Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Ivrige studenter i Gaza

Aslak utenfor hovedinngangen, rett før vi ble «oppbrakt»

Vi er i gang med kurset vårt på Al Quds Open University i Gaza. Universitetet er fullt av unge studenter, men våre studenter er lærere fra dette universitetet og fra andre universitet i Gaza. Tilsammen 12 stykker. I tillegg kommer tolken Sahar som er helt umistelig. Sahar er den eneste kvinnen vi har sett her som ikke går med tildekket hode. Mens de andre kvinnene spiser sammen, adskilt fra mennene, spiser Saher demonstrativt sammen med mennene. Hun arbeider for en annen FN-organisasjon – hovedsakelig for UNWRA, men er nå utlånt til oss. Alt vi sier må tolkes. I tillegg har vi det problemet at mange av PCene er satt opp med arabisk tekst, slik at menyene osv kommer fram på arabisk. Vi bruker Google translate både på PC-tekster og skjermbilder – og på innleggene som mange av deltakerne skriver på bloggene sine. Det funker overraskende bra så lenge vi gjør det fra arabisk til engelsk.

Tolken vår, Sahar

Alle studentene har nå egne Gmail-postkasser, de har laget blogger, og i dag har de lastet opp bilder til Picasa nettalbum. Bilder er en viktig del av undervisningen. Aslak og jeg gikk derfor ut utenfor universitetet og tok noen bilder i en pause. Da ble vi bestemt, men høflig «oppbrakt» av en kvinne som skulle ha oss med til Universitets ledelse fordi vi tok bilder. Da imidlertid en av våre studenter som er en del av universitetets ledelse, dukket opp, fikk vi mange beklagelser, samtidig med en påminning om at man ikke bare kan komme her og fotografere.

Det er ivrige deltakere på kurset. teknologisk har de en bra infrastruktur, sjøl om vi hadde bortimot 10 strømbrudd i dag. Fastnett og trådløst nett, men med proxy server som nekter oss tilgang til f.eks tjenester som Facebook.

Mennesker med et utseende som Aslak og meg blir ofte tatt for å være kolloboratører eller agenter, inntil det er avklart at vi er fra Norge. Norge er svært populære for vår innsats på mange felter her. Men så synes også folk at vi har litt å gjøre opp for etter det som de betrakter som en katastrofe for det palestinske folket, nemlig Oslo-avtalen som gjorde alt verre.

Vi bor på et lite men flott hotell, Al Deera. Det er mange som snakker om tida før og etter 2007, dvs da Hamas overtok styret i Gaza. Før 2007 var dette et livat hotell, nå er det rolig. Det er ikke så mange hoteller her, og de har ikke mange stjerner heller. Du må ha bar eller dansegulv for å ha mange stjerner i internasjonale fortegnelser, og det er det jo ingen som har her. Men Al Deera har en nydelig veranda med utsikt mot havet, og vakker gammel arkitektur.

Den åpne døra på bildet er inn til rommet mitt.

Solnedgang. dette bildet tok jeg fra verandadøra mi når jeg begynte å skrive denne posten.

Der det tidligere var bar står nå vannpipene klare

 

Første inntrykk fra Gaza

 Reisen begynte i Trondheim: Ved herberget for pilegrimer ved Nidarosdomen i Trondheim, så jeg dette skiltet.

Reisen til Gaza

Søndag ettermiddag kløv jeg om bord i KLM-flyet til Amsterdam etter feiring av min mors 80-årsdag i Trondheim.Det inkluderte blant annet et besøk  på Rocheim der de hadde en liten utstilling om Wenche Myhre, som finansierte et eget hospital i Gaza da de norske FN-soldatene var her på sin første misjon.

I Amsterdam var det grundig sikkerhetskontroll for fortsettelsen til Tel Aviv. Vi  var i gang med å lette, da flykapteinen avbrøt og takset tilbake til flyplassen. Det var noe feilk med air-condition.-anlegget slik at vi måtte ha tak i teknikere. Jeg hadde liten tro på at flyet i det hele tatt skulle komme av gårde, men feilen ble rettet og vi letta etter å ha sittet i flyet i to timer. Om bord var det stort sett israelere, mange unge mennesker som kanskje var på vei hjem fra ferie.

Passkontrollen inn til Tel Aviv gikk greit og jeg fant raskt drosjesjåføren med stor plakat: Lars Egeland, Unesco. Vi svingtre ut på en biltom og godt opplyst motorvei. Plutselig tok lyset slutt samtidig med at det var ikke var lys å se fra bebyggelse. – Nå kjører vi gjennom palestinsk landområde, fortalte sjåføren. Området er delt av motorvei og av høye murer som gjør det umulig å krysse. Taxisjåføren  var israelsk palestiner. Han snakket om Abbas sin tale til FNs hovedforsamling og at det var stående applaus før og etter talen. – Vi har verdens befolkning med oss, sa han, sjøl om Israel og USA ikke vil anerkjenne oss. Da vi nærma oss Jerusalem kom vi til et militært sjekkpunkt. Jeg later som jeg er jøde og snakker hebraisk sa han, så unngår vi forhåpentligvis å bli sjekket. Det gjorde vi. Jeg rakk Hotel Ambassadør i Gamlebyen i Jerusalem en time før det var frokost.

Utsikt utover gamlebyen i Jerusalem fra hotellvinduet mitt.


Til frokost møtte jeg Aslak Ormestad, min kollega fra Høgskolen i Oslo og Akershus, samt Miriam Skjørten som er pensjonert universitetslektor fra UiO. Miriam er 76 år. Hun er jødisk, født i Tsjekkoslovakia, men familien klarte å flykte til Palestina med siste båt fra Trieste i 1940. Hun har vokst opp i Haifa, men kom til Norge som student og ble gift og bosatt i Norge. Nå hadde hun kurset palestinere i Ramallah i spesialpedagogikk, og skal gjennomføre det samme kurset i Gaza. Miriam er enke og bruker mye av livet sitt til å undervise og snakke om inkluderende opplæring rundt om i verden. På veien til Gaza kom vi forbi stedet der hun hadde fått sin rekruttopplæring da hun startet sin to års militærtjeneste for Israel. Hennes norske svigerfar var skytterkonge i Askim, og ante ikke at svigerdatteren var slik en skarpskytter.

Inn i Gaza

Vi ble plukket opp av en FN-bil klokka 8, og vi satte kursen mot Gaza som vi skulle komme inn i via grensestasjonen Erez. Kryssinga gikk uten problemer. Vi måtte gå to kilometer, og vi var bekymret hvordan vi skulle få koffertene gjennom den trange jern-svingdøra. Aslak gikk gjennom først, og så skjøv vi hver koffert igjennom svingdøra før Miriam og jeg fulgte etter. På Gaza-sida ble vi hentet av en ansatt fra Unesco-kontoret i Gaza. Han kom med en pansret FN-bil. En kilometer fra grensestasjonen hadde Hamas en egen grensepost, men vi kom gjennom også den uten problemer. I UNDP-hovedkvarter i Gaza møtte vi Mohammed som er leder av Unesco-kontoret. Han orienterte os om situasjonen i Gaza og hvilke sikkerhetshensyn vi må ta her nede. Siden vi er kommet inn som FN-personell er det en del ting vi ikke kan gjøre, som andre utlendinger i prinsippet kan gjøre, slik som å gå på stranda eller bevege oss langt fra hotellet uten FN-bil.

Meg, Aslak og Miriam foran UNDP-bygget i Gaza. Det flotteste bygget i byen? 

Sammen med Mohammed dro vil til Al Quds Open University der vi skal ha kurste vårt. Vi møtte IT-folk der og fikk sjekket utstyret vårt. Det var et yrende liv av studenter på det lille universitetsområdet. Plutselig hørte vi roping av slagord. Det var en rask studentdemonstrasjon for Fatah og Abbas. Abbas FN-tale ble ikke vist i Hamas-kontrollerte Gaza, Mohammed fortalte om en mann som hadde villet vise overføringen på TV, men som ble arrestert og fikk 3 dagers fengsel.

Al-Quds Open University. Det er flere universiteter i Gaza, og de samarbeider ikke spesielt godt, ikke minst som følge av konflikter knyttet til forholdet til Hamas. Våre studenter er universitetslærere fra flere universiteter.

Israel ligger en time foran oss, men i Gaza har de tid som Norge. Unntatt på Al Quds-Universitetet der de følger Ramallah-tid. Det lagde litt forvirring mht når vi skal begynne i morgen, og når det skal være lunsj og bønnetid.

Etterpå fikk vi en rundtur med bil sør i Gaza ned mot den egyptiske grensa.  Jeg måtte skaffe meg penger. Unesco-sjåføren visste om en minibank. Den var tom for israelske shekel, og var ikke blitt fylt på på tre måneder. Men jeg fikk ut dollar, og sjåføren visste om et sted der jeg kunne veksle dollaren i shekel. Etter rundturen spiste vi hummus og stekte sardiner på kontoret til Mohammed, før turen gikk til hotellet Al Deira som er et idyllisk, enkelt, gammelt hotell direkte på stranda. I morgen tidlig hentes vi til jobb.

Det var meninga at vi skulle forlate Gaza fredag ettermiddag/kveld og vi har fly lørdag morgen fra Tel-Aviv. Nå har vi fått beskjed om at israelerne stenger grensa fra onsdag til søndag, så vi kommer først ut da. Vi får prøve å booke om flyet.

Folk er hyggelige her. Norge har en høy stjerne. Politisk er det mer spent her, enn på Vestbredden. Aslak forteller om en enorm folkefest i Ramallah da Abbas talte i FN. Her var all feiring forbudt. Konflikten mellom Hamas og Fatah er sterk. Men etter at de to inngikk en slags «fredsavtale» i Egypt nylig, er det ikke bare grønne Hamas-flagg å se her, men også gule Fatah-flagg.

Søndag setter jeg meg på flyet til Tel Aviv for deretter å reise inn til Gaza på oppdrag for Unesco. Jeg skal undervise lærere som jobber med lærerutdanning på ulike universiteter, i bruk av digitale hjelpemidler i undervisning og læring.

På Læringssenteret og bibliotek ved  Høgskolen i Oslo og Akershus har vi et læringslaboratorium som har arrangert internasjonale sommerskoler, og som samarbeider om undervisning i Uganda og i Kina. Læringslaboratoriet er også ansvarlig for Førstebibliotekarprogrammet som skal gi bibliotekar førstekompetanse. Det er med utgangspunkt i denne enheten at oppdraget til Palestina er kommet. Det blir kjørt et kurs i Ramallah på Vest-Bredden. Men når det gjelder studentene i Gaza så får ikke de utreise, og derfor reiser vi to stykker inn for å holde kurset. Sammen med meg reiser Aslak Ormestad, som også opprinnelig er Tønsberg-gutt.

Det blir en spennende tur. Jeg blir plukket opp av en tæksi på flyplassen som tar meg med til Jerusalem, der jeg skal møte Aslak for deretter å bli kjørt gjennom israelske check-points inn i Gaza. Sikkerheten er høy slik at det er begrensinger på hvor vi kan bevege oss, at vi må ha radiokontakt osv.  Jeg er spent på hva som møter oss der.

En av tingene jeg skal undervise i, er hvordan lage egen blogg og bruke den i opplæringsøyemed. Det betyr at det også blir daglig blogging fra Gaza på meg.  I tillegg lager jeg en egen engelsk Latina-in-gaza-blogg.  Vi skal også ha opplæring i bruk av sosiale medier, gratis internett-tjenester f.eks. fra Google, WordPress, youtube, flick, picasa osv. Da skal jeg blant annet vise youtube-filmene fra støttekonserten vi hadde i Tønsberg for Gaza etter Israels angrep i for-fjor.

 

Ordfører for en dag..

Man blir ikke profet i eget land, sies det. Men jeg ble ordfører for en dag, eller i hvertfall noen timer sist fredag. Da var jeg i Speyer i Tyskland sammen med varaordfører Bent Moldvær, opposisjonsleder Brith Fjalestad, Høyres Svein Konrad Rui, samt administrasjonens tre utsendte.

Anledningen var en konferanse i Mecine nettverket, som er et samarbeid mellom mellomstore byer i Europa. Det gjelder samarbeid om tre hovedlinjer: Smart growth – samarbeid mellom universitet/høgskole og kommune.  Sustainable growth – bærekraftig utvikling med hensyn til miljø. Inclusive growth – inkludering av innvandrere, funksjonshemmede – det å lage et samfunn der vi kan bruke alle. Som dere skjønner burde det være mye for Tønsberg å lære i dette nettverket.

Fredag var det «Mayors panel» – taler ved ordførerne. jeg holdt talen på vegne av Tønsberg. Talene gikk over i en høytidelig signeringseremoni av avtale om samarbeid for de neste 4 år. Jeg skreiv under den også.

Avisa som var til stede refererer hva Bent Moldvær sa om hvordan vi skal møte tida etter terroren 22. juli med mer åpenhet og demokrati, og jobbe for mer inkludering, ikke utestenging.  Det er jeg enig i, for det var jeg som sa det.

Valget er over. Det ble ikke noe resultat å glede seg over for SV. I Vestfold mistet vi kommunestyreplassen i Andebu, Lardal, Sande og Hof. I flere andre kommuner mistet vi representanter, sjøl om vi fortsatt er med. I Tønsberg var det anløp til dramatikk da valgkvelden begynte med resultatene fra forhåndsstemmene: Bare 1,4 % til SV! Det betød at SV lå an til ikke bare å ryke ut av bystyret, men at vi fikk en skikkelig på kjeften fordi SVerne i kommunen tydeligvis ikke hadde tillit til oss, men langt flere stemte SV på fylkestingsvalget. Tønsbergs Blad ante godt stoff og ville ha kommentar. Jeg sa at de tallene trodde jeg ikke noe på. Jeg ble imidlertid litt mer i tvil når de samme tallene også dukket opp på NRKs sentrale nett-tjeneste.

Det var bare tull. Rart at ikke de som sto for opptellingen sjøl reagerte. Så vi dt jeg nå skjønner hadde de ikke bare talt feil, men de hadde også byttet om SV og SP. Men ingen la merke til at SP så ut til å gjøre et kjempegodt valg, mens SV lå dårlig an. Uansett, når fintellinga var over steg vi fra 1,4 til 5,3. Det holdt nesten til de tre mandatene vi hadde fra før. Men vi ble større enn Venstre og KrF, og det har faktisk betydning ved fordeling av utvalgsplasser mm. Vi ble den beste SV-kommunen i Vestfold, og det må vi være fornøyd med.

Nå starter arbeidet med å gjenreise SV. Vi tapte mye til AP. Det er ikke så rart. Vi framsto som lillesøster til AP, som forsvarer av den samme politikken. I tillegg framsto AP som mer radikale, fellesskapsorienterte og ikke minst mer positive overfor innvandrere, – enn vi er vant til. Egenmtlig behøver det ikke å være så stort problem om SV taper til AP når de er radikale. AP vet at går de mot høyre igjen så vil de tape til SV. Men SV må ikke bli så lite at vi plutselig har den situasjonen at det ikke finnes noe venstresosialistisk parti på pletten når AP går mot høyre. Det kan raskt bli situasjonen. Derfor kan vi ikke bare prioritere små og store seire i regjeringa, vi må også prioritere å ha et radikalt, sosialistisk parti med en tydelig politikk og en sterk organisasjon. Og Stein ørnhøi har rett da han sa i Klassekampen at det er forskjell på posisjoner og makt. SV kan også ha stor innflytelse uten å ha flertallsposisjoner. Det vet vi som har lang erfaring som opposisjonspolitikere.

Like lenge som Kristin Halvorsen har vært partileder har Ellen Kielland og Per Jahnsen vært på gata i Tønsberg for å hjelpe rusmisbrukere. Aktiv Kontakt Stoffmisbrukere (AKS) er et enestående prosjekt. Ellen Kielland er ansatt av Tønsberg Kommune, Per Jahnsen er ansatt av Kirkens Bymisjon. De har drevet sin virksomhet på de rusavhengiges side, vært hjelpere inn i resten av hjelpeapparatet. SV vil ha flere slike prosjekter!

SVs valgthriller-buss besøkte Tønsberg tirsdag ettermiddag. Ombord var hele partiledelsen med Kristin Halvorsen i spissen. De er på vei Norge rundt for å mane til
oppslutning om SV. Som gode Svere reiser de kollektivt, i en buss som selvfølgelig har høyeste miljøklarering – sjøl om VG spekulerer i noe annet. Der de ankommer illustrerer de SVs politikk ved at Kristin overrekker solsikker til noen menensker som lokallaget har foreslått. I Tønsberg var det Per og Ellen – som har vært i et
fornuftsekteskap i 14 år til fortjeneste for rusmisbrukere i byen.

Regnet flommet ned da overrekkelsen skulle ha skjedd på Farmannstorget. Som mange rusmisbrukere tvinges til å gjøre, søkte vi ly for vannet under musikkpaviljongen i Stoltenbergsparken.

Tønsberg har nettopp vedtatt en rusplan som det vil koste 14-16 millioner å gjennomføre. Det er penger som kommunen ikke har. Tvert i mot legger det politiske
flertallet opp til kutt på 4 millioner innen rusfeltet. Valget kan derfor komme til å stå mellom eiendomsskatt til de rikeste, og å berge livet og framtida for rusmisbrukere i Tønsberg. For SV er dette et klart valg: Vi står på de svakes side.

Det vil aldri bli funnet et skip som Osebergskipet igjen, sa Geir Røvik – medlem av styret i Stiftelsen nytt Osebergskip og daglig leder av byggingen.  Det «ekte»
Osebergskipet som ble gravd ut i 1904 var et så enestående funn at det er vanskelig å forestille seg: Ikke bare et komplett skip, men med en masse utstyr – hester, hunder, kjerrer, kar, tekstiler, verktøy og ikke minst de to kvinnene som har stimulert fantasien til mange arkeologer og historikere gjennom tidene: Hvem var de?

Vi vet nå at Osebergskipet ble bygd på 800-tallet i nærheten av Haugesund. Hva slags skip var det? En kopi ble bygd på 1980-tallet, men skipet kullseilte i  Trondheimsfjorden når farten kom opp i 10 knop. Var det bare et skip laget for å brukes til seremonier og til hauglegging? Da arkeologene skulle bygge opp igjen Osebergskipet på museet i Oslo, ble det trolig satt sammen slik at det er litt for bredt. Dermed blir seilingsegenskapene dårligere. Det er all grunn til å tro at det nye Osebergskipet er mer lik originalen enn det skipet som ble bygd opp igjen av flere tuden deler på museet i Oslo. – Dette skipet skal tåle fart opp til 15 knop, mener daglig leder Geir Røvik.

Tirsdag var miljø og utviklingsminister Erik Solheim på besøk i Tønsberg for å se på skipsbygginga. Solheim er minister også for kulturminnevernet, og fagstatsråd for søknaden til Unesco om å få Verdensarvstatus for Vestfold som vikingfylke. Med i Solheims følge var Olav Sanness Vika,  Torhild Lothe og jeg som er toppkandidater på lista til Tønsberg SV. Vi påpekte hvor viktig Osebergskipet vil være som en sikkerhetskopi av det originale skipet. – Vi trenger ikke å få
det originale skipet tilbake til Vestfold, når vi har dette. Skipet vil kunne brukes for å lære barn og unge om vikingtida, og ikke minst trekke turister til Tønsberg. – Odden på Lindalplan bør bli en permanent byggeplass.

Solheim var imponert over hva han så, og håpet han ville bli invitert til sjøsettingen til våren. – Dere har levert en god søknad om statlig støtte til prosjektet, sa han.

 

Hvert år ventet vi på bevilgninger til investeringer på Vestfoldbanen. Hvert år kom Statsbudsjettet som en stor skuffelse. Slik var det før SV kom i regjering. Vi
skrudde forventningene høyt og lovet fortgang i jernbanebygginga. I begynnelsen lot det vente på seg. Det var mange av de borgerlige politikerne som sa at slik er det å være i regjering. Samarbeidspartnere i de andre rød-grønne partiene – og mange partifeller i SV – sa at vi i Vestfold SV hadde spent buen for høyt, – det var slett ikke sikkert at det var så lett å få penger til Vestfoldbanen.

Ja vi hadde spent buen høyt. Vi hadde lagt alle eggene i samme kurv. Vi ble angrepet de første årene over at vi ikke innfridde. Men vi sto på også mot egen regjering. Vi var stae. Så fikk vi endelig gjennomslag for bygginga av dobbelsporet Barkåker-Tønsberg. Det står ferdig om et par måneder nå. I fjor startet bygginga av Norges største jernbaneprosjekt – dobbeltspor fra Sande via Holmestrand til Nykirke. I dag kom bekreftinga på oppstart på ny trase fra Larvik til Eidanger.

Før ble vi kalt barnehagepartiet – før vi skaffet full barnehagedekning. Nå kan vi kalles jernbanepartiet. Det er tredve år siden SV som første parti gjorde dobbeltspor på Vestfoldbanen til en av våre hovedsaker!

Midlene til investering på jernbanen har økt enormt. Vestfold får halvparten av disse investeringene. Det viser to ting: At det nytter å jobbe politisk. At SV trengs hvis
du synes jernbanen er viktig.

Nå skal vi jobbe videre for raskest mulig fremdrift av resten av en ny Vestfoldbane: Dobbeltspor fra Nykirke til Barkåker – og SV vil ha ny stasjon på Bakkenteigen!
Deretter ny trase fra Tønsberg til Larvik, selvsagt bygd for høyhastighet! Så skal vi ha tilkopling til Sørlandsbanen slik at vi kan få en effektiv togforbindelse Oslo-Stavanger via Vestfold!

Det er ikke bare investeringer i skinner: I løpet av året kommer de nye togsettene i trafikk på Vestfoldbanen. Det er Norgeshistoriens største togkjøp! 50 togsett
til en pris av 5 milliarder!

Karlsvika naturskole ble oppretta i 1981. Gjennom åra har mange Tønsbergbarn lært om fiske, om livet i havet, om naturens egenverdi på Karlsvika naturskole. Etter
20 år i midlertidige lokaler i en buss, fikk skolen et eget bygg i 2001, reist i halm og leire som et ekte øko-bygg.

I 2009 vedtok Tønsberg Bystyre det som i realiteten var en nedlegging av skolen. SV kjempa i mot den gangen, og påpekte bl.a. at det var gitt statlige midler som måtte tilbakebetales hvis skolen ble nedlagt. Derfor ble den ikke nedlagt, men haltet videre på sparebluss. Da bystyret gjorde sitt vedtak ble vi forespeilet at det skulle inngås en avtale med Høgskolen i vestfold om bruk av bygget. Noen slik avtale er ikke kommet på plass.

Det er ikke mindre behov for at barn lærer om naturen i naturen, slik meninga var med Karlsvika. Vi har fått en stortingsmelding om en mer praktisk ungdomsskole hvor det blant annet skal innføres valgfag. Derfor mener SV at det er på tide at vi gjenåpner Karlsvika som den naturskolen den var ment å være! Vi tror at skole-elever i Tønsberg vil sette pris på tilbudet skolen kan gi. Barna kan få fine, men også barske og spennende naturopplevelser på og ved sjøen. De får videre utviklet praktiske ferdigheter og kunnskap om både skoglandskapet og havet.

I budsjettet for 2009 foreslo rådmannen at «Naturskolen vurderes gjenåpnet fra 2012». Nå må vi ta dennefantastiske skolen i full bruk igjen!

En viktig oppsummering etter 22. juli var at det er viktig å imøtegå anti-muslimske og fremmedfiendtlige holdninger der vi møter dem. Enten det er i familieselskap, blant naboer, i kommentarfelt på nettet – eller som leserbrev i TB. Derfor dette innlegget som svar til Inger Lexow og Hans W. Fürst i Tønsbergs Blad.. Selvsagt skal vi fortsatt diskutere innvandring, men vi trenger en mer faktabasert og mindre fordomsfull debatt.SV vil si fra når vi møter fremmedfiendtlighet og hets, og oppfordrer de andre aprtiene til å gjøre det samme.

Inger Lexow lanserer en blank løgn i sitt innlegg, nemlig at Jagland vil ha 100 millioner innvandrere fra Afrika til Europa. Det som derimot er sant er at Europarådet der Jagland er generalsekretær har fått laget en rapport som konkluderer det med at – til tross for dagens arbeidsledighet i mange EU-land, så vil Europa i framtida mangle 100 millioner yrkesaktive. Europas befolkning blir stadig eldre, og det vil fortsatt være behov for innvandring. I rapporten fremmes 17 forslag til hvordan vi bedre kan leve sammen. Et av tiltakene er å korrigere feilinformasjon om innvandrere. Både Lexow og Fürst mener at muslimer er en trussel mot norske verdier, og at hvis utviklingen får fortsette blir muhammedanerne i flertall. Da vil de innføre sharia-lover og avvikle demokratiet. Det er ingen ting som tyder på at det stemmer. Noen fakta om innvandring til Norge: 70 % av innvandrerne til Norge kommer fra Sverige, Polen og andre europeiske land. Statistisk Sentralbyrå beregner at folketallet i 2060 vil ha steget fra dagens 4,9 millioner til et sted mellom 5,4 og 8,2 millioner. Antall innvandrere og barn født av innvandrere vil da kunne utgjøre mellom 22 og 28 prosent, den største delen med europeisk bakgrunn. Første generasjons innvandere fra Asia og Afrika får flere barn, mens neste generasjon har samme fødselsrate som øvrige nordmenn. En vesentlige forskjell er imidlertid at annen generasjon innvandrere fra Asia og Afrika i høyere grad tar høyere utdanning enn nordmenn for øvrig. Når det gjelder ekteskap med innvandrere gjelder de fleste ekteskap etnisk norske menn som gifter seg med kvinner fra utlandet. Andelen norskfødte med innvandrerbakgrunn som gifter seg med bosatte fra utlandet, er synkende. 62 % av innvandrere mellom 15 og 74 år er i jobb. Nye innvandrergrupper har lavere sysselsetting, ofte fordi kvinnene er hjemmeværende, mens grupper med lengre botid har høyere sysselsetting. Vi oversvømmes ikke av innvandrere, og det går bedre enn Lexow og Fürst vil gi folk inntrykk av.

Likevel er det viktig at vi diskuterer hva som bør være felles norske verdier. Etter min mening bør det være demokrati, likestilling og likeverd. Vi må forlange at folk tilslutter seg disse verdiene, enten de er innvandrere eller såkalt etniske nordmenn. Det må være lærdommen fra 22. juli. Et flerkulturelt samfunn er naturstridig, skriver Fürst. Han glemmer at vi er og alltid har vært flerkulturelle. Navnene Fürst og Lexow kan tyde på familier som tidligere har innvandret. Norge har alltid blitt videreutvikla gjennom samspill med andre kulturer. Av og til oppstår det misforståelser og konflikter, men alternativet etnisk rensing er utrolig mye verre, det er oppskriften på hat og krig.