Kanskje kan historien om Svend Foyn inspirere dagens unge til å tenke stort, til å tenke at alt er mulig. Dette ble presentert som bakgrunn for at Slottsfjellmuseet i Tønsberg torsdag 23.1. åpnet en fornyet utstilling om byens store sønn. Skulle vi egentlig ønske oss flere Svend Foyn-er? Det kunne jo få dramatiske følger for økologi og natur.
Svend Foyns bark «Morgenen». Fotografert av Th. Larsen utenfor Tollboden i Tønsberg.
Svend Foyn var en driftig mann. Han startet industriell selfangst. Når den gikk mot slutten som følge av overbeskatning, startet hvalfangsten. Foyn la grunnlaget for den moderne hvalfangsten. Det skjedde først i Finnmark til store protester fra lokalbefolkningen. Når hvalen der var utryddet, flyttet hvalfangsten til andre felt – etter hvert til Sørishavet. Foyn tok patent på granatharpunen som var så effektiv at man også kunne nærmest utrydde de store hvalene, slik som blåhvalene. I dag – mer enn 100 år etter Svend Foyns død – er hvalbestandene sakte i ferd med å komme seg igjen. Hvis Svend Foyn oppsto i dag, ville han kanskje ikke drevet med hvalfangst, men kanskje med utvinning av sjeldne mineraler i gruver i Afrika med tilgang på billig arbeidskraft?
Svend Foyn var en meget religiøs mann. Han kan kanskje til og med kalles en religiøs fanatiker. Han opplevde at han hadde et oppdrag fra Gud om å overvinne naturen, bli rik og bruke pengene til Guds formål. Dette er også en del av historien om Foyn. Han døde uten barn og testamenterte hele sin store formue til allmennyttige formål.
Hvalfangsten ble den store oljealderen for Tønsberg og for Vestfold. Den skapte velstand gjennom flere generasjoner. Men det var en rovdrift på dyrene som på ingen måte kan kalles bærekraftig.
Museenes oppgave er jo ikke å sette store menn på pidestall, men å fortelle oss historier som kan ha relevans til samtiden. Derfor er det forunderlig at Slottsfjellmuseet ikke benyttet anledningen til å presentere noen kritiske tanker om konsekvensene av det som gjorde Foyn så rik. Dette er jo svært aktuelt i dag: Rovdrift på natur i stedet for bærekraftighet. Hans religiøse fanatisme er jo også noe som er aktuelt i dag. I tillegg var han skatteflyktning, om det bare var til Nøtterøy og ikke til Sveits.
Jeg har vokst opp med museets dyrking av Svend Foyn. Slik jeg husker det var lommeboka hans utstilt i en monter på museet i mange år. Det kan være jeg husker feil, at det for eksempel var dagboka hans som lå nedstøvet bak glass. Dagboka er nå digitalisert, og noen sider er gjort tilgjengelig via skjerm i utstillingen. Utstillingen er enkel: To store bilder av Svend Foyn, dagboka på skjerm og en skjerm med en tilpasset utgave av Erik Jakobsens film om Foyn. I tillegg: En modell av «båten «Spes & Fides» som var verdens første dampdrevne hvalbåt, bygget for Foyn. En enkel, men instruktiv liten utstilling – men svært lite kritisk.
«Fjerdingen Velforening ble stiftet ved et sammenkalt møte av Fjerdingenbeboere i Tønsberg Svendeforening 26.6.73. Årsaken var hovedsakelig for å få et samarbeide med myndighetene pga den reguleringsplan disse har satt fram som i det vesentlige tvinger beboere ut av Fjerdingen og at beboere får sine eiendommer – leiligheter sanert.» Slik åpner den første håndskrevne protokollen til Fjerdingen Velforening som altså snart fyller 50 år. Protokollen er underskrevet av Arvid Langerud som formann og Sverre Gjersøe som sekretær. 41 Fjerdingen-beboere var til stede på det første møtet.
Allerede dagen etter stiftinga var det første styremøte som lagde protestskriv til Miljøverndepartementet mot parkeringshuset som var planlagt av Oslo-firmaet A.S. Farmandsbygg og Tønsberg kommune. Parkeringshuset som skulle ha plass til 828 bilder ville innebære at all gammel bebyggelse mellom Peder Lagmannsgate og Reidar sendemannsgate og Farmansvegen og Hertug Guttormsgate, måtte rives. 2 dager etter var det nytt styremøte der brevet til Miljøverndepartementet ble undertegnet. Brevet var skrevet av styremedlemmet Svein Olsen – i hans ferie, som det bemerkes i protokollen.
Fjerdingen har aldri vært et velstående nabolag i Tønsberg. Historisk sett var det håndverkere og dagarbeidere som bosatte seg i Fjerdingen som først lå utenfor byen. Det var små hus, med mange enda mindre leiligheter. Med ny boligbygging etter annen verdenskrig, flyttet mange fra byen ut til nabokommunene Sem og Nøtterøy. Gapet mellom ny moderne bostandard og de gamle husene i Fjerdingen. Økte. I 1972 var det 65 eiendomsnumre i Fjerdingen. Totalt var det 57 utedoer og kun 24 vannklosett i området. Mange mente at det var behov for «sosial sanering» av Fjerdingen. Kommunen begynte å kjøpe opp eiendommer. I 1970 meldte Tønsbergs Blad om et forslag til regulering som kunne gi boliger til opptil 1000 mennesker i Fjerdingen. Da forelå allerede planene om Slottsfjellterrassene og byingeniøren ønsket å gi Fjerdingen et liknende «sammenhengende og mer enhetlig preg».
Usikkerheten om Fjerdingen første til at mange ikke turte pusse opp. Kommunen hadde f.eks. et stående tilbud til innbyggere som ville ha billig lån til innlegging av WC, men for Fjerdingen ble det presisert at verdien av WC ikke ville komme i tillegg ved et ekspropriasjonsoppgjør. I 1972 ble reguleringsplanen for Fjerdingen vedtatt – men da var planene om total sanering lagt på hylla. Men farmannsbygg hadde en tid drevet oppkjøp av eiendommer øst for Hertug Guttormsgate.
Bygningsråd og Bystyre toet sine hender og viste til at grunneierne måtte få lov til selv å gjøre hva de ville med sin eiendom. Problemet var at grunneieren etter hvert i stor grad var kommunen og Farmansbygg. Beboerne i Fjerdingen følte Farmannsbyggs planer som en trussel. Dette var bakgrunnen for etableringen av velforeningen.
Våren 1973 engasjerte en gruppe sosialarbeidere seg på beboernes side. Folkeavstemninga mot EEC var over, erfaringene fra arbeid i «folkelige fronter» var bra, nå ville sosialarbeiderne delta i «samfunnsarbeid». De arrangerte møte der de stilte med kraftig motekspertise: Arkitekt Terje Røllheim fra Oslo Byplankontor, jurist Gunnar de Capua og overlege Anne Grieg. Anne Griegs datter, Mette, er nå forresten beboer i Fjerdingen. En av miljøarbeiderne på den barnepsykiatriske institusjonen Skjerpe, bodde og var født i Fjerdingen. Det var Svein Olsen som seinere ble med i det første styret i Velforeninga.
I et ekstraordinært styremøte i august 1973 behandlet styret en henvendelse fra Artur Hansen som hadde mottatt brev fra Farmannsbyggs advokat som ville overta eiendommen hans. Men Hansen ville ikke selge, «han ønsker kun å få bo i fred» står det i protokollen: «Det utilbørlige press Farmandsbyggs framferd påfører ham, kan ikke fortsette, hvorfor han har bedt Fjerdingen Velforenings styre om assistanse.» Styret vedtok at Svein Olsen skulle be sosionomen Erling Loraas og psykolog Aase Frostad Fasting om hjelp. Dagen etter er det nytt styremøte der Erling Loraas var invitert. Han og formann Langerud skulle dagen etter i møte med disponent Rønne og advokat Bennin i Farmansnbygg.
Bystyret hadde i november 1972 vedtatt at det ikke skulle eksproprieres bygninger i Fjerdingen. Men da Langerud på møtet med Farmannsbygg spurte om Arthur Hansens hus ville bli ekspropriert om han var den eneste som ikke ville selge, så svarte disponent Rønne et klart ja.
I oktober 1973 var det møte mellom Velforeninga og kommunen. Styret ble forsterka med to valgte representanter fra hvert kvartal i Fjerdingen. Det kom overraskende på styret at også Farmannsbyggs disponent og advokat var invitert. De presenterte sine planer som nå var redusert til å omfatte et kvartal, kvartalet mellom Peder lagmannsgate og Birkebeinergata. Planen om 828 parkeringsplasser var lagt bort. Ordfører Hogsnes mente det var behov for minst 548 p-plasser, mens Rønne fra Farmannsbygg mente behovet for deres utbygging var 76 parkeringsplasser.
Det var disse planene som i stor grad ble gjennomført. Da Farmannsbygg sto ferdig i 1978 med 46 leiligheter og nytt politihus, ble Velforenigas styre invitert til åpningen med etterfølgende fest-iddag på Hotel Klubben. I 1979 ville farmansbygg sanere boliger i Farmannsvegen, Velforeninga gikk i mot og denne gangen hørte Bystyret på Velforeninga. Samtidig kom en ny reguleringsplan som innebar sanering av bebyggelse mellom Hertug Guttormsgate og Slottsfjellet og bygging av 7 nye hus. Nå hadde vinden snudd slik at det var småhus i tilpasset stil som ble bygd, boliger som seinere fikk premiering for god byggeskikk tilpasset et gammelt miljø.
I de seinere åra har det blitt bygd et nytt boligkompleks i Hertug Guttormsgate 1. Etter innspill fra Velforeninga ble det gjort mange endringer fra det første forslaget, sjøl om mange nok mener at huset likevel er blitt for stort. Det siste nybygget er bakgårdsbebyggelse i Gjersøe-gården i Peder Lagmannsgate. Det foreligger i tillegg tre nye boligprosjekter: Det ene er mellom Vandrerhjemmet og Coop-butikken i Farmannsvegen. Velforeninga har bedt politikerne starte ny regulering siden dette byggeprosjektet baserer seg på en nesten ti år gammel reguleringsplan. Det har heldigvis de siste åra skjedd mye når det gjelder synet på stedstilpasset bebyggelse og bevaring. Det andre byggeprosjektet er å rive de to «endefløyene» av Farmannsbygg for å bygge leiligheter. Velforeninga har påpekt at da bør det bygges enda mer stedstilpasset enn dagens bygg. Det tredje prosjektet er bakgårdsbebyggelse i Farmannsveien. Det meste av bakgårdsbebyggelsen i Fjerdingen er revet. Velforeninga er opptatt av at ny bebyggelse må være tilpassa det som har vært den historiske bebyggelsen med tanke på høyder.
På 1970-tallet bodde det ca 340 mennesker i Fjerdingen. På det meste – i 1910 – bodde det over 1000 mennesker her. Da var det trangt. Det er blitt færre folk i mange hus. I mitt eget hus bor vi nå 2 mennesker, på det meste bodde det 24 i dette huset. Men på grunn av nybygging stiger innbyggertallet som nå er på ca 440.
Mange av eldre tønsbergensere som går gjennom Fjerdingen i dag, forteller at det var et strøk de ikke fikk lov til å være i da de var barn. En av de første sakene Velforeninga jobbet med, var å sørge for bedre orden i strøket. De bad politiet om mer kontroller, stopp i løsgjengerens drikking, samt at de pekte på at i et kommunalt hus var det mye sniffing. Sniffe-saken går igjen på flere møter. Langerud som var klubbleder på Jarlsø verft og AP-mann skulle prøve å ta saken opp med Rolf Wiig som var formann i barnevernsnemnda, – og oppvokst i Fjerdingen. Det har alltid vært en del utleie-leiligheter i Fjerdingen. Dette – og nærheten til Farmannstorget har med jevne mellomrom ført til problemer med rusmisbrukere som ikke finner seg til rette, eller som finner seg for godt til rette. På 1980-tallet arrangerte Velforeningen en type natteravn-ordning i strøket knytta til problemer i en leilighet som trakk til seg mange folk. En natt var alle blomster-ampler i Guttegata borte. Jeg beskyldte den unge rusmisbruker-jenta for å være delaktig i det, fordi hun hadde stjålet blomster før. Da ble hun veldig fornærma, men kom seinere på kvelden og sa at hun visste hvor blomstene var – i en leilighet utenfor Fjerdingen. En delegasjon fra Velforeninga toget av gårde, og ganske riktig: Vi kom til en leilighet som var full av blomster. Vedkommende hadde fått et blomster-kick. Dessuten hadde ingen noen gang gitt henne roser, sa hun til Peder Håland som var gartner i kommunen. Hun fikk beholde Peders roser, men resten tok vi med oss. Men det var ikke nok. Derfor gikk vi tilbake dagen etter og forlangte resten av blomstene. Nå var humøret dårligere, og hun syntes vi forlangte mye. Vi sa at vi går til Politiet om ikke resten av blomstene står i bakgården min innen midnatt. Og jeg skal si det kom blomster, mye mer enn det som var forsvunnet. Siden den gang har blomstertyveri ikke vært noe problem.
Ved siden av styret hadde velforeninga de første ti-årene også egen festkomite. Det var myndige damer som visste å koke ris til den var «fast og fin» som de sa. Det var juletrefest og årsmøtefest som gjerne ble holdt på Speiderhuset som nå er en del av Vandrerhjemmet. Vandrerhjemmet har i mange år vært et fast sted for årsmøtene i foreninga, men da er det Vandrerhjemmets Margrethe som byr på kaffe og sveler.
Ti år etter starten av Velforeninga ble det for første gang arrangert gatefest. Den har blitt en tradisjon hvert år, kun med unntak av at korona-år. Ofte har det vært musikalsk underholdning. Et år kom Lille-Kari Svendsen, hun hadde egentlig et friår for å lage ny musikk det året. Derfor hadde hun bare to opptredener: Oslo Konserthus og Fjerdingen Velforening. Hun ble møtt på Jernbanestasjonen av alle barna i Fjerdingen. Gatefesten har ofte falt sammen med Middelalderfestivalen. Et år kom ridderne fra Gotland forbi og ble med på gatefesten. Da de kom året etter var det også gatefest. En av dem utbrøt: Sitter dere her ennå…
Det hører med til sjeldenhetene med at en Velforening har så stor kontinuitet som Fjerdingen Vel. Ikke alltid har det vært like mye aktivitet, men det er et styre som er beredt når det viser seg nødvendig for å tale Fjerdingens sak. Sjøl ble jeg valgt inn i styret i 1984 og har vært med de neste 40 åra. Dagens leder er Hilde Hansson.
Jeg vil berømme Tønsbergs Blad for artikkelen om de jødiske familiene i Tønsberg, som sto i lørdagsutgaven 10.12. Det er en viktig historie som fortelles, og det gir en nærhet til historien om jødeforfølgelsene når vi får et slikt nært innblikk i familier som bodde blant oss. Også podkasten i TB-podden er lovende.
I artikkelen står det at transportskipet SS Donau som fraktet de fleste av de norske jødene til utryddelsesleiren satte kurs mot «den polske havnebyen Stettin». Det er jo i og for seg riktig, fordi Stettin i dag er en polsk by. Men byen har en historie fra 1200-tallet som en Hansa-by, ble en del av Preussen i 1720 og var det tyske keiserrikets tredje største havneby. Det var desidert en tysk by under krigen som en del av Pommern.
Stettin 1943
Det er kanskje en detalj, men litt viktig likevel, fordi det er en del historieløshet om dette. I en annen artikkel om jødeforfølgelsene leste jeg akkurat om en tysk militær som «rømte til Danzig i Polen». Nei, han rømte hjem til Tyskland.
Som en følge av krigen mistet Tyskland ¼ av Weimar-republikkens landareal, hovedsakelig til Sovjetunionen (Den nåværende enklaven Kaliningrad) og til Polen. Polen ble parallell-forskjøvet slik at de mistet land i øst til Sovjet, Ukraina og Belarus, men fikk områder i Øst-Preussen, Pommern og Schlesien. De opprinnelige beboerne her ble fordrevet. Til sammen 14 millioner tyskere ble fordrevet fra tidligere tyske områder. Over en million polske innbyggere ble tvunget til å reise fra Øst-Polen og slå seg ned i de nye vestlige delene av Polen.
Historien om fordrivelsene har vært svært politisk kontroversiell i Tyskland. De fordrevne utgjorde nesten en fjerdedel av velgerne i Vest-Tyskland. Mange av dem ønsket å komme tilbake til sine hjemsteder. Samtidig var det mange som sa: Det var vi tyskere som startet krigen og tvangsfordrivelsene, vi må bare akseptere at tapet av land i øst er en konsekvens av våre egne handlinger. Dette løste seg først ved Willy Brandts øst-politikk der han for alltid erklærte at Tyskland ikke ville gjøre krav på land øst for elvene Oder og Neisse, som er dagens grenser. Stettin ligger på østsiden av Oder.
Det er ikke uviktig å kjenne til konsekvensene av krigen i form av fordrivinger som samlet omfattet over 20 millioner mennesker. Det er viktig å vite at vi har hatt betydelige flyktningebølger før. Artikkelen i Tønsbergs Blad omtaler også hvor restriktive Norge var i å ta i mot jødiske flyktninger før annen verdenskrig. Det er ingen stolt historie, men den får meg til å tenke på Tønsbergbarna Delnaz (6), Khairi (5) og Della (1) som alle er født i Tønsberg, men som nå sammen med sine foreldre kanskje tvinges til en framtid i en Nord-irakisk flyktningeleir. Heldigvis er det også i dag mange Tønsbergensere som stiller opp for forfulgte, nå gjelder det å samle penger til en anke til Høyesterett.
På skolen lærte vi Nøtterøysangen der vi synger «Rundt deg blåner fjorder vakre Nøtterøy». Melodien er fra 1818, laget av tyskeren Karl August Groos, opprinnelig til et frihetsdikt, men mer kjent som melodien til Pommern-sangen fra 1851, som nok har inspirert Lorens Berg som man antar er forfatteren av Nøtterøy-sangen på 1920-tallet.
Det nye museet Flugt i Oksbøl i Danmark er verdens første museum om det å være flyktning. Det er laget i det som var Danmarks største leir for tyske flyktninger under andre verdenskrig.
– Med Flugt vil vi fortelle den for mange ukjente historien om den største flyktningstrøm som Danmark noensinne har mottatt. Men Flugt ser ikke bare tilbake. Vi er forankret i nåtida og formidler de universelle fortellingene om det å være et menneske på flukt. Dette er fortellinger som angår oss alle – uansett herkomst og nasjonalitet. Vi vil gjøre tall til mennesker, forklarer Claus Kjeld Jensen, direktør for Vardemuseerne, som Flugt tilhører, i en pressemelding.
OPPVEKST I FLYKTNINGLEIREN
– Det er meg. En gammel mann står foran bildet av barn som leker mellom brakkene i Oksbøl flyktningleir. – Er det virkelig deg? – Det vet jeg ikke, men det kunne ha vært meg. Jeg er nemlig oppvokst her i leiren, svarer han. Helmut Tomaschewski forteller at han ble født i Allenstein i Øst-Preussen – nåværende Polen – i 1941. I januar 1945 la mor, bestefar og tante ut på flukt fra de framrykkende sovjetiske styrkene. Turen gikk med båt fra Danzig-området til Danmark, hvor de landet i Haderslev. I august 1945 ble de sendt videre til Oksbøl. I alt var de 72 mennesker som reiste sammen.
– Hvordan opplevde du det å komme til Oksbøl? – Som trygt og godt. Her hadde jeg mor og bestefar og mange andre barn. Og det var ikke lenger krig. – Det fortelles at tyske flyktninger ikke fikk særlig god forpleining eller legehjelp? – Det er klart, vi var jo fienden, så danskene var ikke særlig vennlig innstilt til oss. Maten kan jeg ikke klage på, vi var jo ikke vant med så mye under flukten, og vi vente oss til at det var slik det var i leiren.
– Hva synes du om museet? – Jeg er rørt over at danskene vil bruke ressurser på å lage et museum som forteller historien om oss. Men samtidig er det jo nødvendig når vi nå ser at historien gjentar seg, med mange mennesker som må flykte, og mennesker som drukner i båter på vei over Middelhavet.
Tomaschewski forteller at familien i 1949 flyttet til Bayern. At det ble akkurat dit, var litt tilfeldig. Tanta hans flyttet dit året før, fordi hun hadde en arbeidsfør mann som fikk jobb der. Dermed hadde Helmut, mor og bestefar et sted å komme til der familien allerede var etablert. – Men du snakker ikke bayersk? – Nei, det var i Oksbøl jeg lærte å snakke, og der snakket vi høytysk. Men jeg snakket østprøyssisk med min familie og bayersk med de ansatte i firmaet mitt, for[1]teller han. – Som flyktninger var vi ikke særlig populære i Bayern heller, legger han til. – Vi ble kalt for purkeprøysere. Men jeg har ikke noe å klage over i dag. Spesielt glad er jeg for at jeg har fått en internasjonalt orientert familie, med tyrkisk svigersønn, en sønn i Frankrike og nederlandsk kone.
DANMARKS SJETTE STØRSTE BY – BAK PIGGTRÅD
Den største leiren for tyske flyktninger var i Oksbøl i Sydvestjylland. Den ble etablert i februar 1945, i det som før var en militærleir for den danske hæren. Etter okkupasjonen i 1940 overtok Wehrmacht og bygget ut leiren kraftig, slik at den hadde kapasitet til en hel divisjon, dvs. 12 000 soldater. I mai 1945 rommet leiren 9000 flyktninger, utover året vokste den til hele 36 000. Det vil si at leiren var Danmarks sjette største by. 50 % av innbyggerne var barn, resten var stort sett kvinner og noen få eldre menn. Leiren ligger kun kort vei fra landsbyen Oksbøl, men dit fikk ikke flyktningene komme. 400 vakter passet på at de ikke forlot området. Flyktningene hadde heller ikke tillatelse til å snakke med vaktene. Selv om leiren ble bygget på kort tid, var infrastrukturen ikke så dårlig: Det var innlagt vann og strøm i brakkene. Men det er klart at det var slitsomt å dele rom med 12–15 andre gjennom flere år.
Det ble etter hvert etablert skoler, ulike kirker etter ulike trosretninger og en egen sykestue. Det var også et meget populært teater som hadde eget orkester. Alle over skolealder hadde arbeidsplikt. Arbeidet dreide seg i stor grad om å drifte leiren og sørge for mat, helsetjenester, skole osv. Det var stor grad av selvstyre i leiren, med egen valgt borgermester. Det meste av leiren bestod av brakker i tre, kun noen få bygninger var i teglstein.
Da de siste flyktningene reiste i 1949, ble det bestemt at hele leiren skulle ryddes, alt inventar selges og området tilbakeføres til skogsområde. Leiren kom til å bli en del av en miltærnekterleir, der de gjennom hele 50-tallet jobbet med riving og gjenetablering av skogsplantasjen.
OM FLYKTNINGER TIL ALLE TIDER
Museet Flugt er faktisk det første museet i verden som er dedikert til å fortelle historien til de som ble tvunget til å flykte. Museet ble åpnet i juni 2022 av dronning Margrethe Til stede var også noen med personlige erfaringer med å være flyktning, som Rahima Abdullah. Hun var en liten jente da familien flyktet fra Aleppo i Syria. – Flukt er bare et 5-bokstavers ord, men det er et ord som inneholder millioner av historier», sa hun på åpningen. – Ikke minst historien til alle de som ikke klarte det. Som druknet i Middelhavet på vei hit. Museet er lokalisert i de to tidligere sykebrakkene i den tidligere flyktningleiren Oksbøl, som i årene etter annen verdenskrig huset 39 000 tyske flyktninger.
I den ene brakken fortelles historien om de tyske flyktningene, i den andre nyere historier om mennesker på flukt fra Ungarn, Vietnam, Chile, Libanon, Iran, Bosnia, Syria, Afghanistan og, helt aktuelt, Ukraina.
FORMIDLING UTEN GJENSTANDER
Siden flyktningleiren ble ryddet og revet på 1950-tallet, er det nesten ingen gjenstander å vise. Utenfor de to teglsteinbrakkene er det som en gang var en stor by, nå kun skog. Hvordan kan museet da formidle historien? Jo, de kan ha audioguider, på dansk, tysk og engelsk. Du inviteres til å gå en tur på tre–fire kilometer gjennom skogen. På veien hører du folk fortelle, samtidig som det er en lydkulisse av f.eks. lekende barn. Det fungerer svært bra.
Audioguiden gir deg også informasjon inne i museet og gir deg mulighet til via blåtann å fordype deg i det du er mest interessert i. Den mer generelle fløyen er delt opp i avdelinger som forteller personlige historier om grunner til å flykte, selve flukten, mottak i Danmark, følelsen av hjemløshet og tanker om framtida. Det er helt vanlige menneskers dramatiske historier, men også noen eksempler på flyktninger som har bidratt med mye i landet de kom til. En montasje viser hvordan man har kunnet holde andre informert om flukten, fra oppslag på tavler, brevlapper, via de første sms-er til dagens sosiale medier. Vær forberedt på et museum som gjør sterkt inntrykk
Tyske flyktninger i Danmark etter andre verdenskrig
I slutten av 1944 og vinteren og våren 1945 kom 250 000 tyske flyktninger til Danmark, på flukt fra de framrykkende sovjetiske styrkene. De fleste kom fra Øst-Preussen, Pommern og Baltikum, altså de østlige områdene av Tyskland som i dag er Litauen, Polen og enklaven Kaliningrad. For mange var det kortere vei å flykte til Danmark enn videre vestover i Tyskland.
På det meste utgjorde de tyske flyktningene over fem prosent av Danmarks befolkning. Det var hovedsakelig kvinner og barn. I første omgang ble flyktningene innkvartert på skoler og i offentlige bygninger som ble rekvirert, senere ble de samlet i store leirer som Oksbøl, som ble etablert i februar 1945. Leirene var inngjerdet med piggtråd. Med utgangspunkt i lov nr. 21 av 4. februar 1871, § 7, var det forbudt og straffbart å ha samkvem og forbindelse med de internerte tyske flyktningene. Dessuten ble flyktningene med hjemmel i fremmedlovens §14 «nægtet varigt ophold i Danmark».
Den 24. juli 1945 var om lag 10 000 dansker ansatt med å bevokte leirene, 400 av dem i Oksbøl. I begynnelsen fikk de ikke medisinsk hjelp, etter instruks fra den danske regjeringen. Totalt 13 000 flyktninger, av dem 7000 barn, døde av mangel på elementær legehjelp, små matrasjoner og kummerlige boforhold. De aller fleste døde i 1945. Etter hvert fikk leirene egne sykeavdelinger som ble bemannet med helsepersonell.
I 1949 ble leirene avviklet og de siste flyktningene sendt hjem til Tyskland. Kun 15 % kom tilbake til sine hjemområder, siden de fleste kom fra steder som var annektert av Polen og Sovjetunionen. For mange fortsatte derfor situasjonen som flyktninger i Tyskland.
ANDRE MUSEER I REGIONEN
TIRPITZ-MUSEET
Nei, det er ikke et krigsmuseum om skipet som herjet langs norskekysten under kri[1]gen. Museet er bygget i en bunker som det har fått sitt navn fra, som igjen fikk navnet fra en tysk storadmiral. Bunkeren var en del at Atlanterhavsvolden som skulle beskytte tyskerne mot alliert invasjon. Etter krigen ble bunkeren gjemt under sanden og glemt, og gjenoppdaget for kun få år siden. Det ble ombygget til museum, som åpnet i 2017, med Bjarke Ingels Group som arkitekter. De har integrert den gamle bunkeren i et nytt bygg med betong, stål og glass beplantet med marehalm på taket, slik at det er helt integrert i klittelandskapet. Museet forteller Vestkystens historie fra urtida opp mot i dag, gjennom omfattende bruk av audiovisuelle og andre tekniske virkemidler som får både voksne og barn til å gape.
VADEHAVSCENTERET
En times kjøretur fra Oksbøl, sør for Ribe, ligger det nye Vadehavscentret – kort vei fra Vadehavet, som er Danmarks flateste og våteste nasjonalpark med status som Unesco Verdensarv. Det strekker seg 500 km langs den danske, tyske og hollandske vestkysten, har en spesiell økologi og stor betydning for trekkfugler. Også her er en eldre teglsteinsbygning sammenføyd med et helt moderne bygg, tegnet av den verdenskjente danske arkitekten Dorte Mandrup. Bygningen er laget av takrørsiv fra den nærliggende fjorden. Det gir et inntrykk av et museum som nærmest vokser opp av jorden og tegner en bløt, lang og klar profil mot Vadehavets uendelige horisont.
NOLDE-MUSEET
Enda en times kjøring sørover så er man to kilometer sør for grensa til Tyskland, i Seebull, der Nolde Stiftung holder til. Den tyske kunstneren Emil Nolde (1867–1956) var en av de første ekspresjonistene og malte sterke og fargerike bilder. Naziregimet likte ikke stilen, erklærte han som «entartet» kunstner og forbød ham å male. Etter krigen hadde Tyskland behov for å presentere «nye tyskere» i utlandet – folk som kunne være symbol på hva den nye forbundsrepublikken sto for, med avstandstaging fra nazihistorien. Siegfried Lenz hadde Nolde som figur i sin berømte bok «Tysktime», som forteller historien om en maler på vestkysten som fikk maleforbud.
Etter Noldes død i 1956 ble det Bauhaus-inspirerte huset hans og verkene gitt til en stiftelse som også la vekt på Nolde som forfulgt kunstner. Det interessante med Nolde-museet er at det forteller en helt annen historie: Både Nolde og kona Ada var overbeviste nazister. Nolde mente at hans kunst representerte det nye Tyskland til forskjell fra anemiske bilder fra f.eks. franske kunstnere. Både Goebbels og Himmler kjøpte bilder av Nolde. Derfor var overraskelsen stor da han ble erklært som «entartet». Man kan si at den overbeviste nazisten Emil Nolde var forfulgt av nazistene, men var han et offer? Det er spennende at et museum tør å problematisere dette. Her er det også flotte bilder å se i museumsbygget. Samtidig kan museumsbesøkende følge restaureringa av Noldes bolig med galleri. Neste år vil bildene være på plass også i bolighuset. Flinke gartnere steller daglig den fantastiske blomsterhagen, som aleine gjør museet verdt besøket.
Om du spør folk om hva de vet om motstandsarbeid mot Hitler-regimet i Tyskland, vil de fleste nevne 20. juli-attentatet mot Hitler. Det er mindre kjent at det var blant ungdommer at motstanden mot nazistenes ensretting kom sterkest til uttrykk. Noen har hørt om ungdomsgruppa Den hvite Rose og søsknene Scholl. Mindre kjent er Edelweisspiratene og de andre «ville» ungdomsgruppene og deres omfattende motstand mot naziregimet.
Lenge ble de ikke disse gruppenes innsats anerkjent som motstandsarbeid. Mange ble henrettet og fikk straffer som kriminelle under naziregimet. Helt opp til de seinere åra har det vært en kamp for å rehabilitere dømte ungdommer og få deres innsats anerkjent som motstandsarbeid og ikke ungdomskriminelle.
Da nazistene overtok makta i 1933 ble alle venstresidas organisasjoner forbudt og lammet av terror fra det nazistiske SA. Kommunistpartiet KPD og ungdomsorganisasjonen KJVD fortsatte under jorda. De så Hitlers maktovertakelse som en krise for imperialismen som ville kunne føre til en proletarisk revolusjon. Det var derfor viktig for kommunistene å framstå som alternativet til nazistene. Det krevde en viss synlighet og aksjonisme, som gjorde at de ble såbare for Gestapo som i løpet av relativ kort tid klarte å rive opp deres organisasjoner.For å styrke den politiske kontrollen med barn og unge var det viktig for naziregimet å få dem til å bli med i Jungvolk og Hitlerjugend. Ved maktovertakelsen i 1933 var bare litt over én prosent av barn og unge medlemmer. Dette økte kraftig, men sjøl i 1935 var under halvparten av barn og unge som var medlem.
I 1936 ble detvedtatt en lov som sa at utenom hjem og skole, var Hitlerjugend den organisasjonen som hadde ansvar for oppdragelsen. Der skulle alle bli medlemmer.
Men det var det mange som ikke ville. Ikke minst var motstanden stor blant arbeiderklassens barn og unge. Hvis du ikke ble med kunne det bety at du ikke fikk gå på gymnas. Men arbeiderklassebarna gikk ikke på gymnas. De skulle ut i lære eller fabrikkjobb. Slike jobber var vanskeligere å kontrollere for regimet.
Sammen med forbudet mot arbeiderbevegelsens organisasjoner, ble også de frie såkalte «bündische» ungdomsorganisasjonene forbudt. Faktisk ble de utpekt som hovedfienden for Hitlerjugend.
Etter nazistenes maktovertakelse lot større grupper ungdom – særlig ungdommer fra arbeiderklassen – seg inspirere av den frie tyske ungdomsbevegelsen kalt Wandervogel. Til forskjell fra speiderbevegelsen i mange andre land, var prinsippet for Wandervogel at ungdom skulle lede ungdom. De var sammensatt i frie, selvstendige grupper uten sentral ledelse.
Ungdommene dannet grupper som inntok en opposisjonell holdning til naziregimet. Det var i utgangspunktet ikke politiske, selv om mange kom fra kommunistiske og sosialdemokratiske familier der fedrene ofte ble arrestert. De første gruppene ville bare unndra seg naziregimets tvang og ensretting i årene før krigen, den neste generasjonen involverte seg mer i politisk motstandsarbeid med skriving av slagord på vegger og utdeling av løpesedler. Den siste generasjonen var ungdom som drev aktiv sabotasje og arbeidet med å skjule desertører, rømte fanger fra konsentrasjonsleirer og krigsfangeleirer.
Det er begrepet edelweisspirater som er mest kjent. Det var navnet gruppene brukte i Nordrheinland-Westfalen. I Köln kalte de seg Navajos, i Düsseldroff het de «fahrtenjungs», i Ruhr «Ruhrpiraten» og i Leipzig «Meuten». I München kalte de seg «blasen» (bobler). Andre navn var mobs (pøbler), eller rett og slett bande.
Edelweisspirater var trolig et begrep Gestapo tok i bruk som betegnelse på opposisjonelle ungdomsgrupper, spesielt de som var inspirert av Wandervogel, venstreradikale naturverngrupper eller de kommunistiske rød-front-kjemperforbundene. Etter hvert tok ungdommene begrepet selv i bruk. En inspirasjonskilde var også bøkene til Karl May om indianere og hvite i Amerika. May var en populær forfatter som også Hitlerjugend benyttet som inspirasjon i sin villmarksopplæring. Problemet vare bare at May på ingen måte var rasist, men full av beundring for indianerne – navajoene.
Inspirert av Wandervogel kledde ungdommene seg i «turtøy»: rutete skjorter, korte bukser, skjerf i halsen, gjerne skigensere. Gjennom tøyet signaliserte de at de ikke var Hitlerjugend. I årene før krigen samlet de seg og brukte helgene til utfarter med overnatting i telt etter kåter, en inspirasjon fra samer i Skandinavia og mongolene via wandervogel.
De frie utfartene ble forbudt. I stedet skulle utfarter og leire være i regi av Hitlerjugend. Her var det militær disiplin, opplæring i nazistisk ideologi og paramilitær trening. Naziregimet ble nødt til å innføre streifpatruljer på jakt etter ungdommer som drev «vill» camping.
Motstanden mot Hitler-Jugend ble det som bandt de frie gruppene over hele Tyskland sammen. «Vi var egentlig en upolitisk gruppe som først kom i konfrontasjon gjennom angrep fra nazistene. Fordi vi liker annen musikk, klær, andre frisyrer» sier Heinz Koch fra Halle. Han forteller at hans motstand mot naziregimet først vokste etter at han ble tvangsklippet og banket opp på torget.
Det begynte altså med å dra på turer sammen, etter hvert ble det mer bevisst motstand: En ungdom forteller at han gikk med kritt i lomma og skrev slagord, eller bare bokstavene EP eller BJ for Edelweisspirater og Bündische Jugend, på husvegger. Eller de skrev postkort eller løpesedler som ble lagt igjen i trappehus, telefonbokser og postkasser. Teksten måtte være kort så folk rakk å lese det, uten sjøl å risikere å bli tatt. Ofte vred man på kjente slagord som «hjulene må rulle for krigen» til «barna må i krigen» eller «hoder vil rulle etter krigen». Aktivistene var ikke blant de mest litterære, så det var enkle og slående slagord: «Så brun som dritt er Köln. Våkn opp!»
Noen ble dømt for å eksperimentere med sprøyter og medisiner som man brukte sjøl for å unngå å bli kalt inn til arbeidstjeneste eller til militæret. Mot slutten av krigen kom sabotasjehandlinger, og hjelp til rømte KZ-fanger og tvangsarbeidere, eller at de smuglet mat inn i leire. Det var også virksomhetssabotasje i arbeidet, som å sørge for at motorer ikke virket som de skulle.
Vi vet ikke hvor mange som deltok i slike motstandsgrupper. Gestapo hadde registrert mange titusener av ungdom i sine arkiver. Gruppene oppsto i kortere eller lengre perioder. Ofte starta det med fire til fem personer i et nabolag som kjente og stolte på hverandre. Gruppene var små, og hadde ulik grad av kontakt med hverandre.«Motstanden mot Hitler-Jugend ble det som bandt de frie gruppene over hele Tyskland sammen»
Det er heller ingen som har tall på hvor mange naziregimet drepte. Dokumentasjonen over medlemskap, aksjoner, forhør og henrettelser befinner seg nesten utelukkende hos NS-regimets folk. Ungdommene var redde for å skrive notater om hva de gjorde. Det er antatt at bare et mindretall av medlemmene i ungdomsgruppene overlevde nasjonalsosialismen.
Naziregimet var veldig opptatt av de «ville gruppene» med ungdom. De utgjorde en trussel mot den politiske ensrettinga av ungdom. Etter som krigen utviklet seg i gal retning for nazistene, økte forfølginga som følge av redsel for defaitisme i befolkninga.
Gestapo sjøl anslår at det i Ruhr-området var edelweisspirater i alle større eller mindre byer. Anslaget aktive er mange tusen. Liknende grupper fantes i alle deler av landet.
I 1940 opprettet NS-regimet en egen konsentrasjonsleir for ungdom med 1000 innsatte, hovedsakelig edelweisspirater eller medlemmer av de andre gruppene. Mange ble også sendt i straffekompanier på Østfronten der de ble sendt ut hånd i hånd for å sjekke områder for miner.
Vi kan slå fast at den aktive motstanden mot naziregimet var betydelig større i ungdomsgruppene, enn blant de voksne. Ungdommene protesterte på en annen måte enn sine foreldre. Den var ikke like klart ideologisk uttrykt. Det handlet mye om å skaffe seg et frirom til å være ungdommer sammen.
Mange ungdommer som hadde blitt fengsla eller satt i konsentrasjonsleir under krigen, og familiene til henrettede ungdommer ville etter krigen ha bort stempelet om at de var kriminelle. Det møtte sterk motstand i Vest-Tyskland, der embetsverket i stor grad var de samme som var involvert i at de ble dømt. Spesiell oppmerksomhet har det vært omkring Ehrenfelder-gruppa med Edelweisspirater.
Historien er denne: Edelweisspirater i Ehrenfeld etablerte i 1943 sammen med konsentrasjonsleir-flyktningen Hans Steinbruck, en gruppe som forsynte jøder, desertører og tvangsarbeidere med mat som de stjal. For å beskytte seg skaffet de seg våpen. Et innbrudd i et sprengstofflager ble mislykket. Ideen var å sprenge Gestapo-hovedkvarterer i Köln. En nazi-funksjonær ble drept, gjennom tortur ble gruppa rullet opp. 10. november 1944 ble Steinbruck og seks ungdommer henrettet offentlig. Etter krigen har det vært gjort mange forsøk på å få anerkjent at det var motstandsarbeid og ikke kriminalitet.
I spissen har blant annet Jean Jülich stått. Han var, som 15 år gammel, medlem av gruppa og overlevde så vidt. I 1984 anerkjente staten Israel Edelweisspiratene som «rettferdige blant folkene», mens delstatsregjeringen i Nordrhein Westfalen 1988 avviste en anerkjennelse av motstandsarbeidet. Formelt sett har det fortsatt ikke skjedd, men byen Köln har oppkalt en gate etter en av de myrdete ungguttene, og i det tidligere Gestapo-hovedkvarteret er det etablert et minnested og et forskningssentrum.
Jean Jülich har selv sammenlignet Edelweisspiratene med Den hvite Rose-gruppa i München, som blir holdt fram som motstandshelter: «De var akademikere og kunne vises fram etter krigen. Vi var arbeiderbarn og pøbler fra rennesteinen. Hva ventet egentlig folk av 15-16-åringer for å kunne kalle det for motstandsarbeid? Vi gjorde det som sto i vår makt».
Mange tusener kommunister reiste på korte og lengre opphold til Sovjetunionen i årene etter revolusjonen. To av dem var den norske medisinstudenten Adam Egede Nissen og den danske sekretæren Ellen Schou. De reiste med skandinaviske delegasjoner på kryss og tvers i Sovjet i en tid hvor millioner døde av sult. Men de så aldri noen sulte. De levde i Moskva på en tid hvor Stalin startet sin store terror, der spesielt utenlandske kommunister var utsatt. På et visst tidspunkt var Ellen den eneste danske kommunisten i frihet i Sovjetunionen. Men de forsvarte Moskvaprosessene av fullt hjerte!
Den fascinerende historien om Ellen og Adam er beskrevet av Morten Møller i boka «Ellen & Adam» som ble gitt ut på Dansk Gyldendal i 2014.
Adam Egede Nissen
Adam Egede Nissen, født i 1911, var sønn av postmester Adam Egede Nissen som var en ledende norsk kommunist, i en periode leder av NKP. Han var yngst i en stor søskenflokk, i en familie med mye kulturell kapital. Hans eldre søster, Gerd, gjorde karriere som skuespiller og giftet seg med den kjente og omdiskuterte forfatteren Nordahl Grieg. En av Griegs bøker er fra Moskva under prosessene: Ung må verden ennu være – men også Grieg forsvarte prosessene. Adam tar artium i 1932 og reiser til Moskva for å studere medisin. Det var et uvanlig valg – han var første norske student.
Adam som medisinerstudent i Moskva, her lærer de patologi. Adam nr 2 fra høyre.
Ellen Schou
Før hun reiste til Moskva levde Ellen i et politisk miljø som også var preget av nye holdninger til seksualitet. Her er Ellen (t.h) med to venninner, de tilhørte «Den røde Hær» og dette ble markert ved at alle hadde farga kjønnshårene røde.
Ellen Schou, født i Fredriksberg i Danmark i 1908. Vokser opp i et kristent, men liberalt hjem. I 1912 flytter familien til Nykøpig Falster der faren etter hvert blir bankdirektør. Ellen tar artium i 1926, flytter til København der hun vil studere. I stedet drar hun to år til England hvor hun arbeider i en britisk familie. Da hun kommer tilbake til København arbeider hun som bokholder og sekretær. Blir etter hvert kommunist, og blir medlem i DKP i 1931. Får jobb i Den sovjetiske handelsdelegasjonen i København i 1931. I 1934 dreiser hun til Leningrad for å arbeide i et forlag. Etter hvert kommer hun til Moskva der hun ved siden av den sivile forlagsjobben, også blir agent for den hemmeligste delen av Komintern der hun har som oppgave å reise rundt i Europa med bl.a. penger til europeiske kommunistpartier.
Moskvaprosessene
«Den store terroren» ble satt i verk etter drapet på Sergej Kirov, lederen av Kommunistpartiets avdeling i Leningrad. I dag hevdes det at Stalin sto bak dette drapet, men det er ikke dokumentert. Drapet ble et startskudd på å kvitte seg med kulakker – folk som partiet mente var mot tvangskollektiviseringa, trotskister og agenter for vestlige land. Det var fiktive motstandere.
Fra den danske stats utenriksstasjon i Moskva gikk det telegrammer tilbake til København, der de ble informert om arrestasjoner, forsvinninger og likvidasjoner. Men siden det var kommunister det gikk ut over, var de danske myndighetene ikke bekymret – og kommenterer at særlig Japan og Tyskland var svært begeistret. Men de visste. Også i avisene sto det mye om Moskvaprosessene. Tusener av mennesker ble arrestert, torturert og henrettet eller ble sendt i fangeleire der også få overlevde.
Både Ellen og Adam hadde en partiutdannelse som gikk ut på at arbeiderklassen har en objektiv interesse som blir ivaretatt av partiet. Partiet har alltid rett. Partiet satte i gang prosesser med selvkritikk blant medlemmene – som vi også kjenner fra ml-bevegelsen i Norge. Gjennom selvkritikk skulle de som hadde borgerlig bakgrunn, kunne kvitte seg med holdninger og praksiser som ikke tjente arbeiderklassen. Dette var med å la grunnen for en blind tro som gjorde Moskvaprosessene mulig.
Blant utledningene som bodde på Hotel Lux i Moskva spredte angsten seg. Hver morgen til frokost manglet det noen. De som gjennomførte utrenskinger den ene uke, ble selv ofre for utrenskinger uka etter. Det skjedde ikke med Adam og Ellen. En måte å berge seg på, var å delta i diskreditteringen av andre kamerater. For de fleste var det en kort lykke. . I en periode var Ellen den eneste danske borger i Sovjetunionen som ikke satt i fengsel.
Morten Møllers bok er fascinerende, både med det miljøet han beskriver, men også i forhold til hva slags mennesker Adam og Ellen må ha vært. De angret aldri noe og forble kommunister livet ut.
I 1937 blir Adam og Ellen kjærester. Etter å ha kjent hverandre i litt over to måneder, gifter de seg. Ellen er da gravid.
Stalins store terror har begynt. Ellen får sparken fra agent-jobben i Komintern, men blir ikke arrestert.
Deres felles datter Gerd blir født i 1938, litt seinere blir Adam uteksaminert som ferdig lege. I 1939 reiser de hjem. Norske myndigheter vil ikke godkjenne Adams lege-eksamen, han tar seg derfor arbeid som skipslege på en hvalekspedisjon. Rett før han kommer hjem, blir Norge angrepet av tyskerne og hvalbåten blir sendt til Sør-Amerika. Adam ender opp blant de norske styrkene i Canada. Han blir sjømannslege i New York, før han ender i Storbritannia og blir sendt til Murmansk for å være lege i de sovjetiske styrkene som frigjør Finnmark i 1944. I løpet av de seks årene han ikke har sett Ellen, har han funnet en ny kvinne som han gifter seg med, får to barn og han arbeider som lege livet ut i Norge.
Som lege i etterkrigstidas Norge, engasjerer Adam seg for krigsseilerne. Han behandler mange krigsseilere, og beskriver de samme traumene hos krigsseilerne som hos de somme hadde sittet i konsentrasjonsleire. I en artikkel i bladet Krigsseilerne, tar han som første lege i bruk betegnelsen «krigsseilersyndromet.»
Adam Egede Nissen, 1974. Fra bladet Krigsseileren
Ellen og Adam besøker hverandre regelmessig resten av livet og beholder sine kommunistiske overbevisninger. Ellen bor først sammen med deres felles datter Gerd, seinere alene. De dør hver for seg i 1997.
Kildene
Morten Møller forteller at ideen til boka kom til da han traff Adam og Ellens datter Gerd, på en fest i den gamle leiligheten til DKPs gamle formann, Aksel Larsen.Gerd lånte han alle brevene fra Ellen. Adam ble intervjuet før sin død i 1994. Han hadde en koffert full av dagbøker som er tatt vare på og som Morten Møller har fått tilgang til. I tillegg kommer personsaker fra Kominternarkivet i Moskva og kilder fra andre samtidige kommunisters personarkiv. National archives i London har et omfattende etterretningsmateriale fordi de klarte å avdekke kodene til radiosendingene til Komintern. Men arkivet til Kominterns forbindelsestjeneste der Ellen arbeidet, er fortsatt ikke tilgjengelig.
Inger Dag, tidligere Inger Dag Steen har gått bort i en alder av 86 år. Hun var den første stortingsrepresentant for SV fra Vestfold i perioden 1989-1993. Hun hadde en lang innsats for SV bak seg, både før og etter stortingsperioden. Hun satt i Sandefjord Bystyre fra 1967 til 1979, fra 1983-1989 og deretter en periode fra 2003-2007. Hun satt også i Vestfold Fylkesting fra 1983-89, deler av denne perioden som gruppeleder.
Inger Dag ble født i Kristiansand i 1933. Hun var utdannet ved tekstillinja ved Statens Håndverks og kunstindustriskole fra 1951-55. Etter hvert bosatte hun seg i Sandefjord. Hun var gift med billedhogger Knut Steen.
På Stortinget satt Inger Dag i Landbrukskomiteen der hun talte småbøndenes sak. Som innehaver av småbruket «Støkket» var hun leder i Vestfold bonde- og småbrukarlag fra 1997 til 2002. Fra 2000 til 2002 satt hun også i styret i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og i denne organisasjonen er hun æresmedlem fra 2006. Hun var også aktiv i Nei til EU, og Forum for utvikling og miljø – det var tillitsverv som fulgte naturlig ut fra hennes interesse for en landbrukspolitikk som tar vare på jorda. Hun var en aksjonist, som da hun i 1990 ble arrestert i Brüssel for å inneha «demonstrasjonsutstyr» i nærheten av toppmøtet i GATT som forhandlet om frihandel. – Frihandel med matvarer fører til store miljøproblemer og er i konflikt med prinsippet om en bærekraftig utvikling, mente Inger.
Inger Dag var et engasjert menneske. Hun var også en politiker som trodde på verdien av kunnskap. Hun leste saksdokumenter, stortingsmeldinger og utredninger nøyere enn de fleste.
Jeg hadde gleden ved å sitte i fylkestingsgruppa med Inger og samarbeide med henne gjennom flere valgkamper, også den valgkampen der hun sto på første plass. Det var en valgkamp der klima og miljø utviklet seg til å bli en hovedsak – noe som innebar at støtten til SV vokste sterkt. I begynnelsen av valgkampen var det nok bare Inger som trodde på et SV-mandat i Vestfold, men hun fikk rett. Da lo hun rått, som bare Inger kunne gjøre!
En hovedsak for SV i valgkampen i 1989 var å få dobbeltspor på Vestfoldbanen. Den gang var Inger Dag den eneste stortingspolitikeren i Vestfold som var opptatt av tog og ikke bare motorveg. Hun hadde bakgrunn i samferdselsstyret i Vestfold og visste hvordan toget ble nedprioritert til fordel for vei. Hadde SV fått flertall for sine forslag om dobbeltspor i Ingers tid på Stortinget, hadde vi hatt ferdig dobbeltspor i dag mellom Drammen og Skien.
Sist jeg møtte Inger var på en 1.mai-frokost. Helsa var ikke så bra, hun slet med kols etter mange års iherdig røyking. Hun stavret seg opp trappa til møtelokalet. – Men du har fortsatt høyhælte sko, sa jeg. Ja, de gir jeg ikke slipp på – en må holde stilen, sa Inger. Hun var en flott dame!
Vi vil minnes humøret til Inger, hjertevarmen og omsorgen hun viste andre mennesker og hennes brennende engasjement for natur, miljø og rettferdighet. Fred over Ingers minne.
«Selv om vi nemlig aldrig så gjerne vil søke å hjelpe disse flyktninger, er vi dog oss selv nærmest. Skulde vi forsømme å ta dette i betraktning vilde det alene føre til at de flyktninger som måtte komme hit, og som formentlig alle er jøder, vilde bli uglesett. En slik situasjon er ingen, og aller minst flyktningene selv, tjent med. Vi har heldigvis ingen jødeproblemer å kjempe med her i landet, således som de har i Tyskland og antakeligvis i nær framtid vil få i Østerrike. Vi bør imidlertid stelle oss slik at vi heller ikke får noget jødeproblem.»
Sitatet er hentet fra et brev fra Centralpasskontoret til Justisdepartementet i oktober 1934. Om barn står det i samme brev: «De utgjør det største problemet. Voksne greier seg selv. Eller emigrerer. Men de minste? De vil ligge landet til last, kanskje blir de i Norge for alltid. « Dette er holdninger som ryster oss når det gjelder den manglende viljen til å ta i mot forfulgte jøder, men som kunne bli uttalt av dagens innvandringsminister hvis vi byttet ut jøder med en annen betegnelse, for eksempel muslimer.
Nina Hasvoll
Et av jødebarna som kom til Norge, var den kjente legen og sexologen Berthold Grünfeld som overlevde jødeutryddelsene i Europa fordi han var en av ganske få jøde-barn som kom til Norge på sommeropphold og som vokste opp på den jødiske barnehjemmet i Oslo. Grünfeldt oppkalte datteren sin etter bestyreren av barnehjemmet, Nina Hasvoll. Nina var også jødisk flyktning men fikk opphold i Norge gjennom ekteskapet med Bertold Hasvoll.
Nå har Nina Grünfeldt skrevet bok om det jødiske barnehjemmet i Oslo, om barna der og fremfor alt om Nina. Hun har også laget en film om samme tema.
Jeg kjente Bertold Hasvoll fra da han satt i Tønsberg Bystyre for Arbeiderpartiet. Han skal du høre på, sa SVeren og den gamle kommunisten Halvard Løvskei. – Hasvoll er ikke som de andre AP-folka, han har en ordentlig sosialistisk skolering, mente Hallvard, som hadde hatt Hasvoll som lærer på LO-skolen på Sørmarka. Bertold Hasvolls datter Kirsten har vært en fremtredende SV-politiker i Bodø og Nordland der hun ble boende i voksen alder.
Nina Hackel flyktet fra forfølgelse fra St. Petersburg til Tyskland i 1918. Nina tar gymnas og begynner på sosialpedagogiusk seminar i Berlin. Her blir hun kjent med Nic Waal fra Oslo som er kommet til Berlin for å studere og gå i terapi hos den kjente psykologen Wilhelm Reich. Nina blir venn med Nic Waal og hennes mann, forfatteren Sigurd Hoel. Hitlers maktovertagelse gjør at Nic og Sigurd reiser til Oslo. Nina flykter etter hvert til Frankrike, men kommer i 1936 til Oslo for å studere psykologi. Det betyr imidlertid bare oppholdstillatelse i et halvt år. Fra den sosialistiske organisasjonen Mot Dag kjenner Nic den 24 år gamle Bertold Hasvoll. Hun arrangerer et møte mellom Berthold og Nina. I oktober samme år gifter de to seg med Nic som forlover.
Ekteskapet mellom Bertold Hasvoll og Nina er arrangert for at Nina skal få opphold. Allerede i 1939 tar de ut separasjon. Men i følge Berthold Grünfeldt likte de to hverandre svært godt. Noe av Hasvolls motivasjon for å hjelpe Nina var kanskje at Hasvolls far het Samuel Finkelstein og var tysk jødisk lege. Når krigen bryter ut følger Hasvoll regjeringa til London.
De jødiske barna som var kommet til Norge på sommeropphold er blitt værende. I 1938 etablerer den jødiske menigheten i Oslo et barnehjem. Sekretæren Harry Koritzinsky spør Nina om å bli bestyrer. Men hun er ateist og vil ikke påta seg å ha ansvaret for oppdragelsen av jødiske barn. Men Koritzinsky har bestemt seg for at Nina er den beste bestyreren de kan få. Tilslutt sier Nina ja. I 1939 henter Nansenhjelpen ut flere barn fra Praha etter nazistenes innmarsj i Tsjekkoslovakia. Blant dem er Berthold Grünfeklt som kommer i fosterhjem i Trøndelag. Der blir han boende i to år inntil fosterhjemmet ikke lenger tør å ta ansvaret for et jødisk barn etter at nazistene også har hærtatt Norge.
Høsten 1942 strammer det seg til for norske jøder. Mennene samles på Berg konsentrasjonsleir ved Tønsberg, den neste leiren drevet av norske nazister. Igjen griper Nic Waal inn. Med kontakter til motstandsbevegelsen greier hun å hjelpe Nina til å få arrangert at hun og alle barna får flyktet til Sverige i november der hun etablerer et nytt hjem for barna i Engabo utenfor Gøteborg. Ekteskapet med Berthold Hasvoll gjør at Nina får oppholdstillatelse i Sverige.
Engabo
I løpet av våren 1943 mottar Nina et brev fra London om at hun er formelt skilt fra Bertold Hasvoll. Høsten 1943 kommer de danske jødene over sundet til Sverige, hjulpet av dansk motstandsbevegelse. En av de som kommer er den unge tyske flyktningen Peter Meyer. De to blir kjærester.
Når freden kommer i 1945 får barnehjemmet i Engabo besøk fra en representant fra den norske legasjonen i Stockholm. Han forteller at barna er statsløse og at de ikke bør gjøre seg forhåpninger om å få opphold i Norge. Men det er Norge som lokker barna. Der møtte de trygghet, det svenske oppholdet har vært et eksil fra Norge. Barnehjemmet er solgt med alle eiendeler. De bestemmer seg likevel for å reise tilbake uansett om Norge vil ha dem eller ei.
For Ninas del blir det et kort opphold i Norge. Hun vil til kjæresten i Danmark. Der får hun jobb som en av landets første barnepsykologer og blir med tida en nestor innen faget. Men hun holder kontakten med barna sine fra barnehjemmet. Berthold Grünfeldt skriver sine ukentlige brev til Nina i mange år. På 50-tallet blir Nina student ved Nic Waals nyeopprettede psykiatriske team, det som seinere ble Nic waals Institutt. Hun går i lære hos psykiateren Ola Raknes som hun kjenner fra sin tid i Berlin. Seinere reiser Nina hvert år til Oslo for å feire nyttårsfest med sine barnehjemsbarn. Nina fikk selv aldri egne barn. Krigen tok hennes mest fruktbare år. Kanskje hadde hun nok med barnehjemsbarna. I 1999 døde hun.
Trude Teige har jobbet som reporter og programleder for TV2. I tillegg har hun skrevet kriminalbøker. I 2015 kom boka «Mormor danser i regnet» som har sin bakgrunn i tyskerjentenes skjebne i Norge. Temaet er interessant, men historien er banal og boka skjemmes av mange små, men irriterende historiske feil.
Hovedpersonen i boka er Juni som etter mormoren Teklas og moren Lillas død og sitt eget sammenbrudte ekteskap, kommer til øya utafor Kragerø. Derfra avsløres familiens tragiske skjebne gjennom tre generasjoner som starter med at mormoren ble forelsket i en tysk soldat.
Etter frigjøringen følger mormor Tekla med soldaten Otto til en oppsamlingsleir i Mandal. Her får de to kjærestene tildelt et enkeltrom i boka. Er det troverdig når de ikke var gift? I august 1945 innførte regjeringen en provisorisk anordning der det ble vedtatt at norske kvinner som giftet seg med tyskere mistet sitt norske statsborgerskap selv om de bodde i Norge. Hvert 7. ekteskap inngått i 1945 var mellom tyske menn og norske kvinner – over 3000. Tekla er en av dem som gifter seg for å få følge med Otto til Tyskland. Men kunne hun bli gift i løpet av to dager når hun var umyndig?
Ødeleggelsene i Tyskland kommer som et totalt sjokk på både Otto og Tekla. Jeg skjønner at inntrykket av å oppleve ødeleggelsene må ha vært sterkt. Men det kunne ikke være noen overraskelse for tyske soldater som hadde kontakt med familie hjemme, at det var store ødeleggelser.
Otto er fra byen Demmin i Mecklenburg-Vorpommern. Tekla og Otto drar dit, men byen er okkupert av russerne og det blir derfor ingen gode dager som arvingtil en herregård, slik Otto hadde ventet.
Historien om Demmin handler om Europas største kollektive selvmord. Dagen før russerne inntok byen og i dagene etter, tok særlig kvinner og barn livet av seg i redsel for hva som ventet dem når russerne kom. Det gikk en selvmordbølge over hele Tyskland. Bare i april og mai tok 5000 mennesker livet av seg i Berlin. I Demmin anslås tallet til å ligge rundt 900, det var hver syvende innbygger. Forklaringene spriker: Etter nederlaget ved Stalingrad hadde nazi-myndighetene intensivert sin propaganda om at det ikke ville være verdt å overleve et militært nederlag som ville innebære ødeleggelsen av den tyske nasjonen. Innbyggerne hadde dessuten gode grunner til å frykte russernes raseri i form av voldtekter og overgrep. Mytene om at tyskerne ikke kjente til overgrepene under krigen, er sterkt overdrevet. Demmin var et sterkt støttepunkt for nazistene både før og under krigen. Folk her ante nok ganske mye om hva tyskerne hadde foretatt seg i Polen, Ukraina og Russland. De fryktet å lide samme skjebne.
I ettertid vet vi at det var inngått avtale mellom borgermesteren i Demmin og sovjeterne om at byen skulle overgi seg mot å unngå plyndring. På kirka i byen var det heist hvitt flagg. Da russernes forhandlingsdelegasjon kom, åpnet en tysk lærer ild og 17 sovjetere ble drept. Byens apoteker inviterte russerne til seiersfest der alle sovjeterne ble forgiftet. Dette var bakgrunnen for at russerne angrep byen. Noe av dette forteller Teige om i boka.
Hvert år demonstrerer nynazister 8. mai i Demmin for å minnes de russiske overgrepene og myndighetenes fortielse. Det er riktig at masse-selvmordet er en ukjent del av historien om nazi-nederlaget. Demmin var i den delen som ble Øst-Tyskland. Det passet selvfølgelig ikke myndighetene der med oppmerksomhet om et masse-selvmord foran den forestående befrielsen som russerne sto for. Likevel må nok ansvaret deles mellom den reelle frykten for russerne og den innbilte psykologiske propagandaen fra nazi-myndighetene om at det ikke var verdt å overleve nazi-Tyskland fall. Fortielsen kan ikke forsvares, men selve masse-selvmordet var en siste tragisk konsekvens av nazi-regimet.
Ottos far råder familien til å dra vestover. Det er forståelig, og mange flyktet vestover. Men at innbyggerne i Demmin kunne vite noe om etableringen av Øst-Tyskland som egen stat allerede i 1945, er like lite troverdig som at Otto tygger peppermynte-tyggegummi i Norge eller at Tekla har vansker med å få vasket strømpebuksene. Tyggegummien kom til Europa med amerikanske soldater, strømpebuksene kom først på 50-tallet og DDR ble først opprettet i 1949.
Otto blir drept og Tekla blir overfalt når de forsøker å rømme vestover. Det kan ha skjedd, samtidig var «den grønne grensa» mellom okkupasjonssonene ganske åpen både i 1945 og de to neste årene. Tekla vil hjem til Norge, men hun er ikke lenger norsk statsborger. Dette var den tragiske skjebnen til jentene som fulgte med eller ble sendt til Tyskland. Norge hadde ikke noen fredsavtale med Tyskland før i 1951 og før det fikk ikke tyskere tilgang til Norge. Jeg synes historien om hvordan Tekla kommer seg hjem og blir gift med en norsk motstandshelt, virker lite troverdig og gjør boka dårligere på samme måte som historien om at Otto blir drept av russerne. Teige vil ha reine helter som ikke svikter kjærligheten. Men kjærligheten kan dø av enklere utfordringer enn det som møter Tekla i Tyskland. Det hadde gjort boka mer troverdig.
Historikeren Florian Huber utga for øvrig boka «Kind, versprich mir, dass du dich erschiesst» (Barn. lov meg at du skyter deg) om det kollektive selvmordet i Demmin i 1945.
Arbeidsløsheten var stor i Horten i de første åra på 1930-tallet.Våren 1934 var det registrert over 800 arbeidsledige i Horten, fra 34 til 34 hadde ledigheten økt med 65 % i Vestfold. Ved kommunevalget i 1934 stilte Arbeidsløses Forening egen liste. Til tross for at Arbeiderpartiet kalte dem for både «halvt kommunistisk og halvt fascistisk» fikk lista 98 representanter og en plass i bystyret.
Den tidligere redaktøren av Horten Arbeiderblad, Viktor Mostad fikk fast plass. 1. vara het Asbjørn Sunde og var konstabel fra Marinen. Men hverken Mostad eller Sunde kunne ta plass i bystyret på grunn av kommunelovens bestemmelse om ugildhet. I loven ble det slått fast at det som hadde mottatt sosialstøtte det siste året kunne ikke være medlem i kommunestyret.
10. desember 1934 skulle Horten Bystyre konstituere seg. Da møtte både Mostad og Sunde, sammen med andre medlemmer av Arbeidsløses forening. Mostad holdt en lang tale om hvorfor han anså seg som lovlig valgt representant for Arbeidernes Fellesliste. Høyre-ordføreren prøvde å klubbe han ned, og tilkalte politiet. Det måtte forsterkninger til før Mostad og Sunde med kamerater forlot bystyresalen mens de sang «Internasjonalen».
Tumultene under konstitueringa førte til at Mostad og Sunde ble stilt for retten. De ble frikjent for vold mot politiet, men ble idømt 24 dagers fengsel hver for å ha hindret politiet i deres arbeid. Dommen sonet Sunde i Horten Hjælpefengsel i slutten av mai 1935.
Det er Alf Skjeseth og Morten Conradi som forteller dette i boka Osvald: Storsabotøren Asbjørn Sunde som nylig ble utgitt på Spartacus forlag. Asbjørn Sunde var Spaniakjemper, ledet den mest omfattende sabotasjegruppa under krigen. Etter krigen ble han dømt for spionasje i en sak med kraftige politiske overtoner. Medlemmene av Osvald-gruppa – Asbjørn Sundes folk – ble fortiet i etterkrigstida. De fikk først sin oppreisning av forsvarsminister Strøm-Erichsen rett før hun gikk av i 2013.
Asbjørn Sunde var politisk aktiv i Arbeiderpartiet og seinere i NKP i Horten. Han var en aksjonist. I 1934 gikk han for eksempel om bord i den tyske lastebåten «Gudrun» som lå til kai i Horten. Med seg hadde han brødrene Ovar og Anker Beckmann. De tre skar resolutt ned hakekorsflagget. Denne anti-fascistiske handlinga kosta Sunde nye 24 dagers fengsel.
I 1936 gjorde general Franco opprør mot den lovlig valgte Folkefront-regjeringa. Mens Hitler og Mussolini hev seg inn i kampen på Francos side, valgte de europeiske demokratiene en såkalt ikke-innblandingspolitikk. De opprørte arbeidere og sosialister over hele Europa. Mange tyske kommunister var hjemløse etter Hitlers maktovertakelse og meldte seg til innsats i Spania. Mange norske sjøfolk forlot skipene sine og meldte seg til de internasjonale brigadene. I 1937 reiste Asbjørn til Spania sammen med Beckman-brødrene fra Horten.
Ambulanse fra de internasjonale brigadene i Spania
I Yngvar Ustvedts bok «Arbeidere under våpen» (Aschehoug 1975) fortelles det at Asbjørn Sunde tok de farligste oppgavene. Ved Brunete var han ambulansesjåfør, kanskje den farligste og psykiske tyngste oppgaven. Dag og natt humpet de fram mellom fronten og lasarettene. Francos fly angrep. På grunn av bilmotoren kunne de ikke høre når flyene kom. Etter nederlaget ved Brunete ble han tatt ut av vanlig tjeneste og satt inn i en partisangruppe – en sabotasjegruppe bak fiendens linjer, forteller Ustvedt. Deres oppgave var å trenge langt inn bak fiendens linjer, sprenge broer, ødelegge tog og sende ammunisjonslagre til himmels. Fra før av hadde han kjennskap til bruk av sprengstoff fra nødsarbeide hjemme i Norge. Nå lærte han det han skulle få god bruk for som sabotør i Norge.
Sunde var ikke den eneste Vestfoldingen i Spania. Foruten brødrene Beckman fra Horten, var det mange andre: Fra Tønsberg: Arne Rustadstuen Andersen, Håkon Andersen, Hans Andresen, Håkon Berg, Harry Hansen, Bjarne Jensen, Harry Johansen, Hartvig Lundberg, Johannes Moum og Johan Solberg. Fra Larvik: Colin Archer, Johan Bruun, Georg Jakobsen, Harald Jensen, Kåre Jensen, Erling Molteberg Olsen. Også Vestfold Høyres tidligere stortingsrepresentant og fylkesmann i Vestfold, Odd Vattekar fra Holmestrand deltok. Mange av Spaniakjemperne som falt i Franco-soldatenes klør, fikk uvurderlig hjelp fra Norges charge-d’affaires Harald Krogh Hansen fra Tønsberg, til å komme seg ut av Spania etter republikkens nederlag.
Norge var ganske uforberedt på tyskernes angrep 9. april 1940. Det ble sendt ut mobiliseringsordre og kongen og regjering flyktet fra byen. Samtidig gikk det rykter om at byen ville bli bombet. Det ble panikk og store folkemengder flyktet fra byen. Nå kan Conradi og Skjeseth fortelle at det var en skapt panikk: Det Asbjørn Sunde som sammen med den tyske kommunisten, tidligere riksdagsmedlemmet og framtredende motstandsmann Ernst Wollweber sitt verk. De fikk tak i en høytalerbil og kjørte rundt i Oslo og ropte ut at byen ville bli bombet. Etter to timer var byen nesten folketom. I ly av panikken kom konge og regjering seg ut av byen og soldater fikk meldt seg til mobiliseringsstedene.
Panikk i Oslo 9. april 1940
Wollweber hadde organisert særlig havnearbeidere i motstandsarbeid mot fascismen over hele Europa. I Norge hadde Sunde klar en gruppe menn da krigen tok en ny vending ved tyskernes angrep på Sovjetunionen. Sunde sier sjøl at han hadde 13 mann, historiker Lars Borgersrud anslår 50 mann. Mange av dem tidligere Spaniakjempere. Allerede i juli 1941 gjennomfører Sunde sin første sabotasjeaksjon. Det skulle bli atskillig flere. Først samarbeidet han tett med det som seinere ble Milorg, blant annet med Asbjørn Bryhn som seinere var mannen som arresterte Sunde. Sunde utførte likvidasjoner av fascister på oppdrag fra Milorg. Da Qisling ble innsatt som ministerpresident 1. februar 1942, markerte Sunde dagen med sprenging av både Øst- og Vestbanestasjonen.
Både det meste hadde Sunde over 200 mann under våpen med egen forlegning oppe ved Randsfjorden. En av Sundes grupper var Saborg i Vestfold under ledelse av Tolle Meyer, min gamle nabo her i Fjerdingen. Før krigen var Meyer høyesterettsadvokat. Tyskerne tok fra han advokatbevilgningen og «de nye makthaverne fra AP sørget for at jeg aldri fikk den igjen etter krigen» fortalte Meyer meg. Saborg sprengte blant annet Nordisk Aluminium i Holmestrand. En annen som var med i Saborg, var Alberth Carlsson som også var vokst opp i Fjerdingen. Han var den første her i bydelen som tok artium, blir det fortalt. Fordi han bare fikk tak i brukte bøker til realfaglinja, fikk det bli realfagartium. Carlsson ble seinere revisor, og var blant annet regnskapsfører for Arne Treholt. Carlsson sprengte Arbeidskontoret i Tønsberg og lettet kommunens regnskapskontor på lønningsdagen. Sabotørene trengte penger og fra regjeringa i London var det ikke støtte å få.
Asbjørn Sunde var en dyktig og kaldblodig motstandsmann. Historiene om de ulike sabotasjeaksjonene kan leses i Conradi og Skjeseth sin bok, eller i Sundes egen: Menn i mørket.
Milorg og regjeringa i London var motstandere av en aktiv sabotasjeaktivitet i Norge. De fryktet tyskernes represalier og at norsk infrastruktur ble ødelagt. De mente at krigen ville bli avgjort utenfor Norge. Det hadde de for så vidt rett i. Men Sundes poeng var at han gjennom sabotasjehandlinger kunne sørge for at tyskerne måtte holde så mange soldater i Norge, at de allierte lettere kunne vinne på andre fronter. Det var åpenbart rett.
Det var ingen tvil om at Sundes lojalitet sto til Sovjet under krigen. Men ulikt andre motstandsfolk som hadde tett radiosamband med London, hadde Sunde ikke radiokontakt østover. Dermed var han i stor grad en selvstyrt sabotasjeleder.
Det tok ikke lange tida etter krigen før gamle venner ble fiender. Norske myndigheter hadde nok kartlagt kommunister både før krigen og under krigen. Fra 1947 startet en voldsom overvåking av Sunde. Som gammel motstandsmann var han ikke i tvil om hva som skjedde. Den gamle etteretningsoffiseren Chr Christensen forteller – i følge Conradi og Skjeseth – at justisminister Gundersen i 1951 gjorde klart at statsminister Gerhardsen ønsket seg en spionsak som kunne styrke fronten mot kommunistene som Gerhardsen hadde startet med sin Kråkerøy-tale. Da hadde de overvåket Sunde i to år, men hadde ingen ting på han. I stedet arresterte de en kommunistisk marineoffiser som seinere ble frikjent i retten. I 1954 var det Sundes tur. Han ble arrestert, holdt i varetekt mens avisene flommet over av de villeste spionhistoriene. Det meste var vekk når saken kom for retten. Overvåkingspolitiet kunne bevise at Sunde hadde kontakt med russiske diplomater, men selv under den kalde krigen var det ikke ulovlig. Problemet var at de ikke hadde bevis for at han hadde gitt fra seg hemmelige dokumenter. Hvor skulle de komme fra? Sunde var arbeidsledig, uten tilgang til graderte opplysninger. Likevel ble han dømt til 8 års fengsel for å ha overgitt opplysninger om hvor Jegerkorpset lagret våpen rundt Oslo. Dette var i en tid hvor høyreorienterte borgere etablerte egne våpenlagre og «stay behind-grupper for å ta kommunistene i en krigssituasjon – med støtte av Etteretningstjenesten.
I ettertid ser vi at overvåkingen, arrestasjonen og dommen mot Sunde var klart politisk i et kald-krig-scenario. De som sto bak arrestasjonen var Asbjørn Bryhn og Ørnulf Tofte, som 30 år etter fanget en liknende fisk – Arne Treholt…
Sunde ble løslatt på prøve etter å ha sonet to tredeler av straffen i 1959, og levde et anonymt liv i Oslo til sin død i 1985.
Mange tusener kommunister reiste på korte og lengre opphold til Sovjetunionen i årene etter revolusjonen. To av dem var den norske medisinstudenten Adam Egede Nissen og den danske sekretæren Ellen Schou. De reiste med skandinaviske delegasjoner på kryss og tvers i Sovjet i en tid hvor millioner døde av sult. Men de så aldri noen sulte. De levde i Moskva på en tid hvor Stalin startet sin store terror, der spesielt utenlandske kommunister var utsatt. På et visst tidspunkt var Ellen den eneste danske kommunisten i frihet i Sovjetunionen. Men de forsvarte Moskvaprosessene av fullt hjerte!
Hovedpersonen i boka er Juni som etter mormoren Teklas og moren Lillas død og sitt eget sammenbrudte ekteskap, kommer til øya utafor Kragerø. Derfra avsløres familiens tragiske skjebne gjennom tre generasjoner som starter med at mormoren ble forelsket i en tysk soldat.
Arbeidsløsheten var stor i Horten i de første åra på 1930-tallet.Våren 1934 var det registrert over 800 arbeidsledige i Horten, fra 34 til 34 hadde ledigheten økt med 65 % i Vestfold. Ved kommunevalget i 1934 stilte Arbeidsløses Forening egen liste. Til tross for at Arbeiderpartiet kalte dem for både «halvt kommunistisk og halvt fascistisk» fikk lista 98 representanter og en plass i bystyret.
Det er Alf Skjeseth og Morten Conradi som forteller dette i boka Osvald: Storsabotøren Asbjørn Sunde som nylig ble utgitt på Spartacus forlag. Asbjørn Sunde var Spaniakjemper, ledet den mest omfattende sabotasjegruppa under krigen. Etter krigen ble han dømt for spionasje i en sak med kraftige politiske overtoner. Medlemmene av Osvald-gruppa – Asbjørn Sundes folk – ble fortiet i etterkrigstida. De fikk først sin oppreisning av forsvarsminister Strøm-Erichsen rett før hun gikk av i 2013.
Lars Egelands blogg 