På begynnelsen av 1970-tallet sto det strid om riving av Fjerdingen. Her skulle det bygges parkering og nye leiligheter i moderne stil og med høy utnytting. Takket være innsats fra beboere og vernere ble det meste av Fjerdingen revet. Taktskiftet kom med reguleringsplanen for vestsida av Hertug Guttormsgate i 1979. Her ble det bygget nye, moderne men stedstilpassa hus både med hensyn til materialer, høyde og takform. Hadde hele Fjerdingen vært revet i dag om Petter Berg hadde vært ordfører den gangen? Er det håp for at Petter Berg og Høyre vil snu når det gjelder utbyggingen i Anders Madsensgate?
Kommuneplanen slår fast at området der Anders Madsensgate ligger, er det mest bevaringsverdige i Tønsberg – mitt i en trebyggelse med den verneverdige gamle almueskolen Anders Madsensgate 3 på den ene sida og den fredete Kockegården på den andre sida. Men selvsagt har ordfører Berg rett når han peker på at Slottsfjellterrassene og Trygdegården også ligger i området. Det gjør også Kristina-kvartalet. Dermed behøver vi ikke bygge trehusbebyggelse tilpasset de verneverdige byggene, mener Berg. Hvis vi aksepterer argumentene hans har de gyldighet over hele byen. Det er ingen områder i vår historisk maltrakterte by der det ikke finnes noen moderne bygg som f.eks. Kristinakvartalet i nærheten. Bergs argumentasjon gjør at alle kommuneplan-formuleringer om tilpasning til historisk bebyggelse blir meningsløse!
Kulturstyret har vedtatt en gigantisk plan for opprusting av Slottsfjellområdet. Blant annet skal den historiske ringmuren gjenoppbygges, noe SV har kjempet for. Da er det spesielt at man i området rundt Slottsfjellet bidrar til å ødelegge aksen Nordbyen-Fjerdingen. Bergs argument er på en måte at det er så ødelagt fra før. Jeg mener at Tønsberg fortsatt har historiske kvaliteter som kan videreutvikles, på Slottsfjellet og i Fjerdingen!
Bildet: TKE har endret fargen på bygget. laget et bilde med litt større avstand til bygget og litt flere mennesker i håp om å selge det inn. Men det passer fortsatt like dårlig til nabobygget, den gamle allmueskolen.
Vi vet at det var opposisjon mot Anders Madsen-prosjektet i Høyre og FrPs gamle bystyregrupper. Per Brun fra FrP går nå kraftig ut mot prosjektet. Han kunne bidratt til at reguleringsplanen ikke hadde fått flertall før valget. Hva mener de nye bystyrerepresentantene? En stemme vil avgjøre denne saken. Er det mulig å snu? Politikerne snudde til slutt i spørsmålet om riving av Fjerdingen. Er det slik at vi kan være glade for at Berg ikke var ordfører den gangen? Hadde da hele Fjerdingen vært borte for alltid?
Dobbeltsporet Barkåker-Tønsberg er kanskje det mest konkrete jeg noen gang var vært med på å oppnå gjennom politisk arbeid! Jeg våger den påstanden at uten SVs stedige mas om satsing på tog, uten vårt press og uten vår deltakelse i regjeringa, hadde det ikke blitt noe av dette dobbeltsporet. I dag var det offisiell åpning! Mange var møtt fram for å ta del i feiringa. Samferdselsminister Kleppa ankom med toget fra Oslo 12.15 – og markerte åpninga ved å blåse i fløyta for toget tilbake til Oslo 12.59.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa
Barkåker-sporet ble åpnet noen dager før Vestfoldbanen kan feire sitt 130-års-jubileum. Og som samferdselsministeren sa: Toget går stort sett i samme trase som ved åpninga! Den rød-grønne-regjeringa har imidlertid betydd et taktskifte for jernbaneutbygginga: For ti år siden åpna Sande-parsellen. Så ble det helt stille. I dag åpna Barkåker-dobbeltsporet og det bygges for fullt på det som er Norges største jernbaneprosjekt – dobbeltspor Holm-Nykirke med tunnell i fjellet i Holmestrand. Neste år starter bygginga for ny Eidanger-trase!
Steinar Gullvåg, for anledningen i en gammal konduktørlue fra NSB
Stortingsrepresentant Steinar Gullvåg skildret noe av kampen for jernbanen i sitt Stortingsinnlegg i TB i dag. Han nevnte samspillet mellom rød-grønne-politikere som pressa sine partier, og utenomparlamentarisk press fra bl.a. Folkeaksjonen for Vestfoldbanen. Tidligere TB-redaktør Marit Haukom startet en unedrskriftkampanje på toget. Hun tok kontakt med meg, jeg ringte Olaf Brastad i Holmestrand som pendlet til jobb i Bellona. Sammen startet vi en underskriftskampanje som fikk stor oppslutning. Fra SVs side hadde vi lovet våre velgere ved valget i 2005 at det skulle bli oppstart på Vestfoldbanen. Det skulle ikke bli så lett. Noe av grunnen var en dyp skepsis i Senterpartiet mot Barkåker-sporet. Senterpartiet satt i tillegg med Samferdselsministeren, de hadde ingen stortingsrepresentant fra Vestfold og dermed ingen grunn til å slåss for bevilgninger til en jernbanetrase som andre hadde stått i spissen for. Vi presset beinhardt på Kristin Halvorsen som var finansminister. Det var ikke et møte i sentrale partiorgan der ikke Vestfoldbanen kom på bordet hvis det var en SVer fra Vestfold til stede. Så lyktes vi. Og når det først hadde løsnet for Barkåker-sporet, så ble det lettere å slåss for andre traseer på Vestfoldbanen. Men den kampen er ikke slutt: Nå gjelder det å få en togtrase som gir togstopp på Bakkenteigen. Og traseen videre fra Tønsberg mot Larvik må bygges for høyhastighet samtidig som det blir stopp i byene.
Per Annar Holm, journalist i Aftenposten og togpendler. Skreiv et innlegg i Tønsbergs Blad der han ba pendlerne om å sutre litt mindre og berømmet innsatsen til ansatte i jernbaneverket og NSB.
Historien om dobbeltspor på Vestfoldbanen starter lenge før Gullågs historieskriving starter. Jeg var valgsekretær for Inger Dag Steen da hun ble valgt inn som første stortingsrepresentant for SV i Vestfold i 1989. Allerede da var dobbeltspor på Vestfoldbanen en hovedsak for SV. Den gangen var de andre partiene utelukkende opptatt av vei. Slik ble det lenge. Nå er toget kommet på den politiske dagsordenen i mange partier. Vi ble kalt for urealistiske drømmere, når vi tok til orde for dobbeltspor. Nå møter de opp for å hente tog-gevinsten, også alle de som aldri tok lodd, de som sviktet toget gang på gang og bare satset på vei. SV vil fortsatt stå på for Vestfoldbanen inntil vi har på plass en høyhastighetsforbindelse med dobbeltspor fra Lillehammer til Stavanger via Vestfold!
Fra førerhuset i den nye Flirt-toget som pre presentert på åpningsfesten. Toget settes inn i rute på Vestfoldbanen fra slutten av februar neste år. Tilsammen blir det 24 av 50 innkjøpte togsett som skal gå i Vestfold. Togkjøpert var historiens største, igangsatt i Kristin Halvorsens tid som finansminister.
Jeg prøvesitter et av setene i det nye toget. Det er ulike seter på komfort-avdelingen og i de øvrige vognene. I de andre vognene synes jeg det virka trangt, det ga en følelse av å sitte i en buss. Ellers var togene flotte!
Et innlegg i dagens Klassekampen inspirerte meg til å skrive dette, som jeg også har sendt til avisa. Det kommer vel i klasse med å slåss for felles pappagrupper, men jeg følte han fortjener støtte og at saken må politiseres:
La oss få mer naturlig nakenhet, oppfordrer Arnstein Vada i et innlegg i KK. Han kommenterer det faktum at folk blir mer og mer bluferdige når det gjelder naturlige ting som å dusje etter en gymtime, eller dusje i svømmehallene. Det kan se ut som om «bluferdigheten» er blitt sterkere i Norge, enn i mange andre europeiske land. Det må ha en politisk forklaring.
Jeg mener ikke at kropp er det viktigste en kan være opptatt av i disse dager med kapitalismen i krise rundt oss. Jeg vil likevel støtte Vada. Som sosialist og naturist har jeg av og til gjort noen spede forsøk på å politisere spørsmålet om kropp og nakenhet. Det oppfattes stort sett som pikant, sært eller på kanten.
Vada beskriver hvordan vi ser mer nakenhet i media og på nettet. Lite av denne nakenheten er særlig naturlig. Samtidig har vi fått en kriminalisering av nakenhet i mange situasjoner. Bakgrunnen er selvsagt seksuelle overgrep som det er helt riktig å rette fokus mot. Men vi hindrer neppe seksuelle overgrep ved å gjøre nakenhet enda mindre naturlig. I media ser vi skandaleoverskrifter om folk som blir «sex-dømt». Tabloidene krever korte overskrifter, men det er ikke ulovlig eller galt å ha sex i Norge. Overgrep er heldigvis ulovlig, men det er faktisk noe helt annet. Det er viktig å vite forskjellen.
De som går på en naturiststrand eller naturistcamping, vil se mennesker i alle aldre som ikke gjør seg til, som ikke trekker inn magen eller løfter opp puppene, men som er naturlige. Jeg har tilbrakt mange ferier på naturistcampinger i Frankrike og Kroatia, så jeg har sett noen tusen mennesker nakne. Noen er tykke, noen tynne, noen har store bryster, noen har små. Du oppdager at det er vanskelig å peke på noe ideal for skjønnhet, folk er først og fremst flotte når de tør å framstå som seg sjøl. Derfor ser man også at mange med ulike kroppslige lyter føler seg mer hjemme på en naturiststrand enn på en «tekstil-strand». Det kan være kvinner som har fjernet bryst, mennesker med «pose på magen», eller amputasjoner. På naturistrand kan de være fri.
En del av «kriminaliseringa» av nakenhet er å framstille det som en sak «frisinnede» voksne kan velge, men som ikke bør gjelde barn. I stedet bør vi bekjempe at barn får et forkrøpla forhold til kroppen sin gjennom at de sexifiseres gjennom ørsmå bikinier i førskolealder!
Jeg tror det er nødvendig å politisere spørsmålet om kropp igjen. Sexifisering, fremmedgjøring og skjønnhetstyranni er et samfunnsproblem. Vi må si ja til etablering av naturiststrender, åpne svømmehallene for nakenbading der familier ikke bare kan bade sammen, men også skifte og dusje sammen. Vi trenger en politikk for mer naturlig nakenhet! Det er ikke lenger en privatsak, men bør være et offentlig ansvar!
Bildet har jeg henta fra Norges Naturistforbunds hjemmeside, som du finner her
Det blir dyrere for de med dårligst råd å ha unger i Tønsberg-barnehagene. Fotograf Sigurd Fandango Kapperud/SV
Ingen kan være uenige i hvem som må betale for Tønsbergs dårlige økonomi om rådmannen får sitt budsjettforslag vedtatt: Skolen, barnevernet, rus- og eldreomsorgen blir dårligere mens egenbetalingene innen de samme tjenestene øker. Den inntektsgraderte betalinga for barnehageplass endres slik at de med dårlig råd må betale mer. Andre egenbetalinger er ikke gradert, slik at de rammer de med dårligst økonomi mest. Sosiale tiltak som Aktiv sommer for barn og unge skal nå betales fullt ut av brukerne.
Budsjettet innebærer ingen dramatiske kutt. Men tendensen går etter SVs mening i feil retning: Dårligere kommunale tjenester og høyere egenbetaling. Vinnerne er de sunne og friske som ikke har barn – de som ikke trenger de kommunale tjenestene, eller som har råd til å betale for det.
Når SV kommer til å fremme et forslag til budsjett for Tønsberg som inneholder eiendomsskatt, er det for å vise de andre politikerne at de har et alternativ. Det er ikke nødvendig at de svakeste må betale når kommunen har dårlig økonomi. Vi mener at eiendomsskatten er et middel for omfordeling, fra de rike til de fattige. Det blir meningsløs når de andre politikerne kaller dette usosialt.
Vi vil foreslå eiendomsskatt med et bunnfradrag tilsvarende verdien av en Husbankbolig i vårt distrikt. Hvis du eier et hus som er verdt 4 millioner vil ligningsverdien være 1 million, minus bunnfradraget på 625.000. Da står man igjen med en skattbar verdi på 375.000. Vi vil foreslå eiendomsskatt på 2 promille av verdien, dvs 750 kr i skatt. Hvis du eier et hus til en verdi av 10 millioner vil ligningsverdien være 2,5 millioner minus bunnfradraget på 625.000, dvs en skattbar verdi på 1,875.000. 2 promille av dette utgjør 3750 kr. De nye skateinntektene vil vi bruke til å styrke skolen, eldreomsorgen, rusomsorgen, barnevernet og ikke minst redusere prisen på barnehage og SFO for de som har minst inntekt.
Bildet: Nils Golberg Mulvik som spiller Daniel Braut. Bildet er fra Det Norske Teateret
En gang i tida tok jeg norsk årseining på Eik Lærerhøgskole. Garborgs Bondestudentar var pensum og jeg fikk spørsmål om den til eksamen. På Bibliotekhøgskolen møtte jeg også Bondestudentar. Jeg hadde en sliten gammel utgave jeg hadde arva av faren min som var en av bondestudentene – den første i sin slekt som tok høyere utdanning og bodde på Heim for landsungdomI går var jeg på Det Norske teater og så deres versjon av Bondestudentar. Det så ut som det var høy norsk-lektor-faktor i salen, supplert med elever på teatertur. Teateret sjøl kaller forestillinga en tragisk-komisk klassereise.
Student Daniel Braut sulta og led i Oslo. Han er et forsagt offer for en oppvekst i et klassesamfunn der man ikke skulle tru at man var noe. Der det viktige var å følge far på garden. Men han har «hug til boki» som Garborg sier. Han blir en kasteball mellom den grundvigianske kapellan Hirsch, de radikale i Fram-gjengen som likevel er bedre stilt enn Daniel, og høykirkeligheten ved «Pater Ominipotens». Grundtvigianerne mener at fornyinga av Norge skal skje gjennom friskt blod fra bondestanden. Fram-gjengen vil ned med kirkemakta og åndssnobberiet. Daniel vil ha mat. Historien ender med at Daniel studerer til prest, selger seg til en godseier som forsørger han som student mot at han gifter seg med den eldre dattera Hanna – og gir godseieren status ved at han får en prest som svigersønn. I boka veit vi at Daniel blir lurt også der – godseieren går konkurs.
Bondestudentar er fortsatt aktuelt: For eksempel gir det anledning til å tenke over hvor mye det betyr at vi har ei Lånekasse for utdanning! Men det viktigste er Daniels svik mot sin egen klasse: Det eksisterer fortsatt økonomiske og sosiale skiller. Også i dag ser vi at folk med minoritetsbakgrunn, annen klassebakgrunn enn det som dominerer kulturelt i høyere utdanning – velger maktas parti. Vi må forholde oss annerledes til disse menneskene enn til de som hele tida har tilhørt overklassen. Jeg har alltid hatt godhet for student Daniel Braut – sjøl om han blir en sviker mot sin klasse. Det har Garborg også – politisk sett ligger grep til forandring og skjønne hvordan vi skal få med oss Daniel!
Oppsettinga på Det Norske Teater er kommet til i samarbeid med Universitetet i Oslo i forbindelse med UiOs 200-årsjubileum. Det er unge og stort sett ukjente skuespillere, men det er ikke noe minus! Les mer her
Vi lever i et overflodssamfunn – i hvert fall mange av oss. Søppelmengdene øker. Ofte hiver vi fullt brukbare ting. Da er det fint at det finnes sånt noe som loppemarkeder. Det som jeg ikke lenger trenger, kan gjenbrukes av andre. De som ellers ikke opplever at de lever overflodssamfunnet kan få ting de trenger til en billig penge. I tillegg kan det bidra til inntekter for frivillige organisasjoner. Foreldre i fotballklubber og musikk-korps stiller opp og kjører rundt og henter hjemme hos folk. Dette er samfunnsnyttig på alle vis.
Det eneste problemet er at når loppemarkedet er over, så må restene – det som ikke lar seg selge – leveres til fyllplassen som søppel. Du og jeg kan kjøre gratis og levere avfall på Tønsberg fyllplass så lenge vi sorterer avfallet. Det vil si, gratis er det egentlig ikke: Vi har betalt for det gjennom renovasjonsavgiften. Men de frivillige organisasjonene må betale. Det virker bakvendt når de har bidratt til samfunnsnytte ved å redusere avfallsmengden ved at mye av det som ellers blir søppel, kjøpes og gjenbrukes.
I Fjerdingen Velforening hadde vi for mange år siden en ordning der vi leide en kontainer til grovavfall. En helg i året sto kontaineren der slik at folk kunne komme med ting de ikke trengte eller hadde plass til lenger. Mye skiftet eier. Det som ingen ville ha endte i kontaineren og ble kjørt til fyllplassen. I tråd med dette tok SV initiativ til innsamlingen av grovavfall som vi har i Tønsberg. To ganger i året kan alskens grovavfall settes ut på gata og blir hentet og kjørt til fyllplassen. Mange kommuner tok etter oss, men i dag er det bare Tønsberg som har ordningen. Den er gratis på den måten at hver og en av oss betaler for den gjennom høyere renovasjonsavgift. Det store problemet med ordningen er imidlertid at alt det folk setter ut på gata blir hentet med komprimatorbil. Det betyr ikke bare at nyttige gjenstander ikke kan gjenbrukes. Men for å få plass til alt folk setter ut, kvernes avfallet slik at det også blir helt umulig å sortere til gjenvinning. Det er lite miljøvennlig.
En langt bedre løsning ville det være om pengene som dagens grovavfallsinnhenting koster innbyggerne i Tønsberg, kunne bli brukt til å bygge ut systemet med frivillige organisasjoner som henter til loppemarkeder. Dermed kunne brukbare gjenstander få nytt liv. Avfallsmengden ville bli redusert. Miljø og penger spart. Etter loppemarkedet må de frivillige organisasjonene kunne levere restene gratis til fyllplassen, sortert etter avfallsfraksjon. Økt gjenvinning gir mindre avfall. Enda bedre for miljøet og enda mere penger spart. Det gjelder å kunne ha flere tanker i hodet samtidig: En mer fornuftig måte å bruke renovasjonsavgiften. En bedre løsning for miljøet, mer penger til frivillige organisasjoner, gode gjenbruksprodukter til de som ikke har mest penger. Dette bør kommunen se nærmere på. Det vil SV foreslå.
I dag arrangerte Læringssenteret ved Høgskolen i oslo og Akershus et seminar om høyreekstremisme. Vi hadde invitert Øyvind Strømmen, Kristian Bjørkelo, Lars Gule og Birgitte Kjos Fonn til å innlede. Dessverre måtte Birgitte melde avbud, slik at det ble et mannsterkt og skjeggete panel. Strømmen er frilansjournalist som har skrevet mye om høyre-ekstremisme. Han er opprinnelig utdanna innafor religionsvitenskap, og er aktuell med en bok som er på beddinga om høyreekstremisme i lys av 22. juli. Kristian Bjørkelo er folkklorist ved Universitetet i Bergen, er ekspert på sosiale medier og har forsket mye på nynazisme. Lars Gule er forsker på HIOA, filosof, tidligere generalsekretær i Human etisk Forbund, har jobbet mange år med menneskeretter og Midt-Østen som spesiale.
Bakgrunnen for temaet var selvfølgelig oppmerksomheten omkring høyrekstremisme etter 22. juli. På Høgskolen i Oslo og Akershus utdanner vi lærere, helsepersonell, journalister, bibliotekarer osv – en rekke profesjoner der folk med stor sannsynlighet vil komme bort i folk med høyre-ekstreme standpunkter. Hva gjør høgskolen for å forberede studentene på dette møtet? Hvordan forholder høgskolen seg til høyre-ekstremisme blant studenter? Og kanskje først og fremst: Hva er høyreekstremisme, og hvor går grensene mellom akseptable synspunkter og handlinger, – og vold og hat?
Det er ikke unaturlig at Læringssenteret arrangerte seminaret. Vi låner ut bøker, vi gir studenter og ansatte tilgang til digitale kunnskapskilder, vi formidler nyheter fra alle verdenshjørner vi digital-TV. Et debattmøte er bare en genre til.
Innledningene ble streamet og er tilgjengelige her. Etter innledningene var det diskusjon og aktiv deltakelse fra de mange frammøtte. Strømmen startet med en gjennomgang av høyre-ekstremisme i Europa. Han knuste mytene om at fascisme og nazisme historisk sett var et italiensk og tysk fenomen, og ikke minst at det var slutt med annen verdenskrig. Men nazisme og fascisme er ikke bare pøbler i uniform, men like mye dresskledte veletablerte mennesker med ekstreme synspunkter. Kristian Bjørkelo fulgte opp: Skinheadsene oppfinner seg sjøl som intellektuelle som er opptatt av identitet og kultur. De bygger allianser med de som ikke ville oppfatte seg som fascister, men som er islamkritiske. Bjørkelo definerte ekstremisme som vilje til å bruke vold eller som holdninger der vold blir en nødvendig konsekvens. Han sammenlignet åpne kommentarspalter i avisene som hjemme-aleine-fester der verten har forlatt huset. Da går det som oftest galt. Men hvis verten møter gjestene i døra og hilser og holder orden, kan det gå bra. Det er ikke slik at troll sprekker når de kommer fram i luyset, i hvertfall ikke internett-troll! Bjørkelo skilte imidlertid tydelig mellom ekstremister og internett-pøbel.
Lars Gule definerte ekstremisme som ekstreme oppfatninger som avviker sterkt fra vår beste kunnskap og forskning. Heksetro er et slikt eksempel. Da heksejakten herjet over Europa, var heksetro ikke ekstremt fordi man ikke visste bedre. I dag må en tro på hekser betegnes som ekstrem. Eurabia-teorien er et eksempel på slik ekstremisme.
For første gang på mangfoldige valgperioder ble det ikke noe teknisk samarbeid om posisjoner for opposisjonspartiene i Tønsberg. Etter en lovende start med møter mellom AP, SV, SP og Venstre lukket AP døra med et smell.
Nyvalgt gruppeleder for AP, Per Martin Åmot, grunnga snuvendingen i vedtak på medlemsmøtet i AP. Godtroende som jeg er, trodde jeg på en slik forklaring. Jeg spurte Åmot om medlemsmøtet skjønte at deres krav om
posisjoner til AP ville føre til brudd med de partiene AP alltid har søkt å lage allianse med. Det bekreftet Åmot. Seinere har jeg fått høre en annen versjon som lyder mer troverdig: Bystyregruppas ledelse fikk det handlingsrommet de ba om fra medlemsmøtet. Per Martin Åmot var interessert i SV for å ha oss i ryggen i et forsøk på å lokke KrF over til Aps side. En slik blokk ville ha flertallet i ryggen. Når KrF ikke ville, ble mellompartiene og SV uinteressante for Aps ledelse. Jeg skriver Aps ledelse, fordi jeg tror at også mange av APs bystyremedlemmer, tillitsvalgte og ikke minst velgere, gjerne ville ha en felles opposisjon mot KrF-FRP-Høyre-flertallet.
Kjøpslåinga om posisjoner etter et valg er ikke den vakreste sida av politikken. Ofte har småpartier i sentrum fått en nøkkelrolle som de har utnyttet til å få maksimalt med posisjoner. For eksempel fikk KrF 6 utvalgsplasser med to bystyremedlemmer og en valgoppslutning mindre enn SV som fikk to utvalgsplasser. Jeg har alltid ment at kalkulatoren bør vike for en rimelig rettferdig fordeling av verv, basert på oppslutning.
Om SV og V hadde valgt å samarbeide aleine, hadde vi fått representanter i alle utvalg. Da ville SP stå igjen med et bystyremedlem og ingen utvalgsplass. Det er helt urimelig. AP overlot til SV og V å gi SP utvalgsplass fra sin kvote. Sjøl ville AP ha alle plasser som de matematisk fikk uttelling for, dvs at 13 AP-bystyremedlemmer skulle gi 20 utvalgsplasser samt en rekke andre verv, mens SV/V/SP skulle ha 6 utvalgsplasser. Å samarbeide likeverdig med et parti som mener at egne stemmer er mer verdt enn andres, hadde
vi ingen interesse av.
Før valget sa jeg at SV hadde to mål for valgresultatet: At Høyre og FrP mistet sitt rene flertall i bystyret, og at det heller ikke ble noe eget flertall av AP og FrP. SV og AP kan samarbeide om mye, men vi har ulikt syn på arealpolitikk der FrP og AP i flere saker har funnet hverandre. Det var denne alliansen som først åpnet opp for detaljhandel på Kilen, noe mange mener har vært det alvorligste slaget mot et levende bysentrum. Valget førte til at Høyre og FrP mistet flertallet. FrPs tilbakegang gjorde også at det heller ikke var flertall for AP og FrP. For SV, Venstre og SP var det
viktig at dette viste seg også i UBA, Bygningsrådet. Vi kunne derfor ikke bytte bort vår plass i UBA mot andre utvalgsplasser fra AP. Jeg skjønner at dette var belastende på APs samarbeidsvilje.
Når vi kom til valgene i Bystyret var det tydelig at AP hadde regnet med å få to representanter til fylkesforsamlingen av KS. Da hadde de regnet med støtte fra SV, V og SP. Den var vi villig til å gi dem, hvis de var villige til å snakke med
oss. Det var ikke Aps gruppeledelse. Dermed mistet de en representant til KS, og vil miste en representant ved alle valg framover der det skal velges 4.
I posisjonen er det politiske skiller mellom KrF og FrP, f.eks. når det gjelder privatisering i eldreomsorg. Et annet flertall er KrF, Høyre, Venstre, SP og SV – f.eks. i arealpolitikk, i miljøsaker eller kulturpolitikk. Et tredje flertall er AP,
KrF, Venstre, SP og SV. Det kan bli en spennende 4 årsperiode i Tønsberg Bystyre. AP er sultne på makt. Kanskje viser avvisingen av SV, V og SP at deres strategi er på sikt å orientere seg mot Høyre?
En av oppgavene på kurset vårt i Gaza, var at alle skulle lage en fotohistorie, eller Photostory som det heter på fint. Det var mange historier, flere av dem dreide seg om okkupasjonen. Dette var deltakernes første forsøk på å lage slike historier. Her kan du se av dem, historien om flukten fra israelerne, laget av Nasser Kejazy:
I går fikk jeg en SMS fra Norge: Israel har bombet Gaza i dag. Har dere merket det? Det var Jerusalem Post som hadde lagt ut meldingen om bombeangrepet. Vi hadde ikke hørt eller merket noe. Angrepet var på “Central Gaza-strip” i følge IAF, det israelske flyvåpenet. Våre venner her forteller at slike angrep er dagligdagse, og det er få som bryr seg om det. Det neste vi har hørt var skarpe automatvåpensalver fra sjøen mens vi spiste frokost i går tidlig. Det er den israelske marinen som beskyter palestinske fiskerbåter.
Aslak instruerer på kurset vårt
I dag har Aslak og jeg vært på besøk på Islamic University. Dette universitetet har tette bånd til Hamas. Alt her var i en helt annen standard enn på al Quds Open University. Flotte bygninger på et velholdt universitetsområde. Universitetet får sine inntekter fra studieavgifter – men også i form av støtte fra andre arabiske land – bl.a. blir det sagt at Iran betaler betydelige beløp. Studieavgifta er forholdsvis høy, men inntil 50 % fpr stipender betalt av for eksempel Hamas sin velferdsorganisasjon, eller andre organisasjoner.
Foran Central Library, Islamic University. Foto: Aslak Ormestad
Universitetet ble kraftig rammet under krigen i 2009. Målrettede angrep på de viktigste bygningene gjorde f.eks. at 70 laboratorier ble totalt ødelagt. Angrepene skjedde på natta, så ingen ble drept eller skadet.
Jeg står foran det som var en bygning med laboratorier før Israels angrep i 2009
Universitet har 26.000 studenter. Undervisningen foregår separat for kvinner og menn. Ingen kvinner kommer inn på universitetsområdet uten å dekke til hodet. Mange hadde slør også foran ansiktet. Når vi ble vist rundt i kvinnenes bygninger, slo mange av jentene blikket ned slik at vi ikke engang kunne se øynene deres. Biblioteket og administrasjonsbygningen er for begge kjønn. Vi ble vist et laboratorium for fjernundervisning – meget avansert. Mens vi har et prosjekt på å komme i gang med streaming og taping av undervisning og forelesninger, har de tydeligvis kommet lenger her. Lærerutdanningen hadde en egen lab for “micro-teaching” som eregentlig var en øvingslab i undervisningsmetodikk der studentene ble filmet og etterpå kunne vurdere sin egen undervisning. I kjelleren var det en formingslab der studentene lærer å lage plansjer, modeller og annet undervisningsmateriell. Da Aslak spurte om han kunne ta bilde, svarte læreren at det var OK så lenge han ikke fokuserte på noen av de kvinnenlige studentene.- Alle bøyde også ansiktet vekk da bildet ble tatt.
Formingslab’en på Islamic University
Vi beveger oss ikke mye her i Gaza. Restriksjonene for oss som er her på oppdrag fra en FN-organisasjon er strenge. Vi kjøres i en 6 tonn tung pansret bil. De påstår at det er lite kriminalitet, men at mange folk er fiendtlig innstilt til “hvitinger” som oss. Når vi snakker med dem og forteller at vi er fra Norge, blir de mer positive. Norge har en høy stjerne.
Når vi ble vist rundt i dag tok vi alltid heisen, enten det var en etasje vi skulle forflytte oss. For en som ikke er glad i heis, er det en utfordring med tanke på alle strømbruddene som skjer her. Går strømmen så sitter u i heisen, bokstavelig talt. Noen heiser er imidlertrid diesel-drevet nettopp for å unngå dette problemet.
I går var det bryllup på hotellet Al Deera som vi bor på. Hotellet har en nydelig stor veranda som er uteplass til spising. I to dager har de jobbet med tå gjøre klar til festen. Det var dekket opp til ca 300 personer, en stor scene med en hvit skinnsofa som ble gnikket og gnudd på, for bryllupsparet. Store blomsterdekorasjoner, fyrverkeri osv. Rommet mitt har utgang til en veranda inntil festplassen. Rett før 7 var gjestene kommet – det var bare kvinner. Full musikk fra mange høytalere, store videoskjermer med overføring fra flere videokameraer som ble operert blant gjestene. Kl 7 kom brudeparet – i beste maerikanske stil. Flammer slo opp rundt hele plassen, fullt fyrveri osv mens de sakte skred inn kledd som et amerikansk brudepar. Så startet dansen, først bare brudeparet, så flere. Miriam, Aslak og jeg fortrakk opp på Miriams rom i andre etasje og fikk mat servert der. Samtidig hadde vi god utsikt til festen. Etter hvert ble en enorm brudekake brakt inn. Aslak kunne ikke dy seg og filmet brudeparet med iphonen sin da de åpna kaka. Det gikk ikke lenge så ringte telefonen og en bestemt stemme gjorde oppmerksom på at bruden og brudgommen ikke likte at det ble filmet, vi var observert. Rett etter gikk vi å la oss. Neste morgen kunne Aslak fortelle at han var blitt oppsøkt på rommet og bedt om å møte med hotellets ledelse og familiens sikkerhetsfolk. Han varslet Miriam i fall han ikke ville komme tilbake. Han fikk bestemt beskjed om filming var svært uønsket. De var redd for at filmen kunne havne på Youtube eller andre steder. Det de var redd for var nærbilder av bruden uten tildekket hår. Aslak viste at han bare hadde tatt oversiktsbilder og slettet det deretter. I dag kom direktøren for hotellet og ba om unnskyldning, samtidig som vi unnskyldte vår opptreden. Vi tok hverandre i hånda og ble all verdens beste venner igjen.
Forberedelser til bryllupet. Bildet er tatt fra verandadøra mi.
Fredag var siste dag på kurset vårt. Nå skal det fortsette online, og vi håper at de beste av deltakerne kan komme til Norge til en del 2 i november. Det er det mange som har lyst til. Avslutningen var å vise det konkrete resultatet av arbeidet, en digital historie. Det var imponerende hva mange hadde fått til. En hadde laget en historie om krigen i 2009 med forferdelige bilder av lemlestede barn. En kvinnelig deltaker hadde laget en historie om høst i Gaza med regn – regn fra himmelen og regn i form av menneskenes tårer. En sterk historie. En annen kvinne hadde et unikt bildemateriale fra familiens eiendom, en gård som to ganger var blitt totalt ødelagt av israelerne. En yngre deltaker hadde laget en festfull film om sin egen “graduation”, en annen om datamaskinens historie. Mest overrasket var vi over en deltaker som hadde jobbet ganske uforstyrret aleine uten å ville ha hjelp. Vi trodde ikke han hadde noen film å vise, men det hadde han. En film om flykningene da Israel ble etablert. Profesjonelt laget med noen få bilder som stadig ble gjentatt. Som manet om det viktige symbolet, nøkkelen til det huset som de ble drevet vekk fra, som mange palestinere ennå har over 60 år etter. Det ble en sterk avslutning med takketaler til oss fra flere av deltakerne, mens vi uttrykte vår forståelse for palestinernes vanskelige situasjon, og vår støtte til etableringen av en egen stat.
Aslak har laget en liten film fra kurset:
Men mitt oppe i denne forståelsen, så må det også sies at det også er noen problemer som ikke skyldes okkupasjonen eller blokaden. Det går an å la være å la all søppel slippe ned akkurat der du står, sjøl om du er okkupert. Ikke minst er det mange unge som er opptatt av å bedre samfunnet sjøl under okkupasjonen.
Hamas som styrer i Gaza og Fatah som styrer på Vest-Bredden har nylig inngått en avtale i Egypt. Avtalen skal bidra til å slutte fred mellom de to. Etter valgseieren til Hamas i 2007 er mye blitt endret i form av press på kvinnene til å dekke seg til, manglende frihet ntil å si hva du vil fordi en rekke ytringer oppfattes som uislamske. Avtalen fra Egypt gjør at det nå er mulig å flagge med det gule Fatah-flagget igjen og å vise bilder av Yasser Arafat. Med mange ble fengslet for å gi uttrykk for støtte til president Abbas sin opptreden i FN. Hamas betrakter ikke Abbas først og fremst som Palestinas president, men som leder av det konkurrerende partiet Fatah. De er ikke i mot Abbas sitt arbeid for å få til en selvstendig stat, men de føler at han gjør det uten å konsultere Hamas på forhånd. Abbas har mistet mye troverdighet for sitt samarbeid med Israel som ikke har ført til noen bedring for palestinerne. Nå er Hamas i den vanskelige posisjonen at de nå bare er tre parter som anklager Abbas og det er Israel, USA og Hamas. De skjønner at de er i slett selskap.
FN-bilen «vår». Bilen er pansret med panserglass i vinduene. den veier 6 tonn og har alt mulig kommunikasjonsutstyr ombord. Legg merke til den kraftige antenna på støtfangeren. Den skal sørge for satelittkommunikasjon hvis all annen kommunikasjon svikter.
I morgen tidlig blir vi hentet at Yusuf som jobber i Unesco. Han vil kjøre oss til grensa ved Erez, hvor vi sjøl må gå over. Det er en strekning på 2 km. Det er greit for oss, men ikke så greit for mange andre – f.eks. mannen som lå på en båre og ventet på å få lov å krysse da vi kom til Gaza. På den israelske sida skal det stå en FN-bil som skal kjøre oss til Tel Aviv og flyplassen. Opprinnelig skulle vi vært hjemme nå, men Israel har stengt grensa siden onsdag.
Lars Egelands blogg 
