Lars Egelands blogg

Naken og fri

juli 2, 2014 av larsegeland

Sommeren er her. Da blir det alltid en viss interesse for nakenhet i media, ikke bare i media, men også blant folk.

I en artikkel i Bergens Tidende viser Marie Alming til Inger Hagerups dikt «Sommerøya», der «ingen lekser» og «ingen klær» er koblet sammen. «Frihetselementet i «ingen lekser» kan all skoleungdom kjenne seg igjen i. Den samme friheten finnes i nakenheten. Det er et fritak fra hold-in-strømpebukser, merkeklær, slankepress, dårlig samvittighet og seksualisering,» skriver Alming som titulerer seg som feminist og naturist. Du kan lese artikkelen her.

Marie jobber på Høgskolen i Oslo og Akershus og var til stede da jeg holdt et foredrag med tittelen «naken og fri». Tema var naturismens bakgrunn og historie, og om naturisme kan være et bidrag i kampen for et mer naturlig forhold til kropp. I artikkelen sin viser Marie til foredraget mitt. Det finner du her.

VG-helg har i hele vår kjørt en serie om «kroppen min». Vanlige folk avbildes nakne og forteller historien om kroppen sin. Det kan være en historie om sykdom, om alder som setter spor, om dårlig selvfølelse i forhold til kropp, men også om stolthet og glede. Første helg i juni var det min tur. Til VG-sa jeg følgende:

Da jeg var ung, tenkte jeg at jeg var for tynn og hengslete, og jeg har ikke muskler. Slike mange unge menn sikkert tenker. Men da jeg litt tilfeldig begynte å gå på naturiststrender, så jeg at folk er veldig forskjellige, og at det finnes veldig få som ligner idealet man ofte ser i media, med sixpack og sånt. Jeg har sett noen tusen nakne kropper. Så nå kan jeg slappe helt av på det. Det er veldig deilig ikke å måtte tenke på å holde inn magen.

Alle må ikke bli naturister, men jeg tror at flere arenaer hvor man ser naturlige kropper, er bra.
Nordmenns forhold til nakenhet er blitt mye snevrere på ganske få år. Ungdom ser mer pornografi enn noensinne, men de tør ikke dusje nakne i garderoben og ser ikke andre naturlige, nakne kropper.

Som naturist har jeg også sett noen tusen kvinner nakne, og det blir umulig å ta en type kropp og si: Dette er pent, sånn bør kvinner være. Noen er høye og tynne med små pupper, noen er runde med store pupper. Du ser at bare folk selv er fornøyde med kroppen sin, er det mange flotte mennesker.»

HIOAs egen nettavis Khrono hadde også et intervju med meg, der nakenhet var tema. Det finner du her

Jeg har også blitt invitert til en debatt om nakenhet og bygsel i NRK P2 Ekkoloddet, blant annet sammen med Juntafil-redaktør Tuva Feldmann som kan lage radioprogrammer om analsex, men som ikke synes det er naturlig å sove aleine uten å være påkledd.

Publisert i Naturisme, Naturlig nakenhet | Leave a Comment »

Ny broforbindelse til Nøtterøy? Gjensyn med en rapport fra 1989

juni 5, 2014 av larsegeland

Her om dagen fant jeg et hefte på 14 sider som jeg skreiv for Tønsberg og Nøtterøy SV i 1989. Tema var «ny broforbindelse til Nøtterøy». Interessant å se hva som var likt og hva som var forskjellig og hva som er likt med dagens diskusjon. Rapporten er sirlig skrevet på skrivemaskin, men jeg husker at jeg hadde maskin med rettetast.

Overordnet målsetting – biltrafikken i Tønsberg.

I første kapittel vises det til at «det økologiske miljøet på kloden ikke vil tåle fortsatt ubegrenset økning i bilbruken». Det er lettere å redusere bilbruken i tett befolkede områder, står det, samtidig som det pekes på at «biltrafikken gir bidrag til forurensing av sot, NO2, støvfall og lukt. Grenserverdiene for kullos overskrides 10-14 meter fra gatemidte.« «Hele Tønsberg bykjerne, Eik, Teie og deler av Slagen er skravert grått for sotnedfall på et kart i Arbeidshefte 1. Miljøstatus fra kommuneplanutvalget i Tønsberg.»

Trafikken i Tønsberg-området.

Andre kapittel inneholder en detaljert oversikt over trafikken i ulike deler av by-området. Det står bl.a. at «hvis vi tenker oss en ring rundt Tønsberg over Kanalbrua og langs den gamle kommunegrensa mot Sem og betrakter trafikken som passerer denne ringen pr. døgn får vi følgende konklusjon:

68 % (45.700 kjøretøy pr. døgn) går til/fra Tønsberg
32 % (21.000 kjøretøy pr. døgn) går gjennom Tønsberg.

Rapporten inneholder også en detaljert oversikt over solgte billetter fra Øybuss, solgte enkeltbilletter og klippekort fra de enkelte områdene på Tjøme/Hvasser/Nøtterøy, til sammen 959.729 reiser i året. Konklusjonen er at kollektivtrafikkandelen er liten, ca 10%. I 2013 er antallet reiser økt, men kollektivtrafikkandelen er omtrent halvert. Konklusjonen er at det må en enorm kraftig økning i kollektivtrafikken for at det skal gi vesentlig redusert biltrafikk.

Ulike alternativer for å løse trafikkproblemene, ringvei øst eller bru over Byfjorden?

Ikke så mye er nytt under solen når det gjelder forslag til ny veiløsning. Vegkontoret foreslår en vestlig forbindelse til Nøtterøy. Her står det» Vegkontoret har sett nærmere på et alternativ med lang tunnell fra Korten, kort tunnel eller bro fra utgangen av nåværende tunnel gjennom Slottsfjellet – og endelig: lang bro fra Korten. Vegkontoret mener at begge alternativene med kort bro eller tunnel er vanskelige å gjennomføre. Alternativet med lang tunnel blir for dyrt. Man anbefaler derfor lang bro.

Alternativet lang bro skader miljøet i form av at byens utseende vil endres ved å få en lang bro med mye trafikk foran byens «fasade» mot sjøen. Alternativet er bygget på dagens prognoser om fortsatt bilvekst, og vil ikke bidra til å redusere biltrafikken eller forurensningene. Når det gjelder trafikkutviklingen vil løsningen bare hjelpe for en kort tid, da den utvidete kapasiteten vil bli brukt opp av økningen i biltrafikk. Skulle vi velge dette alternativet uten tiltak for å begrense trafikken, kan vi allerede begynne å planlegge en tredje og fjerde Nøtterøy-forbindelse» skrev jeg i 1989.

Tønsberg Høyre og Handelsstandens alternativ

Alternativet med en ringvei øst slik at gjennomgangstrafikken fra Nøtterøy kan kjøre øst for byen til Kjelle, var den gangen et alternativ som både Handelsstanden og Tønsberg Høyre støttet. Jeg skriver i heftet: «Hvis dette alternativet skal fungere, betinger det ytterst sterke restriksjoner på bruk av sentrumsgatene. En forutsetning vil bl.a. være i følge Vestfold Vegkontor å stenge Stoltenbergsgate og Nedre Langgate for gjennomkjøring. Omvegen ved å ta Ringveien vil være så stor at valgfriheten må tas bort hvis vi skal klare å presse bilistene til å ta Ringveien. Høyre må avklare hvor langt man tenker å gå i retning av å stenge sentrum for muligheter for gjennomgangstrafikk. Hvis viljen til dette ikke er til stede, vil alternativet med østlig Nøtterøy-forbindelse innebære at byen fortsatt skal lide under miljøplagene pga bilen og at fremkommeligheten i Tønsberg sentrum bare vil bli verre.» Ja, slik er situasjonen i dag også, bare at nå vil Høyre ha den lange brua over Byfjorden.

SVs alternativ: kollektivtrafikk, restriksjoner og ringvei øst

SV lanserer et eget alternativ. «Før vi diskuterer nødvendige vegløsninger, kan vi spørre: Hvor mye kan vi redusere biltrafikken i Tønsberg?» Her peker jeg på å gjøre sentrum og Sørbyen bilfri, gjøre slik at bilene beveger seg på fotgjengernes premisser, parkering utafor de gamle bygrensene. Slik kan trafikken reduseres med 19.000 biler uten at næringstrafikken hindres. Jeg peker på behovet for å redusere antallet parkeringsplasser i bysentrum, bygge ut et effektiv kollektivnett særlig for arbeidsreisende og ikke minst ved å styre næringsutviklinga slik at vi ikke får etablering av spesialiserte funksjoner utenfor bysentrum. Kort oppsummert var SVs alternativ den gangen :

«- å stoppe deler av trafikken inn til bysentrum utenfor de problematiske trafikk-knutepunktene.

Å gjøre større eller mindre deler av Tønsberg bykjerne bilfritt.
Å styrke kollektivtrafikken for å redusere privatbilisme inn til byen.
Å legge til rette for en næringsutvikling som ikke er basert på bruk av privatbil.»

Samtidig pekes det på at byen kan stenges for gjennomgangskjøring og at gjennomgangstrafikken tvinges ut på en ny ringvei nord og øst for byen». Det er en konklusjon som står seg også i dag?

Publisert i Tønsberg, vei | Leave a Comment »

Ketil Solvik Olsen må si ja til å utrede ny Kanalbru

juni 5, 2014 av larsegeland

H og AP har med støtte fra KrF og V sagt nei til videre utredning av ny Kanalbru som et alternativ til tunnel eller bru på tvers av Byfjorden. Nå tar fylkesmannen til orde for at Kanalbrua likevel kan utredes. Det må rPs samferdselsminister velge å legge vekt på når han skal avgjøre saken.

I forbindelse med Veipakke Tønsberg ble flere alternativer fullstendig konsekvenstredet. Et av alternativene var også den gang en bybro som ble avvist av hensyn til kulturminner og kulturlandskapet i Norges eldste by. Også hensynet til fuglereservatet talte mot bro. Veivesenet ble stående igjen med et gjennomførbart prosjekt, nemlig tunnel fra Kaldnes til Korten. I dag vurderes det som langt mindre realistisk >fordi en slik undersjøisk senketunnel vil koste mer enn 200 millioner i årlig vedlikehold.

Siden Veipakke Tønsberg ble avvist i folkeavstemningen har norsk samferdselspolitikk og Veivesenets tenking endret seg, slik at det ikke lenger er mulig å foreslå en veiløsning så dårlig på kollektivløsninger og med så stor vekst i biltrafikken som Veipakka i 2005. Men det er likevel ingen tvil om at mange politikere i de store partiene har våte drømmer om store veiprosjekter som skal bringe bilistene hurtig fram.

De to Høyre-ordførerne Berg og Jonstang var svært fornøyd med det store flertallet bak vedtaket om bare å utrede Byfjord-kryssing. Men det er verdt å huske på at den politiske bredden faktisk var enda større ved forrige korsvei. Da var det bare FrP og SV som var mot, denne gangen er også SP med på laget. At vi alle er relativt små partier nå, kan endre seg slik detgjorde sist da FrP og SV sammen fikk flertall i Tønsberg bystyre – nettopp som følge av folkelig motstand mot Veipakka. Den gangen kom flertallet for seint til at vi fikk stoppa hele Veipakka. Derfor er det viktig at velgerne – motstanderne av en bro foran brygga, Nordbyen og Slottsfjellet, kjenner sin besøkelsestid.

Utredningen vil nå pågå i noen år, og det vil komme et kommunevalg allerede i 2015. Da er det viktig at motstander-partiene mot en slik bybro igjen blir store. At vi har ulik motivasjon for å være mot bybrua, er ikke så viktig. FrPs viktigste motivasjon er å finne en billig løsning som ikke stenger døra for en Vestfjord-forbindelse en gang i framtida. For SV er det viktige å lage en veiløsning som ikke øker biltrafikken samtidig som den ikke ødelegger Tønsberg som historisk by.

Det store problemet med å utrede en løsning – Byfjordbru – er at sannsynligheten er stor for at det igjen vil vise seg at en bru kommer i store konflikter med kulturminner, kulturlandskap og miljø. Hvis man har lagt alle eggene i en kurv, vil politikerne enten måtte gå tilbake til start, eller likevel prøve å presse gjennom en byfjordbru!

En ny Kanalbru vil fortsatt gjøre det mulig å stenge byen for gjennomgangstrafikk ved å lede den ut på Ringvei Øst og gjennom Frodeåstunnelen. Kostnadene vil selvfølgelig være mye mindre. At Fylkesmannen allerede før en konsekvensutredning har startet, signaliserer at Ringvei Øst kan utvides uten å forringe fuglereservatet på Kilen, er enda et argument for at Ketil Solvik Olsen også bør åpne for å utrede en ekstra Kanalbro. Vi risikerer ikke mer enn at Byfjordbrua må bryne seg mot et alternativ.

Publisert i Tønsberg, vei | Leave a Comment »

Bibliotek for alle – ikke bare for «verdige trengende»

juni 2, 2014 av larsegeland

Kristian Meisingseth argumenterer i VG 2.6. for å redusere biblioteket rolle som et universelt gode, til å bli et tilbud først og fremst for de som faller utenfor informasjonssamfunnet. Det er jeg uenig i. Bibliotekets legitimitet ligger i at det er et tilbud til hele folket og at biblioteket faktisk er det offentlige tilbudet som brukes av flest innbyggere. Omtrent halvparten av befolkningen besøker biblioteket minst en gang i året. Tallet har holdt seg stabilt de siste 20 åra.

Meisingseth viser til at tall fra 1991 og 2012 viser en nedgang i besøk fra folk med kun videregående skole eller med utdanning under videregående skole. Sammenligna med 1991 har en større andel av de voksne nå både videregående skole og høyere utdanning. Det viktigste som har skjedd i disse 20 åra er en nedgang i besøk fra barn og unge – som hverken har rukket å ta videregående eller høgskole. Uten at de dermed kan sies å ha falt utenfor informasjonssamfunnet.

Det er dermed grunn til å stille spørsmålstegn ved Meisingseths konklusjon om at biblioteket taper i kampen om å nå de som faller utenfor. Bibliotekene lykkes mer enn noen andre. Samtidig er det prisverdig av Meisingseth å rette oppmerksomheten på hvor viktig det er at biblioteket er der for alle, ikke bare middelklassen. Det handler om å nå folk der de er, om å legge til rette for leseglede for alle, og fortsette å utvikle de digitale tilbudene, slik Meisingseth nevner. Men det ikke må bety at biblioteket må velge bort dagens brukere. Biblioteket må fortsatt være der for alle, ikke bare «verdige trengende».

Folkebibliotekene har blitt en budsjett-taper i en tid der øvrige kulturbudsjett har vokst. Derfor diskuteres det nå både forslag om en nasjonal satsing på digitale tilbud og øremerking av en opptrapping av bevilgninger til folkebibliotekene. Sammenhengen er ganske direkte mellom bibliotekenes budsjetter og hvor mange bibliotekene når.

Publisert i Bibliotek | Leave a Comment »

SV med bibliotekløft: Bibliotekmilliard og nasjonalt digitalt mediebudsjett

mai 21, 2014 av larsegeland

Øremerket opptrapping av bevilgninger til folkebibliotekene, et nasjonalt digitalt mediebudsjett for å frikjøpes digitale ressurser og ebøker for folkebibliotekene. Økt tilskudd til kompetanseheving og til nye biblioteklokaler. Dette er blant tiltakene I biblioteksatsinga som Bård Vegar Solhjell nå fremmer forslag om på Stortinget.

Solhjell lanserte forslaget på en pressekonferanse på Litteraturfestivalen på Lillehammer i dag. Selvsagt er det lite trolig at SVs forslag uten videre blir vedtatt, men jeg trur det bidrar til å vitalisere biblioteksdebatten. Det er mye uttalt velvilje til bibliotekene i de politiske partiene, men dette forslaget er konkret og forpliktende.

Bård Vegar gjorde det klart at det ikke er småpenger SV vil bevilge. I valgkampen krevde Norsk Bibliotekforening en biblioteksmilliard, det vil SV nå gi gjennom en forpliktende opptrapping over 5 år. En slik øremerking har vært vellykket før, da den ble brukt til å skaffe full barnehagedekning.

SVs bibliotekforslag ble positivt mottatt av forbundsleder i Bibliotekarforbundet, Monica Deildokk som prioriterte å høre på Solhjell sjøl om sluttforhandlingene om bibliotekarlønninger i staten foregikk samtidig.

Bibliotekdebatt. Fra venstre Kårstein Eidem Løvaas (H), Erik Henningsen, Kulturutredningen, Trond Giske (AP), Bård Vegar Solhjell (SV) og Ragnar Audunsson, HIOA.

Etter SVs presentasjon, hadde Norsk Bibliotekforening invitert til debatt i samarbeid med Oppland Fylkesbibliotek. SVs biblioteksatsing ble selvfølgelig diskutert der.

Kårstein Eidem Løvaas, stortingsrepresentant for Høyre fra Vestfold

– Vi er skeptiske til øremerking av midler til bibliotekene, sa Kårstein Eidem Løvaas som er Høyres bibliotekpolitiske talsperson, under bibliotekdebatten onsdag på Litteraturuka på Lillehammer. Det er viktig å ha lokalt eierskap og tilhørighet til bibliotekene. Øremerking signaliserer at bibliotekene alltid er salderingspost i kommunene, og slik er det ikke, sa Løvaas, som viste til de Høyre-styrte kommunene Drammen, Tønsberg og Stavanger.

Løvaas sin uttalelse var en reaksjon på SVs forslag om et bibliotekløft som Bård Vegar Solhjell hadde lagt fram tidligere på dagen. Det ble ellers en viss fordragelighet mellom H og SV da Løvaas ellers stilte seg positiv til både kompetanseløft og et nasjonalt digitalt mediebudsjett. Løvaas kunne opplyse at Kulturdepartementet nå vurderer nettopp et slikt mediebudsjett.

SVs forslag er helt i tråd med anbefalingen fra Kulturutredningen, kunne Erik Henningsen som var sekretær for utredningen opplyse. Kulturutredningen pekte på at statlige bevilgninger i stor grad var førende for bruk av kulturmidler lokalt. Mangelen på øremerkede midler nettopp på bibliotekfeltet er en av årsakene til at folkebibliotekene har sekket akterut mens resten av kulturlivet opplevde stor vekst under de rød-grønnes Kulturløft, sa Henningsen.

Trond Giske fra AP var positiv til både øremerking og behovet for et bibliotekløft. Han mente det var vanvittig at Oslo legger ned to bibliotekfilialer i Groruddalen der biblioteket er viktig for inkludering. I stedet vil de bruke 30 milliarder på et OL bl.a. for å bedre inkluderingen. De pengene kunne det bli mye biblioteksatsing av, sa Giske.

Det har vært nok av fine ord om bibliotek, sa Solhjell, men likevel har bevilgningene ikke økt nok. Nå er spørsmålet om man mener det så alvorlig at man vil ta i bruk det eneste virkemiddelet som nytter, nemlig øremerking. Det har vi brukt med stor suksess for å få full barnehagedekning, nå må det være bibliotekenes tur!

Solhjell lytter til en engasjert bibliotek-professor fra Høgskolen i Oslo og Akershus

Professor Ragnar Audunson fra HIOA fortalte at han var involvert i et forskningsprosjekt hvor de undersøker i hvilken grad folk finner at de har nytte av biblioteket. I Finland har folk mer nytte av bibliotekene, enn hva folk i Norge svarer. Men i Finland er det 1300 mennesker bak hvert biblioteksårsverk, mens man i Norge har 3000. I Finland er det åpningstida flere ganger høyere enn i Norge. Til tross for det høye prisnivået i Norge bruker finlenderne dobbelt så mye penger på bibliotek. Målet for et bibliotekløft må være å komme på nivå med Finland. – Vi sammenligner oss med de andre nordiske landene når det gjelder skole og helsevesen, hvordan kan vi akseptere slike forskjeller på biblioteksområdet, spurte Audunsson.

Her er forslaget fra Solhjell:

Representantforslag fra stortingsrepresentanten Bård Vegar Solhjell om et nasjonalt bibliotekløft.

Bakgrunn
Bibliotekene er blodårene i det kulturelle systemet fordi de gjør kunnskap og kultur, litteratur og verdier tilgjengelig til alle grupper i samfunnet, uavhengig av sosiale, økonomiske og geografiske skillelinjer.

Bibliotekene har vist seg å være tilpasningsdyktige for samfunnsendringer ved å innlemme andre medier enn bøker i sitt tilbud. Bibliotekene har utviklet seg over tid. I tillegg til å være et sted for stille lesing, har de også blitt viktige møtesteder for folk og et sted for debatt. Særlig barn, unge og kvinner er hyppige brukere av bibliotek, og også innvandrerbefolkningen benytter seg i stor grad av bibliotekene.

Allment tilgjengelige og offentlig baserte bibliotek-, dokumentasjons- og informasjonstjenester er grunnleggende for ytringsfrihet og demokrati. Gode bibliotek er en forutsetning for kvalitet i læring, kunnskapsformidling og forskning. I tillegg fungerer bibliotekene som vårt felles arkiv.

Likevel har realutgiftene til bibliotek per innbygger gått ned med 35 kroner fra 2001 til 2010. Bibliotekenes andel av de totale utgiftene til kulturformål er synkende og gikk fra 14,2% i 2001 til 11,1% i 2010. Det har også vært en nedgang i antall bibliotek i Norge. Oslo og Bergen kommer desidert dårligst ut blant de nordiske storbyene når det gjelder antall filialer per innbygger. I Helsinki deler 16.000 mennesker hvert bibliotek, mens tallet i Oslo er 37.000.

Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt. Dette er en oppgave mange bibliotek har grepet tak i, men mange hindres av uhensiktsmessige lokaler.

Gjennom folkebibliotekloven er alle landets kommuner pålagt å ha et folkebibliotektilbud for sine innbyggere. For å sikre dette, og at bibliotekene er i stand til å levere digitale produkter til sine brukere i tiden som kommer, foreslår forslagsstiller et femårig nasjonalt bibliotekløft bestående av fem deler:

1. En nasjonal strategi for folkebibliotekene. Denne skal også ta opp hvordan folkebibliotekene og skolen kansamarbeide om bibliotektjenester.

2. En øremerket opptrapping av bevilgningene til kommunenes bibliotekdrift over fem år før disse føres inn i rammeoverføringene til kommunene. Opptrappingen vil sikre at bibliotekene i større grad har økonomiske rammer til å tilby det som kreves i folkebibliotekloven og til at de kan ha høy aktivitet og oppdatere seg i møte med befolkningens behov.

3. Et felles nasjonalt digitalt mediebudsjett for kjøp av tilgang til digitale ressurser. Samtidig settes det i gang en utredning om hvordan man best sikrer tilgang til både tradisjonelle bøker og e-bøker på biblioteket, og om det er behov for endringer i bibliotek- eller litteraturpolitikken for å sikre det

4. Øke tilskuddet til, og utarbeide en plan for kompetansehevingstiltak for bibliotekenes ansatte. Slik kan flere bibliotek enn i dag tilby aktiv formidling innen litteratur, musikk og film, samt bistå brukerne med kunnskapsinnhenting og søkestrategier i en stadig mer kompleks informasjonsjungel.

5. Støtte etablering av nye biblioteklokaler, og tilpassing eller utvidelse av eksisterende biblioteklokaler. Det kan skje gjennom å bruke eksisterende ordninger eller å etablere nye tilskudds- eller låneordninger. Dette vil bidra til at bibliotekene er lett tilgjengelige med en beliggenhet der folk ferdes, gjerne i et flerbrukskonsept med andre kulturtilbud.

Forslag
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en helhetlig plan for et femårig nasjonalt bibliotekløft. Bibliotekløftet skal inneholde en nasjonal strategi for folkebibliotekene, en øremerket opptrapping av bevilgningene til kommunenes bibliotekdrift, etablering av et felles nasjonalt digitalt mediebudsjett og en utredning av hvordan man best kan sikre tilgang på bøker og e-bøker, økt tilskudd til kompetansehevingstiltak for ansatte og støtte til etablering, tilpassing eller utvidelse av biblioteklokaler.

Publisert i Bibliotek | Leave a Comment »

Kan demokratiet håndtere klimakrisa?

mai 19, 2014 av larsegeland

I forbindelse med Demokratiuka på Tjøme, var Rasmus Hansson fra MDG, Ola Elvestuen, Venstre og jeg fra SV invitert til å debattere om demokratiet er egna til å løse klimakrisa. Det hadde selvsagt både Hansson og Elvestuen synspunkter på, men de gikk ikke i anti-kapitalistisk og system-endrende retning. Jeg tror vi må endre systemet vekk fra et kapitalistisk konsumentsamfunn gjennom mer demokrati over markedet. I tillegg må vi finne løsninger som gjør at folk har objektiv interesse av å leve mer miljøvennlig. Det skriver jeg om i kronikken nedenfor.

Kan demokratiet håndtere klimakrisa? Dette var tema for et folkemøte i forbindelse med Demokratiuka på Tjøme. Klimakrisa er en Cuba-krise i slow-motion . Vi styrer mot fullt kræsj der vi mister kontrollen med temperaturstigninga.. Det store bildet er at vi til nå har mislyktes både nasjonalt og internasjonalt .

Erik Solheim har påpekt at demokratiet har vunnet den moralske seieren i verden. Selv Saddam avholdt valg, sier Solheim men legger til: – Men for menneskene er det jo viktig om et system løser de viktigste problemene i samtida, klima og økonomi.- For mange virker det som at Kina mer effektivt tar tak i begge to. Da er vår samfunnsmodell i en utfordring, sier han. Det er over 20 år siden filosofiprofessor Arild Haaland ved Universitetet i Bergen erklærte at de store miljøspørsmålene ikke kan løses i et demokrati, fordi politikerne i så fall ikke vil bli gjenvalgt.

Det er flere spørsmål som må stilles: Det ene er om det finnes noe alternativ til demokratiet? Jeg tror ikke det. Diktatur vil skape folkelig motstand. Løsningen er heller å utvide demokratiet – ikke minst ved å la folkestyret omfatte økonomien og eiendomsretten. Det er ikke demokrati som truer klimaet, men det kapitalistiske forbrukssamfunnet som gjør folk til forbrukere og ikke deltagere.

En av den tredje verdens viktige politiske ledere, Bolivias president Ewo Morales sier : Søstre og brødre! Kapitalismen har skapt en sivilisasjon som skaper avfall, som bygger på konsum, som ekskluderer, som lager klienter, som skaper urettferdighet og elendighet. Det er dette mønsteret av produksjon og forbruk som det haster for oss å endre!

Klimakrisa er direkte relater til akkumuleringa av konsentrasjonen av rikdom i noen få land og i små grupper av folk, sier Morales: Klimakrisa har med intens og enorm forbruk ut fra troen på at å ha mer, er å leve bedre.

I fjor sommer deltok jeg på en miljø-konferanse i regi av FMNL i El Salvador der det også var talere og deltakere fra andre venstregrønne eller økososialistiske partier i regionen. Det var nettopp kravet om mer folkelig demokrati og et system som fremmet det gode livet for menneskene i pakt med behovene til Moder Jord, som alle snakka om, som et alternativ til kapitalistisk forbrukspolitikk.

Den venstresosialistiske grønne gruppa i Nordisk Råd arrangerte et seminar om direkte demokrati i forbindelse med sesjonen i 2010. De mente at demokrati er løsningen på både den økonomiske krisa og klimakrisa. De var bekymra over at demokratiet er blitt innskrenka de siste åra. Internasjonale selskaper med større budsjett enn stater, er unndratt styring. Den enkelte borger faktisk har fått mindre innflytelse på sin egen tilværelse. Utfordringen ligger i hvordan vi kan få mer direkte demokrati.

Jeg mener at Marx fortsatt har rett i at folk styres av sine objektive interesser, og at moralisme ikke kan endre verden. En grunnleggende kritikk mot demokratiet er at folk er opptatt av nytelse nå, og ikke i framtida. Kan man tenke seg politiske reformer som gjør det attraktivt å være miljøvennlig nå? Ja, det kan man tenke seg: Her vil jeg nevne et slikt tiltak som er fremmet av en av verdens mest kjente klimaforskere, James Hansen.

Hans forslag om «karbonskatt til fordeling» vil kunne skape stor oppslutning om klimavgifter. Systemet går i all enkelhet ut på at inntektene av økte CO2-avgifter utbetales til innbyggerne. Hansen har for eksempel foreslått en økt avgift på en dollar pr gallon i USA, dvs 1,5 kr pr liter. Det vil gi en utbetaling på 18.000 kr pr person i USA. Den enkelte velger da om han vil kjøpe det dyre drivstoffet, eller bruke pengene på produkter og tjenester som er bærekraftige og billige. Hansen har beregnet at to tredjedeler av befolkningen i USA vil tjene på dette. De rike er de som forbruker mest drivstoff, og vil derfor tape. Den rikeste femtedelen bruker fem ganger så mye drivstoff som de fattige, og de flyr også mest.

Vi kunne tenke oss dette systemet anvendt på bompenger i Tønsberg. Hvor stor nedgang i biltrafikken må til for å spare oss for dyre veiutbygginger? Hva om vi økte bomavgiftene så mye at trafikken ble redusert og vi sparte penger til vei? Disse økte bomavgiftene kunne vi betale til innbyggerne. La oss si at det ble 10.000 i året. Da kunne innbyggerne velge om de ville bruke pengene til å betale bompenger, eller om de heller ville bruke pengene på et formål som ikke var belagt med CO2-avgift. Det store flertallet ville spare penger – systemet ville derfor få en rettferdig fordelingseffekt ved at de med minst inntekter fikk mer. Snart ville vi få et Bomparti i kommunestyrene som ville kreve enda høyere bompenger! Folk flest ville få interesse av at fossil energi ble skattlagt!

Hansens forslag er utprøvd i Alaska der oljeinntektene utbetales direkte til innbyggerne. Ordningen er svært populær. I motsetning til et kvotesystem, som er komplisert, ikke dekker alle næringer, hvor næringslivet får penger i form av gratis utslippskvoter som de kan selge, som preges av veldig svingende priser og følgelig egner seg for spekulanter, så er et karbonavgiftsystem lett å forstå. Avgiften stiger forutsigbart og prisen på for eksempel drivstoff stiger jamt og forutsigbart samtidig som man hver måned får sin del av avgiftsinntektene på kontoen.

Publisert i klima | 1 Comment »

Verdier for Tønsberg kommune må inkludere alle

april 23, 2014 av larsegeland

FrP, H og KrF foreslår at Tønsberg kommune skal bygge på kristne verdier. Betyr det at kommunen skal være negativ til homofilt samliv?

Tønsberg kommune skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon. Dette vedtok Planutvalget i Tønsberg på mandag på forslag fra KrF, H og FrP. Om ikke de tre partiene skulle komme på andre tanker, blir Tønsberg altså erklært som en kristen-humanistisk kommune i Bystyret onsdag etter påske.

Man kan innvende at dette først og fremst er symbolpolitikk, og at det vil ha liten praktisk betydning. Det er stor enighet om verdier blant de fleste av oss, problemet oppstår først når vi definerer noen som eksplisitt kristne verdier. Det blir i hvert fall ikke lettere når det i forslaget henvises til begrepene arv og tradisjon. Mange som bekjenner seg til en annen tro enn den kristne, vil oppleve at forslaget først og fremst er der for å utelukke dem. En kommune er ikke en hvilken som helst forening som du kan melde deg inn i om du vil. Kommunen skal være der for alle sine innbyggere.

I et høringsinnspill til kommuneplanen skriver Slagen Menighetsråd at «det skulle kunne være bred politisk enighet om at den kristne og humanistiske kulturarv vil være naturlig med i kommunens verdigrunnlag». Rådmannen skriver veldig presist i sin kommentar til forslaget at «kommuneplanens samfunnsdel skal omfavne alle kommunens innbyggere uansett religion og bakgrunn. Selv om mye av vårt verdigrunnlag er basert på den kristne kultur, vil det være uheldig å kun fokusere på kristne verdier i denne planen». I rådmannens forslag til Kommuneplan vises det til at planen bygger på fire prinsipper: 1. etikk og samfunnsansvar. 2. Bred folkehelseplanlegging 3. Bærekraftig utvikling 4. Lokaldemokrati.

Hvis det er behov for å ha noen overordnete verdier over disse prinsippene, foreslår jeg at vi prøver å finne fram til noe som både kan være mer presist, og som kan bidra til å samle oss, i stedet for å skape splittelse. Jeg vil derfor foreslå i Bystyret at «Tønsberg kommunes verdier skal bygge på demokrati, likeverd, likestilling, inkludering og hensyn til natur og miljø». For SVs del kunne vi gjerne lagt til et par verdier til, slik som små forskjeller mellom folk, samt verdien av en aktiv velferdskommune. Men siden det i dagens politiske klima faktiske er omstridt, skal vi unnlate å foreslå det. Skal vi finne verdier for Tønsberg kommune, burde det nemlig være noe som alle i Tønsberg kommune kan slutte opp om og føle seg inkludert av. Ikke verdier som vedtas av et knapt politisk flertall i Bystyret.

Publisert i Tønsberg | 2 Comments »

Flau av kroppen, tenk på noe annet og pakk deg inn i klær

april 11, 2014 av larsegeland

Den beste måten å bekjempe kroppshysteri blant ungdom er å gi dem noe annet å tenke på enn kroppen sin, postulerer Mimir Kristjansson i Aftenposten 9.4. Hørt det før? Ta en kald dusj, og hold hendene pent foldet over dyna. I dag blir det stadig færre arenaer der vi kan se hvordan en vanlig kropp ser ut. Ungdom ser porno mer enn noensinne, men de tør ikke å dusje nakne. Mange lider av spiseforstyrrelser, adskillig flere sliter med dårlig selvfølelse. Kristjanssons medisin er å beholde klærne på. Burka på badestranda løser alle problemene for de som gjerne vil kroppsfikseringa til livs?

Vårt forhold til nakenhet og kropp er kulturelt betinget og endrer seg over tid. I dag opplever vi at flere og flere arenaer der man kunne være naturlig naken sammen, forsvinner. Foreldre og barn som blir sjenerte overfor hverandre, folk sitter med klær på i badstue osv.

Kristjansson mener at når så mange mennesker er misfornøyd med kroppen sin, må ikke avisene vise vanlige mennesker som er fornøyd med kroppen sin, slik VG nå gjør i sitt helgebilag. VG kjører en artikkelserie om kroppsfiksering og illustrerer det med bilder av slik folk egentlig ser ut. Noen er frodigere enn andre, noen er tynne med små pupper, og sixpack på voksne menn ser man ikke i virkeligheten. Det er befriende da at en artikkelserie kan illustreres med vanlige mennesker!

Holdningene til homofile er endret fordi noen sto fram og fortalte om sin legning. Det var nødvendig for å formidle at homofile er helt vanlige mennesker. Nå er kanskje tida inne for å stå fram med vanlige kropper.

Selvfølgelig er det lett å trå over. Det er mye pikanteri knyttet til nakenhet, som f.eks. kan brukes i kalendre med folk som koketterer med sin nakenhet. Det er ikke frigjørende. Men å reagere på at en artikkelserie om kroppsfiksering illustreres med kropper, er å gå i en annen grøft. I den grøfta er det mørkt og kaldt.

Her kan du lese Mimirs innlegg

jeg var for øvrig i radiodebatt med Mimir i radio Nova om denne saken i dag. Teksten overfor er skrevet til Aftenposten som raskt sa nei til trykking. Siden innlegget handler om kropp, så illustrerer jeg det med et kroppsbilde. OK?

Publisert i Naturisme, Naturlig nakenhet | 1 Comment »

Bibliotekaren som kom inn fra kulden. Historien om spionen Ruth Werner. Helt eller forræder?

april 8, 2014 av larsegeland

Målet for bibliotekarer er å sikre tilgang til informasjon, å avvise alle former for sensur og fremme best mulig tilgang til informasjonstjenester, heter det I IFLAs yrkestikk for bibliotekarer. Var det et slikt ideal som drev bibliotekaren Ruth Werner alias «Sonja» da hun sørget for at Sovjetunionen fikk hemmeligheten som gjorde det mulig for dem å lage atomvåpen?

Ruth Werner er kanskje den mest vellykkete spionen vi kjenner til. Hvis «vellykkethet» ligger i at hun til tross for en lang spion-karriere aldri ble avslørt av motstanderen? Hvis «vellykkethet» er at hun til sin dødsdag i 2000, – 93 år gammel – politisk og moralsk sto inne for sine handlinger som spion som hun mente bidro til å sikre freden. Historien om hennes liv føres oss gjennom alle de dramatiske hendelsene i det forrige århundret. Hun er fortsatt omstridt. Forslaget om å kalle opp et av bibliotekene i den østlige bydelen Treptow i Berlin etter henne, er sterkt kontroversielt.

Ruth Werner er kjent under flere navn. Hun ble født i 1907 i en velstående jødisk familie med navnet Ursula Maria Kuczynski. Foreldrenes kjælenavn på henne var Ruth. Faren Robert Rene Kuczynski var en kjent intellektuell, en av fedrene til moderne befolkningsstatistikk. Hun vokste opp i en liten villa i Schlactensee utenfor Berlin. Det var et hjem med mye bøker. Da faren måtte rømme til London etter Hitlers maktovertagelse i 1933, tok han med seg halve familiebiblioteket – 20.000 bøker. Fra 1924-26 utdannet Ruth seg til bokhandler, deretter to år bibliotekutdanning. Etterpå fikk hun jobb i Ulstein-forlaget, en jobb hun mistet etter å ha deltatt i en 1.mai-demonstrasjon i 1928. Da grunnla hun Marxistische Arbeiterbibliothek som hun ledet. Hun var medlem av kommunistpartiet og aktiv skribent.

I 1929 giftet hun seg med arkitekten Rudolf Hamburger og fulgte med han til Shanghai. Det var byggeboom i Shanghai og stort behov for arkitekter. De vestlige, eksotiske forestillingene om det fjerne Østen kolliderte med de vriekelige forholdene slik Ruth så dem: «Tiggere preger bybildet, klagende invalider med arm og benstumper, barn med store åpne sår, mange blinde, hårløse og med ødelagte hoder» skrev hun i et brev til foreldrene. Årlig ble likene av 30.000 som var døde av sult, samlet inn fra gatene. I motsetning til dette sto selskapene, bridge- og kino-kveldene til de europeerne. Særlig foraktet Werner kvinenne som «absolutte luksusdyr uten vitenskapelige eller kunstneriske interesser». Men det gjaldt ikke alle. Ruth ble venninne med den amerikanske venstreorienterte feministen Agnes Smedley. Gjennom henne ble hun kjent med Richard Sorge som vervet henne som spion for sovjetiske GRU. Sorge var fra Baku i dagens Aserbadsjan, men av tysk avstamning. Ruths oppgave ble å samle informasjon og holde kontakt med den kinesiske kommunistiske frigjøringsbevegelsen. Etter to år ble hun brakt til Moskva for å lære spionhåndverket grundig. Sønnen Michael ble brakt til svigerforeldrene i Tsjekkoslovakia. Deretter var hun GRU-spion i Mansjuria. I 1936 fryktet GRU at hun kunne bli avslørt og beordret henne til Polen. Hun ventet da barn med sin russiske føringsoffiser med dekknavnet Ernst.

Ruth Werner sammen med ektemannen og sønnen Michael i Shanghai

På slutten av 1938, før Tysklands angrep på Polen, dro hun sammen med ektemannen til Sveits under navnet Ursula Schulz. Der etablerte hun en hemmelig radiosender og rekrutterte folk til motstandsarbeid i Tyskland. Hennes kontakt var ungareren Sandor Rado som under dekknavnet Dora var sentral i den legendariske motstandsgruppa Rote Kapelle. Hun ble også kjent med den engelske spaniakjemperen Len Beurton I følge Beurton var det kjærlighet ved første blikk, i følge Ursula var det en „plikt til kamuflasje“. I følge hennes selvbiografi (Sonjas rapport fra 1977) var hun involvert i et trekantdrama. Det var Rolf Hamburger og føringsoffiseren Ernst som hun elsket. Men et ekteskap med en engelskmann ville gi henne engelsk pass. Derfor giftet Ruth og Len seg i 1940. Så ille kann de ikke ha vært, for de forble gift i 50 år.

Ruths oppdrag var å etablere en britisk gren av Rote kapelle. Hennes foreldre var nå i England, og hun flyttet inn i et landsted de leide i Oxford. Selv arbeidet faren ved London School of Economics.

I England befant Klaus Fuchs seg. Han var tysk emigrant med bakgrunn i den kommunistiske ungdomsbevegelsen. Nå var Klaus et ledende medlem i det britiske atomforskningsprogrammet, motstykket til det amerikanske Manhattan-prosjektet. I 1941 da tyskerne sto foran Moskva, oppsøkte Fuchs sin gamle venn Jürgen Kuczynski – Ruths bror – med beskjed om at han hadde informasjon å dele. Saken ble overlatt til Ruth. Hennes dekkhistorie var bedre, og hun bodde i Oxford ikke langt fra Birmingham der atomprosjektet holdt til. Fuchs hevdet selv at han ikke visste hvem Sonja – „the girl from Banbury“ var før mange år seinere. Fuchs fortalte til den øst-tyske spionsjefen Markus Wolf at alle han var i kontakt med virket redde, unntatt Ruth.

Ruth – under dekknavnet Sonja – holdt kontakt med Fuchs fram til 1944 da han ble overført til Los Alamos-prosjektet i USA. Bare på et møte i 1943 overrakte Fuchs 300 sider med utregninger og tegninger. Bare timer seinere var det underveis til russiske kontakter i London eller via radio til Moskva.

Ruth Werner, 1945

Det angloamerikanske atomvåpenprosjektet som Fuchs var knyttet til hadde som oppdrag å slå nazistene i atomkappløpet. Mot slutten av krigen ble det likevel klart at motpartene ikke ville bli det tapende Tyskland, men Sovjetunionen. Sovjetunionen var ikke så langt bak i teoretisk forskning om atomvåpen, som vestmaktene trodde. Det skyldtes ikke minst informasjonen som Fuchs overrakte Ruth fra Birmingham-perioden. Fuchs har i ettertid hevdet at han aldri informerte om kollegenes arbeid, bare sitt eget i tillegg til at han informerte om status i tysk atomvåpenutvikling som han ble holdt orientert om av engelsk etterretning.I tillegg har man ment at det også var en russisk kilde i selve Los Alamos-prosjektet. De fleste historikere synes å mene at informasjonen fra Fuchs/Werner påskyndte de russiske atomvåpnene med flere år, selv om andre hevder at russerne ble hemmet i sin egen forskning gjennom å bli for opptatt av hva engelskmennene og amerikanerne gjorde. Men det er ingen tvil om at infiltreringen av det britiske atomprogrammet var det største kuppet i spion-historien.

I 1999 ble dokumenter fra det amerikanske Venona-prosjektet offentliggjort. Venona var en forløper for dagens National Security Agency og gjorde omtrent det samme som Edward Snowdon nå har avslørt. Dokumentene viste at Ruth Werner ikke bare hadde kontakt med Klaus Fuchs, men også Melita Norwood som også arbeidet på atomprosjektet. Venona-dokumentene viste også at Ruth var føringsoffiser for en offiser i RAF og en spesialist på ubåtradar. Ruth lyktes til og med å tappe den amerikanske etteretningen som hadde et prosjekt for å rekruttere tyske emigranter til fallskjermjegere til Tyskland. Dermed sørget hun for at flertallet av fallskjermjegerne var kommunister med lojalitet mot Moskva. I tillegg brukte hun sin egen familie. Faren hadde kontakter høyt oppe i Labour-partiet, bl.a. sir Stafford Cripps som var minister for flyproduksjon. Broren Jürgen, var spesialist for bombemål i det britiske fly-ministeriet. I 1944 ble han utnevnt til oberstløytnant med arbeid i Kontoret for Strategisk bombing. Her brukte han sine kunnskaper som økonom og statistiker. Bombemålslistene som var laget i noen få eksemplarer til Eisenhowers stab, havnet også i Moskva. Han arbeidet også med å anslå tysk krigsproduksjon sammen med kjente navn fra etterkrigstida som John Kenneth Galbraith og Paul Nitze.

Det var avsløringer gjennom Venona-prosjektet som sørget for at Klaus Fuchs ble avslørt og arrestert i 1950. Ruth Werner var imidlertid angitt til MI5 allerede i 1947, men klarte å prate se ut av forhørene. Engelskmennene visste at hun hadde vært russisk spion i Sveits, men trodde hun hadde sluttet. I februar 1950 da rettsaken mot Fuchs begynte, reiste Ruth sammen med barna på ferie til Berlin . Hun vendte aldri tilbake.

I Shanghai hadde Ruth ikke bare blitt vervet som spion. Hun ble også god venn med Roger Hollis, som seinere ble generaldirektør for den britiske etteretningstjenesten MI5 fra 1956-65. Dette vennskapet skulle vise seg å bli skjebnesvangert, i hvert fall for Hollis. I 1946 hoppet russeren Igor Gouzenko av og avslørte en rekke ledetråder til sovjetiske agenter i vest. Han påsto at det fantes en muldvarp i MI5 kalt Elli. Elli skulle være „den femte mann“ i spionringen Cambridge five med Kim Philby, Burgess, Maclean og Blunt. På 1960 og 70-tallet var det mye diskusjon om Hollis var Elli. Det ville i så fall forklare hvorfor Ruth ikke ble avslørt til tross for flere tips. Ruth bodde mindre enn to kilometer fra Hollis utenfor Oxford.

I Berlin fikk Ruth jobb i det øst-tyske «Amt für Information» inntil hun på midten av femtitallet, fikk sparken for «manglende vaktsomhet». Hun hadde glemt å lukke døren til en safe da hun forlot jobben på kvelden. Da begynte hun som forfatter og utga flere barnebøker. I 1977 utkom selvbiografien «Sonjas Rapport» som ble en bestseller. Der skriver hun imidlertid ikke noe om sin rolle i forhold til Fuchs, som fortsatt levde. Det beskriver hun først i den engelske utgaven som utkom i 1991.

I november 1989 steg den over 80-årige damen nok en gang fram på den politiske scenen. I Berlins Lustgarden snakket hun til titusener frammøtte om sin tro på en human sosialisme etter murens fall. Hun hadde vært en sterk tilhenger av den russiske glasnost. Hun ble skuffet. – Vi fikk ingen gjenforening, men en overtaking. Fellesskapet er borte, i det nye Tyskland er det hver mann for seg, sa hun i et intervju i 2003 (Moss,2003).

I et intervju i 1993 (Moss, 1993) hisset hun seg opp over engelske aviser som påsto at hun hadde vært KGB-spion. – Det var jeg aldri, sa hun. KGB samarbeidet med Stasi som hun hatet. Hun hadde aldri tilhørt KGB, derimot Den røde Arme. Det ble bekreftet ved bisettelsen i juli 2000 da en utsending for den russiske føderasjonen talte og kunne fortelle at hun egentlig var oberst i Den Røde Arme.

Ruth Werner må ha vært en modig og kaldblodig kvinne. I Kina risikerte hun livet, i England langvarig fengselstraff. Den største trusselen var kanskje likevel Stalin. Nesten alle hennes kontakter i russisk etterretning falt som offer for Stalins utrenskninger. Richard Sorge som rekrutterte henne, ble henrettet i Sovjet etter en spionutveksling der han slapp ut av japansk fangenskap. I 1960 møtte Ruth igjen Sandor Rado som hun arbeidet sammen med i Sveits inntil annen verdenskrig. Han hadde tilbrakt etterkrigstida i Gulag. Stalins død i 1953 hindret trolig deportasjon til fangeleirene av mange jøder, kanskje også Ruth og hennes bror Jürgen. I et notat fra 1953 ber britiske MI5 om at MI6 overbringer beskjed til Jürgen Kuczynsky, Ruth og hennes ektemann Leon Beurton om at de ikke behøver å frykte noen ting ved å henvende seg til britene eller komme tilbake til England. MI5 antar at de er bekymret over Stalins forfølgelser. Stalin hadde satt i gang en kampanje mot sionisme og særlig utsatte var kommunister med borgerlig jødisk bakgrunn. Sjøl sa Ruth Werner dette etter avsløringene av Stalins forbrytelser på den 20. Sovjetiske partidagen i 1956: Det var ikke alltid lett å skille mellom ærlige kameraters feil og handlingene til vår imperialistiske motstander. Med så mange skyldige, kunne det nok skje at også uskyldige ble rammet. Vi trodde det var ærlige feil. Men jeg trodde på Stalin». Selv så Ruth Werner en tråd i sin livshistorie: kampen mot fascismen og for kommunismen. – Jeg løy aldri, men jeg fortalte heller ikke hele sannheten, sa hun i 2003.

Som bibliotekar fikk hun ingen lang karriere. Men dilemmaene hun opplevde i sitt liv kan i mindre målestokk være problemer bibliotekarer kommer bort i, i sitt arbeid. Hvor går grensene for hva slags informasjon som skal deles med andre? Forræder eller helt? Det diskuteres fortsatt – på samme måte som for Edward Snowdon.

Kilder:

Binder, Joe: Ruth Werner 1907-2000. Nettstedet Jewish Womens Archive. http://jwa.org/encyclopedia/article/werner-ruth

Exleben, Hans: Laudatio für Ruth Werner. Webside datert 2008, nedlastet 18.2.14: http://www.dielinke-treptow-koepenick.de/partei/themen/antifaschismus/texte/laudatio_fuer_ruth_werner/

Fischer, Benjamin B: Farewell to Sonia, the Spy Who Haunted Britain I: International Journal of Intelligence and Counter Intelligence, 15; 61-70, 2002.

Karny, Thomas: “Sonya” – Stalins beste Spionin. Wiener Zeitung 11.5.2007: http://www.wienerzeitung.at/themen_channel/wz_reflexionen/kompendium/101753_Sonja-Stalins-beste-Spionin.html

Lee, Sabine: The spy that never was; Intelligence and National Security, 17:4, 77-79.

Moss, Norman: “Sonya” explains. Bulletin of the Atomic Scientists, July/august 1993

Werner, Ruth: Sonjas rapport. Berlin: Verlag neues leben, 1977.

Werner, Sonja: Sonyas report. London: Chatto & Windus, 1991.

+ diverse artikler fra tysk Wikipedia.

Artikkelen sto i Bok og Bibliotek nr 2 2014

Publisert i Bibliotek, historie | 1 Comment »

Utred ny Kanalbru!

mars 20, 2014 av larsegeland

En utredning om ny veiløsning i Tønsberg må også omfatte det såkalte Kollektiv/sykkelalternativet med ny Kanalbru parallelt med den gamle og forbindelse via Ringvei øst til Kilen. Dette foreslo SV på vegne av SV, Sp og FrP da bystyret i Tønsberg behandlet høringsuttalelse for Konseptvalgutredning onsdag. Samme kveld foreslo Felleslista SV/Rødt på Nøtterøy det samme i formannskapsmøte der.

En bro fra Kaldnes til Korten vil være svært konfliktfylt i forhold til fuglereservatet på Kilen og i forhold til Tønsbergs kulturlandskap. Det er vanskelig å tenke seg en bro med bråkete trafikk som krysser fjorden og ødelegger inntrykket av Nordbyen og Slottsfjellet.

En løsning med ny Kanalbro vil være vesentlig billigere enn en Byfjord-krysning. Den vil kunne gjennomføres vesentlig mye raskere og vil sammen med en sterk satsing på utbygging av kollektivtrafikk og ekspress-sykkelveier, være et godt alternativ. Gjennomgangstrafikken fra Nøtterøy kan sluses ut via Ringvei Øst, til Kilen og deretter via Frodeåstunnelen til Kjelle.

En helhetlig veiløsning skal etter SVs mening bygge på at biltrafikken ikke skal øke. Derfor er det ikke nødvendig å bygge større veikapasitet, men kun å bygge ut for at kollektivtrafikken skal komme raskt fram sammen med syklende og gående.

Vi oppfordret H, AP og KrF til å slutte seg til dette tilleggsforslaget slik at man ikke bandt seg til en Korten-krysning, men også tok med ny Kanalbru videre. Det lyktes ikke og det beklager vi sterkt. De bør tenke seg om på nytt. Når saken seinere kommer til Fylkestinget vil SV igjen foreslå å gå videre med en utredning av ny kanalbro. Er det håp om at AP, H, KrF og V

Publisert i Tønsberg, vei | Leave a Comment »

« Newer Posts - Older Posts »