Lars Egelands blogg

Asbjørn Sunde – bystyremedlemmet i Horten som kjempet i Spania og ble stor-sabotør

desember 1, 2015 av larsegeland

sunde Arbeidsløsheten var stor i Horten i de første åra på 1930-tallet.Våren 1934 var det registrert over 800 arbeidsledige i Horten, fra 34 til 34 hadde ledigheten økt med 65 % i Vestfold. Ved kommunevalget i 1934 stilte Arbeidsløses Forening egen liste. Til tross for at Arbeiderpartiet kalte dem for både «halvt kommunistisk og halvt fascistisk» fikk lista 98 representanter og en plass i bystyret.

Den tidligere redaktøren av Horten Arbeiderblad, Viktor Mostad fikk fast plass. 1. vara het Asbjørn Sunde og var konstabel fra Marinen. Men hverken Mostad eller Sunde kunne ta plass i bystyret på grunn av kommunelovens bestemmelse om ugildhet. I loven ble det slått fast at det som hadde mottatt sosialstøtte det siste året kunne ikke være medlem i kommunestyret.

10. desember 1934 skulle Horten Bystyre konstituere seg. Da møtte både Mostad og Sunde, sammen med andre medlemmer av Arbeidsløses forening. Mostad holdt en lang tale om hvorfor han anså seg som lovlig valgt representant for Arbeidernes Fellesliste. Høyre-ordføreren prøvde å klubbe han ned, og tilkalte politiet. Det måtte forsterkninger til før Mostad og Sunde med kamerater forlot bystyresalen mens de sang «Internasjonalen».

Tumultene under konstitueringa førte til at Mostad og Sunde ble stilt for retten. De ble frikjent for vold mot politiet, men ble idømt 24 dagers fengsel hver for å ha hindret politiet i deres arbeid. Dommen sonet Sunde i Horten Hjælpefengsel i slutten av mai 1935.

bokomslag sunde Det er Alf Skjeseth og Morten Conradi som forteller dette i boka Osvald: Storsabotøren Asbjørn Sunde som nylig ble utgitt på Spartacus forlag. Asbjørn Sunde var Spaniakjemper, ledet den mest omfattende sabotasjegruppa under krigen. Etter krigen ble han dømt for spionasje i en sak med kraftige politiske overtoner. Medlemmene av Osvald-gruppa – Asbjørn Sundes folk – ble fortiet i etterkrigstida. De fikk først sin oppreisning av forsvarsminister Strøm-Erichsen rett før hun gikk av i 2013.

Asbjørn Sunde var politisk aktiv i Arbeiderpartiet og seinere i NKP i Horten. Han var en aksjonist. I 1934 gikk han for eksempel om bord i den tyske lastebåten «Gudrun» som lå til kai i Horten. Med seg hadde han brødrene Ovar og Anker Beckmann. De tre skar resolutt ned hakekorsflagget. Denne anti-fascistiske handlinga kosta Sunde nye 24 dagers fengsel.

I 1936 gjorde general Franco opprør mot den lovlig valgte Folkefront-regjeringa. Mens Hitler og Mussolini hev seg inn i kampen på Francos side, valgte de europeiske demokratiene en såkalt ikke-innblandingspolitikk. De opprørte arbeidere og sosialister over hele Europa. Mange tyske kommunister var hjemløse etter Hitlers maktovertakelse og meldte seg til innsats i Spania. Mange norske sjøfolk forlot skipene sine og meldte seg til de internasjonale brigadene. I 1937 reiste Asbjørn til Spania sammen med Beckman-brødrene fra Horten.

ambulanse spania

Ambulanse fra de internasjonale brigadene i Spania

I Yngvar Ustvedts bok «Arbeidere under våpen» (Aschehoug 1975) fortelles det at Asbjørn Sunde tok de farligste oppgavene. Ved Brunete var han ambulansesjåfør, kanskje den farligste og psykiske tyngste oppgaven. Dag og natt humpet de fram mellom fronten og lasarettene. Francos fly angrep. På grunn av bilmotoren kunne de ikke høre når flyene kom. Etter nederlaget ved Brunete ble han tatt ut av vanlig tjeneste og satt inn i en partisangruppe – en sabotasjegruppe bak fiendens linjer, forteller Ustvedt. Deres oppgave var å trenge langt inn bak fiendens linjer, sprenge broer, ødelegge tog og sende ammunisjonslagre til himmels. Fra før av hadde han kjennskap til bruk av sprengstoff fra nødsarbeide hjemme i Norge. Nå lærte han det han skulle få god bruk for som sabotør i Norge.

spanish_civil_war

Sunde var ikke den eneste Vestfoldingen i Spania. Foruten brødrene Beckman fra Horten, var det mange andre: Fra Tønsberg: Arne Rustadstuen Andersen, Håkon Andersen, Hans Andresen, Håkon Berg, Harry Hansen, Bjarne Jensen, Harry Johansen, Hartvig Lundberg, Johannes Moum og Johan Solberg. Fra Larvik: Colin Archer, Johan Bruun, Georg Jakobsen, Harald Jensen, Kåre Jensen, Erling Molteberg Olsen. Også Vestfold Høyres tidligere stortingsrepresentant og fylkesmann i Vestfold, Odd Vattekar fra Holmestrand deltok. Mange av Spaniakjemperne som falt i Franco-soldatenes klør, fikk uvurderlig hjelp fra Norges charge-d’affaires Harald Krogh Hansen fra Tønsberg, til å komme seg ut av Spania etter republikkens nederlag.

Norge var ganske uforberedt på tyskernes angrep 9. april 1940. Det ble sendt ut mobiliseringsordre og kongen og regjering flyktet fra byen. Samtidig gikk det rykter om at byen ville bli bombet. Det ble panikk og store folkemengder flyktet fra byen. Nå kan Conradi og Skjeseth fortelle at det var en skapt panikk: Det Asbjørn Sunde som sammen med den tyske kommunisten, tidligere riksdagsmedlemmet og framtredende motstandsmann Ernst Wollweber sitt verk. De fikk tak i en høytalerbil og kjørte rundt i Oslo og ropte ut at byen ville bli bombet. Etter to timer var byen nesten folketom. I ly av panikken kom konge og regjering seg ut av byen og soldater fikk meldt seg til mobiliseringsstedene.

evakuering

Panikk i Oslo 9. april 1940

Wollweber hadde organisert særlig havnearbeidere i motstandsarbeid mot fascismen over hele Europa. I Norge hadde Sunde klar en gruppe menn da krigen tok en ny vending ved tyskernes angrep på Sovjetunionen. Sunde sier sjøl at han hadde 13 mann, historiker Lars Borgersrud anslår 50 mann. Mange av dem tidligere Spaniakjempere. Allerede i juli 1941 gjennomfører Sunde sin første sabotasjeaksjon. Det skulle bli atskillig flere. Først samarbeidet han tett med det som seinere ble Milorg, blant annet med Asbjørn Bryhn som seinere var mannen som arresterte Sunde. Sunde utførte likvidasjoner av fascister på oppdrag fra Milorg. Da Qisling ble innsatt som ministerpresident 1. februar 1942, markerte Sunde dagen med sprenging av både Øst- og Vestbanestasjonen.

Både det meste hadde Sunde over 200 mann under våpen med egen forlegning oppe ved Randsfjorden. En av Sundes grupper var Saborg i Vestfold under ledelse av Tolle Meyer, min gamle nabo her i Fjerdingen. Før krigen var Meyer høyesterettsadvokat. Tyskerne tok fra han advokatbevilgningen og «de nye makthaverne fra AP sørget for at jeg aldri fikk den igjen etter krigen» fortalte Meyer meg. Saborg sprengte blant annet Nordisk Aluminium i Holmestrand. En annen som var med i Saborg, var Alberth Carlsson som også var vokst opp i Fjerdingen. Han var den første her i bydelen som tok artium, blir det fortalt. Fordi han bare fikk tak i brukte bøker til realfaglinja, fikk det bli realfagartium. Carlsson ble seinere revisor, og var blant annet regnskapsfører for Arne Treholt. Carlsson sprengte Arbeidskontoret i Tønsberg og lettet kommunens regnskapskontor på lønningsdagen. Sabotørene trengte penger og fra regjeringa i London var det ikke støtte å få.

Asbjørn Sunde var en dyktig og kaldblodig motstandsmann. Historiene om de ulike sabotasjeaksjonene kan leses i Conradi og Skjeseth sin bok, eller i Sundes egen: Menn i mørket.

Milorg og regjeringa i London var motstandere av en aktiv sabotasjeaktivitet i Norge. De fryktet tyskernes represalier og at norsk infrastruktur ble ødelagt. De mente at krigen ville bli avgjort utenfor Norge. Det hadde de for så vidt rett i. Men Sundes poeng var at han gjennom sabotasjehandlinger kunne sørge for at tyskerne måtte holde så mange soldater i Norge, at de allierte lettere kunne vinne på andre fronter. Det var åpenbart rett.

saborg

Det var ingen tvil om at Sundes lojalitet sto til Sovjet under krigen. Men ulikt andre motstandsfolk som hadde tett radiosamband med London, hadde Sunde ikke radiokontakt østover. Dermed var han i stor grad en selvstyrt sabotasjeleder.

Det tok ikke lange tida etter krigen før gamle venner ble fiender. Norske myndigheter hadde nok kartlagt kommunister både før krigen og under krigen. Fra 1947 startet en voldsom overvåking av Sunde. Som gammel motstandsmann var han ikke i tvil om hva som skjedde. Den gamle etteretningsoffiseren Chr Christensen forteller – i følge Conradi og Skjeseth – at justisminister Gundersen i 1951 gjorde klart at statsminister Gerhardsen ønsket seg en spionsak som kunne styrke fronten mot kommunistene som Gerhardsen hadde startet med sin Kråkerøy-tale. Da hadde de overvåket Sunde i to år, men hadde ingen ting på han. I stedet arresterte de en kommunistisk marineoffiser som seinere ble frikjent i retten. I 1954 var det Sundes tur. Han ble arrestert, holdt i varetekt mens avisene flommet over av de villeste spionhistoriene. Det meste var vekk når saken kom for retten. Overvåkingspolitiet kunne bevise at Sunde hadde kontakt med russiske diplomater, men selv under den kalde krigen var det ikke ulovlig. Problemet var at de ikke hadde bevis for at han hadde gitt fra seg hemmelige dokumenter. Hvor skulle de komme fra? Sunde var arbeidsledig, uten tilgang til graderte opplysninger. Likevel ble han dømt til 8 års fengsel for å ha overgitt opplysninger om hvor Jegerkorpset lagret våpen rundt Oslo. Dette var i en tid hvor høyreorienterte borgere etablerte egne våpenlagre og «stay behind-grupper for å ta kommunistene i en krigssituasjon – med støtte av Etteretningstjenesten.

I ettertid ser vi at overvåkingen, arrestasjonen og dommen mot Sunde var klart politisk i et kald-krig-scenario. De som sto bak arrestasjonen var Asbjørn Bryhn og Ørnulf Tofte, som 30 år etter fanget en liknende fisk – Arne Treholt…

Sunde ble løslatt på prøve etter å ha sonet to tredeler av straffen i 1959, og levde et anonymt liv i Oslo til sin død i 1985.

Publisert i historie | Leave a Comment »

Bibliotek for barn, unge og innvandrere – de vil vi helst ikke ha i bysentrum.

november 27, 2015 av larsegeland

Enter a caption

Gro Balas, tidligere kulturdirektør i Oslo og AP-politiker er i tvil om det er noe vits i å ha et hovedbibliotek i Oslo. Bibliotek er jo til for unger, ungdom og innvandrere og de bor jo i bydelene, og vi vil helst ikke ha dem til sentrum, mener hun i dagens Aftenposten. Dette er en farligere kritikk enn Carl I. Hagen som bare gleder seg over hver krone som ikke blir brukt på felleskapsløsninger.

At vi vil ha bilfri by betyr ikke at man skal sørge for at det ikke lenger er noen grunn for å dra til byen. Tvert i mot: Bilfri by er for å skape et kompakt godt sentrum for mennesker. Et nytt hovedbibliotek i Oslo vil være en av de viktigste motorene for å få til dette.

Når mer og mer av shoppingen skjer på nettet, er biblioteket den moderne institusjonen der mennesker møtes, der sosialt fellesskap oppstår. Stedet for demokratisk debatt og samtale, stedet for læring og innovasjon.

Dette skjønner hvis ikke Gro Balas. Jeg har møtt mange AP-folk som ikke skjønner seg på byutvikling eller arealpolitikk, langt mindre en arealpolitikk som reduserer transportbehovet. Jeg vet ikke om Gro Balas er en av dem. Ting kan tyde på det. Hva blir det byutviklingsmessige grepet i Bjørvika om planene for Deichmann skrinlegges? Jo, det vil være en opera og et kunstmuseum der. Kunstmuseet vil trekke mange turister og også en del Oslo-folk. Men det finnes ingen museer som slår bibliotekene med tanke på besøk. Byrådsleder Raymond Johansen har sikkert rett i at det er andre som sikkert gjerne vil etablere seg på Deichmann-tomta. Et nytt kontorbygg for et multinasjonalt konsulentbyrå?

Vi er mange som har undret oss over at Byrådet har reist spørsmålet om hovedbibliotekets framtid. Hvor alvorlig er dette ment? Foreløpig har de bare sagt at de vil regne nøyere på overskridelsene. Så har noen kommet på banen og stilt spørsmålet om hovedbiblioteket burde ligge et annet sted? Kan det bygges billigere? Svaret på det har vært at det nye hovedbiblioteket har vært planlagt siden midten av 1980-tallet og at det er brukt uhorvelig mye penger på planlegging. Å planlegge et bygg et helt annet sted vil være å kaste bort mange penger. Det er grunn til å ta prøveballongen fra byrådet alvorlig. Å gi byrådet beskjed at vraker de hovedbiblioteket kommer det til å stå igjen som den viktigste saken de huskes for. Vil det være en sak som peker framover, eller som viser et byråd uten visjoner?

Leser jeg Gro Balas rett, så er hun tydeligere i å reise spørsmålet om det trengs noe hovedbibliotek. Skal vi heller satse på filialene? Da ser man etter min mening helt bort fra bibliotekets rolle som byutvikler. Men hva betyr det for bibliotekene?

Nye Deichmann var ment som det nye framtidsbiblioteket i Norge. Et bygg med et innhold som skulle fornye biblioteksbegrepet. Et bygg for en tid da møteplassene mellom mennesker blir færre, der vi står i fare for at sosiale forskjeller øker. En tid med økt digitalisering og dermed økt ulikhet i tilgang til kunnskap. En tid som mer enn noen roper på biblioteket, som framtidas velferdsstats mest moderne institusjon.

At man i Oslo med jevnt nedadgående biblioteksbudsjetter de siste åra, setter opp en motsetning mellom å ha et hovedbibliotek eller filialer – er uakseptabelt.

Publisert i kunnskapspolitikk | 1 Comment »

Flyktninger: FrP i Tønsberg stikker hodet i sanda

november 14, 2015 av larsegeland

hiam Det er lett å forstå av mange mennesker er bekymret for hva det vil bety når antallet asylsøkere i Norge øker så mye som det gjør nå. Har vi boliger nok? Er det mulig å skaffe flyktningene arbeid? Klarer vi å integrere dem slik at de blir en del av samfunnet vårt?

Europa opplever den største flyktningekatastrofen siden tida etter 2. verdenskrig. For Norge er det bare ord, for vi merket lite til krisen den gang. Mens flyktninger i delstaten Schleswig Holstein utgjorde 50 % av befolkningen, sendte Norge folk tilbake i stedet for å ta imot flyktninger. Vårt forhold til flyktningekrise var at mange nordmenn kom tilbake fra land som hadde tatt i mot dem som flyktninger.

Det er klart at det blir utfordrende å ta godt imot flyktningene som kommer. På den annen side er det jo ikke Norge som er i størst krise. Den største krisa er i de landene som flyktningene kommer fra. Krisa er større for de som flykter, enn for oss som tar imot. Når vi nå er opprørt over den blinde terroren i Paris som IS står bak, kan vi kanskje forstå flyktningene som rømmer fra land der de nesten daglig ble utsatt for slik terror.

At vi skulle ønske at det kom færre flyktninger, gjør ikke at vi kan lukke øynene for realitetene. Debattene om hvor mange flyktninger vi kunne ta imot som endte med Stortingets kompromiss om å ta imot 8000 kvoteflyktninger er allerede historie. Langt flere har selv funnet fram og søkt asyl i Norge. Det er ingen vits i å diskutere om man liker at det kommer flyktninger eller ikke. De er her. Vi kan ikke lukke øynene for dette, men må brette opp armene og sørge for at de blir tatt imot på en ordentlig måte. De som har krav på beskyttelse kan ikke sendes andre steder. I Sør-Europa tar de i mot enda flere flyktninger enn Norge. Det gjør også Tyskland og Sverige. Problemet er Polen, Ungarn og andre øst-europeiske land som ikke tar sin del. Omtrent som noen kommuner i Norge.

Når FrP i Tønsberg stemmer mot at kommunen skal øke mottaket av flyktninger, vil de vise en restriktiv flyktningepolitikk. Men det er bare demonstrasjonspolitikk. FrPs integreringsminister er avhengig av at andre partier sørger for at FrPs forslag ikke blir vedtatt i kommunene. Partiet forholder seg ikke til virkeligheten. Mulig at det er vanskelig å skaffe boliger. Mulig at det vil bety en utfordring på helsevesenet. Men nå er vi i en situasjon hvor vi bare må løse dette. Er det bedre at flyktningene blir sittende i midlertidige mottak? Partiet framstår som totalt uansvarlig.

Jeg skjønner at FrP sliter med at det det nå er dem som nå administrerer norsk flyktningspolitikk. De er i ferd med å oppdage at det ikke er så lett. Halvparten av de flyktningene som nå kommer til Norge, kommer over Storskog i Finnmark. Sjøl om det først kom en del syrere, ser det nå ut til at de fleste som kommer er mennesker som ikke har krav på beskyttelse, f.eks. folk med opphold i Russland. Alle partier er enige om at de bør returneres snarest. Det er det FrPs justisminister Anders Anunsen som skal sørge for. Men han får det ikke til. Det er kanskje det største problemet i flyktningepolitikken i dag.

Når Stortinget nå snakker om å få til et bredt forlik om flyktningepolitikk, er det fortsatt FrP som er problemet. Stortingsgruppa vil ikke ta ansvar. De kommer med dårlige forslag. Er det mulig å få til integrering om man bare gir flyktningene midlertidig opphold? Er det realistisk at forholdene i Syria blir slik at de kan returnere i løpet av kort tid? Vil det hjelpe på integreringa å kutte bevilgningene til norskopplæring? Blir det færre flyktninger av å kutte i bistandsbudsjettet til verdens fattige?

SV, AP og mellompartiene mener at flyktningene raskt må få tillatelse til å jobbe. Det er dyrt og ødeleggende for folk å sitte flere år på mottak uten å få jobbe. Det kan imidlertid føre til økt sosial dumping og press på enkelte jobber. Derfor foreslår SV at vi bruker unntaksbestemmelsene i Schengen-avtalen og stopper ny arbeidsinnvandring fra Europa. Slik må vi tenke nytt.

Publisert i asylpolitikk | Leave a Comment »

Momsfrie nyheter – hvor går grensen?

november 11, 2015 av larsegeland

nyheter Klassekampen har skrevet om fagblader som får moms når digitale nyheter skal slippe. I dagens Klassekampen har jeg et innlegg om saken:

Forskere vil ha nullmoms, skriver Klassekampen. Det gjelder Kulturdepartementets forslag om nullmoms for digitale nyhetstjenester. Kulturdepartementets forslag handler om å støtte norsk nyhetsformidling – altså at nettavisene skal få momsfritak på digitale aviser slik det er momsfritak for papiraviser. Det er kanskje først og fremst ment som førstehjelp til en mediebransje som sliter.

Forslaget fra Kulturdepartementet er ikke ment for å få en likebehandling av kunnskapskilder på papir med digitale kunnskapskilder. En slik likebehandling har forleggere, forfattere og bibliotekarer etterspurt i flere år. Problemet har vært at Finansdepartementet har sagt nei fordi man er redd for at det vil koste for mye. Dagens momsfritak på papirbøker, papiraviser og papirtidsskrift koster allerede milliardbeløp. På den annen side har man heller ikke klart å bli enige om en felles lav moms som kunne innebære likebehandling av alle format. Vi har behov for en slik avgiftsmessig likebehandling uavhengig av format.

Kulturdepartementets forslag er å betrakte som førstehjelp til en nyhetsjournalistikk i krise. Dermed er forslaget svært situasjonsbestemt og har lite prinsipielt over seg. Blant annet kommer man opp i problematiske grenseoppganger. Det vil åpenbart omfatte to av de avisene jeg abonnerer på i digital utgave: Tønsbergs Blad og Klassekampen. Men hva med ukeblader og fagtidsskrifter? Hvordan avgrenser man hva som er nyheter? Må det ikke også være fagspesifikke utgivelser som Teknisk Ukeblad? Og hvor gamle kan nyhetene være for å forbli momsfrie? Vil momsfritaket også omfatte arkiv over nyheter slik som f. eks. Atekst?

På vegne av Norsk Bibliotekforening påpekte jeg i budsjetthøringen at mange bibliotek nå forventer at momsfritaket også vil omfatte deler av de kunnskapskildene vi kjøper inn til våre brukere slik som digitale tidsskrifter som bringer nyheter fra ulike forskningsområder og databaser som gir tilgang til gårsdagens nyheter. Vi har behov for like avgifter på papir og digitalt. Når regjeringa nå innfører nullmoms på digitale nyheter, må det i hvert fall omfatte alle digitale nyhetstjenester.

http://www.klassekampen.no/article/20151028/ARTICLE/151029803

http://www.klassekampen.no/article/20151106/ARTICLE/151109920

Publisert i kunnskapspolitikk | Leave a Comment »

Enslig mindreårig asylsøker: Mustafas egen historie – publisert som ebok

november 8, 2015 av larsegeland

Når gutta på brakka i militæret snakker om hvor de kommer fra, så er Mustafa fra Nøtterøy. Medsoldatene kan ikke forestille seg at han har en historie som er helt annerledes enn deres egne trygge oppvekst. Som gutt vokste Mustafa opp i Afghanistan. Han tilhørte folkegruppen hazaraer som ble forfulgt. Derfor bestemte familien seg til å flykte til Pakistan, men Mustafas far og bror ble drept på veien. Mor, lillebror og Mustafa blir boende i Quetta i Pakistan. Mustafa går på skole, men må også jobbe. 12 år gammel bestemmer han seg for å reise til Iran for å jobbe – der er lønningene bedre. haidari

Oppspart kapital går til menneskesmuglere som tar han med på en dramatisk reise til Teheran. Der får han jobb i en liten veskefabrikk. Fra andre flyktninger har han hørt om Europa. Dit vil han – og en ny flukt starter til Tyrkia. Tyrkia er Europa, men ikke helt slik han hadde forestilt seg. Reisen går videre med gummibåt til Lesbos. De blir tatt av gresk politi, som sender dem tilbake til Tyrkia, før de returnerer til Lesbos igjen. Mustafa blir ikke registrert som asylant, dermed kan han reise videre uten redsel for å bli returnert til Hellas. Men det må skje innen 30 dager, eller risikerer han retur til Tyrkia. Det er ikke mulig å komme ut av Hellas så raskt, det betyr at han må gå underjorden. Men han kommer etter hvert til Italia, Frankrike og gjennom Tyskland til Sverige – samt siste etappe til Oslo. En reise som tar over et år..

Det er en dramatisk med lavmælt historie Mustafa kan fortelle. Fra en verden som helt annerledes enn vi kan forestille oss. Reisen blir betalt av veskefabrikanten i Teheran. Hver gang Mustafa kommer over en ny grense, tar han kontakt med Teheran for å bekrefte «at varen er kommet fram» slik at smuglerne kan få betalt. Et slikt betalingssystem er helt nødvendig fordi asylantene ikke kan reise med penger på seg, fordi det kan beslaglegges av politiet eller stjeles av andre.

Mustafas historie ender foreløpig i en bolig for mindreårige asylsøkere i Dueveien på Nøtterøy. Han tar videregående, avtjener miltærtjeneste og begynner å studere. Boka er derfor bare den dramatiske begynnelsen på et liv som har store muligheter foran seg for Mustafa.

Bokas tittel er «Med håpet som billett», forfatterens navn er Mustafa Haidari som har fortalt historien til Tom Brodin. Boka er gitt ut på eBoknorden som er et forlag som støtter forfattere som vil selv-publisere. Forlaget sørger for produksjon av manus i epub-format, de tilbyr redaksjonelle tjenester om du ønsker det, sørger for at boka blir tilgjengelig i ulike e-bok-butikker både innenlands og utenlands. Som forfatter får du et royalty på 60% av solgte bøker – det er ikke dårlig. Sjøl lånte jeg boka via Tønsberg og Nøtterøy biblioteks ebokutlån, men den er også til salgs via Narvesens ebokbutikk, Haugen-Bok, Tanum osv.

Her finner du boka hos Tanum: https://www.tanum.no/forfattere/Haidari,%20Mustafa

Publisert i asylpolitikk | Leave a Comment »

Atomvåpenforbud: Norge, NATO, Russland og Nord Korea mot røkla

november 5, 2015 av larsegeland

To kolleger: Børge Brende og John Kerry (Foto: UD)

Tidligere i denne uka vedtok FNs generalforsamling med overveldende flertall tre resolusjoner mot atomvåpen. 136 av FNs medlemsland stemte for resolusjonen om humanitære konsekvenser av atomvåpen. Det var kun Norge og de øvrige Nato-landene som stemte mot i dårlig selskap med Russland og Nord-Korea!

Dette innebærer en helomvending fra Norge. I 2013 støttet 125 land inkludert Norge en lignende resolusjon som forklarte de humanitære konsekvensene av bruk av atomvåpen, og som gikk inn for et internasjonalt forbud. Det såkalte humanitære sporet mot atomvåpen er et arbeid som Norge tok initiativ til under den rød-grønne regjeringa. Nå har Norge forlatt sine samarbeidspartnere for atomvåpenforbud. Men mostanden vokser likevel!

Utenriksminister Børge Brende forsvarer Norges stemmegiving med at vi er medlem i NATO som bygger på en strategi om mulig førstebruk av atomvåpen. I stedet for et forbud mot a-våpen peker Brende på ikke-spredningsavtalen som skal hindre at nye land får atomvåpen. Den bygger på at andre land sier fra seg retten til å skaffe seg atomvåpen, under forutsetning av at atom-maktene forplikter seg til nedrustning. Men det er det motsatte som skjer: Vi står nå foran en omfattende fornying av atomvåpen som øker spenningen og krever enormt med penger. Ikke-spredningsavtalen er et dårlig verktøy for nedrustning, mens et internasjonalt forbud mot atomvåpen er den mest realistiske veien. Flertallet av verdens land vil ha et slikt forbud. Det kan bidra til å endre stormaktenes atomvåpenstrategi – både Russlands og NATOs. FN-resolusjonen som Norge stemte mot innebar ikke noe krav om at NATO skulle vrake sine atomvåpen i morgen, men den pekte på at det er inhumant å ville ta i bruk atomvåpen til forsvar.

Før sommeren stemte Stortinget ned SVs forslag om å gå inn for et atomvåpenforbud. AP sa den gangen at de ikke ønsket å instruere regjeringa, sjøl om partiets landsmøte var enig med forslaget fra SV. Norges stemmegiving i FN var en konsekvens av Aps stemmegiving i Stortinget. Nå varsler Aps Anniken Huitfeldt at hun vil ta opp FN-saken i Stortinget. Hvis det kan føre til at Norges ære som nedrustningsnasjon fortsatt kan berges, er det positivt.

Publisert i atomvåpen | Leave a Comment »

Ja til fordomsfri debatt om Open Access

november 4, 2015 av larsegeland

Vi trenger en fordomsfri diskusjon om morgendagens publiseringsmodeller. Der er jeg helt enig med Michael Bretthauer og Erlend Hem som skriver i Aftenposten 3.11. Men jeg mener ikke at støtten til open access-bevegelsen er til hinder for dette. Tvert imot trenger vi ytterligere satsing på Open Access.

Det er ikke slik at alternativene er enten kvalitetstidsskrifter basert på abonnement, eller dårlige OA-tidsskrift basert på forfatterbetaling. Det er åpenbart at det er mange juksemakere som lanserer OA-tidsskrift som hverken har god kvalitetskontroll eller lesere, men der formålet bare er å få betaling fra forfattere som vil publiseres. Derfor trengs det kunnskap om tidsskrifter før man betaler ut til mulige røvertidsskrift. Det er ofte en oppgave fagbiblioteket kan hjelpe med.

Det finnes selvsagt også mange abonnementstidsskrift basert på sviktende kvalitetskontroll. Tilbaketrekking av artikler som følge av avslørt juks skjer oftere i disse tidsskriftene enn i OA.

Forskere er avhengig av tilgang til andres forskningspublikasjoner. Den økende digitaliseringa har teknologiske muligheter for økt tilgang, men i praksis skaper økonomiske begrensninger det motsatte. Særlig rammer dette små forskningsmiljøer. Ideen bak open access er en solidaritet som bygger på at vi gir tilgang til vår forskning, mot at vi får tilgang til andres.

Flere og flere utgivere innfører forfatterbetaling i tillegg til abonnement. Det er mye penger og makt i å ha høy status som vitenskapelig publiseringskanal. Det gjør at det er behov for ikke-kommersielle konkurrenter. I tillegg er det behov for kommersielle utgivere som går tungt inn på OA-markedet.

Åpen publisering vil sikkert ikke utkonkurrere abonnementstjenester, men er et viktig supplement som bør bli større. Ikke minst der resultatet av dagens abonnementsordning er at det brukes mer penger på en løsning som stenger allmennhet og forskere ute, enn det samfunnsmessig ville koste om alt ble publisert åpent. Det finnes mange slike eksempler, ikke minst i Norge.

Vi trenger ikke flere tidsskrifter, skriver Bretthauer og Hem. Jo, vi trenger mer konkurranse. Vi trenger bedre tilgang for flere. Vi trenger at forskningsinstitusjoner i Norge har en enda mer offensiv OA-politikk, ikke minst for å styre unna røverne.

Publisert i kunnskapspolitikk | Merket med kunnskapspolitikk | 1 Comment »

Biblioteket er besøksvinner på grunn av daglig biblioteksbruk

oktober 11, 2015 av larsegeland

Folkebibliotekene har fått i oppgave å være lokale debattarenaer og litteratur-hus. Det er en oppgave de har tatt med begeistring. Antallet arrangementer i folkebibliotek har blitt tredoblet de siste åra, fra 9,1 i 2007 til 26.6 ved hver avdeling i 2014. Likevel går besøkstallet går ned i folkebibliotekene, skriver Klassekampen 2.10. Fra at halvparten av befolkningen besøkte folkebiblioteket for noen år siden, er det nå bare 4 av 10.

Det er flott at folkebibliotek – og fagbibliotek – lager arrangementer. Biblioteket skal gi tilgang til kunnskap og formidle i alle sjangre. Ikke bare gjennom papirbøker eller digitalt, men også gjennom forfattermøter, diskusjoner og foredrag. Det er en logisk utvidelse av bibliotekets oppgaver.

Folkebibliotekene har i dag mer enn dobbelt så mye besøk som museene og kinoene. Tar vi med besøkstallet til fagbibliotekene er samlet besøkstall til bibliotekene nesten tre ganger så høyt som kinobesøket. Det skyldes først og fremst det daglige, ukentlige eller månedlige besøket av folk som vil skaffe seg kunnskap og opplevelser gjennom å lese og låne bøker, tidsskrifter eller digitale informasjonskilder. Det er ikke mulig å lage arrangementer som får besøkstall som oppveier denne tradisjonelle bibliotekbruken. Det er denne bruken som gjør at bibliotekene rangeres som den offentlige tjenesten folk er mest fornøyd med.

Jeg er enig med nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre som sier at det ikke behøver å være noen motsetning mellom å satse på arrangementer og å hjelpe folk med å finne informasjon. Arrangementene vil bidra til å vitalisere bibliotekene og ikke minst å sette dem på dagsordenen i media.

Nedgangen i besøk til folkebibliotekene faller sammen med en periode der folkebibliotekene er blitt kommunale budsjett-tapere. Utfordringen nå er derfor ikke å velge mellom arrangementer eller tradisjonell kunnskapsformidling, men å sørge for at kommunene setter bibliotekene økonomisk i stand til begge deler.

Publisert i Bibliotek | Leave a Comment »

FrP+H+KrF og MDG i Tønsberg: Gjennombrudd for miljø og klima?

september 28, 2015 av larsegeland

SV vil ha utredning om Bybane. Det kan bli vedtatt om MDG stemmer for det

Alt blir ved det vanlige i Tønsberg: Petter Berg fortsetter som ordfører. Etter fire år med varaordfører fra KrF, gjør FrP comeback med Bent Moldvær. De kan takke Miljøpartiet De Grønne for hjelpen.

Det tok ikke mange dagene etter valget før Miljøpartiet kunne offentliggjøre at de hadde inngått en intensjonsavtale med H, FrP og KrF. – «Dette betyr et gjennombrudd for klima og miljø», erklærte partiets generalsekretær Lars Gaupset på Twitter. Hva slags gjennombrudd snakker vi om?

I valgkampen har MDG erklært at de blokkuavhengige. Om de kom på vippen skulle de bruke makta , til å gå i samtaler med både høyre- og venstresida. Så skulle de velge dem som ga mest miljøpolitikk. I Tønsberg valgte MDG bare å snakke med høyre-sida. Vi vil aldri få vite hva MDG kunne ha fått til om de hadde forhandlet med V, SV, Ap og SP. Det er ingen tvil om at FrP, H og AP ikke er de fremste miljøpartiene. I praksis vil det være vanskelig for må partier og hevde miljøpolitikk overfor disse partiene. I Bystyret vil MDG, V og SV bare utgjøre 6 stemmer. Derfor er det så viktig å få konkrete løfter når de store partiene trenger de små, altså ved forhandlingene om ordførermakta i kommunene eller regjeringsmakta for landet. Det var slik SV og V hver sin gang har berget Lofoten og Vesterålen mot oljeboring, til tross for et massivt flertall for oljeboring på Stortinget. Har MDG vunnet tilsvarende seire i sin miljøpolitiske avtale i Tønsberg?

Det er en omfattende avtale FrP, H, KrF og MDG har laget. Men den består stort sett av uforpliktende formuleringer som man allerede finner i kommunens klimaplan og kommuneplan. Vi har ennå til gode å se at velmente formuleringer har redusert klimautslippene. Snarere tvert i mot: De av oss som har kjempet for et miljøpolitisk skifte i Tønsberg, har nettopp måtte sloss mot fine miljøformuleringer som tildekker mangel på handling. Mens biltrafikken jevnt og trutt har økt, har kommunene i mange år hatt målsettinger om det motsatte.

Det er tre konkrete nye innspill i avtalen. I valgkampen SV lanserte grønne tak og solenergi. Det ble avvist av Petter Berg, men er nå med i miljøavtalen. Venstre har lansert ideen om en hundelufteplass. Nå har MDG fått det inn i avtalen med de andre partiene. Det er bra. Det viktigste er at ferga mellom Husvik og Husøy skal gjenopprettes i løpet av fireårsperioden. Den åpenbare mangelen ved avtalen er forpliktende mål om klimagassutslipp og trafikk i Tønsberg.

Det står heller ikke noe om flyktninger. Var det fordi de andre partiene ikke ville være med på å ta i mot flere? Eller stilte ikke MDG noe krav om dette? På riksplan har både KrF og MDG stått skulder ved skulder med SV og V om å ta i mot flere flyktninger. Men ikke i Tønsberg. Her har KrF vært den mest restriktive. Mens KrFs stortingsrepresentanter har holdt taler for flere flyktninger og asylbarn, mente Anne May Hogsnes da hun satt i Bystyret for KrF at nye flyktninger tok boligene vekk fra andre vanskeligstilte. Nå er Anne May Hogsnes kumulert inn for FrP sammen med Inger Lexow – en annen FrP-er som er overbevist om at muslimene har en hemmelig plan om å overta landet. I mai i år stemte Bystyret mot et forslag fra SV om at vi skulle forberede oss på å ta i mot flere flyktninger. De som stemte mot dette forslaget var nettopp de fire partiene som nå skal styre Tønsberg: FrP, H, KrF og MDG. SV har sagt at de vil ta opp saken på nytt i Bystyret etter valget. AP, V, SP og SV vil stemme for at Tønsberg skal ta i mot flere. Vil MDG støtte dem? Det håper jeg.

MDG ble den store seierherren ved valget, båret fram på en begeistring for å få miljø- og klimaspørsmål på dagsordenen. De andre miljøpartiene hadde jo ikke lyktes. SV f.eks. inngikk i sin regjeringstid mange kompromisser med AP, der den miljøpolitiske gevinsten ikke var stor nok for de som visste hva som skal til av handling for å begrense klimaendringene. Sjøl var jeg i heftig radiodebatt med MDGs Rasmus Hansson som angrep SV for å akseptere oljeboring i Barentshavet. Mitt forsvar om at vi hadde fått berget Jan Mayen mot oljeboring, vant ikke gehør. Nå er det MDG som over hele landet inngår i maktposisjoner der de også vil tvinges til kompromisser. Det vil være krevende også for dem å ikke miste målet av synet og begynne å hylle de ørsmå seirene som «gjennombrudd for miljø og klima».

Dessverre er det heller ikke slik at jo flere miljøpartier vi har, desto større blir mulighetene for å lykkes. Til syvende og sist er det bare langt og iherdig arbeid som må til. I det arbeidet er det å håpe at miljøpartiene MDG, SV og V kan samarbeide til tross for andre politiske uenigheter.

AP, SV, V og Sp har framforhandlet en avtale om fordeling av posisjoner. AP har vært storsinna. Det er også blitt enighet om noen politiske saker partiene står sammen om. De sakene er mer et uttrykk for et minste politisk multiplum, enn et resultat av harde dragkamper. Men SV har fått gjennomslag for at barna i Tønsberg skal få leirskole igjen. Hvis det blir flertall for det. Det er også en sak MDG vil avgjøre. Det politiske grunnlaget innebærer også at SVs forslag om en bybane skal utredes i forbindelse med Vegpakka, samen med vannmetro og superbuss. Dette er også en sak MDG vil kunne avgjøre.

Publisert i klima, Tønsberg | Leave a Comment »

Miljøpartiet berger fortsatt klimafiendtlig H- og FrP-styre i Tønsberg

september 16, 2015 av larsegeland

I kveld er det blitt klart at det blir fortsatt H/FrP-styre i Tønsberg. Det er Miljøpartiet De Grønne som sørger for at Petter Berg og Bent Moldvær fortsetter i posisjon. Lene Lauritzen Kjølner brøt i forrige bystyreperiode ut av Høyre. Gjorde hun det for å komme tilbake å berge Høyre og FrP under dekke av miljø?

Nasjonalt framstår Miljøpartiet som høye og mørke på miljøets vegne. Hvordan skal de innfri sine valgløfter ved å ikke samarbeide med V og SV, men med FrP?

Valgresultatet i Tønsberg åpnet for en mulighet for en satsing på miljøpolitikk i Tønsberg ved at AP kunne få ordføreren gjennom samarbeid med de tre miljøpartiene SV, Venstre og MDG. Nå bryter MDG ut av det som kunne vært en miljøpolitisk blokk som kunne ha oppnådd mye i forhandlinger med AP.

For SVs del har vi allerede diskutert hvilke politiske krav vi ville stille for å stemme for en AP-ordfører. Det viktigste gjelder det som kommer til å bli den største miljøsaken i distriktet i åra som kommer, nemlig ny veiløsning. AP, SV og MDG har programfesta en at vi ønsker utredet en såkalt østlig forbindelse dvs en parallell Kanalbro. Garanterer nå MDG en politisk ledelse som motarbeider en slik løsning? Som kjent sier FrP og Høyre nei til en østlig forbindelse. Et sentralt krav til en potensiell allianse MDG-V-SV-AP er å slå fast at veiløsning ikke skal føre til kapasitetsøkning for privatbilisme på veiene. Det betyr at en ny bro med to felt, betyr at to felt over Kanalbroa skal bli kollektivfelt. Får MDG FrP med på slike løfter? Betyr MDGs valg at muligheten for en fire-felts motovei over Byfjorden rykker nærmere?

Hva med Bybane? MDG-V-SV kunne stått sammen om kravet om å få utredet en Bybane som en del av et samarbeid med AP. Får MDG til en slik avtale med H og FrP?

Avklaringen om å støtte FrP og H kom raskt. Tønsbergs Blad har skrevet at det er Venstre som var på vippen i Tønsberg. Kanskje var MDG så redd for å miste sin nøkkelrolle at de ikke hadde tid til å snakke med Venstre eller SV. Eller kanskje er det rett som det er sagt at MDGs største redsel var å komme i den miljøpolitiske skyggen av SV og V. MDG liker jo å gi inntrykk av at det er de som er miljøpolitisk mest på offensiven, da passer det seg ikke at SV i realiteten overgår dem. Mange velgere håpet på ny vind i seilene for miljøpolitikken i Tønsberg med et nytt parti. De må føle seg utrolig skuffet i dag. Vi er blokkuavhengige, sier Rasmus Hansson – vi snakker med begge sider og velger den sida der vi får mest miljøpolitikk. Slik er det ikke i Tønsberg, der gikk man rett til miljøverstingene.

Publisert i Miljø, SV, Tønsberg | 4 Comments »

« Newer Posts - Older Posts »