Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘klima’ Category

Nic-Philippines-1Tyfonen som feiet over Filipinene knekte palmetrærne. Det tar ti år å få nye kokospalmer.  Men  nytter det hvis det kommer nye tyfoner før trærne har fått vokse opp?  Tyfoner og orkaner har det alltid vært. Nå vil de komme så ofte at man tvinges til å finne noe annet å leve av eller til å flytte.  Alternativer som ikke finnes for mange, og som vil skape voksende desperasjon.

Per Brekke fra Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap, skriver i dagens VG at det globalt sett dør færre av naturkatstrofer, til tross for at det blir flere av dem. Det skyldes at mange land har styrket sin beredskap for katastrofer som tyfoner og orkaner. Brekke nevner blant annet Cuba, der DSB nå er til stede ved åpningen av et kompetansesenter for forebygging av naturutløste katastrofer. Det er et samarbeid som SV arbeidet sterkt for i regjering. Orkanen Sandy var den første på mange år som tok liv på Cuba. Orkanen Katrina feide over landet uten at mennesker ble drept, mens 3000 menneskeliv gikk tapt når den rammet New Orleans.

Cuba er et velorganisert land med en infrastruktur som gjør det mulig å varsle og evakuere folk. Men Cuba er også et fattig land som ikke har råd til sementen som trengs for å bygge opp etter orkanenes herjinger. De opplever å få nye ødeleggende orkaner før de har gjenoppbygd etter den forrige.

Da jeg besøkte FMNL i El Salvador i sommer besøkte vi varslingssenteret som er bygd opp i Miljøverndepartementet. Vi besøkte også lokale varslingsstasjoner i kommunene. Første prioritet er å redde liv.

Men neste prioritet er å ha penger til å bygge opp igjen – på en slik måte at man er rustet mot nye orkaner. De pengene har ikke Cuba, heller ikke El Salvador. Kostnadene ved siste års orkan der tilsvarte 5 % av BNP.  Sårbarheten i El Salvador hadde ikke bare med  at de er svært utsatt for både jordskjelv (som ikke skyldes klimakatastrofen), oversvømmelser (som i hyppighet skyldes global oppvarming). Sårbarheten forverres av at de pga av kapitalistisk utbytting og fattigdom  har en mindre robust natur. Jordskred følger av avskoging. Oversvømmelser blir værre av regulering av elver. Det er en viktig lærdom som også gjelder Norge: Når vi nå er mer sårbare for ekstremvær enn tidligere skyldes det ikke bare at norske kommuner har tillatt husbygging på rasutsatte steder. Steder som før var trygge blir nå rasutsatt fordi været blir villere, men også fordi vi har mindre områder med uberørt natur som bremser ekstremvær.

I 1991 var jeg på øya Savaii i Western Samoa i Stillehavet. Året før hadde orkanen Val feid over landet. Enda var det stille i skogen. Fuglene var feid på havet av stormen. Det var «The silent spring» som Rachel Carson kalte sin store miljøbok, men den skyldtes ikke plantegifter, men storm. Det var et stort øyeblikk da vi delte den første  papayaen som var moden etter stormen.

Katastrofen på Filipinene kom samtidig med Klimatoppmøtet i Warsjava.  16000 mennesker var samla til det som blei en ny flopp. Jeg beundrer innsatsen til de av forhandlerne som jobber for å få noe til. De er som brannvesenet som prøver med et sukk å slukke helvetet, for å bruke en strofe fra Harald Sverdrup. Men de manglende resultatene viser at vi ikke kan sitte stille og vente på en internasjonal avtale. Vi må handle i hvert land. Men det viser også svakheten ved å bli enige om markedsmekanismer. Spørsmålet er hvor lenge noen rike land skal få lov til å sabotere enighet. I El Salvador møtte jeg representanter fra miljøbevegelsen som mente at det var like godt at forhandlingene brøt kraftig sammen, slik at de fattige landene kunne samle seg i å kreve klimarettferdighet i stedet for ørsmå skritt fra rike land.  Da vil Norge bli stilt på prøve med tanke på hvem vi vil være solidarisk med.

Markedet vil aldri kunne løse klimaproblemene. Politisk styring  er det eneste alternativet. Derfor er jeg også helt enig med Heikki Holmås fra SV som sier at de som kjemper for økt norsk oljeutvinning også har et ansvar for katastrofen på Filipinene – og alle katastrofene som kommer.

Read Full Post »

sundsbøOla Borten Moes personlige rådgiver, Svein Sundsbø innleder på NITOs klima- og oljemøte. Han mener at at norsk olje og gass er svaret nå og i framtida.

Der Horten Verft tidligere lå, arbeider nå 260 mennesker i en avdeling av Aker Solution der de har spesiell kompetanse på hydraulikk. Ulikt utstyr blir laget til boreplattformer, ikke minst kraner. I tillegg arbeider de med å bruke kunnskapen om hydraulikk til å konstruere et jekkesystem for utplassering av havvindmøller. Her brukes kompetansen fra olje og gass-industrien til det som kan bli et nytt norsk industri-eventyr, nemlig produksjon av store mengder fornybar kraft fra vindmøller til sjøs. Foreløpig er møllene for dyre, derfor leites det etter enklere og billigere måter å produsere dem og sette dem i arbeid. Sammen med finske Wärtsilä har Aker laget planer om et jekkeskip som i nærmest all slags vær kan sette ut vindmøller forankranka i havbunnen.

Prosjektet ble presentert da NITO inviterte til møte om energipolitikk og klimaendringer på Bakkenteigen 19. september. Møtet ble arrangert i forbindelse med Forskningsdagene som har hav og vann som tema.

Salen var stort sett full av ingeniører, men sjøl om de har stor tro på teknologiforbedringer, var de også opptatt av olje og gasspolitikken. Svein Sundsbø – Ola Borten Moes politiske rådgiver – innledet om norsk olje og gasspolitikk nå og i fremtiden. Han la vekt på at Norge er en stor energinasjon som årlig produserer rundt 2300 Twh energi – olje, gass og elektrisistet, mens vi bare forbruker ca 400 twh. Hans tese er at norsk energi er nødvendig for å løse verdens fattigdomsproblemer og u-landas behov for energi, samtidig som norsk gass kan bidra til å fase ut kull og dermed få ned klimagassutslippene.  Sundsbø mente at løsninga på klimaproblemene er å få til en riktig prising av karbonutslipp, det vil først og fremst ramme kull, men også olje, men bety at Norge har store muligheter med sin fornybare energi og gassen vår.

Asbjørn Torvanger fra CICERO var mer bekymret for den finansielle risikoen i både olje- og gassinvesteringer om man får til en prising av karbonutslipp som er tilstrekkelig for å begrense klimaendringene. Torvanger brukte ikke målet om 2 grader, fordi han trodde at det ville være svært vanskelig å begrense temeperaturøkingene så mye.  Ved siden av de klimapolitiske grunnene til å redusere olje- og gassproduksjonen, viste Torvanger bl.a. til IMF som advarer og sier at Norge er farlig avhengig av olje. Han var derfor opptatt av å få til en myk landing for oljeindustrien, en overgang og ikke en kræsjlanding.

De politiske partiene var invitert til møtet, men bare SV møtte opp. Vi hadde endog flytta på representantskapsmøtet vårt for at jeg skulle ha anledning til å stille på møtet. Jeg pekte på SVs klimahandlingsregel, dvs at vi ikke skal foreta noen disposisjoner som gjør at vi iversetter politikk som gjør det vanskelig fra norsk side å nå 2-graders målet. Analysefirmaet Rystad Energi har levert en rapport til Miljøverndepartementet der de mener at en slik klimahandlingsregel vil kreve at Norge ikke åpner nye oljefelt eller setter nye oljefelt i produksjon

Read Full Post »

fivh

Knut Einar Rosendal fra SSB legger fram rapporten

I dag lanserte Kirkens Nødhjelp og Fremtiden i Våre Hender en ny rapport der forskere fra Statistisk  Sentralbyrå har sett på hva som vil skje om Norge kutter i sin produksjon av olje og gass. Konklusjonen er entydig: Det vil bidra til globalt reduserte klimautslipp, og det vil ikke ramme energiforsyninga i lavinntektsland.

 

Den norske olje- og gasslobbyen støtta av Jens Stoltenberg, Erna Solberg og Ola Borten Moe har vært skråsikre når de har hevdet det motsatte: Å kutte norsk olje og gass vil bidra til mer kull og økte klimautslipp, har de hevdet. Å redusere norsk olje og gassproduksjon vil ta fra fattige land muligheten for tilgang på energi, har de lagt til. Rapporten fra Kirkens Nødhjelp og FIVH slår fast at dette er feil, sjøl om man er usikker på hvor stor gevinsten av olje- og gasskutt vil være.

 

Norsk olje og gassproduksjon utgjør bare 2% av verdensproduksjonen. En halvering av norsk oljeproduksjon vil bety en prisoppgang på ca en prosent noe som vil ha liten betydning for lavinntektslandenes energi. Samtidig visrer rapporten at for hver prosent norsk oljeproduksjon faller vil det globale CO2-utslippet bli redusert med en million tonn som tilsvarer to prosent av Norges årlige utslipp. Et fall i norsk oljeproduksjon vil trolig bli møtt med at andre øker sin produksjon, men ikke tilsvarende bortfallet av norsk olje, – er forskernes konklusjon.

 

Markedet for olje er et globalt marked fordi prisen på transport av olje er så lav – ca en dollar pr tonn. Når det gjelder gass er det imidlertid annerledes. Redusert norsk gasseksport vil stort sett ramme det europeiske gassmarkedet. På den ene sida konkurrerer gass med kull der overgang til gass vil føre til reduserte CO2-utslipp. Men gass konkurrerer også med fornybar energi, og hvis gass fortrenger vind- og sol-kraft er CO2-regnskapet negativt. Redusert norsk gasseksport vil ha beskjeden effekt på globale klimautslipp. EUs kvotesystem gjør at nettoeffekten av norsk gasseksport er tilnærma null. Men ser vi på husholdningssektoren og de fleste andre næringer som ikke er omfatta av kvotesystemet, vil vi kunne se at redusert gassforbruk kan erstattes med elektrisk kraft, dermed vil klimautslippene falle.

 

Mye av diskusjonen da rapporten ble lagt fram, er om overgang til gass for deretter å gå til fornybar energi, er en god klimastrategi. Jeg pekte på at om USA erstatter all sitt kullforbruk med gass, så vil det føre til 20% redusert klimautslipp. Det er bra, men det er fortsatt 15 ganger så høyt som USA kan tillate seg om vi skal sikte på FNs mål om en maksimal oppvarming på 2 grader. De beslutningene vi gjør i Norge de nærmeste åra, vil ikke føre til en umiddelbar tilgang på gass, men vil ofte bety at vi investerer i en produksjon som skal starte om 15-20 år. Om 20 år må vi ha kommet mye lengre i omlegging fra fossil energi, enn å lansere gass som en løsning av et klimaproblem. Enten så lykkes vi i våre klimapolitiske mål om å begrense temperaturstigninga og da er det dårlig økonomi i å investere i framtidig gass. Hvis vi tjener penger på gass om 20 år så er gassforbruket så høyt at vi har mislyktes i klimapolitikken!

Read Full Post »

oljeplattformKlimahandlingsregelen innebærer at togradersmålet skal tas på like stort alvor som fireprosentsmålet i pengepolitikken. Det betyr blant annet at SV ikke vil åpne nye områder for oljevirksomhet i Norge.

SkrVi trenger en klimahandlingsregel. Regelen bør være at dersom andre land gjør Norges handlinger til sine så klarer vi å redde klodens miljø.

En ny rapport fra Rystad Energy viser at det får store konsekvenser for norsk oljepolitikk dersom Norge når de klimamålene vi kjemper for internasjonalt. Økt pris på CO2 vil føre til at mange felter som i dag ikke er i produksjon ikke vil være lønnsomme i fremtiden.

Den såkalte handlingsregelen for oljeinntektene skal sikre at vi har penger til framtidige generasjoner. Men framtidige generasjoner trenger framfor alt at vi klarer å begrense klimaendringene. SVs klimahandlingsregelen innebærer at vi må ta togradersmålet på like stort alvor som fireprosentsmålet for Oljefondet. Da må 81 prosent av alt kull, 42 prosent av all olje og 46 prosent av all gass bli liggende der den er i dag.

For at Norge og verden skal kunne nå togradersmålet går SV inn for en kraftig omlegging av norsk oljepolitikk i grønn retning. SV vil gjøre to ting: For det første skal vi ikke åpne nye områder for petroleumsvirksomhet i Norge. Det innebærer blant annet at Lofoten, Vesterålen og Senja forblir oljefritt. Vi vet at mange felter i åpnede områder vil være ulønnsomme dersom verden når togradersmålet. Da er det meningsløst å starte oljekappløpet mot Nordpolen. For det andre skal vi gjøre oljefondet enda grønnere ved å trekke oss ut av oljeselskaper og klimaverstinger.

SVs klimahandlingsregel betyr at vi skal føre en olje- og gasspolitikk som er radikal nok til å redde klimaet, men samtidig sikrer en ansvarlig omlegging av norsk økonomi. Analysen til Rystad Energy viser at mesteparten av de feltene som er i produksjon kan fortsette, men vi må avstå fra å bygge ut en rekke oppdagede forekomster som ikke er satt i produksjon dersom togradersmålet skal nås. Det vi nå står overfor er et utrolig viktig veivalg der kompetansen i petroleumssektoren gradvis må flyttes over til framtidens vekstsektorer: Maritim sektor, grønn industri og fornybar energi.

 

Read Full Post »

barentshavetI dag vedtar Stortinget med massivt flertall åpning for oljeboring i Barentshavet Sør-øst. SV har kjempet i mot i regjeringa. Vi tapte slaget om Barentshavet, men vi klarte å hindre at det samtidig ble vedtak om åpning av havområdene rundt Jan Mayen, som er et enda mer sårbart område.

KrF og Venstre inntar et mellomstandpunkt – de vil sette begrensninger som i realiteten blir en åpning av halve Barentshavet.

Vi diskuterte også andre små klimatiltak i Stortinget i dag, slik som krav om landstrøm til skip, miljøvennlig drivstoff til drosjer osv. Det er også viktige ting, som regjeringa jobber med. Men slike tiltak betyr ingen ting i forhold til en politikk som handler om å åpne mest mulig av havområdene våre for oljeboring.

V og KrF er misfornøyd med regjeringas klimainnsats. Tror de at det blir bedre om nåværende regjering med klimaværstingen AP (Karakter 3 på en skala fra 1-6 fra Klimavalg 2013) og SV (Best av stortingspartiene, sammen med Venstre med karakter 6-.) erstattes med en regjering med verstingen H (3-) og klimafornekterne i FrP (2-)?

Skal vi vinne klimakampen må vi sørge for at flere blir opptatt av klimapolitikk, og at de stemmer på de klimavennlige alternativene i de to mulige regjeringsblokkene, enten V eller SV.

Nedenfor følger hovedinnlegget mitt i debatten:

President,

I flere debatter her i Stortinget har jeg pekt på det Internasjonale Energibyrået som har sagt at om vi skal ha noen mulighet til å nå FNs mål om en maksimal temperaturøkning på 2 grader, så må 2/3 av de kjente fossile ressursene forbli under havbunnen eller i bakken. Det gjelder mest kull, deretter olje men også gass. Det gjelder ikke bare i andre land, men også i Norge. SV tar IEAs beskjed på alvor og vi er opptatt av å redusere oljeutvinninga.

Denne saken kunne ha vært en sak om åpning av både havområdene rundt Jan Mayen og Barentshavet Sør-øst. Slik ble det ikke, det var det miljøministeren kalte 1-1 i regjeringa. SVs syn var at vi gikk i mot både åpning av jan Mayen og Barentshavet Sør-øst. Både klima- og forurensingsdirektoratet og Direktoratet for Naturforvaltning frarådet på det sterkeste å åpne områdene ved jan Mayen, vi er tilfreds at et slikt forslag ikke kom nå.

Miljøfaglige myndigheter og miljøorganisasjonene advarer også mot oljeboring i Barentshavet sørøst. KLIF og Norsk polarinstitutt henviser til at det er svært kort tid siden avklaringene av delelinjen og at mye miljøkartlegging gjenstår. Havforskningsinstituttet er svært kritisk. Det er derfor for tidlig å ta stilling til åpning ut fra en helhetlig, økosystem- og kunnskapsbasert forvaltning.  Det påpekes at også denne delen av Barentshavet er svært produktivt, og viktig gyte-, beite-, og leveområde for store fiskebestander, i tillegg viktig for sjøfuglbestander og sjøpattedyr i tilbakegang. Konsekvensene ved oljeutslipp vil være store, og mulighetene for effektiv oljevernberedskap minimale. Tenk et utslipp;  langt nord for finnmarkskysten, med sprengkulde, mørke og uvær. Selv om et utslipp vurderes som lite sannsynlig, kan vi ikke ta noen sjanser. «Føre var» er prinsippet vi skal følge.

Det har vært særlig stor bekymring for oljeboring i områdene nær iskanten og nær kysten av Finnmark.

Da Forvaltningsplanen ble laget var det ikke aktuelt å bore ved iskanten. Det betød at Forvaltningsplanen har mangler når det gjelder å se på hvilke regler som skal gjelde ved iskanten og polarfronten. Derfor peker regjeringspartiene på regjeringas formuleringer om at det ikke skal igangsettes petroleumsvirksomhet ced iskanten og polarfronten nå, men at spørsmålet skal vurderes på nytt i forbindelse med neste oppdatering av forvaltningsplanen. Dette vil være et miljøfaglig arbeid. Samtidig skal områder nærmere kysten enn 35 km fra grunnlinja ikke inngå i nominering til 23. konsesjonsrunde. I tillegg vil det være boretidsbegrensninger i området 35 til 65 km fra grunnlinja og 50 km fra den observerte iskanten.

Forvaltningsplanen opererer med en definisjon som er illustrert på et kart over iskanten: Definisjonen er basert på gjennomsnitt for is de siste 30 år. Andre opererer med isutbredelsen de siste 10 år, som vil være lenger nord. KrF legger til grunn unntaksåret 2003 da iskanten gikk langt inn i åpningsområdet. Ulempen med definisjonen er at den baserer seg på et unntaksår, men det er en sympatisk definisjon som har som resultat at bare halve området blir åpnet. En slik definisjon er ikke en del av enigheten i regjeringa, og den har heller ingen oppslutning blant de andre opposisjonspartiene. Vi kan altså konstatere at det er et massivt flertall i Stortinget for å øke olje- og gassutvinninga. Det svekker vår klimapolitikk, og er et åpenbart et spørsmål som bør stå sentralt i den kommende valgkampen.

La meg avslutte med å understreke at vedtaket i dag betyr at Jan Mayen som opprinnelig var tenkt åpnet, ikke åpnes i denne perioden. Barentshavet sørøst åpnes, men vedtaket innebærer også at det ikke kan bores i isen eller nær iskanten.

Read Full Post »

Flom_i_Kvam_LB_267680cIgjen er det flom på Østlandet og i Trøndelag. Våre tanker går til de som er ramma. Det er ikke slik at vi med sikkerhet kan si at flommen skyldes klimaendringene. I umindelige tider har været variert og gitt flom enkelte år. Men vi vet at klimaendringene gjør at vi må regne med at  slikt vær ikke lenger er ekstraordinært, men blir vanlig. Norge blir varmere og våtere. Ikke minst vil vi få flere dager med ekstrem nedbør som gir flom. Dagens flom er en forsmak.

Dette handler ikke om hvordan det kan bli om klimaet går amok. Vi må sette alle krefter inn på å hindre det, men det er likevel allerede sluppet ut så mye CO2 at vi ikke kan hindre en stigning opp mot minst 1,5 grad. Derfor må vi tilpasse samfunnet til en virkelighet med økt nedbør..

I regjeringas Klimatilpasningsmelding som nå er til behandling hos oss i Energi- og miljøkomiteen står det følgende beskrivelse av været vi må forberede oss på:

«Alle klimaframskrivninger tilsier at det blir varmere i alle landsdeler og for alle årstider i løpet av dette århundret. Årsmiddeltemperaturen i Norge anslås å øke med 2,3 til 4,6 grader Celsius mot slutten av dette århundret, sammenliknet med normalperioden 1961 – 1990. Framskrivningene indikerer en økning i gjennomsnittlig årsnedbør med 5 – 30 prosent innen 2100 sammenliknet med perioden 1961 – 1990. Landsgjennomsnittet for middelframskrivningen viser en ventet nedbørøkning på om lag 20 prosent høst, vinter og vår, og om lag 10 prosent økning i sommersesongen. Framskrivninga viser 25 prosent økt vinternedbør på Østlandet og i indre strøk i Trøndelag.

Nedbørsframskrivningene viser store forskjeller mellom høy og lav framskrivning i hele landet. Middelframskrivningen viser en trend som ligger nær den observerte utviklingen i det 20. århundret.

Den høye framskrivningen ligger tettere opptil den utviklingen vi har sett de siste 20 – 30 årene. Den høye framskrivningen for nedbør gir i mange områder mer enn 50 prosent økning i enten høst-, vinter- eller vårnedbør. Framskrivningene viser at antall dager med mye nedbør vil øke utover i århundret. Også nedbørsmengdene disse dagene vil kunne bli større.»

VG skriver om en fortvilt familie som er rammet av flom, rett etter at de var ferdige med å pusse opp huset etter forrige flom.  Nå står vi overfor en virkelighet der slik flom ikke er en sjelden ulykke, men en regelmessig virkelighet. Derfor må vi jobbe med tilpasning mot flom, oversvømmelser og havstigning. Det betyr bedre kartlegging fra NVE, strengere regler fra kommunene om hvor og hvordan man kan bygge osv.  det er den nye virkelighet vi må ta inn over oss.   Det vil kreve mye penger som vil kreve sterke kommuner og en sterk stat. Å sikre oss mot klimaendringene som kommer gir ikke rom for skatteletter.

 

Read Full Post »

ekofisk_webStatistisk Sentralbyrå har lansert tall for klimautslipp i Norge i 2012. De viser en nedgang på en halv million tonn, 0,8% som er bra, men ikke tilstrekkelig for SV. Vi må doble dette om vi skal nå 30 % kutt innen 2020 slik Klimameldingen la opp til. Men, nedgangen i 2012 var før vi fikk effekt av noen av tiltakene i Klimameldingen og Klimaforliket.

Tallene fra SSB viser at det er mulig å kutte klimagassutslippene. Vi har to store suksesshistorier å vise til: Klimagassutslippene fra oppvarming av bygg har gått ned med over 46% siden 1990, og hele 11 % siste år. Utslippene fra industri og bergverk har gått ned 38% siden 1990 til tross for en produktivitetsøkning på 50%.

Men utslippene fra olje og gassindustrien har økt med 76 % siden 1990, men viser en liten nedgang i 2012. Samferdselsektoren (veitrafikk, luftfart, sjøfart) har økt sine utslipp med 30% siden 1990 og går fortsatt ikke tilbake. Energisektoren har hatt en ekstrem øking på nesten 400 % siden 1990, det skyldes at det i tillegg til at vi produserer rein elektrisk kraft, også er satt i gang gasskraft. Redusert kjøring av gasskraft i 2012 har bidratt sterkt til utslippsreduksjonene.

Skal vi nå klimamålene våre må vi altså kutte utslipp i olje- og gass-sektoren og i samferdsel. Det er disse to områdene som er hovedsaker for SV i valgkampen: Redusert oljeutvinning og vern av Lofoten, Vesterålen og Senja – og en grønn samferdselsomlegging.

Klimagassutslippene kan kuttes med langt over en million tonn om vi lykkes med vår storstilte satsing på utbygging av jernbane og kollektivtrafikk, ikke minst i byene. I løpet av de siste åra har vi lykkes i å redusere utslippene pr kjørt kilometer fra biler – gjennom satsing på elbiler der vi er blitt verdensmester, og gjennom å endre avgiftene slik at drivstoffgjerrige biler blir billigere. Da de rød-grønnene overtok regjeringsmakten slapp nybiler som ble solgt i Norge ut mer enn snittet i Europa. Så la Kristin Halvorsen om avgiftene og vi har redusert utslippene fra nye biler fra 177 gram/km i 2005 til 127 g/km i april i år. Nå ligger vi under snittet i Europa. Og vi skal ned til 85 gram i 2020. Det er mer enn en halvering – på mindre enn 15 år. Når dette likevel ikke har ført til at utslippene fra samferdselssektoren går ned, er det fordi vi kjører og flyr mer for hvert år. Dette må snus gjennom jernbane og kollektivtrafikk og en arealpolitikk for byområdene som reduserer behovet for transport.

 

Endringene i skattereglene for avskriving i oljesektoren som kom på søndag, er et bidrag til å dempe veksten og dermed utslippene i olje og gassindustrien. Men det er ikke nok: SV vil også ha lavere oljeutvinning og sier blant annet nei til utbygging av olje og gass i Lofoten, Vesterålen, Senja og Jan Mayen. Sist men ikke minst må vi dempe bruken av gasskraft og få rensing av gasskrafta på Mongstad og elektrifisering av Snøhvit, sier Lars Egeland som er miljøpolitisk talsperson for SV. Han understreker at 2012-tallene er før tiltakene som ble vedtatt i Klimameldinga har fått virke.

http://www.ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/klimagassn/aar-forelopige/2013-05-07

Read Full Post »

framtidsombudVerden lider av spillegalskap. Putt penger på automaten og forvent øyeblikkelig gevinst. Få investerer med tanke på verdiskapning for kommende generasjoner. Kostnadene ved kortsiktig politikk skybves over på framtidige generasjoner.

Det skulle være politikernes oppgave å se langsiktig. Men de tvinges til å tenke i årsbudsjetter. Hvert 4. år frir de til velgerne med løfter om økt velstand på bekostning av framtidige generasjoner.
Daglig leder av Utviklingsfondet, Dag Hareide, forteller om en indianerstamme som hadde valgt et råd som hadde vetorett overfor stammens ledere når de vedtok noe som gikk ut over «den 7. generasjon». De ble valgt fordi de ble antatt å ha lengre tanker og større visdom enn de aktivistiske lederne. Mange tidligere politikere – fra Kåre Willoch via Erik Solheim, og dagens miljøminister Bård Vegar Solhjell – har påpekt politikkens kortsiktighet. Professor Jørgen Randers har reist spørsmålet om demokratiets evne til å løse klimaproblemene. Han mener at «selv rike velgere ikke er villige til å stemme for løsninger som innebærer en kostnad i det korte løp – selv om dette er nødvendig for å sikre et bedre liv for våre barnebarn.»

Mange har etterlyst mer modige politikere som tør å ta kontroversielle og langsiktige standpunkter. Et tiltak for å hjelpe slike politikere er lansert av Utviklingsfondets ungdomsorganisasjon, Spire. De foreslår opprettingen av et Framtidsombud som skal fremme rettferdighet mellom generasjoner og jobbe for å sikre langsiktig politikk og grundige rettigheter for våre etterkommere.
Klima og forurensingsdirektoratet (Klif) er statens direktorat som skal ha kompetanse innafor klimaspørsmål og miljø. Framtidsombudet skal ikke bli et nytt Klif, men være uavhengig og ikke noe nytt ekspertorgan. Framtidsombudet skal heller ikke bli en ny miljøstiftelse som driver lobbyvirksomhet mot politikere. Framtidsombudet skal kun være et uredd talerør for framtidige generasjoner og for langsiktig tenking i politikken, en riksrevisor for framtida.

Jeg vil kjempe for at oppretting av framtidsombud kommer inn i SVs program som skal vedtas på landsmøtet i helga. Jeg håper at det kan tas opp også i andre partier på deres landsmøter utover våren.

Read Full Post »

Til siste dråpe?

oljeplattformOljeindustrien tar feil. Mer oljeboring vil øke klimaproblemet – og samtidig svekke livsviktige næringer som Norge skal leve av etter oljealderen.

«Verden trenger alt vi kan produsere. Norsk olje og gass bidrar til å løse klimaproblemene», hevder oljebransjen og blir kraftig heiet på av Ola Borten Moe. Norsk petroleumsforenings store oljeindustripolitiske konferanse i Sandefjord fporrige uke ble åpnet med ordene: «Det er ingen skyer i horisonten».  Direktør Haugane i Den norske Oljeselskap fikk salen med i en rungende latter når han pekte på at det er noen tullinger som er skeptiske til tempoet i oljeutvinninga. «Vi skal pumpe olje etter at sola har slokna» proklamerte hevdet han.

Høy norsk olje og gassproduksjon i mange tiår framover vil definitivt øke mengden CO2 i atmosfæren, og dermed bidra til å forsterke klimaendringene. Om Norge bestemmer seg for å bore etter olje til siste dråpe , må andre land få rett til å gjøre det samme. Og da blir konsekvensene svært dramatiske. Det er en oppskrift til livsfarlige klimaendringer. I tillegg gambler vi med verdifulle og sårbare havområder dersom oljeboringen også skal skjer med høy risiko i svært verdifulle og sårbare områder som Lofoten, Arktis og Skagerak.  Samtidig er oljeindustrien i ferd med å bli en gjøkunge i norsk økonomi, som suger til seg ingeniører og fagfolk, og driver opp et norsk kostnadsnivå som truer de næringene Norge skal leve av etter oljealderen.

 

Det internasjonale energibyrået (IEA) påpeker at  vinduet for å nå FNs togradersmål vil lukkes om få år. At ¾ av alle kjente fossile ressurser må ligge om vi skal nå målet.

 

I 2010 økte CO2-utslippene økte i verden med 4,6 % i følge IEA. Industrialiserte land slipper ut større mengder CO2 enn gjennomsnittet.  Men det er først og fremst i tidligere u-land at utslippene øker. Kina økt sine utslipp pr innbygger mer enn 2,5 ganger det siste tiåret.  India har doblet sine utslipp.  De vil også ha den velstandsøkinga vi har oppnådd. Det er en krevende oppgave å nå målet togradersmålet, men realiteten er at vi står overfor enda større utfordringer om vi ikke klarer det. I dag styrer verden mot 6 graders oppvarming. Mange forskere mener at det aldri vil skje fordi landenes økonomier vil bryte sammen lenge før. Det burde også bekymre oljebransjen.

 

Fjerde hovedrapport fra FNs klimapanel legger til grunn at den globale utslippsveksten må stanses senest i 2015, og at utslippene deretter reduseres med 50-85 % innen 2050 i forhold til 2020-nivå. Kan dette kombineres med den norske olje og gassindustriens ambisjoner? Lar det seg gjøre å kutte opp mot 85 % ved at vi erstatter kull med gass? Eller at vi bruker en olje som er produsert med lavere utslipp enn annen olje? Svaret er nei.

 

Hovedvekten av utslipp er ikke knytta til utvinningen, men til forbrenningen.  Forbrenningen av fossil energi må reduseres.  Når nærmere halvparten av den brukes til å produsere strøm og varme, finnes det i stor grad bærekraftige  og fornybare alternativer. Dette er avgjørende når ikke bare skal kutte klimautslipp, men også  sørge for at verdens fattigste får økt tilgang til energi. Å  erstatte  kull med gass, er  ikke nok. Løsningen ligger i det enorme potensialet i utvikling av  rein energi fra vann, vind og ikke minst sol.

 

Å oppnå universell tilgang til strøm og rene kokemuligheter til alle som mangler det, vil i følge IEA kreve store investeringer, men ikke på norsk sokkel: I IEAs regnestykker vil 70 prosent av energien som skal gi strøm til de fattigste være fornybar, 27 prosent kull og litt diesel. Naturgass er ikke med i IEAs energibilde for de fattigste i det hele tatt.  Økningen i globalt klimautslipp for å gi alle mennesker strøm og kokemuligheter, blir på beskjedne 0,7 prosent!

 

Også NHO er opptatt av den økende todelingen av økonomien, men har ingen oppskrift til å gjøre noe med problemet.  Norge er et lite land, og en forvokst oljeindustri fungerer stadig mer som en gjøkunge i forhold til næringsliv og velferdsjenester som ikke er koblet til oljeøkonomien.

 

Allerede nå opplever mange norske bedrifter at oljeindustrien suger til seg kompetanse, at kostnadsnivået i Norge drives så høyt at det gjør det vanskelig å konkurrere ute i verden.

Bokstavlig talt livsvikte næringer mister også mange hode til oljebransjen, kunne Aftenposten fortelle like etter nyttår.  «Radiumshospitalets genomsenter er fødestue for norske selskaper innen kreftmedisin. Men primus motor for senteret Ola Myklebost sliter med at mange av de beste bioinformatikerne og IT-folkene blir lokket til oljebransjen.. Der får de tredoblet lønna.»

 

Ingen vil avvikle norsk olje og gassindustri over natta. Samtidig må vi innse at det ikke lar seg gjøre å pumpe til siste dråpe. Vi har kompetansen og de økonomiske musklene til å starte oppbyggingen av det vi skal leve av etter olja, om vi ikke venter for lenge.

(innlegget er lett omarbeidet fra et tilsvar til kronikk av Gro Brækken i Norsk Olje og Gass – som jeg prøvde å få på trykk i Aftenposten)

 

 

Read Full Post »

IMG_9794Oljeboring i Lofoten ble et topptema på Norsk Petroleumsforenings store  Oljeindustripolitiske konferanse i Sandefjord tirsdag og i dag. Det skyldtes selvfølgelig regjeringas løse kanon, oljeminister Ola Borten Moe som innledet om hvilke områder han gjerne vil ha bygd ut. Du finner få politikere som er så oljekåte som Borten Moe. At han var invitert som statsråd, hadde tydeligvis ikke slått han. Mens hans personlige ønske om å starte utbygging på feltet Nordland 6 allerede til høsten, falt i god jord hos oljeselskapene. Regjeringas politikk er imidlertid fortsatt at vi ikke skal ha konsekvensutredning for åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja for oljeboring, og at Nordland 6 som ble konsekvensutredet i 1985, fortsatt ikke skal bygges ut.

 

Men om ikke så galt, så er det i allefall godt for noe. Borten Moe tydeliggjør det som jeg håper blir en viktig sak i valgkampen, nemlig spørsmålet om vern av Lofoten. SV har vunnet den kampen to ganger, vi vil vinne den en gang til. Det internasjonale energibyrået (IEA) har gjort det klart at ¾ av de kjente fossile ressursene – kull, olje og gass – må bli liggende under havoverflaten og i bakken om vi skal ha muligheten til å nå målet om en maksimal temperaturøking på 2 grader. I dag styrer verden mot 6 grader. Det vil sannsynligvis aldri skje, fordi økonomien i alle land vil bryte sammen før vi kommer så langt. Ikke noe land vil være i stand til å bære utgiftene ved stormer og uvær som 6 graders temperaturøking vil føre med seg.

 

Vi må altså la de fleste olje og gassforekomstene forbli urørt. Da bør vi velge å verne de mest sårbare områdene vi har mot oljevirksomhet. Det mest sårbare er Lofoten, Vesterålen og Senja. Her er verdens 5. største fiskeforekomster sammen med andre viktige naturverdier som kan trues av oljeutbygging. Oljevirksomhet vil gi få arbeidsplasser. I fjor ble antallet årsverk – antall stillinger ganget med antall år – lansert som antallet mulige nye arbeidsplasser. Det understreket bare kortsiktigheten med oljevirksomhet i området. SV vil ha varig bruk av Lofoten, Vesterålen og Senja. Bare en satsing på Lofoten som Verdenskulturarv vil aleine gi omtrent det samme antall arbeidsplasser som olja.

 

NPF-konferansen ble åpnet i optimismens tegn: det er ingen skyer i horisonten for oljenæringa. Her var det ingen som snakket om klimaendringer, nei. Direktør Haugane i Det Norske Oljeselskap fikk forsamlingen med på en rungende latter når han beskrev tullingene som var bekymra for klimaendringer. – Vi skal bruke olje også etter at sola har slokna, sa Haugane.  Jeg skjønte jo at jeg var en av de som de lo av. Men ellers var det en høflig og hyggelig forsamling med stort innslag av veltrente, solbrune,  middelaldrende menn med gråstenk i håret. De var vel fornøyd med oljeminister Ola Borten Moe . Moe overlot til statssekretær Per Rune Henriksen fra AP å fortelle at regjeringas politikk er å ikke åpne Lofoten, og at man ikke har konkludert om Barentshavet.

 

I to stortingsperioder har SV vunnet slaget om Lofoten, til tross for en sterk vilje til å åpne for oljeboring både i Høyre og Arbeiderpartiet,  ikke minst FrP. Vi satser på å få det til en gang til. Det ønsker også KrF og Venstre. Men det er en vesentlig forskjell: Vi garanterer for en regjering der vi skal sitte rundt bordet og forhandle, mens det eneste KrF og venstre garanterer for er at det blir en ny regjering. Sannsynligvis kan det bli en regjering av FrP og Høyre som KrF og Venstre skal stille seg bak uten å være med selv. Da er nok dessverre motstand mot økt oljeutvinning og ønske om vern av Lofoten lite verdt.

 

 

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »