Tønsberg SV inviet sin nye fane 1. mai
Det var kampen mot en blå-blå regjering som preget 1. mai-feiringene i Vestfold. Det var en vakker mai-dag med solskinn, men med en kald vind og trærne sto for første gang på flere år uten løv.
Sjøl talte jeg ved LOs arrangementer i Holmestrand, Larvik og Tønsberg – hakk i hel på justisminister Grete Faremo. Hun oppfordra folk til å stemme på AP, jeg oppfordra dem ikke til å stemme SV – for jeg synes ikke at slikt hører hjemme på fellesarrangementer på 1. mai. Men jeg la fram mine og SVs meninger – som er bedre i tråd med fagbevegelsens prioriteringer enn det de ofte finner hos den store konkurrenten.
Det var god oppslutning der jeg var. I Tønsberg var toget større enn det pleier, og ikke minst var oppmøtet på det nye torget svært bra. Der spilte Lars Martin Myhre – det trakk vel en del folk. Moro var det å se at det var mange unge i toget.
Nedenfor følger manuset til min 1. mai-tale:
Kamerater,
Stortingsvalget til høsten avgjør hvilket samfunn Norge skal være. Har du hørt det før, sier du? Når valget nærmer seg kommer politikerne på banen og skremmer med hvordan det vil gå om de andre vinner. Nå har den rød-grønne regjeringa sittet i 8 år, det kan være lurt med et skifte av og til, er det noen som sier. Ja det kan være behov for fornyelse, men det er ingen fornying med en blå blå regjering, det er en tilbakegang til en gammel oppskrift som har vært prøvd før.
Folk i Norge vil ikke ha større forskjeller, de vil ikke ha mindre rettferdighet, de går ikke i tog for å få bestemor på anbud og flere private skoler. En blå-blå regjering der Høyre utgjør venstresida er en regjering som vil skape økte forskjeller, privatisering, skattekutt for de rike og en dårligere velferdsstat.
Vi har en arbeidsløshet som er den laveste i Europa, forskjellene er redusert. Satsing på fellesskolen har gitt bedre resultater for alle elever. Investering i felles velferd har gitt barnehageplass til alle barn, bedre foreldrepermisjonsordning og mer kvalitet i helse og omsorg. Og vi har kjempet for det trygge arbeidslivet med faste ansettelser og seriøse forhold, gjennom tiltakspakker mot sosial dumping, reversering av høyresidens angrep på arbeidsmiljøloven og styrking av fagbevegelsens rettigheter. Den rød-grønne regjeringa ble skapt av fagbevegelsen som krevde en bedre arbeidslivspolitikk. Det siste året har vi hatt klare konflikter om Vikarbyrådirektivet, faste ansettelser, retten til heltid, lik lønn for likt arbeid. Her har fagbevegelsen allierte i regjeringa, mens fienden står til høyre – fortsatt er det bare fagbevegelsen kan sørge for en rød-grønn regjering.
Sjøl om det finnes mange andre problemer enn klimaproblemer, så er de helt uviktige om vi ikke klarer vi ikke å redusere utslippene av klimagasser som varmer jorda. Vi har løst store miljøproblemer før, hullet i ozonlaget, sur nedbør, forurensning fra industri.
vi kan også løse klimaproblemene, men vi har ikke så lang tid. et tidsvindu for handling vil være åpent i ti år framover, det er ikke lenge. Nasjonalt går utslippene ned, i industrien har vi klart siden 2006 å redusere utslippene med 40 % i forhold til 1990, samtidig som produktiviteten har økt med 50 prosent. Men det er to sektorer hvor utslippene vokser, det er olje og gass, og det er samferdsel.
Det internasjonale energibyrået har gjort klart at om vi skal ha mulighet til å begrense temperaturøkningen til to grader – så må to tredjedeler av den fossile energien vi vet om i dag, bli liggende under havet eller i jorda. 2 grader er også en betydelig temperaturøking, like mye som temperaturen var under forrige mellomistid da havet sto 4 til 10 meter høyere enn nå, med den forskjellen at nå skjer temperaturendringene i løpet av ti år, den gangen var det i løpet av tusener av år.
Omstillingen fra olja som har gjort oss så rike, til et samfunn som er mer bærekraftig, kan vi klare vi om vi vil, vi har gjort det før, her i Vestfold der den siste hvalfangsekspedisjonen var det samme året som vi fant olje i Nordsjøen. Det ene industrievenetyret avløste det andre.
Hvis mesteparten av olja og gassen ikke kan brukes, er det mange av oss som mener at vi må finne ut hvilke områder der vi ikke vil ha olje og gassvirksomhet. Mørebankene er verdifulle for silda, Skagerak er et område der fiskeressursene er trua, men det finnes ingen områder der konflikten mellom olje og fisk er større enn i Lofoten Vesterålen og Senja. 70 prosent av alle fiskeressurser mellom Norge, Danmark, britiske øyer, Island og Barentshavet har tilhørighet i deler av sitt liv til den smale kontinentalsokkelen utafor Lofoten Vesterålen og Senja, her jobber det mellom seks og ti ganger så mange i fiske og reiseliv som det kan bli jobber i olja. For mange av oss er dette et verdivalg. Det handler om varig bruk kontra kortsiktig utnytting. For sysselsetting i industri og næringsliv på land er den todelte oljeøkonomien blitt en forbannelse som hindrer verdiskaping i fastlandsindustrien og skaper press i økonomien, og blir en trussell mot muligheten f eks av å klare å bygge ferdig intercity triangelet.
Skal vi få til en grønn transportomlegging må flere bruke tog eller buss i stedet for bil, bilene må bruke mindre drivstoff eller være utslippsfrie som elbilen, vi må bo slik at vi kan gå og sykle mer enn hva vi gjør i dag. Nasjonal Transportplan som ble lagt fram nylig er en vending av norsk samferdselspolitikk i denne retninga. Vi skal bygge ferdig intercity-nettet til Skien, Halden og Lillehammer, og toget gjennom Vestfold bygges for en fart på 250 km som et første ledd i en sammenkopling til Sørlandsbanen til en ny lyntogforbindelse mellom Oslo og Stavanger. Nå har jeg en utfordring til Vestfolds politikere i fylkesting og kommuner: la oss gå sammen om en politikk for redusert bilbruk slik at også vi kan delta i konkurransen om de 26 milliardene som skal deles ut som en del av regjeringas bymiljøpakker.
- mai er en dag for rettferdighet. Det kan det vel ikke bli for mye av? Om forskjellene er blitt mindre har vi en utfordring i at det fortsatt er alt for mange fattige barn. Det er i stor grad barn av innvandrere, og tiltakene mot fattigdom er at foreldrene kommer i arbeid, barna i barnehage framfor kontantstøtte – og en justering av barnetrygda som med et slag vil løse mye av barnefattigdommen.
Alle skal ha et hjem, men i dagens Norge har bolig utviklet seg til å bli et klassespørsmål. Siden 1990-tallet har prisene eksplodert. Nå er det knapt mulig for ungdom å skaffe seg sitt eget hjem uten å være avhengige av foreldrenes lommebok. Samtidig vokser befolkningen. Vi skal huse 1 million flere nordmenn frem mot 2030. Engang hadde vi boligpolitikk, nå snakker vi bare om boligmarked sa Torbjørn Jagland nylig. Vi må gjenreise boligpolitikken med sosial boligbygging som gjør at vi både får flere utleieboliger for de som bare vil leie en tid, men også slik at de med dårlig økonomi kan få langvarige lån til en billig rente slik at de også kan eie egen bolig, og ikke bare betale at andre legger seg oppverdier på deres husleie, og ikke minst at det offentlige ikke bare får et ansvar for å si ja til private som skal bygge, men at kommunene får et ansvar for at det blir bygd nok boliger.
—
Fattigdom er fornedrende – vi ønsker ikke å ha fattigdommen tett på oss, slik vi nå har når vi ser romfolket som er Europas mest forfulgte og diskriminerte minoritet – når vi ser dem sitte der med pappkoppen sin. Frp vil stoppe romfolket på grensa. Men i Norge har vi har ikke stoppet noe folkegruppe på grensa , siden vi opphevde jødeparagrafen i grunnloven i 1851 – paragrafen som forbød jøder og jesuitter adgang til riket fordi de var – fremmede. Vi kan kreve at folk som kommer til vårt land følger lover og regler, men vi kan ikke forby fattigdom, derfor kan vi ikke stenge dem ute eller forby tigginga. Vi kan hjelpe dem der de bor, vi kan møte dem med å gi dem den verdigheten som vi mener at mennesker i Norge skal ha når det handler om så enkle ting som en dusj og en do eller muligheten til et tak over hodet. Norge har ikke noe mer rom-invasjon enn noe annet Europeisk land. Første mai handler om solidaritet, da kan vi ikke snu ryggen til medmennesker som ber oss om hjelp til å kunne skape seg en framtid og et anstendig liv. Så enkelt og likevel vanskelig er det kamerater!
1 mai er vår merkedag. Det er en dag for å markere kamper vi har vunnet, og mobilisere til nye. Vi vet at ingenting kommer av seg selv. Mye av det vi tar for gitt i dag, var omstridt, radikalt, kanskje virkelighetsfjern da det først ble diskutert. I år feirer vi at det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett. I dag er det selvfølgelig, heldigvis.
Men vi bør også minne oss på motstanden som også et slikt rimelig og rettferdig krav møtte på vegen. Da Stortinget behandlet forslaget om å utvide stemmeretten til å gjelde kvinner, marsjerte presten J.C Heuch opp på talerstolen med en flammende advarsel:
«Naar vi taler og handler som vi gjør, da gjør vi det ud fra en dypt rodfestet Overbevisning om, at enhver Kvindes deltagelse i det offentlige Liv, og da navnlig hendes Deltagelse i det politiske Liv, er signalet, saa langt fra til hendes Frigjørelse, at det tvertimod er Signalet til hendes Fornedrelse, til Hjemmets Forstyrrelse, Familielivets sukcessive Opløsning og et deraf uundgaaelig følgende Sædernes Forfald.»
Også i vår tid møter arbeiderbevegelsens krav om arbeid for alle og rettferdig fordeling av den rikdommen vi produserer i fellesskap motstand. Finanskrisen har så langt ikke blitt for «kapitalismen, det Berlinmurens fall var for kommunismen» slik den amerikanske nobelprisvinneren Joseph Stiglitz spådde i 2008. Tross massearbeidsløshet og krise, fortsetter innstrammingene, privatiseringen og markedstenkningen i land over hele verden.
Det snakkes mye om fundamentalisme i vår tid, og den skremmer oss med rette. Men de farligste fundamentalistene i 2013 går verken i Niqab eller prestekjorte. De går i dress. Og de leser verken Tora-ruller eller Koranen, men Financial Times. Og tror de lite på Gud, tror de mer på markedet.
For ofte snakkes det som om valg og politiske forskjeller i Norge bare handlet om administrasjon. Men dypest sett handler det om et veivalg: mellom de som fortsetter å tro på marked, privatisering og større forskjeller, og oss som vil styrke solidariteten, de like mulighetene og fellesskapet. Står vi sammen, vinner vi på ny.
Lars Egelands blogg 