Sosialistisk Venstreparti sitter med nøkkelen til åpning av en moderne Vestfoldbane innen rimelig tid. Det er Høyre-politikeren Bjørn Hoelseth som konstaterer dette. Bakgrunnen er selvfølgelig at SV gjennom mange år har prioritert jernbane-utbygging, samt at SV er forhandlingspartner for AP/Sp-regjeringa om statsbudsjett.
Gjennom åra er det mange som har sviktet Vestfoldbanen. For bare å se på de siste åra, så sørget KrF-leder og samferdselsminister Hareide for at traseen Sandefjord-Larvik ble tatt ut av Nasjonal Transportplan. Også traseen fra Tønsberg til Stokke er lagt død, men her bidro stortingspolitikere og lokalpolitikere godt ved å skyte ned Bane Nors forslag til trase.
I regjeringas forslag til statsbudsjett for 2024 mangler det midler til god framdrift på planlegging av traseen Stokke-Sandefjord. Bjørn Hoelseth er bekymret for om SV vil gjøre noe med det. Omtrent samtidig med Hoelseths innlegg la SV fram sitt alternative statsbudsjett. Der er det stor ekstra-satsing på vedlikehold av jernbanen, midler til elektrifisering av strekninger som ennå har diesel-lok – og 90 millioner til planlegging av traseen Stokke-Sandefjord. SVs alternative statsbudsjett danner grunnlaget for SV i forhandlingene med regjeringa som starter denne uka.
Tønsberg er en viktig stasjon på Vestfoldbanen. I jernbanekretser sprer det seg en tanke om at vi må nøye oss med dobbeltspor fra Oslo til Tønsberg. Det er også kommet forslag om at Sørlandsbanen bør legges ned. Trafikkgrunnlaget der svikter på grunn av at veiene er blitt så gode. Sånn tenker ikke SV: Vi vil ha dobbeltspor på hele strekninga til Skien, og vi vil ha en forbindelse over til Sørlandsbanen. Slik kan vi få en moderne jernbane fra Oslo til Stavanger som betjener halvparten av Norges befolkning.
Til våren kommer det et nytt forslag til Nasjonal Transportplan. SV vil gjerne lage en avtale med regjeringa om denne planen, og håper at vi på den måten kan sørge for å få hele Vestfoldbanen inn i planen igjen. Vi skal gjøre vårt, men også andre partier, organisasjoner og foreninger må opp på barrikadene sammen med oss.
I 2022 hadde Lillestrøm bibliotek en nyhet at de ville begynne med et eget tilbud til naturister i form av at biblioteket i deler av åpningstida skulle være forbeholdt nakne brukere. Det var selvsagt en aprilspøk. Nå lanserer Lillestrømbibliotekene i stedet naturist-kino i samarbeid med oslo Naturistforening. Om du ikke kan gå naken på bibliotek i Norge, så er det i USA 5 bibliotek som er forbeholdt nakne brukere. Bibliotekene er laget for å være et tilbud til forskere som vil ha kunnskap om naturistbevegelsen og nakenhet, og de befinner seg på ulike naturist-leire rundt i USA. Det er ikke alle som synes det er like greit å gå nakne i biblioteket. Derfor planlegges det nå å lage et nytt bibliotek som skal være et tilbud også til påkledde brukere.
Det er stiftelsen B.E.A.C.H.E.S som planlegger å lage et åpent naturistmuseum og bibliotek i Miami. Biblioteket vil være i nærheten av den store og kjente nakenstranda Haulover Beach, men vil ligge på den «påkledde» delen av Miami Beach. I tillegg til museum og bibliotek vil det også være mulighet for workshoper, arrangementer og undervisning. Det vil være et tilbud til allmennheten, offentlige myndigheter og de flere millioner nakenbadere som hvert år besøker Haulover Beach, sier Andrew L. Lluberes som er styremedlem i stiftelsen. I biblioteket vil de kunne granske og oppleve den rike naturist-historien gjennom dokumenter, kunst og fotografier.
B.E.A.C.H.E.S. er en forkortelse for Beach Education Advocates for Culture, Health, Environment and Safety. Utover å propagandere for nakne strander jobber stiftelsen med tilgang for funksjonshemmede til strender, samt bevaring av biologisk mangfold og naturmiljø.
Fire av de andre naturist-bibliotekene i USA er tilknyttet regionale naturistforeninger. Det femte er knyttet til Naturist Education Foundation, som er en nasjonal stiftelse som har sitt utspring i Free-Beach-bevegelsen på 1980-tallet som ikke kjempet for å ha egne naturist-steder, men som kjempet for retten til nakenbading på alle offentlige strender.
De fem bibliotekene er alle medlemmer i den amerikanske bibliotekforeningen. De har også etablert et eget konsortium – The Nudist Research Library Consortium. Der samarbeider de om digitalisering og tilgjengeliggjøring av bibliotekenes analoge materiale. Den canadiske naturistforeningen har nylig besluttet at deres bibliotek også skal tilslutte seg konsortiet. Bibliotekene blir mye brukt av forskere fra flere fagmiljøer – historikere, antropologer, sosiologer, samt forskere innen medisin og helse. En gruppe forskere har etablert «Professors & Researchers Special Interest Group of The Naturist Society. De har selv utarbeidet mye dokumentasjon om naturisme, i tillegg til at de har jobbet for å bedre forsker-tilgangen til de etablerte naturist-bibliotekene.
Brian Hoffmann som er professor i medisinsk historie, ga i 2015 ut boka Naked: A Cultural history of American Nudism. Han brukte American Nudist Research Library i Florida i arbeidet med boka. «Mens man ellers blir bedt om å ta på seg hvite hansker for å bla i de gamle dokumentene, ble jeg her bedt om å ta med et håndkle å sitte på», forteller han. Han hadde blant annet gått inn i dokumentene i kampanjen mot den amerikanske naturisten Maurice Parmelee som ble beskyldt for uamerikansk virksomhet. Parmelee hadde i 1931 publisert boka «Nudism in modern life». Flere kongressmenn var oppbrakt over at boka inneholdt et bilde av en naken kvinne som kastet spyd, fotografert forfra. Problemet var bare at dette bildet var tatt ut av boka i kongressbiblioteket. Jeg bestilte fjernlån, bare for å oppdage at jeg da også fikk et eksemplar av boka der dette bildet var fjernet. Det var tydeligvis ettertrakta av kongressmenn og bibliotekbrukere. Et uskadd eksemplar fantes imidlertid i naturist-biblioteket i Florida.
Det omstridte bildet i Maurice Parmalees bok fra 1930
Når det gjelder Europa så er det etablert et Dokumentasjonssenter for naturisme for Øst- og Sentral-Europa i Athen. I Tyskland har Biblioteket ved Institutt for Sportsvitenskap ved Universitetet i Hannover et eget ansvar for naturisme, mens i Frankrike drifter Universitetsbiblioteket ved Descartes-universitetet i Paris et eget senter for naturist-dokumentasjon.
På Rygg har Vestfold-kommunene en enestående miljøpark som produserer utslippsfri biogass til busser, renovasjonsbiler og andre tunge kjøretøy. Avfallsselskapet Vesar har arbeidet med planer om å bli selvberget med rein elektrisk energi gjennom vind- og sol. Dette støtter SV og vi vil fremme forslag om mer energiproduksjon på Rygg fra Tønsberg kommune. Slike tiltak er helt nødvendig når Statkraft har nedlagt etableringsforbud mot ny næringsvirksomhet som krever strøm de neste 12 åra.
Hva slags vind- og solenergiproduksjon som kan være aktuelt på Rygg, må utredes og fremmes som byggesak i Tønsberg kommune. Vi må få vurdert om det er miljø- eller naturkonflikter knyttet til dette.
Tønsberg SV har fått vedtatt at Tønsberg skal bli Norges største solenergikommune. Tønsberg har ingen egen kraftproduksjon i dag, men gode forutsetninger for solenergi. Da må vi få en helhetlig oversikt over egnede steder før vi tar avgjørelser. Tønsberg SV ønsker i første rekke at solcelleanlegg skal komme på hustak og allerede utbygde tomter. Andre forslag for solceller er på store parkeringsplasser, langs E18 etc.
Vi trenger utredning på mange steder, også på miljøparken på Rygg.
Hafslund har i 2023 igjennom sitt solselskap Solway sett beregnet solenergi fra takflater på Rygg Miljøpark og har anslått 1,2 GWh i året. I tillegg kan man vurdere områder på bakken som kan egne seg til solceller. Potensialet for solceller er ikke nok til å forsyne Miljøparken med strøm, men kombinert med vindkraft er det nok.
Hafslund har i 2023 beregnet at en til to vindmøller plassert på Rygg vil kunne generere opp til 30 GWh/år. Det er ikke konflikter knytta til friluftsliv ved en plassering tett på Miljøparken. At toppen av vindmølla blir synlig fra E18 kan være en viktig markedsføring av Rygg Miljøpark og av Tønsberg som en kommune med ambisjoner for miljø og klima.
Den Magiske Fabrikken har nå et strømforbruk på ca. 11 GWh/år i forbindelse med produksjon av biogass på 110 GWh/år, det vil si 11 millioner Nm3 Biometan. Strømmen går hovedsakelig til hygieniseringsprosessen, men også noe til flytendegjøring av biogass og andre prosesser som forbehandling mm
Det betyr at med sol og vind kan man produsere mer rein elektrisk strøm enn anlegget i dag bruker. Det er nødvendig fordi det er store utviklingsmuligheter på Rygg som vil kreve mer energi.
Men man kan lagre strøm i biogassen. Da konverteres overskuddselektrisitet fra vindmøller til biogass med bruk av elektrolyse av vann. Dette innebærer å bruke elektrisiteten til å splitte vann (H2O) inn i hydrogen (H2) og oksygen (O2). Hydrogenet kan deretter brukes som en kilde til biogassproduksjon.
Hydrogenet som er produsert gjennom elektrolysen, kan blandes med karbondioksid (CO₂) og brukes som råstoff i en biogassreaktor. Gjennom anaerob nedbrytning av organisk materiale i biogassreaktoren, produseres biogass, som hovedsakelig består av metan (CH4) og karbondioksid (CO2). Biogassen kan da gjøres flytende og lagres for distribusjon og salg slik som det er muligheter for i dag.
Økt sirkulær matproduksjon: Den Magiske fabrikken har over 11.000 tonn grønn Co₂ som det er viktig å utnytte, som bør gå til norsk sirkulær matproduksjon i stor skala, f.eks. 200 mål med sirkulære veksthus på areal som er satt av på Rygg Miljøpark istedenfor at det omdannes til biogass sammen med produsert hydrogen fra elektrolyse for å lagre strøm når det er overproduksjon. Dette vil skape størst klimaeffekt og flest arbeidsplasser gjennom å etablere storskala industrielle veksthus med bruk av grønn Co₂ og biogjødsel fra Den Magiske Fabrikken.
Tønsberg er aksjeeier i Vesar og grunneier på Rygg, og er derfor i en nøkkelposisjon for å realisere sol og vind på Rygg. SV vil derfor gjennom Tønsberg kommune ta initiativ til å stille krav om utbygging av sol- og vindenergi på Rygg! Vi ønsker å fremme saken overfor Vesar, deretter må den gå gjennom vanlig byggesaksbehandling i Tønsberg som sikrer medvirkning.
Nettselskapet Lede og Statkraft har varslet full etableringsstans for industri og næringsvirksomhet i Vestfold de neste 12 åra – altså fram til 2035.
Problemet er for dårlig nettkapasitet og for lite lokal energiproduksjon. Nyhetene setter en stopp for muligheten til å nå klimamålene ved å erstatte den halvparten av dagens energiproduksjon som er fossil, med rein elektrisk kraft. Vi har ikke tid til å vente på nettutbygging. Vi må gjøre et krafttak for å øke den lokale energiproduksjonen og for å spare strøm der det er mulig.
Økt lokal energiproduksjon vil i praksis i Vestfold si solenergi eller vindkraft. Statnett mener at ny produksjon av strøm må komme i tilknytning til nytt forbruk, og nytt forbruk må legges tett til ny energiproduksjon. Altså at næringsvirksomhet som skal etableres må produsere energien der næringsvirksomheten skal pågå. Det betyr at skal vi få omstilling og ny næringsvirksomhet, må energiproduksjonen skje i bakgården.
Ifølge Statnett kan Grenland og Vestfold bli flytta fra dagens prisområde NO2 til prisområde NO1 og danne et isolert høyprisområde sammen med Oslo, Akershus og Østfold.
Varselet fra Lede og Statkraft er et alarmsignal til de nye kommunestyre- og fylkespolitikerne om å handle. Skal vi ha noen sjanse til å erstatte den halvparten av energiforbruket som er fossilt, med elektrisitet – må vi ha storstilt energiøkonomisering – men også ny lokal energiproduksjon. Det er nødvendig med utbygging av nettet, men vi kan ikke sitte å vente.
Kommunestyret i Tønsberg fattet før valget en prinsippbeslutning om at man ønsket å bli Norges største solenergikommune. Kommunens administrasjon utreder hva dette innebærer. Det var vi i SV som fremmet forslaget. Vi ser for oss at kommunen må jobbe tett med selskaper innen solbransjen for å få til storstilt utbygging. Det er minst kontroversielt å bygge ut på såkalte «grå områder». Det betyr takflater eller allerede disponert grunn.
Problemet er at det er over fire ganger så dyrt å produsere solenergi på tak, som det er å produsere fra bakkemonterte anlegg. Trolig må vi gjøre begge deler. Bakkemonterte solenergi betyr ikke varig omdisponering av grunnen. Det skal ikke legges asfalt, bare monteres solenergipaneler som til og med kan monteres slik at jorda kan brukes til beitedyr og grasproduksjon.
Vi er spent på oppfølgingen av det ambisiøse solenergivedtaket. Det var SV som fremmet forslaget. Vi ser for oss at kommunen sammen med selskaper innen solbransjen legger til rette for storstilt utbygging av takflater i store områder. Samtidig mener vi at kommunen må kartlegge områder som kan være egna for bakkemontert solenergiproduksjon.
Kanalbroa da den var ganske ny. Fra Lokalhistoriewiki.
Et viktig argument for tilhengerne av Ramberg-Smørberg-brua er at vi har krangla så lenge at nå må vi få ut fingeren å få veien bygd. Det gjelder bl.a. Høyre-kandidatene Pål Ese og Gunstein Sundene som skriver dette i TB. Jeg mener det er en lykke at man ikke bygde ny fastlandsforbindelse mellom Tønsberg og Nøtterøy for 40 år siden. Hadde man gjort det, hadde trafikken i dag vært mye større enn den er. Vi hadde da trolig diskutert om vi skulle bygge enda en ny fastlandsforbindelse og ringvei for å avlaste den som ble bygd for 40 år siden.
Forskere fra Transportøkonomisk Institutt har bl.a. studert effektene av veibygging i Oslo og Ålesund. De konkluderte med at utbyggingen førte til flere biler på veien og like lange køer. Resultatene er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Transportation research i 2020. Den nye kapasiteten ble gradvis fylt av nye biler. Etter hvert gikk trafikken like sakte som før i rushtiden og det var flere bilister i køen, sier forskningsleder ved TØI, Aud Tennøy til Forskning.no.
Hvorfor kan det være at nye veier med plass til flere biler ikke reduserer køene? Svaret er byspredning, sier TØI-forskerne. Altså at byen sprer seg utover som greinene på et tre. Det blir større avstand mellom der folk bor, arbeidsplasser og sentrum. Men den foreslåtte Ramberg-Smørberg-forbindelsen som gjør at folk må kjøre via Jarlsberg for å komme til byen, vil vi risikere nettopp det.
I de første planene om ny fastlandsforbindelse, opererte Vegvesenet med anslag om stor trafikkvekst. Hadde planene da blitt bygd, hadde vi fått trafikkveksten. Nå har Stortinget vedtatt at byer som Tønsberg skal basere seg på nullvekst, det vil si at trafikken ikke skal øke – vekst skal tas med sykkel og gange. I Bypakka er det en del tiltak for å fremme sykkel og gange. Mange av disse tiltakene er kommet nettopp for å redusere trafikkveksten som veibygginga vil føre til.
I SV anerkjenner vi behovet for en trygg forbindelse mellom Tønsberg og Færder. Men den må ikke føre til økt transport slik Smørberg-Ramberg vil føre til. Tvert i mot bør vi planlegge for redusert biltrafikk i framtida. Køer fjernes ikke med nye veier, men med kollektivtransport. Vi trenger ingen ny vei Ramberg-Smørberg for å fjerne biltrafikk i sentrum av Tønsberg. Nedre Langgate kan stenges for gjennomkjøring i dag. I dag er det lite trafikk gjennom tunnelen fra Kilen til Kjelle. Det er rett og slett fordi alt for mange tenker at det er raskere å stå litt i kø gjennom byen, enn å ta omveien som ringveien og tunnelen er. Derfor må Mammutkrysset bygges om slik at gjennomgangstrafikken sluses ut på Ringveien. Og en enkel ny parallelbru bør utredes. Det var det politisk flertall for i Tønsberg, inntil Tønsberg FrP ga etter for presset fra grunneiere på Stensarmen som ønsket at båndlegginga skulle oppheves. Siden FrP da hadde samferdselsministeren ble Østalternativet skrinlagt. FrP må dermed ta ansvaret for at befolkningen i Tønsberg og Færder skal belastes med store bompengeutgifter i 15 år.
SVs førstekandidat Christina Grefsrud Halvorsen og jeg på besøk på Vesar på Rygh. I bakgrunenn skimtes Tone Kalheim fra Felleslista i Færder.
Nå er jeg så lei av maset ditt, Egeland, kan du komme til kontoret mitt så kan vi bli enige? Det var budskapet fra ordfører Erik Carlsen i Tønsberg, etter et bystyremøte en gang på 1990-tallet. Den gangen brukte vi etternavn. SV hadde laget en rapport om miljøtiltak i Tønsberg, og vi hadde mast om kildesortering. Nå var Carlsen lei. I tillegg tror jeg at kona hans maste om det samme hjemme.
Tønsberg kommune eide fyllplass på Rygh. Den var verdifull. Å lage en ny fyllplass ville koste mye penger. Fordi vi også mottok avfall fra andre Vestfold-kommuner var vi redde for at fyllplassen snart ville bli full. Det var behov for å redusere avfallsmengden, ikke minst av mat-avfall som også førte til store utslipp av metan-gass.
Etter at Carlsen og jeg hadde pratet sammen, innkalte Carlsen de politiske gruppelederne til et møte. Siden han og jeg allerede var enige, var det lett å få bred enighet om at Tønsberg skulle innføre kildesortering med utsortering av mat. Vi ble enige om at det skulle skje, og om en stram tidsplan sjøl om vi ikke visste hvordan det skulle skje. Vi lagde ekskursjon til Moss som hadde hatt et omfattende forsøk med kildesortering, og vi lagde studietur til Tyskland med deltakere fra de fleste Vestfold-kommunene. Tønsberg endte på å velge en modell der matavfallet skulle gå til dyrefor. Det gikk i noen år, inntil det ble problematisk fordi det ble ansett som farlig å la dyra ete matrestene våre. En tid ble matavfallet kjørt til Trøndelag der det ble omdanna til fiskefor. I dag brukes matavfallet sammen med gjødsel fra husdyr til miljøvennlig biogass som er drivstoff for busser og søppelbiler i hele Vestfold.
For SV var innføringa av kildesortering en stor seier. Jeg fikk Petter Punktums fat fra Tønsbergs Blad og fikk tilnavnet Øko-Lars som jeg var veldig stolt av. Det var sjelden kost den gang at en SVer fikk skryt av Tønsbergs Blad. Men det usedvanlig raske vedtaket om kildesortering i Tønsberg skyldtes at arbeidet ble forankra hos alle de politiske gruppelederne, og ikke minst at ordføreren stilte seg i spissen. At kommunens fremste leder stiller seg i spissen for miljø og klimatiltak er suksessfaktor som alt for ofte ikke er til stede.
Hva som i ettertid har skjedd på fyllplassen på Rygh, er et eventyr. Gjennom årene har jeg vært der mange ganger med gjester fra både inn- og utland som er blitt imponert. Det viser at politikk nytter. I dag var jeg der på nytt på Vesars gjenvinningsdag der de ønsket å få politikernes fokus på avfallsgjenvinning og avfallsreduksjon.
En av årsakene til at vi fikk til kildesorteringa var altså bekymringa for at fyllplassen skulle bli full, og at det ville bli dyrt å etablere en ny fyllplass. Ingen ville jo ha en fyllplass i sitt nabolag. I dag er det knapt deponering av avfall, fordi det meste går til materialgjenvinning eller energigjenvinning. Tønsberg fyllplass er blitt til et industriområde med mange arbeidsplasser involvert i å bruke avfall som en ressurs. Etableringa av Den Magiske fabrikken som produserer biogass til drivstoff og økologisk gjødsel til landbruket er en drivende kraft i dette. Siden biogassproduksjonen også skaper noe CO2, har de til og med etablert et drivhus der CO2-en brukes i produksjonen av tomater. Vegg i vegg med drivhuset er det etablert et undervisningssenter som gir barn og unge opplæring i fotosyntesens hemmeligheter og hva som skjer med avfallet.
Fortsatt er Vestfold på Norges-toppen i gjenvinning av avfall. Men likevel går ca 40% til forbrenning, og det bør reduseres.
Husstandene i Vestfold kildesorterer mat som går til biogass, papir/papp, plast, metall og glass som går til materialgjenvinning, mens restavfallet går til energigjenvinning – det vil si at det brennes f.eks. på Norcems sementfabrikk i Brevik som trenger varmen i sin produksjon av sement. Men det er bedre å materialgjenvinne eller ombruke avfallet enn bare å brenne det. Vesar skal i gang med et prosjekt der bl.a. hageavfall omdannes til biokull som kan brukes som gjødsel og som i tillegg binder CO2. Det er spennende og nytenkende.
Men det kan gjøres mer for ombruk. For eksempel er det vel og bra å ha innsamling av plast, men det er enda bedre om folk reduserer bruken av plastposer. Her ligger det utfordringer for framtida: Ombruk av hvitevarer, sykler som hives og ikke minst bygningsmaterialer. Dert bør være mulig å bygge med brukte materialer. Det har jeg sjøl gjort på hytta mi, men det var vanskelig å få tak i. Ofte har jeg stått ved siden av containeren for treavfall på gjenvinningsstasjonen, og ønska at jeg kunne ta med meg materialer hjem. Foreløpig er det ikke noe system for slik ombruk – det bør det bli!
Noen tror at bibliotekene er en institusjon som er i ferd med å gå ut på dato. Men det er snarere tvert i mot: Det er få institusjoner som er så velegna for de utfordringene vi står overfor i framtida, som biblioteket. I Tønsberg og Færder har vi i tillegg den store fordelen at vi ikke bare har et flott bibliotek med fine bygninger, men også med et nytenkende og offensivt personale. Dette må vi både ta vare på og utvikle.
Mange byer opplever utarming ved at butikker legges ned som følge av netthandel. Det er en utvikling som trolig vil forsterke seg. De byene som ikke har et attraktivt bibliotek som trekker hundretusener av mennesker til byen, må skaffe seg det. I Tønsberg har vi et slikt hovedbibliotek. På en lørdag går det en strøm av mennesker fra øvre bydel via Torget og til og fra biblioteket. Biblioteket er blitt det mange kaller et 3. sted: Ikke hjemme, ikke jobb, men det stedet der du liker å henge, liker å tilbringe tida. Biblioteket er omtrent det eneste som er igjen av sosiale treffesteder som også er gratis. På samme måte er Tjøme bibliotek og det nye flotte Revetal bibliotek viktige som treffsteder i tettstedene sine.
Men trenger vi biblioteket når alt er tilgjengelig gratis på internett? Ja, for alt er ikke tilgjengelig gratis på internett. Overgangen til nett betyr tvert i mot at mange informasjonskilder er blitt dyrere og vanskeligere tilgjengelig. Folkebiblioteket oppsto som en institusjon for å demokratisere tilgangen til kunnskap og opplevelser. Denne oppgaven er nå viktigere enn noensinne. Derfor er det viktig at nasjonale politiske myndigheter skjønner at bibliotekene må få tilgang til alt materiale uavhengig av i hvilket format det er publisert på. Og så må kommunen følge opp med budsjetter som gjør det mulig for biblioteket å tilby dette til innbyggerne.
Bibliotekarene er sterke forkjempere for ytringsfriheten. I Tønsberg og Færder bibliotek oppretter de nå en avdeling for demokrati og ytringsfrihet. Koplingen mellom demokrati og ytringsfrihet er viktig, de to kan ikke eksistere uten hverandre. Ytringsfrihet handler ikke bare om at du kan si hva du vil, det handler også om at jeg som borger kan få tilgang til andres ytringer. Dette er åpenbart en sentral oppgave for biblioteket, som ikke blir mindre i framtida. For å ha et levende demokrati er det ikke nok at man har mulighet til å delta om man er ressurssterk, men at noen bidrar til at det er levende debatter om viktige forhold i samfunnet. Det gjør biblioteket blant annen gjennom sine arrangementer.
Bibliotekene er samfunnets hukommelse og kulturbærer. Nye bøker som kommer ut i dag har et stadig kortere liv i bokhandelen. Men i bibliotekene lever de videre. Hvis du f.eks. vil lese Tønsberg-forfatteren Ingar Skredes eventyrlige roman om Kora som bor på Kaldnes mens de bygger et skip som gjør at hun ikke lenger ser Slottsfjellstårnet, så må du på biblioteket. Bokhandelen har den ikke.
Biblioteket er en populær institusjon som har tillit i alle samfunnslag. Undersøkelser viser at biblioteket er den mest populære offentlige institusjonen. Besøkstallene bekrefter også det. At alle folk synes biblioteket er fint, gjør at biblioteket kan spille en viktig rolle for integrering av nye landsmenn. Det er et trygt sted også for barn og unge.
Biblioteket er en delings- og gjenbruksinstitusjon. Kunnskap og opplevelser blir ikke mindre verdt om de deles. En bok i vår private bokhylle leses kanskje bare en gang, mens populære bøker i biblioteket leses utrolig mange ganger. Det er effektivt felles-eie: De fleste bøkene dine står i hylla i biblioteket! Biblioteket er en institusjon tilpassa miljøvennlig deling. På vårt bibliotek har de til og med begynt med en tjeneste der du kan bytte plante-frø!
I en tid hvor det er god grunn til å være bekymra for de unges lese-ferdigheter, er biblioteket en institusjon som gjennom lese-kampanjer og annet formidlingsarbeid bidrar til å gjøre det spennende å lese!
Tønsberg har all grunn til å være stolte av biblioteket sitt. Men vi kan ikke være tilfreds med det. Biblioteket må videreutvikles. I SV har vi alltid kjempa for biblioteket. I samarbeid med et nytenkende bibliotek vil vi gjerne være med å å sørge for at biblioteket får store nok rammer til sin drift, og at de får midler til å utvikle enda nye tjenester til beste for Tønsbergs innbyggere!
(innlegget er skrevet for Tønsbergs Blad 22.8.2023)
I dag er de fleste store hvalarter totaltfredet som følge av tidligere tiders overbeskatting av hvalstammen i Sørishavet. Det var i stor grad folk fra vårt eget fylke Vestfold som var engasjert i hvalfangsten. Kosmos-ekspedisjonen i 1966/67 ble den siste ekspedisjonen fra Vestfold til Antarktis. Det innebar slutten på den første norske olje-eventyret. Noen få måneder etterpå begynte det andre: Lille julaften 1969 ble det funnet olje i drivverdige forekomster på Ekofisk i Nordsjøen.
Mange Vestfoldinger – meg selv inkludert – er stolte av vår hvalfangst-forhistorie. Men i ettertidas lys må vi erkjenne at det etter hvert utviklet seg til en grisk rovdrift på en begrenset ressurs. Vi må også erkjenne at Vestfoldingene ikke slutta med hvalfangsten før den sluttet av seg sjøl ved at det nesten ikke var hval igjen. Vi sluttet ikke før vi ble tvunget av andre land som innførte et forbud.
Nå går det andre norske olje-eventyret mot slutten. Det er fortsatt olje igjen, men alle eksperter er enige om at klimaet ikke tåler at vi brenner mer fossil energi som slipper ut CO2. Verden har fått merke klimaendringene med hetesommer og tørke. Det er avdampinga fra hetesommeren som vi nå har fått i hodet som styrtregn som skaper vannmengder som vi aldri før har opplevd.
Men på samme måte som Vestfoldingene var seg selv nærmest ved å forsvare hvalfangsten, er Norge nå på topp når det gjelder klimafornektere. En EU-studie fra i fjor sammenlignet holdninger til klima i en rekke europeiske land. Ingen andre land hadde så mange som fornektet at klimaendringene er menneskeskapte, som Norge – hele 24%. Nordmennene er også klart minst bekymra for konsekvensene av klimaendringene for seg selv personlig, for landet og for verden.
Når uværet Hans feier over sør-Norge, er det noen som hevder at det er et medieskapt uvær. – Vi har hatt større flommer før, sier de og viser til Storofsen i 1789 og storflommen i 1860. Men det er feil. Dagens flom er større enn tidligere flommer, men heldigvis har vi lært oss bedre å sikre oss mot flom. Men likevel blir skadene store fordi flommen blir større enn vi likevel hadde forestilt oss.
Det er fristende å stikke hodet i sanda og si at klimaendringene ikke skyldes oss, eller at våre klimautslipp er så minimale i forhold til andre land, at det ikke er noen vits for oss å kutte dem. Men i stedet for å kjempe for en forlengelse av en næring som er dømt til å dø, bør vi se virkeligheten i øynene og kaste kreftene inn for en omstilling.
På det meste var det 11.000 vestfoldinger ansatt i hvalfangsten. Det skapte velstand. Men vi klarte omstillinga uten at vi ble kastet ut i fattigdom. Omstilling betyr ikke å begynne med noe helt nytt: Hvalfangsten var en kunnskapsnæring i den betydning at de utviklet ny teknologi og nye produksjonsmetoder. I Vestfold utviklet det seg en rekke bedrifter som var basert på teknologiutvikling til hvalfangsten: Kaldnes Mek. Verksted i Tønsberg, Framnes i Sandefjord. Jotun ble startet som fargehandel og skipsrekvisitaforretning og leverte produkter til hvalfangstflåten. I dag er det en kunnskapsintensiv bedrift med virksomhet på mange kontinenter. Herdet, raffinert hvalolje ga starten til den norske fettherdingsindustrien med bedrifter som De-No-Fa Lilleborg og Jahres Kjemiske Fabrikker i Sandefjord. Et annet eksempel er Tønsberg Harpunfabrikk som typisk nok var fortsettelsen av en hestesko-fabrikk!
På samme måte må vi bruke kunnskapen fra det andre olje-eventyret til et grønt skifte. Det kommer ikke til å bety at vi må kle oss i sekk og aske, men vi må erkjenne at det er nødvendig at alle – også vi – erkjenner at vi må slutte å slippe ut klimagasser som fører til naturkatastrofer som dem vi nå har fått en forsmak på.
Den som er ærlig opptatt av klimakrisa og hvordan vi skal gjøre oppnå nødvendige klimakutt her til lands, bør lese den nye boka til Ådne Naper. Han leverer et selvkritisk og grundig oppgjør med norsk energipolitikk og dokumenterer vanskelighetene og behovet for ny rein energi.
En politiker som tar selvkritikk, skal man lytte til. Det skriver Bård Stranheim som er daglig leder av Powered by Telemark i et forord til Ådne Napers nye bok «kraft eller krise». Naper er gruppeleder for SV i Vestfold og Telemark fylkesting. Han er født og oppvokst i Grenland. De siste 4 åra har han vært leder for Hovedutvalg for klima, plan og areal i Vestfold og Telemark. Med den rollen er det naturlig at han er engasjert når det gjelder energi og industri. Mens gamle Vestfold har lite kraftkrevende industri og lite egen energiproduksjon, ligger Telemark på landstoppen både når det gjelder CO2-utslipp, men samtidig også vannkraftproduksjon. Det skyldes selvsagt industrien i Grenland som produserer varer som mange etterspør: Sement fra Norcem i Brevik, petrokjemiske produkter fra Rafnes, mangan og gjødsel fra Herøya. Napers selvkritikk handler om at han ikke tidlig nok var opptatt av gapet mellom klimaambisjoner og at vi styrer mot et økende kraftunderskudd. Det har han for øvrig felles med de fleste politiske partier som ikke fornekter behovet for reduserte klimautslipp.
Boka er en gjennomgang som starter med de siste to åras krise med økte strømpriser. Han påpeker at vannkraftproduksjonen i Norge er mer væravhengig enn mange tror. Etter flere år med lite tilførsel av vann, og samtidig med stor etterspørsel av gass – fikk vi rekordhøye strømpriser. Naper innrømmer at han ikke var nok oppmerksom på at over halvparten av energiforbruket i Norge fortsatt er fossilt, og hvor lite ny kraft som er bygget ut i Norge de siste åra. Han trodde at kraftbehovet vårt kunne løses med en oppgradering av eksisterende vannkraft. Boka er et oppgjør med denne naive troen. I stedet for å stikke hodet i sanden, vil mange si at Naper legger hodet på hoggestabben når han argumenterer for behovet for ny energiutbygging. Alternativet, skriver han er krig, konkurser og klimakrise.
Hodet på hoggestabben er fordi Naper mener at det er behov for å bygge ut vindkraft både på land og til havs. Det er kontroversielt, og ikke alle har tatt inn over seg at den krafta vi vil bruke, mp vi enten produsere selv eller kjøpe fra andre. Det gjelder i Europa, men også i Norge. Sier vi nei til kraftproduksjon hos oss sjøl som følge av naturinngrep, men samtidig ønsker kraft, så sier vi at naturinngrepene må foregå enn annet sted der vi ikke ser det. Det gjelder ikke minst Vestfold!
Det lar seg gjøre å avkarbonisere industrien, skriver han og viser til spennende prosjekter i Grenlands-industrien. Han skriver også om avhengigheten av oljeindustrien, når oljeindustrien har problemer har den blitt subsidiert, i stedet for å satse på innenlands industriproduksjon. Siden finanskrisen i 2008 har betydningen av fastlandsindustrien gått nedover, og Norge er blitt stadig mer avhengig av oljeeksport.
De siste 7 åra har Norge produsert 2400 Twh energi hvert år. 94% av dette er olje og gass. 99% av dette eksporteres til utlandet. Eksporten av elektrisk kraft blir småsummer i forhold til olja. I 2018 hadde vi et eksportoverskudd på strøm på 10Twh, men året etter hadde vi underskudd – det vil si at vi importerte mer enn vi eksporterte. I ni av de siste 13 åra har vi hatt underskudd.
Skal vi nå klimamålene våre, må vi erstatte bruken av 160 twh olje og gass og inntektene fra 2300 Twh olje og gass. Til sammenligning er strømproduksjonen vår i dag bare på 146 twh, skriver Naper. Det er en formidabel oppgave.
Naper legger ikke skjul på at han er imponert over tidligere tiders vannkraftutbygging og industripionerer. Men han påpeker at vannkraft i høyeste grad har betydning for naturmangfoldet. Det er grunnen til at EU ikke vil godkjenne norsk vannkraft som miljøvennlig hvis den kommer fra oppdemminger. De vil bare godkjenne vindkraft og elvekraft. Vi har vent oss til å se oppdemmete vann, kraftstasjoner og rørgater. Han er begeistret for solkraft, men påpeker at kraftbehovet ved klimatiltak i Grenland aleine, vil kreve 15000 fotballbaner. Han påpeker at synet av ny kraftproduksjon for mange er mer avskrekkende enn synet av hyttebyer og skiheiser.
Boka inneholder mye fakta og viktig – og for mange overraskende – tall. Som bibliotekar er jeg også veldig fornøyd med hans grundige fotnoter der han oppgir kilder, og fyldige erferanseliste.
Ådne Naper: Kraft eller krise. Bokfabrikken. 2023. 146 s. ISBN: 978-82-303-6023-1
Av Christina Grefsrud-Halvorsen, 1. kandidat for SV i Tønsberg og Lars Egeland, 4. kandidat
Den nye fastlandsforbindelsen mellom Færder og Tønsberg er slettes ikke er for dyr når man sammenligner med andre store veiprosjekter, mener Stig Braa. Han mener derfor at SVs, MDGs og Rødts motstand mot Bypakka er et bomskudd. Spørsmålet som er viktigere er om innbyggerne får valuta for pengene med den foreslåtte Bypakka, og om den bidrar til å utvikle Tønsberg-regionen i riktig retning?
Tønsbergs Blad kunne torsdag melde om at det vil koste 17 kr pr passering i den nye bomringen som skal komme. Det vil bli betaling ved alle passeringer. Bypakka vil altså koste innbyggerne i Tønsberg og Færder mange tusen hvert år. Er det verdt det?
Veivesenet mener at køproblemene i Tønsberg er små. Men de mener at vi trenger en mer robust Nøtterøyforbindelse enn dagens Kanalbro. Vi tror at mange innbyggere forventer at dagens kø i morgen og ettermiddagsrushet blir borte når vi får en ny bro over Vestfjorden. Men de kan bli skuffet. I dag er det fire felt trafikk over Kanalbroa, i framtida vil det være to felt for privatbiler og to felt over Vestfjorden. Siden de aller fleste fra Færder skal til Tønsberg, vil det enten bli en lengre kø over Kanalbroa eller en omvei over Vestfjorden. Det vil bli opplevd ganske surt å betale flere tusen kroner for forlenga kø.
For å oppnå nasjonale og internasjonale klimamål, planlegger nå de fleste større byer for en nedgang i trafikken. Oslo har vedtatt en reduksjon på 30% de neste åra. I Tønsberg vil man være avhengig av at trafikken opprettholdes eller vokser, hvis ikke vil det økonomiske grunnlaget for de foreslåtte bompengene, rakne. Med en nedgang i trafikken kan man bli nødt til å øke bompengene vesentlig.
Bypakke-prosjektet vil bidra til økte klimautslipp gjennom tunnelbygginga i Færder og brua over Vestfjorden. I tillegg bidrar det med økt klimautslipp fordi bilistene blir nødt til å kjøre lengre. At man ender på Jarlsberg bidrar også til å fremme et trafikkøkende transportmønster der man like godt kjører til kjøpesentra ved E-18 som til byen for å handle. I tillegg tar veiutbygginga verdifull dyrkbar jord og skader naturverdier.
Også SV er enige om at vi skal redusere biltrafikken i Tønsberg og skaffe en sikker ny Nøtterøyforbindelse. Derfor ønsker vi å gå tilbake til det såkalte Øst-alternativet som opprinnelig var det alternativet som hadde flertall blant Tønsbergs politikere og fikk støtte fra Statsforvalteren. Forslaget ble dessverre vraket av FrPs samferdselsminister. Vi tenker at vi må se på en parallell kanalbro og en forbindelse over Stensarmen til dagens ringvei ved Kilen. Det er miljømessige konsekvenser også ved dette alternativet, som gjør at man bør se på om noe av dagens ringvei kan gå i en miljøtunnell. Da gjenskapes forbindelsen til sjøen for boområdene på Træleborg.
Tilhengerne av den nye brua over Vestfjorden, argumenterer – akkurat som Braa – med at vi har kranglet om ny Nøtterøy-forbindelse i 30 år. Derfor må de nå bruke makta si til å gjennomføre de eksisterende planene, koste hva det koste vil, og uten hensyn til at forslaget ikke bidrar til å oppnå klimamål. Det er synd om dette skal bli det beste argumentet for å realisere en dårlig veiløsning. Den foreslåtte løsninga er så omfattende og vil koste så mye penger for innbyggerne, at vi må ta oss tid til å se på en mye enklere løsning som Østalternativet vil være.
Lars Egelands blogg 