17. mai i Tønsberg starter med flaggheising og tale ved ordføreren på Slottsfjellet. Så går alle folka – og det er mange – i tog til bekransninger av statuene over Svend Foyn, Carl Stoltenberg og Roald Amundsen. I år var det min tur til å holde talenfor Carl Stoltenberg. Her er hva jeg sa: 
Bildet: Samling etter barnetoget, det er moro!
Nå har vi lagt krans på bautaen over Svend Foyn – etterpå skal vi videre og legge krans på Roald Amundsen-stauen. Kjente menn begge to.
Men hvem var denne Carl Stoltenberg? Mannen med et navn som kunne tyde på at han ble født i Stoltenbergsgate, men selvfølgelig er det motsatt: Gata og parken har fått sin navn etter Carl Stoltenberg.
De korte fakta er at han ble født i Våle i 1770, og døde i Tønsberg 60 år gammel. Ikke bare er gata og parken oppkalt etter han, men i tillegg ble det avduket en bauta på gravstedet hans for nøyaktig i dag 110 år siden, og denne bautaen ble reist for nøyaktig 95 år siden. Han må altså ha gjort noe som gjorde at han ble huska. Hva var det? Og ikke minst: Hva er det viktig å trekke fram i Carl Stoltenbergs liv som kan inspirere oss i dag?
Stoltenberg var prestesønn, sjøl om han ikke kom fra fattige kår, så kom han fra en familie med mer åndelig enn verdslig ballast. Men han hadde tre farbrødre som drev forretning i Tønsberg, de døde alle sammen i rask rekkefølge uten å etterlate seg nær slekt – dermed arvet Carl forretningene og flyttet til Tønsberg. Han ble en vellykket forretningsmann i mange år, og ble etter hvert en av Tønsbergs rikeste menn: detaljist og grossist, overtok aksjemajoriteten i Vallø Saltverk, begynte som skipsreder. Men da han døde i 1830 var han fallitt. Det er ikke hans ry som smart forretningsmann som har gjort at han har endt på sokkel.
Men Carl Stoltenberg var kjent som en generøs og gavmild mann, opptatt av byborgernes ve og vel. Han var politiker: satt som borgerrepresentant fra 1799 til sin død. Og ikke minst: Han representerte Tønsberg på Riksforsamlingen på Eidsvold i 1814 – som ivrig motstander av union – han var altså en av fedrene til grunnloven som vi feirer i dag.
Høsten 1814 – da vi hadde fått grunnloven og stortinget på plass i loven – ble Stoltenberg valgt til representant til det første overordentlige Storting som det heter. Der ble han som andre stortingsrepresentanter etter han, innhentet av de politiske realitetene da han med tungt hjerte måtte stemme for unionen med Sverige.
Demokratiet var selvfølgelig ganske snevert på den tida, det var menn og da mener jeg bare menn, som hadde stemmerett – og det var overklassens og borgerklassens menn, ikke vanlige arbeidere. Men Carl Stoltenberg var altså en mann som deltok i sin samtid – som gjorde en politisk innsats. Han var blant annet Tønsbergs største bidragsyter til opprettelsen av Det kongelige norske Fredriks universitet – Universitetet i oslo som i år feirer 200 års jubileum. Det kan være verdt en bauta.
Vi trenger å fremheve slike forbilder – folk som var med å skapte folkestyret slik som Stoltenberg. Seinere er demokratiet blitt utvidet gjennom bredere deltaking med stemmerett til flere – med en bredere offentlig debatt, men flere måter for flere å kunne påvirke beslutninger. Men alt bygger fortsatt på grunnloven Stoltenberg var med å skrive i 1814.
Men jeg har lyst til å fremheve en spesiell side med carl Stoltenberg som ikke handla om hans innsats som politiker, men hans innsats som samfunnsborger før riksforsamlinga på Eidsvold.
I årene før 1814 var Norge preget av hungersnød. Napoleonskrigene var en menneskelig katastrofe for store deler av Europa, de rammet også oss – og medførte den siste store hungersnøden i vårt land. England røvet den dansk-norske flåten og innførte blokade i Kattegat/Skagerrak, forsyningslinjene av korn til Danmark ble brutt. Da britene strammet blokaden utover vinteren 1808 og kornet som var importert fra Danmark, Sverige og Russland tok slutt, spredte nøden seg
Østlandet ble hardest rammet fordi trelast- og jernindustrien holdt til her. Når blokade stanset all eksport, bedriftene stanset og arbeiderne sto uten inntekt, sto de snart også uten mat. . Folk sultet til døde i åkrene, langs gater og veier, og til sengs. Skoger ble ribbet for bark til barkebrød.
I februar 1808 brøt det ut krig med Sverige. I grenseleirene ble mange soldater syke av dysenteri og smittet folk når de vendte hjem. Utafor Færder lå den engelske lord og brakte opp smuglerskuter. Mange familiefedre ble borte og endte i den engelske prisonen. Så sviktet kornhøsten i Vestfold, vinterkulda 1809 satte inn med den strengeste kulda i manns minne, ned til 45 minus her på Østlandet. Skip med korn lå innefrosset i danske havner. Stoltenberg hadde ennå korn igjen i sitt kornlager som han kunne ha solgt med eventyrlig fortjenester. Men han satte ned prisen og leverte 1800 brød ukentlig til byens arbeiderklasse – det berget dem fra sultedøden. Når isen smeltet kunne hans skuter igjenr seile inn med det livgivende kornet. Men verre tider skulle komme da mange kornlaster på vei fra Danmark gikk tapt sommeren 1812. Kontinuerlig regn ødela korn og potethøsten. Folk døde igjen i stigende antall – ikke minst som følge av vitaminmangel over lengre tid. Men den 4. januar 1814 kom Stoltenbergs brigg “Susanne” inn til Tønsberg havn med 900 tønner bygg, 500 tønner rug og 520 tønner havre for rederens regning fra Ålborg til Tønsbergs befolkning.
Erfaringene fra nødsårene sammen med inspirasjon fra den franske revolusjonen og uavhengighetserklæringen fra USA, dannet opptakten til frihetstankene som endte med landets nye grunnlov. I en slik situasjon var det en naturlig sak at Carl Stoltenberg ble valgt som Tønsbergs mann for å stake ut en ny framtid for et hardt prøvet folk.
Nødsårene brakte folket tettere sammen, også fordi brødmangelen i stor grad rammet på tvers av klasseskiller. Og her kommer det som gjør at jeg synes det er verdt å minnes Carl Stoltenberg ennå i dag: Han var en moderne leder for sin tid, en som brydde seg om andre enn seg sjøl, en som delte fordi det både var riktig og fornuftig og som tok ansvar for fellesskapet. Her kan vi fortsatt lære noe!
Lars Egelands blogg 