Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Ta vare på Tønsbergs historiske særpreg!

september 4, 2011 av larsegeland

Passer det nye huset inn mellom fredete Kockegården og verneverdige Anders Madsensgate 3 som var Tønsbergs første allmueskole? Bygget skal bygges i et område som  i følge kommuneplanen er et område med spesielle bevaringshensyn. Derfor kreves det i følge kommuneplanen”: Ny bebyggelse må dimensjoneres ihht byens målestokk og struktur og de lokale karaktertrekk i det enkelte kvartal. Ved utbygging i eller inntil bevaringsverdig bebyggelse kan et moderne uttrykk tillates dersom dette underordnes og samtidig viderefører verdifulle trekk ved bygningsmiljøets formgiving og materialbruk”.

Går det an å påstå at dette nye bygget underordnes og viderefører særpreget ved Anders Madsensgate 3 og Kockegården? Det virker utrolig, men det er det Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti hevder. Hvis disse partiene får flertall ved valget blir bygget reist. Dermed har de satt  vernehensynene i kommuneplanen ut av spill. Etter dette kan enhver utbygger bare vise til eksemplet Anders Madsensgate når de møter krav fra naboer og verneforeninger om stedlig tilpasning. Det foreligger allerede andre private utbyggere som har liknende forslag.

Det er kommunen som er utbygger sammen med Tønsberg Parkering og Frikirken. Det gjør det enda mer alvorlig at det er kommunen som går foran med det dårlige eksempelet.  Tønsberg Kommunale Eiendom har gjort alt i motsatt rekkefølge: Først gikk de ut med en arkitektkonkurranse, deretter fremmes en reguleringsplan som er tilpassa bygget som vant.

SV ønsker bebyggelse på denne tomta. Vi skjønner at utbyggere veldig ofte har interesse av å bygge mest mulig på tomta si. Derfor trengs det politikere som vil styre og ta vare på fellesskapets behov. Det kan gjerne bygges moderne, men tilpasning til lokal bebyggelse i dette området betyr to etasjer med saltak og med trekledning.

Publisert i SV, Tønsberg | Leave a Comment »

Takk til Fagforbundet! Vi står sammen!

august 31, 2011 av larsegeland

I kveld arrangerte Fagforbundet i Vestfold konsert med åge Aleksandersen og Sambandet i Runar-hallen i Sandefjord. 2000 fagorganiserte ble oppildnet av Åge og lokale gode oppvarmingsartister .  Ikke minst smakebiter Fagforbundets i Vestfolds egen «Rød Tråd» med bl.a. Sandefjord Svs 3. kandidat Oddvar Myklebust.

Det var hyggelig at Fagforbundet inviterte oss rød-grønne politikere. Men sjøl var jeg sliten av jobb og valgkamp og tenkte: Er nå dette en riktig prioritering å
dra på konsert mitt i valgkampen?  Det var det. Konserten ga energi. Jeg gikk løfta ut med kampviljen på topp. Politikk er ikke bare argumenter. Politikk er kanskje først og fremst følelser. Følelser om tilhørighet. Samhold. Fellesskap. Dele godene. Dette er politiske følelser der fagforbundet og SV står sammen.

Disse følelsene er blitt sterkere etter 22. juli som appellanten fra Fagforbundet sa det: Terroraksjonen var et angrep på venstresida og den rød grønne regjeringa fra krefter som vil ha mindre mangfold i Norge. Fagbevegelsen er en del av norsk venstreside. Oppfordringen var klar: Bruk stemmeretten. Stem på de partiene som representerer fagbevegelsens verdier.

Takk til Fagforbundet for en flott kveld!  Jeg gleder meg til godt samarbeid videre på SVs vegne. På Fagforbundets Havna-konferanse i vår ble vi enige om noen politiske hovedsaker. Disse skal vi i SV kjempe for etter valget. Vi har levert vår arbeidsgivergaranti:

  • Nei til uønska deltid. Rett til  heltid for de som ønsker.
  • Nei til privatisering. I Tønsberg  vil SV si opp avtalen med Attendo Care om drift av sykehjem.
  • Bygninger som kommunen trenger  over tid, skal eies av kommunen. Skattepengene skal brukes til  omsorg, ikke til profitt til utleiere.
  • Vi skal sloss for flere  lærlingeplasser.

Publisert i SV, valg 2011 | Leave a Comment »

Syk av ulikhet

august 30, 2011 av larsegeland

Mer likhet gir bedre liv, også for andre enn eneggete tvillinger

Høyresida påstår at sosialister bare er misunnelige og ikke unner at noen har mer enn andre. Store forskjeller stimulerer konkurranse og økt innsats, sier de. Samtidig vet vi at folk sier når de blir spurt, at de ønsker mer og ikke mindre likhet. Nå er det påvist at store forskjeller fører til at folk blir syke og ulykkelige. Det gjelder faktisk ikke bare de som har lite, men også de med middels og høye inntekter får dårligere liv når forskjellene vokser.

Det er professor Richard Wilkinson  som dokumenterer dette i boka «Ulikhetens pris» som utkom på norsk i dag. Fra før har den engelske utgaven vakt stor oppmerksomhet. Likhet har vært et politisk stridstema. Wilkinson har undersøkt effektene av ulikhet statistisk i en rekke land. I land med små forskjeller føler folk at de kan stole på hverandre, det er mindre kriminalitet og vold- Psykisk og fysisk helse er bedre, den forventede levealderen er større. Det er færre tenåringsfødsler og faktisk mindre fedme. Barna gjør det bedre på skolen.

I land med store forskjeller vil det være fattige som kan få helseproblemer av dette. Wilkinson påviser at det ikke bare gjelder de fattige. I samfunn med større forskjeller er sjansen også større for at middelkassen lider av fedme, er mindre involvert i lokalsamfunnet, mindre sunne og mer utsatt for vold, skriver Wilkinson i en kronikk i dagens Dagbladet. Urettferdigheten i forskjeller skaper dårligere levekår også for de som langt fra er fattige.

Fattigdom er relativt, og handler om forskjeller. I SVs tid i regjering har forskjellene i Norge gått ned fordi det ble innført lettelser i formueskatten for de med middels inntekter og tilsvarende øking for de rikeste. Det ble innført skatt på aksjeutbytte. Dette reduserte forskjellene og bidrar til et bedre samfunn. Men vi har fortsatt store utfordringer med f eks å redusere barnefattigdom, barn som lever i familier med mindre inntekt enn halvparten av det som er middelsinntekten i landet. Med en slik fattigdomsdefinisjon vil lønnsøkinger til de rikeste bety at det blir flere fattige. Økt skatt på de rikeste som f eks eiendomsskatt – vil også redusere
antallet fattige.

SV har alltid visst at det er bedre med små forskjeller. Nå er det påvist statistisk. I kommunen skal vi gjøre en innsats for å redusere forskjeller gjennom en rettferdig eiendomsskatt for de rikeste, lavere betaling i barnehager og SFO for de med minst inntekter, bedre kommunale tjenester til de som har minst. Vi vil innføre et aktivitetskort for barn hvor familien har lite inntekter. Aktivitetskortet skal gjøre det mulig å delta på fritidsaktiviteter som de ellers ikke har råd til. En god
integreringspolitikk som gjør at innvandrere kommer i arbeid, er noe av det viktigste vi kan gjøre for mindre barnefattigdom.

Publisert i fordeling, SV, Tønsberg | 2 Comments »

Skattepenger til omsorg – ikke profitt. SV vil si opp avtalen med Attendo Care

august 29, 2011 av larsegeland

Av Lars Egeland, Anette Viken og Olav Sanness Vika, toppkandidater for SV i Tønsberg

Hvis Høyre og Frp får fortsatt flertall i Tønsberg vil det vedtatte Olsgård sykehjem bli lagt ut på anbud. Om det i det hele tatt blir bygd. Kommunen har allerede en
nybygd avdeling på Eik Sykehjem som står tom. Høyre og frP sier de ikke har penger til disse sykehjemsplassene.  I tillegg har partiene over tid redusert nivået i de hjemmebaserte tjenestene og innført mer stoppeklokke-omsorg.

Allerede i dag kjøper Tønsberg 80 plasser på Marie Treschow og Maribu fra den kommersielle helsekapitalisten Attendo Care. Selskapet ble kjent da de i Oslo ga
sine ansatte beskjed om at det ikke var nødvendig å skifte bleie på beboerne på deres sykehjem hvis de bare hadde gjort litt på seg. Bleier koster penger, og Attendo care har investert i helsemarkedet for å tjene penger.

SV i Tønsberg vil stoppe  privatiseringa av det planlagte sykehjemmet. I tillegg vil vi snarest avvikle avtalene med Attendo Care. Bygningene på Maribu og Marie
Treschow eies fortsatt av den første driveren, Egil Nyland. Etter SVs mening er det ingen grunn til at kommunen ikke sjøl skal eie bygninger som man ønsker å bruke i lang tid. For utleieren kan det være en gullkantet avtale og ha en langsiktig avtale med kommunen, men kommunen har annet å bruke skattepengene til. Vi vil derfor gjøre klart at vi kan tenke oss å overta bygningene og drive sykehjem der. Alternativt vil vi bygge egne sykehjem og avvikle bruken av Maribu og Marie Treschow.  Det er lite tenkelig at det er andre interessenter til å inngå avtale om kjøp av Attendo cares helsetjenester, enn Tønsberg kommune.

Det er vanskelig å sammenligne priser mellom ulike sykehjem. Nes og Eik Bo og behandlingssenter er spesialisert på å gi tilbud til demente, en brukergruppe som
Maribu/Marie Treschow ikke ønsker. Det er derfor mest relevant å sammenligne med langtidsavdelinger på Træleborg BBS. Her er døgnprisen 1901 kr mot 2058 hos Attendo Care.  Disse pengene kunne vi brukt til mer og bedre tjenester i stedet for til profitt.

SV mener at det blir best tjenester om de ansatte har et trygt ansettelsesforhold til kommunen. At det er ordna og gode pensjonsvilkår, medinnflytelse, stabilitet og
kompetanseutvikling. Vi har levert vår arbeidsgivergaranti som går ut på å bekjempe ufrivillig deltid. Det har vi størst mulighet til om folk er ansatt i kommunen. Det gir også størst fleksibilitet mellom ulike tjenester og i forhold til de eldres ulike behov. Ikke minst gir det trygghet  mot f eks konkurs og driftsstans.

Publisert i arbeidsliv, helse og sosialpolitikk, SV, Tønsberg | Leave a Comment »

Hogsnes skole: De andre har solgt skinnet!

august 28, 2011 av larsegeland

Etter valget skal bystyret behandle spørsmålet om nedlegging av Hogsnes skole. Men i budsjettet for 2011 ble det vedtatt kutt som forutsetter at skolen blir nedlagt. Det var bare SV somgikk mot dette. Vi sa at vi ikke bør selge skinnet før bjørnen er skutt. Vi må ikke beregne inntekten av en skolenedlegging før vi har vedtatt den.SV er derfor det eneste partiet som kan stemme mot nedlegging av Hogsnes skole uten å møte oss sjøl i døra.

 

SV vil ha skoler i nærmiljøet. Vi er enige med at man utreder et samarbeid med Stokke kommune om Vear skole. Hvis det ikke blir en god løsning, skal vi ikke tvinges til å legge ned Hogsnes skole fordi vi allerede har vedtatt innsparinga.

 

Det er kvaliteten på skoletilbudet som er det viktigste. Derfor forsvarer vi nærskolen. Derfor vil vi øke bevilgningene til skolen som har blitt redusert hvert eneste år med Høyre/FrP-styre.

Publisert i Tønsberg | Leave a Comment »

Fakta om innvandring – ikke fordommer

august 23, 2011 av larsegeland

Vi skal fortsatt kunne diskutere både innvandring og inkludering. Men etter 22- juli-terroren er det viktig ikke å fyre opp under myter og vrangforestillinger. Vi bør bygge på fakta. Derfor stusset jeg når jeg leser i FrP-kandidat Inger Lexow sitt innlegg i dagens Tønsbergs Blad at Torbjørn Jagland vil ha 100 millioner
innvandrere fra Afrika til Europa. Stemmer dette? Hva er kilden?

Det er mulig at Inger Lexow sin kilde er det innvandrerfiendtlige nettstedet Document.no der  påstanden fremmes i flere innlegg. Undersøker man videre så ser man at bakgrunnen er rapporten «Living together – combining cultural diversity and freedom». Rapporten er skrevet av en gruppe ledet av den tidligere tyske utenriksministeren Joschka Fischer i tillegg til medlemmer som EUs Javier Solana. Gruppa var nedsatt av Europarådet ved generalsekretær Torbjørn Jagland. Rapporten peker på at Europa er og har alltid vært multikulturelt. I Norge har vi relativ høy fødselsrate, men i Europa som helhet eldes befolkningen. Derfor peker rapporten på at det vil mangle opptil 100 millioner yrkesaktive i Europa i framtida. Europa er derfor avhengig av innvandrere, og vi må klare å finne måter å leve sammen på. Forfatterne av rapporten foreslår 17 tiltak for bedre integrering. Et av tiltakene er at «politikerne må ta større ansvar for å korrigere feilinformasjon og stereotypier omkring immigrasjon, og gi innbyggerne et mer realistisk bilde av situasjonen med hensyn til immigrasjon og Europas fremtidige behov» som forfatterne skriver i presentasjonen av rapporten på Europarådets hjemmesider. (Min oversetting). Altså en oppfordring til å gjøre det motsatte av det Inger Lexow gjør, nemlig å bekjempe fordommer i stedet for å fremme dem. Forfatterne skriver videre at «vi erkjenner politikernes rett og plikt til å kontrollere immigrasjonen, men vi ber også alle europeere om å behandle asylsøkere og immigranter på en rettferdig og human måte» .

Noen fakta om innvandring til Norge: 70 % av innvandrerne til Norge kommer fra Sverige, Polen og andre europeiske land. Statistisk Sentralbyrå beregner at folketallet i 2060 vil ha steget fra dagens 4,9 millioner til et sted mellom 5,4 og 8,2 millioner. Antall innvandrere og barn født av innvandrere vil da kunne utgjøre mellom 22 og 28 prosent, den største delen med europeisk bakgrunn. Første generasjons innvandere fra Asia og Afrika får flere barn, mens neste generasjon har samme fødselsrate som øvrige nordmenn. En vesentlige forskjell er imidlertid at annen generasjon innvandrere fra Asia og Afrika i høyere grad tar høyere
utdanning enn nordmenn for øvrig. Når det gjelder ekteskap med innvandrere gjelder de fleste ekteskap etnisk norske menn som gifter seg med kvinner fra utlandet. Andelen norskfødte med innvandrerbakgrunn som gifter seg med bosatte fra utlandet, er synkende. 62 % av innvandrere mellom 15 og 74 år er i jobb. Nye
innvandrergrupper har lavere sysselsetting, ofte fordi kvinnene er hjemmeværende, mens grupper med lengre botid har høyere sysselsetting. Visst finnes det utfordringer ved immigrasjon ikke minst faren for at innvandrerne skal bli en permanent underklasse i landet på grunn av nettopp hjemmeværende kvinner som ikke jobber eller lærer seg norsk.  Det er også utfordringer når det gjelder hva som skal være felles verdier og hva som skal være forskjellig. Jeg mener at norske fellesverdier er demokrati, likestilling og likeverd. Det er også grupper i den etniske norske befolkningen som ikke vedkjenner seg disse verdiene.

Inger Lexow framstår som motstander av multikultur. Det er for seint, og det har kanskje alltid vært det. Vi er et multikulturelt samfunn. Det finnes ingen vei til et reint etnisk norsk samfunn. I så fall vil det være en vei full av ondskap, terror og krig. Alternativet er å klare å leve sammen. Som vi i Vestfold i tidligere tider gjorde med svensker og jærbuer som innvandra hit. Nå er verden større og folk kommer fra fjernere strøk, men som egentlig ikke er mer fremmede for oss enn jærbuene som kom hit for å overta bondegårder  i forrige århundre.

Inger Lexow er kandidat for Fremskrittspartiet i Tønsberg. Hvis vi ønsker å utvikle byen og gjøre den attraktiv som bosted  bør vi satse på det motsatte av Lexow sin oppskrift: Mer mangfold, ikke mindre. Det er ikke min påstand, men professor Richard Floridas. Han vurderes som en autoritet på byplanlegging og sa dette på Citisense-konferansen i Larvik i 2008.

Publisert i innvandring, SV, Tønsberg | 3 Comments »

Solskinn og brød og ånd eies av alle

august 7, 2011 av larsegeland

Hele Norge er i sorg etter terrorangrepet mot Oslo og Utøya. 22. juli vil bli stående som en svart dag i Norges historie. Terrorangrepet var et politisk motivert angrep på demokratiet og det mangfoldige samfunnets grunnleggende verdier. Samtidig var massakren på Utøya et hensynsløst angrep på uskyldige og forsvarsløse ungdommer.

Mitt i sorgen og sjokket ser vi også at tragedien kalte fram det vakreste i menneskelivet, nemlig evnen til empati og medfølelse.
Det var vanskelig å forestille seg at det kunne skje et angrep som på Utøya. Men man burde kanskje ha ventet vold når man har sett den økte fremmedfrykten kombinert med økende kynisme og hatefull språkbruk som har vokst fram i Norge.  Samtidig er det viktig å slå fast at bare gjerningsmannen var skyld i massakren. Det er en vesensforskjell mellom synspunkter og bomber.  Vi bør diskutere hva slags holdninger i samfunnet som ga grobunn for Breiviks hat, men det fritar ikke Breivik for ansvaret for sine handlinger.

Angrepet rettet seg mot innvandrere og flyktninger i Norge og særlig de med islamsk tro. I gjerningsmannen s forestillingsverden foregår det en “snik-islamifisering” der muslimenes mål er å overta  Europa. I hans verden er venstresidas folk – de han kaller kulturmarxistene – de verste, fordi de er forrædere mot norsk kultur. Dette er holdninger som vi som nasjon må ta et oppgjør med. Som en av de etterlatte fra Utøya sa til meg: Vi må tørre å stå opp mot rasismen. Vi må ikke la den stå uimotsagt. Ut av det vonde må det komme et bedre samfunn.
Vi må bevege det mangfoldige Norge et stykke framover. Det betyr ikke at vi skal legge hindre i veien for en åpen diskusjon. Men vi må ta et oppgjør med de som forestiller seg at vi kan leve i et rent etnisk norsk samfunn. Vi skal diskutere integrering og mangfold, men basert på fakta og toleranse. Vi må diskutere balansen mellom fellesskap og forskjellighet.  Det skal selvsagt være lov å stille krav, til nye landsmenn, men også til oss selv. Terror har ingen religion var slagordet ved minnemarkeringen i Larvik.

Internasjonalt har det vakt oppmerksomhet at den hatefulle terrorhandlingen er blitt møtt med krav om mer kjærlighet. I stedet for økt kontroll og innskrenkinger i ytringsfrihet, har vi blant annet hatt en statsminister som tidlig sa at terroren skulle møtes med mer demokrati og åpenhet. Det er flott å ha en slik statsminister. Men like flott er det at vi har et folk som har tatt i mot et slikt budskap med begeistring. Hva skyldes dette? Er nordmenn spesielt gode?  Trolig ikke. Men vi har et samfunn med stor grad av likhet. Solskinn og brød og ånd eies av alle som det heter i Nordahl Griegs dikt “Til ungdommen” som han skrev ved starten av den spanske borgerkrigen for 70 år siden. Det er små forskjeller mellom folk i forhold til mange andre land. Det betyr at vi er et land med mye fellesskap og mye tillit. Sjøl om vi ofte er innadvendte så viser undersøkelser at folk oppgir at de har flere venner enn i mange andre land.  Vi er et samfunn – en gjeng. Dette skyldes politiske valg, i motsetning til Margaret Thatchers påstand om “there is no such thing as society”. Hun mente vi står hver for oss – som vår egen lykkes smed. I Norge føler vi at vi står sammen.

Det kommer til å bli en spesiell valgkamp. Ikke minst er det krevende fordi vi nå er i en prosess hvor mange har kommet over sjokket og terroren, og føler at det er tid for hverdag igjen. Men de som ble rammet  står fortsatt mitt oppe i sorgen og den vil vare. Det blir derfor ikke bare et spørsmål om når valgkampen skal starte, men hvordan den skal være. Mange problemer  og saker er nå blitt små og ubetydelige. Jeg vil håpe at denne valgkampen kan dreie seg mer om verdier, og at kampen for mangfoldet som verdi blir viktig.

Publisert i terror | Leave a Comment »

Fremmedfiendtlighet mer akseptert i Norge enn i noe annet europeisk land, hevder nyhetsmagasinet Stern

august 2, 2011 av larsegeland

Norge har gått fra å være et land med beskjedne og nøysomme folk, til et land der fremmedfrykten står sterkere enn i noe annet land i Europa, skrev det tyske nyhetsmagasinet Stern i sin kommentar  denne uka, til hvordan det kunne skje en slik fryktelig terrorhandling i nettopp Norge. Ingen er mer ansvarlig for dette enn den tidligere partilederen Carl Ivar Hagen  som er en forløper for agitatorer som Jørg Haider og Geert Wilders, skrev bladet.Bildet: fra forrige mandags demonstrasjon mot terror ved Oslo Rådhus. Foto: Rødt nytt.

Bladet skriver skildrer et beskjedent land, kjent for fargerike hus langs blåe fjorder, flotte ull-gensere.  Her kommer min oversettelse av deler av artikkelen. Jeg utelater de delene som er en mer grundig gjennomgåelse av Breviks manifest samt beskrivelse av hva som hendte.  Jeg mener artikkelen er interessant fordi den viser hvordan vi ses på fra utlandet. Den massive oppslutningen om demonstrasjoner og minnehøytideligheter den siste uka har varmet oss. Når AUFerne har sagt at de vil møte hat med kjærlighet,  har det vært massiv støtte. Men samtidig må vi ikke lulle oss inn i en selvforståelse der vi ikke har utfordringer i å kjempe for bedre holdninger i forhold til folk med f.eks. ikke-etnisk norsk bakgrunn.

“Til og med gården der Anders Behring Breivik lagde bomben virker som tatt ut av en reisebrosjyre. Landet virker beskjedent, og det speiler selvforståelsen i et land som, som ingen andre i Europa, i de siste 50 årene har steget fra bitter fattigdom til ufattelig rikdom. Et folk av fromme fiskere og bønder som gjennom århundrer hadde vendt seg til å gjøre nød og mangler til nasjonale egenskaper med sparsomhet og solidaritet.  Den nye rikdommen har landet møtt med den samme holdningen. Ingen har uttrykt det bedre enn den tidligere statsministeren Gro Harlem Brundtland: Å være god, det er typisk norsk”.

Lenge lyktes denne strategien. Landet mellom Skagerrak og Nordkapp har hatt innflytelse når det gjelder å skape forståelse, der andre ikke får det til: Mellom palestinere og israelere, Singalesere og tamiler, Nord- og Sør-Korea. En nasjon med 10 % innvandrere, som har en utviklingsminister som sier at “ vår moralske forpliktelse til å dele vår rikdom med andre, vokser etter som velstanden vår øker.”

Nordmenn føler seg ve l i sin rolle. Det finnes et uttrykk, et lydmalerisk, nesten uoversettelig adjektiv, som fanger nordmennenes livsfølelse: Hyggelig. Ordet inneholder klang av behagelighet, fred, ro og vennlig tilfredshet og er fjernt beslektet med det engelske ordet “to hug”, å gi noen en klem.

Men siden sist fredag er ingenting mer hyggelig. Og verden spør seg: Hvordan kunne det gå så langt akkurat her?

At en som Anders Behring Breivik i Norge kunne vise slik besluttsomhet, har grunner som ikke passer inn i bildet av Norge som fredsnasjon. Men faktisk har fremmedfiendtlighet vært akseptert lengre her enn i noe annet europeisk land. Ingen har gjort mer for det enn Carl Ivar hagen, den tidligere lederen for det høyreekstreme Fremskrittspartiet – en norsk forløper for agitatorer som østerrikske Jørg Haider og nederlandske Geert Wilders. Allerede i valgkampen i 1987 holdt ikke Hagen seg for god til å lese opp et brev som var antatt å komme fra en muslimsk innvandrer: “En dag skal det bli like mange moskeer her som kirker. Dette landet skal bli muslimsk. Vi får flere barn enn dere. Og det kristne korset skal fjernes fra flagget”.

Brevet var forfalsket. Men det hadde virkning. Snart fikk Hagen popularitetstall på over 30 %. 1997 har Fremskrittspartiet 27 representanter i Stortinget, det norske parlamentet. I dag har de 22,9 % av representantene og er den nest største fraksjonen. Bare Arbeiderpartiet til statsminister Jens Stoltenberg er knapt større. “Vi må ikke oppfatte denne tragedien som en handling som en enkelt gal fanatiker er aleine om”, sier Theo Koritzinsky som er statsviter ved Høgskolen i oslo.” Det finnes rasisme i dette landet, og jeg antar at det finnes flere som Breivik”.

Breiviks biografi er tett knyttet sammen med Fremskrittspartiet. I mange år var han medlem. Som mange av hagens tilhengere holder han også doktrinen om åpenhet mot verden og solidaritet for en nasjonal katastrofe. Også han ser i denne doktrinen starten til undergangen av den nasjonale kulturen (egentlig Untergang des Abendlandes), som framfor alt er truet av muslimske innvandrere.»

Publisert i FrP, minoritetspolitikk, terror | 3 Comments »

Sommerferierapport Kroatia -Italia – Tyskland 2011

juli 27, 2011 av larsegeland

Bildet: pause på Route Alps Grande, Frankrike

Hvor gikk turen?  Naturisme i Kroatia.  Lesestoff

 

Hvor gikk turen?

Søndag 26. juni om morgenen kjørte vi vår 5,99 m lange bobil ombord i Superspeed fra Larvik – og kom fram til våre venner Karin og Leo i Flintbek utenfor Kiel om ettermiddagen. Etter besøk på verkstedet i Dänischenhagen nord for Kiel – der vi kjøpte bobilen vår – satte vi kursen sørover på motorveien mandag ettermiddag. I bobilbutikken fikk vi blant annet skaffa et avtrekksystem til doen som gjør at vi ikke trenger å bruke kjemikaler. Overnatting sør for Ingolstadt ved bredden av Rhin-Donau-kanalen. Kanalen som er 171 km lang binder sammen elvene Rhinen og Donau og gjør det mulig å seile fra Nordsjøen til Svartehavet.

Bildet: det går en rekke elvecruiseskip på kanalene og elvene i Europa. Her kommer en av dem forbi bobilplassen vår.

Dagen etter valgte vi å kjøre over alpepasset felber tauern i stedet for den raskere motorveitunnelen under fjellene. I strålende solskinn gjorde vi et stopp ved en innsjø før Klagenfurt der det var en deilig nakenbadeplass. Deretter kjørte vi Karawanken-tunnelen inn i Slovenia, Ljublijana, Koper og inn i Kroatia. Nå var det ny motorvei fra rett sør for grensa og ned til Pula sør på istria-halvøya. Men vi svingte av mot Vrsar og til naturistcampingplassen Koversada. Koversada er en stor campingplass som også har store leilighetsanlegg med samlet kapasitet på over 5000 personer. De feiret 40-årsjubileum i år og har navnet sitt fra en øy der campingen startet. For øvrig en øy der Casanova har bodd. Mer om dette under avsnittet Naturisme i Kroatia.

Bildet: Bobilen sto rett ved vannet.

Vi ble på Koversada i 14 dager med nydelig varmt vær, sjøl om det i begynnelsen regna litt et par netter og det var noen morgener med gråvær. Koversada betyr soling, lesing (mer om dette i eget avsnitt), løpeturer med balder om morgenen og om kvelden når sola ikke sto på som verst, padling og seiling med vår sammenleggbare Klepper-båt – og sykling.

Mye deilig frukt og bær i Kroatia

Onsdag 13. oktober ettermiddag startet vi på vei til Marens søster Moni og hennes mann Zeff som driver landbruk i Areche i Frankrike. Vi kjørte via Koper og inn i Italia ved Trieste. Vi hadde planlagt overnatting på en stellplatz i gamlebyen i Bergamo, men den var omgjort til vanlig parkering. Neste stellplatz var i en landsby oppe i fjellene i nærheten av Como-sjøen. Skyene ble svarte og vi ble stoppet av et vannvittig regnskyll som gjorde at vi måtte stoppe. Vi ga opp å finne stellplatzen – vannet fosset i gatene og kumlokkene spratt opp og seilte nedover. Vindusviskerne tok ikke unna regnet og vifta klarte ikke å fjerne doggen. Vi parkerte foran en butikk.

Dagen etter kjørte vi forbi Milano – forlot etter hvert motorveien og tok oss over fjellene til frankrike ved Briancon. Deretter Grenoble og motorvei sørover til Valence der vi svingte inn mot St. Fortunat ved Eurieux-elva der Moni og Zeff bor høyt oppe i fjellet. De lever av å dyrke grønnsaker på et jorde nede ved elva. Moni har verdens største og beste tomater – Cherokee-tomaten som hun har tatt med seg fra et besøk i USA.

Bildet: Monis tomater

Sammen med Moni Zeff dro vi lørdag kveld til Grignan der Frankrikes best bevarte renessanseslott troner på høyden av en liten by. Der så vi Shakespeares Hamlet på fransk. En interessant opplevelse også for oss som bare forstår tre ord fransk.

Bildet: Shakespeare-forestilling i Grignan

Mandag ettermiddag startet vi nordover. Planen var å nå en stellplatz i en landsby ved bredden av Mosel nord for Nancy. Vi nådde den, men det var ved en båthavn som ble stengt med bom kl. 20. Vi parkerte gratis utenfor. Dagen etter nådde vi med god margin Weser ved Rhinen der vi skulle besøke Marens kusine Margrit og mann Heintz. Vi gjorde et amatørmessig forsøk på å se noe av Køln, men å finne parkeringsplass til en bobil – uansett om den er liten – i sentrum av en slik storby, går ikke. Wesel er i Ruhrgebiet som var møkkete og fælt. Nå er det nesten ingen som arbeider i kullgruvene eller i stål- og jernindustrien. Ruhrgebiet profilerer seg på kultur. Vi besøkte blant annet Europas største utstillingsområde – et gammelt gasometer på 110 meters høyde. der ble gassen for jernverket lagret.

Torsdag kjørte vi til Rendsburg der vi sto på en stellplatz ved Eider. Været var grått. Ellers er Eider godt egnet til padleturer. Dagen etter besøkte vi Jüdisches Museum i Rendsburg før vi ga oss på jakt etter et godt spisested med tysk gut-bürgerliches essen. Det er faktisk blitt vanskeligere: Døner-kebab og pizza fortrenger de gamle vertshusene kan det se ut til. Men vi fikk til slutt mat ved Haithabu – den gamle vikingelandsbyen Hedeby – før vi tok en handletur til innkjøpssentrene ved Flensborg. Om kvelden ville vi overnatte på den hyggelige bobilplassen i båthavna i Schleswig. Der får man gratis rundstykker om morgenen. Men det var også amatørmessig tenkt. Lørdag skulle det være stor Baltic Open air-konsert i byen med blant annet Uriah Heep og Joe Cocker. Det var bobiler overalt. Også vi parkerte på en vanlig bobilplass.

Jüdisches Museum i Rendsburg kan forresten anbefales. Det var ikke mange jøder i Schleswig-Holstein. De fysiske minnene og kildene er ikke så mange. Men det skaper en nærhet til historiens som fortelles. For meg var det to viktige poenger som ble understreket og som var delvis nytt for meg: Det gjaldt hvordan nazi-regimet prøvde å presse jøder til å emigrere. Problemet var at det var så få andre land som ville ta i mot jøder fra Tyskland. Vi har ofte fått det inntrykket at Nazi-regimet ikke ville gi jøder tillatelse til å reise. Det gjaldt først fra 1940, og ikke minet etter and Endløsung – at jødene skulle utryddes – ble vedtatt i 1941.  Det andre var vektlegginga av hvordan sivilbefolkningen hjalp jødene med å hjemme seg, hjalp dem med mat osv. Dermed overlevde flertallet av jøder i Tyskland, noe helt annet enn i Norge der nesten alle mistet livet.

Da vi sto parkert ved et varehus i Flensborg kom det en dame og banket på bilen vår og fortalte at hun akkurat hadde hørt på ram et bombeangrep på Finansdepartementet i Norge. Klokka var litt over 16. Vi fikk ko0plet inn danske og tyske nyheter og norske nettaviser. Gruen i det som hadde skjedd gikk etter hvert opp for oss, men det værste sjokket var lørdag morgen da dødstallene fra Utøya kom på radioen.

Vi kjørte nordover gjennom et Danmark som flagget på halv stang. Stanset ved Aros kunstmuseum i Århus, men Maren som hadde slitt med forkjølelse fra vi kopla inn air-conditionen på vei sørover, var nå blitt så dårlig at hun ikke bare hostet hele tida men sleit med å få puste. Å gå på museum klarte hun ikke selv om hun gjerne ville. Vi dro nordover, slo i hjel noen timer på stranda ved Løkken før vi tok Color Lines superspeed hjemover lørdag kl. 22.15.

Naturisme i Kroatia

Organisert naturisme-ferier startet i Kroatia rundt 1930 på øya Rab. I 1061 startet en gymnastikk-lærer fra Wien organiserte naturistreiser til øya Koversada der han etablerte en enkel campingplass. Det sies at Casanova var den første som svømte naken på Koversada, i hvertfall bodde han på øya en tid. Etableringen av Koversada var starten på kommersiell naturist-turisme. Det tradisjonelle hadde ellers i Europa vært knyttet til medlemsklubber. Tito var positiv til naturisme. Over 100.000 naturister ferierte hvert år i Jugoslavia. Det var så vanlig at det – på same måte som I DDR – var skiltet om strender og campingplasser var “naturist” eller “tekstil”.

Bildet: Fra stranda på Koversada

Fortsatt er det mange store naturistcampingplasser i Kroatia. Ved Porec finnes Solaris der vi var mange år da ungene var små. Rett sør for Solaris ligger Funtana, ved Vrsar ligger Koversada som grenser mot havet og mot Limski canal. Rett overfor ligger Valalta. Fordelen med Koversada er at det bare er et par-tre kilometer å sykle inn til den hyggelige byen Vrsar. Valalta ligger litt lengre fra byen Rovinj. Valalta er kanskje en litt mer “hipp” campingplass enn Koversada, med flere strandbarer og ulike fest-tilbud. Vi padla flere ganger over til Valalta for å spise lunsj.

På øyene Cres og Krk er det også flotte naturistcampingplasser.

Tradisjonelt har det vært mange vest-tyskere, østerrikere, italienere og nederlendere på naturistcampingene i Kroatia/Jugoslavia. Nå kommer det stadig flere slovenere og kroater også – sammen med tjekkere og noen ungarer. Utover naturistcampingene er det også mange naturistbadeplasser. Naturisme er vanlig og det er sunt!

 Ferielesing

For meg er ferie er tid for lesing – av nye bøker som jeg ikke har rukket, og for gamle bøker og klassikere.

Jeg har alltid hatt en interesse for polarlitteratur. Jeg leser det meste som kommer. Jeg leste med stor interesse Roland Huntfords bok om Roald Amundsen da den kom. Nå leste jeg boka hans om Fridtjof Nansens liv – både som polarforsker og humanist. Huntford gir et bilde av mannen bak mytene. Det blir ikke et helt vakkert bilde alltid, men han tegner de egenskapene som ofte må til for at den folk faktisk oppnår det de gjør. Huntfords bilde av Amundsen er ganske ubarmhjertelig. Kåre Holt hadde rett før gitt ut boka “Kappløpet” om Amundsen og Scott. Der tegner han et bilde av Scott som en hedersmann. Huntford skildrer Scott som en dott som burde vært stilt for krigsrett om han hadde overlevd. Amundsen er brutal men oppnår sine mål og overlever med sine menn. Mens Scott går sin dødsferd mot Sydpolen har Nansen et forhold til Scotts kone. Nansen er i følge Huntford humørsyk, men samtidig har han en enestående evne til å engasjere og inngi tillit. Han ble berømt etter Grønlandsferden, enda mer berømt etter forsøket på å nå Nordpolen – en ekspedisjon som man ellers kanskje kunne kalle mislykket. Men han nådde en “farthest north” rekord som sto i noen få år. Men Nansens største innsats som polarforsker var kanskje i utviklingen av teknikk og utstyr. Nansen er blitt betegna som en jentefut. Huntford skildrer det litt mer nyansert, sjøl om han har et behov for å ha kvinner han kan betro seg til. Boka anbefales!

Våren 2009 var sosialmedisineren Per Fugelli på reise i Afrika. Formålet var å samle stoff til en bok om hvordan menneskene lever med døden. Han ble syk på reisen med blodig diare. Da han kom hjem viste det seg at det ikke var Afrika som herjet i tarmene hans, men en svulst. Plutselig blir feltarbeidet annerledes. Materialet består av han selv. Jeg så Fugelli på fjernsyn her om dagen, så foreløpig har det gått bra med han. Men boka der han skriver om sine opplevelser i forhold til å kunne møte en snarlig død, er i høyeste grad tankevekkende. Det er mange av oss som har erfaring med hvordan mennesker som har stått oss nær har møtt døden. Fugelli skildrer både hvordan samfunnet, enkeltpersoner og ikke minst helsevesenet møter døden. Døden er den siste fiende – det endelige nederlag – for helsevesenet som har en 0-visjon for død. . Fugelli vil gjøre døden til en venn, lære oss å leve med at vi faktisk alle til slutt skal dø. Også har han mange gode kommentarer og iaktagelser. Som når han ringes opp av legen fra sykehuset i Stavanger, som skal operere han. Legen er fra Bjerkreim på Jæren. Det er mange tonn trygghet i den dialekten. Alle som har med alvorlig syke å gjøre, bør lære seg Bjerkreim-dialekt. Kanskje synes jeg det var en god iakttagelse fordi faren min også hadde en dialekt fra dalstrøka på sør-vestlandet. Jeg sier ikke mer om boka, men den anbefales.

Levi Fragell skriver en annerledes sjølbiografi: Vi som elsket Jesus. Det er en hoppende biografi, et knallhardt oppgjør med religion og ikke minst pinsebevegelsen der han vokste opp og ble predikant. Boka er skrevet med en innlevelse som bare en tidligere predikant kan ha. Jeg trodde jeg visste mye om dette, men Fragells bok ga ny innsikt.

Tyske Ebba D. Drolshagen skriver om kvinnene som elsket okkupasjonmaktas soldater. Drolshagen har norsk mor, men er selv ikke krigsbarn. Boka omhandler alle de europeiske landene, men i særlig grad Danmark, Frankrike, Nederland og ikke minst Norge. I tillegg omfatter den hele problemkomplekset som er tidløst omkring kvinner som forelsker seg i soldater. Boka omhandler også kvinner som blir kjærester med soldater på Island og i Tyskland etter krigen. I Norge var det Veslemøy Kjendsli som først tok opp problemet i form av en radiodokumantar i 1985: De fortapte pikers øy – om kvinneinterneringsleiren på Hovedøya. Men snart ble temaet tyskerpiker skyvd under teppet til fordel for tyskerbarna, som jo “var uskyldige”. Boka anbefales.

I 2008 kom P.O – Per Olov – Enquist med sin selvbiografi. Han vokste opp i et lavkirkelig miljø i Västerbotten. Faren døde da gutten var et halvt år – men han levde med per Olof som en slags hemmelige Skybert i mange år. En viktig del av biografien er hans alkoholproblemer. Men fra 1990 har han ikke rørt alkohol. Han var i stand til å skrive “Kaptein Nemos bibliotek” . Eller var det skrivinga av denne boka som ble å gå tilbake til barndommen, som reddet han? Ved siden å være biografien til Enquist gir det et interessant bilde av politikk og kultur i Europa fra 1960 til 1990.

Mustafa can skriver en rørende historie om moren sin. Hun døde i 2005 i Sverige etter 30 år i landet. men hennes hjerte var i Kurdistan. Hun hadde nesten ikke lært seg svensk, hun kunne ikke lese eller skrive. Fra å å være ansvarlig for gårdsfrift, vannhenting og barnestell i en landsby i Tyrkisk Kurdistan kommer hun til en lettstelt leilighet i Sverige. leiligheten og stell av mann og barn ble hennes liv. Rørende er farens anger på at han utvandra. Det finnes nemlig ingen vei tilbake sjøl om han alltid hadde tenkt at det bare skulle vare for noen år. Nå er barna og barnebarna er svenske. Anbefalt lesning for alle som vil ha mer kunnskap omk den flerkulturelle verden vi lever i.

Dette var noen av bøkene  jeg leste i ferien. Ellers ble det litt krim innimellom. Lindell og Jo Nesbøs siste., samt svenske Åsa Larson som skriver krim fra Kiruna. Hun skriver godt, men sjølve krimgåten løses – synes jeg – bare med vold og myrderier – i de tre bøkene hennes som jeg har lest. Ellers fikk jeg med meg Tove Nilsens #Nede i himmelen”, en ny versjon av en historie hun har kretset om i sitt forfatterskap. Dette er kanskje den sanne historien om Goggen som hun nå forteller. Av gamle klassikere nevner jeg Torborg Nedreaas sin debutbok “Av måneskinn gror det ingenting”. Boka grep meg sterkt. Den er om kjærlighet, eller erotikk, eller lidenskap eller svik eller hva slags ord man vil sette på dette fenomenet. Et forsvar for kvinners rett til kjærlighet uten å måtte lide gjennom abort eller utstøtinga som enslige mødre. Men det er så mye gode små beskrivelser av følelser som er ekte og gjenkjennelige i boka, og som derfor selvfølgelig fortsatt er aktuelle.

Publisert i reisebrev | 1 Comment »

Sikring av sankthansorm og kløverblåvinge i Essoskogen – omgjøring av næringsområdet til friluftsformål

juli 27, 2011 av larsegeland

Miljøverndepartementet har bekreftet at Tønsberg bystyres vedtak av fra 17.6.09 av reguleringsplan for Forbrenningsanlegg på Slagentangen, var lovlig.  Det kan altså bygges søppelforbrenningsanlegg på Slagentangen. Men Miljøverndepartementets stiller betingelser: Hensynet  til samlet belastning tilsier at forbrenningsanlegget bare bør bygges ut dersom det ikke gjennomføres en full industriutbygging i tråd med reguleringsplanen for Slagen energipark. Dermed tilbakekaller Miljøverndepartementet reguleringsplanen av 1999 der store deler av Essoskogen er regulert til næringsområde.

Vedtaket kommer seint etter en komplisert klagebehandling. Men det innebærer full gjennsomslag for hva SV har ment i denne saken.

Reguleringsplanen fra 1999 la til rette for næringsområder for å kunne bruke spillvarmen fra Essoraffeneriet som tilsvarer mer enn hele energiforbruket i Tønsberg.  Den gangen var det ingen protester mot planen som vil bety at store deler av det området som i dag brukes som rekreasjonsområde, ville bli nedbygd.  Innføringen av forbudet mot deponering av avfall, førte til et forslag om forbrenningsanlegg. Forbrenningsanlegget ville utgjøre 15 % av det vedtatte næringsområdet. Forbrenningsanlegget ville kunne gi varme til Esso og erstatte store mengder propan og bhutan i deres prosesser. Samtidig kunne spillvarmen fra Esso varmes ytterligere opp og leveres som fjernvarme til Tønsberg.  Nettopp plasseringen ved Esso-raffeneriet ville føre til en reduksjon i CO2-utslipp tilsvarende 300 bilfrie dager i Tønsberg.

SV har hevdet at hvis man bygger forbrenningsanlegget så vil ønsket om bruk av spillvarmen være oppnådd, og man kan derfor omgjøre de øvrige 85 % av det regulerte næringsområdet til friområde som det benyttes som i dag. Dette har vi ikke fått støtte for blant de andre partiene i Tønsberg. Men Departementet skriver “Etter departementets Miljøverndepartementet har etter en helhetsvurdering kommet til at den valgte lokalisering for forbrenningsanlegget i utgangspunktet gir best samfunnsmessige resultat.” Og videre “Miljøverndepartementet legger til grunn at en eventuell full utbygging av arealet som er regulert til industriformål i reguleringsplanen for Slagen energipark, vil berøre nasjonale naturmangfoldverdier.”  Dermed beslutter Miljøverndepartementet at reguleringsplanen fra 1999 skal tilbakekalles. Dette er fullt gjennomslag for SVs syn.

Det har vært en komplisert klagebehandling.  Fylkesmannen i Østfold mente at reguleringsplanen var  mangelfullt utredet. Et særlig ankepunkt var at utredningene om biologisk mangfold var to år gamle. Men Miljøverndepartementet mener at når det ikke kan legges til grunn argumenter om at det er grunn til å tro at det har skjedd endringer i det biologiske mangfoldet i området, så kan det aksepteres at utredningene ikke var helt nye.  Det pekes også på mangelfull utredning av alternativ plassering. Her peker departementet på at det er nettopp plasseringen nært til esso-raffeneriet som muliggjør den store CO2-reduksjonen.

Klagebehandlingen har tatt tid. I mellomtida har Skagerrak energi bygd ut et fjernvarmenett i Tønsberg sentrum. Med den usikkerheten som var skapt omkring Slagentangen og for å sikre sine kunder fjernvarme, har Skagerrak startet bygging av et varmeanlegg i Slagendalen basert på bio-energi. Det gjør muligens at kundegrunnlaget for fjernvarme fra Slagentangen blir vanskeligere. Dette er imidlertid ikke endelig klart.

Det som forhåpentligvis likevel kan bli klart ganske snart er at formålet for reguleringsplanen fra 1999 omgjøres fra næring til landbruk, natur og friluftsliv.  Dermed har vi bidratt til å sikre Essoskogen  både for Santkhansorm,   Kløverblåvinge og andre rødlistearter – og for Tønsbergs befolkning som friluftsområde.

Publisert i energi, klima, Miljø, SV, Tønsberg | Leave a Comment »

« Newer Posts - Older Posts »