Lars Egelands blogg

I går fikk jeg en SMS fra Norge: Israel har bombet Gaza i dag. Har dere merket det? Det var Jerusalem Post som hadde lagt ut meldingen om bombeangrepet. Vi hadde ikke hørt eller merket noe. Angrepet var på “Central Gaza-strip” i følge IAF, det israelske flyvåpenet. Våre venner her forteller at slike angrep er dagligdagse, og det er få som bryr seg om det. Det neste vi har hørt var skarpe automatvåpensalver fra sjøen mens vi spiste frokost i går tidlig. Det er den  israelske marinen som beskyter palestinske fiskerbåter.

Aslak instruerer på kurset vårt

I dag har Aslak og jeg vært på besøk på Islamic University. Dette universitetet har tette bånd til Hamas. Alt her var i en helt annen standard enn på al Quds Open University. Flotte bygninger på et velholdt universitetsområde. Universitetet får sine inntekter fra studieavgifter – men også i form av støtte fra andre arabiske land – bl.a. blir det sagt at Iran betaler betydelige beløp. Studieavgifta er forholdsvis høy, men inntil 50 % fpr stipender betalt av for eksempel Hamas sin velferdsorganisasjon, eller andre organisasjoner.

Foran Central Library, Islamic University. Foto: Aslak Ormestad

Universitetet ble kraftig rammet under krigen i 2009. Målrettede angrep på de viktigste bygningene gjorde f.eks. at 70 laboratorier ble totalt ødelagt. Angrepene skjedde på natta, så ingen ble drept eller skadet.

Jeg står foran det som var en bygning med laboratorier før Israels angrep i 2009

Universitet har 26.000 studenter. Undervisningen foregår separat for kvinner og menn. Ingen kvinner kommer inn på universitetsområdet uten å dekke til hodet. Mange hadde slør også foran ansiktet. Når vi ble vist rundt i kvinnenes bygninger, slo mange av jentene blikket ned slik at vi ikke engang kunne se øynene deres. Biblioteket og administrasjonsbygningen er for begge kjønn. Vi ble vist et laboratorium for fjernundervisning – meget avansert. Mens vi har et prosjekt på å komme i gang med streaming og taping av undervisning og forelesninger, har de tydeligvis kommet lenger her. Lærerutdanningen hadde en egen lab for “micro-teaching” som eregentlig var en øvingslab i undervisningsmetodikk der studentene ble filmet og etterpå kunne vurdere sin egen undervisning. I kjelleren var det en formingslab der studentene lærer å lage plansjer, modeller og annet undervisningsmateriell. Da Aslak spurte om han kunne ta bilde, svarte læreren at det var OK så lenge han ikke fokuserte på noen av de kvinnenlige studentene.- Alle bøyde også ansiktet vekk da bildet ble tatt.

Formingslab’en på Islamic University

Vi beveger oss ikke mye her i Gaza. Restriksjonene for oss som er her på oppdrag fra en FN-organisasjon er strenge. Vi kjøres i en 6 tonn tung pansret bil. De påstår at det er lite kriminalitet, men at mange folk er fiendtlig innstilt til “hvitinger” som oss. Når vi snakker med dem og forteller at vi er fra Norge, blir de mer positive. Norge har en høy stjerne.

Når vi ble vist rundt i dag tok vi alltid heisen, enten det var en etasje vi skulle forflytte oss. For en som ikke er glad i heis, er det en utfordring med tanke på alle strømbruddene som skjer her. Går strømmen så sitter u i heisen, bokstavelig talt. Noen heiser er imidlertrid diesel-drevet nettopp for å unngå dette problemet.

I går var det bryllup på hotellet Al Deera som vi bor på. Hotellet har en nydelig stor veranda som er uteplass til spising. I to dager har de jobbet med tå gjøre klar til festen. Det var dekket opp til ca 300 personer, en stor scene med en hvit skinnsofa som ble gnikket og gnudd på, for bryllupsparet. Store blomsterdekorasjoner, fyrverkeri osv. Rommet mitt har utgang til en veranda inntil festplassen. Rett før 7 var gjestene kommet – det var bare kvinner. Full musikk fra mange høytalere, store videoskjermer med overføring fra flere videokameraer som ble operert blant gjestene. Kl 7 kom brudeparet – i beste maerikanske stil. Flammer slo opp rundt hele plassen, fullt fyrveri osv mens de sakte skred inn kledd som et amerikansk brudepar. Så startet dansen, først bare brudeparet, så flere. Miriam, Aslak og jeg fortrakk opp på Miriams rom i andre etasje og fikk mat servert der. Samtidig hadde vi god utsikt til festen. Etter hvert ble en enorm brudekake brakt inn. Aslak kunne ikke dy seg og filmet brudeparet med iphonen sin da de åpna kaka. Det gikk ikke lenge så ringte telefonen og en bestemt stemme gjorde oppmerksom på at bruden og brudgommen ikke likte at det ble filmet, vi var observert. Rett etter gikk vi å la oss. Neste morgen kunne Aslak fortelle at han var blitt oppsøkt på rommet og bedt om å møte med hotellets ledelse og familiens sikkerhetsfolk. Han varslet Miriam i fall han ikke ville komme tilbake. Han fikk bestemt beskjed om filming var svært uønsket. De var redd for at filmen kunne havne på Youtube eller andre steder. Det de var redd for var nærbilder av bruden uten tildekket hår. Aslak viste at han bare hadde tatt oversiktsbilder og slettet det deretter. I dag kom direktøren for hotellet og ba om unnskyldning, samtidig som vi unnskyldte vår opptreden. Vi tok hverandre i hånda og ble all verdens beste venner igjen.

Forberedelser til bryllupet. Bildet er tatt fra verandadøra mi.

Fredag var siste dag på kurset vårt. Nå skal det fortsette online, og vi håper at de beste av deltakerne kan komme til Norge til en del 2 i november. Det er det mange som har lyst til. Avslutningen var å vise det konkrete resultatet av arbeidet, en digital historie. Det var imponerende hva mange hadde fått til. En hadde laget en historie om krigen i 2009 med forferdelige bilder av lemlestede barn. En kvinnelig deltaker hadde laget en historie om høst i Gaza med regn – regn fra himmelen og regn i form av menneskenes tårer. En sterk historie. En annen kvinne hadde et unikt bildemateriale fra familiens eiendom, en gård som to ganger var blitt totalt ødelagt av israelerne. En yngre deltaker hadde laget en festfull film om sin egen “graduation”, en annen om datamaskinens historie. Mest overrasket var vi over en deltaker som hadde jobbet ganske uforstyrret aleine uten å ville ha hjelp. Vi trodde ikke han hadde noen film å vise, men det hadde han. En film om flykningene da Israel ble etablert. Profesjonelt laget med noen få bilder som stadig ble gjentatt. Som manet om det viktige symbolet, nøkkelen til det huset som de ble drevet vekk fra, som mange palestinere ennå har over 60 år etter. Det ble en sterk avslutning med takketaler til oss fra flere av deltakerne, mens vi uttrykte vår forståelse for palestinernes  vanskelige situasjon, og vår støtte til etableringen av en egen stat.

Aslak har laget en liten film fra kurset:

Men mitt oppe i denne forståelsen, så må det også sies at det også er noen problemer som ikke skyldes okkupasjonen eller blokaden. Det går an å la være å la all søppel slippe ned akkurat der du står, sjøl om du er okkupert. Ikke minst er det mange unge som er opptatt av å bedre samfunnet sjøl under okkupasjonen.

Hamas som styrer i Gaza og Fatah som styrer på Vest-Bredden har nylig inngått en avtale i Egypt. Avtalen skal bidra til å slutte fred mellom de to. Etter valgseieren til Hamas i 2007 er mye blitt endret i form av press på kvinnene til å dekke seg til, manglende frihet ntil å si hva du vil fordi en rekke ytringer oppfattes som uislamske. Avtalen fra Egypt gjør at det nå er mulig å flagge med det gule Fatah-flagget igjen og å vise bilder av Yasser Arafat.  Med mange ble fengslet for å gi uttrykk for støtte til president Abbas sin opptreden i FN. Hamas betrakter ikke Abbas først og fremst som Palestinas president, men som leder av det konkurrerende partiet Fatah. De er ikke i mot Abbas sitt arbeid for å få til en selvstendig stat, men de føler at han gjør det uten å konsultere Hamas på forhånd. Abbas har mistet mye troverdighet for sitt samarbeid med Israel som ikke har ført til noen bedring for palestinerne. Nå er Hamas i den vanskelige posisjonen at de nå bare er tre parter som anklager Abbas og det er Israel, USA og Hamas. De skjønner at de er i slett selskap.

FN-bilen «vår». Bilen er pansret med panserglass i vinduene. den veier 6 tonn og har alt mulig kommunikasjonsutstyr ombord. Legg merke til den kraftige antenna på støtfangeren. Den skal sørge for satelittkommunikasjon hvis all annen kommunikasjon svikter.

I morgen tidlig blir vi hentet at Yusuf som jobber i Unesco. Han vil kjøre oss til grensa ved Erez, hvor vi sjøl må gå over. Det er en strekning på 2 km. Det er greit for oss, men ikke så greit for mange andre – f.eks. mannen som lå på en båre og ventet på å få lov å krysse da vi kom til Gaza. På den israelske sida skal det stå en FN-bil som skal kjøre oss til Tel Aviv og flyplassen. Opprinnelig skulle vi vært hjemme nå, men Israel har stengt grensa siden onsdag.

Aslak utenfor hovedinngangen, rett før vi ble «oppbrakt»

Vi er i gang med kurset vårt på Al Quds Open University i Gaza. Universitetet er fullt av unge studenter, men våre studenter er lærere fra dette universitetet og fra andre universitet i Gaza. Tilsammen 12 stykker. I tillegg kommer tolken Sahar som er helt umistelig. Sahar er den eneste kvinnen vi har sett her som ikke går med tildekket hode. Mens de andre kvinnene spiser sammen, adskilt fra mennene, spiser Saher demonstrativt sammen med mennene. Hun arbeider for en annen FN-organisasjon – hovedsakelig for UNWRA, men er nå utlånt til oss. Alt vi sier må tolkes. I tillegg har vi det problemet at mange av PCene er satt opp med arabisk tekst, slik at menyene osv kommer fram på arabisk. Vi bruker Google translate både på PC-tekster og skjermbilder – og på innleggene som mange av deltakerne skriver på bloggene sine. Det funker overraskende bra så lenge vi gjør det fra arabisk til engelsk.

Tolken vår, Sahar

Alle studentene har nå egne Gmail-postkasser, de har laget blogger, og i dag har de lastet opp bilder til Picasa nettalbum. Bilder er en viktig del av undervisningen. Aslak og jeg gikk derfor ut utenfor universitetet og tok noen bilder i en pause. Da ble vi bestemt, men høflig «oppbrakt» av en kvinne som skulle ha oss med til Universitets ledelse fordi vi tok bilder. Da imidlertid en av våre studenter som er en del av universitetets ledelse, dukket opp, fikk vi mange beklagelser, samtidig med en påminning om at man ikke bare kan komme her og fotografere.

Det er ivrige deltakere på kurset. teknologisk har de en bra infrastruktur, sjøl om vi hadde bortimot 10 strømbrudd i dag. Fastnett og trådløst nett, men med proxy server som nekter oss tilgang til f.eks tjenester som Facebook.

Mennesker med et utseende som Aslak og meg blir ofte tatt for å være kolloboratører eller agenter, inntil det er avklart at vi er fra Norge. Norge er svært populære for vår innsats på mange felter her. Men så synes også folk at vi har litt å gjøre opp for etter det som de betrakter som en katastrofe for det palestinske folket, nemlig Oslo-avtalen som gjorde alt verre.

Vi bor på et lite men flott hotell, Al Deera. Det er mange som snakker om tida før og etter 2007, dvs da Hamas overtok styret i Gaza. Før 2007 var dette et livat hotell, nå er det rolig. Det er ikke så mange hoteller her, og de har ikke mange stjerner heller. Du må ha bar eller dansegulv for å ha mange stjerner i internasjonale fortegnelser, og det er det jo ingen som har her. Men Al Deera har en nydelig veranda med utsikt mot havet, og vakker gammel arkitektur.

Den åpne døra på bildet er inn til rommet mitt.

Solnedgang. dette bildet tok jeg fra verandadøra mi når jeg begynte å skrive denne posten.

Der det tidligere var bar står nå vannpipene klare

 Reisen begynte i Trondheim: Ved herberget for pilegrimer ved Nidarosdomen i Trondheim, så jeg dette skiltet.

Reisen til Gaza

Søndag ettermiddag kløv jeg om bord i KLM-flyet til Amsterdam etter feiring av min mors 80-årsdag i Trondheim.Det inkluderte blant annet et besøk  på Rocheim der de hadde en liten utstilling om Wenche Myhre, som finansierte et eget hospital i Gaza da de norske FN-soldatene var her på sin første misjon.

I Amsterdam var det grundig sikkerhetskontroll for fortsettelsen til Tel Aviv. Vi  var i gang med å lette, da flykapteinen avbrøt og takset tilbake til flyplassen. Det var noe feilk med air-condition.-anlegget slik at vi måtte ha tak i teknikere. Jeg hadde liten tro på at flyet i det hele tatt skulle komme av gårde, men feilen ble rettet og vi letta etter å ha sittet i flyet i to timer. Om bord var det stort sett israelere, mange unge mennesker som kanskje var på vei hjem fra ferie.

Passkontrollen inn til Tel Aviv gikk greit og jeg fant raskt drosjesjåføren med stor plakat: Lars Egeland, Unesco. Vi svingtre ut på en biltom og godt opplyst motorvei. Plutselig tok lyset slutt samtidig med at det var ikke var lys å se fra bebyggelse. – Nå kjører vi gjennom palestinsk landområde, fortalte sjåføren. Området er delt av motorvei og av høye murer som gjør det umulig å krysse. Taxisjåføren  var israelsk palestiner. Han snakket om Abbas sin tale til FNs hovedforsamling og at det var stående applaus før og etter talen. – Vi har verdens befolkning med oss, sa han, sjøl om Israel og USA ikke vil anerkjenne oss. Da vi nærma oss Jerusalem kom vi til et militært sjekkpunkt. Jeg later som jeg er jøde og snakker hebraisk sa han, så unngår vi forhåpentligvis å bli sjekket. Det gjorde vi. Jeg rakk Hotel Ambassadør i Gamlebyen i Jerusalem en time før det var frokost.

Utsikt utover gamlebyen i Jerusalem fra hotellvinduet mitt.

Til frokost møtte jeg Aslak Ormestad, min kollega fra Høgskolen i Oslo og Akershus, samt Miriam Skjørten som er pensjonert universitetslektor fra UiO. Miriam er 76 år. Hun er jødisk, født i Tsjekkoslovakia, men familien klarte å flykte til Palestina med siste båt fra Trieste i 1940. Hun har vokst opp i Haifa, men kom til Norge som student og ble gift og bosatt i Norge. Nå hadde hun kurset palestinere i Ramallah i spesialpedagogikk, og skal gjennomføre det samme kurset i Gaza. Miriam er enke og bruker mye av livet sitt til å undervise og snakke om inkluderende opplæring rundt om i verden. På veien til Gaza kom vi forbi stedet der hun hadde fått sin rekruttopplæring da hun startet sin to års militærtjeneste for Israel. Hennes norske svigerfar var skytterkonge i Askim, og ante ikke at svigerdatteren var slik en skarpskytter.

Inn i Gaza

Vi ble plukket opp av en FN-bil klokka 8, og vi satte kursen mot Gaza som vi skulle komme inn i via grensestasjonen Erez. Kryssinga gikk uten problemer. Vi måtte gå to kilometer, og vi var bekymret hvordan vi skulle få koffertene gjennom den trange jern-svingdøra. Aslak gikk gjennom først, og så skjøv vi hver koffert igjennom svingdøra før Miriam og jeg fulgte etter. På Gaza-sida ble vi hentet av en ansatt fra Unesco-kontoret i Gaza. Han kom med en pansret FN-bil. En kilometer fra grensestasjonen hadde Hamas en egen grensepost, men vi kom gjennom også den uten problemer. I UNDP-hovedkvarter i Gaza møtte vi Mohammed som er leder av Unesco-kontoret. Han orienterte os om situasjonen i Gaza og hvilke sikkerhetshensyn vi må ta her nede. Siden vi er kommet inn som FN-personell er det en del ting vi ikke kan gjøre, som andre utlendinger i prinsippet kan gjøre, slik som å gå på stranda eller bevege oss langt fra hotellet uten FN-bil.

Meg, Aslak og Miriam foran UNDP-bygget i Gaza. Det flotteste bygget i byen? 

Sammen med Mohammed dro vil til Al Quds Open University der vi skal ha kurste vårt. Vi møtte IT-folk der og fikk sjekket utstyret vårt. Det var et yrende liv av studenter på det lille universitetsområdet. Plutselig hørte vi roping av slagord. Det var en rask studentdemonstrasjon for Fatah og Abbas. Abbas FN-tale ble ikke vist i Hamas-kontrollerte Gaza, Mohammed fortalte om en mann som hadde villet vise overføringen på TV, men som ble arrestert og fikk 3 dagers fengsel.

Al-Quds Open University. Det er flere universiteter i Gaza, og de samarbeider ikke spesielt godt, ikke minst som følge av konflikter knyttet til forholdet til Hamas. Våre studenter er universitetslærere fra flere universiteter.

Israel ligger en time foran oss, men i Gaza har de tid som Norge. Unntatt på Al Quds-Universitetet der de følger Ramallah-tid. Det lagde litt forvirring mht når vi skal begynne i morgen, og når det skal være lunsj og bønnetid.

Etterpå fikk vi en rundtur med bil sør i Gaza ned mot den egyptiske grensa.  Jeg måtte skaffe meg penger. Unesco-sjåføren visste om en minibank. Den var tom for israelske shekel, og var ikke blitt fylt på på tre måneder. Men jeg fikk ut dollar, og sjåføren visste om et sted der jeg kunne veksle dollaren i shekel. Etter rundturen spiste vi hummus og stekte sardiner på kontoret til Mohammed, før turen gikk til hotellet Al Deira som er et idyllisk, enkelt, gammelt hotell direkte på stranda. I morgen tidlig hentes vi til jobb.

Det var meninga at vi skulle forlate Gaza fredag ettermiddag/kveld og vi har fly lørdag morgen fra Tel-Aviv. Nå har vi fått beskjed om at israelerne stenger grensa fra onsdag til søndag, så vi kommer først ut da. Vi får prøve å booke om flyet.

Folk er hyggelige her. Norge har en høy stjerne. Politisk er det mer spent her, enn på Vestbredden. Aslak forteller om en enorm folkefest i Ramallah da Abbas talte i FN. Her var all feiring forbudt. Konflikten mellom Hamas og Fatah er sterk. Men etter at de to inngikk en slags «fredsavtale» i Egypt nylig, er det ikke bare grønne Hamas-flagg å se her, men også gule Fatah-flagg.