Lars Egelands blogg

”Eg er djupt såra og vonbroten” er en klassisk uttalelse fra Kjell Bondevik, etter at han følte seg lurt i et politisk spill. Slik føler jeg det også etter at det ble brudd i samtalene mellom de rød-grønne partiene og opposisjonen i dag. Vi har brukt mange lange dager på å forberede hva vi kunne tilby opposisjonen, vi har sittet i felles drøftinger i mange timer. Litt over kl 16 gjorde fraksjonsleder Nikolai Astrup det klart at han mente vi ikke hadde noe mer å snakke om. Da hadde de allerede spredt nyheten om at vi ikke kom til enighet.

Nå fortsetter arbeidet med Klimameldingen som ordinært meldingsarbeid, med frist for avgivelse av innstilling på torsdag. Fra vår side la vi på bordet klimatiltak som flyttet på milliarder, men det var ikke nok for  opposisjonen som opererte med en uprioritert liste til flere hundre milliarder. Men det vanskeligste var kanskje for opposisjonen å kunne bli enige om det også må være begrensninger og restriksjoner som reduserer klimautslippene. På flere områder fremmet Venstre, KrF og H forslag som svekket regjeringas klimapolitikk, noe som var umulig for oss å akseptere. Det var vanskelig for opposisjonen å binde seg til utslippsreduserende restriksjoner også i neste stortingsperiode.

Det er mulig at det hele var spill for galleriet fra opposisjonens side. For klimapolitikken hadde det vært bra å hatt en forutsigbar klimapolitikk som kunne stå seg over tid. Det fikk vi ikke, og det er en side ved det politiske spillet som skuffa meg.

Regjeringa la fram en god klimamelding. I stortinget skal vi sikre at det blir flertall for den.

I går ble regjeringas klimamelding lagt fram. Det er den mest omfattende klimakuttpakke som noen regjering har lagt fram i Norge. Meldinga holder fast på målene om 30 % kutt i CO2-utslipp innen 2020, og at 2/3 av kuttene skal skje innenlands. Og det viktigste: Meldinga peker på tiltak for å nå målene! Meldinga viser vegen til Norge som et lavutslipps-samfunn. Lavutslipps-samfunnet blir også et bedre samfunn for alle å leve i: Hvordan kan noen være i mot hus som er mindre trekkfulle og som er billigere å varme opp? Eller biler som forurenser mindre og ikke trenger så mye bensin?

Meldinga har blitt utsatt i et halvt år og var venta i juni. Nå kom den overraskende. De tre regjeringspartiene greide å bli enige før tida og da var det ingen ting å nøle etter. Det er gjort en kjempemessig innsats fra vår nye miljøvernminister Bård Vegar Solhjell og partileder Audun Lysbakken.  Det er ingen grunn til å legge skjul på at det har vært lange og dryge forhandlinger. For SVs del kunne vi ikke leve med en melding som ikke tok klimatruslene på alvor. Som ny miljøpolitisk talsperson på Stortinget har jeg ikke hatt noen formell rolle i arbeidet med meldinga, men hadde likevel løpende dialog med Bård Vegar og Audun. Deres innsats imponerte. Helt ærlig må jeg si at vi endte med et resultat langt bedre enn jeg hadde frykta. Det sier noe om hva utgangspunktet var, men også om at resultatet faktisk ble noe SV kan være stolte av!

LO var bekymra for såkalt karbonflukt – at arbeidsplasser skulle bli flytta utenlands pga strenge tiltak og høye avgifter innenlands. SVs politikk for å bygge ut kollektivtrafikken og jernbanen satt langt inne fordi det koster så mye penger.

Nå begynner Stortingsbehandlinga av meldinga. Fra SV og regjeringspartienes side er vi villige til å snakke med alle partier som vil ha en klimapolitikk som kan stå seg også gjennom et mulig regjeringsskifte. Det blir spennende å se om de kan bli enige: Venstre vil ha mer klimapolitikk, FrP mener det er å kaste penger ut av vinduet og vil heller ha billigere biler og mer vei. Men samarbeide i regjering vil de! Målet er å dempe menneskeskapt temperaturøking. Det vil i følge FNs klimapanel kreve globale reduksjoner av utslipp på 50-85% innen 2050. Da må vi ha kutt både i industriland og i utviklingsland. Meldinga legger opp til at Norge skal være karbon-nøytralt i 2050. Da må alle sektorer bidra.

De største kuttene kan vi få til i oljesektoren. Det handler først og fremst om å få elektrisk kraft til oljeplattformene i stedet for gasskraft som forsyner 60 % av installasjonene i dag. Regjeringa har nå klare mål om å øke bruken av kraft fra land. Økingen i CO2-avgiftene vil bidra til å gjøre slike kutt mer lønnsomme. I tillegg gjøres det endringer som skal få inn Oljedirektoratet tidligere i prosessen.

Omstillinga i av industrien til nye og mer grønne arbeidsplasser skal skje gjennom et Klimafond som SV har foreslått. Det kommer på plass fra neste år, med opptrapping opp til 50 milliarder i 2020. Transportsektoren utgjør 32% av norske utslipp. Meldinga slår fast at biltrafikken ikke skal økes i byene. Det er et viktig mål som betyr en tredobling av kollektivbruken fram til 2030. Men her kan det spares mye penger når det ikke er behov for å bygge veier for økt trafikk.. Og pengene kan vi trenge til satsinga på jernbane: I Nasjonal Transportplan som legges fram neste år, skal det tidfestes når dobbeltsporet i intercity-triangelet på Østlandet skal stå ferdig! Utover det skal gjennomsnittutslippet fra nye biler ned fra dagens 120 gram til 85 gram CO2

Teksten nedafor ble sendt til Dagens Næringsliv, men de «hadde dessverre ikke anledning til å trykke det»:  

Helene Ulltveit Moe tar i en kronikk i DN 12. april opp en av de tyngste mytene om klimakutt: At skal det virke, må det gjøre vondt.  Denne myten har vært effektivt brukt av motstandere mot klimakutt.

 Men det er feil: Store klimakutt kan gjøres uten at det får dramatiske konsekvenser for næringslivet og får måten vi lever på. Og de konsekvensene vi får, fører stort sett til at vi får det bedre.

 Eksempelvis er det slik at når SV har snakka om økt kollektivbruk, så er det mange som synes å høre at SV ønsker å forby å kjøre bil. Det er feil. I stedet er det snakk om å snu en utvikling der vi kjører stadig mer bil, til en utvikling der det blir mer attraktivt å bruke kollektivtrafikk, sykle eller gå. Da kan barnefamilier klare seg med en bil i stedet for to. Begynner folk å sykle mer, er det viktigere for helsa enn å måtte presse inn tid til trening på spinningsykkel. Mindre biltrafikk gjør lufta reinere i byene og vil spare mange astmatikere for lidelser. Og ikke minst: Framkommeligheten øker slik at næringslivet sparer tid på at varer og folk ikke står i bilkø, noe som koster milliarder kroner og mye ergrelse.

 Ulltveit-Moe peker ellers på at det ikke er noen klimagevinst om produksjon fra Norge flyttes til Kina. Det er helt rett. Men hvis det blir et argument for ikke å stille miljøkrav til norsk industri, risikerer vi at vi blir tapere i omstillinga til mer klimavennlig produksjon. Takket være krav til industrien og bruk av avgifter har vi en industri som på visse områder er klimamessig konkurransedyktig. Vi er imidlertid nødt til å stimulere til ytterligere omstilling – her vil et Klimafond være et viktig redskap. Som et rikt land er vi bedre rusta til å starte klimamessig omstilling, enn de fleste andre.

 Ulltveit Moes tredje viktige poeng er at vi importerer klimautslipp fra framvoksende økonomier i form av forbruksvarer. Hun foreslår en CO2-importavgift. Det er et godt forslag, som det arbeides med internasjonalt, og som SV støtter. Det er et komplisert arbeid, ikke minst må vi huske på at Norge også er en kjempe-eksportør av klimagassutslipp i andre land i form av at vi eksporterer olje og gass. Det hun peker på er også en økt import av bruk-og-kast forbruksvarer som bør erstattes av holdbare og mer miljøvennlige produkter.

 Lars Egeland

Miljøpolitisk talsperson for SV