Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Sommerferierapport Kroatia -Italia – Tyskland 2011

juli 27, 2011 av larsegeland

Bildet: pause på Route Alps Grande, Frankrike

Hvor gikk turen?  Naturisme i Kroatia.  Lesestoff

 

Hvor gikk turen?

Søndag 26. juni om morgenen kjørte vi vår 5,99 m lange bobil ombord i Superspeed fra Larvik – og kom fram til våre venner Karin og Leo i Flintbek utenfor Kiel om ettermiddagen. Etter besøk på verkstedet i Dänischenhagen nord for Kiel – der vi kjøpte bobilen vår – satte vi kursen sørover på motorveien mandag ettermiddag. I bobilbutikken fikk vi blant annet skaffa et avtrekksystem til doen som gjør at vi ikke trenger å bruke kjemikaler. Overnatting sør for Ingolstadt ved bredden av Rhin-Donau-kanalen. Kanalen som er 171 km lang binder sammen elvene Rhinen og Donau og gjør det mulig å seile fra Nordsjøen til Svartehavet.

Bildet: det går en rekke elvecruiseskip på kanalene og elvene i Europa. Her kommer en av dem forbi bobilplassen vår.

Dagen etter valgte vi å kjøre over alpepasset felber tauern i stedet for den raskere motorveitunnelen under fjellene. I strålende solskinn gjorde vi et stopp ved en innsjø før Klagenfurt der det var en deilig nakenbadeplass. Deretter kjørte vi Karawanken-tunnelen inn i Slovenia, Ljublijana, Koper og inn i Kroatia. Nå var det ny motorvei fra rett sør for grensa og ned til Pula sør på istria-halvøya. Men vi svingte av mot Vrsar og til naturistcampingplassen Koversada. Koversada er en stor campingplass som også har store leilighetsanlegg med samlet kapasitet på over 5000 personer. De feiret 40-årsjubileum i år og har navnet sitt fra en øy der campingen startet. For øvrig en øy der Casanova har bodd. Mer om dette under avsnittet Naturisme i Kroatia.

Bildet: Bobilen sto rett ved vannet.

Vi ble på Koversada i 14 dager med nydelig varmt vær, sjøl om det i begynnelsen regna litt et par netter og det var noen morgener med gråvær. Koversada betyr soling, lesing (mer om dette i eget avsnitt), løpeturer med balder om morgenen og om kvelden når sola ikke sto på som verst, padling og seiling med vår sammenleggbare Klepper-båt – og sykling.

Mye deilig frukt og bær i Kroatia

Onsdag 13. oktober ettermiddag startet vi på vei til Marens søster Moni og hennes mann Zeff som driver landbruk i Areche i Frankrike. Vi kjørte via Koper og inn i Italia ved Trieste. Vi hadde planlagt overnatting på en stellplatz i gamlebyen i Bergamo, men den var omgjort til vanlig parkering. Neste stellplatz var i en landsby oppe i fjellene i nærheten av Como-sjøen. Skyene ble svarte og vi ble stoppet av et vannvittig regnskyll som gjorde at vi måtte stoppe. Vi ga opp å finne stellplatzen – vannet fosset i gatene og kumlokkene spratt opp og seilte nedover. Vindusviskerne tok ikke unna regnet og vifta klarte ikke å fjerne doggen. Vi parkerte foran en butikk.

Dagen etter kjørte vi forbi Milano – forlot etter hvert motorveien og tok oss over fjellene til frankrike ved Briancon. Deretter Grenoble og motorvei sørover til Valence der vi svingte inn mot St. Fortunat ved Eurieux-elva der Moni og Zeff bor høyt oppe i fjellet. De lever av å dyrke grønnsaker på et jorde nede ved elva. Moni har verdens største og beste tomater – Cherokee-tomaten som hun har tatt med seg fra et besøk i USA.

Bildet: Monis tomater

Sammen med Moni Zeff dro vi lørdag kveld til Grignan der Frankrikes best bevarte renessanseslott troner på høyden av en liten by. Der så vi Shakespeares Hamlet på fransk. En interessant opplevelse også for oss som bare forstår tre ord fransk.

Bildet: Shakespeare-forestilling i Grignan

Mandag ettermiddag startet vi nordover. Planen var å nå en stellplatz i en landsby ved bredden av Mosel nord for Nancy. Vi nådde den, men det var ved en båthavn som ble stengt med bom kl. 20. Vi parkerte gratis utenfor. Dagen etter nådde vi med god margin Weser ved Rhinen der vi skulle besøke Marens kusine Margrit og mann Heintz. Vi gjorde et amatørmessig forsøk på å se noe av Køln, men å finne parkeringsplass til en bobil – uansett om den er liten – i sentrum av en slik storby, går ikke. Wesel er i Ruhrgebiet som var møkkete og fælt. Nå er det nesten ingen som arbeider i kullgruvene eller i stål- og jernindustrien. Ruhrgebiet profilerer seg på kultur. Vi besøkte blant annet Europas største utstillingsområde – et gammelt gasometer på 110 meters høyde. der ble gassen for jernverket lagret.

Torsdag kjørte vi til Rendsburg der vi sto på en stellplatz ved Eider. Været var grått. Ellers er Eider godt egnet til padleturer. Dagen etter besøkte vi Jüdisches Museum i Rendsburg før vi ga oss på jakt etter et godt spisested med tysk gut-bürgerliches essen. Det er faktisk blitt vanskeligere: Døner-kebab og pizza fortrenger de gamle vertshusene kan det se ut til. Men vi fikk til slutt mat ved Haithabu – den gamle vikingelandsbyen Hedeby – før vi tok en handletur til innkjøpssentrene ved Flensborg. Om kvelden ville vi overnatte på den hyggelige bobilplassen i båthavna i Schleswig. Der får man gratis rundstykker om morgenen. Men det var også amatørmessig tenkt. Lørdag skulle det være stor Baltic Open air-konsert i byen med blant annet Uriah Heep og Joe Cocker. Det var bobiler overalt. Også vi parkerte på en vanlig bobilplass.

Jüdisches Museum i Rendsburg kan forresten anbefales. Det var ikke mange jøder i Schleswig-Holstein. De fysiske minnene og kildene er ikke så mange. Men det skaper en nærhet til historiens som fortelles. For meg var det to viktige poenger som ble understreket og som var delvis nytt for meg: Det gjaldt hvordan nazi-regimet prøvde å presse jøder til å emigrere. Problemet var at det var så få andre land som ville ta i mot jøder fra Tyskland. Vi har ofte fått det inntrykket at Nazi-regimet ikke ville gi jøder tillatelse til å reise. Det gjaldt først fra 1940, og ikke minet etter and Endløsung – at jødene skulle utryddes – ble vedtatt i 1941.  Det andre var vektlegginga av hvordan sivilbefolkningen hjalp jødene med å hjemme seg, hjalp dem med mat osv. Dermed overlevde flertallet av jøder i Tyskland, noe helt annet enn i Norge der nesten alle mistet livet.

Da vi sto parkert ved et varehus i Flensborg kom det en dame og banket på bilen vår og fortalte at hun akkurat hadde hørt på ram et bombeangrep på Finansdepartementet i Norge. Klokka var litt over 16. Vi fikk ko0plet inn danske og tyske nyheter og norske nettaviser. Gruen i det som hadde skjedd gikk etter hvert opp for oss, men det værste sjokket var lørdag morgen da dødstallene fra Utøya kom på radioen.

Vi kjørte nordover gjennom et Danmark som flagget på halv stang. Stanset ved Aros kunstmuseum i Århus, men Maren som hadde slitt med forkjølelse fra vi kopla inn air-conditionen på vei sørover, var nå blitt så dårlig at hun ikke bare hostet hele tida men sleit med å få puste. Å gå på museum klarte hun ikke selv om hun gjerne ville. Vi dro nordover, slo i hjel noen timer på stranda ved Løkken før vi tok Color Lines superspeed hjemover lørdag kl. 22.15.

Naturisme i Kroatia

Organisert naturisme-ferier startet i Kroatia rundt 1930 på øya Rab. I 1061 startet en gymnastikk-lærer fra Wien organiserte naturistreiser til øya Koversada der han etablerte en enkel campingplass. Det sies at Casanova var den første som svømte naken på Koversada, i hvertfall bodde han på øya en tid. Etableringen av Koversada var starten på kommersiell naturist-turisme. Det tradisjonelle hadde ellers i Europa vært knyttet til medlemsklubber. Tito var positiv til naturisme. Over 100.000 naturister ferierte hvert år i Jugoslavia. Det var så vanlig at det – på same måte som I DDR – var skiltet om strender og campingplasser var “naturist” eller “tekstil”.

Bildet: Fra stranda på Koversada

Fortsatt er det mange store naturistcampingplasser i Kroatia. Ved Porec finnes Solaris der vi var mange år da ungene var små. Rett sør for Solaris ligger Funtana, ved Vrsar ligger Koversada som grenser mot havet og mot Limski canal. Rett overfor ligger Valalta. Fordelen med Koversada er at det bare er et par-tre kilometer å sykle inn til den hyggelige byen Vrsar. Valalta ligger litt lengre fra byen Rovinj. Valalta er kanskje en litt mer “hipp” campingplass enn Koversada, med flere strandbarer og ulike fest-tilbud. Vi padla flere ganger over til Valalta for å spise lunsj.

På øyene Cres og Krk er det også flotte naturistcampingplasser.

Tradisjonelt har det vært mange vest-tyskere, østerrikere, italienere og nederlendere på naturistcampingene i Kroatia/Jugoslavia. Nå kommer det stadig flere slovenere og kroater også – sammen med tjekkere og noen ungarer. Utover naturistcampingene er det også mange naturistbadeplasser. Naturisme er vanlig og det er sunt!

 Ferielesing

For meg er ferie er tid for lesing – av nye bøker som jeg ikke har rukket, og for gamle bøker og klassikere.

Jeg har alltid hatt en interesse for polarlitteratur. Jeg leser det meste som kommer. Jeg leste med stor interesse Roland Huntfords bok om Roald Amundsen da den kom. Nå leste jeg boka hans om Fridtjof Nansens liv – både som polarforsker og humanist. Huntford gir et bilde av mannen bak mytene. Det blir ikke et helt vakkert bilde alltid, men han tegner de egenskapene som ofte må til for at den folk faktisk oppnår det de gjør. Huntfords bilde av Amundsen er ganske ubarmhjertelig. Kåre Holt hadde rett før gitt ut boka “Kappløpet” om Amundsen og Scott. Der tegner han et bilde av Scott som en hedersmann. Huntford skildrer Scott som en dott som burde vært stilt for krigsrett om han hadde overlevd. Amundsen er brutal men oppnår sine mål og overlever med sine menn. Mens Scott går sin dødsferd mot Sydpolen har Nansen et forhold til Scotts kone. Nansen er i følge Huntford humørsyk, men samtidig har han en enestående evne til å engasjere og inngi tillit. Han ble berømt etter Grønlandsferden, enda mer berømt etter forsøket på å nå Nordpolen – en ekspedisjon som man ellers kanskje kunne kalle mislykket. Men han nådde en “farthest north” rekord som sto i noen få år. Men Nansens største innsats som polarforsker var kanskje i utviklingen av teknikk og utstyr. Nansen er blitt betegna som en jentefut. Huntford skildrer det litt mer nyansert, sjøl om han har et behov for å ha kvinner han kan betro seg til. Boka anbefales!

Våren 2009 var sosialmedisineren Per Fugelli på reise i Afrika. Formålet var å samle stoff til en bok om hvordan menneskene lever med døden. Han ble syk på reisen med blodig diare. Da han kom hjem viste det seg at det ikke var Afrika som herjet i tarmene hans, men en svulst. Plutselig blir feltarbeidet annerledes. Materialet består av han selv. Jeg så Fugelli på fjernsyn her om dagen, så foreløpig har det gått bra med han. Men boka der han skriver om sine opplevelser i forhold til å kunne møte en snarlig død, er i høyeste grad tankevekkende. Det er mange av oss som har erfaring med hvordan mennesker som har stått oss nær har møtt døden. Fugelli skildrer både hvordan samfunnet, enkeltpersoner og ikke minst helsevesenet møter døden. Døden er den siste fiende – det endelige nederlag – for helsevesenet som har en 0-visjon for død. . Fugelli vil gjøre døden til en venn, lære oss å leve med at vi faktisk alle til slutt skal dø. Også har han mange gode kommentarer og iaktagelser. Som når han ringes opp av legen fra sykehuset i Stavanger, som skal operere han. Legen er fra Bjerkreim på Jæren. Det er mange tonn trygghet i den dialekten. Alle som har med alvorlig syke å gjøre, bør lære seg Bjerkreim-dialekt. Kanskje synes jeg det var en god iakttagelse fordi faren min også hadde en dialekt fra dalstrøka på sør-vestlandet. Jeg sier ikke mer om boka, men den anbefales.

Levi Fragell skriver en annerledes sjølbiografi: Vi som elsket Jesus. Det er en hoppende biografi, et knallhardt oppgjør med religion og ikke minst pinsebevegelsen der han vokste opp og ble predikant. Boka er skrevet med en innlevelse som bare en tidligere predikant kan ha. Jeg trodde jeg visste mye om dette, men Fragells bok ga ny innsikt.

Tyske Ebba D. Drolshagen skriver om kvinnene som elsket okkupasjonmaktas soldater. Drolshagen har norsk mor, men er selv ikke krigsbarn. Boka omhandler alle de europeiske landene, men i særlig grad Danmark, Frankrike, Nederland og ikke minst Norge. I tillegg omfatter den hele problemkomplekset som er tidløst omkring kvinner som forelsker seg i soldater. Boka omhandler også kvinner som blir kjærester med soldater på Island og i Tyskland etter krigen. I Norge var det Veslemøy Kjendsli som først tok opp problemet i form av en radiodokumantar i 1985: De fortapte pikers øy – om kvinneinterneringsleiren på Hovedøya. Men snart ble temaet tyskerpiker skyvd under teppet til fordel for tyskerbarna, som jo “var uskyldige”. Boka anbefales.

I 2008 kom P.O – Per Olov – Enquist med sin selvbiografi. Han vokste opp i et lavkirkelig miljø i Västerbotten. Faren døde da gutten var et halvt år – men han levde med per Olof som en slags hemmelige Skybert i mange år. En viktig del av biografien er hans alkoholproblemer. Men fra 1990 har han ikke rørt alkohol. Han var i stand til å skrive “Kaptein Nemos bibliotek” . Eller var det skrivinga av denne boka som ble å gå tilbake til barndommen, som reddet han? Ved siden å være biografien til Enquist gir det et interessant bilde av politikk og kultur i Europa fra 1960 til 1990.

Mustafa can skriver en rørende historie om moren sin. Hun døde i 2005 i Sverige etter 30 år i landet. men hennes hjerte var i Kurdistan. Hun hadde nesten ikke lært seg svensk, hun kunne ikke lese eller skrive. Fra å å være ansvarlig for gårdsfrift, vannhenting og barnestell i en landsby i Tyrkisk Kurdistan kommer hun til en lettstelt leilighet i Sverige. leiligheten og stell av mann og barn ble hennes liv. Rørende er farens anger på at han utvandra. Det finnes nemlig ingen vei tilbake sjøl om han alltid hadde tenkt at det bare skulle vare for noen år. Nå er barna og barnebarna er svenske. Anbefalt lesning for alle som vil ha mer kunnskap omk den flerkulturelle verden vi lever i.

Dette var noen av bøkene  jeg leste i ferien. Ellers ble det litt krim innimellom. Lindell og Jo Nesbøs siste., samt svenske Åsa Larson som skriver krim fra Kiruna. Hun skriver godt, men sjølve krimgåten løses – synes jeg – bare med vold og myrderier – i de tre bøkene hennes som jeg har lest. Ellers fikk jeg med meg Tove Nilsens #Nede i himmelen”, en ny versjon av en historie hun har kretset om i sitt forfatterskap. Dette er kanskje den sanne historien om Goggen som hun nå forteller. Av gamle klassikere nevner jeg Torborg Nedreaas sin debutbok “Av måneskinn gror det ingenting”. Boka grep meg sterkt. Den er om kjærlighet, eller erotikk, eller lidenskap eller svik eller hva slags ord man vil sette på dette fenomenet. Et forsvar for kvinners rett til kjærlighet uten å måtte lide gjennom abort eller utstøtinga som enslige mødre. Men det er så mye gode små beskrivelser av følelser som er ekte og gjenkjennelige i boka, og som derfor selvfølgelig fortsatt er aktuelle.

Publisert i reisebrev | 1 Comment »

Sikring av sankthansorm og kløverblåvinge i Essoskogen – omgjøring av næringsområdet til friluftsformål

juli 27, 2011 av larsegeland

Miljøverndepartementet har bekreftet at Tønsberg bystyres vedtak av fra 17.6.09 av reguleringsplan for Forbrenningsanlegg på Slagentangen, var lovlig.  Det kan altså bygges søppelforbrenningsanlegg på Slagentangen. Men Miljøverndepartementets stiller betingelser: Hensynet  til samlet belastning tilsier at forbrenningsanlegget bare bør bygges ut dersom det ikke gjennomføres en full industriutbygging i tråd med reguleringsplanen for Slagen energipark. Dermed tilbakekaller Miljøverndepartementet reguleringsplanen av 1999 der store deler av Essoskogen er regulert til næringsområde.

Vedtaket kommer seint etter en komplisert klagebehandling. Men det innebærer full gjennsomslag for hva SV har ment i denne saken.

Reguleringsplanen fra 1999 la til rette for næringsområder for å kunne bruke spillvarmen fra Essoraffeneriet som tilsvarer mer enn hele energiforbruket i Tønsberg.  Den gangen var det ingen protester mot planen som vil bety at store deler av det området som i dag brukes som rekreasjonsområde, ville bli nedbygd.  Innføringen av forbudet mot deponering av avfall, førte til et forslag om forbrenningsanlegg. Forbrenningsanlegget ville utgjøre 15 % av det vedtatte næringsområdet. Forbrenningsanlegget ville kunne gi varme til Esso og erstatte store mengder propan og bhutan i deres prosesser. Samtidig kunne spillvarmen fra Esso varmes ytterligere opp og leveres som fjernvarme til Tønsberg.  Nettopp plasseringen ved Esso-raffeneriet ville føre til en reduksjon i CO2-utslipp tilsvarende 300 bilfrie dager i Tønsberg.

SV har hevdet at hvis man bygger forbrenningsanlegget så vil ønsket om bruk av spillvarmen være oppnådd, og man kan derfor omgjøre de øvrige 85 % av det regulerte næringsområdet til friområde som det benyttes som i dag. Dette har vi ikke fått støtte for blant de andre partiene i Tønsberg. Men Departementet skriver “Etter departementets Miljøverndepartementet har etter en helhetsvurdering kommet til at den valgte lokalisering for forbrenningsanlegget i utgangspunktet gir best samfunnsmessige resultat.” Og videre “Miljøverndepartementet legger til grunn at en eventuell full utbygging av arealet som er regulert til industriformål i reguleringsplanen for Slagen energipark, vil berøre nasjonale naturmangfoldverdier.”  Dermed beslutter Miljøverndepartementet at reguleringsplanen fra 1999 skal tilbakekalles. Dette er fullt gjennomslag for SVs syn.

Det har vært en komplisert klagebehandling.  Fylkesmannen i Østfold mente at reguleringsplanen var  mangelfullt utredet. Et særlig ankepunkt var at utredningene om biologisk mangfold var to år gamle. Men Miljøverndepartementet mener at når det ikke kan legges til grunn argumenter om at det er grunn til å tro at det har skjedd endringer i det biologiske mangfoldet i området, så kan det aksepteres at utredningene ikke var helt nye.  Det pekes også på mangelfull utredning av alternativ plassering. Her peker departementet på at det er nettopp plasseringen nært til esso-raffeneriet som muliggjør den store CO2-reduksjonen.

Klagebehandlingen har tatt tid. I mellomtida har Skagerrak energi bygd ut et fjernvarmenett i Tønsberg sentrum. Med den usikkerheten som var skapt omkring Slagentangen og for å sikre sine kunder fjernvarme, har Skagerrak startet bygging av et varmeanlegg i Slagendalen basert på bio-energi. Det gjør muligens at kundegrunnlaget for fjernvarme fra Slagentangen blir vanskeligere. Dette er imidlertid ikke endelig klart.

Det som forhåpentligvis likevel kan bli klart ganske snart er at formålet for reguleringsplanen fra 1999 omgjøres fra næring til landbruk, natur og friluftsliv.  Dermed har vi bidratt til å sikre Essoskogen  både for Santkhansorm,   Kløverblåvinge og andre rødlistearter – og for Tønsbergs befolkning som friluftsområde.

Publisert i energi, klima, Miljø, SV, Tønsberg | Leave a Comment »

En gal manns verk?

juli 25, 2011 av larsegeland

Norge er rammet av en ufattelig tragedie ved bombeattentatet i regjeringskvartalet og massakren på Utøya.  Mange har i disse dagene referert Nordahl Griegs ord: Vi er et lite land, hver fallen er en nabo og venn.. Svært mange av oss er berørt ved at en av våre kjære, en bekjent, en nabo er blant de som er blitt skadet, drept eller har mistet en av sinekjæreste.  Vi trenger tid til ettertanke, til sorg og til å prate med hverandre om hva som er skjedd.  Spesielt går tankene våre selvsagt til våre kamerater i AP og i AUF.

Mitt oppe i sorgen opplever vi et sterkt samhold. Angrepet var rettet mot det flerkulturelle Norge, mot folkestyret. Nå samler folk seg nettopp om disse verdiene. Når vi har opplevd terrorhandlinger i andre land har det ofte blitt fulgt opp med innstramminger og begrensinger i ytringsfrihet og bevegelsesfrihet. Her i Norge har statsministeren vært klar i at vi skal svare på angrepet med nettopp åpenhet og demokrati. Det er ikke særegne norske verdier, det er globale menneskelige verdier som heldigvis står sterkt hos oss.

Mange mennesker er blitt engstelige, ikke minst blant våre nye landsmenn eller gamle landsmenn med annen farge eller tro. Nå er det viktig å vise varme og inkludering til alle. I fortsettelsen blir det en utfordring å ha en politisk debatt der vi ordlegger oss slik at vi ikke gir grobunn til ekstreme holdninger. Da bør ord som snik-islamisering og at muslimer vil innføre sharia-lovgiving være borte fra debattene.

Politiet etterforsker om gjerningsmannen var aleine. Muligens var han det, men han tilhørte også et nettverk av folk med ekstreme holdninger. Holdningene som framhever rasens renhet, som går på at enhver muslim er en agent for et verdensomspennende kalifat osv. At gjerningsmannen kaller dette kristne verdier, skal selvsagt ikke brukes mot kirken eller ramme andre kristne, like lite som ekstrem terror fra muslimer skal ramme den muslimske befolkningen generelt.

Gjerningsmannen ønsker å bruke rettsaken som en talerstol for sine ekstreme synspunkter. er det naturlig at mange reagerer på. Jeg tror det vil være lurt å ha full åpenhet. Dette var ikke en gal manns verk, like lite som Hitler eller Bin Laden var gale. Det var en ekstrem handling utført av en mann med synspunkter som er menneskefiendtlige og onde. Disse synspunktene må vi som samfunn ta et oppgjør med. De finnes ikke bare i gjerningsmannens hode, men også hos andre. Bare gjennom åpen debatt kan slike synspunkter bli knust og befolkningen vaksinert mot fremmedfiendtlighet og ekstrem nasjonalisme.

 

 

Lars Egeland

Leder Vestfold SV

 

Publisert i terror | Leave a Comment »

Alle skal fram! Milliardsatsing på kollektivtrafikk må også omfatte Tønsberg!

juni 16, 2011 av larsegeland

De største byområdene i Norge er i ferd med å bli kvalt av bilkøer. SV vil ha fart på utbygging av bybaner, sporveier og egne traseer for kollektivtrafikk. Vi ønsker å bruke minst en milliard kroner årlig på en lenge etterlengtet kollektivsatsing i en rekke norske byer, også i byen vår, mot at lokale myndigheter forplikter seg til å begrense biltrafikk. Hittil har ikke det politiske flertallet i Tønsberg vært villig til et slikt mål, til tross for offensive mål om reduserte klimautslipp.

Dette vil gi en mulighet til at Tønsberg får statlige midler til å utvikle et alternativ som gjør at behovet for å bygge en ny Veipakke Tønsberg, blir redusert. Da er det ikke bare klimaet som spres for utslipp. Bilistene spares også for dyre bompenger i mange år. Nå må Tønsberg kjenne sin besøkelsestid!

Vi foreslår en nasjonal kollektiv-plan – «Alle skal fram»:

•        En ny statlig pott som skal bidra til bygging av bybaner, lokale sporveier eller egne busstraseer. Oppstart i budsjettet for 2012 og opptrapping til minst en milliard kroner i året i neste transportplan fra 2013. Vi ser også for oss en ytterligere opptrapping de neste årene.

•        50 millioner statlige kroner i budsjettet for 2012 som bidrag til planlegging av slike utbygginger.

•        Etablere et nasjonalt senter for bybaner og lokal sportrafikk.

•         Spleiselag mellom lokale tilskudd og statlige bidrag for å få ny driv i kollektivsatsing i byene.

•        Forpliktelser fra lokale myndigheter om å øke kollektivtrafikk og redusere biltrafikk.

Luftkvaliteten i byene er helsefarlig, bussene stanger i de samme køene som bilene, samtidig som klimagassutslippene fra vegtrafikken øker i et foruroligende tempo. Kollektivtrafikk er løsningen. Den krever mye mindre areal enn veier og har langt større kapasitet til å frakte mange mennesker raskt og effektivt enn biltrafikken, og koster bare halvparten av en satsing på biltrafikk. Det er på tide med en storstilt kollektivsatsing.

Mulighetene for at satsingen blir virkelighet er svært stor. Også de andre regjeringspartiene har gitt gode signaler om kollektivsatsing.

Høyre la for kort tid siden fram sin kollektivplan, men vil ikke gjøre noe for å redusere biltrafikken. De ønsker storstilt bygging av nye veier, og sier nei til restriktive tiltak som bompenger og fjerning av parkeringsplasser, som i dag stjeler gater og byareal fra buss, trikk og sykkel. Folk fortjener et bedre liv enn å sitte i Høyre og Fremskrittspartiets bilkøer. SVs plan er at alle skal fram.

Publisert i SV, Tønsberg | 1 Comment »

Ikke la dem ødelegge byen vår! Avvis utbygginga i Anders Madsensgate!

juni 10, 2011 av larsegeland

Mellom de to verneverdige trebygningene Kockegården og Anders Madsensgate vil Tønsberg kommune bygge leiligheter, parkering og forsamlingslokale i samarbeide med Frikirken. Reguleringsplanen er ennå ikke behandlet av bystyret. Likevel arrangerer utbyggeren Tønsberg Kommunale Eiendom en arkitektkonkurranse for utbyggingen.

Jeg ble sjokkert når jeg så vinnerutkastet. Både når det gjelder arkitektur og omfang er bygget helt misplassert på denne tomta. Skulle bygget gi assosiasjoner til bibelhistorien, måtte det være til Babels tårn. Hvordan kan dette skje? Hvordan kan de ødelegge byen vår på denne måten? Hvordan i alle dager kan Tønsberg Kommunale Eiendom tillate seg å bruke offentlige penger på en arkitektkonkurranse før reguleringsplanen er vedtatt? Er de så sikre på sitt politiske flertall at sjølve behandlingen av planen reduseres til en formalitet?

I innspillet til første gangs regulering skriver Stiftelsen Gamle Tønsberg: “Det er viktig at nye bygg harmonerer med omgivelsene. Strekningen fra Harmonie til Hvalenkrysset består av eldre bebyggelse. Harmonien, den gamle allmueskolen og Kockegården er blant byens mest verneverdige bygninger. Stiftelsen gamle Tønsberg mener størrelsen på det planlagte bygget sprenger alle rammer og vil framstå som et voldsomt brudd med den øvrige bebyggelsen. “ Rådmannens kommentar til dette er å påpeke at det ikke bare er gamle hus i dette området, men også nye. Sannsynligvis mener han Slottsfjellsterrassene. Fedrenes synder skal altså gjentas. At man i sin tid raserte gammel trehusbebyggelse under Slottsfjellet for å bygge de Spania-inspirerte Slottsfjellsterrassene, blir nå et argument for å ikke ta hensyn til den trehusbebyggelsen som er igjen. Jeg skal ikke si noe stygt om Slottsfjellterrassene, men det er ikke disse leilighetene som trekker turister til byen.. Skal vi følge rådmannens logikk fulgt ut, kan vi gi opp all bevaring og tilpasning av bebyggelse i Tønsberg. Sjøl i de områdene av byen som domineres av trehus fra forrige århundre, vil det alltid være et mer moderne hus i nabolaget som rådmannen kan vise til.

For noen år siden ble det fremmet et forslag til ny bebyggelse i et kvartal som bare besto av to-etasjes trehusbebyggelse. Da foreslo rådmannen at det nye bygget skulle tilpasses Kristinakvartalet i høyde. Det var en av lyspunktene i å drive med politikk i Tønsberg, da politikerne den gangen sa nei. Vil de gjøre det nå også? Eller skal vi gi på båten alle fine mål om å ta vare på særpreget i Tønsberg?

Også fylkeskommunen viser til at den nye bebyggelsen skal finne sin plass mellom to av Tønsbergs mest verneverdige trehusbebyggelser, Nordbyen og Fjerdingen i nærheten av Kockegården, et fredet anlegg av nasjonal interesse. Fylkeskommunen peker på at den foreslåtte bebyggelsen “ikke har tatt inn over seg de antikvariske føringer og retningslinjer som påhviler området, verken i forhold tilhøyde, volum, karakter og materialbruk. I tillegg vil det planlagte bygget vil kreve mye oppmerksomhet, og ta fokus bort fra andre historiske bygg og stenge for siktlinjer og adkomstruter til Slottsfjellet østfra.” Fylkeskommunen peker på at “kommuneplanens høydebegrensninger ikke må avvikes slik at bakenforliggende trehusbebyggelse blir tilstrekkelig hensynstatt”. Rådmannen kommenterer at det er vanskelig å imøtekomme kravet til høydebegrensning “da det medfører en så stor reduksjon i bygningsvolum at en ikke får plass til de funksjoner i bygget som opprinnelig er forutsatt.” Det som sies er: Hvis dere legger begrensninger på oss, betyr det at det blir mindre lønnsomt “. Jeg skjønner at en utbygger ikke liker slike begrensninger. Problemet er når utbyggeren er kommunen. Hvis kommunen gir seg sjøl tillatelse til en slik utbygging, har man også mistet troverdighet til å begrense private utbyggere.

SV har lenge kjempa for at det skal bygges leiligheter i Anders Madsensgate og på parkeringsplassen i Danakleven. Men etter min mening bør denne nye bebyggelsen være tilpasset den gamle i området. Det betyr at bygningene ikke må være alt for store, de må ha to eller toppen tre etasjer og saltak. Ny arkitektur kan bygges i nye bydeler, ikke ødelegge særpreget i de gamle. Jeg er helt overbevist om at jeg har Tønsbergs befolkning med meg i dette: Ikke la dem ødelegge byen vår. Nå må de som er glade i Tønsberg på banen! Politikerne må avvise både TKEs utbyggingsprosjekt og reguleringsplanen! —

Se juryrapporten med bilde her

Publisert i SV, Tønsberg | Leave a Comment »

Trafikkløsning uten milliardveier

juni 7, 2011 av larsegeland

Dette innlegget hadde jeg i Tønsbergs Blad i anledning Verdens Miljødag – og som et svar til ordførerne Berg og Jonstang (H) som drømmer om et tredje mulighet til å få bygd veier for milliarder i Tønsberg.

Søndag 5. juni er det verdens miljøverndag. I SV føler vi at det er en dag for oss, sjøl om det er FN som har innstifta dagen som markeres i mange land. Behovet for å fokusere på miljøvern blir ikke mindre. For SV vil miljø stå sentralt alle dager i året.

Ikke minst vil vi reise miljøpolitiske forslag og debatter lokalt. De globale klimaendringene kan bare endres gjennom lokal handling.

Nå er de andre partiene i gang med sitt tredje forsøk på å få gjennom en milliardsatsing på veier i Tønsbergdistriktet. Første forsøk var med Transportplanarbeidet på 90-tallet. På 2000-tallet hadde vi Veipakke Tønsberg. Nå er det mange politikere som setter sin lit til at Veivesenets såkalte konseptplanutredning for trafikkløsning i Tønsberg, skal være et tredje og endelig forsøk på å tvinge gjennom veiutbygging til milliarder. Slik tenking lar seg ikke kombinere med ansvarlige klima-mål. Klimautslippene øker, og over litt tid har det vært utslippene fra biltrafikken som øker mest. Å tro at løsningen på trafikkproblemene er å bygge nye veier, er like bakstreversk og miljøfiendtlig i dag som det var da folket sa nei til Veipakke Tønsberg. Vårt alternativ til monster-veier er en offensiv politikk for å redusere bilbruken lokalt. En politikk der det ikke skal være ulovlig å bruke bil, men der det skal være mer fristende å gå, sykle eller ta bussen litt oftere enn i dag. Vi vil vri pengebruken fra å bygge nye veier, til å lage sykkelveier, busstiltud og hyggeligere byer og nærmiljø.

Vi tror at mange av de tiltaka vi bør innføre for å bedre miljøet, samtidig bidrar til bedre livskvalitet. Skaper vi nærmiljø der vi slipper å bruke bil for at barna skal komme til skolen, blir det mindre klimautslipp, mindre lokale utslipp og bedre luft. Dessuten er det god folkehelse om barna kan gå eller sykle. Hvis de klarer det selv, får mor og far bedre tid hvis de slipper å stange i bilkøer på vei for å levere på skolen. Det blir triveligere i byen og i nabolaget om vi slipper å måtte bruke plassen til parkeringsplasser i stedet for lekeplasser og grøntområder.

Monster-vei-alternativene som ordførerne Berg og Jonstang ønsker, har vært utredet tidligere. Nå vil SV se på hvordan vi kan bedre framkommeligheten uten å belaste bileierne med milliardutgifter for veier som øker bilbruken. SV tar de lokale klimaplanene på alvor. Nåværende bompengeordning endres slik at man oppmuntrer folk til å kjøre mindre i rushtida, mens prisen ellers kan reduseres. Å lage et sambruksspor fra Nøtterøy mot Tønsberg koster bare politisk vilje. Sambruksspor betyr at et av dagens spor forbeholdes kollektivtrafikk, elbiler og biler med to eller flere i. Vi kan satse på sykkelveier og på bedre kollektivtrafikk. Her kan vi bruke hundrevis av millioner om vi vil. Det blir likevel billigere enn nye veier. Og langt mer miljøvennlig.

Publisert i Miljø, Tønsberg | Leave a Comment »

Atomkraft? Nei takk!

juni 3, 2011 av larsegeland

Tønsbergs Blad kommenterer på lederplass Tysklands beslutning om å avvikle all atomkraft innen 2022. Artikkelen avslører manglende kunnskap. Ikke minst er det farlig å prøve å framstille atomkraft som et miljøvennlig alternativ til CO2-utslipp.

Den tyske beslutninga er ingen panikk-beslutning. Motstanden mot atomkraft har vært betydelig i Tyskland i mange år. I år 2000 fattet den første rød-grønne regjeringa vedtak om at atomkraften skulle avvikles. Deretter overtok Angela Merkel og den konservative svart-gule koalisjonen. Merkel skapte politisk storm da hun ønsket å forlenge levetida til atomkraftverkene. Så kom atom-katastrofen i Japan som styrket atom- motstanden. Det skjedde noe med Angela Merkel. Hun har en bakgrunn med doktorgrad i fysikk. Nå har hun skjønt hvor farlig atomenergien er. Vi bør berømme politikere med en evne til å lære, og skifte standpunkt.

Det har vært en rekke større og mindre ulykker ved atomkraftverk. Den største katastrofen var Tsjernobyl. Anslagene på døde som følge av denne ulykka varierer mellom 50.000 og 2 millioner. Det første tallet er bygd på kjente tall om skjoldbruskkjertelkreft og leukemi i de områdene med sterkest bestråling. Det største tallet er basert på studier av befolkningsutvikling fram til i dag. Uansett har vi ikke et endelig tall. I flere tiår ennå vil mennesker død av kreft som følge av Tsjernobyl. Deler av Norge var blant de områdene som ble hardest rammet.

Det er ikke bare ulykker under produksjon av kjernekraft som er farlig. Atomavfallet skal gjenvinnes eller lagres. Hva vet vi om risikoen ved å måtte lagre slikt farlig avfall i minst 1000 år? Ved gjenvinningsanlegget Sellafield i Skottland spres radioaktivt avfall i Irskesjøen som også kan påvirke Norskehavet.

Bedriftsøkonomisk er atomkraftverkene stort sett avhengig av en eller annen form for offentlige subsidier. Det kreves enorme investeringer. Kjernekraften har vært det største hinderet for å utvikle mer grønn energi. Energiselskapene er redde for at investeringer i denne sektoren ytterligere vil svekke lønnsomheten av investeringene i atomkraft. Derfor har det så stor betydning når det fattes en politisk beslutning om å avvikle atomkrafta. I tillegg har vi sett at forbrukerne har tatt i bruk sine maktmidler: I Berlin har det vært et ras av kunder som har skiftet fra svenske Vattenfall som er involvert i atomkraft, til leverandører som garanterer grønn strøm.

EU og Tyskland har fordelt sine CO2-kvoter fram til 2020. Spørsmålet om atomkraft hadde ingen betydning for disse kvotene. Fortsatt kjernekraft vil altså ikke redusere CO2-utslippene.

Tyskland skal nå bygge ut sin grønne energi. Landet har allerede mye vind- og solkraft. Problemet med slike kraftverk er at det blir lite kraft når det er vindstille og overskyet. Da må det inn annen kraft. Men både kullkraft- og kjernekraftverk er alt for trege til å fungere som alternativ kraft. I stedet må det satses på bedre mulighet til å overføre kraft, samt bioenergi og vannkraft . Nå jobbes det med å planlegge bassenger der vannet pumpes opp når det er mye vindkraft, og kan slippes ned og lage strøm når det mangler vind. Mulighetene er mange hvis man bare tør å ta en politisk beslutning som gir retning for en teknologisk utvikling.

Norge bør ha stor interesse av å bekjempe atomkraften. Vi er omringet av land med atomkraft. Ulykker i Tyskland, Sverige, Finland, Russland og de baltiske landene vil også ramme oss.

Publisert i Miljø | 2 Comments »

Biblioteket endelig på dagsordenen

mai 27, 2011 av larsegeland

En kronikk i Aftenposten har opprørt bibliotekarene. Vetle Lid Larssens kronikk har vakt stor intern debatt. Mange bibliotekarer synes ikke Larssen vet nok om bibliotek. Nok til hva? Nok til å være meningsberettiget? Nok til å skrive en kronikk? Burde han heller latt være? Hvor er alle bibliotekarene som vet mer enn Larssen? Hvorfor er ikke de synlige i media?

Larssen har satt bibliotek på dagsordenen for mange. Det er bra. Dagen etter følger forfatter Dag Larsen opp med en kronikk i Klassekampen som burde fått mer oppmerksomhet. Professor Ragnar Audunsson følger opp med et kort men godt innlegg i Aftenposten. Førsteamanuensis på bibliotekudanningen i Oslo, Tord Høivik alias bloggeren Plinius, har som alltid gode kommentarer på sin blogg.

Larssen mener – som de fleste her i landet – at bibliotekets fremste oppgave handler om lesning og overføring av kunnskap.  Men så møter han en bibliotekar som sier at det er feil: Det er integrering som er viktigst. Mange folkebibliotekene gjør en viktig innsats for innvandrere.  Men burde ikke biblioteket handle om noe annet, spør Larssen retorisk. Et bedre spørsmål er: Burde ikke biblioteket handle om noe mer?

Hvis spørsmålet er om integrering er nok som begrunnelse for bibliotek, så må svaret bli nei. Alle lokalpolitikere vil riste på hodet over å skulle bruke så mye penger som man tross alt gjør, på en institusjon med en så snever begrunnelse. For ikke å snakke om at oppslutningen om biblioteket i befolkningen er avhengig av at biblioteket er et tilbud til alle. Audunsson utvider integrerings-begrepet i sitt innlegg: Han viser til at Larssen påpeker at folk som leser deltar mer i frivillig arbeid, stemmer oftere ved valg osv. Dette er integrering, sier Audunsson. Det betyr at biblioteket er en institusjon som gjennom å spre tilgang til kunnskap bidrar til et mer levende demokrati. En slik utvidet begrunnelse er til å forstå, og få oppslutning om.

Dag Larsen forteller om da politikerne i Vestby ville legge ned biblioteket i Son. De hadde feilberegnet hvor sterkt biblioteket var i folks bevissthet. Det ble straks laget en folkeaksjon. Sjøl om en del små bibliotekfilialer er lagt ned de siste åra (med god begrunnelse), har vi mange eksempler på at folk slår ring om biblioteket når det er trua. Audunsson viser til at halvparten av befolkningen er biblioteksbrukere. Svanhild Aabø ved biblioteksutdanninga ved Høgskolen i Oslo gjorde en undersøkelse i 2005 som viste at på landsbasis sier 94 % at de føler eiendomsrett til bibliotekene og er villige til å betale fra 400 til 2000 kr årlig for å opprettholde bibliotekstilbudet. Et klart flertall – også blant de som ikke bruker biblioteket – mener det er en demokratisk rett å ha bibliotek.  Verdssettingen av biblioteket handler først og fremst om egen og familiens mulighet til å bruke biblioteket, men 35-40% av verdsettinga handler også om sosiale og kulturelle verdier. Altså: Jeg setter pris på biblioteket sjøl om jeg ikke har tid til å bruke det nå, men jeg vil at barna mine skal kunne bruke det. I tillegg synes jeg det er fint at naboungene kan bruke biblioteket, for da kan det kanskje bli folk av dem og!

Det er lite offentlig debatt om bibliotek.  Fra politisk side har det vært brei enighet, men lite engasjement. Bibliotekarene har hatt en tendens til å være bitre over at ikke flere bryr seg. Men når det skjer,  får de kritikk for at de ikke vet nok.  Ikke alle er klar over at biblioteket er den uten tvil største kulturinstitusjon i landet med 400.000 ukentlige besøk bare i folkebibliotekene.

Folkebiblioteket må ha en bred samfunnsbegrunnelse. Det kan bare eksistere så lenge flertallet av befolkningen føler at biblioteket er et tilbud til dem. Dette tilbudet blir ikke mindre aktuelt: Bibliotekene er et av de mest betydningsfulle offentlige møteplassene. Mange steder er biblioteket den eneste offentlige institusjonen igjen i lokalmiljøet. Biblioteket er det eneste stedet der du kan møte alle medier: Bøkene på hyllene, den digitale informasjonen på skjermen, personale og andre brukere som du kan snakke med. Barnebokforfatter Dag Larsen peker på at det er i biblioteket barna sjøl kan velge sine bøker, og at det er i biblioteket du finner bøker som forsvinner fra bokhandelen etter noen måneder. Det siste gjelder ikke bare barnebøker.

Vi er midt inne i et paradigmeskifte mellom gammel teknologi og ny. Det vil si: Den nye teknologien er ikke lenger  så ny som teknologi, men gjennomslaget tar litt tid.  Reisebyråene og platebransjen har opplevd dette skiftet. Forlagsbransjen står for tur.  Men bibliotekene er ingen solnedgangsvirksomhet: Vår virksomhet er knyttet til møtet mellom mennesker, opplevelser og kunnskap – enten kunnskapsmediet er på papir eller i digital form.   Et arbeids- og kulturfellesskap i den digitale tidsalder.  Bibliotekets muligheter i forhold til digital informasjon er jo så kraftfull, at diskusjonen som for eksempel omkring ebøker handler om hvilke begrensninger man må sette inn for at ikke biblioteket blir enerådende som distributør.

Referanser:

Vetle Lid Larssen: Biblioteket i krise

Plinius (Tord Høivik) Liflig debatt. Kommentar til Larssens kronikk

Dag Larsen: Bibliotekets hemmelighet. Kronikk i Klassekampen 26.5.11. Tilgjengelig i ditt bibliotek eller via Atekst på bibliotekets hjemmesider.

Vi priser gratis bøker. Artikkel i Aftenposten 18.2.05. Om Svanhild Aabøes undersøkelse av verdsetting av bibliotek.

Publisert i Bibliotek, Kultur, kunnskapspolitikk | 2 Comments »

Carl Stoltenberg – mannen som delte kornet med de fattige

mai 18, 2011 av larsegeland

 17. mai i Tønsberg starter med flaggheising og tale ved ordføreren på Slottsfjellet. Så går alle folka – og det er mange – i tog til bekransninger av statuene over Svend Foyn, Carl Stoltenberg og Roald Amundsen. I år var det min tur til å holde talenfor Carl Stoltenberg. Her er hva jeg sa: Bildet: Samling etter barnetoget, det er moro!

Nå har vi lagt krans på bautaen over Svend Foyn – etterpå skal vi videre og legge krans på Roald Amundsen-stauen. Kjente menn begge to.

Men hvem var denne Carl Stoltenberg? Mannen med et navn som kunne tyde på at han ble født i Stoltenbergsgate, men selvfølgelig er det motsatt: Gata og parken har fått sin navn etter Carl Stoltenberg.

De korte fakta er at han ble født i Våle i 1770, og døde i Tønsberg 60 år gammel. Ikke bare er gata og parken oppkalt etter han, men i tillegg ble det avduket en bauta på gravstedet hans for nøyaktig i dag 110 år siden, og denne bautaen ble reist for nøyaktig 95 år siden. Han må altså ha gjort noe som gjorde at han ble huska. Hva var det? Og ikke minst: Hva er det viktig å trekke fram i Carl Stoltenbergs liv som kan inspirere oss i dag?

Stoltenberg var prestesønn, sjøl om han ikke kom fra fattige kår, så kom han fra en familie med mer åndelig enn verdslig ballast. Men han hadde tre farbrødre som drev forretning i Tønsberg, de døde alle sammen i rask rekkefølge uten å etterlate seg nær slekt – dermed arvet Carl forretningene og flyttet til Tønsberg. Han ble en vellykket forretningsmann i mange år, og ble etter hvert en av Tønsbergs rikeste menn: detaljist og grossist, overtok aksjemajoriteten i Vallø Saltverk, begynte som skipsreder. Men da han døde i 1830 var han fallitt. Det er ikke hans ry som smart forretningsmann som har gjort at han har endt på sokkel.

Men Carl Stoltenberg var kjent som en generøs og gavmild mann, opptatt av byborgernes ve og vel. Han var politiker: satt som borgerrepresentant fra 1799 til sin død. Og ikke minst: Han representerte Tønsberg på Riksforsamlingen på Eidsvold i 1814 – som ivrig motstander av union – han var altså en av fedrene til grunnloven som vi feirer i dag.

Høsten 1814 – da vi hadde fått grunnloven og stortinget på plass i loven –  ble Stoltenberg valgt til representant til det første  overordentlige Storting som det heter. Der ble han som andre stortingsrepresentanter etter han, innhentet av de politiske realitetene da han med tungt hjerte måtte stemme for unionen med Sverige.

Demokratiet var selvfølgelig ganske snevert på den tida, det var menn og da mener jeg bare menn, som hadde stemmerett – og det var overklassens og borgerklassens menn, ikke vanlige arbeidere. Men Carl Stoltenberg var altså en mann som deltok i sin samtid – som gjorde en politisk innsats. Han var blant annet Tønsbergs største bidragsyter til opprettelsen av Det kongelige norske Fredriks universitet – Universitetet i oslo som i år feirer 200 års jubileum. Det kan være verdt en bauta.

Vi trenger å fremheve slike forbilder – folk som var med å skapte folkestyret slik som Stoltenberg. Seinere er demokratiet  blitt utvidet gjennom bredere deltaking med stemmerett til flere – med en bredere offentlig debatt, men flere måter for flere å kunne påvirke beslutninger. Men alt bygger fortsatt på grunnloven Stoltenberg var med å skrive i 1814.

Men jeg har lyst til å fremheve en spesiell side med carl Stoltenberg som ikke handla om hans innsats som politiker, men hans innsats som samfunnsborger før riksforsamlinga på Eidsvold.

I årene før 1814 var Norge preget av hungersnød. Napoleonskrigene var en menneskelig katastrofe for store deler av Europa, de rammet også oss – og medførte den siste store hungersnøden i vårt land. England røvet den dansk-norske flåten og innførte blokade i Kattegat/Skagerrak, forsyningslinjene av korn til Danmark ble brutt. Da britene strammet blokaden utover vinteren 1808 og kornet som var importert fra Danmark, Sverige og Russland tok slutt, spredte nøden seg

Østlandet ble hardest rammet fordi trelast- og jernindustrien holdt til her. Når blokade stanset all eksport, bedriftene stanset og arbeiderne sto uten inntekt, sto de snart også uten mat. .  Folk sultet til døde i åkrene, langs gater og veier, og til sengs. Skoger ble ribbet for bark til barkebrød.

I februar 1808 brøt det ut krig med Sverige. I grenseleirene ble mange soldater syke av dysenteri og smittet folk når de vendte hjem. Utafor Færder lå den engelske lord og brakte opp smuglerskuter. Mange familiefedre ble borte og endte i den engelske prisonen. Så sviktet kornhøsten i Vestfold,   vinterkulda 1809 satte inn med den strengeste kulda i manns minne, ned til 45 minus her på Østlandet.  Skip med korn lå innefrosset i danske havner. Stoltenberg hadde ennå korn igjen i sitt kornlager som han kunne ha solgt med eventyrlig fortjenester. Men han satte ned prisen og leverte 1800 brød ukentlig til byens arbeiderklasse – det berget dem fra sultedøden. Når isen smeltet kunne hans skuter igjenr seile inn med det livgivende kornet.  Men verre tider skulle komme da mange kornlaster på vei fra Danmark gikk tapt sommeren 1812. Kontinuerlig regn ødela korn og potethøsten. Folk døde igjen i stigende antall – ikke minst som følge av vitaminmangel over lengre tid. Men den 4. januar 1814 kom Stoltenbergs brigg “Susanne” inn til Tønsberg havn med 900 tønner bygg, 500 tønner rug og 520 tønner havre for rederens regning fra Ålborg til Tønsbergs befolkning.

Erfaringene fra nødsårene sammen med inspirasjon fra den franske revolusjonen og uavhengighetserklæringen fra USA,  dannet opptakten til frihetstankene som endte med landets nye grunnlov. I en slik situasjon var det en naturlig sak at Carl Stoltenberg ble valgt som Tønsbergs mann for å stake ut en ny framtid for et hardt prøvet folk.

Nødsårene brakte folket tettere sammen, også fordi brødmangelen i stor grad rammet på tvers av klasseskiller. Og her kommer det som gjør at jeg synes det er verdt å minnes Carl Stoltenberg ennå i dag: Han var en moderne leder for sin tid, en  som brydde seg om andre enn seg sjøl,  en som delte fordi det både var riktig og fornuftig og som tok ansvar for fellesskapet. Her kan vi fortsatt lære noe!

Publisert i historie, Tønsberg | Leave a Comment »

Støtte til Monica Okpe

mai 16, 2011 av larsegeland

Det multinasjonale transportselskapet DHL har sagt opp Monica Okpe på dagen. Hun har jobbet som lagerarbeider i selskapet i fem år og vært tillitsvalgt de siste 3. Det er åpenbart at oppsigelsen henger sammen med jobben hennes som tillitsvalgt der hun bl.a. har markert seg under fjorårets godsstreik og gikk hardt ut mot DHLs bruk av midlertidig tilsatte. Norsk Transportarbeiderforbund gir henne full støtte.

Oppsigelsen bryter med Arbeidsmiljøloven som gir beskyttelse mot diskriminering på grunn av politisk syn, lovens bestemmelser om usaklige oppsigelser og ILO-konvensjonens beskyttelse av organisasjonsretten. Monica Okpes kamp er en felles kamp mot sosial dumping og fagforeningsknusing!  Full  støtte til Monica!  Oppsigelsen må trekkes tilbake!

Les mer på Fri Fagbevegelse! Gi din støtte til Monica på Facebook!

Publisert i arbeidsliv, sosial dumping | Leave a Comment »

« Newer Posts - Older Posts »