Lars Egelands blogg

6000 flere biler i St.Olavsgate?

februar 3, 2012 av larsegeland

Det planlagte p-huset skal ha innkjøring mot Villa Møllebakken, fra St.Olavsgate.

Onsdag skal Bystyret behandle spørsmålet om det kommunale selskapet Tønsberg Parkering skal gå inn på eiersida med private interessenter for å bygge et parkeringshus under Haugar. P-huset vil bety inntil 6000 bilder flere pr. dag i Stoltenbergsgata og i boliggata St. Olavsgate. Går vi til Kommuneplanen og Klimaplanen, så er målet å redusere trafikken. Men i Tønsberg er det ikke sammenheng mellom miljøpolitiske mål og praktisk politikk.

Som i mange andre saker i Tønsberg, begynner man i feil ende. Etter min mening ville det være naturlig å vurdere p-huset i forbindelse med den nye Kommuneplanen. Vi ønsker flere kunder til byen. Men kan vi legge til rette for at de kan komme seg til sentrum på annen måte enn ved å bruke bil? Hva vil økningen i trafikk si for køene i rushtida? Muligens kunne det likevel være et poeng å få bilene inn i fjellet, hvis det samtidig kunne fattes vedtak som sikret at antallet p-plasser ikke økte, men at vi fikk frigitt tomter på bakkeplan som i dag brukes til p-plasser?

Politikerne stiller ikke disse spørsmålene, men vedtar i stedet at kommunens selskap skal gå inn på eiersida i p-huset. Når det er brukt tilstrekkelig mye offentlig midler i å utrede prosjektet, skal det sendes en søknad til kommunen som planmyndighet. Først da skal kommunen vurdere om man ønsker et p-hus. Jeg frykter at svaret da er gitt på den måten at politikerne ikke vil si nei til en søknad som det er brukt så mye offentlige midler på å utrede. Det er slike vedtak som gjør at Tønsberg ligger på toppnivå i landet når det gjelder antallet p-plasser, stor bilbruk og lite buss, sykling og gåing. Derfor gikk SV mot p-planene da saken ble behandla i Utvalg for Plan og Finans.

Diskusjonen i Plan og Finans-utvalget handla om den økonomiske risiskoen ved å gå inn i et slikt prosjekt. Den største risikoen er at Tønsberg får politikere politikere som faktisk tar sine egne miljømål på alvor. Foreløpig er det lite som tyder på at det skal skje.

Publisert i Miljø, Tønsberg | Leave a Comment »

Vintertur til Bangkok, Ayutthaya og Ko Samet

februar 2, 2012 av larsegeland

Jeg sto og pakket de siste tingene i kofferten da jeg hørte radioen fortelle at Vestfoldbanen var stengt. Et tog hadde kjørt ned kjøreledningen og sperret nå linja. Det var det toget jeg hadde tenkt å ta for å få et par timer på jobben før vi reiste til Thailand. Glad jeg ikke tok det toget, for nå satt passasjerene og ventet på å bli evakuert. Det kunne ta tid, meldte radioen. Jeg tok meldinga om togstopp helt rolig for vi hadde god tid, før vi skulle reise ville vel banen være åpnet igjen.

Men der tok jeg feil. Men NSB hadde klart å skaffe busser til Holmestrand der et lokaltog tok oss til Drammen hvor vi fikk sitte på flytoget. Sola skinte da vi ankom Gardermoen. I neste øyeblikk var himmelen fylt av enorme store snøflak.

Det var ikke akkurat snø vi tenkte på da vi ankom Bangkok og ble møtt på flyplassen av Marens sønn Sturla. Varmen slo i mot oss, men ikke så fuktig som om sommeren. Sturla hadde funnet en ny rask rute via motorveien med avkjørsel nesten direkte ut på Sukhumvit Soi 50, der han bor sammen med samboer Nan og datteren Anna på 20 måneder. Godt å se dem igjen, Anna strålte mot oss, vant som hun er til å sjarmere alle, også oss som hun ikke husket fra fjorårets besøk.

Vi vekket Anna da vi kom om morgenen

Bangkok.

Vi tilbrakte noen dager i Bangkok. For meg som kom fra en travel jobb, ble det en påtvunget kur for å ro meg ned til et annet tempo. Men noe fikk vi da gjort i Bangkok: Vi tok Skytrain fra stasjonen On Nut som ligger ikke langt fra Sukhumvit Soi 50, ned til Siam Square og gikk på akvariet der. Det var spektakulært. Absolutt verdt et besøk.

Anna i akvariet

En annen dag tok vi Skytrain til Siam, byttet bane og dro til Saphan Thaksin, der vi rusla hundre meter fra stasjonen og leide en Longtailbåt til en times tur på elva og i kanalene. Vi hadde gjort det før, men det var ikke en mindre opplevelse å få med seg nå.

Longtailboat på kanal i Bangkok

Deretter rusla vi opp til det store tempelet Wat Pho, tok deretter en drosje til Khao san Road. Det var mange år siden vi hadde vært der. Khao San Road er backpackernes og turistenes gate. Her er det billig tatovering (jeg har et lite minne på armen derfra etter et besøk for 15 år siden). Her kan du kjøpe deg et fake identikasjonskort slik som førerkort for Singapore, internasjonalt pressekort etc. Maren var opptatt av å kjøpe smykker eller steiner og deler hun kan lage smykker av hjemme. I Khao San Road er det mange som kjøper inn en gros, og du får det kule turister vil ha – og det vil de jo ofte ha i Norge også. Sturla og jeg satt oss ned med en flaske Ashanti – japansk øl.

Gatebilde fra Khao San Road

En annen dag dro Maren og jeg til Jim Thompsons hus. Vi hadde vært der også før. Da ankom vi med en tuk-tuk der sjåføren hardnakka hevda at Jim Thompsons hus var stengt og at han heller skulle kjøre oss til et varehus. Jeg huska veien dit som lang, men at det lå veldig fredfylt til. Og det ligger fredfylt til, men rett bak Siam Paragon og National Stadium. Jim Thompson var en tidligere amerikansk soldat som kom til Thailand rett etter krigen. Han slo seg ned som forretningsmann og ble kjent som den som utviklet Thailands silkeindustri. Thai-silken er kraftig og fargerik, og annerledes enn den glatte silka du får kjøpt i Singapore. (Hvis det da er ekte silke – det er mye bløff ute å går. Du kan sjekke ved å trekke ut en tråd fra stoffet og tenne på den med en lighter. Blir den aske er det naturstoffet silke, smelter den til en klump er det kunststoff. At det er naturstoff er viktig for å oppnå silkens fordeler: Cool in the summer, warm in the winter. Er det kunsstoff blir det klamt ved alle årstider)

Jim Thompson var opprinnelig utdannet arkitekt. Ved siden av arbeidet som forretningsmann, samlet han kunst og antikviteter i Thailand. I 1958 reiste han et hus bygd på gamle bygninger han hadde samlet fra Nord-Thailand. Huset ligger i en fredfull hage, bare et par hundre meter fra National Stadium-BTS-stasjon (T-banen) Du kan få en omvisning i huset som gir en interessant innføring i gammelt thailandsk levesett. Thompson – tidligere etterretningsoffiser under krigen – forsvant sporløst i Cameron-høylandet i Malaysia under en reise i 1967.

I forbindelse med museet er det også en hyggelig restaurant, et galleri og en butikk. Der selges klær og tekstiler under varemerket Jim Thompson – men tekstilene er importert lin fra Irland.

Bangkok Culture Center på Siam Square er et helt nytt spennende offentlig finansiert kultursenter. Her så vi en kunstutstilling om hvordan overleve katastrofer – praktisk og mentalt. Det var flom som var den naturlige katastrofen. I tillegg var detr en flott fotoutstilling med bilder tatt av den populære prinsessa Sirindhorn. Bildene var ofte tatt fra fly og helikopter og viste flommen som rammet Thailand i fjor. Der det var bilder av mennesker satt alle og løftet hendene til «wai»-hilsen. Men hunstilte også ut mange fine bilder som hun hadde tatt på reiser i Afrika, USA og Europa.

Tur til Ayutthaya

Etter noen dager i Bangkok dro vi opp til Ayutthaya, en drøy times kjøring nordøst for Bangkok. Ayutthaya ble grunnlagt av Kong Ramathibodi i 1350 og var Thailands hovedstad til byen ble ødelagt av burmeserne i 1767. Ruinparkområdet fikk status som Unesco Verdensarv-sted i 1991. Vi hadde på forhånd ringt og avtalt med et guesthouse der vi fikk fine hytter til 500 Baht pr natt – dvs ca 100 kr. Det var en deilig hage med springvann og bord og stoler der vi kunne sitte.

I hagen i guesthouset vi bodde i.

Anna og Nan bak i tuk-tuk-en.

På gata ordna vi en avtale om å ha tuk-tuk med sjåfør i tre dager – 600 Baht for halv dag – 1200 for hel. Det var det verdt. Nan var opptatt av at det var lykkebringende å besøke ni templer på en dag. Det klarte vi greit.

Små Buddhaer som samler inn penger til fattige folk som trenger briller.

Ayutthaya ble rammet av flommen før jul. På alle bygninger og ruiner så vi merker etter vannet som hadde stått to meter over bakken. Likevel var det imponerende hvor mye som allerede var brakt i orden, f.eks. i guesthouset der vi bodde. Problemet under noen av de store pagodene var at grunnen svikta slik at murene ble skeive. Men det var et imponerende syn. Vi er stolte av noen små murrester på Slottsfjellet i Norges eldste by. Disse byggverkene er fra før borgen på Slottsfjellet ble revet.

På dag nr 2 følte ikke Nan seg helt i toppform, så Maren, Sturla og jeg med lille Anna dro av sted aleine med tuk-tuk-sjåføren som hadde tatt med seg sin datter som var på Annas alder. Ved lunsjtider dro vi ned til det samme spisestedet som vi hadde spist på dagen før. Da hadde Nan bestilt maten, blant annet enn nydelig stekt fisk med sur-søt peppersaus. Jeg bestilte den samme, men i dag smakte den ingenting. Vi var jo bare Faranger, så da fikk vi Farang-mat! Farang er navnet på utlendinger, og Nan pleide å si at maten skulle tileberedes på thailandsk vis og ikke være turistmat!

Tilbake i Bangkok var det feiring av Kinesisk nyttår, nyttår etter måne-kalenderen. Det var stor feiring av starten på Vanndragens år!

Nan tenner røkelse

Ko Samet.

Etter et par dager dro vi til Ko Samet. Det er ca 180 kilomter sør for Bangkok, forbi Pattaya og Rajong til byen Ban Phe der det går ferjer ut til øya. Et alternativ hvis du vet hvor du skal, er at mange turist-resorter har speed-båter eller større båter som tar deg rett inn på stranda der du skal bo.

Anna og jeg på båten.

Men vi tok lokalbåten og deretter en av øyas taxier, dvs en pick up med to benker på lasteplanet. Veien på Ko Samet er den jævligste jeg har sett noen gang. Det er fjerde gangen vi var der og det er tydeligvis ikke noe ønske eller følt behov for å gjøre den bedre. Vi dro til resorten Tub-Tim.

Deilig i vannet!

Ved ferjeleiet er det en rekke guest-houser i byen for de som liker by-liv og natteliv. Det fortsetter et stykke nedover kysten. Etter hvert blir det færre ungdommer og flere familier og par. Tub-Tim ligger i forlengelsen av en rekke resorter langs stranda, men det er rolig. Noen gamle gubber med unge thai-jenter eller menn, noen vestlige mannepar men hovedvekt av heterofile. Vi leide de dyreste bungalowene de hadde, de kostet 3000 Baht pr natt, men var stilige designhytter i teak. Det var bare de som var ledige!

Fra soverommet vårt

Etter fire dager på Tub-Tim ønska vi å bli en dag til. Men det var helg og alt var fullbooket. Jeg hadde imidlertid vært på joggetur til sør-enden av øya. På veien kom jeg forbi et skilt til Viking-resort med norsk, svensk, finsk, dansk flagg.

På en annen tur stakk jeg innom og tok stedet i øyesyn. Riktig hyggelig, jeg fikk et visittkort, Nan ringte dit og det endte med en siste natt på Viking resort. Det var et lite sted med 8 rom, som lå tett klemt inn mellom andre resorter med blant annet Apache Bar som kanskje var en rest fra den gang amerikanske soldater var her på perm fra Vietnam-krigen. Det var det som ga starten til turismen på Ko Samet. På en morgentur langs stranda dagen etter kom jeg videre til resorten samet Ville Resort som også virket hyggelig. Der var det stor opp-pussing. Det var hytter i skogen, langs stranda, og flotte hytter i mer ensomhet men med fantastisk utsikt fra svabergene i enden av stranda. Enda videre sørover kom jeg til resorten Paradee der jeg ble møtt av en vaktmann som geleidet meg ut av området. Her var det lukseriøse hus med eget boblebad på verandaen. Nan fortalte etterpå at det var et sted der regjeringsmedlemmer og overklasse leide seg inn med en pris på minst 70.000 Baht pr natt. (Ca 12.000 kr).

Thai-massasje. Thai-massasje er selvsagt noe en må få med seg når en er i Thailand. Rett borte i gata i Sukhumvit i Bangkok har jeg flere ganger gått på et sted der det ellers bare er thailendere. Thai-massaje koster 100 baht, 20 kr for en massasje som tar mellom en og en og en halv time. Det gjør skikkelig vondt, men kjennes så fantastisk godt ut etterpå. På stranda på Ko Samet er det også massasje, men det er turist-massasje som koster mer og smaker mindre. På Viking Resort derimot var det skikkelig thai-massasje!

Kylling stekt i strandkanten

Mat. Det er ikke steikeovn i leiligheten til Sturla og Nan. Kjøkkenet er enkelt, for de fleste kjøper mat ute fra vogner som står langs gata. Markedet for kjøtt, fisk og grønnsaker åpner kl 3 og holder på til 8. Da kommer folk å kjøper inn dagens råvarer. Kanskje blir det tid til en blund før matvognene stilles opp langs gata. De holder åpent til maten er utsolgt på kvelden. Skulle det bli mat til overs går den til fattige, munker eller hunder – men ingen ting går videre til neste dag. Matvognene har faste kunder. Skulle de servere dårlig eller bederva mat, vil de miste levebrødet, så det er det ingen som tar sjansen på! Noen ganger gadd vi ikke gå ut for å handle, men ringte til en av gutta i gjengen med motorsykkel-taxier. Så handler han og kommer med plastposer med varm suppe, stekt kulling, ris. Han stikker også gjerne innom kineseren på hjørnet og tar med noen kalde Singha eller Leo-øl og en pose isbiter. Thailendere drikker øl med masse is. Ikke så dumt neste morgen å ha drukket mye vann sammen med ølet.

Øl-tårn ved bordet vårt

Barneoppdragelse. Thailendere elsker barn. I tillegg mener de at barn med både thailandsk og europeisk blod er de vakreste som finnes. Det er fint å være i lys i huden. I Thailand har all solkrem såkalt whitening-faktor, ja til og med deodoranter skal gjøre at du får lys hud under armene. Noen mener at det også er whitening innsmurt i do-papiret. Denne beundringen får lys hud gjør at lille Anne er vant med å bli beundra. Thailandske tenåringsgutter og jenter tar henne på armen og beundrer henne høylytt, folk griper fatt i henne og vil bli fotografert sammen med henne. Hun har stor tillit til verden rundt seg. Hun er med når vi er ute og spiser på kvelden. Personalet tar henne på armen og forsvinner med henne og Anna elsker det. På Guesthouset i Ayutthaya satt det en gruppe vestlige backpackere og drakk øl. Anna stilte seg opp og ventet at de skulle si noe til henne, smile til henne og strekke armene ut. Men de syntes sikkert hun var søt, men vi er jo ikke på samme måte vant med å henvende oss til fremmede barn.

I Thailand får barn lov til det meste. Når Anna plukket småstein og slapp i springvannet, sa jeg nei. Så dermed lærte hun seg sitt første norske ord. Hun løftet på pekefingeren og sa nei,nei,nei og flirte rått!

Å vise kroppen. Thailendere er tolerante for både lady-boys, prostitusjon og homofili, men de har ikke stor respekt for vestlige turister som går rundt i byen med korte shorts og bar overkropp, eller jenter med bare skuldre. Det burde vestlige turister vise mer respekt for!

Danske «gutter» på tur, de hadde nok seilt førom masten før!

Publisert i reisebrev | Leave a Comment »

Hvordan stoppe høyre-ekstremisme etter 22. juli?

januar 10, 2012 av larsegeland

I høst var jeg med på å arrangere et fagseminar om høyre-ekstremisme og høyere utdanning. Hva gjør høgskolene i møtet med høyre-ekstremisme? Hva gjør vi for å forberede sosialarbeidere, lærere, sosionomer, sykepleiere, journalister og bibliotekarer til å kunne møte høyre-ekstremisme når de kommer ut i jobb? Seminaret hadde også relevans for hvordan pressa skal forholde seg til ekstremisme. Er det slik at troll sprekker i lyset? At ekstreme synspunkter avsløres når de utsettes for debatt? Noen vil huske at Tønsbergs Blad brukte dette som grunngiving for å publisere noen kronikker i valgkampen – kronikker som ga uttrykk for Eurabia-myter. En oppfølging av disse mytene er at de som sviker landet ved å slippe inn innvandrere er legitime mål for de som forsvarer vår kultur. Utøya- ofrene hadde skyld selv, de var i tillegg noen feiginger, ble det påstått i disse kronikkene.

En debatt om ekstremisme må selvfølgelig starte med å definere hva det er. Filosof og forsker Lars Gule foreslo følgende: Ekstreme oppfatninger om verdens beskaffenhet som avviker sterkt fra vår beste kunnskap. Som et eksempel nevnte han heksetro. Under hekseforfølgelsene i middelalderen kan man mene at man ikke hadde kunnskap nok til å si at hekser ikke kan trolle sykdom på folk. Slik kunnskap har vi i dag.
Slike påstander er i dag ekstreme. Andre eksempler er de som benekter at det under annen verdenskrig forekom jødeutryddelser, eller konspirasjonsteorier som sier at amerikanerne aldri har vært på månen.
Det er påstander som rett og slett ikke stemmer med virkeligheten. Dette gjelder også de såkalte Eurabia-teoriene om at muslimene har en mer eller mindre hemmelig plan om å gjøre Europa muslimsk.
Lars Gule skilte deretter mellom ekstreme ytringer og ekstreme handlinger. Ytringene er i utgangspunktet ikke så farlige som handlingene, men noen ytringer treffer så hardt at de blir en handling.
Ytringsfrihetens grenser må settes slik at de ikke står i motstrid til andre menneskerettigheter, mente Gule. Islamofobiske meninger kan man åpenbart ikke forby. Men islamofobiske eller antisemittiske ytringer?

Øyvind Strømmen har arbeidet mye med å kartlegge høyre-ekstreme grupper.
Han startet med å knuse myten om at nazisme og fascisme var et tysk og italiensk fenomen som stoppet med slutten av annen verdenskrig. Den er en klar linje mellom tradisjonell nazisme, nynazisme og ekstreme anti-muslimske bevegelser.

Bildet: Øyvind Strømmen, som akkurat har kommet med boka «Det mørke nettet»

Kristian Bjørkelo, religionshistoriker fra Universitetet i Bergen, viste hvordan tidligere skinhead’er nå framstår som intellektuelle som er opptatt av å bevare nordiske kultur og identitet. Nå rekrutterer de ikke bare fra nazistiske miljøer, men også fra religionskritiske og konservative. Det er vanskelig å bruke betegnelsen ekstremister på alle de som slutter seg til denne islamkritikken, mente Strømmen. Han definerte ekstremisme som vilje til å ty til vold for sine standpunkter, eller standpunkter som har vold som konsekvens. Nettpøbel er imidlertid noe annet, sa Strømmen som sammenlignet en del publiseringer som å
invitere til hjemm- aleine fest for ungdom og forlate huset: Avisene
legger ut en artikkel og inviterer til å komme med kommentarer. Steng kommentarfeltene mente Bjørkelo, de skaper en ide om at det er legitimt å snakke slik som nettpøbelen gjør. Å gjøre det under eget navn stopper dem ikke, verten må ta ansvar for å rydde opp!

Når ekstremistene slipper til i avisene legitimeres meningene deres. De vokser på slike diskusjoner. Når meningene ikke er basert på kunnskap, hjelper det ikke å møte påstandene med fakta. Å diskutere med dem har derfor ikke noe formål.

På 1980-90 tallet så vi en framvoksende nynazisme i Norge. Det ble møtt med følgende strategi: Vend nynazismen ryggen, ikke diskuter med dem, ikke gå inn på deres premisser. Bygg muren høy. De som ble rekruttert til disse miljøene forsto at å være nynazist betød at de ville få vanskeligheter med å få seg utdanning og jobb, venner utenfor miljøet osv. De skjønte at de valgte et liv i ensomhet og utstøtthet. Samtidig med at muren ble bygd høy, ble det laget hull: Et sosialt hjelpeapparat som var på plass når nynazistene ville forlate miljøet. Som fikk dem inn i utdanning og jobb og i nye miljøer. Som ga dem en ny start. Den nynazistiske kjernen ble ikke knust, men rekrutteringa stoppet.

Jeg tror dette er en strategi som er gangbar mot den ekstreme anti-islamismen vi ser i dag. Det er imidlertid krevende: Strategien må brukes mot ekstremismen, men må ikke ramme kritikk som ligger innenfor et normalt politisk ordskifte. Samtidig må vi være oppmerksomme på at grensene for det som er blitt politisk stuerent har flyttet seg for langt. Tønsbergs Blad-kronikkene er et eksempel på det.

I høst har vi hatt det mange har kalt «debatten om debatten». I sin nyttårstale oppfordret statsminister Stoltenberg oss til å bli «digitale nabokjerringer» som skal følge med å ta til motmæle der det spres
ekstreme synspunkter. Etter min mening er det viktig å bli
nabokjerringer som protesterer der det kommer rasistiske og ekstreme synspunkter på arbeidsplassen eller i familien. Men samtidig må vi være oppmerksomme på at det kan føre til at vi går inn i en diskusjon på ekstremistenes banehalvdel. Derfor tror jeg at løsninga er å vende de ekstreme ryggen.

Vi kan ikke stoppe diskusjonene og mytespredningen på høyre-ekstreme nettsteder og blogger. Men vi kan stoppe rekrutteringa ved ikke å spre disse debattene til et åpent rom, og dermed legitimere dem. Hvis Pressa tar dette ansvaret, må vi andre sørge for å rope Ulv bare når det virkelig er en ulv på banen, dvs bare når det er noen som kommer med ytringer som sprer hat, har vold som konsekvens, som sprer kunnskapsløse myter og rammer svake gruppers menneskeretter.

Publisert i høyre-ekstremisme | 4 Comments »

Bloggstatistikk for 2011: Hvor mange, hvem og hva?

januar 2, 2012 av larsegeland

Here’s an excerpt:

The concert hall at the Syndey Opera House holds 2,700 people. This blog was viewed about 22,000 times in 2011. If it were a concert at Sydney Opera House, it would take about 8 sold-out performances for that many people to see it.

Klikk her for å se hele rapporten.

Publisert i statistikk | 1 Comment »

Tønsberg velger den greske metoden

desember 14, 2011 av larsegeland

Så er budsjettmøtet i Tønsberg Bystyre over og julefreden kan snart senke seg. Høyre, KrF og FrP samarbeidet som vanlig om et budsjettforslag. Men denne gangen hadde også AP invitert seg med. Forslaget ble lagt fram på møtet. Det var ikke veldig forskjellig fra rådmannens forslag. Det var to grep på inntektsida: Økt foreldrebetaling i SFO og redusert vedlikehold på hele 10 millioner på kommunens eiendommer. APs gruppeleder forsvarte samarbeidet med FrP med at «verktøykassa var tom, siden vi har programfesta å ikke gå inn for eiendomsskatt». Det valg- løftet var vel det eneste posisjonspartiene holdt i dagens budsjettdebatt.

Flere talere viste til den vanskelige situasjonen i Europa. Det gjorde jeg også da jeg presenterte SVs politikk under debatten om kommunalkomiteens budsjett på stortinget forrige fredag. I Norge diskuterer vi hvor mange flere milliarder kommunene skal ha, mens i resten av Europa skjer det dramatiske kutt i offentlige budsjetter. Jeg påpekte at Stortingets bevilgning til kommunene ikke er så mye å feire. Det er vekst, men den er liten. Jeg pekte på at vi ikke rammes av den økonomiske krisa fordi vi har hatt orden i statens økonomi.

I Tønsberg har man ikke hatt orden i økonomien. Man har levd over evne fordi kommunen i mange år ikke har hatt balanse mellom inntekter og utgifter. Når nå pengekassa er tom, så løses problemet ved å stikke hodet i sanda kombinert med å la de med minst inntekter betale – mens man lar de rike slippe. Slik er det den greske løsninga Tønsberg nå har valgt.

Typisk er forslaget om å kutte vedlikehold på kommunale bygg med 10 millioner. I stedet for å gå for en eiendomsskatt for de rikeste, lar man de eiendomsløse betale. Det blir ikke reduserete husleier for de som leier av Tønsberg Kommunale Eiendom, men beboerne får mindre igjen – det blir mindre vedlikehold på boliger som ofte fra før er for dårlig holdt vedlike. Jeg er redd for å få slumtilstander for kommunale bygg.

Det som var moro var at budsjettdebatten kom til å dreie seg om SVs forslag om eiendomsskatt. En gjenganger i debatten var Olga på nitti år som visstnok er minstepensjonist men som bor i et dyrt hus. Hun vil bli rammet av eiendomsskatten, mente Høyres Henning Wold. Jeg trur hun vil være mer interessert i å få lavere brukerbetaling for hjemmehjelp, sa jeg. Dessuten trur jeg hun vil være mer bekymra om hun får nok hjelp, eller om tjenestetilbudet er kutta for kraftig ned.

Dette er hva jeg sa i hovedinnlegget mitt:

Er dette bare et spill? Vi vet at forslaget fra Høyre, KrF, FrP og AP blir vedtatt. Representanter for disse partiene har sittet på bakrommet og snekra sammen et felles forslag som ikke er blitt lagt fram for offentligheten før nå i dag. Min definisjon – dvs det er vel egentlig Habermas sin – er at det er demokratiske beslutninger når vedtakene har legitimitet gjennom en offentlig debatt. Bystyremedlemmene har legitimitet gjennom valg, men her har man ikke legitimitet gjennom at forslaget har vært kjent og utsatt for debatt. De fire partiene viser overraskende lite respekt for byens innbyggere ved at de ikke har fremmet budsjettforslaget tidligere. Innbyggerne har ingen mulighet til å påvirke.

Bystyrerepresentantenes legitimitet henter de fra valget for tre måneder siden, etter en valgkamp der partiene viste sine forskjeller, og ikke minst AP prøvde å distansere seg fra FrP. Lite visste velgerne at det første de skulle gjøre var en allianse om budsjettet med nettopp hovedmotstanderne FrP og Høyre, og at dette skulle handle om en politikk der de fattigste skal betale for tønsbergs økonomiske krise, der rådhuskameratene står skulder ved skulder for å skjære ned på barnehager, skoler, eldreomsorg. Var valgkampen bare et spill?

SV legger fram et helhetlig annet forslag. Vi gjør det for å illustrere at politikerne har et valg. Det er ikke slik at det politiske handlingsrommet er slutt, nå må vi bare skjære ned. Tønsberg kan gjøre som flertallet av norske kommuner, de kan innføre eiendomsskatt. Det er et redskap for å styrke kommunens økonomi, men det er samtidig et redskap for å omfordele fra velstående til fattige – kall det en solidaritetsskatt.

Vi foreslår en meget forsiktig eiendomsskatt og beregner inntekter på halvparten av gjennomsnittlig inntekt for eiendomsskatt i norske kommuner. Vi foreslår et bunnfradrag for egen bolig tilsvarende gjennomsnittlig nivå på husbankfinansierte boliger i Tønsberg, det er for tida 2,5 millioner kr. Har du en liten eller gjennomsnittlig bolig vil forslaget om eiendomsskatt ikke berøre deg. Du skal opp i verdier på over 10 millioner før eiendomsskatten blir på høyde med renovasjonsavgifta. Bare økningen som er vedtatt i kommunale avgifter er større enn eiendomsskatten for et hus verdt 4 millioner. Eiendomsskatt har ikke moms, slik som kommunaltekniske avgifter.

Vi vil bruke eiendomsskatten til omfordeling. Vi reduserer utgiftene for SFO, vi innfører ny differensiert betaling med lavere betaling for de med dårligst råd, det samme gjør vi på barnehageavgiftene. Vi reduserer også kostnadene for egenbetaling i eldreomsorgen, for eksempel trygghetsalarmer. I tillegg sørger vi for at det ikke blir nedskjæringer i barnevernet, skolen, i SFO, i barnehagene og i eldreomsorgen. Vi gir over 4 millioner tilbake i reduserte avgifter, mest til de med dårligst råd. I tillegg følger vi opp våre løfter om mer til kultur.

Mange har kommet med prinsipielle innvendinger mot eiendomsskatt. De kaller det dobbeltbeskatning. Det er feil. I Norge får alle som eier eiendom fordelen av et rentefradrag for å skaffe seg egen bolig. Eiendomssskatten er at det offentlige beskatter denne subsidieringa, det er rettferdig på vegne av dem som ikke eier egen bolig og aldri fikk fordelen av rentefradraget. Eiendomsskatt er en sosial treffsikker skatt. Hvis du har mye penger kan du sette dem i eiendom, redusere formuen din effektivt fordi skatteverdien gjerne er en fjerdedel av salgsverdien, i tillegg får du rentefradrag. Det er bra hvis det er til egen vanlig bolig derfor foreslår vi bunnfradraget, som ikke skal omfatte de som eier andres bolig. Finansnæringas hovedorganisasjon gikk nettopp ut og anbefalte mer eiendomsskatt framfor Finanstilsynets nye krav om egenfinansiering ved kjøp av bolig. Norge er et unntaksland uten eiendomsskatt og med bekymringsfylt stort låneopptak pr innbygger.

Eiendomsskatt er rettferdig og miljøvennlig fordi det bidrar til å redusere presset på å få store boliger. Vi foreslår også eiendomsskatt på næringseiendommer. En stor del av dette bruker vi til byutvikling. Byutviklinga er for viktig til å være avhengig av frivillige bidrag fra næringslivet. Næringslivet er først og fremst opptatt av og interessert i en kommune som kan tilrettelegge for at de kan tjene penger på næringa si gjennom aktiv byutvikling.

Det finnes altså et politisk og økonomisk handlingsrom- Vi er ikke dømt til nedskjæringer og økte avgifter på de som er avhengig av kommunens tjenester. Det går an å være Robin Hood litte grann også i dag, det er viktig at det ikke bare er Sheriffens av Nottingham sine etterkommere i denne salen.

Publisert i SV, Tønsberg | Leave a Comment »

Vi har ikke lov til å svikte disse barna en gang til..

desember 8, 2011 av larsegeland

I kveld var det bamse-og fakkeltog i Tønsberg mot seksuelle overgrep mot barn -og med spesielt fokus på at barn må tvinges til samvær med sine overgripere. Det var Mary ann Oshaug og Incestsenteret som var initiativtakere. Da vi kom til torget var det underholdning for barn og voksne ved helge Hammelow Berg og Tønsberg Amatørteater, samt appell som jeg var invitert til å holde.

Bildet er fra Tønsbergs Blad v Kirvil Håberg Allum. Her er hva Tønsbergs Blad skrev.

Her er det jeg sa:

En god barndom varer hele livet. Ingen kan garantere deg lykke og et godt liv, men vi må sørge for at barna får like muligheter til å skaffe seg et godt liv.

Det gjør ikke barna som opplever å bli utsatt for vold og overgrep i barndommen. Barn har rett til å bli hørt og beskyttet mot vold og overgrep.

Seksuelle overgrep og i særdeleshet incest er det siste tabuet. Vi vet at det skjer, men det er så grusomt å forholde seg til at vi lukker øynene og vil ikke ta det inn over oss. Vi finner andre forklaringer. Da svikter vi på nytt de barna som er blitt sviktet av sine nærmeste voksne. Det har vi ikke lov til. Derfor har vi gått i tog i dag, for å vise at dette er et ansvar for alle – og jeg vil legge til: ikke minst for oss menn.

I Norge står det biologiske prinsippet sterkt, sammen med samværsprinsippet. Barn har krav på å ha trygge voksne rundt seg. Foreldre som ikke klarer å ta hånd om barna sine har ikke krav på barna. Vi må sørge for at hensynet til barnas beste teller tyngst. Blant annet skal ingen barn ha samvær som ikke er til barnets beste. Barneminister Audun Lysbakken har satt ned det såkalte Raundalen-utvalget som vurderer det biologiske prinsippet og skal komme med forslag her. Barnevernet har et spesielt ansvar for å gå inn i foreldrekonflikter der det kan være snakk om vold og overgrep.

Vi opplever i dag at at der en av foreldrene – oftest mor – eller barnet forteller om overgrep – så gjøres det til en samværskonflikt. Barnet tvinges til å ha samvær med en forelder som er mistenkt eller faktisk også dømt for overgrep. Rettsvesenet sier at ingen er skyldige før de er dømt og ingen kan dømmes før det ikke finnes grunn til tvil. Det er et prinsipp som kan støte mot hensynet til barnets beste. Jeg mener at da må tvilen komme barnet til gode! For å styrke dette bør barna få egen advokat som kan disse sakene, og ikke representeres av mors eller fars advokat.

I 2006 ble det gjort endringer i Barneloven som slår fast at det ikke skal fastsettes samvær som ikke er til barnets beste. Barneminister Audun Lysbakken har satt ned en arbeidsgruppe for å se på behovet for ytterligere lovendringer for å sikre utsatte barn. Han har også et arbeid på gang for å se på tiltak for å styrke barns mulighet til å bli hørt.

Ofte handler det om manglende kompetanse i barnevern, hos dommere, ansatte ved familievernkontorer og sakkyndige. Barnedepartementet har i samarbeid med Domstoladministrasjonen satt i gang et program for regional kompetanseheving. Det vurderes også egne kompetansekrav til dommere og sakkyndige som svært ofte ikke kan nok om vold og incest.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress sier at det er tre ting som er viktig: Det ene er at barna har en anledning til å kunne fortelle. Det andre er at det har en hensikt å fortelle, og det tredje er at det i samtaler med barn blir skapt en forbindelse som gjør det mulig å snakke om overgrep. Det er å ta barn på alvor!

Publisert i barn | Leave a Comment »

20 år etter Ansvarsreformen : .. retten til å utvikle evner og muligheter til det ytterste

desember 6, 2011 av larsegeland

Tre søsken: Jens, Charlotte og meg sjøl

I Stortinget i dag var det diskusjon om et Dokument 8-forslag fra Venstre der det blir foreslått at et utvalg skal evaluere den såkalte Ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede som ble vedtatt i 1991. Mens det vanlige i flertallsregjeringas tid er at alle forslag fra opposisjonen blir avvist, ble dette i realiteten vedtatt gjennom at en enstemmig komite gir forslaget sin tilslutning. Det er bra, for det er fortsatt mye å ta fatt i når det gjelder levekår for utviklingshemmede. Men det beste var at komiteen og talerne – med unnntak av Venstre – støtta fullt opp under intensjonen bak Ansvarsreformen som blant annet gikk ut på å avvikle de store sentralinstitusjonene og særomsorgen.

Nedafor følger innlegget som jeg holdt i debatten:

I det skjellsettende året 1968 arrangerte International League of Societies for Mentally Handicapped sin generalforsamling i Jerusalem. De vedtok en erklæring som i en noe endra form ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1972. Der heter det at ”psykisk utviklingshemmede har rett til medisinsk behandling og fysisk rehabilitering og til utdannelse, trening, utrusting og veiledning som kan sette ham i stand til å utvikle sine evner og muligheter til det ytterste, uten hensyn til hvor sterkt utviklingshemmet han er. ”

Fra Norge deltok blant annet Arne Skouen som var far til et barn som skulle tilbringe hele sitt liv på Emma Hjorts hjem.

Dette innledet en revolusjon der normalisering var hovedbegrepet. Normalisering betyr ikke å bli normal, men å ha rett til en normal tilværelse, dvs en likestilling med alle andre med hensyn til rettigheter og plikter. Det kunne se ut som det gikk fort, men det tok altså nesten 20 år fra FN ga de psykiske utviklingshemmede deres menneskeretter til ansvarsreformen ble vedtatt. I 1974 begynte en ung pleiemedhjelper på Dagsrudheimen, hun het Karin Mathiesen, seinere mer kjent som forfatteren Karin Fossum. Hun skrev i et dikt:

I morgen

Skal alle anklagene dine

Være berettiget

Alle påstandene

Sanne

Nå har det gått 20 år fra Ansvarsreformen. Ser vi tilbake har det skjedd enormt når det gjelder menneskeverd og synet på utviklingshemmede. Men det er grunn nå til å være bekymra for utviklinga.

Derfor er det gledelig at komiteen står samla i sine kommentarer – ikke minst at Komiteen – sammen med flertallet av talerne her med et lite unntak for forslagsstilleren Venstre – understreker intensjonene i Ansvarsreformen – nemlig retten til et selvstendig liv. Det er viktig fordi vi opplever mange angrep på dette i dag. Noen hevder at det har gått for langt, normalisering kan ikke alltid være idealet, osv

Ikke minst ser vi at retten til et selvstendig liv ikke alltid ligger til grunn ved planlegging av boliger, hvor vi må være varsomme slik at vi ikke bygger opp nye institusjoner. Dette handler selvsagt om penger. Det er et stort press på at kommunale tjenester skal bli billigere og mer effektive, men dette er et område der det veldig ofte ikke er mulig uten at det går ut over kvaliteten.

Herr president, utviklingshemmede er like forskjellige som deg og meg, de er faktisk mer forskjellige enn deg og meg. Det betyr at de og deres pårørende må få gjøre sine valg for livet, akkurat som oss. Men de er likevel som gruppe, mennesker som ikke så lett taler sin egen sak. Derfor er de mer enn andre avhengige av å ha andre som taler deres sak.

Jeg er så heldig å ha en multifunksjonshemmet søster som trenger hjelp til alt, men som har sin egen leilighet i en bolig sammen med noen få andre. Jeg drar på besøk til søsteren min, ikke på besøk til en klient i en institusjon. Og hun har et arbeid å gå til. Når jeg har gjester fra utlandet og vi drar på besøk til søsteren min, er det dette som imponerer dem sterkest med Norge – dette er den norske velferdsstaten på sitt beste.

Men ikke alle utviklingshemmede og deres familier har det slik. Det er som komiteen påpeker mangler på områdene knytta til bolig, arbeid, fritid og helse. Derfor er det viktig å se på utviklingen 20 år etter ansvarsreformen: ikke for å skifte kurs, men for å se om målene er nådd eller hva som skal til for å nå dem!

Publisert i Sosialpolitikk | 1 Comment »

Fagbevegelsen markerer Vikarbyrådirektiv-motstand

desember 5, 2011 av larsegeland

Over 70 flotte faner fra hele landet var stilt opp langs Løvebakken foran Stortinget tirsdag. De representerte foreninger og forbund som til sammen utgjør flertallet av Los medlemmer. Det var et unisont krav: Regjeringa må bruke vetoretten mot Vikarbyrådirektivet. Fagforbundets kleder Jan Davidsen sa det slik: Vi sørga for at den rød-grønne regjeringa ble valgt i 2005 for å stoppe høyresidas forslag om mer midlertidige ansettelser. Ved å si nei til Vikarbyrådirektivet gir den rød-grønne regjeringa arbeidstakerne et klart valg ved neste stortingsvalg!

Det var fullt av folk og appellantene sto i kø: Nestleder i LO og i Fellesforbundet, lederne i Fellesorganisasjonen, EL og IT, Arbeidsmannsforbundet. Fra Stortinget vågert Steinar Gullvåg seg inn i løvens hule. Dessverre var det ikke flere fra Stortinget (les AP) som kunne komme, sa han, fordi de nettopp satt i salen og diskuterte tiltak for et bedre arbeidsliv, som han mente at Vikarbyrådirektivet kunne bidra til. Blant tilhørerne sto vi mange fra SVs stortingsgruppe. Gullvågs uttalelse som ble møtt med unison buing. Hele arrangementet ble mesterlig ledet av Los leder i Oslo, Roy Pedersen (bildet) som kom med små appeller innimellom appellene. Til slutt fikk Bård Vegar Solhjell ordet og lovet støtte fra SV til kampen mot direktivet og for bruk av vetoretten. Vetoretten skal ikke brukes i utide, sa han, men den skal brukes i tide! Nå må den brukes!

Roy Pedersen avslutta med å si at alle måtte merke av 18. januar i kalenderen sin. Det blir neste kampdag mot direktivet!

Publisert i arbeidsliv | Leave a Comment »

Ikke handa på rompa som er problemet..

desember 5, 2011 av larsegeland

Noen ganger er det ikke noe du mer vil enn at noen skal ta et kraftig tak i rompa di og trykke seg inntil deg. Andre ganger er det et overgrep. Det er ikke handa på rompa som er problemet, det er mangel på gjensidighet! Dette var budskapet fra sosiolog og feminist Hanna Helseth (fra Tønsberg!). Hun var siste innleder da SVs stortingsgruppe i dag inviterte til et bredt seminar om hvordan man kan forebygge og bekjempe voldtekt.

Det handler om en rekke tiltak fra bedre mottak av voldtektsofre, bedre bevissikring, tilbud om psykologbehandling, hjelp også til de som ikke kommer til hjelpeapparatet før det har gått en tid fra overgrepet, raskere etterforskning osv. Men ikke minst må skolen brukes til å utfordre holdningene hos mange unge som ikke er nok solidariske, som i alt for stor grad godtar overgrep i fylle osv. Vi vet for lite om de ”små” integritetskrenkende overgrepene som, mente Helseth.

Det er noen forhold som legitimerer overgrep blant unge, mente Helseth:

Rykte. Hvis jenta har et rykte på seg for å være ”hore” (fortsatt det mest brukte skjellsordet blant unge, ved siden av homo for gutter!). Hva er det å være hore? Det kan være – sier unge som Helseth har snakka med – at man ikke alltid har kontroll på alt når man for eksempel er på fester. Dette er en negativ spiral: De som har lettest for å bli utsatt for overgrep på grunn av manglende kontroll, blir fritt vilt fordi de kalles horer!
Populær gutt. Er det en populær gutt som mange vil være sammen med, så er det ikke overgrep?
Relasjonen mellom de to. Hvis hun er forelska i han, eller sammen med han, er det ikke overgrep?
Måten det blir sagt nei på. Hvis jenta ikke skriker høyt og slår vilt rundt seg, så er det ikke sikkert hun mener det når hun sier nei.
Har det alvorlige konsekvenser for jenta? Hvis det ikke har synlige alvorlige konsekvenser så er det kanskje ikke overgrep.

På seminaret var det representanter for Dixi Ressurssenter, Overgrepsmottaket i Oslo, Voldtektsgruppa til Kripos, Stavanger Politikammer og Natteravnene. Overlege Helle Nesvold viste til tall fra Oslo fra 1999 da Overgrepsmottaket nådde ca 10 % av de som hadde opplevd overgrep. Av dem var 20% ikke-vestlige, 70% av overgrepene var samleie eller samleielignende, 25-30 % var utnyttelse under søvn eller i rus, 50 % var overgrep fra kjent person, 15-20 % var overfallsvoldtekter. Halvparten av alle de som opplevde voldtekt hadde annen sårbarhet som for eksempel sykdom, funksjonshemning, rusproblemer. 50% av sakene førte til anmeldelse. De som har synlige skader har lettest for å anmelde.

Bakgrunnen for seminaret var at familefraksjonen ved Gina Barstad og Justisfraksjonen ved Akthar Chaudry ville ha innspill til regjeringas arbeid med fornying av handlingsplanen mot voldtekt.

Bildet: Fra Flickr: http://www.flickr.com/photos/tobanblack/3216214895/

Publisert i kvinnefrigjøring | 15 Comments »

Dårlig klima for nødvendige klimakutt?

desember 2, 2011 av larsegeland

FNs klimapanel har oppdatert sine forskningsfunn. De bekrefter at vi får mer ekstremvær dvs hetebølger og tørke noen steder, mer nedbør hos oss. Ifølge årets utgave av Det internasjonale energibyråets rapport World Energy Outlook, lukkes vinduet for å nå togradersmålet innen fem år. Stiget temperaturen over 2 grader mister vi kontrollen.
Med dagens klimautslipp styrer vi mot en temperaturstigning på det dobbelte.

Samtidig har forhandlingene om en ny klimavatale begynt i Durban i Sør-Afrika. Det er lite optimisme å spore. Her hjemme jobber regjeringa videre med sin klimamelding. Meldinga skal være den konkrete oppfølgingen av Klimaforliket mellom alle partiene som SVs Inga Marte Thorkildsen forhandlet fram i 2007. Den gangen var det drahjelp å få fra opposisjonspartiene. Nå advarer Erna Solberg mot å øke avgifter som omfattes av dagens klimakvoter. Den løse kanonen Borten Moe fra SP fortsetter sitt korstog for mer fossilt brennstoff og i Arbeiderpartiet har flere tatt til orde for at vi må ta en større andel av klimakuttene i utlandet. Behovet for klimakutt er blitt større, men det politiske klimaet for å få det til er blitt verre, både ute og hjemme.

Vi er nødt til å kutte både ute og hjemme. Takket være Erik Solheims initiativ er Norge ansvarlig for en regnskogsatsing i Amazonas i Brasil og i Indonesia. Regnskogbevaringa i Brasil bidrar til klimakutt tilsvarende 9 ganger Norges totale utslipp. Kan vi ikke nøye oss med slike utslippskutt? Det er jo mye billigere enn å kutte utslipp her hjemme.

Vi hverken kan eller bør nøye oss med utenlandskutt. Når vi slipper ut 8 ganger så mye CO2 som en inder, så viser det at det rett og slett ikke er utslipp nok å kutte i den fattige verden for å kompensere for våre utslipp. Både fattige og rike land må kutte. Vi som har høyest utslipp må kutte mest. I Klimaforliket var målet minst 20 % kutt innenlands innen 2020. Det er flere grunner til at vi bør holde på det:

Troverdighet. Raske utslippskutt i rike land er nødvendig for å skape tillit mellom rike og fattige land i de internasjonale klimaforhandlingene. Nå øker Norges utslipp, også sammenlignet med våre industrialiserte naboland.

Teknologiutvikling. Vi kan ikke forvente at teknologi for reduserte klimautslipp skal utvikles i de minst utviklede og fattige landene. Som et rikt land med en avansert industri må vi ta ledelsen.

Katastrofe for norsk næringsliv. Hvis vi bare kjøpes kutt i utlandet vil vi bli det siste landet som omstiller vårt næringsliv. Å ikke omstille oss mens vi ennå har evnen fordi vi globalt er blant de rikeste, vil ødelegge vår framtidige konkurranseevne. Vi må ikke stå igjen med et avindustrialisert Norge når oljealderen går mot slutten.

Årsaken til at Norges CO2 utslipp vokser er knytta til utslippene fra offshore-industrien som utgjør 25 % av alle utslipp. Et åpenbart tiltak er å elektrifisere mest mulig av norsk sokkel, kombinert med at vi faktisk også må si nei til en del utbyggingsprosjekter. I løpet av forholdsvis kort tid vil Norge ha bygget ut 25 terrawatt rein, fornybar energi. Til sammenligning er det slik at om alle biler i Norge gikk på elektrisk energi så ville de forbruke 3 terrawatt. Vi vil ha overskudd av strøm som kan brukes på sokkelen.

Norge har en del energikrevende industri. Vi kan ikke avgiftsbelegge dem slik at de flytter til andre land. Men gjennom et fond for teknologiutvikling kan vi bidra til omstilling slik at det kan bli varige arbeidsplasser,

Halvparten av norske klimautslipp er knytta til oppvarming av bygg og samferdsel. Framtidas biler må gå på elektrisk kraft når det gjelder privatbiler og bioenergi når det gjelder fly og tyngre kjøretøy. En større del av transporten må være på buss og bane. Oppvarming må vris over til bioenergi. Ikke minst må vi få en storstilt satsing på biogass. I Vestfold jobbes det med et slikt prosjekt som er et Kinderegg med 3 gode ting i ett: Biogass kan brennes for energi til biler, brenningen hindrer at miljøfiendtlig metan slippes ut, restavfallet kan brukes som jordforbedring i landbruket. Biogassen produseres av husdyrgjødsel, matavfall og annet biologisk materiale.

Hvis biltrafikken reduseres blir det bedre luft for astmatikerne. Det blir tryggere for barna å gå på skolen, og når de kan gå i stedet for å bli kjørt blir de i bedre form. Slik vil en rekke av klimatiltakene også gi oss bedre livskvalitet lokalt.

Vi må ut av handlingslammelsen. Den globale oppvarmingen vil medføre store lidelser for millioner mennesker. Vi slipper heller ikke fri. Forsikringsbransjen forventer store økninger i erstatninger etter stormer. Det blir likevel lite i forhold til f.eks. behovet for oppgradering av vann og avløpsnettet som ikke er tilpasset de store nedbørsmengdene vi kan forvente.

Brede allianser med miljøbevegelse, fagbevegelse og industri er nødvendig for å sikre den klimameldingen miljøet fortjener. SV skal være en pådriver for økt engasjement om klima, og en klimadebatt basert på kunnskap, solidaritet og framtidstro. Vi vil ha en klimamelding som følger opp Klimaforliket!

Publisert i klima | 1 Comment »

« Newer Posts - Older Posts »