden Bokkafeer i Norge ble etablert med 15 medlemmer fra Kirkenes til Kristiansand. Utover det var det på det tidspunktet også ca 10 andre bokkafeer med tilknytning til AKP(m-l) eller uavhengige, ofte anarkistisk inspirerte bokkafeer som den i Hjelmsgate 3 i Oslo. Jeg var styreleder i kjeden så lenge kjeden BiN eksisterte – fram til midten av 1980-åra. De som holdt ut lengst var Gleng Bokkafe i Sarpsborg som slo seg konkurs i 2003. Og for så vidt den uavhengige bokhandelen Tronsmo i Oslo som ennå eksisterer.
Det krevde mye frivillig arbeid å drive bokkafe. Samtidig skapte det et miljø som frembrakte nytt engasjement og frivillighet. Men ofte var det likevel basert på et engasjement fra lokale SVere. Å drive bokkafe gjorde at man fikk mindre tid til å drive partipolitikk, men å drive bokkafe førte igjen til at man fikk kontakt med bredere grupper av folk som ikke var interessert i partipolitikk. Bokkafeen spredte engasjement, som igjen gjorde at det var liv omkring bokkafeen. Det var en vekselvirkning: Bokkafe-driften krevde engasjement, men skapte også engasjement. Fra miljøet omkring bokkafeen ble det etablert lokallag av Nei til Atomvåpen som hadde 180 medlemmer. Bokkafeen ble regelmessig brukt av Homofil bevegelse i Vestfold til møter. Kvinnefronten hadde også møter på Munken og studieforbundet til Fremtiden i Våre Hender hadde helsekurs med 8 kvelder med innføring i naturmedisin. Tamil-foreningen hadde møte om te-arbeideres dårlige kår på Sri Lanka. Også noen unge mennesker som kalte seg TASK – Tønsberg Anarkistiske Sykkelklubb – hadde møter i bokkafeen. Bokkafeen samarbeidet med jazzklubben Urijazz og solgte billetter til deres arrangementer. Da den første Slottsfjellfestivalen ble arrangert i 1980 var det Munken som solgte billetter også dit.
Da kinosjef Høglund nektet å sette opp filmen Høvdingen på kino, reagerte bokkafemiljøet som tok kontakt med regissørene Terje Kristiansen og Vibeke Løkkeberg. Bokkafeen arrangerte debattmøte og det var gratis buss til kinoen i Drammen der filmen var satt opp. På samme måte kom ideen om å bli med på Fredsmarsjen som i 1981 ble arrangert fra København til Paris. Egil Andresen fikk lånt en minibuss fra TTs skøytegruppe, forvalter Olav Haug fra Jarlsberg Hovedgård fylte opp privatbilen og hang seg på, og alle marsjerte de siste dagene fram til Paris
Det sosialistiske koret «Oslofjorden Korforening» ble startet med utgangspunkt i bokkafeen. Det er kanskje å dra det litt langt, men dagens Sjøbodkor kan i stor grad ses som en arvtaker. Nærradioen Radio Sjøboden oppsto også som en følge av engasjementet rundt bokkafeen. Og Ole Morken som startet med arrangementer i bokkafeen, har fortsatt arbeidet med å lage kultur i Tønsberg.
Dette store engasjementet tok på. Ikke minst var det mye kjedelig kommersielt arbeid for å få penger til det som var gøy. Da bokkafeen mista lokalene sine i 1985, ble det for tungt å starte på nytt. Dette førte til at mange av de aktivitetene som hadde sitt utgangspunkt i bokkafeen, også fikk problemer. De klarte seg ikke uten det aktive bokkafemiljøet. Bokkafeen klarte ikke å fortsette som et aktivt treffsted uten sine faste lokaler med daglige aktiviteter. Lignende utvikling så vi også ved de andre over 20-bokkafeene som var etablert i Norge, mot slutten av 1980-tallet. Det skulle gå ti år før Tunsberg litterære Selskap med Bernt Eggen og Berit Viktoria Sømme i spissen, kom som en oppfølger av mye av den aktiviteten som bokkafeen hadde drevet med
I årene etterpå – og fram til i dag – har jeg regelmessig blitt kontakta av folk som synes det ville være en god ide å starte opp en bokkafe på nytt. Men sjøl de tradisjonelle bokhandlene sliter i dag, og utvalget der har blitt enda snevrere enn det var da bokkafeene hadde sin storhetstid. Det kan være et argument for å starte bokkafe. Det tror ikke jeg. Mye er endret: Internett har gjort at bøker og informasjon er mye mer tilgjengelig enn tidligere. Sjøl kjøper jeg stort sett bøkene mine på nettet, og da gjerne som e-bøker. Behovet for å treffes er sjølsagt der ennå. Det er et behov biblioteket i stor grad dekker som treffsted og som arrangør av alle mulige forfatter- og debattmøter. Jeg tror også at det i dag ville være tungt å mobilisere den store frivilligheten som vi hadde på 1980-tallet.
Frivillighet
Da bokkafeen starta, var den åpen noen få timer mandag, torsdag og lørdag. Snart ble det hver dag, etter hvert hele dagen. Jeg ble ansatt i halv stilling i 1983 da vi blei godkjent som fullassortert bokhandel. Jeg var den eneste som fikk lønn. Alle andre jobba gratis. I løpet av et år hadde vi over 50 mennesker som gjorde frivillig arbeid for bokkafeen. Jeg lagde vaktlistene som ofte var litt av et puslespill. Heldigvis hadde vi noen trofaste pensjonister som tok mange vakter, tidvis også noen arbeidsløse ungdommer. Johnny Einarsen utførte en enorm oppgave som regnskapsfører i alle år. Berit Eitrem og Maren Büchmann tok ofte bilturer til Oslo og raidet Alternativ Handel, Kinaimport og andre for varer. I tillegg var det mange som var engasjert med julemesser, sommermarked og arrangementer ellers.
Dagen starta med å hente post, kjøpe en borgermesterstang eller liknende på bakeriet, låse opp butikken og lage kaffe. Alle innkjøp ble sirlig ført inn i en bok, dato, klokkeslett, hva som ble solgt og pris. På slutten av dagen ble det summert. Forhåpentligvis stemte kassa og pengene kunne sendes på postgiro til kontoen. Det var forbausende lite rot med penger.
Margaret Skjelbred forteller at hun sommeren 1980 flyttet tilbake til Tønsberg, til hus i Nordbyen. Munken ga henne “Det er her æ høre tel” – følelsen forteller hun. «Det var nok det aller det viktigste for meg. Alt det andre, alle protesttogene og fredsmarsjene, alle forfattermøtene og de glade generalforsamlingene, alle diskusjonene over de talløse kaffekoppene, det kommer liksom i tillegg. Når jeg ser tilbake, mer enn førti år seinere, tenker jeg: Så unge vi var! Så mye vi ville – og ønsket – og trodde på! Vi skulle gjøre verden bedre! Og sannelig, det gjorde vi da også: I alle fall min lille verden», sier hun.
Vi ville gjøre verden bedre, og vi følte at vi var bedre enn det kommersielle næringslivet i Tønsberg. For oss var penger bare et redskap, ikke et mål med virksomheten. Om mange som var innafor opplevde et inkluderende fellesskap, var det nok også mange som følte at det var et politisk korrekt fellesskap for de frelste.
Kundene
Professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen, var en av de unge som «gikk på Munken». «Jeg var politisk radikal og intellektuelt nysgjerrig, og bokkafeen tilfredsstilte begge behovene. Der fant jeg bøker som ikke var å få tak i noe annet sted i byen — og det var ikke minst et hyggelig miljø der, med tedrikkende raddiser med og uten Sigrun Berg-skjerf» sier han og legger til: «Jeg opplevde Munken som et vindu mot en større verden, både intellektuelt og geografisk, for den hadde en tydelig internasjonal orientering. Men den Africafen fra Tanzania som dere solgte, var ærlig talt ikke veldig god. Den var ganske sikkert rettferdig og bærekraftig, men dessverre, for min del ble det med den ene posen.»
Lørdagene ble en fast bokkafedag for mange. Der traff de kjente, og alle snakket med alle. Men det var også en jevn strøm av folk hele uka, heldigvis mange som hadde noe de skulle kjøpe, men mange også bare for å treffe noen de kunne snakke med i kafeen. Mange ungdommer kom. I kafeen var det selvbetjening, og litt differensiert selvbetaling, så for noen kunne det bli veldig billig. Jeg husker en eldre mann som brukte å komme. En dag traff jeg han på gata et annet sted i byen og ville slå av en prat. Det gikk ikke. «Nei, jeg har ikke tatt på høreapparatene for hadde ikke tid til å gå oppom bokkafeen, så jeg hadde ikke tenkt å snakke med noen i dag», sa han.
Forfattermøter
Nesten alle forfatterne som var i vinden på første del av 1980-tallet, var på forfattermøte på bokkafeen.
I 1982 kom Anne Karin Elstad med samtidsromanen «Senere Lena» som er historien om Lena som lever i et konfliktfylt ekteskap som hun vil frigjøre seg fra, men hun er hemmet av hensyn til mann og barn, skyldfølelse og angst. Det var en bok som gikk rett inn i 70- og 80-årenes kvinnekamp og som ble mektig populær. Vi syntes vi gjorde et skup da Elstad sa ja til å komme til bokkafeen, men hun var mindre etterspurt enn vi trodde. Hun tilhørte ikke den litterære eliten, og bøker om kvinneliv hadde ikke høyest status. Men på Munken stilte kvinnene opp og fikk møte en lavmælt, men engasjert forfatter.
Knut Faldbakken var en etablert forfatter da han i 1982 ga ut romanen Bryllupsreisen. Boka handla om en skilsmisse. Det som vakte oppsikt i boka, var imidlertid en sexscene med BDSM-innslag. Per Egil Hegge i Aftenposten slaktet boka og kalte den spekulativ. Sjøl gjennomførte jeg en «kulturbruksundersøkelse» som hovedoppgave på siste året på Statens Bibliotekhøgskole det året. Jeg banket på dører i Presterødåsen og i Sørbyen i Tønsberg for å spørre folk om hva slags kulturtilbud de brukte. Gikk de på kino? Gikk de på konserter, leste de bøker osv. Det som ble en stor feilkilde i undersøkelsen var at alle hadde lest bøker den siste måneden, nemlig skandaleboka «Bryllupsreisen». Innen kvinnebevegelsen var det også kritiske røster, men det var hovedsakelig kvinner som kom, da Faldbakken kom til Munken. Vi holdt til i 2. etasje, under oss hadde murveggen blitt fjernet slik at lokalet sto på tre-søyler og gynget under vekten av alle folkene. Etterpå gikk vi på kina-restauranten ved siden av. Alle bord rundt oss ble straks opptatt av kvinner som ville ha mer av Faldbakken. Han var ung og pen, og mange syntes det var ytterst sjarmerende at han også stammet litt.
Ingvar Ambjørnsen het en ung mann fra Larvik som hadde fått seg jobb som ufaglært pleier på Lier Psykiatriske sykehus. I 1981 ga han ut boka «23-salen» som var et oppgjør med overgrep mot pasienter i norsk psykiatri. Han kalte boka en norsk samtidshistorie som fjernet skillet mellom virkelighet og dikting med unntak av de systemkritiske karakterene i boka, for de måtte han finne opp. Boka vakte mye oppmerksomhet etter hvert, men da hadde Ingvar allerede vært på Munken.
Andre forfattere var Jan Kjærstad, Arild Nyquist, Dag Solstad, Gerd Brantenberg, Karsten Alnæs, Magnar Mikkelsen, Carl Fredrik Prytz og Tove Nilsen. I tillegg kom «våre egne», altså de mange forfatterne fra distriktet slik som barnebokforfatteren Mattis Mathiesen, lyrikerne Margaret Skjelbred og Harald Sverdrup, Karin Bang, Kirsti Blom, Erling Pedersen, Ingvar Moe og Odd Børretzen og barnebokillustratør Harald Nordberg.
Også de mange forfattermøtene med faglitterære forfattere må nevnes. Her var det også ofte slik at det kom forfattere som preget en nasjonal debatt. Et eksempel er professor Per Sundby som hadde gitt ut boka «Medisin, moral og det gode liv» Han var opptatt av det han kalte venstresidas dilemma: At man vil kontrollere kapitalen, men la markedskreftene styre moralen. Som moralapostel fikk han mye kjeft, men med sin pietistiske bakgrunn var han mindre redd for moralsk fordømmelse enn for rusens fordervelser, sa han. I Munken inviterte vi ikke bare folk vi var enige med, men folk som kunne skape debatt.
Begynnelsen av 80-tallet var det mange skandaler omkring norske redere, ikke minst Anders Jahres forsvunne formue. Det hadde Alf R. Jakobsen etterforska i flere år. Som journalist kunne han bruke metoder som politiet var forhindret fra. Han kunne derfor fortelle hele historien om Jahre-pengene på bokkafeen, mange år før politiet kunne bekrefte det. Erling Borgen skrev en lignende bok om skipsreder Reksten, også presentert på Munken.
Kan bøker forandre verden? Ja, skriver Dagsavisas Ola Bog i forbindelse med 70-årsdagen til den danske fotografen Jakob Holdt. «Jeg har truffet mange mennesker opp gjennom åra som forteller at de ble politisk aktive etter å ha lest eller sett Amerikanske bilder», skriver Bog. Multimediashowet «Amerikanske bilder» var et av de første arrangementene bokkafeen hadde. Det het multimediashow fordi det var to lysbildeframvisere som ble brukt samtidig. Fantastisk bruk av teknologi! Arrangementet fylte aulaen på Eik Lærerhøgskole. Holdt hadde reist som boms rundt i USA i 5 år, bare utstyrt med kameraet. Boka knuste ettertrykkelig propagandabildet av «God’s own country» og opprørte mange. Den står fortsatt i bokhylla mi.
Ikke bare for voksne
Barna var viktige, i perioder var det barnearrangementer hver lørdag på bokafeen. Barnebibliotekar Mette Henriksen Aas holdt foredrag for de voksne om hva som var gode barnebøker, mens det var dukketeater og andre teaterforestillinger for barna. Helmut Ormestad hadde «fysikk på roteloftet», det var trylling ved Herman Bertelsen, Anne Cath Vestly leste for barna, og Jens Bolling fortalte eventyr.
Mot slutten av 1982 oppsto det en debatt om kulturstøtte til bokkafeen. Kulturstyret i Sem hadde bevilget 1000 kr til barnearrangementer som gikk av stabelen hver lørdag i bokkafeen. På lederplass stilte Tønsbergs Blad seg svært kritiske. Er det lurt å bevilge penger til en privat bokhandel, spør avisa – men mener i tillegg at dette er penger som går til å spre sosialistisk litteratur. Margaret Skjelbred som var ansvarlig for barnearrangementene viste til at det ikke er forfattermøtene som får penger, men at det har vært en rekke barnetaterforestillinger og nye planlegges. Formannen i Sem Kulturstyre peker på at «det er få spesifikke barnearrangementer i vårt distrikt» og forsvarer seg med at kulturstyret i mange år har sagt nei til å bevilge noen penger til forfatterarrangementer for voksne. Både Kulturstyret i Sem og Kulturstyret i Nøtterøy fortsatte å bevilge penger til barnearrangement. Men ikke Tønsberg.
Konserter
Som en kulturell oppvarming til 1. mai tok bokkafeen initiativ til konsert 30. april 1979. Da opptrådte visesangeren Lille-Kari Svendsen fra Oslo, sammen med det nystartede sosialistiske koret Oslofjorden Korforening. Forfatteren Ingvar Moe leste egne dikt. Korforeningen og Ingvar Moe sto på plakaten også året etter da konserten ble arrangert på Kilden Kino, da sto også Odd Børretzen på plakaten. 30-april-konserter ble en årviss tradisjon så lenge bokkafeen eksisterte og litt til.
Barn av vår tid
Nationaltheatern var en svensk progressiv rock-gruppe som var berømte i Sverige, men bare kjent i spesielle miljøer i Norge. Plateselskapet Tritonus delte kontor med bokkafekjeden Bokkafeer i Norge på Rosenkrantz Bokkafe i Oslo. Tritonus var ledet av Trond Jensen som alltid hadde store planer. Hva med en konsert med Nationalteatern i Tønsberg, spurte han. Det var egentlig en divisjon for høyt for oss, men det var vanskelig å si nei til Trond. Hotel Klubbens bankettsal ble booket. Forhåndssalget av billetter gikk tregt, men da konserten starta var salen likevel rimelig full. Gruppa spilte i 20 minutter før de varslet at nå kom siste sang. Da var publikum blitt varme og var klar til konsert. Folk klappa og klappa til gruppas leder Ulf Dageby tok ordet og sa: La meg presentere grabbarna. Så starta en forrykende konsert, som ble avslutta med en stor fest på puben Vægteren ved siden av det gamle Polet. Tønsberg var første stopp på en turne som ellers gikk til studentersamfunnene i Ås, Bø, Trondheim og Oslo.
Økonomisk var konserten ikke noen suksess og det ble ingen støtte fra noen av kulturstyrene i distriktet.
Jule og vintermesse
Det var aldri noen god økonomi i å drive sosialistisk bokhandel i Tønsberg. Derfor var det nødvendig med tiltak for å få inn mer penger og for å nå bredere ut til flere folk. Derfor ble det arrangert vintermesse eller julemesse som bokkafeen startet med samme året den startet. Da var det vintermesse i Arbeiderforeningens lokaler der bokkafeen solgte sine varer i tillegg til at lokale brukskunstnere, Alternativ Handel fra Oslo med u-landsvarer samt landsbybeboere fra Vidaråsen. Det var dukketeater for barn og fest på kvelden med Slagen Storband som Lars Martin Myhre ledet, Kirkeveien sekstett, Oslofjorden Korforening og Tønsberg Internasjonale Dansegruppe. Året etter var julemessa i Losje Aftenstjernen eller Avholdsfolkets Hus. Da ble barneboka Sally Vally presentert. Boka var skrevet av Stokke-forfatteren Mattis Mathiesen og illustrert av den av de aktive bokkafe-frivillige, Harald Nordberg.
Kvalitetskunst til folket
Bokkafeen hadde mange kunstutstillinger. Vi hadde jo ikke noe galleri, men brukte veggene i kafeen. Hus-kunstner Harald Nordberg hadde flere utstillinger av originaler til bokillustrasjoner. I 1981 stilte han ut originalillustrasjonene til bøkene «Ro, ro til Regleland», «Historien om en grønn venn» og «Sofie og Amanda». Utstillingen ble sendt videre til 16 andre bokkafeer i Norge.
Bokkafeen viste også utstillinger fra Landslaget for Aktuell Kunst som var arbeiderbevegelsens organisasjon for å spre kvalitetskunst ut til vanlige folk. I tillegg var det flere fotoutstillinger.
Bokkafeen solgte mye bøker av den danske forfatteren Dea Trier Mørch. Hun hadde skrevet en serie bøker som ble veldig populære ved å bli månedens bøker i Bokklubben Nye Bøker, slik som Vinterbarn, Kastanjealleen, Aftenstjernen og Morgengaven. Bøkene var illustrert av Dea sjøl med litografier. Vi var mange som elsket bøkene hennes. Hun var en engasjert kunstner som medlem i kunstnerkollektivet Røde Mor og brennende opptatt av sosialisme, feminisme og internasjonal solidaritet. På våren 1985 tok jeg en telefon til henne og spurte om hun hadde noen bilder vi kunne vise og selge på bokkafeen. Hun sa ikke nei. En stor pakke med grafiske blad kom i posten. Vi var vant med at grafikk var vesentlig billigere enn malerier, men vi var ikke vant med de lave prisene som Dea Trier Mørch opererte med. Det er mange i Tønsberg-distriktet som ennå har trykk fra Dea Trier Mørch hengende på sine vegger.
I 2019 lagde kunstmuseet Louisana utenfor København, en stor utstilling med Dea Trier Mørchs bilder. Utstillingen ble veldig populær og åpnet hennes kunst for en ny generasjon. I 2020 kom utstillinga til Kunsthall Trondheim. Det var første gang at hennes kunst ble presentert for et norsk publikum, sa de. Men det var altså ikke helt rett.
Vareutvalget
Munken ble godkjent som fullassortert Bokhandel i 1983. For å bli godkjent som bokhandel måtte du ha en ansvarlig bokhandler. Det var Randi Rivå på Nøtterøy som hadde slik godkjenning fra tidligere arbeid. Etter Bransjeavtalen mellom Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen, var det bare godkjente bokhandlere som kunne kjøpe bøker fra Forleggerforeningens medlemmer. Unntaket var de aller billigste bøkene som også kunne bli solgt i kiosker. Før Munken fikk sin godkjenning, var vi avhengige av å kjøpe bøker fra Rosenkrantz Bokkafe i Oslo som hadde slik godkjenning. Rosenkrantz skulle dele sin fortjeneste med oss, så det var ikke mye penger å tjene på dette boksalget. Å gå via Rosenkrantz tok jo også tid, sjøl om jeg pendlet med toget og gikk innom Rosenkrantz mange ganger i uka for å ta med bøker. Da vi ble godkjent som bokhandel, tok vi over ansvaret for å sende bøker til bokkafeene i resten av landet.
Vi kunne altså ikke leve av boksalget. En del av oppgaven var også å spre hefter, postkort og klistre- og jakkemerker fra ulike venstreside-organisasjoner. I tillegg hadde vi varer som understreket vår solidaritet med resten av verden. Det ble regelmessige bilturer til Oslo for å handle på Alternativ Handel, Kinaimport, og Scorpius. Kinaskoene fra Kinaimport var en stor suksess. De første var i svart fløyel, men etter hvert kom de i alle slags farger og også i silkestoff. Dette var populære sko og noe folk trengte, da kom folk som ellers ikke var spesielt interessert i venstreside-litteratur.
3. april 1984 foreslo Egil Koch og Per Magne Ristvedt i et leserbrev i Tønsbergs Blad, at bokkafeen burde endre navn til Munken Skokafe, for det var vel skosalg vi levde av? bokkafeen svarte at vi foretrekker slagordet «Vi går på Munken Bokkafe i alle størrelser». Bokkafeen pekte på at de har varer fra mange utviklingsland slik som kaffe fra Tanzania, te fra Vietnam, brukskunst fra Guatemala osv. «Men det er ikke tilfeldig at vi selger kina-sko og ikke Taiwan-sko», svarte vi.
Etter hvert begynte vi også med trerammer, klipserammer, i alle størrelser. Det var et nytt produkt og det var i Munken du kunne få det. Det gjaldt å ha noen varer som folk hadde bruk for og trengte regelmessig. Tanzania-kaffe var et slikt produkt. Dessverre tilsa hverken smaken eller prisen at folk brukte det regelmessig. Honning fra Guatemala et annet slik produkt, men det er jo grenser for hvor mye honning du kan spise. Vi forsøkte oss også med import av tropiske frukter fra Vietnam. Det måtte godkjennes av Mattilsynet og vi måtte lage egne norske etiketter. Det viste seg også å være litt omstendelig. Mange andre gaveprodukter ble også importert. Vi ble gode venner med brødrene Hotvedt som drev firma for tolldeklarering nede på havna. Vi importerte bl.a. spilledåser som spilte Internasjonalen. Hotvedt kjente melodien, han mente det var kjenningsmelodien til Grand Prix. Var det et leketøy, eller et musikkinstrument? Vi argumenterte for at det var tollfrie musikkinstrumenter.
Lokalene
Munken Bokkafe fikk navnet sitt fordi vi startet opp i SVs lokaler i Munkegata 1. Lenger oppe i Munkegata hadde det ligget en sliten pub med navn Munken. Den var nå erstatta av Pizza Nini, så navnet var ledig. Det gikk ikke så lenge før det var behov for større og mer sentrale lokaler. Det fikk vi øverst på torget, riktignok i 2. etasje med inngang fra bakgården. Fredag 10. juli var det en dramatisk brann i nabogården som huset Leif Kjørboes jernvareforretning, Borghild Linds musikk, radio og fotoforretning og Georg Marthinsens reiseeffekter. Brannen var altså vegg i vegg med bokkafeen. Vi prøvde å berge mest mulig av varer før Brannvesenet kom og sa at nå måtte vi ut. Det siste Harald Nordberg gjorde var å kaste platespilleren ut av vinduet i et fortvila forsøk på å redde den. Hadde den fått bli stående hadde det gått greit. Bokkafeen brant ikke, men gården skulle pusses opp av den nye eieren. Han het Martin Pedersen og tjente visstnok penger på sin kunsthandel. Han hadde store ambisjoner for gården. Bokkafeen fikk nye lokaler i 2. etasje inne i bakgården som vi sjøl pussa opp så godt vi kunne. Martin Pedersen hadde et stort hus i Kirkeveien på Nøtterøy. Vi ble invitert hjem til han for å diskutere leiekontrakt. «Dere er sosialister», sa Pedersen, «men dere må huske på at ikke alle kapitalister er skurker». Det hadde han sikkert rett i, men sjøl var Pedersen en skurk. Han ble avslørt i 1981 som Norgeshistoriens største bankraner. Da ble gården solgt til gullsmed Rønning. Han varslet oss om oppsigelse i 1984 fordi han selv skulle inn i lokalene. Samtidig gikk bokkafeen bedre enn noensinne og vi hadde behov for større lokaler. De fantes rett over gata, i Brannstasjonens andre etasje. Vi gikk i forhandlinger med Sameiet Torvet 1 om kontrakt, og vi planla innredning og flytting. I en reportasje i Ny Tid høsten 1984 forteller jeg om flytteplanene og at vi gleder oss til å kunne ekspandere ytterligere. I 1984 var bokkafeen på sitt største med tanke på økonomi, med en omsetning som hadde økt fra 200.000 i 1981 til 1 million.
Kort før kontrakten med Rønning utløp og vi skulle flytte til den gamle Brannstasjonen, sa Sameiet Torvet 1 opp kontrakten. Det skyldtes at bystyret hadde sagt nei til diskotek i 1. etasje og Sameiet mente at bokkafeen var en del av denne motstanden.
Vi gjorde noen desperate forsøk på å finne nye lokaler. Vi hadde bare et par uker på oss før vi sto på gata. Skulle vi berge egenkapitalen, måtte vi selge varebeholdningen så fort som mulig. Det gjorde vi, og besluttet på nyåret 1985 ikke å starte ny bokhandelvirksomhet, men kun drive med arrangementer. Det gjorde vi noen år, men lufta var gått ut av ballongen.
Reint praktisk var det altså mangelen på lokaler som var årsaken til avviklingen av bokkafeen. Men det samme skjedde med svært mange andre bokkafeer på samme tid. Det skyldtes nok at det i lengden var krevende med et slikt frivillig engasjement som vi hadde. I ettertid ser jeg på alt vi gjorde og spør meg: hadde vi ikke noe annet liv enn bokafeen? Men ideene er videreført av noen selvstendige bokhandlere som Tronsmo i Oslo, og den ble tatt opp av Litteraturhusene og etter hvert av bibliotekene. Da folkebibliotekloven ble endret i 2013 kom det faktisk inn i formålsparagrafen at bibliotekene «skal være en møteplass og arena for offentlig samtale og debatt», som også kunne vært en formålsparagraf for bokkafeene. Dette har blitt fulgt opp ikke minst av vårt eget bibliotek i Færder og Tønsberg med sitt omfattende arrangementsprogram.
2025 er friluftslivets år. Friluftsrådene er sentrale partnere i dette. Landet er dekt av Friluftsråd, men Vestfold er en hvit flekk på kartet. Kanskje er det på tide å få etablert et Friluftsråd også for indre Vestfold i år?
Natur og friluftsliv er viktig for trivsel og helse. Det er en sentral del av norsk kultur, og har stor betydning for stedtilhørighet, bosetting og næring. Gjennom friluftsliv skapes forståelse for sammenheng mellom mennesket og naturen, og dermed for de store miljøutfordringene. Vi regner med at 9 av 10 nordmenn driver friluftsliv i en eller annen form som omfatter alt fra søndagsturen i nærmiljøet, badeturer, sopp-, bær- eller fisketurer, fjellturer osv. Det var Fridtjof Nansen som etablerte begrepet friluftsliv. I en stortingsmelding fra 1986/87 ble friluftsliv definert på en måte som mange kan si seg enig i: Friluftsliv er opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse.
Vi har mye fokus på idrett som godt for folkehelsa. Men friluftslivet har større betydning fordi det omfatter så mange av oss. Etter min mening er det for lite fokus på friluftslivets betydning for å få folk i bevegelse, for å få folk til å oppleve og bli glad i natur og som arena for å møtes med hverandre, – eller for å få være helt aleine.
Kommunestyret i Tønsberg behandlet en sak om Friluftslivets år i et møte i desember. Da foreslo jeg at administrasjonen skulle lage en sak der vi undersøkte interessen for å etablere et interkommunalt friluftsråd for Vestfold.
Et friluftsråd er et fast samarbeid mellom to eller flere kommuner og frivillige organisasjoner om nærmere definerte felles friluftsoppgaver. Samarbeidet er formalisert gjennom vedtekter, årsmøte, styre, arbeidsprogram, budsjett, årsmelding og regnskap. Det fastsettes egen kontingent fra medlemskommunene til friluftsrådet (vanligvis som et kronebeløp pr innbygger).
Bakgrunnen for å etablere slike regionale friluftsråd er selvfølgelig at friluftslivet ikke kjenner noen kommunegrenser. Tønsbergfolk går på ski i Storås i Stokke som er Sandefjord kommune. Hortensfolk kan dra til Merkedammen som er i Tønsberg, for å gå på tur. Skiløypene i Re brukes av folk fra flere kommuner osv.
Det er ikke helt sant at vi ikke har friluftsråd i vårt område. Vi har Oslofjorden Friluftsråd som gjør en stor innsats for å tilrettelegge for friluftsliv langs fjorden. Tønsberg kommune er medlem i OF. Men vi mangler altså et lignende samarbeid i indre Vestfold. Etter min mening er de indre delene av Vestfold på mange måter underkjent som friluftsressurs.
Friluftsliv spiller en avgjørende rolle for høy livskvalitet blant innbyggerne i alle landets kommuner. Også i vårt distrikt. Det er viktig at dette anerkjennes både i kommunestyret og på tvers av administrasjonenes arbeid. Ved å prioritere friluftsliv kan vi ikke bare forbedre folkehelsen og oppmuntre innbyggernes aktive utendørsaktiviteter, men det kan også generere betydelige positive effekter for samfunnet som helhet. Derfor er lokalpolitikernes innsats og engasjement avgjørende for friluftslivet og friluftsrådene.
Jeg tror det også er penger å spare ved at kommuner samarbeider med frivillige organisasjoner. Det finnes også mange tilskuddsordninger for friluftsliv som det er lettere for et friluftsråd å kunne benytte seg av, enn en kommune.
Før saken om friluftslivets år kom opp i kommunestyret, snakket jeg med representanter for Høyre. Jeg tror de ikke hadde skjønt hva et Friluftsråd er, og at de trodde at det var et nytt kommunalt råd slik som f eks Ungdomsrådet. Det er det jo ikke. Det er et råd som skal utføre oppgaver for tilrettelegging for friluftsliv på vegne av medlemskommunene. Når vi fikk oppklart dette, håpet jeg at forslaget mitt kunne blitt vedtatt. Det hadde allerede støtte fra alle opposisjonspartiene, dvs SV, INP, Rødt, Så, AP og MDG. Ingen representanter for posisjonen dvs H, FrP, KrF og Venstre kommenterte forslaget da saken var til behandling. Men de stemte nei.
Det betyr imidlertid ikke slutten for ideen om et friluftsråd for områdene innenfor kysten i Vestfold. Mitt inntrykk er at mange i de frivillige organisasjonene er positivt innstilt. SV vil derfor ta opp saken på nytt, i håp om at vi i hvert fall får en begrunnelse for hvorfor posisjonspartiene ikke ønsket et friluftsråd.
Fra Nobelrpisutdelingen i Oslo Rådhus: Lars Egeland og Tore Nærland fra Bike for Peace som også er med i NTA, sammen med en av hibakushaene fra Japan.
“Vårt dypeste ønske som overlevende etter atombombene er at menneskeheten vil forkaste en avskrekkingspolitikk som forutsetter både eksistens og bruk av kjernefysiske våpen, til fordel for en verden der ingen tillates å ha slike våpen, «sa Terumi Tanaka i sitt Nobelforedrag da han som med-leder i Nihon Hidankyo fikk fredsprisen i år. Nihon Hidankyo er en organisasjon av grassrotaktivister som overlevde atombombinga av Hiroshima og Nagasaki. De fikk fredsprisen for sitt iherdige arbeid for en kjernevåpenfri verden, gjennom kravet om at atomvåpen må bli forbudt. «Vi må alle kreve handling fra myndighetene våre for å nå dette målet”, sa Tanaka.
Fra hele det politiske spekteret i Norge så det ut til at det var enighet om at dette var en velfortjent pris. Men samtidig så de fleste bort fra at det også var en fredspris i protest mot norsk atomvåpenpolitikk. Nihon Hidankyo krever et forbud mot atomvåpen. Men vi har faktisk et slikt forbud som har støtte av et stort flertall av verdens land. Men atommaktene og deres allierte – deriblant Norge – støtter ikke forbudet.
For oss i Nei til Atomvåpen var Nobelprisutdelingen et høydepunkt i 2024. Vi anser Nihon Hidankyo som en søsterorganisasjon i Japan. Vi slåss for samme sak. Mens Nobelkomiteen var vertskap for de tre prisvinnerne og deres ektefeller, var vi med og tok ansvaret 63 andre som utgjorde den uoffisielle delegasjonen av hibakushaer – overlevende – fra Japan. Vi er ikke bortskjemt med at norsk presse bryr seg om det vi sier eller gjør. Nå kom det over 140 journalister fra Japan. Når vi arrangerte at overlevende skulle møte skoleklasser, meldte det seg over 50 journalister og TV-team som ville være til stede.
De gamle fredsforkjemperne fra Japan var ekte aktivister. Når vi arrangerte møte utenfor Stortinget med forsiktige appeller, stilte de seg opp og ropte: Aldri mer Hiroshima! Aldre mer Nagasaki! Aldri mer hibakushaer!
Det er ikke første gang fredsprisen har gått til atomvåpenmotstand. Litt etter hvordan man regner har Nobelkomiteen i hvert fall tildelt 11 fredspriser til slikt arbeid. I 2017 fikk den internasjonale kampanjen for et atomvåpenforbud, ICAN, prisen. I 1985 fikk den internasjonale legeforeningen mot atomvåpen den. I 1995 fikk Pugwash-bevegelsen prisen. Det er forskere som kjemper mot atomvåpen. Fredsprisen mot atomvåpen viser at motstanden har nyttet. Linus Pauling var en pådriver for prøvestans mellom USA og Sovjetunionen, en avtale som trådte i kraft i 1963 – samme dag som Nobelkomiteen kunngjorde at Pauling hadde vunnet prisen. Prisen er også tildelt til bl.a. Alva Myrdal for arbeidet med atomvåpenfrie soner. Norden ble aldri en slik sone, men Sør- og Mellom-Amerika fikk etablert en sone som omfatter 21 land.
Når nasjonale politikere ikke tar ansvar, tar lokalpolitikere verden over saken i egne hender. Hele 123 nye byer og kommuner, i alt fra India til Norge, ba i 2024 sine regjeringer slutte seg til FNs atomvåpenforbud. I Spania og Italia nådde tallet over 100. I Norge sluttet seks nye kommuner seg til ICANs City Appeal. Med det har hele 84 kommuner bedt regjeringen slutte seg til FNs atomvåpenforbud.
Det er åpenbart en svakhet med atomvåpenforbudet at atommaktene ikke er med. Men forbudet virker gjennom å styrke tabuet knyttet til atomvåpen. Det er dette atomvåpentabuet som har gjort at atomvåpen ikke er blitt krukt i strid i de 80 åra som i år har gått siden Hiroshima og Nagasaki. Normen mot atomvåpen påvirker bl.a. finansinstitusjoner. Vårt eget oljefond solgte seg i 2024 ut av 3 selskaper grunnet selskapenes involvering i produksjon av atomvåpen. Men det er fortsatt flere selskaper igjen!
Under FNs generalforsamling i høst, stemte et stort flertall, inkludert Norge, for å sette ned en ekspertgruppe som skal lage en rapport om konsekvensene av atomkrig til Generalforsamlingen. Det er gjort mye forskning, men den har ikke vært samlet i en rapport på 35 år. Siden 1989 har det skjedd store framskritt innen klimaforskning og vitenskapelige modelleringsverktøy. Det viser blant annet at selv med en liten atomkrig f eks mellom India og Pakistan, vil et land som Norge rammes dramatisk med avlingssvikt og i tilførsler av mat, slik at store deler av befolkningen vil dø. Den nye studien vil ta innover seg denne nye kunnskapen.
I budsjettforliket mellom SV og regjeringspartiene ble det enighet om å opprette en ny post for arbeidet med atomvåpens humanitære konsekvenser på 15 millioner. Bevilgningen vil blant annet kunne brukes til å støtte vitenskapspanel i FN-regi med delfinansiering, etablering av et universitetsbasert kunnskapssenter i Norge, gjennomføring av internasjonale konferanser, og en tilskuddsordning for relevante prosjekter i Norge og internasjonalt.
Dette er første gang på mange år det kommer nye midler til arbeidet med å sette fokus på de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Vi er overbevist om at en dokumentasjon av disse konsekvensene må bety en styrking av arbeidet for at atomvåpen aldri skal bli brukt!
Lars Egelands blogg 