Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Munken Bokkafe: En heftig og begeistra epoke i Tønsbergs kulturliv

januar 5, 2025 av larsegeland

Dette er en artikkel jeg skrev til den lokalhistoriske årboka BERGET i Tønsberg i 2024-utgaven.

Den første halvdelen av 1980-tallet var en blomstringstid for alternativ, radikal kultur i Norge – i stor grad knytta til bokkafeene som etablerte seg over hele landet. I mars 1979 sto det en annonse i Tønsbergs Blad om at «Tønsbergs første og eneste bokkafe åpner 24. mars.»

Bokkafeen ble etablert som et andelslag etter mønster av Samvirkelagene. En andel kostet 100 kr. Etter hvert ga det en egenkapital på over 50.000. Andelslagets formål var å spre sosialistisk kultur. Første styre var Lars Egeland som formann, Maren Büchmann som sekretær, Johnny Einarsen, Frid Eikeland, Jan Mehlum og Ole Morken. Da bokkafeen ble avviklet var andelskapitalen intakt.  Etter at pengene hadde stått på konto noen år ble de gitt til Norsk Folkehjelps arbeid i Palestina.

Munken var som de fleste bokkafeene, etablert av folk med tilhørighet til SV. SV var et resultat av EU-avstemninga i 1972 som førte til en samling av folk fra SF sammen med nye grupper som kom fra AP, tidligere kommunister og uavhengige. Det var en blomstringstid for politisk debatt. Fred, nedrustning, motstand mot atomvåpen var viktige saker sammen med et fremvoksende engasjement for miljø og ikke minst kampen mot utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget. For ikke å snakke om engasjementet for kvinnesak, feminisme og rett til fri abort. Dette skjedde sammen med en eksplosjon i høyere utdanning. Det var en sterk tro på at verden lot seg endre, på at kunnskap var nødvendig, debatt var bra, og at det sosiale mellom mennesker var viktig. Det var også en tid med opprør mot tradisjonelle måter å drive politikk på.

I perioden fra 1970 til 1990 er det registrert ca 50 bokkafeer i Norge. Toppåret var nok 1980 da kjeden Bokkafeer i Norge ble etablert med 15 medlemmer fra Kirkenes til Kristiansand. Utover det var det på det tidspunktet også ca 10 andre bokkafeer med tilknytning til AKP(m-l) eller uavhengige, ofte anarkistisk inspirerte bokkafeer som den i Hjelmsgate 3 i Oslo.  Jeg var styreleder i kjeden så lenge kjeden BiN eksisterte – fram til midten av 1980-åra. De som holdt ut lengst var Gleng Bokkafe i Sarpsborg som slo seg konkurs i 2003. Og for så vidt den uavhengige bokhandelen Tronsmo i Oslo som ennå eksisterer.

Det krevde mye frivillig arbeid å drive bokkafe. Samtidig skapte det et miljø som frembrakte nytt engasjement og frivillighet. Men ofte var det likevel basert på et engasjement fra lokale SVere. Å drive bokkafe gjorde at man fikk mindre tid til å drive partipolitikk, men å drive bokkafe førte igjen til at man fikk kontakt med bredere grupper av folk som ikke var interessert i partipolitikk. Bokkafeen spredte engasjement, som igjen gjorde at det var liv omkring bokkafeen. Det var en vekselvirkning: Bokkafe-driften krevde engasjement, men skapte også engasjement. Fra miljøet omkring bokkafeen ble det etablert lokallag av Nei til Atomvåpen som hadde 180 medlemmer. Bokkafeen ble regelmessig brukt av Homofil bevegelse i Vestfold til møter. Kvinnefronten hadde også møter på Munken og studieforbundet til Fremtiden i Våre Hender hadde helsekurs med 8 kvelder med innføring i naturmedisin. Tamil-foreningen hadde møte om te-arbeideres dårlige kår på Sri Lanka. Også noen unge mennesker som kalte seg TASK – Tønsberg Anarkistiske Sykkelklubb – hadde møter i bokkafeen. Bokkafeen samarbeidet med jazzklubben Urijazz og solgte billetter til deres arrangementer. Da den første Slottsfjellfestivalen ble arrangert i 1980 var det Munken som solgte billetter også dit.

Da kinosjef Høglund nektet å sette opp filmen Høvdingen på kino, reagerte bokkafemiljøet som tok kontakt med regissørene Terje Kristiansen og Vibeke Løkkeberg. Bokkafeen arrangerte debattmøte og det var gratis buss til kinoen i Drammen der filmen var satt opp. På samme måte kom ideen om å bli med på Fredsmarsjen som i 1981 ble arrangert fra København til Paris. Egil Andresen fikk lånt en minibuss fra TTs skøytegruppe, forvalter Olav Haug fra Jarlsberg Hovedgård fylte opp privatbilen og hang seg på, og alle marsjerte de siste dagene fram til Paris

Det sosialistiske koret «Oslofjorden Korforening» ble startet med utgangspunkt i bokkafeen. Det er kanskje å dra det litt langt, men dagens Sjøbodkor kan i stor grad ses som en arvtaker. Nærradioen Radio Sjøboden oppsto også som en følge av engasjementet rundt bokkafeen. Og Ole Morken som startet med arrangementer i bokkafeen, har fortsatt arbeidet med å lage kultur i Tønsberg.

Dette store engasjementet tok på. Ikke minst var det mye kjedelig kommersielt arbeid for å få penger til det som var gøy. Da bokkafeen mista lokalene sine i 1985, ble det for tungt å starte på nytt. Dette førte til at mange av de aktivitetene som hadde sitt utgangspunkt i bokkafeen, også fikk problemer. De klarte seg ikke uten det aktive bokkafemiljøet. Bokkafeen klarte ikke å fortsette som et aktivt treffsted uten sine faste lokaler med daglige aktiviteter. Lignende utvikling så vi også ved de andre over 20-bokkafeene som var etablert i Norge, mot slutten av 1980-tallet. Det skulle gå ti år før Tunsberg litterære Selskap med Bernt Eggen og Berit Viktoria Sømme i spissen, kom som en oppfølger av mye av den aktiviteten som bokkafeen hadde drevet med

I årene etterpå – og fram til i dag – har jeg regelmessig blitt kontakta av folk som synes det ville være en god ide å starte opp en bokkafe på nytt. Men sjøl de tradisjonelle bokhandlene sliter i dag, og utvalget der har blitt enda snevrere enn det var da bokkafeene hadde sin storhetstid. Det kan være et argument for å starte bokkafe.  Det tror ikke jeg. Mye er endret: Internett har gjort at bøker og informasjon er mye mer tilgjengelig enn tidligere. Sjøl kjøper jeg stort sett bøkene mine på nettet, og da gjerne som e-bøker. Behovet for å treffes er sjølsagt der ennå. Det er et behov biblioteket i stor grad dekker som treffsted og som arrangør av alle mulige forfatter- og debattmøter.  Jeg tror også at det i dag ville være tungt å mobilisere den store frivilligheten som vi hadde på 1980-tallet.

Frivillighet

Da bokkafeen starta, var den åpen noen få timer mandag, torsdag og lørdag. Snart ble det hver dag, etter hvert hele dagen. Jeg ble ansatt i halv stilling i 1983 da vi blei godkjent som fullassortert bokhandel. Jeg var den eneste som fikk lønn. Alle andre jobba gratis. I løpet av et år hadde vi over 50 mennesker som gjorde frivillig arbeid for bokkafeen. Jeg lagde vaktlistene som ofte var litt av et puslespill. Heldigvis hadde vi noen trofaste pensjonister som tok mange vakter, tidvis også noen arbeidsløse ungdommer. Johnny Einarsen utførte en enorm oppgave som regnskapsfører i alle år. Berit Eitrem og Maren Büchmann tok ofte bilturer til Oslo og raidet Alternativ Handel, Kinaimport og andre for varer. I tillegg var det mange som var engasjert med julemesser, sommermarked og arrangementer ellers.

Dagen starta med å hente post, kjøpe en borgermesterstang eller liknende på bakeriet, låse opp butikken og lage kaffe. Alle innkjøp ble sirlig ført inn i en bok, dato, klokkeslett, hva som ble solgt og pris. På slutten av dagen ble det summert. Forhåpentligvis stemte kassa og pengene kunne sendes på postgiro til kontoen. Det var forbausende lite rot med penger.

Margaret Skjelbred forteller at hun sommeren 1980 flyttet tilbake til Tønsberg, til hus i Nordbyen. Munken ga henne  “Det er her æ høre tel” – følelsen forteller hun. «Det var nok det aller det viktigste for meg. Alt det andre, alle protesttogene og fredsmarsjene, alle forfattermøtene og de glade generalforsamlingene, alle diskusjonene over de talløse kaffekoppene, det kommer liksom i tillegg. Når jeg ser tilbake, mer enn førti år seinere, tenker jeg: Så unge vi var! Så mye vi ville – og ønsket – og trodde på! Vi skulle gjøre verden bedre! Og sannelig, det gjorde vi da også: I alle fall min lille verden», sier hun.

Vi ville gjøre verden bedre, og vi følte at vi var bedre enn det kommersielle næringslivet i Tønsberg. For oss var penger bare et redskap, ikke et mål med virksomheten. Om mange som var innafor opplevde et inkluderende fellesskap, var det nok også mange som følte at det var et politisk korrekt fellesskap for de frelste.

Kundene

Professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen, var en av de unge som «gikk på Munken». «Jeg var politisk radikal og intellektuelt nysgjerrig, og bokkafeen tilfredsstilte begge behovene. Der fant jeg bøker som ikke var å få tak i noe annet sted i byen — og det var ikke minst et hyggelig miljø der, med tedrikkende raddiser med og uten Sigrun Berg-skjerf» sier han og legger til: «Jeg opplevde Munken som et vindu mot en større verden, både intellektuelt og geografisk, for den hadde en tydelig internasjonal orientering. Men den Africafen fra Tanzania som dere solgte, var ærlig talt ikke veldig god. Den var ganske sikkert rettferdig og bærekraftig, men dessverre, for min del ble det med den ene posen.»

Lørdagene ble en fast bokkafedag for mange. Der traff de kjente, og alle snakket med alle. Men det var også en jevn strøm av folk hele uka, heldigvis mange som hadde noe de skulle kjøpe, men mange også bare for å treffe noen de kunne snakke med i kafeen. Mange ungdommer kom. I kafeen var det selvbetjening, og litt differensiert selvbetaling, så for noen kunne det bli veldig billig.  Jeg husker en eldre mann som brukte å komme. En dag traff jeg han på gata et annet sted i byen og ville slå av en prat. Det gikk ikke. «Nei, jeg har ikke tatt på høreapparatene for hadde ikke tid til å gå oppom bokkafeen, så jeg hadde ikke tenkt å snakke med noen i dag», sa han.

Forfattermøter

Nesten alle forfatterne som var i vinden på første del av 1980-tallet, var på forfattermøte på bokkafeen.

I 1982 kom Anne Karin Elstad med samtidsromanen «Senere Lena» som er historien om Lena som lever i et konfliktfylt ekteskap som hun vil frigjøre seg fra, men hun er hemmet av hensyn til mann og barn, skyldfølelse og angst. Det var en bok som gikk rett inn i 70- og 80-årenes kvinnekamp og som ble mektig populær. Vi syntes vi gjorde et skup da Elstad sa ja til å komme til bokkafeen, men hun var mindre etterspurt enn vi trodde. Hun tilhørte ikke den litterære eliten, og bøker om kvinneliv hadde ikke høyest status. Men på Munken stilte kvinnene opp og fikk møte en lavmælt, men engasjert forfatter.

Knut Faldbakken var en etablert forfatter da han i 1982 ga ut romanen Bryllupsreisen. Boka handla om en skilsmisse. Det som vakte oppsikt i boka, var imidlertid en sexscene med BDSM-innslag. Per Egil Hegge i Aftenposten slaktet boka og kalte den spekulativ. Sjøl gjennomførte jeg en «kulturbruksundersøkelse» som hovedoppgave på siste året på Statens Bibliotekhøgskole det året. Jeg banket på dører i Presterødåsen og i Sørbyen i Tønsberg for å spørre folk om hva slags kulturtilbud de brukte. Gikk de på kino? Gikk de på konserter, leste de bøker osv. Det som ble en stor feilkilde i undersøkelsen var at alle hadde lest bøker den siste måneden, nemlig skandaleboka «Bryllupsreisen». Innen kvinnebevegelsen var det også kritiske røster, men det var hovedsakelig kvinner som kom, da Faldbakken kom til Munken. Vi holdt til i 2. etasje, under oss hadde murveggen blitt fjernet slik at lokalet sto på tre-søyler og gynget under vekten av alle folkene. Etterpå gikk vi på kina-restauranten ved siden av. Alle bord rundt oss ble straks opptatt av kvinner som ville ha mer av Faldbakken. Han var ung og pen, og mange syntes det var ytterst sjarmerende at han også stammet litt.

Ingvar Ambjørnsen het en ung mann fra Larvik som hadde fått seg jobb som ufaglært pleier på Lier Psykiatriske sykehus. I 1981 ga han ut boka «23-salen» som var et oppgjør med overgrep mot pasienter i norsk psykiatri. Han kalte boka en norsk samtidshistorie som fjernet skillet mellom virkelighet og dikting med unntak av de systemkritiske karakterene i boka, for de måtte han finne opp. Boka vakte mye oppmerksomhet etter hvert, men da hadde Ingvar allerede vært på Munken.

Andre forfattere var Jan Kjærstad, Arild Nyquist, Dag Solstad, Gerd Brantenberg, Karsten Alnæs, Magnar Mikkelsen, Carl Fredrik Prytz og Tove Nilsen. I tillegg kom «våre egne», altså de mange forfatterne fra distriktet slik som barnebokforfatteren Mattis Mathiesen, lyrikerne Margaret Skjelbred og Harald Sverdrup, Karin Bang, Kirsti Blom, Erling Pedersen, Ingvar Moe og Odd Børretzen og barnebokillustratør Harald Nordberg.

Også de mange forfattermøtene med faglitterære forfattere må nevnes. Her var det også ofte slik at det kom forfattere som preget en nasjonal debatt. Et eksempel er professor Per Sundby som hadde gitt ut boka «Medisin, moral og det gode liv» Han var opptatt av det han kalte venstresidas dilemma: At man vil kontrollere kapitalen, men la markedskreftene styre moralen. Som moralapostel fikk han mye kjeft, men med sin pietistiske bakgrunn var han mindre redd for moralsk fordømmelse enn for rusens fordervelser, sa han. I Munken inviterte vi ikke bare folk vi var enige med, men folk som kunne skape debatt.

Begynnelsen av 80-tallet var det mange skandaler omkring norske redere, ikke minst Anders Jahres forsvunne formue. Det hadde Alf R. Jakobsen etterforska i flere år. Som journalist kunne han bruke metoder som politiet var forhindret fra. Han kunne derfor fortelle hele historien om Jahre-pengene på bokkafeen, mange år før politiet kunne bekrefte det. Erling Borgen skrev en lignende bok om skipsreder Reksten, også presentert på Munken.

Kan bøker forandre verden? Ja, skriver Dagsavisas Ola Bog i forbindelse med 70-årsdagen til den danske fotografen Jakob Holdt. «Jeg har truffet mange mennesker opp gjennom åra som forteller at de ble politisk aktive etter å ha lest eller sett Amerikanske bilder», skriver Bog. Multimediashowet «Amerikanske bilder» var et av de første arrangementene bokkafeen hadde. Det het multimediashow fordi det var to lysbildeframvisere som ble brukt samtidig. Fantastisk bruk av teknologi! Arrangementet fylte aulaen på Eik Lærerhøgskole.  Holdt hadde reist som boms rundt i USA i 5 år, bare utstyrt med kameraet.  Boka knuste ettertrykkelig propagandabildet av «God’s own country» og opprørte mange. Den står fortsatt i bokhylla mi.

Ikke bare for voksne

Barna var viktige, i perioder var det barnearrangementer hver lørdag på bokafeen. Barnebibliotekar Mette Henriksen Aas holdt foredrag for de voksne om hva som var gode barnebøker, mens det var dukketeater og andre teaterforestillinger for barna. Helmut Ormestad hadde «fysikk på roteloftet», det var trylling ved Herman Bertelsen, Anne Cath Vestly leste for barna, og Jens Bolling fortalte eventyr.

Mot slutten av 1982 oppsto det en debatt om kulturstøtte til bokkafeen. Kulturstyret i Sem hadde bevilget 1000 kr til barnearrangementer som gikk av stabelen hver lørdag i bokkafeen. På lederplass stilte Tønsbergs Blad seg svært kritiske. Er det lurt å bevilge penger til en privat bokhandel, spør avisa – men mener i tillegg at dette er penger som går til å spre sosialistisk litteratur. Margaret Skjelbred som var ansvarlig for barnearrangementene viste til at det ikke er forfattermøtene som får penger, men at det har vært en rekke barnetaterforestillinger og nye planlegges. Formannen i Sem Kulturstyre peker på at «det er få spesifikke barnearrangementer i vårt distrikt» og forsvarer seg med at kulturstyret i mange år har sagt nei til å bevilge noen penger til forfatterarrangementer for voksne.  Både Kulturstyret i Sem og Kulturstyret i Nøtterøy fortsatte å bevilge penger til barnearrangement. Men ikke Tønsberg.

Konserter

Som en kulturell oppvarming til 1. mai tok bokkafeen initiativ til konsert 30. april 1979. Da opptrådte visesangeren Lille-Kari Svendsen fra Oslo, sammen med det nystartede sosialistiske koret Oslofjorden Korforening. Forfatteren Ingvar Moe leste egne dikt. Korforeningen og Ingvar Moe sto på plakaten også året etter da konserten ble arrangert på Kilden Kino, da sto også Odd Børretzen på plakaten. 30-april-konserter ble en årviss tradisjon så lenge bokkafeen eksisterte og litt til.

Barn av vår tid

Nationaltheatern var en svensk progressiv rock-gruppe som var berømte i Sverige, men bare kjent i spesielle miljøer i Norge. Plateselskapet Tritonus delte kontor med bokkafekjeden Bokkafeer i Norge på Rosenkrantz Bokkafe i Oslo. Tritonus var ledet av Trond Jensen som alltid hadde store planer. Hva med en konsert med Nationalteatern i Tønsberg, spurte han. Det var egentlig en divisjon for høyt for oss, men det var vanskelig å si nei til Trond. Hotel Klubbens bankettsal ble booket. Forhåndssalget av billetter gikk tregt, men da konserten starta var salen likevel rimelig full. Gruppa spilte i 20 minutter før de varslet at nå kom siste sang. Da var publikum blitt varme og var klar til konsert. Folk klappa og klappa til gruppas leder Ulf Dageby tok ordet og sa: La meg presentere grabbarna. Så starta en forrykende konsert, som ble avslutta med en stor fest på puben Vægteren ved siden av det gamle Polet. Tønsberg var første stopp på en turne som ellers gikk til studentersamfunnene i Ås, Bø, Trondheim og Oslo.

Økonomisk var konserten ikke noen suksess og det ble ingen støtte fra noen av kulturstyrene i distriktet.

Jule og vintermesse

Det var aldri noen god økonomi i å drive sosialistisk bokhandel i Tønsberg. Derfor var det nødvendig med tiltak for å få inn mer penger og for å nå bredere ut til flere folk. Derfor ble det arrangert vintermesse eller julemesse som bokkafeen startet med samme året den startet. Da var det vintermesse i Arbeiderforeningens lokaler der bokkafeen solgte sine varer i tillegg til at lokale brukskunstnere, Alternativ Handel fra Oslo med u-landsvarer samt landsbybeboere fra Vidaråsen. Det var dukketeater for barn og fest på kvelden med Slagen Storband som Lars Martin Myhre ledet, Kirkeveien sekstett, Oslofjorden Korforening og Tønsberg Internasjonale Dansegruppe. Året etter var julemessa i Losje Aftenstjernen eller Avholdsfolkets Hus. Da ble barneboka Sally Vally presentert. Boka var skrevet av Stokke-forfatteren Mattis Mathiesen og illustrert av den av de aktive bokkafe-frivillige, Harald Nordberg.

Kvalitetskunst til folket

Bokkafeen hadde mange kunstutstillinger. Vi hadde jo ikke noe galleri, men brukte veggene i kafeen. Hus-kunstner Harald Nordberg hadde flere utstillinger av originaler til bokillustrasjoner. I 1981 stilte han ut originalillustrasjonene til bøkene «Ro, ro til Regleland», «Historien om en grønn venn» og «Sofie og Amanda». Utstillingen ble sendt videre til 16 andre bokkafeer i Norge.

Bokkafeen viste også utstillinger fra Landslaget for Aktuell Kunst som var arbeiderbevegelsens organisasjon for å spre kvalitetskunst ut til vanlige folk. I tillegg var det flere fotoutstillinger.

Bokkafeen solgte mye bøker av den danske forfatteren Dea Trier Mørch. Hun hadde skrevet en serie bøker som ble veldig populære ved å bli månedens bøker i Bokklubben Nye Bøker, slik som Vinterbarn, Kastanjealleen, Aftenstjernen og Morgengaven. Bøkene var illustrert av Dea sjøl med litografier. Vi var mange som elsket bøkene hennes. Hun var en engasjert kunstner som medlem i kunstnerkollektivet Røde Mor og brennende opptatt av sosialisme, feminisme og internasjonal solidaritet.  På våren 1985 tok jeg en telefon til henne og spurte om hun hadde noen bilder vi kunne vise og selge på bokkafeen. Hun sa ikke nei. En stor pakke med grafiske blad kom i posten. Vi var vant med at grafikk var vesentlig billigere enn malerier, men vi var ikke vant med de lave prisene som Dea Trier Mørch opererte med. Det er mange i Tønsberg-distriktet som ennå har trykk fra Dea Trier Mørch hengende på sine vegger.

I 2019 lagde kunstmuseet Louisana utenfor København, en stor utstilling med Dea Trier Mørchs bilder. Utstillingen ble veldig populær og åpnet hennes kunst for en ny generasjon. I 2020 kom utstillinga til Kunsthall Trondheim. Det var første gang at hennes kunst ble presentert for et norsk publikum, sa de. Men det var altså ikke helt rett.

Vareutvalget

Munken ble godkjent som fullassortert Bokhandel i 1983. For å bli godkjent som bokhandel måtte du ha en ansvarlig bokhandler. Det var Randi Rivå på Nøtterøy som hadde slik godkjenning fra tidligere arbeid. Etter Bransjeavtalen mellom Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen, var det bare godkjente bokhandlere som kunne kjøpe bøker fra Forleggerforeningens medlemmer. Unntaket var de aller billigste bøkene som også kunne bli solgt i kiosker. Før Munken fikk sin godkjenning, var vi avhengige av å kjøpe bøker fra Rosenkrantz Bokkafe i Oslo som hadde slik godkjenning. Rosenkrantz skulle dele sin fortjeneste med oss, så det var ikke mye penger å tjene på dette boksalget. Å gå via Rosenkrantz tok jo også tid, sjøl om jeg pendlet med toget og gikk innom Rosenkrantz mange ganger i uka for å ta med bøker. Da vi ble godkjent som bokhandel, tok vi over ansvaret for å sende bøker til bokkafeene i resten av landet.

Vi kunne altså ikke leve av boksalget. En del av oppgaven var også å spre hefter, postkort og klistre- og jakkemerker fra ulike venstreside-organisasjoner. I tillegg hadde vi varer som understreket vår solidaritet med resten av verden. Det ble regelmessige bilturer til Oslo for å handle på Alternativ Handel, Kinaimport, og Scorpius. Kinaskoene fra Kinaimport var en stor suksess. De første var i svart fløyel, men etter hvert kom de i alle slags farger og også i silkestoff. Dette var populære sko og noe folk trengte, da kom folk som ellers ikke var spesielt interessert i venstreside-litteratur.

3. april 1984 foreslo Egil Koch og Per Magne Ristvedt i et leserbrev i Tønsbergs Blad, at bokkafeen burde endre navn til Munken Skokafe, for det var vel skosalg vi levde av? bokkafeen svarte at vi foretrekker slagordet «Vi går på Munken Bokkafe i alle størrelser». Bokkafeen pekte på at de har varer fra mange utviklingsland slik som kaffe fra Tanzania, te fra Vietnam, brukskunst fra Guatemala osv. «Men det er ikke tilfeldig at vi selger kina-sko og ikke Taiwan-sko», svarte vi.

Etter hvert begynte vi også med trerammer, klipserammer, i alle størrelser. Det var et nytt produkt og det var i Munken du kunne få det. Det gjaldt å ha noen varer som folk hadde bruk for og trengte regelmessig. Tanzania-kaffe var et slikt produkt. Dessverre tilsa hverken smaken eller prisen at folk brukte det regelmessig. Honning fra Guatemala et annet slik produkt, men det er jo grenser for hvor mye honning du kan spise. Vi forsøkte oss også med import av tropiske frukter fra Vietnam. Det måtte godkjennes av Mattilsynet og vi måtte lage egne norske etiketter. Det viste seg også å være litt omstendelig. Mange andre gaveprodukter ble også importert. Vi ble gode venner med brødrene Hotvedt som drev firma for tolldeklarering nede på havna. Vi importerte bl.a. spilledåser som spilte Internasjonalen. Hotvedt kjente melodien, han mente det var kjenningsmelodien til Grand Prix. Var det et leketøy, eller et musikkinstrument? Vi argumenterte for at det var tollfrie musikkinstrumenter.

Lokalene

Munken Bokkafe fikk navnet sitt fordi vi startet opp i SVs lokaler i Munkegata 1. Lenger oppe i Munkegata hadde det ligget en sliten pub med navn Munken. Den var nå erstatta av Pizza Nini, så navnet var ledig. Det gikk ikke så lenge før det var behov for større og mer sentrale lokaler. Det fikk vi øverst på torget, riktignok i 2. etasje med inngang fra bakgården. Fredag 10. juli var det en dramatisk brann i nabogården som huset Leif Kjørboes jernvareforretning, Borghild Linds musikk, radio og fotoforretning og Georg Marthinsens reiseeffekter. Brannen var altså vegg i vegg med bokkafeen. Vi prøvde å berge mest mulig av varer før Brannvesenet kom og sa at nå måtte vi ut. Det siste Harald Nordberg gjorde var å kaste platespilleren ut av vinduet i et fortvila forsøk på å redde den. Hadde den fått bli stående hadde det gått greit. Bokkafeen brant ikke, men gården skulle pusses opp av den nye eieren. Han het Martin Pedersen og tjente visstnok penger på sin kunsthandel. Han hadde store ambisjoner for gården. Bokkafeen fikk nye lokaler i 2. etasje inne i bakgården som vi sjøl pussa opp så godt vi kunne. Martin Pedersen hadde et stort hus i Kirkeveien på Nøtterøy. Vi ble invitert hjem til han for å diskutere leiekontrakt. «Dere er sosialister», sa Pedersen, «men dere må huske på at ikke alle kapitalister er skurker». Det hadde han sikkert rett i, men sjøl var Pedersen en skurk. Han ble avslørt i 1981 som Norgeshistoriens største bankraner. Da ble gården solgt til gullsmed Rønning. Han varslet oss om oppsigelse i 1984 fordi han selv skulle inn i lokalene. Samtidig gikk bokkafeen bedre enn noensinne og vi hadde behov for større lokaler. De fantes rett over gata, i Brannstasjonens andre etasje. Vi gikk i forhandlinger med Sameiet Torvet 1 om kontrakt, og vi planla innredning og flytting. I en reportasje i Ny Tid høsten 1984 forteller jeg om flytteplanene og at vi gleder oss til å kunne ekspandere ytterligere. I 1984 var bokkafeen på sitt største med tanke på økonomi, med en omsetning som hadde økt fra 200.000 i 1981 til 1 million. 

Kort før kontrakten med Rønning utløp og vi skulle flytte til den gamle Brannstasjonen, sa Sameiet Torvet 1 opp kontrakten. Det skyldtes at bystyret hadde sagt nei til diskotek i 1. etasje og Sameiet mente at bokkafeen var en del av denne motstanden.

Vi gjorde noen desperate forsøk på å finne nye lokaler. Vi hadde bare et par uker på oss før vi sto på gata. Skulle vi berge egenkapitalen, måtte vi selge varebeholdningen så fort som mulig. Det gjorde vi, og besluttet på nyåret 1985 ikke å starte ny bokhandelvirksomhet, men kun drive med arrangementer. Det gjorde vi noen år, men lufta var gått ut av ballongen.

Reint praktisk var det altså mangelen på lokaler som var årsaken til avviklingen av bokkafeen. Men det samme skjedde med svært mange andre bokkafeer på samme tid. Det skyldtes nok at det i lengden var krevende med et slikt frivillig engasjement som vi hadde. I ettertid ser jeg på alt vi gjorde og spør meg: hadde vi ikke noe annet liv enn bokafeen? Men ideene er videreført av noen selvstendige bokhandlere som Tronsmo i Oslo, og den ble tatt opp av Litteraturhusene og etter hvert av bibliotekene. Da folkebibliotekloven ble endret i 2013 kom det faktisk inn i formålsparagrafen at bibliotekene «skal være en møteplass og arena for offentlig samtale og debatt», som også kunne vært en formålsparagraf for bokkafeene. Dette har blitt fulgt opp ikke minst av vårt eget bibliotek i Færder og Tønsberg med sitt omfattende arrangementsprogram.

Publisert i Bokkafeer | Leave a Comment »

Friluftsliv kjenner ikke kommunegrenser

januar 5, 2025 av larsegeland

2025 er friluftslivets år. Friluftsrådene er sentrale partnere i dette. Landet er dekt av Friluftsråd, men Vestfold er en hvit flekk på kartet. Kanskje er det på tide å få etablert et Friluftsråd også for indre Vestfold i år?

Natur og friluftsliv er viktig for trivsel og helse. Det er en sentral del av norsk kultur, og har stor betydning for stedtilhørighet, bosetting og næring. Gjennom friluftsliv skapes forståelse for sammenheng mellom mennesket og naturen, og dermed for de store miljøutfordringene. Vi regner med at 9 av 10 nordmenn driver friluftsliv i en eller annen form som omfatter alt fra søndagsturen i nærmiljøet, badeturer, sopp-, bær- eller fisketurer, fjellturer osv.  Det var Fridtjof Nansen som etablerte begrepet friluftsliv. I en stortingsmelding fra 1986/87 ble friluftsliv definert på en måte som mange kan si seg enig i: Friluftsliv er opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse. 

Vi har mye fokus på idrett som godt for folkehelsa. Men friluftslivet har større betydning fordi det omfatter så mange av oss. Etter min mening er det for lite fokus på friluftslivets betydning for å få folk i bevegelse, for å få folk til å oppleve og bli glad i natur og som arena for å møtes med hverandre, – eller for å få være helt aleine.

Kommunestyret i Tønsberg behandlet en sak om Friluftslivets år i et møte i desember. Da foreslo jeg at administrasjonen skulle lage en sak der vi undersøkte interessen for å etablere et interkommunalt friluftsråd for Vestfold.

Et friluftsråd er et fast samarbeid mellom to eller flere kommuner og frivillige organisasjoner om nærmere definerte felles friluftsoppgaver. Samarbeidet er formalisert gjennom vedtekter, årsmøte, styre, arbeidsprogram, budsjett, årsmelding og regnskap. Det fastsettes egen kontingent fra medlemskommunene til friluftsrådet (vanligvis som et kronebeløp pr innbygger).

Bakgrunnen for å etablere slike regionale friluftsråd er selvfølgelig at friluftslivet ikke kjenner noen kommunegrenser. Tønsbergfolk går på ski i Storås i Stokke som er Sandefjord kommune. Hortensfolk kan dra til Merkedammen som er i Tønsberg, for å gå på tur. Skiløypene i Re brukes av folk fra flere kommuner osv.

Det er ikke helt sant at vi ikke har friluftsråd i vårt område. Vi har Oslofjorden Friluftsråd som gjør en stor innsats for å tilrettelegge for friluftsliv langs fjorden. Tønsberg kommune er medlem i OF.  Men vi mangler altså et lignende samarbeid i indre Vestfold. Etter min mening er de indre delene av Vestfold på mange måter underkjent som friluftsressurs.

Friluftsliv spiller en avgjørende rolle for høy livskvalitet blant innbyggerne i alle landets kommuner. Også i vårt distrikt. Det er viktig at dette anerkjennes både i kommunestyret og på tvers av administrasjonenes arbeid. Ved å prioritere friluftsliv kan vi ikke bare forbedre folkehelsen og oppmuntre innbyggernes aktive utendørsaktiviteter, men det kan også generere betydelige positive effekter for samfunnet som helhet. Derfor er lokalpolitikernes innsats og engasjement avgjørende for friluftslivet og friluftsrådene.

Jeg tror det også er penger å spare ved at kommuner samarbeider med frivillige organisasjoner. Det finnes også mange tilskuddsordninger for friluftsliv som det er lettere for et friluftsråd å kunne benytte seg av, enn en kommune.

Før saken om friluftslivets år kom opp i kommunestyret, snakket jeg med representanter for Høyre. Jeg tror de ikke hadde skjønt hva et Friluftsråd er, og at de trodde at det var et nytt kommunalt råd slik som f eks Ungdomsrådet. Det er det jo ikke. Det er et råd som skal utføre oppgaver for tilrettelegging for friluftsliv på vegne av medlemskommunene. Når vi fikk oppklart dette, håpet jeg at forslaget mitt kunne blitt vedtatt. Det hadde allerede støtte fra alle opposisjonspartiene, dvs SV, INP, Rødt, Så, AP og MDG. Ingen representanter for posisjonen dvs H, FrP, KrF og Venstre kommenterte forslaget da saken var til behandling. Men de stemte nei.

Det betyr imidlertid ikke slutten for ideen om et friluftsråd for områdene innenfor kysten i Vestfold. Mitt inntrykk er at mange i de frivillige organisasjonene er positivt innstilt. SV vil derfor ta opp saken på nytt, i håp om at vi i hvert fall får en begrunnelse for hvorfor posisjonspartiene ikke ønsket et friluftsråd.

Publisert i Friluftsliv, Tønsberg, vestfold | Leave a Comment »

Aldri mer Hiroshima eller Nagasaki

januar 4, 2025 av larsegeland

Fra Nobelrpisutdelingen i Oslo Rådhus: Lars Egeland og Tore Nærland fra Bike for Peace som også er med i NTA, sammen med en av hibakushaene fra Japan.

“Vårt dypeste ønske som overlevende etter atombombene er at menneskeheten vil forkaste en avskrekkingspolitikk som forutsetter både eksistens og bruk av kjernefysiske våpen, til fordel for en verden der ingen tillates å ha slike våpen, «sa Terumi Tanaka i sitt Nobelforedrag da han som med-leder i Nihon Hidankyo fikk fredsprisen i år. Nihon Hidankyo er en organisasjon av grassrotaktivister som overlevde atombombinga av Hiroshima og Nagasaki. De fikk fredsprisen for sitt iherdige arbeid for en kjernevåpenfri verden, gjennom kravet om at atomvåpen må bli forbudt. «Vi må alle kreve handling fra myndighetene våre for å nå dette målet”, sa Tanaka.

Fra hele det politiske spekteret i Norge så det ut til at det var enighet om at dette var en velfortjent pris. Men samtidig så de fleste bort fra at det også var en fredspris i protest mot norsk atomvåpenpolitikk. Nihon Hidankyo krever et forbud mot atomvåpen. Men vi har faktisk et slikt forbud som har støtte av et stort flertall av verdens land. Men atommaktene og deres allierte – deriblant Norge – støtter ikke forbudet.

For oss i Nei til Atomvåpen var Nobelprisutdelingen et høydepunkt i 2024. Vi anser Nihon Hidankyo som en søsterorganisasjon i Japan.  Vi slåss for samme sak. Mens Nobelkomiteen var vertskap for de tre prisvinnerne og deres ektefeller, var vi med og tok ansvaret 63 andre som utgjorde den uoffisielle delegasjonen av hibakushaer – overlevende – fra Japan. Vi er ikke bortskjemt med at norsk presse bryr seg om det vi sier eller gjør. Nå kom det over 140 journalister fra Japan. Når vi arrangerte at overlevende skulle møte skoleklasser, meldte det seg over 50 journalister og TV-team som ville være til stede.

De gamle fredsforkjemperne fra Japan var ekte aktivister. Når vi arrangerte møte utenfor Stortinget med forsiktige appeller, stilte de seg opp og ropte: Aldri mer Hiroshima! Aldre mer Nagasaki! Aldri mer hibakushaer!

Det er ikke første gang fredsprisen har gått til atomvåpenmotstand. Litt etter hvordan man regner har Nobelkomiteen i hvert fall tildelt 11 fredspriser til slikt arbeid. I 2017 fikk den internasjonale kampanjen for et atomvåpenforbud, ICAN, prisen. I 1985 fikk den internasjonale legeforeningen mot atomvåpen den. I 1995 fikk Pugwash-bevegelsen prisen. Det er forskere som kjemper mot atomvåpen. Fredsprisen mot atomvåpen viser at motstanden har nyttet. Linus Pauling var en pådriver for prøvestans mellom USA og Sovjetunionen, en avtale som trådte i kraft i 1963 – samme dag som Nobelkomiteen kunngjorde at Pauling hadde vunnet prisen. Prisen er også tildelt til bl.a. Alva Myrdal for arbeidet med atomvåpenfrie soner. Norden ble aldri en slik sone, men Sør- og Mellom-Amerika fikk etablert en sone som omfatter 21 land.

Når nasjonale politikere ikke tar ansvar, tar lokalpolitikere verden over saken i egne hender. Hele 123 nye byer og kommuner, i alt fra India til Norge, ba i 2024 sine regjeringer slutte seg til FNs atomvåpenforbud. I Spania og Italia nådde tallet over 100. I Norge sluttet seks nye kommuner seg til ICANs City Appeal. Med det har hele 84 kommuner bedt regjeringen slutte seg til FNs atomvåpenforbud.

Det er åpenbart en svakhet med atomvåpenforbudet at atommaktene ikke er med. Men forbudet virker gjennom å styrke tabuet knyttet til atomvåpen. Det er dette atomvåpentabuet som har gjort at atomvåpen ikke er blitt krukt i strid i de 80 åra som i år har gått siden Hiroshima og Nagasaki. Normen mot atomvåpen påvirker bl.a. finansinstitusjoner. Vårt eget oljefond solgte seg i 2024 ut av 3 selskaper grunnet selskapenes involvering i produksjon av atomvåpen. Men det er fortsatt flere selskaper igjen!

Under FNs generalforsamling i høst, stemte et stort flertall, inkludert Norge, for å sette ned en ekspertgruppe som skal lage en rapport om konsekvensene av atomkrig til Generalforsamlingen. Det er gjort mye forskning, men den har ikke vært samlet i en rapport på 35 år. Siden 1989 har det skjedd store framskritt innen klimaforskning og vitenskapelige modelleringsverktøy. Det viser blant annet at selv med en liten atomkrig f eks mellom India og Pakistan, vil et land som Norge rammes dramatisk med avlingssvikt og i tilførsler av mat, slik at store deler av befolkningen vil dø. Den nye studien vil ta innover seg denne nye kunnskapen.

I budsjettforliket mellom SV og regjeringspartiene ble det enighet om å opprette en ny post for arbeidet med atomvåpens humanitære konsekvenser på 15 millioner. Bevilgningen vil blant annet kunne brukes til å støtte vitenskapspanel i FN-regi med delfinansiering, etablering av et universitetsbasert kunnskapssenter i Norge, gjennomføring av internasjonale konferanser, og en tilskuddsordning for relevante prosjekter i Norge og internasjonalt.

Dette er første gang på mange år det kommer nye midler til arbeidet med å sette fokus på de humanitære konsekvensene av atomvåpen.  Vi er overbevist om at en dokumentasjon av disse konsekvensene må bety en styrking av arbeidet for at atomvåpen aldri skal bli brukt!

Publisert i atomvåpen, fredspris | Leave a Comment »

Fint å være barbeint helt til hodet

juli 30, 2024 av larsegeland

Denne teksten sto i Klassekampen 30. juli 2024, med små endringer.

Av Lars Egeland, forfatter av boka «Barbeint helt til hodet», Kolofon 2024

Våre holdninger til nakenhet og kropp er et tabu i samfunnsdebatten. Riktignok skriver enkelte løssalgsaviser ofte om folk som kler seg nakne. Det er tydeligvis noe som bringer mange klikk, men heller bidra til å skjerpe holdningene om at nakenhet er noe pikant og for noen få. Dermed styrkes de holdningene som gjør at andre aviser kvier seg for å gi rom for en bredere debatt om nakenhet. De som synes det er bra å være nakne, betraktes som en liten og sær gruppe, sjøl om det ofte hører med å lage en reportasje fra en nakenstrand om sommeren.

Det er få organiserte naturister i Norge. Men likevel er det slik at nesten halvparten av den norske befolkningen sier at de helt sikkert vil bade nakne om sommeren, eller hvis anledningen byr seg.  Problemet er at anledningen byr seg alt for sjeldent, fordi det er dårlig tilrettelagt for naturlig nakenhet i Norge. Det blir sjeldnere og sjeldnere at man kan se naturlige nakne kropper.

Er dette et problem for flere enn de som veldig gjerne vil bade nakne?  Ja, hvis det er sånn at forholdet til nakenhet har betydning for mental og fysisk helse for befolkningen. Det mener jeg det har, og da er ikke spørsmålet om nakenhet noe politiske partier og beslutningstakere burde overse. Det er ikke noe privat pikant, det er politikk.

Misfornøydhet med egen kropp er den faktoren som har størst betydning for psykisk uhelse. De fleste opplever et stort press om å ha en vellykket kropp. En vellykket kropp er en kropp som ligner på dem man utsettes for i reklame og media. Idealet er en kropp som sjelden finnes i naturlig tilstand. Den generelle vekta til folk øker, og i dag betegnes flertallet av den norske befolkning som overvektige. Men ingen ser disse kroppene …  Skam over kroppen er åpenbart usunt.

De siste åra har sosialpsykologen Keon West publisert flere artikler som dokumenterer lykke-effekten av nakenhet. West er professor ved Goldsmiths, en del av University of London. Han har gjennomført en rekke eksperimenter som bekrefter at de som har deltatt i felles naken-aktiviteter er mer tilfreds med egen kropp, at de har bedre selvfølelse og at de faktisk har en bedre livskvalitet.

Hvis du er fornøyd med kroppen din, gjør det mindre om du er gammel, tykk og enslig. Negativt kroppsbilde er koplet sammen med psykisk uhelse, depresjon, usunn spising og spiseforstyrrelser. Det indikerer altså at vi i samfunnet har stor interesse av at folk er tilfredse med kroppene sine.

Seksuell helse. Fra den organiserte naturismen i Europa i mellomkrigstida – og særlig i den sosialistiske naturistbevegelsen – ble det lagt stor vekt på at felles nakenhet kunne avdramatisere noen holdninger til seksualitet og bidra til en naturligere seksualitet, som gjorde at man ble opptatt av hele mennesket og ikke bare kjønnsorganene. Det kunne bidra til mindre dobbeltmoral og større frihet. I dag ser vi at unge mennesker får sin erfaring når det gjelder kropp og seksualitet fra å se på porno. Ungdom dusjer ikke etter gymmen lenger. Det er ikke sikkert at de skal tvinges til felles nakenhet, men i dag møter de heller ikke et samfunn som mener at felles nakenhet er sunt. Dette er et politisk ansvar.

Sol er sunt

En svensk forskergruppe publiserte i 2016 en artikkel der de konkluderte med at kvinner som aktiv utsatte seg for sola, levde lenger enn kvinner som unngikk sola.  Artikkelen var basert på en stor undersøkelse der de hadde fulgt 29.518 svenske kvinner over 20 år. De som solte seg, hadde betydelig mindre risiko for hjerte- og kar-sykdommer og en samlet mindre risiko for å dø av hjertelidelser.

Det er kanskje ikke så rart at de som soler seg lever lengre: Vi blir lykkeligere av å være i sola. Kroppen får D-vitaminer og produserer betaendorfin som får oss til å slappe av, og demper smerte. Hormonet ACTH som dannes ved solskinn brukes ved behandling av multippel sklerose og leddgikt. Gassene CO og NO lages også når sola skinner på huden. De har den effekten at de øker farten i nervesignalene og utvider blodkarene og reduserer blodtrykket.

Det er altså bra med sol! Vi blir gladere, vi stresser mindre, blodtrykket synker, vi får økt motstandsevne mot sykdommer, mindre diabetes og mindre kreft. Men selvfølgelig er det viktig å følge sol-råd om å ikke blir solbrent.

Nakenhetsbevegelsen historisk

Nakenhetsbevegelsen startet i Europa på siste del av 1800-tallet. Luftbad skulle hjelpe mot tuberkulose og engelsk syke. Ideen var at huden puster på samme måte som lungene. Derfor trenger hele kroppen fri tilgang til luft. Luftbad ble populært både som element for forebyggende helse og i behandling av sykdommer. I 1848 hadde den tyske presten Sebastian Kneipp utviklet det som er blitt hetende Kneipp-kuren, som er en behandling med kaldt vann kombinert med at man går barbeint i fuktig gress.

Tyskland hadde gjennomgått en rask industrialisering. Det oppsto en motbevegelse mot keisertidas konservatisme og trange rammer. Den hadde ulike retninger, men «livsreformbevegelsen» ble et samlebegrep. Det dreide seg om ernæring, der noen tok til orde for vegetarianisme. Det dreide seg om naturlige klær, der man ville vekk fra korsett og stive snipper. Noen tok til orde for mer funksjonell arkitektur. Det handlet om en bevegelse for å komme ut i naturen – det som i Norge ble Turistforeningen. Og det oppsto en ungdomsbevegelse som var forskjellig fra den militært inspirerte Speiderbevegelsen fra Storbritannia. Her skulle ungdom lede ungdom, og begge kjønn var sammen. De skulle leve enkelt i naturen. Det var ingen nakenbevegelse, men de badet selvfølgelig nakne sammen når de var på tur. Tilhengerne av moderne dans som søstrene Duncan, mente at rytmisk dans best kunne utføres når man var naken. Fysioterapeuter som Bess Mensendieck lanserte øvelser for bedre kroppsholdning og understreket at de måtte utføres naken. Etter første verdenskrig tok nakenhetsbevegelsen av som en viktig folkehelsebevegelse: Ut av bakgårdene, ut i sola. Hundretusenvis deltok i felles naken gymnastikk og svømming. De høyeste anslagene er at det var 12 millioner som praktiserte naturisme i Tyskland i mellomkrigstida. Når nazismen kom, ble dette ødelagt.

Fra Tyskland spredte naturismen seg til Storbritannia, USA, Frankrike. Etter annen verdenskrig var det land som Frankrike og Jugoslavia som så de store kommersielle mulighetene i store naken-campingplasser. Hvert år besøker nærmere 5 millioner mennesker nakencampingplasser bare i Frankrike.

Etter krigen fikk vi en rekke bevegelser som akkurat som den tyske livsreform-bevegelsen i mellomkrigstida, ville endre samfunnet vekk fra autoritære og livsbegrensende normer: Kvinnebevegelsen, hippiebevegelsen, studentbevegelsen, fredsbevegelsen og miljøbevegelsen. Alle disse bevegelsene bidro til mer liberale samfunnsnormer og fremmet nakenhet. De begynte som bevegelser for studenter, bevisste kvinner og opprørere, men de sosiale trendene som gjorde at skrankene mot sosial nakenhet ble mindre, ble etter hvert en del av massekulturen.

Mens mange naturister var fornøyd med å få lov til å være nakne i sine kolonier, oppsto det i USA radikale bevegelser som krevde rett til nakenhet på alle strender, som gjorde opprør mot det de oppfattet som de gamle naturistene som var for innadvendte. Seinere har vi fått nye retninger for nakenhet slik som nakenyoga og nakenvandringer. Ikke minst de nakne sykkelrittene som arrangeres hvert år over hele verden i protest mot oljeindustrien eller lokal forurensning. Økofeminister tar til orde for nakenhet, mot menn som vil herske over natur og kvinner.

I Storbritannia har Victoria Bateman som er professor ved Cambridge University, påpekt at samfunn med stor grad av kyskhet er samfunn med lite økonomisk vekst og med undertrykte kvinner. Bateman har ved flere anledninger holdt sine forelesninger naken. Kyskhetskulturen er et nullsumspill, mener Bateman. Det betyr at hvis jeg skal framstå som kysk, må noen andre være ukyske. Hvis de andre kler seg med bluser uten utringing og lange skjørt, må jeg kle meg enda kyskere – f.eks. ved å også dekke håret. Det er en kultur som splitter kvinnene. Bare når kvinner står sammen kan vi frigjøre oss fra denne kyskhetskulturen som har som formål å kontrollere kvinnene, sier hun.

Holdningen til nakenhet er menneskeskapt og har variert gjennom tidene. Nakenhetsbevegelsen har aldri fått stort gjennomslag når den har vært aleine. Men når den har knyttet seg til viktige bevegelser i samfunnet, blir den relevant. I dag gjelder dette fortsatt kvinnebevegelse, natur- og miljøbevegelsen, LHBTQ-bevegelsen. Ved å bli en aktiv deltaker i disse bevegelsene kan man også presse politikere til å forholde seg til nakenhet som et tiltak for bedre folkehelse.

Nesten halvparten av den norske befolkninga vil gjerne bade nakne, ønsket om nakenhet er større blant de yngre enn de eldre. Det er ikke mitt mål at folk skal melde seg inn i en naturistforening. Men det er mitt mål at vi får et mer naturlig forhold til nakenhet og der mange flere kan oppleve friheten ved å ha et naturlig forhold til egen og andres kropp. Min oppfordring er derfor til politiske partier og folkehelsebevegelser at man må a en politikk for kropp og nakenhet – nakenhet er politisk, ikke privat. Og til hver enkelt: Bruk sommeren til å prøve å være mer nakne, enten det er hjemme, i hagen, på hytta, på en ensom strand, eller på de altfor få naturiststrendene vi har.

Publisert i Naturisme, Naturlig nakenhet | Merket med , , | Leave a Comment »

Det finnes ikke et tiltak som aleine kan redde Oslofjorden

juli 22, 2024 av larsegeland

Det har kommet forbud for fritidsbåter å dumpe doen i Oslofjorden. Mange er kritiske til det. Det redder ikke fjorden – aleine. SV slåss for at forbudet mot dotømming også skal gjelde cruiseskip og ferger. Det vil heller ikke redde fjorden – aleine. Nå diskuteres forbud mot fiske. Forslaget om nullfiske vil ikke redde fjorden i det hele tatt, sier Jan Thomas Låhne fra Industri og Næringspartiet i Færder. Han påpeker behovet for å å rense kloakken for nitrogen.

Det har Låhne helt rett i. Et av de viktigste bidragene til den begredelige tilstanden for Oslofjorden er tilførselen av nitrogen fra renseanleggene. Det er derfor ikke noen grunn til å være uenig i at det må prioriteres. Det foregår da også utredning om etablering av nye renseanlegg som kan fjerne nitrogen. De må på plass så fort som mulig. Derfor har SV krevd at staten stiller opp med midler slik at ikke pengemangel eller bekymring for svært høye kommunaltekniske avgifter, blir et hinder for bygging av nye renseanlegg. Men sjøl med tilstrekkelig med penger vil det bli krevende fordi det er behov for kompetanse og teknisk infrastruktur. SV har derfor ment at vi snarest bør få en statlig plan for å styre rekkefølgen i etablering av renseanlegg. Oslofjorden er sluttpunktet for nedbør fra Røros til Hardangervidda. Vi må satse på nitrogenrensing i hele nedbørsområdet, men først for de store befolkningsmengdene langs fjorden.

Men fjorden blir ikke reddet når vi får på plass nitrogenrenseanleggene. Det må mere til. Det andre viktige tiltaket er å stoppe nitrogenavrenning fra landbruket. Det er et arbeid som kan starte nå. I stor grad har myndighetene lokket bøndene med tilskudd for å stoppe høstpløying eller å ha mer vegetasjon mellom bekker, elver og åker. Etter SVs mening må vi få sterkere lovgivning og forskrifter på plass og atskillig høyere ambisjoner enn det som har vært tilfelle de siste åra.

Havforskningsinstituttet kom i mai med en rapport om den økologiske situasjonen i Oslofjorden. Det som overrasket mange av oss var at det ikke var nitrogentilførsel som var på topp av verstinglista. På toppen sto nemlig fiske. Både fritidsfiske og kommersielt fiske blir av Havforskningsinstituttet rangert som den alvorligste trusselen. Jeg leser rapporten slik at fordi fjorden er i en utsatt situasjon, er også fiskebestanden utsatt. Skal den overleve, må vi redusere eller stoppe fisket. Forhåpentligvis kan det bidra til at fiskestammene overlever og igjen kan vokse om vi klarer å bedre den økologiske tilstanden i fjorden bl.a. gjennom nitrogenrensing.

Dette viser at det er umulig å rangere tiltak for å redde Oslofjorden, opp mot hverandre slik Låhne og mange andre gjør. Vi må gjennomføre tiltak over hele linja, små og store, dyre og rimeligere tiltak. Det finnes ikke et tiltak som er tilstrekkelig for å redde fjorden.

Nr 2 på Havforskningsinstituttets verstingsliste er tilførselen av miljøgifter, deretter mikroplast. Så følger fysiske tiltak i strandsonen slik som tråling, mudring, oppankring og utfyllinger. Som kommunepolitiker i Tønsberg ser jeg at alvoret i at vi må gjennomføre tiltak over en bred skala, ennå ikke har gått opp for mange politikere. Det holder ikke om vi skal greie den store jobben å gjøre Oslofjorden igjen til en livskraftig og sunn fjord.

Publisert i Oslofjorden | Leave a Comment »

Vi vil ha mer solenergi i Vestfold

mai 14, 2024 av larsegeland

Det er ikke lokalpolitisk flertall for solenergiparken på Akersmyra, skriver Rødts Christina Fjeldavli i TB: Høyere, FrP, Sp, Arbeiderpartiet og Rødt har bestemt seg for å si nei. Dette er oppsiktsvekkende. Det pågår en utredning der lokalpolitikerne har kommet med innspill om hva man trenger å få utredet. Men likevel konkluderer partiene før utredningen foreligger. En slik manglende respekt for kunnskap tror jeg ikke jeg har sett fra det politiske flertallet i Tønsberg før.

For Rødts vedkommende er det ikke overraskende. Partiet er mot å bygge ut ny rein energi. Dermed stiller partiet seg utenfor de forpliktelsene Norge har påtatt seg internasjonalt om å kutte klimagasser ved å erstatte bruk av fossil energi med rein, fornybar energi. For de andre partienes vedkommende kan det se ut som om interessen for å nå klimamålene er underordnet når det møter lokal motstand.

SV har hverken sagt ja eller nei til solenergiparken. Vi ønsker ny energi, men det må ikke gå ut over viktige natur-verdier. Derfor avventer vi konsekvensutredningen som skal komme. Akersmyra er en myr som er delvis ødelagt av grøfting. Det har vært en tre-plantasje der som nå delvis er hogd. Fra et natur-perspektiv er det et mål å få gjenskapt myra. Et av spørsmålene som skal utredes er om plassering av en solcellepark der, kan bidra til å gjenskape myra. Det er snakk om en solenergipark som skal stå der sannsynligvis litt kortere enn den tre-plantasjen som alternativt blir plantet på den drenerte myra.

Bakteppet er at vi trenger ny energiproduksjon i Vestfold. Vi trenger lokal energiproduksjon fordi nettet er fullt og vi ikke kan få ny kraft til Vestfold på mange år – de samme åra der hovedoppgaven er å erstatte den halvparten av energibruken vår som fortsatt er fossil.

I juni 2023 fikk SV flertall for at Tønsberg skal bli Norges fremste solenergikommune. Administrasjonen skulle jobbe videre med dette og har lovet en sak i høst. Et av forslagene som SV kom med, var å opprette et samarbeid med kommersielle utbyggere av solenergi som kunne gjøre at man fikk bygget ut sol på tak i et større område på en effektiv måte.

Vi var derfor spente da Høyre fremmet en interpellasjon i Fylkestinget 30. april i år, med forslag som lignet på SVs forslag i Tønsberg kommune. Forskjellen var at interpellanten ville ha etablert et eget majoritetseid fylkeskommunalt kraftselskap som skulle bygge ut solenergi, mens SV i Tønsberg nøyde seg med å foreslå samarbeid med private selskaper. Det ble påpekt at Vestfold er et av svært få fylker som ikke har egen kraftproduksjon av noe omfang, mens vi har et stort potensiale for solenergi.

Fylkesordfører Anne Strømøy svarte positivt på interpellasjonen. Hun viste til at det i april 2024 forelå 9 konsesjonssøknader om bakkemonterte solkraftverk i Vestfold og at 23 flere er planlagt. Av dette er bare et i Tønsberg – Akersmyra. Fylkesordføreren stilte seg positiv til å få en sak om etablering av et kraftselskap for solenergi i samarbeid med kommuner og/eller private aktører. Hun sa også at saken må foreligge før behandling av budsjett 2025 og økonomiplan 2025-2028.

Sjøl om det politiske initiativet i fylkeskommunen kom et år etter SVs initiativ i Tønsberg, kan det se ut som om fylkeskommunen kommer raskere i gang – ved å påpeke at det er en sammenheng mellom satsing på solenergi og fylkeskommunen/kommunens budsjett. Det er gledelig om fylkeskommunen tar ledelsen her – sannsynligvis er det en god ide at samarbeidet om utbygging av solenergi strekker seg utover den enkelte kommune.

Den eneste formen for energi som Christina Fjeldavli vil bygge ut, er solceller på tak. Det er bra at hun vil det. Men solceller på tak er dyrt, minst dobbelt så dyrt som bakkemonterte anlegg. For den enkelte huseier betyr det reint underskudd, mens naboen tjener penger ved at strømprisen synker som følge av tilgang på mer strøm. Det betyr likevel at det er et potensiale for solenergi på tak og «gråe flater». Det vil kreve mer offentlig støtte enn i dag, en stabil strømpris som ikke er alt for lav, og sterkere politisk styring.

For eksempel burde det være aktuelt å pålegge at alle nye bygg som hovedregel skal ha solceller på taket. En effektiv samordning av utbygging i områder med godt lokalt nett, kan også spare mye. Det betyr f.eks. at man kan legge solenergi på et offentlig bygg, og samtidig på alle boliger i samme område. Da kan solcellene eies av den enkelte huseier, eller kommunen kan leie taket av de som ikke selv ønsker energien.

Fra SVs side synes vi likevel at det er å gå for langt å avvise all bygging av bakke-monterte anlegg som på kort tid, til forholdsvis lav pris, kan gi oss mye energi uten varig å ødelegge natur. Og jeg tror at vi i Tønsberg må godta at elektrisk energi ikke bare er noe vi får fra andre kommuner.

Publisert i energi, solenergi | Merket med , | Leave a Comment »

Forslaget til regulering på Korten bør forkastes

mars 28, 2024 av larsegeland

Etter SVs mening må den foreslåtte reguleringsplanen for hotell og næringsbygg på Korten, forkastes. Utbyggingen er alt for stor, alt for nær sjøen og ødelegger et område som riktignok var tidligere fylling, men som kan restaureres tilbake til et fint naturområde langs vannet.

Et eksempel på hvordan det kan bli langs Grevestien på Korten, slik det i dag er langs turstien i fuglereservatet på Kilen.

I kommunedelplanen for Korten er området avsatt til kombinert formål – offentlig formål – skole, bolig, kontor og allmennyttige formål. Kommunedelplanen ble vedtatt i 2009, den er altså 15 år gammel. Etter den har vi blant annet fått Naturmangfoldsloven og vi har tilsluttet oss Naturavtalen som ble framforhandlet i Montreal i 2022. Der forplikter vi oss til å verne og bevare 30% av hav og landområder og restaurere 30% ødelagt natur.

I kommunedelplanen ser man for seg en ytterligere utfylling mot sjøen. Etter dagens syn på naturvern er dette ikke lenger aktuelt. Etter at Naturmangfoldsloven kom og etter at Kommunedelplan Korten ble vedtatt, er det kartlagt svært viktig bløtbunnsområder, i tillegg til viktige ålegrasssamfunn inntil dagens kystlinje. Når kystlinja ikke legges lenger ut, må også eventuelle bygninger trekkes mer tilbake. Naturvernforbundet påpeker i sin høring at områdets nærhet til Ramsar-fuglereservatet burde tilsi en konsekvensanalyse. Dette avvises av utbygger fordi det ble foretatt en konsekvensanalyse før kommunedelplanen ble vedtatt. Men kommunedelplanen må vurderes som utdatert fordi det er kommet nye og viktige bestemmelser som skjerper kravet om hensyn til natur og dyreliv. Ikke minst vet vi at Oslofjorden er i en stor krise hvor en av årsakene skyldes utbygginger langs vannet. Den kritisk trua planta åkerrødtopp er registrert i planområdet.

Det er krevende at området som foreslås bebygget er en tidligere fylling, bl.a. med hensyn til eventuelle forurensa masser i grunnen. Men området har de seinere åra delvis blitt tatt tilbake til et naturområde. Etter SVs mening bør det legges til rette for at vi nettopp får en slik buffersone mot grensen til fuglereservatet som går rett utenfor dagens kystlinje.

I den foreslåtte reguleringsplanen flyttes Grevestien mye nærmere vannet og mye av det som oppfattes som gress og siveng mot sjøen i dag, skal bebygges. Kun en av de 5 bygningene som foreslås, ligger på et område som ikke kan betraktes som natur – nemlig dagens bobilplass. Skulle man tenke seg et slags kompromiss her, så kunne det være mulig å bygge to av de planlagte byggene som er lengst fra sjøen. Det betyr at ingen ting bygges mellom nåværende Grevestien og sjøen, dvs at byggegrensen flyttes ca 40 meter lengre fra sjøen. Alt areal mellom dagens Grevesti og sjøen må avsettes til grønstruktur og naturen må restaureres.

De to byggene lengst fra sjøen er foreslått i henholdsvis 4 og 3 etasjer. Det er flat byggegrunn og det skal tas hensyn til klimaendringer og forventede stormfloder. Det betyr i realiteten at byggenes første etasje må være bortimot en etasje over dagens grunn. Innvendingene mot høydene dreier seg om to forhold: At de vil dominere visuelt utsikten til og fra Slottsfjellet, og at det kan forstyrre fuglene. Det siste trenger vi mer kunnskap om, men det er fornuftig å redusere høyden.

Publisert i naturvern, Tønsberg | Merket med , | Leave a Comment »

Hvorfor er Tønsberg så elbilfiendtlige?

mars 27, 2024 av larsegeland

Tønsberg sliter med å oppnå målene om klimakutt. En hovedårsak er biltrafikken. Selv om mange kjøper elbil, er de aller fleste bilene fortsatt fossilbiler som slipper ut klimagasser. Vi må øke andelen som tar kollektivtrafikk og som går og sykler. Men det enkleste er å legge til rette for at flest mulig synes det er attraktivt med elbil. Derfor er det tragisk at Tønsberg framstår som en elbil-uvennlig kommune.  Det vil ikke det borgerlige flertallet endre.

For noen år siden var det vanlig at det var gratis lading og parkering for elbiler i de fleste kommunene. Stortinget vedtok at det ikke skulle være lov å ta mer enn 50% betaling fra elbiler, men det ble gjort som en anbefaling og ikke et lovpålegg. Da vedtok Tønsberg kommune at i vår kommune skulle det være full pris.

Da strømkrisa kom med høye priser, økte kommunen påslaget for å stå på ladeplass fra 6 kr timen til 15 kr timen. Etter at strømprisen har gått ned, krever kommunen samme pris fra elbilistene.

85% av elbilistene lader hjemme. Å lade et 40 kw batteri koster da cirka 30 kr. Men ikke alle kan ha hjemmelading fordi de f.eks. leier p-plass fra kommunen eller andre som ikke tilbyr lading. Det er i stor grad tilfelle for mange som bor i byen og som har beboerparkering eller boligsoneparkering eller som parkerer gratis på kommunens parkeringsplasser på ettermiddag og kveld. Etter SVs mening er det en kommunal oppgave å sørge for at disse bilistene har mulighet til lading på kommunale ladeplasser. Hurtiglading er et supplement til langsomladingen som kommunen bør tilby, siden det hverken er bra for bilen å bare hurtiglade, og fordi den begrensa nettkapasiteten i vårt distrikt gjør det krevende å bygge ut mange hurtigladestasjoner.

Tønsberg har få ladere og de er konsentrert i en del av byen. Siden kommunen ikke har investert i utstyr som gjør det mulig å betale for strømmen, tar de i stedet betalt pr time du står på ladeplass. I dag står ofte disse plassene tomme på dagtid fordi elbilister som har lademulighet hjemme, synes strømmen er alt for dyr. For de som bor i byen og som da ofte har annen parkeringsplass på dagtid, er lading om natta aktuelt. Det som gjør det  aller dyrest er at du må betale for å stå på ladeplasser også når du er fullada. Eller du kan stå opp f.eks. kl 3 om natta og flytte bilen. Å parkere bilen kl 8 til lading og hente den kl 8 neste morgen koster 180 kr. Mens du bare bruker strøm i 4-6 timer. Dette ble tatt opp i Tønsbergs Blad av en beboer i bysentrum i fjor sommer. Han påpekte da at hvis han skulle parkere bilen på kvelden og hente den neste morgen, ble strømmen ofte dyrere enn å ha bensinbil. Det oppmuntrer ikke til skifte til elbil, men det bekymrer ikke flertallet av politikerne.

I Utvalget for Miljø, Næring og Teknikk fremmet jeg et forslag om å få en sak der kommunen utredet muligheten for å ha en makspris for lading om natta. Det kunne f.eks. være at om du betalte for 5 timer så kunne du stå hele natta fram til vanlig parkeringsgebyr påløpte kl 9 neste morgen. I løpet av 5 timer vil de aller fleste bilene være fulladet. Høyre mente at et slikt forslag hadde økonomiske konsekvenser og måtte behandles i forbindelse med budsjettet. Posisjonspartiene følte ikke behov for å vite om de økonomiske konsekvensene fordi de var mot forslaget uansett.  

Heller ikke AP støttet SV-forslaget. Det forundret meg, men deres gruppeleder mente at det å bestemme en makspris mente de var noe kommunalsjefen kunne gjøre uten at det måtte en saksutredning og et vedtak til. Problemet er at kommunaldirektøren ikke viser noen vilje til å gjøre det.

Sammenligner vi med andre kommuner kommer Tønsberg dårlig ut. Både Sandefjord og Horten er mye billigere. Horten har dessuten en ordning med natt-takst slik SV ville ha i Tønsberg. Oslo er også rimeligere. Det nye borgerlige byrådet har i tillegg foreslått et tilskudd på 20% av kostnadene ved å etablere ladeplasser på private parkeringsplasser/p-hus.

Seinere i vår kommer kommunens parkeringsstrategi til behandling. SV har kommet med innspill om en mer elbilvennlig politikk. Etter vår mening bør det legges til rette for flere ladeplasser over hele byen. Det bør være en teknisk løsning som gjør at du betaler for strømmen, og ikke for parkering. Tilbudet bør være så omfattende at det er tilstrekkelig også om parkeringsplassene brukes av folk som ikke lader. En parkeringsplass i Tønsberg sentrum er attraktiv, derfor må vi sørge for at den ikke står tom på dagtid fordi det er krav om at du lader.

Formålet med å gi fordeler til elbilister, er å få flere til å gå vekk fra fossilbiler slik at klimautslippene reduseres. Det er også en fordel for fossilbilistene. Tenk deg hvor dyre bensinavgiftene måtte være i Norge hvis vi bare hadde fossilbiler og samtidig skulle kutte utslippene med 50%? Men overgangen til nullutslipp går altså ikke fort nok. En mer offensiv elbilpolitikk vil hjelpe.

Publisert i elbil, klima, Tønsberg | Leave a Comment »

Oslofjorden er fortsatt i live, men trenger livreddende førstehjelp

februar 29, 2024 av larsegeland

Det er nesten konkurranse om å uttrykke bekymring og omsorg for den kriseramma Oslofjorden. Fjorden blir ikke frisk av bekymring. Det som trenges nå er konkret politisk handling. Derfor satte Vestfold SV ned en «Oslofjord-gruppe» som har arbeidet med en uttalelse. Med i gruppa har vært Stein Vidar samuelsen fra fylkesstyret. Stein Vidar har jobba med strandsone og fjordbevaring i mange år. I tillegg var Bergljot Styrvold med. Hun er tidligere bonde, landbruksutdannet og jobber nå i landbruksforvaltninga i tillegg til å være sekretær for Bonde- og småbrukarlaget i Vestfold. Lisa Agathe Winther var med som gruppeleder i fylkestinget. Jeg var med som miljøpolitisk leder.

Stein Vidar Samuelsen, Lisa Agathe Winther og gruppeleder i Larvik kommunestyre for SV, Gunnar Eliassen på besøk på Likllevik renseanlegg i Larvik. De er i gang med å prosjektere en utvidelse for nitrogenrensing.

Lars Egeland og stortingsrepresentant Grete Wold på besøk på Lillevik renseanlegg.

Uttalelsen har vært drøftet med en rekke miljø-, klima- og friluftsorganisasjoner som har gitt gode innspill. Søndag 25. februar ble den vedtatt på Vestfold SVs årsmøte. Meninga er nå at uttalelsen skal foreslås for landsstyret i partiet for å danne grunnlag for nasjonal politikk. Her er uttalelsen:

Intensjonen er at uttalelsen skal vedtas av landsstyret i partiet så det blir offisiell SV-politikk å redde Norges mest folkerike og også mest forurensa fjord. Så langt har ingen nasjonale partier villet forplikte seg på å redde fjorden. SV skal bli det første til å forplikte seg på det.

Livet i Oslofjorden har endret seg dramatisk de siste årene. Fisken forsvinner, koraller dør, det er algeoppblomstring, tilslamming, og store deler av fjorden er nærmest død. De store synderne er nitrogenforurensing fra kloakkutslipp og avrenning fra landbruket. Tilførsel av miljøgifter og langvarig overfiske blant annet med bunntrål påvirker også miljøet i havet. I tillegg kommer nedbygging og privatisering av strandsonen, og utfylling som skader strandnære oppvekstområder for fisk.

Tiltaksplanen for redning av Oslofjorden, som ble vedtatt i 2021, har ingen forpliktende krav, har ikke blitt fulgt tilstrekkelig opp med hverken penger eller handling, men ble overlatt til den enkelte kommune, jordbruker, grunneier og private. Oppfølging av planen er mangelfull, langsom og svak. Tilstanden i fjorden har ikke bedret seg de siste årene.

Nitrogenrensing av avløp og utslipp fra skip og båter
Oslofjorden har stor betydning for mange mennesker og næringer, og er en vesentlig nasjonal transportvei for handel, produksjon og turisme. Kommunene langs fjorden har fått pålegg om nitrogenrensing fra 2030. Arbeidet med å etablere nye renseanlegg er omfattende og dyrt. Prinsippet om at kostnadene skal dekkes av befolkningen langs fjorden med skyhøye VAR-avgifter, virker urimelig da nitrogenutslipp via kloakk fra kystkommunene bare er en del av problemet. Våre naboland innførte krav om nitrogenrensing på et tidspunkt norske myndigheter ikke syntes det var nødvendig. Det var en feilvurdering, en kostnad staten mener kommunene nå skal ta alene.

I Statsbudsjettet for 2024 fikk SV inn økt satsing på nitrogenrensing (22 millioner NOK). Det er bra, men det er et langt stykke igjen. Et renseanlegg i en kommune koster opp mot en milliard NOK. Det vil også være mangel på kompetanse og teknologi når alle skal bygge samtidig.

SV vil:

  • at staten tar ledelsen med en samlet plan for nitrogenrensing med statlig tilskudd til planlegging
  • Det må settes krav om høyest mulig rensegrad av nitrogen.
  • Alle næringsstoffene bør kunne resirkuleres til plantetilgjengelig gjødsel.
  • at det etableres et fond for tilskudd og lån for bygging av selve renseanleggene
  • at krav om nitrogenrensning må gjelde hele nedbørsområdet for Oslofjorden, og at man ser på mer lokale og biologisk baserte løsninger
  • at utslipp av kloakk direkte til fjorden fra skip og lystfartøy må forbys, og Oslofjorden må få samme særskilte krav om rensing som gjelder for Østersjøen

Avrenning fra jordbruket
En vesentlig del av landets matproduksjon foregår i tilknytning til fjorden. Vassdragene med størst vannføring i Norge har utløp i Oslofjorden. Nedbørsområdet strekker seg fra Røros/Dovre i nord til vannskillet mot Vestlandet på Hardangervidda. Dette omfatter 118 kommuner. Derfor må fjordens helse være et nasjonalt anliggende. Vi viser til innsatsen i Mjøsa på 1970-tallet med statlige bidrag. Frivillige tiltak gjennom tilskudd er ikke nok for at tilførslene av næringsstoffer og partikler til Oslofjorden reduseres. Det må også stilles juridiske krav.

SV vil:

  • jobbe for å innføre forpliktende miljøkrav i jordbruket via regionale forskrifter for hele nedbørsfeltet til Oslofjorden, med hjemmel i jordloven
  • jobbe for at det stilles juridiske krav som forbud mot høstpløying, og større kantsoner
  • at man gjennom jordbruksforhandlingene fortsetter å øke nivået på øremerkede midler til vannmiljøtiltak
  • styrke landbrukskontorene, slik at bøndene får veiledning og opplæring, samt ressurser til kontroll
  • jobbe for mer sirkulære løsninger uten så stor bruk av kunstgjødsel

Vern av økosystemet og artsmangfoldet ved og i sjøen
Områder med naturlig vegetasjon er vesentlig for å opprettholde artsmangfold, dyre- og fugleliv samt at det bidrar til å rense overvann. Det har vært byggeforbud i strandsonen siden midt på 1960-tallet. Likevel er strandsonen bygd ned i alt for stor grad. Vi er nå inne i FNs ti-år for naturrestaurering. Det må få betydning. Studier viser at tilgang til grøntareal bedrer folks generelle helse.

SV vil:     

  • jobbe for atskillig større fredningsområder, spesielt for torsk
  • at all fiskefangst utenom med snøre og stang må forbys, inntil fiskestammene er blitt bærekraftige
  • at antallet hummerfredningssoner må utvides.
  • at det settes stopp for at kommunene kan godkjenne utbyggingstiltak ved elver, innsjøer eller ved sjøen som omfatter forbud mot privat mudring som skader ålegressenger
  • ha krav om 10 % naturrestaurering i strandsonen i Oslofjorden innen 2030

SV mener at det er en nasjonal oppgave å berge Oslofjorden. Til det trengs det innsats med statlige midler, det trengs strengere juridiske krav og større fart i arbeidet.

Lars Egeland. Miljøpolitisk leder Vestfold SV
Lisa Agathe Winther. Gruppeleder fylkestingsgruppa Vestfold SV
Stein Vidar Samuelsen. Styremedlem Vestfold SV
Bergljot Styrvold. Kommunestyremedlem Larvik for SV

Vedtatt på årsmøtet 2024

Publisert i Miljø, naturvern, Oslofjorden, SV | Leave a Comment »

Klima- og naturkrisa kan ikke settes på vent

februar 29, 2024 av larsegeland

Kommunedirektøren i Tønsberg har varsla økonomisk vanskeligere tider for Tønsberg kommune. I løpet av året må det fattes vedtak om kutt i tjenester – eller økte inntekter som f.eks. innføring av eiendomsskatt. Det må fattes vedtak som strekker seg over flere år. Derfor er det viktig å skjønne at vi ikke kan utsette å gjøre noe med klimakrisa og naturkrisa til kommunen har fått orden på økonomien gjennom innsparinger i tjenestene til innbyggerne. Det må tas økonomiske grep som sørger for at vi har en kommune med muskler til å handtere både gode tjenestetilbud, klimakrise og naturkrise.

Vi er bekymret for at det nye høyre-styret i Tønsberg innebærer at alle ambisjoner om å nå kommunens klimamål, nå blir skrinlagt. Vi har mange eksempler på det.

I juni 2023 vedtok kommunestyret i Tønsberg et forslag fra SV om å bli Norges største solenergikommune.  Valgkampen hadde begynt og det var konkurranse mellom partiene om å være miljøvennlige. Etter det har det ikke skjedd noe. SV foreslo bevilgninger til solenergisatsing i sitt budsjett, men ble stående aleine. Ordføreren opplyser at det i september 2024 vil komme en sak til politisk behandling om solenergisatsingen. At utredningen vil ta nærmere halvannet år skyldes trolig ikke at man trenger tid til å forberede en så stor satsing som dette vil være om man skal nå det ambisiøse målet.

Da Utvalg for Miljø, teknikk og næring behandlet høringsuttalelse om Klimautredningen 2050, foreslo SV at administrasjonen skulle lage en sak om strategi for hvordan vi i Tønsberg kan nå målet om tilnærmet nullutslipp. KrF som tilhører posisjonspartiene stemte for dette, men vi fikk ikke Venstre med på laget så forslaget falt.

Tønsberg kommune har etablert et klimafond for organisasjoner og for næringsliv. SV ønsker at vi også skal ha en ordning der innbyggerne i Tønsberg kan søke om tilskudd for klimatiltak, eller tiltak for å produsere eller spare strøm. Derfor fremmet vi forslag i siste UMTN-møte om å få presentert en sak fra administrasjonen om dette. Det fikk ikke flertall.

Samlet sett er det planer i Vestfold om å ødelegge like mye natur de neste 20 årene som vi hittil har beslaglagt i hele perioden det har bodd mennesker i Vestfold. Dette må stoppe. Likevel planlegges flere næringsarealer som vil beslaglegge natur. I bysentrum foreslås et hotellprosjekt på Korten som innebærer bebyggelse nærmere fuglereservatet og vannkanten.  Høyre-partienes forslag til kommuneplan innebærer at flere naturområder blir brukt til bolig og næring. Det jobbes stødig videre med Veipakke Tønsberg som vil innebære både økte klimautslipp og bygging av veier som ødelegger viktige naturområder.

Nylig sørget høyre-partiene for at byutviklingsplanene i Storgata som bl.a. innebærer at viktige tiltak for å handtere overvann som vi ikke vil ha i kloakken, blir satt på pause. Vi får ikke et blomstrende næringsliv i Tønsberg gjennom å spare slik at de slipper å betale eiendomsskatt, men gjennom at vi har en kommune som tilrettelegger for at byen blir attraktiv gjennom bl.a. byutviklingstiltak.

Christina Grefsrud Halvotrsen – gruppeleder for SV i Tønsberg kommunestyre

Lars Egeland, medlem i UMTN og kommunestyremedlem for SV i Tønsberg

Publisert i klima, naturvern, Tønsberg | Merket med | Leave a Comment »

« Newer Posts - Older Posts »